Sommeren 2026 ble året da lyskasterne falt på meg. Jeg vandret tungt gjennom St. Hanshaugens gater og fant den store kjærligheten. Det mest bemerkelsesverdige var kanskje at den kom akkurat da jeg var på mitt mest sårbare. Jeg var fullstendig utmattet, på randen av personlig konkurs, med et selvverd som hadde slått sprekker. Jeg hadde, kort sagt, ingenting å skjule meg bak.
Og kanskje var det nettopp derfor noe så sterkt, virkelig og rent ut rammende kunne oppstå. For første gang på lenge var jeg fullstendig synlig for et annet menneske – ikke slik jeg ønsket å fremstå, men slik jeg faktisk var.
Det slår meg at noe av det samme gjelder de beste måltidene.
Tenk bare tilbake på de beste måltidene du selv har hatt. Hvilken rett husker du egentlig best? For min del er det nesten alltid den første. Da er vi fortsatt sultne. Smaksløkene er skjerpet og uberørte, ennå ikke trette av syre, fett og stadig nye lag av smakskompleksitet. Det er også derfor mange mener at den beste vinen bør drikkes først, når ganen er på sitt mest mottakelige. Ingen drikker champagne på nachspiel, med mindre man er sadist.
Likevel bygges de fleste måltider opp i motsatt retning. Vi begynner beskjedent – med et stykke godt brød, saltet smør, østers, mild terrine – før intensiteten gradvis skrus opp. Men paradoksalt nok er det ofte denne enkle åpningen som blir værende hos oss, lenge etter at de mer spektakulære rettene er glemt.
Slik vil jeg også huske måltidet på Grotto, som jeg delte med kjæresten min her forleden. Ikke først og fremst på grunn av vårkyllingen eller den kostbare Muscadeten, men for det varme brødet, det salte smøret og artisjokk- og chèvredippen som sto på bordet helt fra begynnelsen.
Jeg mener det, nærmest uten unntak: Det er de enkleste smakene som setter de dypeste sporene.
Les hele artikkelen her.
JOHANNA HOLT KLEIVE 
Legg igjen en kommentar