Kategori: Mat & Vin

  • Kur mot vinterdeppen

    Kur mot vinterdeppen


    Denne saken ble først publisert i Dagsavisen 12.januar 2025.

    Det er få ting som lokker mer enn mat og vin i utfordrende tider. I alle fall her i Frankrike. Vi har behov for å komme oss ut blant andre likesinnede når problemene banker på døren. Vi artikulerer sorgene våre vekk, om så for en liten stund.

    Det er derfor en trøst at også nordmenn langt på vei er i ferd med å innse gastronomiens transcenderende virkning. For bare få år siden var det status å legge ut selfier fra treningssenter og bilder av de nitriste glutenfrie proteinvaflene. I 2025 er det hottere enn noen gang å være hedonistisk. Det mener Mari Øverland, kjent bak kontoen Matgossip.

    – Det er ikke lenger flaut med et saftig stykke blodig rødt kjøtt, litt foie gras eller noen rolige glass vin i hverdagen.

    Lær å lage Kristina Åkermanns pasta denne måneden. 

    For Rune Rake gir det lite mening å trene 22 timer per uke for å bli nummer 256 i Birken. Vi tenner likedan ikke på 8 timer gaming etter jobb, eller påtvunget 2 timers lufting av puddelen Bogstadvannet rundt. Som han selv uttrykker det:

    – Sjøkreps med en uoksidert hvit burgunder fremstår som et bedre alternativ.

    Litteraturprofessor Knut Stene Johansen, som i mange år skrev under pseudonymet Kimmeridge i Morgenbladet, har en stund skrevet om viktigheten av å la flere dager være en festdag: «I perioder har vi julaften og nyttårsaften annenhver dag, men det er sikkert en privat anordning, en form for protest mot dagenes hierarki».

    Selv fattige kunstnere som Charles Baudelaire eller vår egen Henrik Ibsen var bordets menn. Vaskeekte Feinchmeckere. Førstnevnte leste kokebøker for å trøste seg. Sistnevnte har fått samtlige vinflasker oppkalt etter seg i moderne tid.

    Jeg må innrømme at det er lite som varmer mitt hjerte mer enn å åpne en flaske musserende på en blå mandag. Eller synet av pannestekt fisk som krøller seg opp i pannen. Duften av spisskål med smør og saltbakte nypoteter. Mat som smaker godt fører til akutt velvære og sender sansene ut på vandring – du spiser med gudene og drikker stjerner, som Eyvind Hellstrøm så vakkert uttrykker det.

    Er du oppmerksom nok, vil enhver aroma her i verden kunne gi deg matlyst. Basilikum, salvie, rosmarin og fennikel. Oregano og oliven. Hvitløk og timian. Forsiktige pust av kulinarisk parfyme. Selv havren kan gjøres til storhet. Hemmeligheten er å se poesien i alt vi omgir oss med.

    Det finnes også praktiske grunner til å ønske gastronomien velkommen: Kjøkkenet er tross alt det nærmeste man kommer et verksted i en moderne tidsalder. En reel mulighet til å praktisk bruke hendene, samt øvelse i kreativitet. Å lage mat byr også på andektig ro og dannelse. Det er kanskje en grunn til at kokkejævel Anthony Bourdain mente at unge gutter bør lære seg å steke omelett før de debuterer seksuelt. Det krever en viss grad av følsomhet å jobbe på kjøkkenet.

    Jeg har skissert opp noen forslag til deg som er interessert i å dykke ned i mat og vin denne måneden. Hva med å bli ekspert på det italienske kjøkkenet hjemme, eller teste ut den nye «handshakes»-trenden på bar? Uansett lommebok og interesse: Her er Dagsavisens kur mot vinterdepresjon.

    mat
    En mini martini på Happy Ending viser at «handshakes»-trenden har kommet til Oslo. (Johanna Holt Kleive)

    En «handshake» etter jobb

    La meg introdusere «handshakes»: halve drinker til halv pris. «Handshakes» er blitt en stadig mer integrert del av barmenyene i storbyer over hele Europa, og omsider kommet til Oslo.

    Fordelene er åpenbare: det er mindre smertefullt for lommeboka. Du kan vende hjem uten å føle seg overstadig beruset. Og det finnes et eventyrlyst-element i den nye trenden: du kan smake på noe nytt, uten å forplikte deg til en hel cocktail.

    Happy Ending, skapt av folkene bak Nektar Vinbar, tilbyr halve martinis til folket.

    – Mini-martinis klinger godt. Det er en drink som har litt vermut i seg, noe som passer godt sammen med snacksy mat man kan spise med hendene, sier daglig leder Veslemøy Hvidsten.

    Også mannen bak de ujålete, fettdryppende sandwichene på Løkkas New York style bodega lover byens billigste drinker.

    – Helt ærlig, du har aldri drukket så billig negroni i Oslo før, sier Nud Dudhia.

    Revolusjonerende pizza

    Det er ingen tvil om at det finnes en universell kjærlighet for pizzaen. Det finnes mange eksempler på kokker som har gjort den hverdagslige retten mer næringsrik og bedre på smak, som for eksempel Michelinstjerne-kokken Pamela Yung i USA. En tilsynelatende enkel rett er i ferd med å bli en portal for gode smaker og sunt kosthold uavhengig av budsjett.

    I Oslo finnes endeløse eksempler på bra pizzasteder om dagen: sjekk ut løkpizzaen på ZZ Pizza eller Mortadella og pistasj-topping på Skovveien Bar & Pizza. Vinoteket har også fått stor hype rundt pizzaen sin, det samme har den lille Rosenhoffkiosken. Og det er overraskende god pizza på Vaterland.

    Mat
    De «små munnfullene» hjelper mot vinterdepresjon. (Johanna Holt Kleive)

    Små munnfuller

    Litteraturprofessor og mat- og vinentusiast Knut Stene Johansen liker det som er lite. Korte tekster i litteraturen, kammermusikk fremfor symfonier, bilder i små formater på veggen og ikke for store porsjoner på tallerkenen. Det beskjedne formatet har ifølge skribenten gjerne et presist og friskt uttrykk, mindre pretensiøst og mer spontant.

    Prøv et dansk smørbrød på Vintage Kitchen. En sprø scone fra Åpent bakeri med nyrørt bringebærsyltetøy. Eller et enkelt, men usigelig godt surdeigsbrød med pisket smør på restaurant Bente. Å spise ute trenger ikke å koste skjorta. Den ekte luksusen består ofte i å bare få en flyktig smak av den.

    Fine dining til folket

    Hovedstadens gastronomiske scene har aldri vært mer glødende; en flamme som ikke ser ut til å avta etter snart to tiår med renessanse. Arakataka var en av de første gourmet-restaurantene i Norge, og står fremdeles igjen som den desidert beste.

    Restaurantens bærekraftige profil er viden kjent utenfor landegrensene; alle deler av dyret benyttes, restauranten har egen komposteringsmaskin, og menyen baseres på råvarer i sesong. Om du vil unne deg litt luksus i januar, er dette stedet å gå.
    Av nye restaurantkonsepter som byr på gourmet til overkommelig pris, er Varemottaket en av de mest lovende åpningene siden Hot Shop, og kanskje Norges hittil ærligste kjøkken. Peder og Halaigh leverer like mye et show som en gastronomisk opplevelse, og sommelier Danijela Caltibovic tilfører måltidet en ny dimensjon.

    Varemottaket har dessuten tatt lunsjen til et nytt nivå i hovedstaden. Hvor kan du spise ti retters og drikke vin en søndag formiddag klokka 13:00 i Oslo? Ingen steder. Men på Varemottaket, en av Norges mest bejublede restauranter i 2023, er det stappfullt på søndager. Varemottaket er lunsj på toppidrettsnivå.

    – Flere av gjestene våre har sagt at lunsjen er noe de ikke visste at de savnet, forteller vinansvarlig Danijela.

    Mat
    Fat city. (Johanna Holt Kleive)

    Lunsj til nytt nivå

    Steder som Babbos Kollektiv, Pillefyken, Kafeteria August, Fat City og Farine har de siste årene bidratt til å skape en høyst levende lunsjkultur i ulike deler av byen.

    Lutlaget, det nye spisestedet som Øyvind Lofthus & co har åpnet i Bjørvika, byr på frokostservering fra klokken syv om morgenen, samt pizza og lunsjretter midt på dagen.

    Mat
    Boksemat er på moten også i Oslo. (Anne Valeur)

    Boksemat på radaren

    Hermetisk fisk er i vinden som aldri før. På Tik Tok florerer det av sardinfluencers som samler på bokser med estetisk tiltalende design. Alle de kule sjappene har kjørt ansjostoast de siste årene. Sjekk ut Fat City for å bli overbevist om dens storhet.

    Boksemat er billig, praktisk og ekstremt sunt. Fisk i lake er lagringsdyktig i opptil 30 år, og utvikler etter hvert intense smaker av umami, nærmest som pata negra. Den gryende bruken av boksemat har også et politisk element: Folk som lever i større byer uten umiddelbar nærhet til havet, kan spise fisk i sesong, til en rimelig pris, hele året. Sjekk ut Becco eller Pillefyken som serverer ulike typer sardiner og paté på boks.

    Mat
    Også Gapet har kastet seg på ansjostrenden. (Johanna Holt Kleive)

    Billig, raskt og smakfullt

    Jamal’s Falafel. Hit stikker jeg med anarkistiske venner, for eksempel min kusine Kristina. Hun er ikke særlig begeistret for overprisede fine dining-restauranter. Hun foretrekker det enkle og ærlige. Ikke noe polert og tilgjengelig bare for dem med profilerte kulturjobber og høy kjøpekraft. Hele den estetikken og alt den ekskluderer, byr henne midt imot.

    – Av og til når jeg er på sånne steder så føler jeg at det regjerer en slags privilegert dekadent overklasse-stemning i luften. Av og til føler jeg at jeg tilhører den. Av og til ikke. Men det sier vel kanskje mer om meg enn restaurantene, sier Kristina.

    – Jeg kan godt forstå deg. Hvorfor egentlig bry seg om noe så fetert som mat – og vinpakke? svarer jeg.

    – Mat og vin er helt essensielt. Men hvorfor skal god mat og vin være så dyrt? sier hun så.

    Jeg har ikke noe godt svar. Men jeg tar henne med til Jamal’s falafel, og hun blir alltid like henrykt.

    Mat
    Fat Citys ansjostoast. (Johanna Holt Kleive)

    Månedens råvare

    Månedens råvare på en skikkelig liten bistro på Youngstorget, er et meget kult konsept som bør sjekkes ut. I november 2024 serverte de retter utelukkende med purre. I desember jordskokk. Hintene peker mot rødbete nå i januar, en grønnsak som er svært omdiskutert. Matgossip er blant skeptikerne. Men hun er villig til å ta på seg moon bootsene og pelsen i ruskeværet for å bli motbevist.

    Bagels 4ever

    Alle vil ha bagels. I Oslo har det poppet opp tre bagelsteder de siste månedene, og en 16 år gammel gutt gjør kometkarriere gjennom å lage og selge bagels via Instagram hver helg. Alle er gira, og alle er villige til å betale 200 kroner for denne kulinariske oppfinnelsen. Typisk Oslo. Det kommer nye trender som egentlig er billig gatemat, men fordi vi slenger på noen kortreiste ingredienser er sluttsummen av mindre betydning.

    Bli ekspert på det italienske kjøkkenet

    Orker du ikke tanken på å gå ut? Bli hjemme, og lær deg å lage italiensk mat fra bunnen. Siden pandemien har spilldesigner Kristina Åkerman laget hundrevis av italienske retter, med mål om å bli ekspert på det italienske kjøkkenet. Hun deler oppskrifter og fremgangsmåter med følgerne på Instagram-kontoen «Veien til Rom».

    – Det italienske kjøkkenet, som jeg er opptatt av, beror på en tid med dårlig råd. De fleste av rettene er utviklet for å ta vare på alle deler av dyra og grønnsakene, og forholder seg til sesongbaserte råvarer. Det er en tankegang jeg mener hører hjemme i alle hjem, sier Åkerman.

    I ukedager liker Åkerman å utfordre seg selv. Hvor god mat kan hun lage på under 30 minutter? Helgene er forbeholdt mer avanserte retter. Hun liker å planlegge og bruke tid på kjøkkenet. La deg inspirere du også.

    Lykke til, og måtte den gastronomiske kur virke for flere enn undertegnede.

  • Beajoulais Noveau!

    Beajoulais Noveau!



    Klokken er fire på ettermiddagen, og min franske kjæreste og jeg er allerede for sent ute til en av årets viktigste dager. Det er primeur sesong, nærmere bestemt Beaujolais Noveau – en dag som blir mer enn feiret her i Frankrike. Velsignet være franskmennene som fant opp en merkedag som gir legitim grunn til å bli shit-faced på en vanlig ukedag!

    – Mon amour, jeg er tørstere enn noen gang, roper jeg utålmodig mens vi løper gjennom brosteinsgatene i ruskeværet. November er den verste måneden i Bordeaux, med rått, piskende, ubønnhørlig vær. Trolig er det nettopp derfor vinbarene og bistroene kaller litt ekstra på oss. 

    Hjemme i Norge går folk berserk på polet i kampen om de mest populære produsentene. Her i Frankrike derimot, løper vi fra vinbar til vinbar. For oss består den ekte luksusen i å ikke velge: Drikke glass på glass av fantastiske produsenter vi kanskje ikke visste noe om på forhånd, kuratert av vinbarene selv.

    Vår stambar i Bordeaux, Au Bon Jaja, arrangerer Beaujolais-fest for åttende året på rad.

    Les resten av artikkelen her.

  • Derfor er «alles» øyne rettet mot Sør-Afrikansk vin 

    Derfor er «alles» øyne rettet mot Sør-Afrikansk vin 

    Det er dyptgripende å erfare at det enda er mye som er uoppdaget i vår moderne tidsalder. Jeg ante ikke hva jeg kunne forvente da jeg bestilte flybillett til Cape Town i høst, men summen av inntrykk hadde umiddelbar virkning. Jeg innrømmer det: jeg er blitt fan av Sør-afrikansk vin.

    Sør-Afrika assosieres ofte med Pinotage, landets egen drue som nærmest bare plantes her. Mange anser druen som såkalt lavkvalitetsvin med høy alkohol, kokt frukt og lite spenst. Men sørafrikansk vin har så mye mer å by på – fra kjølige Pinot Noir- og Chardonnay-dyrkende Walker Bay, til glohete Swartland med Cinsaut, Syrah og Marsanne. Eller førsteklasses Chenin i Stellenbosch og Franschhoek. Mulighetene er mange.

    Fremtidens beste viner fra Sør-Afrika har en grunnleggende holdning til felles: De jobber naturlig med regenerativt jordbruk i vinmarkene. Metoden blir «naturlig», men smaken klassisk. Det er ikke mangel på bra jordsmonn her i Sør-Afrika, men det dreier seg om å utnytte den best mulig. Det er ikke gjort i en håndvending. Rundt omkring i Stellenbosch besøker jeg flere vinbønder som både er i stand til, og mindre i stand til, å gjøre dette.

    Det blir hevdet at det gjelder å ha to tanker i hodet samtidig når man drikker vin fra «den nye verden». Området byr på et spenningsmoment fordi kvaliteten på området er tvers gjennom inkonsekvent. Sørafrikansk vin har gått gjennom mange faser – kommersielle, ikke-kommersielle, intetsigende, til og med ulovlige. Men tradisjon for kultivering av vin har nærmest like lang historie som i Vesten. Det sier litt om hvor kunnskapsløst det er å generalisere vin og områdene som produserer den.

    Under det langvarige apartheidregimet og frem til 1994 led Sør-Afrika av boikott på eksportmarkedet. Sør-Afrika ble ikke lenger oppfattet som en seriøs vinnasjon, og dermed «glemt». Uten fremtidsutsikter, går kvaliteten følgelig ned. Vi får eksempler på mange intetsigende viner, relativt syntetiske med mye eik, og dessuten en hel del ulovlige tilsetninger.

    I tiden etter boikott, og med Mandela bak roret, skulle «alle» investere i sørafrikansk vin, og satse internasjonalt. Politikk og gastronomi går hånd i hånd. En ny generasjon vinbønder skaper en ny bølge av kvalitets – og terroir-bevisst vin. Sørafrikanerne er, i motsetning til franskmennene, velsignet med relativt stødige temperaturer gjennom hele året. Det gir grobunn for svært vellykkede avlinger.

    På min egen studiereise denne høsten var jeg fast bestemt på ikke å kjøre en typisk bucket list-tur. Det var uansett ikke høysesong. Jeg foretrakk å ta tingene som de kom. Fleksibilitet muliggjør eventyr. Plutselig kunne jeg oppleve Sør-Afrika gjennom perspektivene til en gjeng med eldre herrer, som jeg tilfeldigvis møtte på en vinsmaking hos anerkjente Rust en Vrede. Og hellet vil ha det til at dette tilfeldige møtet blir turens høydepunkt.

    Vi snakker en gjeng vaskeekte eventyrere, med Nick Sloane i spissen, kapteinen som stod bak en av de mest berømte bergingsjobbene i vår tid. Da passasjerskipet Costa Concordia gikk under utenfor den italienske kysten i 2012, tok Sloane på seg utfordringen med å rette opp skipet, og slepe det til en havn i nærheten.

    Fyren er som tatt rett ut av en Hemingway-roman. Han og kompisene tar meg med til 96 Winery Road, som ligger en drøy kilometer fra Ken Forrester Vineyards. Ken Forrester etablerte seg som vinbonde i 1993, da han kjøpte opp en gammel og forfallen vingård i Stellenbosch. Gården Scholtzenhof – tidligere Zandberg – ble etablert i 1689, bare ti år etter at Stellenbosch ble opprettet.

    96 Winery Road er vinmakernes tilhørende restaurant, og den første sørafrikanske restauranten noensinne som ble oppført i The Wine Spectator Wine List Awards.

    Det er her jeg skal få smake den beste Chenin Blanc-vinen jeg har kommet over i mitt liv.

    Restauranten ligger midt i hjertet av det fantastiske Helderberg-landskapet. Inspirert av sørafrikanske smaker, bruker kjøkkenteamet kun ferske, økologiske og lokale ingredienser som tilberedes på åpen grill. Vi sitter rundt et langbord med fantastisk vin, og fyr i peisen. Vi peker ut vårt foretrukne, velhengte kjøtt som tilberedes i godt over en time. Mens vi venter serveres noen uforglemmelige vedfyrte, frøristede brødkaker, med røkt smør, olivenolje og urtesalt.

    La oss meditere litt over vinen, signert Ken Forrester. The FMC. Også kalt »The Fucking Magic Chenin». En ekte ikon-Chenin fra Sør-Afrika. Selv Nick blir blank i øynene av den. Han er ekspert på Sør-Afrika, og dessuten stinn av gryn. Han kunne ha mesket seg i de mest prestisjefylte viner fra Burgund. Men for en eventyrer som Nick, er det historiene som betyr noe.

    Vi spiser, drikker og hører fortellinger om guttas liv i bergningsbransjen. Tiden flyr. Plutselig har det gått seks timer. Min venninne og jeg er for sent ute til middagsreservasjonen på Test Kitchen. Men hvilken rolle spiller det? Vi har nettopp hatt en uforglemmelig opplevelse, og stiftet bekjentskap med noe av det mest interessante som foregår i vinverden akkurat nå.


    The Fmc kan bestilles gjennom Vingruppen i Norge.

    Keen på mer digg vin fra Sør-Afrika?

    Sjekk ut Kanonkop, en av Sør-Frankrikes beste produsenter av Pinotage. Med disse enkeltvinmarks-vinene tar Eben Sadie tilbake de tradisjonelle druetypene i Swartland, som i stor utbredelse har blitt erstattet med for eksempel Cabernet Sauvignon og andre trend-druer. Vinene er navngitt etter sørafrikansk flora og fauna, blant annet Pofadder (huggorm-type), Skerpioen (skorpion) og Kokerboom (lokal tresort).

    Prøv en av de fantastiske vinene til smått legendariske Chris Alheit eller Adi Badenhorst. Eller hva med å sjekke ut mer alternativ vin, henholdsvis fra Duncan Sauvage, Scions of Sinai, eller Momento Wines?

    Alheit Fire by Night, 619,- NOK

    Et annet hett tips er å følge med på Autenticos nye sørafrikanske partner, Peter-Allan Finlayson. Et relativt ukjent navn her hjemme, men i vinkretser lovprises den sørafrikanske vinmakeren. Han står bak de ettertraktede vinene fra Crystallum, og er nå aktuell med satsningen Gabrielskloof.

    Det er bare å notere seg navnene, og glede seg over fremtidens vinland!

  • – Gi meg foie gras terrine. Fett, salt og hedonisme

    – Gi meg foie gras terrine. Fett, salt og hedonisme

    «Om ingenting endrer seg i vaktplanen de neste 24 timene, skal du få låne min nye lærling for å lage maten og servere gjestene dine”, skriver Oskar Ørskog i en sms til meg. 

    Ørskog driver den populære Torshov-restauranten Liminal, som etter bare seks måneder etter åpning mottok den internasjonale bærekraftsprisen 360 Eat Guide.

    Foruten å drive en av Norges fremste restauranter, tilhører Ørskog en sjelden kategori mennesker som ikke utelukkende er opptatt av profitt. Han er derfor ikke fremmed for å gjøre catering på ett av mine gastronomiske skrivekurs en høstkveld i oktober. Han digger ideen om å lære FOLKET mer om mat og vin. Det er tross denne visjonen restauranten er tuftet på. Hvor ellers i Oslo får du syv retter til under 800 kroner?

    Jeg trodde jeg var gæren. Inviterer noen av våre fremste kokker og filosofer for å oppdra nordmenn. Inspirere dem til Å DYKKE NED I SANSENE. STÅ FOR NOE. VÆRE KVALITETSBEVISSTE. Heldigvis er Ørskog enda gærnere. Han ber meg om å stjele 40 McDonals-poser fra McDonalds i Storgata. Han skal gjøre en Liminal Big Mac med svele og tartar. Det blir lættis, mener han.

    Det går, som ventet er, til helvete. Jeg ender opp som hovedrolleinnehaveren i den syvende far i huset da det viser seg at samtlige McDonalds-ansatte nekter å gi fra seg poser og forpakninger. Ikke får jeg betale for dem heller. 
    – Bare la meg kjøpe 12 store burgere for faen!!, ber jeg på mine knær. Men de har for lengst innsett at jeg ikke kommer til å spise burgerne. 

    Jeg ender opp i telefonsamtale med en avdelingssjef i Oslo, en annen i Kambodsja, før det tikker inn en sms fra McDonalds’ markedsavdeling i USA. Beskjeden er klar:  Konsekvensene blir store dersom jeg benytter McDonalds-emballasje til noe annet enn nettopp McDonalds. ISÆR til gastronomi!

    Men vi har på ingen måte mistet motet. Ørskog og jeg bestemmer oss for å satse på god mat uten gimmick, med fokus på norske råvarer. Krabbesvele og jordskokk-is. Det myldrer av gode ideer. Og hva med å sette en av Norges yngste kokke-talenter på oppdraget? Oskar har fått ny lærling. Og han er mildt sagt imponert: “Hans navn er Teodor. Gi gutten 5 år, og han er bedre enn både meg og hele Statholdergaarden til sammen”.

    Hvem er denne lærlingen, og hvordan gikk samarbeidet?
    Les denne artikkelen for svar<3.