Kategori: Ukategorisert

Året 2025 går mot slutten, og jeg setter meg ved skatollet for å oppsummere året som har vært. Hva var de beste restaurantene? De beste barene? Jeg har sett utallige kåringer passere i løpet av året, og det er noe tiltrekkende ved dem, ønsket om å bli sett, vurdert, belønnet for det harde arbeidet restauratørene tross alt legger ned. 

Men det er ikke det jeg lurer mest på. For jeg vet det nå, i en alder av 32, at det ofte finnes langt mer oppriktighet i en enkel omelett enn i en åtteretters på en luksusrestaurant. Spørsmålet jeg derfor stiller meg, er heller dette: hvilket mat- og vinøyeblikk preget meg mest i 2025? Var det en bestemt rett, en drink, eller handlet det slett ikke om maten i det hele tatt, men om den tilstanden måltidet lot meg befinne meg i?

Et måltid handler sjelden om smaken alene. En vin sjelden om druesammensetningen. Mat og vin handler først og fremst om projeksjonen. 

Vin er den drikken i verden som rommer mest menneskelighet. Det handler ikke utelukkende om rus. Håndverket du holder i hånden, bærer en etikett som vitner om et bestemt år, en konkret jordflekk, en skjebne. Vin er dermed ikke bare et fysisk produkt, men en reell følelse som lever videre gjennom århundrer, på tvers av generasjoner. 

Vin er dessuten ærligere enn mennesker. Den innrømmer sin svakhet med én gang: årgangen, druen, jorden som sviktet, eller reddet den. Når jeg drikker vin, føler jeg ikke at jeg vurderer den; jeg føler at den betror seg. Og er du tålmodig nok, har den mange historier å fortelle.

Men tålmodighet er blitt en mangelvare i vår tid. Jeg kjenner flere mennesker som har vært preget av den såkalte tidsklemma i år. Den mest slående historien var en fyr jeg møtte på byen, som fortalte meg at han hadde vært keen på en kvinne siden sommeren, men at han, på grunn av tidsklemma, aldri hadde fått ut fingeren til å invitere henne på date. Jeg så på ham med oppriktig bekymring: var det virkelig slik at tidsklemma fratok ham livets største gode – den potensielle kjærligheten – eller var hun ganske enkelt ikke interessert?

Fem måneder senere inviterte han henne omsider på middag hjemme hos seg selv. Det endte katastrofalt. Forventningene hadde vokst seg for store.

Moderniteten er fantastisk. Den har gitt oss tilgang til det meste. Samtidig er den også vårt lodd i livet. Det slår meg når jeg leser en bok av sosialantropologen Thomas Hylland Eriksen, der han viser til en undersøkelse fra 2001: Bare ni prosent av den norske befolkningen trodde da at samfunnet ville bli bedre å leve i fremover. 44 prosent mente det ville bli dårligere. Enda mer slående er det at hele 38 prosent allerede den gang mente at samfunnet var blitt verre å leve i.

Og jeg lurer nå, nesten tjue år senere, hvor nordmenn egentlig står, all den tid vi mesker oss i luksus, privilegier og stadig mer penger på bok. Er vi mennesker kanskje dømt til tristesse, til å gå gjennom livet med en vag utilfredshet og en stilltiende visshet om at det ikke er et virkelig liv vi lever? 

Det finnes en fransk matkritiker som forandret hele mitt syn på mat og vin. François Simon var i en årrekke en av Frankrikes mest fryktede restaurantkritikere. Etter å ha spist på nær sagt alle Michelin-restaurantene i verden, kollapset han fullstendig. Han sluttet å spise på dyre restauranter – av prinsipp, av tretthet og i protest mot det han opplevde som iscenesatt luksus. 

Han rettet særlig kritikk mot Michelin-guiden og det han beskrev som guidens etnosentriske blikk på det franske kjøkkenet. Han kritiserte besettelsen av «monolittiske restauranter», der én kokk må vise seg verdig i guidens øyne, og tok avstand fra steder som baserer seg på staffasje fremfor liv.

François begynte å spasere planløst gjennom gatene, uten mål og mening, og oppdaget at han endte opp på steder han aldri ville funnet dersom han hadde planlagt ruten. De mest betydningsfulle stedene i Paris finnes ikke på kartet, innså han, de finner deg når du går sakte nok til å høre byen mumle.

I dag driver han en Instagram-konto, nærmest på lek, hvor han skriver om sin kjærlighet til mat og poesi i Paris. Etter hvert måltid stiller han seg bare ett eneste spørsmål: Vil jeg vende tilbake? For ham er det det eneste som betyr noe.

Av François har jeg lært at en restaurant ikke lever av anmeldelser, men av pusten til dem som sitter der. Han skriver om hvordan rom forvandles av et par som ikke klarer å slutte å le, av en gammel mann som folder servietten sin med seremonielt alvor, eller av et barn som smaker sitron for første gang. Kokkens arbeid slutter ikke på kjøkkenet; det fortsetter i ansiktene til gjestene, konkluderer François. Derfor er arbeidet aldri bare å smake maten, men å lese rommet. En restaurant kan servere de mest sublime retter og likevel være tom dersom menneskene ikke finner sin plass der.

Derfor står Duken Pizza igjen som det beste pizzastedet for meg i 2025. Ikke bare på grunn av pizzaen, men fordi jeg var der sammen med en gjeng kompiser som virkelig vet å muntre meg opp.

Derfor sitter også et enkelt måltid på Credo igjen i kroppen: bønner og egg, og den umiddelbare følelsen av å bli brakt tilbake i tid. Derfor minnes jeg en middag hjemme hos meg selv, der en venn tok med et brød fra Kveitemjøl, og vi brukte det som en mopp for å suge i oss den siste, vidunderlige kraften som hadde stått og småkokt i åtte timer.

Og derfor husker jeg særlig 9. august. Årets rett ble servert der, på Palazzo Comunale, et nyåpnet, siciliansk-inspirert spisested i Brenneriveien: en vitello tonnato så klassisk og presis at vi mistet munn og mæle. Tynne skiver kaldt kalvekjøtt, ledsaget av en kremet saus av tunfisk, kapers, ansjos, egg og sitron. En rett fra Piemonte, og et stille bevis på at det ikke finnes noe mer moderne enn det som har overlevd lenge.

Jeg vil aldri glemme den siste retten jeg spiste i Bordeaux med min franske ekskjæreste i april: friske vårasparges, de første i sesongen – et løfte om en ny årstid vi ikke skulle dele. Det var da jeg forsto at det å miste et menneske og å miste en favorittrestaurant er to sorger som ligner mer på hverandre enn de bør.

Med årene lærer du en grusom og vakker lekse: Det du mister, blir en del av det du leter etter. Jeg vender tilbake til gamle gater, restauranter og barer, ikke for å finne det som var, men for å kjenne nostalgien strømme gjennom meg. Savn er også en form for nærvær. 

Det er ikke før 5. desember at jeg kjenner at det igjen er mulig å nærme seg et annet menneske. Jeg drar på min første date etter flere måneder som singel. Jeg kommer ikke til å glemme drinken vi får servert på Bar Sparta: en vesper martini, så uhyre elegant, så forbannet herlig. Den slår ned i oss som dynamitt. Kanskje var det alkoholen som brakte oss nærmere. Det samme kan det være. For poenget er at jeg følte meg bra.

Kanskje er gastronomien vår tids drømmer, fordi den fører oss et øyeblikk bort fra virkeligheten – til et sted der fortvilelse, sorg og bekymring får hvile. Lykken er kanskje bare fraværet av lidelse, og den kommer i glimt. For meg har disse glimtene ofte hatt form av en tallerken. 

Og dere? Skjønnheten åpner seg bare for dem som ikke har hastverk. Kanskje var det årene mine i Frankrike som lærte meg å slutte å bestemme hvor jeg skulle spise. Bordeaux bestemte alltid for meg. En dør sto på gløtt. En lukt av hvitløk drev ut fra et kjøkken som ikke hadde sett en oppussing siden 1972. En servitør nikket, som om han kjente meg. Slik valgte byen på mine vegne. Den fungerte som et kompass jeg for lengst trodde jeg hadde mistet, og ga meg endelig følelsen av å komme hjem.

Noen ganger smaker jeg en rett som minner meg på at tid er den dyreste ingrediensen. Ikke trøfler, kyllinglever, eller kaviar. Tid. Retten det er snakk om, var en russisk sildesalat, tilberedt sammen med russiske kvinner i Paris som ikke lenger kan leve i hjemlandet sitt. De regnes som politiske flyktninger, som en trussel mot fedrelandet. Begge var aktive i kunstmiljøet, og har sett landet de elsker forsvinne foran øynene sine.

Siden alle er blakke, blir det mye matlaging hjemme. Jeg glemmer aldri retten med det vidunderlige navnet Sild under pelsjakke. Det var enkelt. Og usigelig godt. Jeg spurte om de ikke drømte om å spise ute på restaurant iblant. De ristet på hodet. Å få leve i Paris er drømmen i seg selv.

Det siste måltidet jeg husker fra året, var en enkel fiskerett på en bistro i Paris. Mens jeg spiste, mottok jeg et brev jeg hadde ventet på hele livet. Et brev som rommet en oppriktig forsoning mellom meg og et menneske jeg holder nær. Jeg husker at hendene begynte å skjelve. Jeg ba om et glass vin. Ordene beveget meg så sterkt at jeg glemte å spise opp. Servitørene tilga meg for det. Men jeg vil likevel aldri glemme smaken av denne lunsjen. 

Kanskje vil restauranten heller aldri glemme meg, en ung kvinne i en travel bistro, som gråter lykketårer over et brev hun aldri trodde ville komme. For første gang i livet kjenner hun at klumpen i brystet hun har båret siden hun var liten, er borte. 

Måtte 2026 bli året vi alle unner oss et bedre og mer oppriktig liv – og tillater oss å være til stede. 

Les hele artikkelen her.

– X HAR FORLATT MEG. NÅ DØR JEG, MAMMA!!!

Nei, det var aldri meningen å sette på Pavarotti på full guffe, styrte vodka og sende en slik melding. Det var heller ikke spesielt gjennomtenkt, all den tid jeg befant meg alene på en hytte, flere timer unna sivilisasjonen.

La meg komme tilbake til dette poenget om litt. For det som skjedde da, var først og fremst et rop om oppmerksomhet – ikke ulikt åpningen på dette oppsummerende essayet om musikk-Norge i 2025. Og ja, både anekdoten og det som følger handler om musikk: om hvor essensiell den er for meg, men også om noe langt større.

Året 2025 har preget meg sterkt, både som turnerende musiker og som musikkjournalist. Jeg har snakket med en rekke ulike personligheter, beveget meg gjennom mange temaer, og ikke minst overvært et utall festivaler og konserter. Hva sitter jeg igjen med? En hel del. Det første som står notert i notatboken min, er dette spørsmålet: «Hvordan kunne køntri få et så stort oppsving i Norge?»

Bare se til Tobias Sten, som er blant de mest streama i Norge i 2025. Svaret fremstår for meg som ganske åpenbart. Country er en dypt trøstende, gjennomgående sentimental sjanger. Den kan oppfattes som nasjonalistisk og tradisjonalistisk, historisk formidlet av hvite menn med macho ytre og begrenset emosjonelt språk (ha meg unnskyldt), men fungerer samtidig som folkets musikk: jordnær, beskjeden og følelsesorientert. 

Greit. La oss ta det på alvor. Kanskje er country vår tids poesi. Kanskje vender sjangeren tilbake til det konkrete – til det som faktisk betyr noe. Og kanskje fungerer country, på mange måter, som en motbevegelse til rapens mer hypermaterialistiske og konfronterende uttrykk.

En Michelin-kokk fortalte meg en gang at han elsket metal på grunn av musikkens taktilitet, fordi nærværet var så ekstremt. Jeg svarte at han nok var inne på noe helt grunnleggende. Musikk var aldri bare teori, aldri først og fremst harmonilære. Den var handling, rytme, dans, kropp – ren kroppslighet.

Den kommunikative delen av musikkfeltet har lenge vært truet. KI-genererte spillelister setter tonen for utelivet, og klubbkvelder har lenge vært dominert av maskiner snarere enn kropper. Poesien har fjernet seg fra sangen, og musikken fra dansen. Kanskje er det nettopp derfor så mange nå samles til folkedans og Bloody Marys på Tuvas Blodklubb, arrangerer intime visekvelder i stua eller drar på spirituelle raves rundt bålet: fordi musikken igjen tilbyr et språk i en følelsesfattig tid.

Én ting er å sette på en plate og gråte, å bruke musikken som trøst. Mange trekker seg tilbake på rommet, dykker ned i velkuraterte spillelister og gjør musikk til et privat anliggende. Som en kritiker sa til meg i år: Musikksmaken vår er blitt dypt personlig. Den deles sjelden. Kanskje blir vi sittende litt for lenge alene på egne soverom, lyttende, som den ultimate bekreftelsen på hvor navlebeskuende vi er blitt.

Jeg har gjort det selv. Som tidligere nevnt: Alene på en hytte i Risør, forlatt av min store kjærlighet. Pavarotti på full guffe. En hel flaske vodka. Siste melding til mamma: nå dør jeg. 

Hehe. Aldri igjen.

For det jeg etter hvert forsto, var at musikken gjør seg aller best når den deles med andre. Tomrommet jeg lenge kjente på som et ensomt menneske, handlet om avstanden mellom det teoretiske og det fysiske, det intellektuelle og det kollektive.

I denne avstanden vokste en lengsel etter noe mer direkte, og derfor har jeg i stadig større grad oppsøkt festivaler, klubber og institusjoner for å forstå hva som rører seg i musikk-Norge i vår tid.

Det slår meg at hver konsertscene har sin egen klang. Noen bygger programmer rundt rene sjangre, som jazz eller visemusikk, andre rundt individuelle kunstnerskap. Noen vektlegger stramt kuraterte helheter, andre improvisasjon og åpenhet. Konsertprogrammering er derfor ikke bare et estetisk valg, men også en modell for verden: en måte å organisere erfaring på, å uttrykke hva et samfunn anser som viktig, sant eller vakkert.

En konsert på en scene i Oslo er aldri bare musikk. Det er byens måte å snakke til deg på – uten ord. Så hvordan har Norge snakket til sine innbyggere gjennom sitt musikalske språk i 2025?

Felles for de sterkeste opplevelsene jeg hadde i år, var at musikken virket transcenderende, kanskje mer enn på lenge. Jeg har tydelig erfart hvordan musikken igjen vender seg mot det intenst menneskelige: fellesskapet, det sosiale og det kroppslige nærværet.

Det har oppstått forbindelser mellom nye rapstjerner, kompromissløse punkband og radikalt nyskapende folkemusikere. Ikke fordi uttrykkene ligner hverandre, men fordi de alle, på hver sin måte, søker en sosial og energisk respons på samtiden. 

Og energi er stikkordet for 2025. I hiphopen i 2025 ser vi et tydelig fokus på live-opplevelse og kollektiv puls. Jeg blir sjelden direkte beveget av tekstene alene, de mangler ofte politisk brennstoff,  men sounden treffer meg. Ingenting slår kontakten som oppstår når mange mennesker deler samme rytme. 

Ari Bajgora har hatt et massivt år i Norge. Det samme har Sa_G. Sammen er de blant rapperne som i 2025 har vært med på å befeste en ny, europeisk hiphopscene. Musikken deres har fått bred nasjonal respons, blitt rost for både flow, tekst og kreativ spennvidde, og har toppet norske lister.

Også Undergrunn har styrket sin posisjon ytterligere. Oslo-kollektivet slapp albumet Memoarer i 2025, og har siden økt både den nasjonale interessen og sin live-tilstedeværelse. Norsk presse omtaler dem som et av de mest energiske unge navnene i norsk rap. Under fjorårets Spellemannprisutdeling gikk Marstein hjem med flere priser – et tydelig tegn på hvor sentral denne bevegelsen har blitt.

Men personlig holder jeg en knapp på mer eksperimentell hip-hop, som for eksempel Doglover95. Hans siste album, Ha en fantastisk dag!, som han ga ut i 2025, burde utvilsomt ha fått mer oppmerksomhet i norsk musikkjournalistikk dette året.

I punken og rocken får den samme impulsen en råere og mer politisk form. Band som Honningbarna fortsetter å bevise hvordan energien nærmest fungerer som et grunnprinsipp. Og i 2025 får den ny aktualitet. Da jeg intervjuet Honningbarna for ett par år siden, hevdet bandet at musikken har revolusjonerende potensial i den grad at den setter oss i kontakt med oss selv. Det handler om å bli kjent med lydene hver enkelt av oss rommer.

– Det finnes en iboende erkjennelse av makt i musikken. En erkjennelse av at man kan skape ting, gjøre ting, ta kontroll over kroppen sin, over livet sitt, hvis man bare gjør det, uttalte bandet.

Hos Honningbarna er aggresjonen, tempoet og råskapen ikke bare stilgrep, men reelle energitransaksjoner mellom scene og sal.  Konserten deres på Rockefeller for et par uker siden vil stå skrevet i historiebøkene. Eller ta det helt nye bandet Pushwagnergruppen, som lar sin høyenergiske dada-rock fungere som kollektiv utblåsning sammen med publikum.

Også klubbscenen har bydd på sterke øyeblikk. Bendik Kjeldsberg – alias Bendik HK – har fått svært lovende anmeldelser for sin siste utgivelse Drakedreper, og flere understreker at det lever opp til hans internasjonale klubb- og festivalry.

Nothing Personal leverer nok en fulltreffer med albumet Antiphon of Dirty Water, mens Why Kai og Lindstrøms «Thousand Island Man (Why Kai Remix)» har vært blant årets mest ekstatiske klubblåter med fokus på den gode energien og det intense nærværet. 

Samtidig pågår det en stille, men tydelig revolusjon i norsk folkemusikk.

Både Valkyrien Allstars og mer radikale prosjekter som Pumpegris viser hvordan sjangeren i 2025 står mer selvsikkert enn på lenge. At sistnevnte prydet plakaten til Oslo World i år også, sier noe om den internasjonale appellen sjangeren er i ferd med å få. Pumpegris’ konsert var også undertegnedes favorittkonsert i år.

Folkemusikken er hetere enn noen gang fordi den minner oss om noe grunnleggende: at dansen ble til i direkte sammenheng med musikken. At rytme, bevegelse og fellesskap opprinnelig var én og samme impuls. Ta Tuvas Blodklubb på Riksscenen som eksempel. Én kveld i måneden fylles rommet av mennesker i bunad side om side med vestkantgutter, og et helt eget univers oppstår.

Kanskje er folkemusikken det mest vellykkede eksempelet vi har på levende kulturarv. De unge utøverne bærer tradisjonen med respekt, men nekter å la den støve ned. Tuva Syvertsen har nok fungert som en ledestjerne for mange, det ser man særlig i uttrykk som kommer fra jazzlinjene rundt om i landet, der sjangerkrysninger har blitt både naturlige og fruktbare. 

Også visetradisjonen har fått et tydelig oppsving, med unge visekollektiver som Hersleb visekollektiv og små stuekonserter som dukker opp her og der.

Som min visesanger-kusine uttrykker det klokt: Det handler ikke bare om fellesskap og kroppslighet, men om håndverk og tradisjon – om det som krever lange linjer; innover i seg selv eller bakover i tid. Noe som forankrer oss i verden slik vi kjenner den.

Og det er maktpåliggende i vår tid. Året 2025 har krevd mye av oss. Det var blant annet året der musikken ble uunngåelig politisk. Krigen og folkemordet i Gaza kastet lange skygger over kulturfeltet, og norske artister engasjerte seg i et omfang vi ikke har sett på lenge. Kanskje var det, når alt kommer til alt, en god ting. I Norge har politisk musikk ligget relativt brakk i flere år; artister blir til og med ofte frarådet å være eksplisitt politiske.

Flere artister trakk musikken sin fra strømming i Israel, andre brukte scenen – og stillheten – som protest. Samtidig ble også den motsatte bevegelsen tydelig. Som Jonas Bals minnet meg på i et intervju tidligere i år samler høyreekstreme miljøer seg aktivt rundt konserter og hatmusikk.

2025 viste med all tydelighet hvordan musikk bevisst kan brukes til å agitere for holdninger og handlinger av hatefull karakter. 

– Hele hvit makt-industrien er en milliardindustri, sa Bals. – For mange unge har musikken vært inngangsbilletten. Det finnes få steder der man kan «heile» åpent uten konsekvenser, men på nazikonserter kan man slippe seg løs, sammen med andre.

Det gjelder å være på vakt, understreker han. Og å kjempe for det man selv tror på.

Nordmenn har vist overraskende mye kampånd etter de store endringene i norsk offentlig musikkformidling i 2025. Nedleggelsen av sentrale P3 Musikk-programmer ble opplevd som et tap, ikke bare for lytterne, men for hele økosystemet av stemmer, kuratorer og unge artister som er avhengige av synlighet.

Mange er bekymret for mangfoldet. Når statlige flater forsvinner, må musikkbransjen selv ta ansvar for å bygge nye plattformer der musikk kan deles og diskuteres. Samtidig er noe i emning – et behov, kanskje til og med en vilje, til å skape slike rom på nytt, som bransjeprofil Joar Nicolaysen i Bergen sier.

Live-markedet er imidlertid krevende. Det har blitt vanskeligere å selge billetter, særlig for nye artister og for mellomsjiktet – de som verken er helt ferske eller fullt etablerte. 

Bransjefestivaler som Bylarm og Vill Vill Vest spiller fortsatt en avgjørende rolle, særlig for nye artister innen indie og folk. Samtidig opplever Nicolaysen at stadig færre scener våger å bære risikoen alene. Når arrangørene trekker seg tilbake, forsvinner mangfoldet. Artistene mister rommene sine, og nye arrangører får ikke vokse frem. Man seiler bakover – stille, men merkbart.

Kanskje befinner vi oss i en overgangsperiode der kulturfeltet igjen må definere hva det vil være. Kanskje er det nettopp mangelen på trygge rom som tvinger frem noe nytt. Og kanskje er det derfor vi også ser en tydelig dreining mot mer nisjepregede uttrykk. Svært spesifikke sjangre finner sine egne publikummere, og de er ofte store. Mainstreamen finnes fortsatt, men den har splittet seg opp i flere parallelle hovedstrømmer: amerikansk rap, K-pop, J-pop, svartmetall, country – og videre derfra.

For det er i dette intense savnet vi begynner å skape igjen. Vi mennesker er skrudd sammen slik: Det er først når noe virkelig kjennes i kroppen, at vi våkner fra dvalen og lar selvoppholdelsesdriften tre i kraft.

Det er en grunn til at høyrevridde miljøer forsøker å kapre musikken. De vet at det er et av de mest kraftfulle uttrykkene vi har.

Men ingen kan eie kulturen. Musikken trenger ikke våre slagord, personlige holdninger eller politiske ståsteder. Den lever på tvers av alt, som ren energi mellom mennesker. Kanskje fungerer den aller best nettopp når den ikke agiterer, men bare strømmer. Som vibrasjoner.

For dette er sannheten, uansett hvordan man vrir og vender på det: Et essay som forsøker å oppsummere musikk-Norge er i bunn og grunn et fåfengt forsøk på oppriktighet. Vi er alltid forutinntatte. Det slår meg hvor lite perspektiv mange har på sitt eget ståsted. Det er som om hver generasjon sier det samme: Musikken var så mye bedre på min tid. 

Det er verdt å minne om at vi aldri helt vet hva som faktisk vil skje, eller hvordan ting vil bli skrevet inn i musikk-, kunst- og kulturhistorien. Det er også noe av moroa.

Men én ting vet jeg: Musikken er føkkings mektig. Og den er alltid i bevegelse.

Slik oppstår et slektskap mellom sjangrene i Norge anno 2026. Hiphop, punk og folkemusikk peker alle mot en revitalisering av musikkens sosiale kjerne. Den vender seg bort fra polert individualisme og omfavner det rå, det direkte og det kollektive. Sjangrene er ulike, men springer ut av det samme behovet: å kjenne noe sammen.

Kall det krisemusikk. Vi søker det enkle og det umiddelbare, fordi vi må. Fordi vi ikke har noe valg.
Og fordi det, til syvende og sist, er det som gjør at vi overlever.

Et reisebrev fra Arles

En uke i Provence. Vi delte erfaringer, mine norske og franske venner, som fant hverandre i Arles, lysets by.

Vi sa til oss selv: vær åpne, ærlige, varme, ekte. Bli kjent med byen, bli kjent med menneskene som befolker den, lær hverandre bedre å kjenne, gi av dere selv, bli en stund, si så farvel, og ta vare på summen av disse inntrykkene for alltid.

– Merci pour votre l’amor. I felt safe with you, sa min franske venn. Og jeg ble igjen minnet på hva kjærlighet er, når alt kommer til alt, nemlig ro.

Noen av oss er redde for å falle tilbake i det stille, vanepregede, lukkede rommet når vi vender tilbake fra vår reise.

Men jeg minner om Walt Whitman, den sanne romantikerens stemme i det fjerne– “for det dere utstråler, kan da vende tilbake, som årstidene vender tilbake, og vær like mye verdt som årstidene”.