Kategori: Mat & Vin

  • Ekte spillere behandler leveren bra

    Ekte spillere behandler leveren bra

    De eier kanskje kåk på Østkanten og snakker breialt om damer og fitte, men deres åndelige hjemsted tilhører Burgund. Ghettoen er i ferd med å bli dannet, og Tøyen Holding viser vei med sin over gjennomsnittet sofistikerte meny.

    Denne teksten ble først publisert i Gaffa 23.09.2022
    Alle foto: Erlend Berge

    Den Oslo-baserte hiphop-duoen Tøyen Holding skriver kanskje landets råeste og rikeste raptekster, og et tema som går igjen er skamløs fleksing med mat- og vinreferanser.

    Hva er det egentlig de snakker om?

    Det var spørsmålet GAFFA-redaktør Geir Magne Staurland stilte meg etter å selv ha gjort et lengre intervju med Fredfades og Mest Seff i Tøyen Holding. Staurland hadde fått servert atskillige oster, Tomme de Savoie, pateer og tilhørende vektig vin i særklasse.

    – Kan du matanmelde Tøyen Holding, og sjekke om biffen er mør? foreslo Geir.

    – Er det tomme luftslott, eller en deilig, sofistikert meny å lete frem i musikken deres? 

    Jeg tok velvillig på meg oppdraget. Ikke bare er Fredfades i hiphop-duoen kjent for å snurre superlekre plater som det åpenbart ligger mye flid bak. Han er ofte å observere på Nektar vinbar med makkeren Mest Seff, der han sipper i seg noen edle dråper Montrachet, området som står bak noen en av de edleste hvitvinsdruene i verden. Det er til å bli pokker så misunnelig av. 

    Foto: Erlend Berge
    Foto: Erlend Berge

    Jeg må innrømme at en slik livsstil appellerer hos meg, som tross alt er oppdratt av en far som moste atskillige hvitløksfedd og tilsatte mystiske ingredienser i barnematen fra Rema 1000 for å løfte kvaliteten noen hakk. «Skikkelig mat og skikkelige holdninger», var min fars mantra. Og den unge Kleive bæsjet grønt mens gourmeten i henne vokste!

    I forkant av min analyse lyttet jeg til et intervju med Fredfades på P3 i sommer. Fredfades ble som vanlig oppfordret til å dele noen livsnytertips, men forklarte også hva som er greia med den nye trenden. Han hevdet at han ikke satt med svarene, men at vin og mat kanskje var blitt gjort mer tilgjengelig spesielt gjennom Vin&rap med Aron. Men tendensen er på ingen måte noe nytt under solen. Som Fredfades selv sier:

    – Jeg har jo sett Tupac flekse med noe jævlig bra riesling.

    Verdens mest populære musikksjanger fungerer som brobygger mellom folket og en verden som frem til nå har vært utilgjengelige – men ikke desto mindre lokkende – attributter; ghettoen bringer en «mer menneskelig stemme» til vindrikkingen. Rolex og Ferrari, som historisk har vært statussymboler i sjangeren, er nå erstattet med dyre vinflasker.  

    Bare ta Snoop Dogg som eksempel. Han har som så mange andre lansert sin egen vin, og anser det «en naturlig utvikling av eget liv».

    – Jeg var en skikkelig hardbarka fyllefant. Det gikk utelukkende i Gin & Juice og Hennessy, men når jeg intellektuelt tok meg sammen, erfarte jeg at vin forbedret tankegangen min, har Snoop Dogg uttalt.

    Hiphop-legenden ønsket ganske enkelt å eldes som god vin. Lignende tankegods finner vi hos Tøyen Holding. Heng med.

    Foto: Erlend Berge
    Foto: Erlend Berge

    Personlig utvikling på restaurant
    Vi spoler noen år tilbake. I 2017 gav Fredfades og Mest Seff ut debutalbumet Tøyen Holding. På denne tida var gutta «dem som snuten løp etter, med drømmer som et ghettobarn». Tekstene reflekterer de storslåtte drømmene:

    Har kvinnfolk i sengen min som blir snudd som en kassett
    Mens fremtiden til gjengen min er lysere enn en falsett

    (Tøyen Holding – Brett Li)

    Tekstene står ikke til påske, men hvem faen bryr seg? Tøyen Holding lager breial og rølpete shit som er episk, ifølge dem selv. Skiva blir en suksess, og gutta opplever trolig en av deres mest påtagende triumfer. Men det er først tre år senere, når Tøyen Holding 2 kommer ut, at det blir riktig spennende for den gastronomisk interesserte.

    En personlig utvikling har tatt sted. Hverken lydsporene eller tekstene er til å kjenne igjen fra første plate. Hva har skjedd? Gutta har ganske enkelt begynt å spise middag ute på restaurant. Hverken mer eller mindre. Man kan nærmest se for seg hvordan de tilsynelatende enkle rapperne fra Østkanten får servert en så raffinert rett på Nektar at de nærmest får hjertestans av Stendahl-syndromet som nå skyller over dem… 

    Gutta, og kanskje især Fredfades, innser at han liker ting som er enkelt og bra, og det går altså opp for ham de gangene han henger på restaurant. Jeg siterer fra et intervju med Jazznytt:

    – Jeg begynte å spise ute mens jeg fortsatt lagde fucked up fusion-hiphop med 20 forskjellige elementer og hvor jeg brukte mye tid på å blande masse ting som kanskje er best ublandet, sier vår mann.

    Slike inspirasjoner kan man lære av, forklarer Fredfades videre. Dette er grunnprinsipper som på ingen måte bare gjelder for musikk og mat. Via besøkene på hovedstadens beste restauranter lærte Tøyen Holding hvordan kontraster fungerer, hvordan rekkefølgen av ting skaper andre typer dynamikk, eller ganske enkelt hvordan rene, krystallklare smaker kan virke langt mer overbevisende enn det visuelt slående.

    Foto: Erlend Berge
    Foto: Erlend Berge

    Duoen erstatter damejakt og pikk-snakk med tunge, gastronomiske referanser. De raffinererer språket på hver sin måte (den ene hakket mer virtuos enn den andre), koster på seg noen dyre flasker i samlingen – og blir sanne aristokrater. La oss se på et eksempel fra Tøyen Holding 2:

    (…) Hvis den ikke er designer, toucher jeg ikke pizza
    Kompetansen er spiss, som øra til en alv
    Drikker masse hvitt i fra Jura som en kalv 

    (Tøyen Holding – Jura)

    Gutta har nok vært utenlands, spist og drukket seg gjennom atskillige bistroer og lært den stolte, og til dels, arrogante franske kulturen å kjenne. Kanskje er det den mest ivrige av dem, Fredfades, som har introdusert makkeren for det gode liv. Selvtilliten til Mest Seff er det i alle fall ikke noe å si på:

    Vi er den gode smaken, putra lenge som en sauce
    Alt annet blir standard, det er ulempen med oss

    (Tøyen Holding – Fallskjerm)

    Duoen har nok smakt seg gjennom en hel del rå østers, råtne oster og edelmugg-viner på dette tidspunktet. Jo mer stinkende, jo bedre, er regelen. En ekte gourmand søker tross alt, som Anthony Bourdain hevdet et sted, risiko i enhver rett. Tøyen Holding har dessuten knyttet en hel del kontakter i den norske mat- og vinbransjen. Deres foretrukne scene har i flere år vært satt til Oslovelo, og vinen som blir servert nederst på Løkka kan jo bli hvor snobbete som helst.

    Tøyen Holding har ganske enkelt kalibrert; sett sine liv i sammenheng. Og forandringen er mildt sagt påfallende. Gjennom de neste låtene finner vi verken kompliserte beats eller kompressorer. Duoen jobber mer med essensen. 

     – Om essensen ikke er bra er det ikke noe vits i å sitte og pimpe på det, har Fredfades uttalt et sted. Når det blir et slit å forsøke å finne opp hjulet i stedet for å ha det gøy, lage noe som er basic og bra, jobber man i feil retning. Duoen er ikke interessert i å bruke krefter på blindgater. Det er det samme med restauranter, hevder Fredfades. 

    – Jeg syns ikke det er noe fett med sånn Maaemo-mat, sier han.

    Jævelen er rebelsk på papiret, men tvers gjennom aristokrat i sinnet; han har sansen for tradisjoner som har fungert i mange hundre år og som fremdeles er digg. Denne holdningen gjennomsyres i Tøyen Holdings musikk: – Det er greia med Tøyen Holding, å lage noe bra med enkle ingredienser, sier Fredfades i intervjuet med Jazznytt.

    Men holder ingrediensene mål?

    Foto: Erlend Berge
    Foto: Erlend Berge

    En gastronomisk vandring
    La oss nå ta en kulinarisk vandring i de gastronomiske referansene til Tøyen Holdning. Er produsentene så gode som de skal ha det til? La oss se på fire strofer, her ført i pennen av Fredfades, som tross alt snakker mest om mat og vin:

    (…) jeg drikker Montrachet
    med en børsmegler
    Sjøsetter snekker, spiser sprøstekte rødspetter.

    Sprøstekte rødspetter er ikke like luksus og erkefransk som Sole á la Meunière – (sjøtunge på fransk), men det er nok smart å spise en forholdsvis rimelig fisk til den fryktinngytende dyre vinen en gang iblant også. 

    Montrachet må nemlig kommenteres. Det er jo ikke hvilken som helst produsent han smugler over tollen etter en spillejobb i Viva La France. Det er jo ikke det. Vi snakker noen av verdens ypperste vindruer. Montrachet fra Burgund har vært verdensberømt for sine tørre, men ikke desto mindre saftige, gylne og rent ut kongelige hvitvinsdruer siden det 16. århundre. Prisene på de aller beste er så svinaktig høye at de fleste av oss bare kan drømme om å smake på én i løpet av vårt stakkarslige liv.

    Vi fortsetter:

    (…) Fredfades henger kun med ryper som er ville
    Krydderbrød med gåselever kirsebær persille

    Sukk. Gåseleveren er hedonisme på høyt nivå. Og det er her Fredfades blir så komisk tradisjonell. I Frankrike er det fremdeles slik at den gamle skolen holder seg demonstrativt for ørene når det snakkes om dyretortur, av den enkle grunn at GÅSELEVER ER EN FORDUMS STOLTHET. Noe sier meg at Fredfades er litt den samme typen. Han er tross alt typen som:

    Drikker champagner, spiser ristede kastanjer
    Skyller ned Okapi med no Camillo Donati
    Før jeg parer no tataki med no kroatisk oransjevin
    Fuck it, jeg stikker og griller et marsvin
    Desserten blir grissini med pistasjkrem

    Her får vi servert det beste fra Frankrike, Italia og Balkan i skjønn forening. Kroatia som gastronomisk nasjon har fått enormt oppsving de siste ti årene, og det har selvsagt Tøyen Holding skjønt lenge før oss andre. Grissini med pistasjkrem er kanskje den kjedeligste desserten de kunne ha kommet opp med, men igjen handler det vel om å veie opp for marsvinet. 

    (…) Sabler kun bobler på Jura Chardonnay
    Mest Seff er Puff Daddy sånn som Jacques Puffeney
    ’96 Chardonnay fra Domaine Rolet
    Vin Jaune fra ’83, med nøtter og comte

    Jura – verdens feiteste meierdistrikt, gjentas nok en gang, og her kan det passe med en parentes for å illustrere hvilken innflytelse denne Fredfades faktisk har. Det er rent sjeldent at Jura er blitt nevnt som et område verdt å følge med på, med unntak av vin jaune, som allerede var verdsatt av det franske hoff under middelalderen og fremdeles betraktes som en raritet. FredFades drikker forresten mye jaune til ostefatet sitt, men han flekser altså med så hissige mengder Jura fra Domaine Rolet på sosiale medier at Vinmonopolet nærmest føler det som en plikt å importere vin fra den lille produsenten. Jeg husker fremdeles vinåret 2020 i Oslo som om det var i går: Domaine Rolet var så godt som utsolgt til enhver tid. Og dét blant nordmenn som tror at knusktørr, chrisp vin fra Chablis er det eneste som gjelder.

    Foto: Erlend Berge
    Foto: Erlend Berge

    Det foregår en (ut)dannelse av ghettoen
    Tøyen Holding har stil. Jeg må innrømme at jeg har sansen for deres skamløse fleksing av mat – og vinreferanser. Det kan være en god ting at vulgær kitsch erstattes med gjennomtenkt minimalisme. Der det ligger noe pretensiøst og svulstig i kitschen, «en form for forgylt elendighet som dekker over en menneskelig mangel», som forfatter Axel Jensen en gang uttrykte det, finner vi noe ytterst menneskelig i den nye trenden – uavhengig av prislapp.

    Vinen er ikke bare historiens eldste drikk og et førsteklasses fludium. De edle dråper er også rene, intellektuelle uttrykk som sier noe om oss. Alt du erfarer er med på å forme deg, husker jeg at min venn Øyvind sa på fylla en gang; et møbel, en bok eller en vinflaske kan fungere som et utstillingsvindu inn i ditt liv og dine erfaringer. De uåpnede flaskene sier også en hel del: de utgjør et slags vinkart over hvem du kommer til å bli og hvem du ønsker å være.

    Man kan selvsagt argumentere for at vin som identitetsmarkør er like banalt som Rolex-klokkene på 2000-tallet, og at selvfremstillingen gjennom det vi spiser bare forer realityshowet om oss selv ytterligere. Vin er narsissisme for viderekomne, så å si. Samtidig tenker jeg at det ikke er så gærent at det ikke er godt for noe.

    Foto: Erlend Berge
    Foto: Erlend Berge

    At dagens hiphop-ere velger å sette seg i baren på Le Benjamin for å spise sjøkreps i godt lag fremfor å søke glemsel i en mørk, råtten kjeller kaller jeg et fremskritt; det er gjerne i det offentlige rom – i møte med andre, i nye omgivelser, at refleksjonen settes i gang og idéer oppstår. I bistroene og cocktailbarene sitter en ny generasjon musikere og snuser etter konfliktstoff. 

    Tøyen Holding hevder kanskje selv at vinverdenen er blitt mindre jålete. Dem om det. Jeg tror nettopp den pretensiøse livsstilen, viljen til å fokusere mer på kvalitet over kvantitet, tvert imot er med på å «utdanne» en ny generasjon mat – og vinkjennere. Både Fredfades og Mest Seff mener alvor, det gir dem pondus. Og smaken deres står til toppkarakter.

  • Kokk – eller mellommann?

    Kokk – eller mellommann?

    De kjekke, kompromissløse gutta med mørke øyenbryn og senete muskler har tatt over kjøkkenet. De står over flammene i kjent Francis Mallmann-stil og beviser at det er restaurantene som baner vei i et bærekraftig skifte.

    En ny generasjon kokker er i ferd med å endre spillereglene i verdens ledende gastronomiske nasjon.

    Moderne gastronomi handler mindre om snobberi på tallerken, og mer om visjon. Råvarer fra Mor Natur får skinne så godt som alene, og smaker som det de er.

    Vi snakker en form for nyklassisisme – essensielt og raffinert.

    Faktisk får sosiale medier en positiv innflytelse i denne sammenheng. Fordi vi er så opptatt av motivet, nøler vi ikke med å ty til de merkeligste råvarer av den enkle grunn at det tar seg godt ut visuelt.

    Ingenting sanker flere likes enn råtne grønnsaker og muggen ost. Narsissistisk tilnærming og bærekraft kan kombineres. Kult.

    En djevelsk god middag er servert: en ny generasjon kreative kokker bringer bao-buns med svineører og sprengt blekksprut til bordet. Tynne skiver biff av Gascon-storfe, foret utelukkende på gress. Oksehalegoyzas i japansk kjøttkraft. PUNTILLAS – sleipe tisper av noen reker som smyger seg inn mellom tennene, komplett umulig å pirke ut. Drinker med sirup laget på insekter. Det vil ingen ende ta.

    På Epoq i Biarritz får vi servert tynne skiver rød tunfisk tilsatt 100 % Arbequina olivenolje fra området. Den har en intens smak av umami og er tørrmodnet i over fem måneder.

    Fisk som smaker som en blodig biff er fremtiden.

    Tunfisk med en intens smak av umami, på Epoq. Foto: Johanna Holt Kleive

    Hva mer? En dessert laget på lilla potet og fermentert appelsin – langt bitrere enn en negroni. Det er bare å glemme den klassiske sjokoladekaken.

    – Synes du vi bør legge til denne desserten på menyen? spør bartender Lucas Maraton meg.

    Vi diskuterer samspillet mellom mat og vin på Symbiose bar. Maraton flyttet tilbake til hjembyen Bordeaux for seks år siden for å åpne en restaurant og bar som utforsker mat og drikke i et symbiotisk forhold.

    Stedet i seg selv er en skikkelig retroklassiker: Det er mørkt og hjemmekoselig, med rustikk innredning. Bord og stoler er utskåret i tre. Cocktail-baren er gjemt bak en stor, gammel klokke som henger på veggen. Grønne planter henger fra taket.

    I kveld er jeg så heldig at jeg får smake på deres nyeste eksperiment: En merkelig dessert basert på poteter med en dyp, lilla farge. Potetene er dyrket i Maratons hage. Det var vanskelig å skjule min noe sjokkerte mine etter første bit.

    – Det er en fantastisk dessert. Men for å være ærlig tror jeg mange vil synes at den er for bitter, svarer jeg.

    – Da setter vi den på menyen, sier han og smiler.

    Denne bartenderen liker nemlig å “forstyrre” gjestene sine.

    Lucas Maraton er en av grunnleggerne av Symbiose, og søker smaken av rå natur. Foto: Privat

    Dagens kokker går langt i sin søken etter nye dufter, teksturer, smaker og hyperkreative kreasjoner.

    Kokkene prioriterer tid – for eksempel gjennom gjæring, sylting og fermentering. Kokkene føler seg forpliktet til å gjøre det meste ut av materialet som omgir dem, og lager alt fra juice, oljer og buljong av urter, til ren sirup av insekter.

    Ideene til Roger Vergé, en av de største kokkene i sin tid, er mer relevante enn noen gang: «Å lære å lage mat er først og fremst å huske, vi gjenoppfinner ikke matlaging, vi gjenoppdager det.»

    Våre forfedres oppskrifter resonnerer i oss alle, hevder Vergé, som en ubevisst aura. Mat og vin gir minner en essens – en parfyme.

    Ta fermentering som eksempel: En eldgammel konserveringsmetode oppfunnet for å ivareta spesifikke råvarer, er i vinden som aldri før.

    Å lære å lage mat er først og fremst å huske, vi gjenoppfinner ikke matlaging, vi gjenoppdager det.

    – Fermentering åpner for en blanding av dype og komplekse smaker som blir værende i munnen lenge, som igjen gir oss en følelse av nytelse, sier den argentinske kokken Juan Matías Ferreyra Arroyuelo

    – L’etable d’ossau er stor fan av umami-smaken som du finner i fermentert mat, mest kjent som salamien, og ikke så kjent som miso eller kimchi. Vi er alltid på jakt etter den smaken, sier han.

    Restauranten, som holder til i midten av ingensteds i Pyreneene, ble startet av tre kompiser fra Argentina som alle deler en lidenskap for skogens sopp, ville urter og spiselige blomster. Da de startet opp for fem år siden, ønsket de å vise frem de utrolige produktene regionen tilbyr. Ikke minst reduserer de unødvendig transport.

    Høy, mais og yerba mate er blant noen av nøkkelingrediensene. Iskrem lages og parfymeres med denne type ingredienser. Kjøtt og fisk ledsages av chimichurri, physalis, pærer kokt i Jurancon-vin, eller simpelthen friske furugrener fra skogen.

    Stilen deres har et eksotisk preg når det kommer til kombinasjonen av salte smaker og frukt, aromatiske urter, viltkjøtt og søramerikanske kryddere.

    Furugren trenger bare et raskt oppkok for å la seg forvandle til et fantastisk aromat.

    – En munnfull skog, som kokken uttrykker det.

    På Symbiose er de også på jakt etter smaken av rå natur. I hagen de selv eier, dyrker de alt av ingredienser som skal på tallerkenen, så vel som i drinken.

    På Symbiose toppes drinkene med alt fra urter til sopp. Foto: Johanna Holt Kleive

    Bartenderne på Symbiose får deg virkelig til å føle deg som hjemme. Lucas & teamet er eksepsjonelt hyggelige, nysgjerrige på smaksløkene dine, og presenterer deg for smaker du ikke visste du likte. På mange måter bryter de våre mentale smaksbarrierer.

    For moro skyld, bestilte jeg en martini, en drink jeg vanligvis hater. Tror du ikke disse jævlene klarte å overbevise meg om at denne drinken går rett hjem, bare den er lagd med finesse?

    – En martini avslører om en bartender er dyktig i sitt yrke eller ei, forklarer en av bartenderne.

    – Hvorfor? spør jeg.

    – Fordi den er så forbannet krevende å lage, svarer han med et smil om munnen, mens han varsomt plasserer en liten oliven på toppen av denne utsøkte, krystallklare drinken.

    Eleganse i alle ledd. Foto: Johanna Holt Kleive

    Vi ler. To minutter senere bestiller jeg en til.

    Jeg falt pladask for signaturdrinken deres: en «vieux carvé» – deres helt egne blanding av vermouth, cognac special pale og whiskey rouge. Kraftfull og bitter med et snev av honning i paletten, fløyelsmyk og oljeaktig i teksturen – som en flaske vin. Den stereotypiske oppskriften på en drink?

    Ikke nok med det, jeg fikk også servert en drink med røkt trøffel!

    Bartender Anthony mener det morsomste med å være bartender, er å kombinere nye smaker. Han lager en drink til meg som kan minne om en negroni, men det som skulle vært Campari er erstattet med suze, en fransk aperitif-klassiker først introdusert i 1889. Litt mezcal må også med.

    – En slags utenlandsk mix, sier Anthony.

    Denne superaromatiske drinken eksploderer som dynamitt i munnen. Den har en bittersøt, brutal smak, en farge som kan minne om appelsinskall og en kompleks duft. Den er rett og slett punk som faen. Intet sjokk at Anthony spilte i et heavy rock-band i sine yngre dager!

    Kombinasjonen av mat og drikke på Symbiose er uslåelig og overraskende på samme tid. Bartenderne matcher drinkene perfekt med tapasen laget av kokk Félix Clerc – hummus laget av peanøtter, biff tartar med satay, søtpotet og blekksprutcarpaccio med estragonmajones og syltet agurk. For å nevne noe.

    En ny generasjon franske kokker ser ikke lenger på seg selv som store stjerner, men som mellommenn.

    En av L’etable D’Osseous fantastiske kreasjoner. Foto: Johanna Holt Kleive

    En ny generasjon franske kokker ser ikke lenger på seg selv som store stjerner, men som mellommenn; de forvandler et produkt laget av moder jord selv – og kokkens arbeid er bare et avgjørende skritt på veien.

    Hver kreasjon er laget med innvirkning og det tar den tiden det tar. Alt som skjer før en tilsynelatende enkel råvare serveres på en tallerken, avgjør kokkens stjerne.

    Vi snakker et kjøkken som er både etisk, rimelig og helt sprøtt på samme tid.

    Den legendariske kokken ved Epoq, Anthony Orjollet, kjøper både nydelig fisk av høy kvalitet, men også fisk som kan se litt røffere ut. Det går både i “luxury as well as dirty”, for å støtte fiskere, selv om det betyr ekstra jobb på kjøkkenet.

    Orjollet er pønk så det holder. Han bodde i Stavanger en gang i tiden og var med på å åpne restauranten Egget, som lenge var en av de hotteste, uformelle spisebulene i Norge.

    Ryktene sier at han foretrekker å bli kalt kokk over kunstner, men innrømmer at han også er en «aktivist», for når han står ved arbeidsbenken med capsen bakfrem og brenner en purre over grillen som smaker bedre enn den blodigste biff – ja, da er Orjollet en aktivist.

    Også L’etable D’osseau er kompromissløse i alle ledd. Restauranten benytter seg utelukkende av råvarer innen en radius på 10 kilometer. Det er faktisk et lite kunststykke. Konseptet er velkjent, men ikke gjennomgående i dagens bransje. Selv NOMA benytter seg av fisk fra Færøyene, som ligger en to-timers flytur unna.

    Mat og drikke i symbiotisk forhold. Foto: Johanna Holt Kleive

    – Kjøkkenet vårt er helt avhengig av nærområdet. Hva produsentene våre gir oss, hva de har å tilby den spesifikke uken eller til og med samme dag, sier Ferreyra Arroyuelo.

    Blant produsentene finner vi familiebedriften Ferme Tucat, som holder til to kilometer unna. De produserer en håndmelket geitost med naturlig filtrering.

    – En unik smak i verden, slår Ferreyra Arroyuelo fast.

    Ekteparet Sandrine og Martin, som holder til 5 kilometer unna, selger grønnsaker som er dyrket etter biodynamiske prinsipper.

    – Fantastiske grønnsaker, små og svært smakfulle, sier Ferreyra Arroyuelo.

    Når det gjelder vinen, går det mest i organisk og biodynamisk vin fra regionen.

    Vi skåler og er enige om at «farm to table» er det eneste som føles riktig for øyeblikket.

    Det å plutselig være omringet av naturens kraft, setter ting i perspektiv. En kan ikke lenger ta en telefon for å få et produkt levert dagen etter. Hvis du ønsker en bestemt ingrediens, er du nødt til å vente.

    Inspirerende natur i Pyreneene.

    Og kanskje er det nettopp derfor en ny generasjon kokker bruker mesteparten av tiden på kjøkkenet. I en stadig mer urolig verden er det her, i hagearbeidet, i eksperimenteringen med drinker – i utviklingen av fremtidens bærekraftige råvarer, at meditasjon finner sted.

    Vi begynner å innse at vår tid på denne planeten er dyrebar.

  • – Jeg unner ingen denne jobben, men det er faen meg livet

    – Jeg unner ingen denne jobben, men det er faen meg livet

    Min gode venn og slakter Johan snakker sjeldent om andre folk, men én person vender han stadig tilbake til: Peder Støylen. Det var Støylen som fikk Johan interessert i matlaging. En levende legende på kjøkkenet, sier Johan. Men også et medmenneske. Presis, profesjonell og pedagogisk. Alt man drømmer om av en mentor. Jeg hanker derfor tak i Støylen etter å ha hørt endeløst med lovord om fyren. Så vidt jeg kan se har han ikke blitt intervjuet av noen kulturavis tidligere.

    – Møtes på søndag? skriver jeg.

    – Gjerne. Søndag er lørdag for meg, svarer han.

    I forkant bidrar Johan med et par juicy fun facts om Støylen som lettere kan få praten i gang.

    – Bestill en negroni og peroni før han ankommer. Da har du balletak på han, svarer Johan.

    Peder Støylen beskriver kokkejobben som et helvete, men givende. (Foto: Dev Dhunsi.)

    12 peroni før lunsj

    Støylen drikker gjerne 12 negroni og 12 peroni før lunsj på søndager. Ikke prøv å holde følge, advarer min venn. Det er nytteløst.

    Javel, tenker jeg i mitt stille sinn. Jeg anmelder ikke restauranter denne gangen. Det hadde sannelig tatt seg ut å vandre sjanglende hjemover en søndags formiddag. Ikke at jeg noen gang har vært seriøs. Da jeg jobbet i content-bransjen hadde jeg en tendens til å finne på intervjuobjekter fordi jeg synes de ekte ikke var gode nok.

    Men nok om meg. Over til Støylen: Drikker han virkelig 12 peroni før lunsj?

    – Dessverre. Jeg drikker nok litt for mye, men det gjør de fleste i denne bransjen. Jeg vil si at jeg har generelt god kontroll, svarer Støylen.

    Den anerkjente kokken bestiller en øl på det eneste stedet som er åpent klokka tolv på en søndag: Mucho Mas.

    Man kan si mye om Peder Støylen, men det er verdt å trekke frem at han fikk sin første sommerjobb da han var fem år gammel. Han plantet skudd og planter i større potter og tjente én krone per potte. Det ble 1.000 kroner dagen. Hans evne til å organisere ble lagt merke til av familien. Hver eneste gang han ryddet tv-stua, og fullførte arbeidet med en nystrøket duk på bordet, sa moren: «Jeg visste at du kom til å gjøre denne jobben bra».

    Et par ord til om hans hardtarbeidende holdning til livet: Han har aldri unnet seg en ferie til Syden. Han blir hjemme og jobber. Kutter og hakker og rører og rydder. Alltid med konsentrert blikk. Det er sjeldent han gliser bredt. Flere av vennene hans har kommentert det. Svaret hans er alltid det samme:

    – Hvorfor skal jeg smile hele tiden? Jeg smiler når det er noe å smile for.

    Støylen er kjøkkensjef på Trattoria Popolare på Grünerløkka. (Foto: Dev Dhunsi.)

    Viktigheten av en mentor

    Idag er Støylen kjøkkensjef på den populære restauranten Trattoria Popolare på Schous Plass. Han beskriver det som en helvetes jobb.

    – Det er folk innom hele tida og åpent 24/7 360 dager i uka. Lunsj og middag hver dag. Det er enormt mye, men veldig givende, sier han.

    Før Trattoria jobbet han på Hrimnir Ramen et år.

    – Jeg drev masse pop-ups og events og syntes det var moro.  Nå har jeg ikke tid til det, men jeg driver og pønsker på å åpne mitt eget sted etterhvert. Det er både utmattende og gøy å starte noe.

    – Vi må også snakke om en av de største bragdene hittil oppnådd i din karriere. Du ble sjefskokk på Maaemo en alder av 24 år. Hvordan skjedde dette?

    – Alt startet da jeg var kokkelærling på Eik. Jeg flytta til Oslo i 2011 og jobba der i to år. På Eik møtte jeg Mikael Svensson, min viktigste mentor og sparrepartner. Det er mye takket være Mikael at jeg fikk meg jobb på Maaemo.

    Mikael så potensiale i nykommeren: Støylen var enda ikke faglært, men fikk tilbud om å åpne en ny restaurant i Parkveien med sin mentor. Kontrast skulle restauranten hete.

    – Jeg var ikke klar over hva jeg egentlig hadde sagt ja til. Det eneste jeg visste var at jeg var trygg på Mikael og han på meg. Vi jobba bra sammen. De første to månedene skulle vise seg å bli jævlig demotiverende. Vi hadde 169 kroner på kassa, én gjest og én rett liksom, sier Støylen.

    – Den juleferien fikk vi en anmeldelse fra VG, terningkast 6. På nyåret var det stappfullt. Til slutt var vi fire stykker som jobba der. Det er mye minner som kommer opp når jeg snakker om dette. Det var fine folk.

    Støylen ble souschef på Maaemo i en alder av 24 år. (Foto: Dev Dhunsi.)

    Fra en til tre stjerner

    I løpet av tiden på Kontrast ble Støylen en seriøs kokk. Han fikk mye ansvar og erfaring. Etter å ha jobbet fire år med Svensson, sa mentoren at det var på tide å gjøre noe annet.

    – Mikael sa jeg ville stagnere hvis jeg ble på Kontrast lenger. Det var det beste som kunne ha skjedd meg. Han sa: Start på Maaemo. Han mente jeg ville gli rett inn.  Nei, det skjer ikke, svarte jeg. Men det var her jeg fant det stedet og menneskene som gjorde det på den måten jeg selv ønsket å gjøre det.

    – De hadde nettopp fått tre stjerner, Mikael én stjerne i kontrast, så det er klart at jeg var pissnervøs.

    – Du har aldri vært noen skrytepave?

    – Nei, jeg har aldri ansett meg selv som best. Jeg har aldri sett på meg selv som en bra kokk heller, men en arbeider som får jobben gjort.

    – Betyr det at du kunne ha jobbet med nær sagt hva som helst?

    – Ja, så lenge det er praktisk arbeid. Jeg skulle bli mekaniker. Men så jobbet jeg i praksis i to uker på et familiedrevet hotell i Sogn og Fjordane i 9. klasse. Jeg hadde veldig bra karakter fra heimkunnskap og tenkte at jeg skulle se hva dette kunne være for noe. På hotellet lagde sjefskokken en yoghurtis, og jeg ble helt i ekstase.

    Det var altså en smak som ble startskuddet til den talentfulle kokkelærlingen, akkurat som duften av iskrem fikk Hellstrøm til Lyòn.

    – En så enkel ting som en yoghurtis. Det slo meg at vi hadde yoghurt hjemme, at jeg kunne lage det hjemme. Den oppdagelsen gjorde meg nysgjerrig. Jeg fikk sommerjobb på hotellet, og hadde allerede en fot innenfor bransjen. Den høsten kom jeg så vidt inn på kokkeskole i Førde tross mine ræva karakterer.

    – Du har aldri likt skolen?

    – Nei, jeg hatet skolen. Men jeg likte å jobbe praktisk. På kjøkkenet var det ting å gjøre. Det har betydd ganske mye for hvordan jeg har utvikla meg. Jeg passa rett og slett godt inn i et kjøkken.

    I følge Støylens venner smiler han for sjeldent. Selv skjønner han ikke hvorfor han skal smile hele tiden. (Foto: Dev Dhunsi.)

    Kulinarisk fremmasj i Oslo

    – Hva gjør deg til en god kokk?

    – Jeg er først og fremst god med henda. Jeg har alltid hatt lett for å forstå hvordan praktisk arbeid gjøres. Jeg trenger ikke mer enn én gjennomgang. Jeg har likt å kutte og skjære og rydde. Jeg liker å jobbe systematisk, i stasjoner. Jeg liker å vaske. Rydde. Systematisere. Som sagt: Jeg gjør jobben, men mangler større ambisjoner.

    – Det er litt uvant å høre i en bransje som kjennetegnes av enormt press. De fleste kokker drømmer vel om å klatre til topps blant stjernene?

    – Ja, bransjen er helt føkka. Først og fremst er det helt ulogisk hvordan man skaffer seg en stjerne. Bare tenk på det enorme svinnet. I et 3-stjernes kjøkken kan du komme over slike situasjoner som at man kaster halve andebrystet fordi det skal se perfekt ut. 

    Det er heldigvis i endring, fortsetter Støylen. Vi opplever en kulinarisk fremmarsj i hovedstaden der stadig flere tenker kortreist og økologisk.

    – Nå heier vi på fermentering. Family-style kan faktisk fungere. Ikke bruke ti timer på én grønnsak for at den skal se nøyaktig slik ut. Ikke kaste bort tid på unødvendigheter.  Men nå kjenner jeg at det hadde vært gøy med litt Maaemo-triksing igjen, sier Støylen og smiler lurt.

    Selv om det kan bli stresset stemning på kjøkkenet, prøver Støylen å unngå å kjefting. (Foto: Dev Dhunsi.)

    Hater kjeft

    – Har du noen forbilder i bransjen du jakter anerkjennelse fra?

    – Nei, det har jeg ikke, svarer Støylen kort og godt.

    – Det høres sunt ut. Er du en såkalt sunn kokk?

    – Ja, det vil jeg si, bortsett fra at jeg tar lørdag på en søndag. Men det er klart at det har vært noen harde dager. Mye prestasjonspress. Jeg har alltid tenkt at hvis jeg får beskjed om å gjøre noe, må jeg gjøre det ordentlig, hvis ikke får jeg kjeft. Jeg hater kjeft.

    – Betyr det at du selv er en snill sjef som sjeldent pisker folk?

    – Det er sjeldent jeg pisker folk. Det er strengt talt unødvendig om man kan formidle eller oppklare en situasjon med noen gode ord og riktig talemåte. Men du må ha hierarkiet på kjøkkenet. Det er gjennom det man bygger respekt. Forresten helt merkelig for en 24 år gammel fyr å ta den rollen.

    – Trivdes du som sjef da?

    – Ja, det var en veldig fin jobb. Jeg hadde god oversikt, var organisert og flink til å prate for meg. Jeg fikk mye skryt av kollegene mine, og opplevde at folk lyttet. Som team jobbet vi gjerne 100 timer i uka. Deretter øl seint på kvelden. Vi ble som en familie. Jeg har møtt folk fra hele verden på Maaemo. Vennskap for livet har blitt skapt. Når vi ikke jobba sammen, spiste vi ute sammen eller inviterte hverandre på frokost. Og så gikk de to årene.

    Støylen drar litt på det. Så sier han:

    – Men jeg ble ganske kjørt etterhvert. Jeg måtte gi meg mens leken var god. Den kulturen på et kjøkken…  Jeg fikk angst og slet med å finne motivasjonen.

    Skolebenken passet Støylen dårlig. Det var først når han oppdaget kjøkkenet at brikkene falt på plass. (Foto: Dev Dhunsi.)

    Skummelt som faen

    Idag er Støylen glad for at han havnet i kjelleren. En viktig lærdom i livet er at man må brytes helt ned for å kunne bygge karakter.

    –  Jeg fikk et annet perspektiv på hva som kreves, og en større respekt for alle som jobber hardt. De har vært i dritten, alle som en. Jeg hatet det første halvåret i Oslo. Jeg angret på alt, og ville flytte hjem igjen. Mikael sa: «Welcome to chef’s life». Så gav jeg det et forsøk til og har aldri sett meg tilbake.

    – Å jobbe i denne bransjen er skummelt som faen. Men ja, du kjenner at du lever. Jeg unner ingen denne jobben, men det er faen meg livet.

    Og nå har du godtatt at livet som kokk også er et helvetes mas?

    – Jepp, du må godta det premisset. Regel nummer én er alltid å vise respekt overfor de du jobber med. Hvilke grunner har jeg til å klage når ingen andre klager? Alle jobber hardt. Alle går på jobb for å gjør sitt beste. Man ser veldig fort hvem som er jobb fordi de vil gjøre sitt ytterste for kollegene og gjestene

    Støylen har begynt å leke med tanken om å åpne egen restaurant, men har det ikke travelt. (Foto: Dev Dhunsi.)

    Meierismør og sitron is key

    – Til slutt tre kjappe: Hva er din favorittrett?

    – Pizza. Fra grandis til reinsdyrstopping på Tranen.

    – Hvis du skulle gitt folk én ingrediens som ville endre hele opplevelsen av en matrett, hvilken skulle det vært?

    – Meierismør. Og sitron. Trattoria er det første stedet jeg kan bruke sitron i hver eneste rett.  Ellers vil jeg si at det blir viktig å kunne lage fermenterte ting i fremtiden. Den tusen år gamle trenden fra Romerriket er det på tide å vende tilbake til. Holdbarhet og smak og umami og de greiene der. Kompisen min Will fra Hrimnir har nettopp laget en sjappe som utelukkende selger fermenterte produkter. B.culture lager egen miso og soya på kaffegruten til Tim Wendelboe. Dette er fremtiden.

    – Hva vil du at det skal stå i anmeldelsen av din restaurant?

    – Hyggelig i stuen til Peder. Hehe, fint, ikke sant? Jeg vil ha en restaurant som er hyggelig, med vinyl som knitrer i bakgrunnen. Jeg liker stedene der man føler at man hjemme på besøk hos noen og får servert det man får. På kokkens premisser. Nå er jeg forøvrig på farlig farvann kjenner jeg. Kanskje jeg endrer mening om dette. Viktigst for meg er at folk tror godt om meg. Jeg tar det veldig til meg hvis gjestene ikke er fornøyde.

    – Det høres ut som du er mer enn klar for å åpne din første restaurant?

    – Jepp, men det skjer når det skjer. Noe jeg har lært av Mikael er at man har god tid. Ikke stress med å åpne en restaurant fordi du føler at du kan. Gjør det fordi du veit at du får det til.