Jeg har alltid vært fascinert av motsetningene i den norske 17. mai-feiringen. Til vanlig er norsk matkultur tilbakeholden, praktisk, nesten sjenert. Men på grunnlovsdagen skjer det noe merkelig. Dette er dagen da Norge tillater seg selv å leve i overflod.
Vi fyller de trange leilighetene våre med mennesker i bunader og penstas. Vi drikker champagne til frokost og raver rundt på fylla midt på høylys dag, unge som gamle. Det er som om en nasjon som bruker mesteparten av året på å unnskylde nytelse med protestantisk tilbakeholdenhet, plutselig gir seg selv tillatelse til å feire selve tilværelsen!
I andre land dreier nasjonale feiringer seg ofte om staten, militær symbolikk, storhet eller sofistikerte mattradisjoner. Norges 17. mai er annerledes. Den er følelsesdrevet, hjemlig, barnefokusert og på en merkelig måte uskyldig, skjønt Georg Johannesen trolig ville hatt enkelte innvendinger mot akkurat den formuleringen.
Pizza er ikke lenger bare pizza. Det har jeg for lengst innsett etter et år med målrettet vandring gjennom Oslos gater på jakt etter den beste. Jeg har spist strålende pizza hos Vesuvio, en mangeårig «underdog» på byens pizzascene. Hos Duken fant jeg det mange mener er Oslos beste capriccioso. På Frogner, i Skovveien, fikk jeg servert en utsøkt pizza akkompagnert av naturvin. Og hos ZZ Pizza opplevde jeg en løkpizza jeg sent vil glemme. Når det gjelder New York-slices, er Mad Love på Grønland fortsatt min favoritt.
Samtidig dukker det opp nye steder nærmest hver måned. Hver bydel, hvert nabolag, hvert gatehjørne har sin egen pizzeria. Rundt om i byen pågår det en stille konkurranse: hvem lager den mest gjennomtenkte deigen, med de beste råvarene og tydeligst opprinnelse? Fenomenet er ikke nytt. Etter pandemien ble pizzabaking en måte å håndtere en uforutsigbar tid på. Samtidig fikk kokker rom til å eksperimentere.
Nå er også Oslo en del av denne internasjonale pizzabevegelsen. Som pizzabaker Antonio Guarniera og Dana Jdid, grunnleggerne av nyåpnede Tutto Passa i Storgata formulerer det:
– Oslo er blitt et laboratorium for «New Wave»-pizza. Vi beveger oss bort fra rigid dogmatisme og omfavner en mer identitetsdrevet tilnærming.
Fullt hus, høy musikk, silkemyk potetkrem, morkler og gjester som nekter å gå hjem: Med Rodeo har amerikanske restauranttilstander inntatt Oslo.
– Det er ikke mange utenfor restaurantbransjen som går rundt med en guttedrøm om å åpne restaurant. Min første tanke var: Her kommer en tech-fyr fra Google som vil åpne noe uten å vite hva det innebærer.
Petter Antonsen, med bakgrunn fra Kafeteria August, innrømmer at han var skeptisk da gründer Severin Gresvig først pitchet ideen. Senere kom også Stian Eriksen inn, en anerkjent kokk med erfaring fra blant annet Madonna. I dag står trioen bak en av byens mest omtalte åpninger: Rodeo.
– Da vi så alt forarbeidet Severin hadde gjort, skjønte vi at dette var en genuin interesse. Da var det bare å bli med, sier Antonsen.
Den gang så de for seg et lokale på 50 kvadratmeter med 40 sitteplasser. I dag måler Rodeo i Sannergata øverst på Grünerløkka hele 350 kvadrat, og rommer 100 plasser og 16 ansatte. Hypen er fullt fortjent. Selv på hverdager fylles lokalet til randen, og forrige lørdag før påske rant det nærmest over. Les hele artikkelen her.
Et tegn på at Oslo er i ferd med å bli en ekte matby, mener Vladimir Pak, sushimesteren som satser på Izakaya og ramen-lunsj.
Er vi i ferd med å bli en ekte lunsjby, eller er ramen bare den nye junkfooden? Det spurte en lettere oppgitt restauratør meg om her om dagen, etter at han hadde sett et begeistret innlegg jeg la ut om det nye lunsjstedet til Vladimir Pak.
Han var rett og slett lei av alle ramenstedene som åpner i byen. Og det er lett å se det som en smart forretningsidé for å selge mest mulig volum. Men det er ikke minst trendy.
I matpakke-nasjonen Norge har det lenge vært markedet som forteller nordmenn hva de vil ha, ofte inspirert av andre metropoler. Ingen visste at de ville ha smashburger før det ble en kommersiell trend. Nå er det sandwicher. Bagel var det for et år siden. Boller står fortsatt sterkt, og nudler er virkelig i vinden.
Og la oss være ærlige: Det kan nesten ikke bli dårlig når en fyr med bakgrunn fra sushiverdenen, en av de mest teknisk krevende bransjene som finnes, bestemmer seg for å ta på seg en ny utfordring: å perfeksjonere ramen. Vladimirs Pak er offisielt en av verdens beste sushikokker, og Izakaya by Vladimir Pak er dermed kombinasjonen av topp gastronomisk kompetanse, og et uformelt, tilgjengelig format.
– Mange nordmenn forbinder izakaya med noe dyrt. Ettersom jeg har jobbet med omakase på et nivå med én Michelin-stjerne, tenker folk automatisk at også dette tilbudet må være kostbart, sier Pak idet jeg ankommer en vakker vårdag i april for å teste det nye lunsjtilbudet.
Pak er ingen hvem som helst. Han jobbet på legendariske Sabi Sushi i Stavanger før han i 2017 vant verdensmesterskapet i sushi i Tokyo. I 2020 fikk han en Michelin-stjerne med Oslo-restauranten Omakase by Vladimir Pak. Men nå er det Izakaya by Vladimir Pak som gjelder.
Og Izakaya skal være noe annet. I Japan er izakaya nettopp dette: et sted hvor man spiser enkelt og godt, gjerne raskt, kombinert med sake eller øl.
– Det skal være rimelig, inkluderende og lavterskel: småretter, deling og en uformell atmosfære. Spesielt siden det ikke finnes så mange virkelig gode sushi-steder i Oslo.
Vladimir var nesten et helt år borte fra kjøkkenet på grunn av en operasjon, og jobbet lite i den perioden. Men nå som han er tilbake og har valgt å fordype seg i ramen, føles det som en ny start, en ny utfordring.
– Målet mitt har vært å perfeksjonere kraften, koke den i opptil 18 timer. Det er krevende, men jeg elsker prosessen, sier han og smiler lurt.
Å lage en virkelig god ramen er utrolig krevende. Man kan lage enklere varianter, bruke ferdige konsentrater og tilsette nudler og kjøtt – men det blir aldri det samme. Pak har studert teknikker, testet og justert. En god kraft handler i stor grad om bein. Man må først legge dem i kaldt vann, så koke dem raskt opp, før man tar dem ut og vasker dem grundig i kaldt vann. Etter det begynner selve prosessen på nytt, mer kontrollert og presis. Etter 18 timer får kraften en nesten melkehvit farge, og når du smaker den, vet du at du har truffet riktig.
Det samme gjelder nudlene. I vann er de bare nudler, men i en god kraft kommer deres egentlige smak frem.
– Jeg jobbet med egg i nesten to måneder, studerte tilberedningen ned til minste detalj. Jeg tror jeg kokte over tusen egg, Johanna, testet ulike tider og metoder for å finne det perfekte resultatet.
– Det høres voldsomt ut. Er dette sushikokkens akilleshæl, at alt må være perfekt? Spør jeg.
Reposting this interview my friend Jas did with me. In our conversation, we explore the unexpected parallels between black metal and natural wine, how to stay inspired, how to capture ideas before they slip away, and what it really means to turn ideas into action.
Let’s welcome creative mastermind Johanna Kleive to my little blog. She is a drummer in a Norwegian feministic Black Metal band called Witch Club Satan, a writer and a wonderful being and an innovator and creator of Kreativt Kollektiv. She plays drums, she writes words beyond beauty and brings people together and unites. I could go on and on but let just give her the words. I recommend opening a glass of Heks along with this awesome interview!
Give it up for a glass of wine with Johanna Kleive:
Who are Witch club Satan? What is the original idea behind this incredible female black metal band?
Witch Club Satan grew out of a previous collaboration between Victoria, Nikoline and me, a project that combined theatre and music in a kind of punk spirit. At first, we even played with the idea of making indie techno rap, but quickly realized that black metal was what gave us the expression we were really looking for. Haha!
In 2021, we experienced a strong frustration with the status quo. We felt a sense of apathy and passivity, both within ourselves and in the society around us, while the world seemed to be moving toward ever greater crises. For us, it became crucial to break out of that state and “wake ourselves up,” and music became the means to do exactly that: to make as much noise as possible, both literally and politically.
In this context, black metal emerged as the most natural choice. The genre holds a deep sense of anger and an inherent drive for rebellion, almost like the role of punk within metal, where energy, intensity, and expression matter more than technical perfection. This was where we felt we could find our place and our language.
At the same time, the project was never purely musical. By incorporating theatre, ritual, and physical expression, we continue a performative dimension that was already present in our earlier work. This makes Witch Club Satan function as much as an art project and a collective as it does a band.
The starting point can therefore be understood as a deliberate gesture: we took a genre already known for its extremity, shock, darkness, and ideological weight, and asked what happens when this expression is moved into a feminist, artistic, and political framework. The result is not just a continuation of the black metal tradition, but a transformation of it, where female rage, the body, and history are given new meanings and new voices.
Do you find it hard to be in a scene that is mostly male driven?
Of course it can be challenging from time to time. There will always be men finding our boobs more interesting than our music;-)
Being a woman in a male-dominated genre like black metal comes with its own set of challenges. There are still expectations, stereotypes, and sometimes resistance, both subtle and explicit, about who belongs in the scene and what that presence should look like. But rather than seeing this only as a limitation, it can also be a source of creative energy. Precisely because the genre has been so heavily coded as masculine, it opens up a space where our presence can disrupt and reframe what black metal is allowed to be. In that sense, it’s still possible to shock, even in 2026!
Do you think metal and wine have much in common?
Absolutely. First of all, there’s a kind of primal presence in both wine and black metal that I find deeply fascinating. There’s something fundamental about them—something raw and irreducible. What I love about black metal is that, at its best, it doesn’t try to imitate anything. It just is. And I think the same applies to a good natural wine: it speaks honestly from where it comes from.
Wine, like black metal, should be alive, personal, and truthful. Not necessarily “funky” for the sake of it, but real. A natural wine that just ends up tasting like junk food? Completely uninteresting. It has to carry intention, care, and a sense of origin.
More and more people are beginning to understand how important it is to know the source of what they consume. Where it comes from, who made it, under what conditions. That awareness creates a deeper connection, to the land, to the process, to the people behind it.
And honestly, I fucking love wine because cultivating it is about an endless interplay of tiny details. If a winemaker overlooks just one step, everything that follows becomes more complicated. In the end, wine is the result of precision and care, a chain of decisions that culminates in something you can hold in your hand, sometimes decades later.
You open a bottle of wine because you want to feel something. Together with others. It’s a form of craft you can physically hold, a label that points to a specific year, a specific piece of land, a specific fate.
As the black metal band Spectral Wound put it in the excellent fanzine Blood of Gods. The truth is in the glass, but understanding comes from engaging more deeply with the craft, its history, its traditions, its labor. In that sense, you should approach wine the same way you approach music: with curiosity, attention, and respect. If you do, it will give something back.
We are curious – what drinks or wines are on your rider?
We’re not quite in a position to be divas about it. Tet. That said, I wouldn’t complain if there was Champagne on every rider. Champagne is one of those rare things that works no matter the context, and there’s something about that kind of effortless luxury that I really appreciate.
But in reality, our only real request is quite simple: natural wine. Wines made with care, organic, biodynamic, or otherwise rooted in sustainable practices, where you can actually taste a sense of place. Unfortunately, what we usually end up getting is pretty shitty supermarket wine. Me and our booking agent Zoltan complain about it constantly. There was one exception though, when we played in Madrid, and someone had actually made the effort to find something genuinely drinkable. That really stayed with us.
And actually, our relationship kind of says everything about this crossover between wine and metal, Jas! You and I met through a shared passion for both. I remember you texting me when we were playing in Germany last year: “Hey, some friends say we have a lot in common, can I come to your show and bring some wine as a trade?” I had no idea what to expect.
Then you showed up with two full cases, 60 bottles, of incredible wine. And on top of that, it was called Heks. Some coincidences are just too perfect to ignore. We’ve been friends ever since.
(Jasmin is blushing at this point)
Besides being a badass drummer, you are also a very talented writer. You write a lot about food and wine in Norway. What do you need to find inspiration and focus to write?
Haha, thank you for the compliment!!
What is needed is this, and this alone, says the famous writers: solitude. What unfolds in your innermost being is worthy of all your love. And yet, I have to admit, my inner world would be unbearably poor without the impulses that come from other people, from encounters, from lived experience. The ability to write depends on having ideas, and ideas are everything.
The problem is not their absence, but our ability to see them. Especially when the days begin to blur, on tour, for instance, when everything repeats itself: early mornings at airport, nine hours of driving, another anonymous backstage room. At times I’ve cracked mentally, exhausted, aching, wondering why I keep doing this at all.
Before the last European tour with Avatar and Alien Weaponry, I even had anxiety attacks. I questioned whether this life was really meant for me. But then I made a decision: to be fully present. To act with intention. To listen, really listen, to the people around me, with renewed curiosity. And I thought of Rainer Maria Rilke, who wrote: “If your everyday life seems poor, do not blame it; blame yourself… tell yourself you are not poet enough to summon up its riches.”
So I began to remember things.
A quiet neighborhood in Chiswick. Unbelievable sardines at a random Spanish restaurant. A silent Valentine’s morning with Hedda, the first trace of spring, and the fragile belief that maybe I will find love again. A world-class bookshop where time dissolved. The best wine I’ve ever had, in some unremarkable Swiss neighborhood.
I remember the shows where my band truly connected. Where something opened. Where rage was released. That incredible pull in my stomach, the certainty that what we are doing is real.
Midnight bowling on a Sunday. Karaoke after a show on a Tuesday. Too much alcohol. Too little sleep. Twice the laughter. And then the conversation, long, drifting, essential, with fellow bohemian musicians, at three in the morning, in a random McDonald’s. This is where the ideas come from. Not in spite of the chaos, but because of it.
You just founded a collective in Oslo – what can you share with us about Kreativt Kollektiv? What is the idea and who is it focused at?
I have! And it’s so exciting that you’re part of the collective. To be honest, I was completely overwhelmed when I hit “publish” on Instagram and the responses just kept pouring in. In less than a week, almost 200 people had sent thoughtful emails, sharing their dreams of a community like this in Oslo.
For a long time, I’ve been reflecting on, and dreaming of, a space where creative people can meet to talk, develop, and collaborate on artistic and performative processes. I moved back to Norway this spring after three years in France, what I would call a kind of formative journey. That country taught me how to live.
When I returned to Oslo, I knew I had to continue cultivating that way of life. I became more outgoing, more proactive. And to my great joy, it seems that many of us are meeting in the same place: a kind of hunger. Shared interests. People who may not be fully established yet, but who are deeply engaged in a range of creative projects, and who are searching for one another.
This is the beginning of such a space. On Thursday, February 5th, exactly one month after I posted on Instagram, we hosted the very first demo gathering of what is now called Kreativt Kollektiv: a forward-thinking collective for creatives across disciplines and industries. Artists, chefs, musicians, architects, psychologists, philosophers, performers, and cultural workers, all coming together with the aim of building a long-term, living community where ideas actually become reality.
The collective is growing every day. This is not a one-off event, but the beginning of something long-term: a cooperative where each member contributes a share, and everyone takes part in carrying it forward. We envision a community built on the exchange of skills and services, people drawing on each other’s strengths. A place where the most driven individuals find one another, share generously, and inspire each other. A space you don’t enter without contributing, bringing the very best of yourself, whatever that may be, to elevate the whole.
A network you want to be part of. Rooted in deeply human values. Not defined by heavy financial commitments, but by artistic energy, openness, and a shared mental space. I’m incredibly excited to see what this can become.
Picture credit: Oystein Kind
Thank you Johanna! Reading this I know we have even much more in common than we have been able to share with another so far. Feeling touched and inspired.
Kjøkkensjef Benjamin Roth mener avsløringene rundt Noma-grunnlegger René Redzepi er et resultat av et opprør: – For ti år siden så vi det i motebransjen, nå skjer det samme i restaurantbransjen, sier han.
Foto: Øystein Kind
Nylig publiserte New York Times en artikkel som åpner med en scene fra februar 2014: René Redzepi skal ha slått og ydmyket en kokk foran resten av teamet, etter at vedkommende satte på technomusikk i produksjonskjøkkenet. Avisen har intervjuet 35 tidligere ansatte, som beskriver forhold som både er grovere og mer omfattende enn det som tidligere har kommet fram.
Varslene føyer seg inn i en utvikling som skjøt fart i 2022. En Instagram-utblåsning utløste et skred av reaksjoner, og kort tid etter publiserte danske Lisa Dunbar en sviende kritikk av restaurantbransjen i magasinet Atlas. Avsløringer i Financial Times og Weekendavisen fulgte, og viste at fryktkultur, psykisk press, fysisk vold og systematisk underbetaling ikke var unntak, men en del av selve fundamentet.
Nå har Redzepi trukket seg som leder for Noma, etter omfattende avsløringer om vold og psykisk press mot ansatte.
– Det vil ikke overraske meg om det i tiden som kommer reises krav om flere kjøkkensjefers avgang, sier matskribent Andreas Liebe Delsett til Dagsavisen.
Nylig stilte forfatteren av bøkene «Kjøkkenveien. En bok om mat og arbeid» og «Den vanskelige maten» spørsmålet, «Hva er det jeg har vært med på?», i sitt eget nyhetsbrev Magens Politikk. I artikkelen med tittelen «Betroelser fra en tidligere Noma-fanboy» beskriver han fallet til Noma høsten 2022 som brutalt å være vitne til.
Likevel var det mest ubehagelige erkjennelsen som fulgte: at han hadde hørt ryktene, men valgt å ikke ta dem innover seg, eller kanskje ikke fullt ut forstått hva de egentlig innebar.
Timingen rundt Redzepis avgang er vanskelig å overse. New York Times artikkel ble publisert 7. mars, dagen før kvinnedagen. Da skrev jeg selv om tre kvinner som forsøker å endre bransjen innenfra, og som stiller et betimelig spørsmål: Hvordan kunne en fryktbasert kjøkkenkultur få utvikle seg så lenge, også ved noen av verdens mest anerkjente restauranter?
Samtidig melder et mer ubehagelig spørsmål seg: Er det i det hele tatt mulig å drive på dette nivået uten beinhard disiplin og gratis arbeidskraft, uten at prisen presses opp mot 15.000 kroner per meny? Er fremtiden en enda mer elitistisk restaurantkultur, der maten riktignok er nyskapende, men forbeholdt et fåtall?
Og hva betyr egentlig fallet til en av verdens mest fremgangsrike kjøkkensjefer, kanskje den mest innflytelsesrike siden Ferran Adrià? Les hele artikkelen her.
Tre unge kvinner vil endre restaurantbransjen innenfra. – Hvis vi tar oss sammen og organiserer oss, krever tariff og faktisk tar ut avspasering, så er dette et yrke det bør være mulig å ha også som voksen, sier Joanne Brynildsen Sørheim.
Nylig ble det publisert en tekst på Substack om behovet for å kvitte seg med de autoritære og dels abusive strukturene som fortsatt preger profesjonelle kjøkken. Hvorfor forsvarer vi fremdeles en kultur mange har opplevd som nedbrytende? Er det verdt prisen? Og fører den egentlig godt med seg? Undertegnede har snakket med tre kvinner som representerer et mulig paradigmeskifte i restaurantbransjen: De viser at mykere verdier og relasjoner ikke er en svakhet, men en forutsetning.
– Jeg har en stund tvilt på om vi fortsatt trenger restauranter slik restauranter ser ut i dag, om jeg skal være så freidig å mene det, sier Edona Arnesen.
Etter 16 år i bransjen opplever bakeren, formidleren og agriøkologen at noe har gått tapt, kanskje særlig noe av det mest grunnleggende.
– Vi har mistet mye av det vertskapsrollen egentlig handler om, og dermed også hva det vil si å være gjest. De aller beste opplevelsene oppstår når de linjene viskes ut, og relasjoner får ta plass, sier Arnesen.
Restauranten har ifølge henne til alle tider vært en møteplass, et tilholdssted, et sted som knytter mennesker sammen. Rom hvor samtaler, diskusjoner, spørsmål og forsøk på svar, ideer, planer, revolusjoner, og ikke minst kjærlighet, har fått grobunn. Ikke bare i salen, men også hos dem som jobber der. Man blir gjerne et veldig tett knyttet team fordi man jobber lange dager sammen, med arbeid som sysselsetter hendene slik at praten også flyter.
– Det er dette vi trenger at restauranten blir igjen. Dersom restauranten som viktig møteplass og institusjon i hverdagen skal bli tilgjengelig for flere, er det nok mange som instinktivt vil peke på økonomien, og si at det da er nødt til å bli billigere å gå ut. Samtidig er det harde økonomiske presset og de syltynne marginene i bransjen svært reelle. De kan ikke presses ytterligere. Marginene er allerede en medvirkende årsak til den harde kjøkkenkulturen, fordi folk må jobbe ekstremt effektivt bare for at arbeidet skal gå rundt. Men må restauranter ha det tilbudet som vi forventer av dem i dag, og dermed et så høyt kostnadsbilde? Kan de være enklere, men samtidig nærere?
Edona Arnesen tror nettopp dette er en nøkkel til å finne tilbake til det nære, intime fellesskapet.
Jeg har lidenskap for særlig to ting: mat og musikk. Da Thomas Moen Hermansen – alias Prins Thomas – slapp sitt tiende album på Bar Sparta, var jeg derfor solgt.
Prins Thomas er en av de mest sentrale skikkelsene i det som internasjonalt omtales som «space disco» eller «Oslo-disco». Sjangeren vokste fram i Norge mot slutten av 90-tallet og begynnelsen av 2000-tallet, har fått internasjonal kultstatus og forbindes særlig med miljøet rundt Prins Thomas, Lindstrøm og Todd Terje.
Bar Sparta er på sin side kanskje byens mest undervurderte mat- og vinbar. Stedet drives av Anne Maurstad, en av de kuleste og mest kunnskapsrike damene jeg kjenner. Vi møttes for tre år siden under en mat- og vinfestival jeg arrangerte i Bordeaux. Budsjettet var mildt sagt ikke-eksisterende, men jeg var likevel frekk nok til å spørre om hun kunne tenke seg å lage cocktails i byen. Hun sa ja uten å nøle. En ekte idealist.
Prins Thomas har uttalt at han liker lange sett fordi de gir ham mulighet til å fortelle en historie, ikke bare levere hits. Det får meg til å lure på hvilken historie han vil fortelle på Bar Sparta, og hvordan rammen påvirker både albumets narrativ og reisen han ønsker at gjestene skal gjøre denne kvelden. Lange sett forbindes ofte med klubbens nattlige dramaturgi. På Sparta utspiller det seg et helt annet ritual. Thomas har selv omtalt stedet som byens definitive numero uno innen mat og vin. Her serveres superb mat og drikke, mens albumet spilles i sin helhet under hver bordsetting, en ramme som føles like selvsagt som den er uvanlig.
Vi har trådt inn i et nytt år, og i den anledning tillater denne frekke livsnyteren seg å fremme et ønske. Ønsket springer delvis ut av observasjoner gjort blant venner og bekjente gjennom 2025, et år mange beskriver som blant de tøffeste de kan minnes. Flere mener dette kan ha sammenheng med at vi har befunnet oss i slangens år, og siden jeg både er skribent og en hengiven elsker av den gode fortellingen, velger jeg å omfavne denne symbolikken.
«Slangens år» refererer til et av de tolv årene i den kinesiske dyrekretsen, og forbindes med indre prosesser snarere enn ytre handling. Energien er lavmælt, observerende og strategisk. Lite skjer på overflaten, men desto mer under. Det er en tid der narrativer brytes ned, motiver granskes, og raske beslutninger bevisst settes på vent.
Slangen symboliserer en transformasjon som finner sted før den blir synlig. Gamle identiteter, ideer og strukturer løsner, uten ennå å være erstattet av noe nytt. Skyggesiden av denne fasen er overtenkning, passivitet forkledd som klokskap, og en vedvarende følelse av stagnasjon eller isolasjon.
Personlig kan jeg skrive under på at dette har vært et av de mest krevende årene i livet hittil. Det har forlangt omfattende opprydning og nødvendige omprioriteringer. For ett år siden bodde jeg fortsatt i Bordeaux, og jeg har flere ganger kjent på angeren over å ha forlatt et land med en slik livgivende intensitet. Samtidig har året gitt meg noe jeg lenge har savnet: struktur.
Jeg har arrangert bokklubb, funnet nye venner som deler mine interesser, skrevet adskillige spalter, turnert rundt i Europa med bandet mitt og åpnet hjemmet mitt for en rekke middagsselskaper.
Og hver eneste gang slår det meg: Når jeg er der interessen min er, enten jeg deler den med andre eller ikke, blir dette stedet et hjemsted. Da er det irrelevant om jeg befinner meg i Frankrike eller Norge.
Stedet faller rolig på plass når det får en meningsfull sammenheng å fungere i, en interessant og menneskelig hensikt.
Når vi nå ankommer et nytt år, går vi inn i hestens år, nesten slangens motsetning. Der slangen vendte blikket innover, representerer hesten bevegelse, uttrykk og sosial energi. Det som er tenkt, følt og bearbeidet i stillhet, får nå kropp.
Hesten peker ut retning, tar plass og beveger seg fremover, også uten full garanti. Resultatet er dynamikk, ikke bare individuell, men kollektiv. Der slangen er ensom, er hesten et flokkdyr. Samarbeid, nettverk og fellesskap trer tydeligere frem og styrkes.
Og dette er maktpåliggende i vår tid. Allerede tidlig på 1980-tallet skrev sosialfilosofen Jürgen Habermas om det han kalte «livsverdenens kolonisering». Med dette siktet han til hvordan markedstenkningen trenger seg inn på arenaer der den i utgangspunktet ikke hører hjemme, og hvordan stadig flere sider av livet vurderes etter én og samme målestokk: økonomisk gevinst og tap.
Men hver gang jeg møter mennesker og virkelig opplever kontakt, skjer det sjelden fordi vi deler en brennende begeistring for hvilken nyanse av beige veggen bør males i.
Det er snarere som om vi alle intuitivt forstår at forbruk ofte fungerer som en erstatning for noe annet – la oss kalle det mer varige verdier. Det som fester seg dypest og varer lengst, er som regel gratis, eller nesten gratis. Det eneste det krever, er langsom tid og innlevelse, eller, om man vil, et eksistensielt engasjement.
Sosialantropologen Thomas Hylland Eriksen beskriver det treffende: Det samfunnet som er best for mennesker, er et samfunn der det finnes et mangfold av skalaer der det går an å prestere noe.
De som kjenner meg godt, vet hvor glad jeg er i communities. Det er grunnen til at jeg har skapt initiativer som Rapsode, som mellom 2018 og 2021 fungerte som et litterært nettmagasin og en sosial, skapende møteplass for den kulturelle underskogen i Oslo. Det er også derfor jeg har arrangert matfestivaler på tvers av generasjoner og land, og stadig fortsetter å klekke ut nye, lignende initiativer.
Det er også derfor jeg spiller i band: for å dele livet mitt sammen med to andre fantastiske kvinner. Bandkollega Nikoline sa en gang til meg på folkehøgskolen: «Johanna, jeg er ikke interessert i å gå på kafé og snakke om nok en kjærlighetssorg. Jeg er ikke interessert i å feste bort livet mitt. Skal du være min venn, må vi gjøre et prosjekt sammen.»
Kanskje er det nettopp dette som forklarer hvorfor fellesskap tiltrekker meg så sterkt: fordi de fungerer som et mikrokosmos av det samfunnet jeg ønsker meg. Et rom som er inkluderende og åpent, som gir plass til ulike ideer og uttrykk, og som ikke bærer ambisjonen om å være en «privat» klubb.
Blant initiativene som har imponert meg mest det siste året, er Markveien drueklubb, som stadig arrangerer åpne, kreative treff: jamsessions i en tilfeldig stue, lyrikkvelder, DJ-sett på dass på Parkteateret, eller andre uventede sammenkomster. Du får ganske enkelt tilsendt en SMS med et tilfeldig sted noen dager i forveien.
Det var også svært inspirerende å bli invitert til salong i stuen til redaktør Christian Kjelstrup denne høsten. Han hadde invitert rundt åtti mer eller mindre tilfeldige mennesker, blant annet en fyr han hadde møtt på trikken, simpelthen fordi mannen leste en bok han selv elsker.
Som om ikke det var nok, tok han seg friheten til å ringe den canadiske ambassadøren og spørre om hun ville si noen ord om situasjonen der borte – og attpåtil ta med litt canadisk vin. Hun sa ja. I rommet befant det seg også en broket forsamling av skribenter, studenter, musikere og Kjelstrups egne barn. Ingen av oss kjente hverandre fra før.
Men fy faen for en kveld det ble.
Det disse initiativene har til felles, er en iboende forståelse av at mennesker skinner i fellesskap.
Kanskje kan man sammenligne overgangen fra ensomhet til kollektiv samhørighet med forelskelse. Jeg kjenner mange ensomme menn og kvinner som føler seg ulykkelige fordi de ikke har noen kjæreste. Så får de til slutt en kjæreste, og noe skjer. De begynner å føre seg annerledes, utstråler en ny form for selvsikkerhet og blir mer attraktive for andre også.
Den italienske forfatteren Alberto Alberoni undersøker i Falling in Love sammenhengen mellom forelskelse og det som skjer når man blir tent – cerebralt, om du vil, på politiske, filosofiske eller spirituelle ideer. Han beskriver forelskelse ikke primært som en følelse, men som en sosial og mental overgangstilstand.
Forelskelse kan dermed forstås som en revolusjonær tilstand. Alberoni sammenligner den med en sosial revolusjon i miniatyr: Det gamle selvbildet og den etablerte livsordenen settes i parentes. Forelskelse er ikke irrasjonell, men annerledes rasjonell. Verden tolkes gjennom et nytt meningssystem, der prioriteringer, verdier og fremtidsbilder reorganiseres raskt. Hele subjektet mobiliseres – emosjonelt, kognitivt og viljemessig. Forelskelse gir håp om et nytt liv: Et «vi» oppstår. Kjernen er ikke bare begjær, men etableringen av et nytt kollektiv som forestiller seg en alternativ fremtid.
Men, og dette er et avgjørende poeng hos Francesco Alberoni; en politisk forelskelse må bli til et fellesskap. En indre overbevisning må oversettes til praksis. Det egosentriske «jeg har sett noe» må forvandles til «vi gjør noe sammen». Uten denne overgangen til handling kollapser forelskelsen, enten i kynisme, isolasjon eller ekstremisme.
La oss derfor tenke litt over hvilken betydning hesten kan ha i denne sammenhengen. For kreative miljøer, politiske fellesskap og personlige prosesser kan den markere øyeblikket der ideer endelig prøves mot verden, der relasjoner aktiveres etter lang modning, og der perfeksjonisme gir plass til faktisk fremdrift.
Hestens energi gir struktur uten å kvele opprinnelsen. Dens kreative uttrykk handler om å møte opp, gjøre arbeidet synlig og dele noe uferdig, men ærlig – ikke fordi det er perfekt, men fordi det må ut i verden for å bli sant.
Jeg søker nå mennesker som kunne tenke seg å utvikle et lignende community sammen med meg: et sted der musikk, litteratur, mat, reising, filosofi, samtale, kunst, og mat kan forenes.
Jeg ser for meg et sted der kreativiteten og den utøvende virksomheten er de bærende elementene, og der vi i første omgang møtes for å diskutere muligheter. Vi skal dele på oppgaver, tar ulikt ansvar og arrangerer temakvelder i fellesskap.
Jeg tror kreativitet er en motkraft mot fragmentering, kynisme og fremmedgjøring. I en tid preget av konstant distraksjon, kommersialisering av oppmerksomhet og identitetspress, kan det å skrive, øve og fremføre, langsomt og konsentrert, være en politisk handling. Det samler det som er splittet og gir dybde der alt ellers flates ut.
Jeg ønsker meg mennesker i alle aldre og fra alle disipliner.
Kanskje er du god til å ta bilder, lage logoer eller jobbe med grafisk design. Kanskje har du en stor leilighet der vi kan møtes, eller vet om et nedlagt lokale som kan få nytt liv som en kombinert bok- og vinbar. Kanskje bærer du på en drøm om å hoste en vakker middag ute i naturen, og vil ha med en gjeng på laget. Kanskje har du et filmprosjekt du vil pitche, eller lyst til å arrangere en lyttekveld for et nytt album. Kanskje drømmer du om å arrangere en kreativ skriveuke på en vakker øy i Italia denne sommeren, og trenger reisefølge. Kanskje drømmer du om å utvikle et nytt magasin – ja, kanskje til og med en fanzine – som tar temperaturen på tiden og kan fungere som en motsats til vår visjonsfattige offentlighet?
Kanskje er du aktivist og vil ta oss med inn i Hegels og Marx’ filosofi gjennom en brennhet politisk kveld. Kanskje er du finansmann som leser Nietzsche – og kan gi oss et gratis lynkurs i økonomi på kjøpet. Eller kanskje vi skal la oss inspirere av en venninne av meg, som står bak det geniale konseptet «psykopizza», hvor man lager pizza samtidig som man åpner opp om egen mentale helse.
Kanskje alt på én gang? En jævla velfungerende plattform som rommer en ukeplan fylt med kurs, samtaler og arrangementer.
Mitt ønske for 2026 er at flere skal føle seg hjemme i denne verden, selv om det er midlertidig. Å kjenne fred i den, glede for den, kjærlighet til den, at vår fortrolighet med verden kan gå dypere enn den har gjort til nå.
Jeg avslutter med et sitat fra musikeren Josh Tillman, først formidlet til meg av min briljante, franske venn Pierrick, som beskriver forelskelsen som drivkraft bak sitt verk:
«Min ambisjon, i tillegg til å skape en overdådig, sjelfull og episk lyd som er verdig tematikken, var å utforske fryktens sensualitet, kjærlighetens skremmende kraft, de ubeskrivelige gledene ved ekte intimitet, og ødeleggelsen av emosjonelle og intellektuelle fengsler, med min egen stemme.
Dette materialet krevde en ny måte å bli til på, og det tok lang tid før prosessen åpenbarte seg. Måten det ble realisert på, lignet slående på prøvelsene, overgivelsen og transformasjonen i det å lære å elske og bli elsket; å se og bli sett.»
Året 2025 går mot slutten, og jeg setter meg ved skatollet for å oppsummere året som har vært. Hva var de beste restaurantene? De beste barene? Jeg har sett utallige kåringer passere i løpet av året, og det er noe tiltrekkende ved dem, ønsket om å bli sett, vurdert, belønnet for det harde arbeidet restauratørene tross alt legger ned.
Men det er ikke det jeg lurer mest på. For jeg vet det nå, i en alder av 32, at det ofte finnes langt mer oppriktighet i en enkel omelett enn i en åtteretters på en luksusrestaurant. Spørsmålet jeg derfor stiller meg, er heller dette: hvilket mat- og vinøyeblikk preget meg mest i 2025? Var det en bestemt rett, en drink, eller handlet det slett ikke om maten i det hele tatt, men om den tilstanden måltidet lot meg befinne meg i?
Et måltid handler sjelden om smaken alene. En vin sjelden om druesammensetningen. Mat og vin handler først og fremst om projeksjonen.
Vin er den drikken i verden som rommer mest menneskelighet. Det handler ikke utelukkende om rus. Håndverket du holder i hånden, bærer en etikett som vitner om et bestemt år, en konkret jordflekk, en skjebne. Vin er dermed ikke bare et fysisk produkt, men en reell følelse som lever videre gjennom århundrer, på tvers av generasjoner.
Vin er dessuten ærligere enn mennesker. Den innrømmer sin svakhet med én gang: årgangen, druen, jorden som sviktet, eller reddet den. Når jeg drikker vin, føler jeg ikke at jeg vurderer den; jeg føler at den betror seg. Og er du tålmodig nok, har den mange historier å fortelle.
Men tålmodighet er blitt en mangelvare i vår tid. Jeg kjenner flere mennesker som har vært preget av den såkalte tidsklemma i år. Den mest slående historien var en fyr jeg møtte på byen, som fortalte meg at han hadde vært keen på en kvinne siden sommeren, men at han, på grunn av tidsklemma, aldri hadde fått ut fingeren til å invitere henne på date. Jeg så på ham med oppriktig bekymring: var det virkelig slik at tidsklemma fratok ham livets største gode – den potensielle kjærligheten – eller var hun ganske enkelt ikke interessert?
Fem måneder senere inviterte han henne omsider på middag hjemme hos seg selv. Det endte katastrofalt. Forventningene hadde vokst seg for store.
Moderniteten er fantastisk. Den har gitt oss tilgang til det meste. Samtidig er den også vårt lodd i livet. Det slår meg når jeg leser en bok av sosialantropologen Thomas Hylland Eriksen, der han viser til en undersøkelse fra 2001: Bare ni prosent av den norske befolkningen trodde da at samfunnet ville bli bedre å leve i fremover. 44 prosent mente det ville bli dårligere. Enda mer slående er det at hele 38 prosent allerede den gang mente at samfunnet var blitt verre å leve i.
Og jeg lurer nå, nesten tjue år senere, hvor nordmenn egentlig står, all den tid vi mesker oss i luksus, privilegier og stadig mer penger på bok. Er vi mennesker kanskje dømt til tristesse, til å gå gjennom livet med en vag utilfredshet og en stilltiende visshet om at det ikke er et virkelig liv vi lever?
Det finnes en fransk matkritiker som forandret hele mitt syn på mat og vin. François Simon var i en årrekke en av Frankrikes mest fryktede restaurantkritikere. Etter å ha spist på nær sagt alle Michelin-restaurantene i verden, kollapset han fullstendig. Han sluttet å spise på dyre restauranter – av prinsipp, av tretthet og i protest mot det han opplevde som iscenesatt luksus.
Han rettet særlig kritikk mot Michelin-guiden og det han beskrev som guidens etnosentriske blikk på det franske kjøkkenet. Han kritiserte besettelsen av «monolittiske restauranter», der én kokk må vise seg verdig i guidens øyne, og tok avstand fra steder som baserer seg på staffasje fremfor liv.
François begynte å spasere planløst gjennom gatene, uten mål og mening, og oppdaget at han endte opp på steder han aldri ville funnet dersom han hadde planlagt ruten. De mest betydningsfulle stedene i Paris finnes ikke på kartet, innså han, de finner deg når du går sakte nok til å høre byen mumle.
I dag driver han en Instagram-konto, nærmest på lek, hvor han skriver om sin kjærlighet til mat og poesi i Paris. Etter hvert måltid stiller han seg bare ett eneste spørsmål: Vil jeg vende tilbake? For ham er det det eneste som betyr noe.
Av François har jeg lært at en restaurant ikke lever av anmeldelser, men av pusten til dem som sitter der. Han skriver om hvordan rom forvandles av et par som ikke klarer å slutte å le, av en gammel mann som folder servietten sin med seremonielt alvor, eller av et barn som smaker sitron for første gang. Kokkens arbeid slutter ikke på kjøkkenet; det fortsetter i ansiktene til gjestene, konkluderer François. Derfor er arbeidet aldri bare å smake maten, men å lese rommet. En restaurant kan servere de mest sublime retter og likevel være tom dersom menneskene ikke finner sin plass der.
Derfor står Duken Pizza igjen som det beste pizzastedet for meg i 2025. Ikke bare på grunn av pizzaen, men fordi jeg var der sammen med en gjeng kompiser som virkelig vet å muntre meg opp.
Derfor sitter også et enkelt måltid på Credo igjen i kroppen: bønner og egg, og den umiddelbare følelsen av å bli brakt tilbake i tid. Derfor minnes jeg en middag hjemme hos meg selv, der en venn tok med et brød fra Kveitemjøl, og vi brukte det som en mopp for å suge i oss den siste, vidunderlige kraften som hadde stått og småkokt i åtte timer.
Og derfor husker jeg særlig 9. august. Årets rett ble servert der, på Palazzo Comunale, et nyåpnet, siciliansk-inspirert spisested i Brenneriveien: en vitello tonnato så klassisk og presis at vi mistet munn og mæle. Tynne skiver kaldt kalvekjøtt, ledsaget av en kremet saus av tunfisk, kapers, ansjos, egg og sitron. En rett fra Piemonte, og et stille bevis på at det ikke finnes noe mer moderne enn det som har overlevd lenge.
Jeg vil aldri glemme den siste retten jeg spiste i Bordeaux med min franske ekskjæreste i april: friske vårasparges, de første i sesongen – et løfte om en ny årstid vi ikke skulle dele. Det var da jeg forsto at det å miste et menneske og å miste en favorittrestaurant er to sorger som ligner mer på hverandre enn de bør.
Med årene lærer du en grusom og vakker lekse: Det du mister, blir en del av det du leter etter. Jeg vender tilbake til gamle gater, restauranter og barer, ikke for å finne det som var, men for å kjenne nostalgien strømme gjennom meg. Savn er også en form for nærvær.
Det er ikke før 5. desember at jeg kjenner at det igjen er mulig å nærme seg et annet menneske. Jeg drar på min første date etter flere måneder som singel. Jeg kommer ikke til å glemme drinken vi får servert på Bar Sparta: en vesper martini, så uhyre elegant, så forbannet herlig. Den slår ned i oss som dynamitt. Kanskje var det alkoholen som brakte oss nærmere. Det samme kan det være. For poenget er at jeg følte meg bra.
Kanskje er gastronomien vår tids drømmer, fordi den fører oss et øyeblikk bort fra virkeligheten – til et sted der fortvilelse, sorg og bekymring får hvile. Lykken er kanskje bare fraværet av lidelse, og den kommer i glimt. For meg har disse glimtene ofte hatt form av en tallerken.
Og dere? Skjønnheten åpner seg bare for dem som ikke har hastverk. Kanskje var det årene mine i Frankrike som lærte meg å slutte å bestemme hvor jeg skulle spise. Bordeaux bestemte alltid for meg. En dør sto på gløtt. En lukt av hvitløk drev ut fra et kjøkken som ikke hadde sett en oppussing siden 1972. En servitør nikket, som om han kjente meg. Slik valgte byen på mine vegne. Den fungerte som et kompass jeg for lengst trodde jeg hadde mistet, og ga meg endelig følelsen av å komme hjem.
Noen ganger smaker jeg en rett som minner meg på at tid er den dyreste ingrediensen. Ikke trøfler, kyllinglever, eller kaviar. Tid. Retten det er snakk om, var en russisk sildesalat, tilberedt sammen med russiske kvinner i Paris som ikke lenger kan leve i hjemlandet sitt. De regnes som politiske flyktninger, som en trussel mot fedrelandet. Begge var aktive i kunstmiljøet, og har sett landet de elsker forsvinne foran øynene sine.
Siden alle er blakke, blir det mye matlaging hjemme. Jeg glemmer aldri retten med det vidunderlige navnet Sild under pelsjakke. Det var enkelt. Og usigelig godt. Jeg spurte om de ikke drømte om å spise ute på restaurant iblant. De ristet på hodet. Å få leve i Paris er drømmen i seg selv.
Det siste måltidet jeg husker fra året, var en enkel fiskerett på en bistro i Paris. Mens jeg spiste, mottok jeg et brev jeg hadde ventet på hele livet. Et brev som rommet en oppriktig forsoning mellom meg og et menneske jeg holder nær. Jeg husker at hendene begynte å skjelve. Jeg ba om et glass vin. Ordene beveget meg så sterkt at jeg glemte å spise opp. Servitørene tilga meg for det. Men jeg vil likevel aldri glemme smaken av denne lunsjen.
Kanskje vil restauranten heller aldri glemme meg, en ung kvinne i en travel bistro, som gråter lykketårer over et brev hun aldri trodde ville komme. For første gang i livet kjenner hun at klumpen i brystet hun har båret siden hun var liten, er borte.
Måtte 2026 bli året vi alle unner oss et bedre og mer oppriktig liv – og tillater oss å være til stede.
JOHANNA HOLT KLEIVE 