Scroll down for english version.

I mange år trodde vinsommelier og restauranteier Maxime Edouard at han aldri ville finne sin lidenskap i livet. Men så ble han ydmyket av en rik turist på et hotell i Sveits.

Jeg møtte Maxime en sen høstkveld på Symbiose, min stambar i Bordeaux. Han stilte seg opp ved siden av meg og sa at han kunne se at jeg var turist fra mils avstand. Det stemmer, sa jeg. Vi bestilte en drink og kom i snakk.

– Hvorfor akkurat Frankrike? spurte han meg.

– Fordi jeg har romantisert landet i hele mitt liv, svarte jeg.

– Har du funnet det du lette etter? spurte han så.

– Jeg tror det, svarte jeg.

Han smilte.

– Reiser er som stjålne historier, er de ikke? sa han så.

– Hva mener du? spurte jeg.

– Denne historien var ikke skrevet for deg. Men du stjal den.

Maxime Edoard var hans navn. Fem år eldre enn meg. Han hadde mørkt hår og dype, ekspressive øyne. Jeg likte ham fra første stund. Fyren gjorde inntrykk på meg gjennom å uttrykke modige ting. Han var opprinnelig fransk, men minnet mer om en amerikaner.

Vi tilbrakte resten av kvelden sammen. Vi snakket om mat, vin og diktene til Baudelaire, vår felles favoritt. Han fortalte meg om livet som nybakt pappa. Og om sin kjæreste som var den vakreste han noen gang hadde satt øynene i. 

Jeg likte at han delte så enkelt av seg selv. Kanskje var det nettopp derfor vi fant tonen: Vi var begge eventyrere.

Maxime hadde bodd atskillige år i utlandet, fra Sveits til Bermuda. Han var oppriktig interessert i mine perspektiver som en fremmed i et nytt land. Han hadde, når sant skal sies, mer til overs for fremmede enn egne landsmenn.

– Vi franskmenn elsker å dekorere. Det er sikkert derfor jeg var så jævlig god i filosofi på skolen, sa Maxime og lo.
– Jeg bare sier ting som de er.

– Jeg skjønner hva du mener. Det er interessant hvordan dere franskmenn kan benytte dere av 1000 vakre ord, og likevel si så godt som ingenting, sier jeg og ler.

Maxime ble min venn denne kvelden. Jeg fikk umiddelbart behov for å skrive om dette mennesket som hadde gjort et slikt inntrykk på meg – og finne ut av hva som lokket en filosof til mat – og vinbransjen.

En god historie er oppskriften på suksess

Ett par uker senere besøker jeg L’AMEDEE, en nabolagsrestaurant i Rue De Pessac som Maxime startet rett før korona med to kompiser.  Det er han som er vinkjenneren. De to andre styrer kjøkkenet.

Det var en tilfeldighet at de fant bygget, forklarer Maxime. Det var først og fremst billig. Men området er utvilsomt vakkert. Art Deco-vibe. Det ser nærmest ut som et stykke Paris, blir vi enige om.

Edward har dessuten sansen for at restauranten befinner seg et lite stykke utenfor sentrum. Den tiltrekker seg ikke én type klientell.

– Her er både gamle og unge, vi feirer til og med barnebursdager i denne sjappa, sier han og skjenker meg et glass.

Maxime er utdannet vinsommelier. Men han fullførte ikke hele utdanningen. 

– Somehow it’s nice, but I feel like  … It’s too intellectual, sier han tørt. 

– Det finnes en hel masse folk som har bedre smak – og luktesans enn utdannede vinkelnere. Og det er dét jeg er interessert i. Jeg er nysgjerrig på andres palett, sier han og fortsetter:

– Mange av folka i bransjen gjør gjestene sjenerte.

Jeg nikker, setter meg til bords. Maxime spør om jeg er sulten. Før jeg rekker å svare har han bestilt både to forretter, en hovedrett og dessert til meg. Han vil utvilsomt gi meg et resymé av restauranten sin.

– Si meg, Johanna. Hvordan kom du inn i denne bransjen? spør han så.

– Det er faktisk en ganske morsom historie, svarer jeg.

Interessen for mat og vin har jeg alltid hatt, forklarer jeg min venn. Men for fire år siden spiste jeg på min favoritt restaurant i Oslo med noen venner. Vi fikk servert en sykt god vin. Og jeg snakket i det vide og brede om assosiasjonene den gav meg. På et tidspunkt kom kelneren bort og sa:  Du skal ikke begynne å jobbe med vin? Dette har du teft for!

Jeg husker at jeg bare lo det bort. Men vinkelneren hadde utvilsomt sådd et frø i meg.

Noen måneder senere arrangerte samme restaurant en pop-up på en brygge i Oslo. To venner og jeg var tilstede. Det var grillet sjøkreps og reker og østers og alt det vidunderligste du kan tenke deg.  På et tidspunkt gikk jeg på toalettet. Da jeg kom tilbake hadde sommelieren for kvelden besluttet å servere oss en vin paring til hver rett – på huset!

Først trodde jeg at han sjekket opp en av oss. Men det viste seg at min venninne (Ina, jeg vil for alltid være deg takk skyldig<3) hadde fortalt at jeg var en kjent mat – og vinkritiker mens jeg var på toalettet.  Kan du tenke deg? Jeg følte meg rett og slett forpliktet til å skrive en artikkel om opplevelsen!

Jeg var selvsagt dødsinspirert og skrev hele artikkelen på et par timer. Jeg sendte den til det magasinet jeg likte best på den tiden. Tre timer senere tikket det inn en mail:

– Vi tar den. Kunne du forresten tenke deg å bli vår mat – og vinanmelder på heltid?

Maxime ler seg skakk.

– Dette er helt rått, Johanna! Faen så viktig det er med en god historie! Det er selve oppskriften på suksess!

Han tar resonnementet ett stykke videre:

– Da jeg var ung trodde jeg at alt var vanskelig. De voksne fortalte meg at jeg måtte tenke smart i yrkesvalget, fordi det var for mange om beinet og så videre. Men så skjønte jeg at fasiten var å bli enestående. For å bli enestående må du ganske enkelt velge det du elsker.

Jeg smiler.

– Jeg er i alle fall sikker på at jeg elsker denne bransjen. Jeg finner kokker, restauranteiere og vinfolk så fantastiske. Så kunstneriske. Så disiplinerte. Og så gale på samme tid, sier jeg.

– Fuck yeah, chefs are kind of rockstars, sier Maxime.

– Bransjen er utvilsomt avhenginghetsskapende.

Ydmyket på luksushotell

Det var selvsagt en god historie som fikk Maxime inn i vinverdenen også.

Han var 15 år gammel da moren sendte han ham til Biarritz for å jobbe som kjøkkenhjelp på en restaurant. 

– Jeg var en skikkelig drittsekk som tenåring. Jeg forstår min mors behov for å sende meg vekk for en sommer. Du vet…  Thug-life på en restaurant var ideen, sier han.

Edward var ikke noe videre begeistret for mat – og vinfaget etter en hard sommer i Biarritz. Han kom tilbake til Bordeaux samme høst og ante ikke hva han skulle gjøre med livet sitt. Han bestemte seg for å besøke en kompis i Paris i en uke. Og der fikk han ideen om å gå fra dør til dør for å søke jobb.

– Jeg kom over et berømt brasseri i nærheten av Eiffeltårnet som trengte folk. De spurte meg om jeg kunne gjøre dette og dette, og jeg sa ja. Jeg visste selvsagt ikke hvordan jeg skulle gjøre jobben, men ble værende i tre år. 

– Du løy om hva du kunne? sier jeg og ler. 

– De likte meg, ok?! De trengte ansatte, jeg var kul, jeg visste hvordan jeg skulle snakke, du vet, hvorfor ikke . Det er slik man gjør ting i livet. Akkurat som deg, Johanna. Du hadde troen på deg selv, sier han og ler.

Vi skjenker i glassene på ny og tenner en sigarett utenfor restauranten.

Edward forteller at han etter tre år i brasseriet bestemte han seg for å studere hotelledelse i Paris.

– Jeg tenkte at det var så mange idioter i denne bransjen at det var enkelt å utmerke seg, sier han og ler.

Under studietiden reiste Maxime til Geneva for å jobbe på et luksushotell. 

—  Dette er bare ett sted med masse penger. Det finnes ikke moral, sier han og ler. 

—  Byen er tom, folk er innom en natt eller to fordi de eier et palass med en postkasse. De fleste trenger bare å ha penger på et trygt sted eller noe sånt, ikke sant. 

Skal vi tro min venn er “all elendighet i verden organisert rundt bordene i hotellene”.

– Du har den klassiske, rike, franske fyren, med livvakten ved siden av seg, stor som et fjell, og så har du afro-fyren med tradisjonell bobo og solbriller, og du tenker: hva faen er det som foregår rundt det bordet. Dette kommer til å bli dødelig, du kan bare føle det!

Det Edvard ikke visste, var at den rike franskmannen skulle bli inngangen til vinens verden.

– Mot slutten av kvelden var franskmannen i skikkelig køddent humør. Han kom bort til meg  og spurte hvilken flaske jeg ville ha valgt om jeg var ham; en Chambolle årgang 83, eller 65?

– Jeg har aldri tatt i en så eksklusiv vin i hele mitt liv, svarte jeg, – jeg har ikke peiling.

Mannen bare lo av meg. Jeg følte meg så jævla ydmyket, ikke sant. Jeg ble rett og slett forbanna.

Den natten begynte Maxime å lese om vin.

– Så det var ikke kjærligheten som fikk deg interessert i vin. Det var ærgjerrigheten. Du ville bevise noe, sier jeg og smiler lurt.

– Jepp, det stemmer. Jeg ville bevise noe. Så ble det en lidenskap.

Han studerer glasset tankefullt.

– I can’t describe how much I love wine, Johanna. Every aroma that exists in this world can be developed in just one bottle, and it’s just grape juice! It is a miracle.

Jeg ler.

– Fortell meg litt om vinen du foretrekker. Følger du med på trender, eller vil du beskrive seg som en klassiker?

– Jeg er en klassiker i alle aspekter av livet, svarer Maxime.

Han har alltid søkt tilbake til røttene. Han kan godt sette pris på en artikkel skrevet av en ny forfatter, men det er klassikerne som gir ham “a bit of the hour”.

– Jeg kjenner meg igjen, sier jeg. Ofte tyr jeg til klassikerne fordi jeg vet de er bra. Det er som om jeg har behov for å bli belønnet for min tidsbruk, sier jeg.

– Nettopp. Jeg har aldri funnet meg til rette i de trendene mange er så glad i. Selvfølgelig har jeg veldig «moderne» viner i kjelleren, men de er på en eller annen måte tilsmusset av klassisisme. Jeg har enkle og tilgjengelige viner i tillegg til store navn.

Slik er det også med rettene i denne sjappa, forklarer han; dette er en nabolagsrestaurant med en rekke retter som fungerer utmerket til alle anledninger. Det er skikkelig god, gammeldags fransk bistromat. Comfort-food. Hverken mer eller mindre. 

– Det kan være lurt å minne seg selv på at denne bransjen hadde et enkelt formål. For meg er en god restaurant fortreffelig i dens enkelhet, medgir Maxime.

Historien om et bord

Vi har allerede drukket opp flasken med vin. Maxime foreslår at vi fortsetter på drinker.  Jeg sier at jeg holder meg til vin. Jeg er allerede ør i hodet. Han mikser seg en gin tonic.

– Vet du hva som fascinerer meg? sier Maxime idet han setter seg ned ved bordet igjen.

– Nei. Fortell.

– Jeg blir fascinert av bordene i en restaurant. Jeg tipper jeg kunne ha laget en film om livet til et bord, sier Maxime, og utdyper:

— Først og fremst er det et kunstverk; det blir skapt og bringes til verden, men det er menneskene som gir bordet verdi.

– Bare ta dette bordet. Jeg kjøpte det brukt for fire år siden. Rundt dette bordet har noen følt kjærlighet ved første blikk. Andre har gjort det slutt. Bordet har vært gjenstand for anledninger. Da jeg kjøpte bordet var det allerede 20 år gammelt. Dette jævla trestykket har vært vitne til så mye allerede. Men mest av alt er dette middagsbordet en påminnelse om at det er når vi spiser, at mennesker faktisk tar seg tid.

Og da er vi tilbake til vår felles lidenskap for denne bransjen; en verden skapt for å muliggjøre slike verdifulle øyeblikk. Man har utmerket vin og mat. God atmosfære. Godt selskap. Gode samtaler. Kanskje en av gjestene rundt bordet blir revet med og forteller de andre en hel del saker og ting vedkommende aldri har fortalt dem før …

– En restaurant må være jævla bra, ikke sant. Atmosfæren må lukte som sex, slår Maxime fast.

L’AMEDEES «camembert surprise» smaker faktisk temmelig nøyaktig som en kvinnes rumpe, mener min venn …

Folka som jobber på restaurant er dessuten sjeldent hyggelige, mener min venn. De har tross alt gått på gjestfrihetsskole!

– Du kan være sikker på at kelnere gir mest oppmerksomhet til gjestene de misliker, sier han og smiler lurt.

Maximes øyne blir plutselig store som to volleyballer.

– What the fuck …  This looks so much like sperm, sier han og holder en slapp, dinglete rødkål på gaffelen.

Rødkålen ser ut som en liten soldat, med hode og hale.

Han rasler så mye på gaffelen med rødkål at den eldre herren som sitter på bordet ved siden av oss blir brydd.

– Pardon, sier Maxime og ler.

– You should have taken a picture of this one, Johanna. But I will eat it, bro. I swear!!

Vi innser at det ikke er mer å hente ut av hverandre hva gjelder mat og vin på nåværende tidspunkt. Jeg skrur av båndopptakeren.

– Dette er definitivt det beste intervjuet jeg noen gang har vært med på, konkluderer min venn.

– Ja, kanskje fordi jeg er like mye med i intervjuet. Du stilte meg ett spørsmål først. Det blir hevdet at problemet med journalister er at de skjuler seg for intervjuobjektet, sier jeg.

– Jeg tror du har rett. Det føltes rett og slett trygt. Men fy faen, jeg må få lese korrektur før du publiserer intervjuet. Jeg tror ikke verden er klar for mine replikker!

– Vi får se. Men du, ett siste spørsmål. Jeg glemte å stille deg det viktigste, sier jeg og smiler lurt.

– Kom med det.

– Hvordan visste du at din kvinne var den ene?

Han ler. Synes jeg er en skikkelig dust.

– Vi matchet på tinder, Johanna. Jeg hadde aldri sett jenta i hele mitt liv, og kom med en magnum champagne på første date. Jeg var vill etter henne. 

Etter to måneder sa jeg til henne: jeg setter virkelig pris på dette forholdet. Vi sees en gang i uken, og bryr oss ikke om hva den andre gjør de andre dagene! 

Da svarte hun: Vet du, Maxime, la meg fortelle deg én ting. Hvis det er dette du leter etter, da kommer du aldri til å se meg igjen. Jeg vil ha noe ekte. 

Jeg så på henne tenkte: Hvorfor ikke?

 To måneder senere brakk jeg kjeven. Og denne kvinnen tok seg av meg. Hun så til meg hver dag, Johanna. I was fucking done, bro. 

– Hvorfor det?

Han tar en stor slurk av vinen og ser tankefull ut. Så sier han:

– Fordi jeg innså at jeg hadde møtt kvinnen jeg ville ha barn med. 

ENGLISH VERSION:

– This story was not written for you. But you stole it.

For many years, wine sommelier and restaurant owner Maxime Edouard thought he would never find his passion in life. Then he got humiliated by a rich french guy in a hotel in Switzerland.

I met him one evening at Symbiose, my go-to bar in Bordeaux. He stood up next to me and said he was happy to meet a foreigner. He ordered me a drink and we started talking.

– Why exactly France? he asked me.

– Because I have romanticized this country my whole life, I replied.

– Have you found what you were looking for? 

–  I think so, I replied.

– I feel much more alive here.

He smiled.

–  Travels are like stolen stories, aren’t they? 

– What do you mean? I replied.

– The story was not written for you. But you stole it.

Maxime Edouard was his name. He was five years older than me. Black hair and deep eyes with poetry in them. I liked him from the very start. He was a surprise. He impressed me by expressing brave things. He was originally french, but reminded me more of an american.

We spent the rest of the evening together. We talked about food, wine and the poems of Baudelaire, our mutual favorite. He told me about new life as a dad. And his girlfriend who was the most beautiful he had ever laid his eyes on.

I loved that he shared so easily of himself. Perhaps this was the reason we got along: We were both adventurers. 

Maxime had lived abroad for several years, from Switzerland to Bermuda. He was genuinely interested in my perspectives as a stranger in a new country. 

He had, truth to be told, more in common with strangers than his own countrymen.

– We French people fucking love to decorate. I guess that’s why I was so good in philosophy in school, he said and laughed. – Because I don’t.

– I understand what you mean, I said and laughed, – I am amazed by how French people can use 1000 words and still say NOTHING!

At one point I told him that I found him quite feminine; he read women so well. He seemed to be concerned with subjects on a deeper level. And as I had predicted: Maxime was raised by his mother alone.

He became my friend this evening. I felt an urgent need to write about the person who had made such an impression on me – and to know what attracted a philosopher like him to the food – and wine business.

The recipe for success

A couple of weeks later I arrive the restaurant L’AMEDEE, a neighborhood restaurant in Rue De Pessac. Maxime started the restaurant a couple of months before lockdown with two friends. He is the wine connoisseur. The other two manage the kitchen.

It was a coincidence that they found the building, Maxime explains. First of all, it was damn cheap. But the area is undoubtedly beautiful. It has an art deco-vibe. It almost looks like Paris, we agree.

Maxime also likes the fact that the restaurant is located a short distance outside the city center. They do not attract one type of guests.

– There are both old and young people here. We celebrate as many birthday for kids as we do for grandpas, he says and pours me a glass of wine.

Maxime is an educated wine sommelier. But he did not complete the entire education.

–  Somehow it’s nice, but I feel like … It’s too intellectual, he says, and continues:

– There are several people who have better taste – and sense of smell than trained wine sommeliers. And that’s what I’m interested in. I am curious about others’ palettes.

– Too many in this business make their guests shy.

I nod and sit down at the table. Maxime asks if I’m hungry. Before I get the chance to answer, he has already ordered both starters and main courses for me. He really wants me to get a resymé of their kitchen!

– Tell me, Johanna. How did you get into this industry? he asks.

– It’s actually quite a funny story, I answer.

I have always had an interest in food and wine, I explain him. Four years ago I visited my favorite restaurant in Oslo with some friends. We were served excellent wine, and I spoke enthusiastically about it. Our waiter this evening passed by our table and said to me: Have you ever thought about working with wine? You have great talent for this!

I remember I was just laughing. But the waiter (Erik<3) had undoubtedly planted a seed in me.

A few months later, the same restaurant arranged a pop-up on a pier in Oslo. Two friends and I went together. It was grilled crayfish and prawns and oysters, the most wonderful seafood you can imagine. At some point I went to the toilet. When I returned, the waiter had decided to serve us a wine pairing with each course – on the house.

At first I thought he was hitting on one of us. But it turned out that my friend Ina had told the sommelier that I was an acclaimed food – and wine critic while I was on the toilet. Can you imagine? I simply felt obligated to write an article about the whole experience!

I was inspired to death and wrote the whole bloody article in a couple of hours. I sent it to my favorite magazine at that time. The next morning, I received an email from the editor himself:

– We’ll take it. By the way, could you be interested in becoming our full-time food and wine critic?

Maxime laughs.

– This is completely raw, Johanna! Damn, this shows the importance of a good story! That is the recipe for success!

He elaborates:

– When I was young, I thought everything was difficult. Adults told me that I had to think clever when choosing a career, because there were so many talented people fighting for the same jobs and so on … But then I realized that the secret was to be OUTSTANDING. And the lifelession is this: To be outstanding, you must choose what you love.

I laugh.

– I definitely love this industry. I find chefs, restaurant owners and wine people so amazing. So artistic. So disciplined. And so crazy at the same time.

– Fuck yeah, chefs are kind of rock stars,  Maxime replies.

– It’s for sure a bit of rock and roll star life in a restaurant. The business is kind of addictive.

Humiliated on a hotel

No shock there was a good story that brought Maxime into the wine world as well.

He was 15 years old when his mother sent him to Biarritz to work as a dishwasher in a restaurant.

– I was a real asshole as a teenager. I did stupid shit. So I definitly understand my mother’s urge to send me away for a summer. You know… Thug-life in a restaurant was the idea.

Maxime wasn’t particularly passionate about the food – and wine business after his summer in Biarritz. He returned to Bordeaux and had no idea what to do with his life. He decided to visit a friend in Paris for a week. Here he got the idea of ​​looking for a job at a random place. Just for a short period, while finding his mission in life. 

– I found this famous brasserie near The Eiffel tower that was looking for people. They asked me if I could do this and that, and I said yes. Of course I didn’t know how to do the job, but I stayed there for three years.

– You lied?! 

– They liked me.  They were in serious need of employees, I was cool, I knew how to talk, you know, why not . That’s how you do things in life. Just like you did, Johanna. 

He pours our glasses with more wine.

After three years in the brasserie, Maxime decided to study business & hotel management in Paris.

– I thought there were so many idiots in this industry that it was easy to stand out, he says and laughs.

During his studies, Maxime went to Geneva to work at a luxury hotel. 

– There is no morality whatsoever. The town is empty, people stop by for a night or two. Most people just need to keep money in a safe place or something, right.

According to my friend, «all the misery in the world is organized around the tables in hotel-restaurants».

– You have the classic rich former french guy, with his bodyguard beside him with the size of a mountain, and then you have this afro guy with a traditional bobo and glasses, and you think: what the fuck is going on around that table. This is gonna be deadly, you can just feel it right!

What Maxime didn’t know was that this scumbag of a french would be his entrance into the world of wine … 

– Towards the end of the evening, the french guy asked me which bottle I would have chosen if I were him; a Chambolle vintage 83, or 95? 

–  I have never tasted such an exclusive wine in my entire life, I answered. I had no fucking idea. The french guy just laughed at me. I felt so damn humiliated. I was simply pissed off. 

That night Maxime started reading about wine.

–  So it wasn’t love that got you interested in wine. You wanted to prove something, I say and smile.

– Yep, that’s right. It started as grief. Then it became a passion, he says and takes a large sip of his glass of wine.

He studies the glass. His eyes are glittering.

– Look at this beauty. I can’t describe how much I love wine, Johanna. Every aroma that exists can be found in a bottle of wine, and it is just fermented grape juice ! It’s a miracle

I laugh.

– Tell me a little about the wine you prefer, Maxie. Do you follow trends, or would you describe yourself as a classicist?

– I am a classic in all aspects of life, my friend replies.

He has always searched for his roots. He appreciates an article written by a new author, but it is the classics that give him «a bit of the hour».

– I know what you mean, I say, – I stick to the classics because I know they are good. It’s like I have an urge to be rewarded for my time.

– Exactly. I’ve never found myself in the trends. Of course I have very «modern» wines in the cellar but you would still find they are somehow tainted with classicism. I have simple and accessible wines as well as big names.

That is also the case with the dishes that is served at L’AMEDEE, he explains; this is a neighborhood restaurant with a variety of dishes that work great for any occasion. It’s really good, old-fashioned French bistro food. Comfort food. Neither more nor less.

–  Sometimes we need to remind ourselves that everything in this business started so simple, Edward says.

– For me a great restaurant shows excellence in simplicity.

The story of a table

We have already finished a bottle of wine. Maxime suggests that we continue for drinks. I say I stick to wine. I’m already dizzy. He mixes himself a gin and tonic.

– You know what fascinates me? he says.

– No. Tell me.

– I am fascinated by the tables in a restaurant. I would like to make a movie about “the life of a table”. First and foremost, a table is a work of art; it is created and brought to the world, but it is the world that gives value to the table. 

He elaborates:

– Just take this one. I bought it four years ago. Around this table, people have felt love at first sight. Others have ended it. There have been moments when people have celebrated great things. When I bought the table it was already 20 years old. This damn piece of wood has seen so much already.

But what he finds most appealing about the table is this:

– You realize when you sit around a table that this may be the only moment during the day where you actually have the time.

And then we’re back to our common passion for this industry; a world created to bring such precious moments in people’s life. You have excellent wine and great food. Great vibe. Nice people. Good conversations. Maybe someone gets a little tipsy and tell you things they have never told you before …

– A restaurant needs to be fucking great, you know. The atmosphere has to smell like sex, Maxime says and smiles slyly.

A «camembert surprise» that indeed taste as good as sex, if you ask us..

The people working in restaurants are also very nice people, Maxime explains.

–  They’ve been to hospital school, you know. No shock they pay most attention to the guests they actually despite.

Maximes eyes suddenly widened like two volleyballs.

– What the fuck… This looks so much like sperm, he says and holds a limp, dangling red cabbage on his fork.

The red cabbage looks like a little soldier, with a head and tail.

He rattles this fork so intensively that one of the old guests sitting at the table next to him gets a little uncomfortable.

– Pardon, he says and laughs.

– You should have taken a picture of this one, Johanna!!! But I will eat it, bro. I swear.

I realize we have arrived to the point where there is nothing more to get out of my friend in terms of food and wine. I turn off the recorder.

– Are we done?

– We are done.

– It’s for sure the best interview I ever had, he says.

– Maybe because you felt it was a dialogue. You asked me a question first. Many people say that the problem with journalists is that they hide from their object, I say.

– I think you are right. But damn it, I have to proofread before you publish the interview. I don’t think the world is ready for my lines!

– We’ll see. Just one last question. I forgot to ask the most important one.

– Bring it.

– How did you know your woman was the one?

He’s laughing, definitely thinking I’m a real jerk.

– We matched on tinder, Johanna. I had never seen the girl in my life and brought a magnum of champagne on the first date. Then I flirted with her for two months.

One day I told her that I really appreciated our relationship: – We see each other once a week, and don’t care what the other does the other days! 

She looked at me like I was the most stupid man on earth and replied: You know what, Maxime, let me tell you one thing. If this is what you are looking for, then you will never see me again. I want something real, do you understand me? I just looked at her and thought to myself: Why not?

 Two months later I broke my jaw. And this woman took care of me. She took care of me every day. I was fucking done, bro.

– Why?

Edward Maxime takes a sip of his glass and looks thoughtful. Then he says:

– Because I realized that I had met the woman I wanted to have children with.