Kategori: Mat & Vin

Denne artikkelen ble først publisert i Dagsavisen.

Akk, det var utvilsomt enklere å finne skjulte perler i hovedstaden før halve TikTok og Insta-gjengen ble matanmeldere. Likevel er det ingen tvil om at trendmaten og reel-trøkket funker. Pendelen har svingt langt fra det protestantiske, og køene slynger seg ut dørene på byens nye sandwich- og bollesjapper. Folk stormer forbi meg, rødsprengte i ansiktet, løpende fra det ene hype-bakeriet til det andre, gumlende på et beskjedent utvalg av FEM boller med ulikt fyll. Jeg klarer ikke å la være å spørre: Kjenner de en oppriktig glede? 

Når selv mat og vin preges av prestasjon og optimalisering, er det kanskje på tide å minne om det åpenbare: Nytelsen. Jeg husker en fransk kokk som sa det så fint da jeg stresset med å finne den perfekte vinen på en restaurant: – Den egentlige luksusen, Johanna, er å slippe å velge.

Så, sammen med noen ekte livsnytere av noen venner, har jeg laget en alternativ mat- og vinguide for sommeren. Her finner du både innovative konsepter og klassikere, med én enkel oppfordring: Nyt mer, prester mindre. 

Det kan bety piknik med fantastisk bakverk fra Kveitemjøl, krabbefiske på Hovedøya med vin i plastglass, torsketunger spist med fingrene på date på Liminal, eller kanskje speiding etter kjekke gutter på Nektar. Frokost på Kongens Marina, Norges svar på Aya Napa – avsluttet med en shot akevitt? Her er det bare fantasien som setter grenser.

Frokost på Kongens Marina

Det slår ikke feil, å være omgitt av en gjeng drita seilere og båteiere på Kongens Marina, Norges svar på Aya Napa. Men unngå å henge der om kveldene. DJ-kurateringen er ikke for Dagsavisens lesere. Sykle dit heller om morgenen, og opplev den utsøkte gleden det er i å fortære en frokosttallerken med egg og bacon. Frokost serveres dessuten helt frem til klokken 13.00. Dette er et lite stykke tropene ved Frognerkilene.


Gourmet-piknik 

Oslo bugner av fantastiske bakerier om dagen, og Daglig Brød er blant dem som har etablert seg som et solid håndverksbakeri i det som kanskje er byens fineste nabolag. Her står gode råvarer og lange hevetider i sentrum, og med det som utgangspunkt, leker eierne seg med nye smaker og kreative kombinasjoner. Brød og sirkus, som de selv sier. 

– Sommer og reise handler for oss om å nyte god mat og god drikke, forteller grunnlegger Paul Grønseth, som nå driver stedet på Ekebergskrenten, med hele familien med på laget.

– Uansett hvor vi drar, sjekker vi alltid ut de lokale perlene, både i Norge og i utlandet. 

Paul bruker fortsatt den gamle appen Pinbox, hvor han kartlegger de beste stedene for bakst, kaffe, pizza og burger. Familien er kanskje ikke så fancy i matveien, men de er 100 prosent opptatt av å finne folk som genuint bryr seg om det de lager. 

Hos Daglig Brød brukte de to måneder på å perfeksjonere kanel- og kardemommebollen – før de i det hele tatt vurderte å toppe dem med krem. Bollene er faste innslag fra onsdag til fredag (bakeriet holder stengt mandag og tirsdag). 

– I helgene går pistasj og mørk sjokolade unna tidlig. Det har sikkert noe med Dubai-feberen som herjer landet nå – men jeg har alltid elsket den kombinasjonen, sier Paul.

Kanelbollene med ostekrem, både med og uten all slags deilige toppinger, har etter hvert blitt et reisemål for dedikerte bolle-entusiaster.

Flere bakerier verdt å merke seg:

Mjøl Bakeri har «brød-onsdag» med to brød til under hundrelappen.

Og hos Kveitemjøl får du også utsøkt bakverk. Kjøp med deg rundstykker, smør dem med rørossmør, vellagret Jarlsberg og coppa, og pakk dem inn i pent papir. Nyt dem ute i sola, eller som del av en luksuspiknik. 

Kur mot regntunge dager

Regnværsdager, som det tross alt er mange av i vårt langstrakte land, krever dumplings og vin. Hva med å stikke innom Beijing Palace når det bøtter ned? Her får du dampende gode dumplings, og et overraskende solid vinkart med skikkelig gode priser hvis du har lyst på en hel flaske De som vet, de vet. Hilsen Helga.

Et annet tips er Kruttverket, med badstue og live jazz (!) på programmet. Matprofilen Mari Moen (@matgossip) mener dette stedet får altfor lite oppmerksomhet. Kanskje på tide å gjøre noe med det?

Spis med fingrene på date

Det er noe dypt intimt ved å spise med hendene. Grunnlegger av Torshovs nabolagsrestaurant, Liminal, Oscar Ørskog, forstod verdien av kortreist mat allerede som guttunge.Barndommen tilbrakte han delvis i Spania – et opphold som virkelig tente matinteressen. 

– Jeg har alltid vært glad i maten til bestemor og bestefar, men det å komme ned dit og spise 17 retter på en vanlig hverdag… det var noe helt annet, sier han. 

Familien spiste ute to-tre ganger i uken, og Oscar minnes spesielt den fantastiske sjømaten.

– Jeg elsket snegler, og har siden drømt om å servere dem på min egen restaurant.

Men det har han ikke turt ennå. Han vil nemlig gjøre det på ekte spansk vis: i en spicy tomatsaus, der du slurper dem rett fra skallene.

– Det er sjelden du får nordmenn til å spise med hendene, ass. 

Likevel har han pushet noen grenser på restauranten. Han serverer blant annet torsketunge. Den er fritert, men ser fortsatt ut som… ja, en tunge.

– Jeg sier at folk må ta den med fingrene og spise den hel. Jeg har ikke fått én eneste klage.

Og er du glad i god vin og personlig service? Stikk innom Lasarett på Torshov etter middag, hvor Pål og Thomas sørger for topp stemning, fulle glass og solid vinkunnskap. 

Øyhopping og skalldyrfat

Helga Dis Asbergsdottir, grunnlegger av Palate restaurant i Oslobukta, foretrekker å komme seg ut av byen i sommersesongen.

– Ta båten ut til lille Herbern og nyt et skalldyrsfat, en perfekt sommerklassiker. Eller legg sykkelturen til Malmøya og besøk den sjarmerende, lille restauranten Solvik. Den er ikke fancy, men utrolig koselig.

Et annet tips er Bygdø Kongsgård, hvor du kan oppleve det beste området har å by på av kortreiste produkter. Alle råvarene kommer fra deres egen kjøkkenhage, kongsgården eller ysteriet på Bygdøy. Spiseriet ligger i et stort, flott drivhus, og byr på et lite stykke Provence her i hovedstaden.

Grilling for viderekomne

Grilling er fantastisk, en av de eldste, enkleste og samtidig mest krevende måtene å lage mat på. Heldigvis har vi den danske sjefskokken på Kafeteria August, som gjør jobben for oss.

Det mest fascinerende med Johannes Samsom er ikke bare håndverket hans, men hvordan han skaper et internasjonalt miljø midt i byen. – Nordmenns skyhet og konfliktskyhet er som en folkesykdom, sier han.

Når det kommer til grilling, handler det ikke bare om å skru kokeplata på ni.

– Å grille handler om intuisjon og forståelse for varme. Du må lese kullet, kjenne temperaturen og vite hvordan råvaren reagerer. Når du får til det, når røyken setter seg i fettet og overflaten karamelliseres jevnt, da smaker det helt unikt, sier Johannes.

Han foretrekker å grille både kjøtt og fisk med beinet på. Det gjør tilberedningen mer krevende, siden varmefordelingen påvirkes av beinet, men til gjengjeld blir resultatet saftigere.

– Jeg bruker ofte intervallgrilling: Ta råvaren av grillen og la den hvile litt før den grilles ferdig. Da stiger temperaturen jevnt, uten at kjøttet blir tørt.

Og til grillsmaken? Der elsker Johannes sterke smaker.

– Alt fra grillen roper etter en god indonesisk sambal, spør du meg.

På Kafeteria August denne sommeren får du blant annet: Grillet sjøkreps delt i to, med ramsløksmør. Kyllingvinger med ketjap manis-glaze og spicy japansk kosho-dressing Grillet makrell med cherrytomatsalsa og basilikumkrem. Grillet surdeigspitabrød med sumak, za’atar, rosiner og lacrima-chili. Grønn asparges med ramsløk- og lardokrem, pinjekjerner, ferske erter og syltet ramsløksstilk. Er du overbevist? 

Østers på Eff Eff, pizza på Skrenten

Siste torsdagen i måneden grilles det østers på Eff Eff – en soleklar favoritt i mine kretser. Dette er stedet for å se, og bli sett.

Min psykologvenn Simon foretrekker dype samtaler i rolige omgivelser fremfor støyende barer. Om sommeren sverger han til klassikerne: krabbefiske og vin i plastglass på Hovedøya, eller pizza levert med Foodora, servert med utsikt fra festningen.

Bob the Bagel og Jungels pizza nr. 17 i parken er også en favoritt i mine kretser. Skrenten Pizza er en liten skjult perle, her er det mest lokale nabolagsfolk som henger. For enkel, digg og laidback pizza i sola, anbefaler vi ZZ Pizza i Gamlebyen.

Eller sving innom Felloni og Piersante, kjøp focaccia-pizza, og ta med i parken. Sichuan Chengdu er også superbra for takeaway til parken.

Eller enda bedre: Fyll en kurv med godsaker fra dine favorittsteder. Eller kjør en skikkelig alternativ fri: kinesisk potetsalat, koreansk bimbap, eller en japansk bento med kald pastasalat, omelett og karaage. Noe litt annerledes, og veldig godt.

Sene sommerkvelder på Løkka

Selv om Løkka stadig gentrifiseres, finnes det noen klassikere som holder seg sterke. Blåskjell og fries hos Peder er en av dem. En sen sommerkveld på uteserveringen til Le Benjamin med blåskjell og sjøkreps er også en perfekt kombinasjon. Jeg datet en gang en litteraturstudent som elsket å spise i baren. Det å spise sjømat og se hverandre dypt i øynene føltes alltid litt … opphissende. 

Avslutt gjerne kvelden med iskrem fra en hvilken som helst butikk, og naturvin i kveldssola, en fantastisk kombinasjon som balanserer ditt indre barn med din wannabe sofistikerte voksen. 

Nattmat i tropevarme

Vi vet alle hva nattmat egentlig handler om: å forlenge timene før leggetid, spesielt for de av oss som ikke enda har turt å det første steget mot vår utkårede. Det finnes flere gode alternativer for deg som vil utsette kvelden litt. 

Prøv ekte syrisk kebab, the real deal, på the Hungry Bird. Eller gjør som en skuespillerkompis: dra med deg daten på Happy Ending og mat vedkommende med vannbakkelsene med kyllingleverparfait, en sikker vinner. Der finner du også en deilig kyllingshawarma og mange andre smakfulle småretter.

Vil du kjenne på sommerstemningen på Aker Brygge uten å ende opp i en turistfelle, er Stranden 30 et friskt pust. De serverer fantastisk sjømat på en flott uteservering. Men spør gjerne Atli om å lage brochette av lam til deg i de sene kveldstimene, en rett som ikke finnes på kartet.

På bohembaren Lorry er man som regel såpass full at maten blir noe av det siste man legger merke til. Derfor er det trygt å stole på at maten der, ifølge ryktene, stort sett er uendret, og fortsatt solid. Spankuler sjanglende hjemover og vær glad.

Riktig god sommer!

Denne artikkelen ble først publisert i Dagsavisen under spalten «På Kniven»

Ryktene om en liten, aggressiv sjømatleverandør i Oslo er i ferd med å spre seg som ild i tørt gress. Gigantene skjelver i knærne, for det hviler en uforklarlig x-faktor over nykommeren som gjør den så godt som umulig å etterligne.

Dundrun Seafood kaller de seg. Grunnlagt av Roderick Sloan og Johan Sigmundstad i 2023, med mål om å fremme bærekraft, kvalitet og villfiske. Duoen har ikke eksistert nevneverdig lenge, men er langt på vei i ferd med å overta kamskjellmarkedet ikke bare her hjemme, men også utover landegrensene – matdestinasjoner som Stockholm og Dubai inkludert. Kvalitet danker ut kvantitet for første gang på flere tiår innen fiskenæringen. Verdens fremste kokker sverger til dem, og Dundrun jobber tett med de mest kompetente dykkerne og fiskerne. Suksessen er udiskutabel: det bare funker.

– Ingen snakker egentlig om bærekraft lenger. Begrepet har blitt hamret ned i bakken, og gått fullstendig tapt. Visste du at bærekraft ble introdusert som begrep allerede i 1983, da Gro Harlem Brundtland fikk oppgaven med å lede verdenskommisjon for miljø og utvikling?, spør Roderick Sloan når Dagsavisen ringer en uke før prestisjetunge Falstaff Nordics går av stabelen i Malmø.

Bærekraftig fiske

Falstaff er en av verdens mest prestisjefylte matkonferanser der ansvarlig fiske, bærekraft og forvaltning av havets ressurser står på agendaen. En samtale som ifølge Dundrun-grunnleggerne kommer på overtid:

– 1983! Jeg var bare 15 år gammel, og siden den gang har de såkalte ekspertene utviklet det jævla bærekraft-programmet. Men det er jo ingen som leser det. Har du lest det?, spør skotten.

– Neeeei, sier jeg.

En dårlig skjult skuffelse høres i andre enden. Undertegnede kjenner allerede på frykten de fleste journalister føler på et tidspunkt i livet: at de ikke har gjort tilstrekkelig research.

Roderick følger opp på sin etter hvert beryktede måte:

– Fortell meg om deg selv, Johanna.

– Om meg? Tja. Hva skal jeg si? Jeg har skrevet om mat og vin i flere år. Og så er jeg trommeslager i et feministisk svartmetallband.

– Men du er journalist?

– Ja, det kan du si, svarer jeg.

 Jeg har møtt mange journalister. Og har igrunnen fått jævla nok av dem, sier Sloan.

– Hva er problemet ditt med journalister? Spør jeg.

– At de har levert den samme jævla historien i 20 år! Svarer Roderick.

Og historien er denne: Til tross for at fiskeindustrien er i utvikling, er det fremdeles en lang vei å gå. Folk flest er fornøyd med dårligere, når de kan få bedre. Det gjelder også kokkene i restaurantene. Selv om bærekraft og langsiktig tenkning er på alles lepper, er det fortsatt ekstremt utfordrende å opprettholde høye standarder i en bransje som ikke later til å prioritere de gode løsningene. Og det er løsningene Dundrun er ute etter.

Roderick Sloan, en legende i bransjen

Det første som slår meg, er at du ikke har lyst til å havne på kant med en fyr som Roderick. Mannen regnes for å være en levende legende i bransjen, etter å ha hånddykket etter de fineste skalldyrene til noen av verdens beste restauranter i en årrekke. Han er opprinnelig skotte, og kom til Norge som en oppdagelsesreisende for over 25 år siden. «Havet fanget meg», sier Roderick. Nå vet han mer om Norge enn nordmenn flest, etter å ha tilbrakt over 25 år på Steigen-halvøya som kokk, fisker og dykker.

Johan Sigmundstad, tidligere kjent for å ha introdusert nordmenn for tørrmodnet fisk på Annis i Oslobukta, og som fikk omvendt mange av oss til å velge karré av kveite over entrecote, har tette bånd til de beste kokkene. Han bruker sin ekspertise til å lære kokkene om ekte kvalitet og til å oppnå den kvaliteten de etterstreber. Dundrun later til å sprenge grensene for mulighetene som eksisterer innen bærekraftig fiske. Også smaksmessig.

For ikke så lenge siden publiserte Aftenposten artikkelen «Den nye torsken», der Dundrun ble trukket frem som den første aktøren i Norden som har introdusert norske kokker for den japanske metoden Ikejime. Ikejime er en avlivings-teknikk som sies å være den beste for å bevare og utvikle kvaliteten og smaken på fisken. Det smaker ekstremt rent og ferskt, men samtidig umamirikt.

– Jeg møtte Johan for to år siden, og merket at han hadde aggresjonen, og attakket, som jeg selv hadde for førti år siden, sier Roderick.

– Samme begjær, samme faen ta deg-holdning. Og dessuten en skikkelig bra fyr som elsker å jobbe.

Food Planet Prize og Dundrun

Dundrun Seafood bygger videre på Sloans virksomhet. De jobber utelukkende med lokale fiskere og dykkere, og har prestisjefylte restauranter som Renaa, Eero, Maaemo og Stallen på merittlisten. Selskapet leverer også til fine dining-restauranter rundt om i Europa, Singapore og Dubai. Sigmundstad var bare 12 år gammel da han begynte å jobbe deltid på fiskemottaket i Risør, og lurte på hvorfor ting ble gjort på den måten de ble.

– I fiskerinasjonen Norge har vi tatt fisken for gitt og gjort som vi alltid har gjort. Jeg opplevde at jeg sjeldent fikk tilfredsstillende svar på spørsmålene mine. Da er det klart jeg begynte å spørre meg selv: er jeg gal, eller gir folk komplett beng? Jeg ble overbevist om at her fantes enorme muligheter.

Nylig ble Dundrun invitert til Stockholm for å servere sjømat under Food Planet Prize – verdens største miljøpris, som belønner initiativer som støtter den robuste biosfæren og samtidig gir mat til verden.

– Dette arrangementet står i en liga for seg selv, og omfatter nominasjoner fra hele verden. Her er aktører som fikser grunnvannet i Namibia, serverer mat til 500.000 pers om dagen, og lager middag av sand og dekker matbehovet i India, sier Sigmundstad.

– Vinneren får 20 millioner, noe jeg vil si er ganske solide greier.

Sigmundstad tror at den enorme interessen for Dundrun skyldes at de har truffet en nerve som handler om et rent engasjement for havet og for å fremme bærekraftig fiske, håndtering og distribusjonspraksis i Arktis og resten av verden.

– Den norske sjømatnæringen har alltid handlet om volum, og sjeldent kvalitet. Det er det vi ønsker å endre på. Det er mye som kan forbedres, til fordel for fiskerne og dykkerne på den ene siden, samtidig som vi leverer sjømat av utrolig høy kvalitet til kokkene, sier Sigmundstad.

En stor del av Dundruns oppdrag handler om historiefortellingen. De to grunnleggerne er opptatt av å formidle hvordan bærekraft er en del av livet, og engasjerer forbrukerne på en annerledes måte.

– Noen mener vi er for dyre, og foretrekker billigere sjømat fra andre aktører. Men vi er, i motsetning til mange andre, rettferdige. Det er den store forskjellen på den billige jakken du selger dyrt, og jakken som faktisk speiler den reelle prisen. Kostbart, men ikke dyrt.

– Hvem er det vanskeligst å overbevise om verdien av kvalitet? Spør jeg.

– Den vanlige mannen i gata. Derfor starter vi på toppen, med gourmetrestaurantene. Så kommer nisjebutikkene, og deretter går det nedover helt til forbrukeren i gata. Det er der vi er nå. Vi formidler faget på en normal og forståelig måte. Samtidig tror jeg at mye av suksessen skyldes at vi er små, og dermed litt mystiske. Vi spiller på lag med kokkene og dykkerne. Og kokkene føler seg knyttet til oss.

Michelin-restauranten Plah er blant dem som benytter seg av Dundrun som sjømatleverandør.

– Terje Ommundsen har uttalt at det koster mer, men at man må fortsette å bruke det man ønsker å ha tilgang på, sier Sigmundstad.

Dubai imponerer med sjømat

På Fallstaffs Nordic Malmø kan Sigmundstad kan røpe at det blir noe «yakitori-greier», der råvaren får skinne.

– Disse arrangementene er jo svært viktige åpenbart. Da vi var på verdens største sjømatkonferanse i Barcelona, føltes det som om du møter folk som jobber i finansbransjen, heller enn sjømatbransjen. På mange måter er det nær sannheten. Det er store volumer og mye penger i sjømat. Personlig har jeg aldri hatt særlig interessante sjømatsamtaler med folk i Brioni-dress og med klokke fra Patek.

– Hva med her hjemme i Norge? Har interessen økt også blant norske forbrukere?

– Mitt inntrykk er at en ny generasjon forbrukere har lyst til å lære mer, ganske enkelt fordi vi vil vite mer om hva vi putter i kjeften. De synes det er fett å få servert en ny type fisk som er slaktet på en ny type måte. Jeg jobber tett med kokkene i Oslo, og de er flinke til å være foran på ting. Samtidig møter jeg fortsatt en del kokker som vil ha en oppfriskning i ikejime-teknikk.

Av steder som har imponert Sigmundstad det siste året, skårer Dubai høyt. En tilreisende by – der europeere, amerikanere, australiere og asiater definerer matscenen.

– Der anses villfisk fra Norge på akkurat samme måte som kvalitetsfisk de har hatt tilgang på i årevis fra Japan. I Skandinavia er tonen annerledes: Hvorfor skal jeg betale mer for denne, er spørsmålet som stadig stilles. Vi har tross alt torsken som er vanlig slaktet, og som koster mindre.

Dundruns kompromissløse kvalitet overrasker likevel mange. Det holder ganske enkelt å servere kamskjellene naturelle – eller med litt soya, havsalt fra Havsnø, eller miso fra b.culture.

– Vi akter å formidle den nordiske presentasjonen og mindsettet.

– Hva er målet på sikt? Å ødelegge det nåværende systemet?

– Vi ønsker å forandre verden. Og bærekraft er en god måte å gjøre det på, svarer duoen.

– Livet er jævla kort, og du må derfor prioritere. Jeg skulle aller helst ha studert marinbiologi, og ville ha jobbet med plankton, men for meg er bærekraft økonomisk, det omfatter flere mennesker og kanskje viktigst: havet.

– Hvor mye tid har vi? Det later til at hele fiskebestanden er truet og at verden ellers går til helvete?

– Et kjapt spørsmål, Johanna, sier Roderick. Hvor mye vann har vi på planeten?

– En god del, sier jeg. Og innser nok en gang at jeg vet for lite. Også jeg tilhører den kategorien mennesker som tar verdens ressurser for gitt.

– Hele 71 prosent av planeten omfatter vann. Tror du vi har all kunnskapen om disse områdene? Nei. Faktisk vet mennesker mer om månen enn vi vet om havet.

– Er det sant?

– Det er helt sant. Og derfor elsker jeg å drive på med dette, sier Roderick med oppriktig kjærlighet i stemmen.

– Du elsker det fordi det fortsatt er ekstremt mye å oppdage

– Nettopp. Og vi er alle en del av det. Og du bør ærlig talt bry deg om det, og ikke bare tenke på havet som noe du bader i en gang iblant eller fisker makrell i på hytta i Risør, sier han, og legger til:

– Havet er et globalt anliggende.

Denne artikkelen ble først publisert i Dagsavisen.

Oslobukta har de siste årene vunnet nytt terreng blant mat – og vininteresserte. Noen av byens mest unike restaurantkonsepter, som Madonna, Varemottaket og Bar Betong, ligger side om side. Palate er det siste tilskuddet i familien, og har på kort tid blitt en publikumsfavoritt. Men er nordmenn klare for å dele helstekt dorade?

Palate er inspirert av den middelhavske matkulturen. Hovedrettene serveres fra store fat, og deles mellom gjestene. Det føles både vakkert og riktig å ha tilgang på en fargerik oase rett ved havet. Uteserveringen på Palate er som skapt for å gi oss nordmenn en smak av Frankrike og Italia. Oslobukta er kanskje ikke like pittoresk som en liten taverna i Marseille. Men likevel. Vi må utnytte potensialet som finnes i vår egen by.

Intet gleder mitt frankofile hjerte mer enn vissheten om at det er mulig å komme hit etter jobb for å spise østers og drikke et glass musserende. Selv om kjøkkenet har sin preppetid, kommer man aldri til lukkede dører. Palate står dessuten bak en aldeles lekker afterwork-meny som er lovprist i mine kretser. Mellom klokken 16.30 og 18.30 serveres to retter til 350 kroner. Denne uken er det syltet blomkål med chevrekrem, ferske trøfler og hasselnøtter til forrett. Morkelfylt kyllingbryst med pastinakkrem til hovedrett. En krysning mellom fine dining og fransk hverdagskost. En etter alt å dømme uslåelig kombinasjon.

Av kveldens deleretter er det alltid noe visuelt storslagent på menyen, signert kjøkkensjef Demian som tidligere har jobbet på toneangivende restauranter i København. Personlig er jeg svak for deres helstekte dorade med jomfrusaus av brunet smør, med Endivesalat og mandelkrem, gul melon og ristede mandler. En sjelden rett her til lands, inspirert av grunnleggernes mange utenlandsreiser:

– Vi har reist mye i Europa, særlig i Frankrike og Italia, og sett en annen type bespisningskultur. Vi ønsket å videreføre ideen om det familiære og sosiale måltidet, forteller en av de to grunnleggerne Helga Dis Asbergsdottir Kahlon.

Palate i Oslobukta

Palate er i svært stor grad råvarefokusert. Dette betyr at den faste set-menyen er erstattet med en langt mer dynamisk praksis: råvarer i sesong får skinne. Og menyen endres ukentlig, ja, til og med daglig.

– I forrige uke ringte en av våre leverandører og fortalte at han hadde fanget rødspette. Vi hadde det på menyen i en uke, sier Helga.

– Vi har et konsept som tillater oss å kaste oss rundt og være på ballen. En slik måte å drive restaurant på, er både livlig og mer personlig.

Restauranten holder til i de gamle lokalene til The Vandelay, et konsept signert Norges kokkestjerne Esben Holmboe Bang. Da Helga fikk nyss om at lokalet skulle ut for salg, hadde hun nettopp lagt bak seg ti år i vinbransjen. Hun var klar for en ny utfordring. The Vandelay var ett av svært få lokaler i Oslo som vekket hennes interesse.

Kahlon og søsteren Yrsa Asbergsdottir skal ha ros for å ta sjansen på et så ambisiøst lokale. Det er store sko å fylle, og mange sitteplasser. Samtidig later det til at stedet trengte en nykommer med en frisk take?

– Jeg gjorde i alle fall det jeg kunne for å overbevise de tidligere eierne, og stilte med en solid pitch, sier Helga og smiler lurt.

– Jeg tror de ble overbevist da de skjønte at Palate skulle være det motsatte av en stordrift. Min søster og jeg skulle stå på gulvet selv, og si opp jobbene for å satse.

Da søstrene omsider fikk klarsignal for sitt inspirerende restaurantkonsept, stod en ny utfordring for tur: det fantes ikke kapital.

– Vi lurte fælt på hvordan vi skulle løse det, he he. Vi måtte pusse opp på egenhånd, ved siden av fulltidsjobbene. Vi brukte februar, mars og april i fjor til oppussing. Og hele påskeferien. Ungene og mannfolka var også med. Vi raidet loppemarkeder og fornyet møblene som allerede fantes i lokalet. Alt gikk veldig fort.

Siden dag én har de to grunnleggerne av Palate vært svært opptatt av å ansette et flertall kvinner til restaurantdriften. Men bransjen er fremdeles gjennomsyret av menn.

– Det er utvilsomt en utfordrende bransje å manøvrere i som kvinne, sier Helga, og fortsetter:

– Restauranter er enten drevet av menn, eller underlagt grupperinger som består av menn. Vi jobbet hardt for å få tak i en kvinnelig kjøkkensjef, men det viste seg å bli en så godt som umulig oppgave, sier Kahlon.

– Er det skummelt å ta den posisjonen i bransjen som to kvinner? Opplever dere mye motstand og kritikk?

– Både og. Det er en veldig judgy bransje, og restauratører blir målt på alt fra prisnivå, til hvordan retten blir servert, og til og med på service, sier Helga og ler.

Mange stamgjester hos Yrsa og Helga på Palate

Men i det store og det hele har nykommerne i Oslobukta blitt tatt varmt imot.

– Vi har mange stamgjester, og flere av dem er bransjefolk. Vi er nå en del av norsk restaurantforening, som er grunnlagt av andre enkeltstående restauratører som Plah og Le benjamin. Det gir oss noen stordriftsfordeler, hvilket kommer godt med som en enkeltstående og litt sårbar aktør.

Søstrene later likevel til å ha selvtillit. Er det kanskje fint å drive en familiebedrift, og være hverandres nærmeste støttespillere?

– Vi er veldig glade for at vi har hverandre. Og oppholder oss begge i restauranten stort sett hele tiden. Det skaper tillit blant gjestene, sier Helga.

– Det er mye lettere å stole på to enkeltmennesker enn en kjede. Og bidrar også til ansvarliggjøring fra vår side.

En restaurant som Palate er tross alt et svært personlig anliggende. Søstrene kjenner mange folk etter å ha jobbet ett tiår i bransjen.

– Vi streber etter å levere kvalitet, rause porsjoner og akter dessuten å stå rakrygget når vi serverer og formidler et produkt. Vi kan ikke servere noe vi ikke er stolte av selv.

Det blir sagt om søstrene at de fremstår sjeldent åpne og imøtekommende. Å tilbringe en kveld på Palate gir en følelsen av å befinne seg utenfor Oslo. Hva mener de selv at de tilfører norsk restaurantkultur?

– Imøtekommenhet har vært essensielt siden vi startet i denne bransjen. Kanskje kommer det av at vi er islendere. Vi har bodd i Norge siden 1997 og er egentlig oppvokst i Kragerø, men i og med at vi har to islandske foreldre og hele vår slekt bor der, har vi hatt føttene godt plantet i den kulturen hele livet og vært mye på Island.

Patriotisme står sterkt i hjemlandet, forklarer søstrene. Islenderne er stolte av eget land. Det eksisterer dessuten et sterkt fellesskap mellom Islenderne, som også preger matkulturen i landet.

– Selv om du bare har ett lite lammelår, skal du invitere folk på middag. Og gjestene dine skal ikke ta med seg noe. Ikke noe «bring your own bottle»-opplegg her i gården, sier Yrsa og ler.

– Uansett hvor lite eller mye du har, skal du dele. Folk ringer på døren, og spør om du har kaffe. Da får du værsågod å sette på kaffen. Islendere forventer det av hverandre. Men et måltid trenger ikke å være perfekt. Det senker terskelen for å invitere.

Sammenlignet med Norge høres Island ut som verdens navle, med en langt mer kontinental spisekultur. Islenderne spiser middag sent på kvelden, også barnefamilier.

– Middagen er hellig for islenderne. Folk flest bruker mye penger på mat, og gode råvarer.