Det finnes ingenting som er bedre enn å søke tilflukt i mat- og vinbarer i det kalde hølet Oslo tross alt er i oktober. Det siste året har jeg imidlertid merket meg at samtlige restauranter i Oslo har litt traurige delemenyer, og fremstår noe fantasiløse, uten piff.
Derfor er det alltid gledelig å møte folk som har en mer gjennomtenkt profil – som faktisk later til å ha tenkt skikkelig gjennom sakene. Som faktisk gjør en oppriktig innsats for å tilby kvalitet – uten å virke ekskluderende. De bærer som regel preg av eiernes identitet, fordi det også er slik de er privat, og kanskje bare på den måten kan man gi gjestene den umiddelbare følelsen av hjemlengsel idet de går ut dørene.
Et slikt sted er Las Palmas Inn, som langt på vei er i ferd med å bli nettopp det – en helt ny bar som ligger i en litt bortglemt del av den noe schizofrene Hegdehaugsveien, i skyggen av historiske Lorry. Her har tre venner åpnet Oslos mest uventede nye vinbar. Ryktene vil ha det til at de fikk stedet billig. Faktisk har nærmest ingen klart å drifte et sted i denne gata. Men det later ikke til å skremme Las Palmas Inn.
Rent bortsett fra neonskiltene som lyser opp i mørket, skriker de på ingen måte etter oppmerksomhet, med boksemat, et unikt utvalg naturvin og et navn som høres mer ut som et charterhotell enn en bar.
Det faktum at det drives av en gjeng bergensere er heller ikke å forakte. De er jo tross alt det nærmeste vi kommer franskmenn, i sin direkte, friske, åpne tilnærming. Dessuten kan du drikke bra vin uten å blakke deg fullstendig. Prisene på et glass, dere: 135 kroner. Du får det faktisk ikke billigere, med mindre du går for et glass husets vin på Lorry – som ofte er en intetsigende Rioja eller Valpolicella.
Når jeg besøker baren en sen torsdagskveld, blir jeg tatt varmt imot av de tre eierne, som selv sitter i baren og koser seg med boksemat: Cathrine Talleraas, Adrian Talleraas og Mari Sørensen – to bergensere og en oslobo med en forkjærlighet for sær vin, lavbudsjett og nabolagsstemning.
Akk, det var utvilsomt enklere å finne skjulte perler i hovedstaden før halve TikTok og Insta-gjengen ble matanmeldere. Likevel er det ingen tvil om at trendmaten og reel-trøkket funker. Pendelen har svingt langt fra det protestantiske, og køene slynger seg ut dørene på byens nye sandwich- og bollesjapper. Folk stormer forbi meg, rødsprengte i ansiktet, løpende fra det ene hype-bakeriet til det andre, gumlende på et beskjedent utvalg av FEM boller med ulikt fyll. Jeg klarer ikke å la være å spørre: Kjenner de en oppriktig glede?
Når selv mat og vin preges av prestasjon og optimalisering, er det kanskje på tide å minne om det åpenbare: Nytelsen. Jeg husker en fransk kokk som sa det så fint da jeg stresset med å finne den perfekte vinen på en restaurant: – Den egentlige luksusen, Johanna, er å slippe å velge.
Så, sammen med noen ekte livsnytere av noen venner, har jeg laget en alternativ mat- og vinguide for sommeren. Her finner du både innovative konsepter og klassikere, med én enkel oppfordring: Nyt mer, prester mindre.
Det kan bety piknik med fantastisk bakverk fra Kveitemjøl, krabbefiske på Hovedøya med vin i plastglass, torsketunger spist med fingrene på date på Liminal, eller kanskje speiding etter kjekke gutter på Nektar. Frokost på Kongens Marina, Norges svar på Aya Napa – avsluttet med en shot akevitt? Her er det bare fantasien som setter grenser. Frokost på Kongens Marina
Det slår ikke feil, å være omgitt av en gjeng drita seilere og båteiere på Kongens Marina, Norges svar på Aya Napa. Men unngå å henge der om kveldene. DJ-kurateringen er ikke for Dagsavisens lesere. Sykle dit heller om morgenen, og opplev den utsøkte gleden det er i å fortære en frokosttallerken med egg og bacon. Frokost serveres dessuten helt frem til klokken 13.00. Dette er et lite stykke tropene ved Frognerkilene.
Gourmet-piknik
Oslo bugner av fantastiske bakerier om dagen, og Daglig Brød er blant dem som har etablert seg som et solid håndverksbakeri i det som kanskje er byens fineste nabolag. Her står gode råvarer og lange hevetider i sentrum, og med det som utgangspunkt, leker eierne seg med nye smaker og kreative kombinasjoner. Brød og sirkus, som de selv sier.
– Sommer og reise handler for oss om å nyte god mat og god drikke, forteller grunnlegger Paul Grønseth, som nå driver stedet på Ekebergskrenten, med hele familien med på laget.
– Uansett hvor vi drar, sjekker vi alltid ut de lokale perlene, både i Norge og i utlandet.
Paul bruker fortsatt den gamle appen Pinbox, hvor han kartlegger de beste stedene for bakst, kaffe, pizza og burger. Familien er kanskje ikke så fancy i matveien, men de er 100 prosent opptatt av å finne folk som genuint bryr seg om det de lager.
Hos Daglig Brød brukte de to måneder på å perfeksjonere kanel- og kardemommebollen – før de i det hele tatt vurderte å toppe dem med krem. Bollene er faste innslag fra onsdag til fredag (bakeriet holder stengt mandag og tirsdag).
– I helgene går pistasj og mørk sjokolade unna tidlig. Det har sikkert noe med Dubai-feberen som herjer landet nå – men jeg har alltid elsket den kombinasjonen, sier Paul.
Kanelbollene med ostekrem, både med og uten all slags deilige toppinger, har etter hvert blitt et reisemål for dedikerte bolle-entusiaster.
Flere bakerier verdt å merke seg:
Mjøl Bakeri har «brød-onsdag» med to brød til under hundrelappen.
Og hos Kveitemjøl får du også utsøkt bakverk. Kjøp med deg rundstykker, smør dem med rørossmør, vellagret Jarlsberg og coppa, og pakk dem inn i pent papir. Nyt dem ute i sola, eller som del av en luksuspiknik. Kur mot regntunge dager
Regnværsdager, som det tross alt er mange av i vårt langstrakte land, krever dumplings og vin. Hva med å stikke innom Beijing Palace når det bøtter ned? Her får du dampende gode dumplings, og et overraskende solid vinkart med skikkelig gode priser hvis du har lyst på en hel flaske De som vet, de vet. Hilsen Helga.
Et annet tips er Kruttverket, med badstue og live jazz (!) på programmet. Matprofilen Mari Moen (@matgossip) mener dette stedet får altfor lite oppmerksomhet. Kanskje på tide å gjøre noe med det?
Skrenten Pizza foretrekkes av mange.
Spis med fingrene på date
Det er noe dypt intimt ved å spise med hendene. Grunnlegger av Torshovs nabolagsrestaurant, Liminal, Oscar Ørskog, forstod verdien av kortreist mat allerede som guttunge.Barndommen tilbrakte han delvis i Spania – et opphold som virkelig tente matinteressen.
– Jeg har alltid vært glad i maten til bestemor og bestefar, men det å komme ned dit og spise 17 retter på en vanlig hverdag… det var noe helt annet, sier han.
Familien spiste ute to-tre ganger i uken, og Oscar minnes spesielt den fantastiske sjømaten.
– Jeg elsket snegler, og har siden drømt om å servere dem på min egen restaurant.
Men det har han ikke turt ennå. Han vil nemlig gjøre det på ekte spansk vis: i en spicy tomatsaus, der du slurper dem rett fra skallene.
– Det er sjelden du får nordmenn til å spise med hendene, ass.
Likevel har han pushet noen grenser på restauranten. Han serverer blant annet torsketunge. Den er fritert, men ser fortsatt ut som… ja, en tunge.
– Jeg sier at folk må ta den med fingrene og spise den hel. Jeg har ikke fått én eneste klage.
Og er du glad i god vin og personlig service? Stikk innom Lasarett på Torshov etter middag, hvor Pål og Thomas sørger for topp stemning, fulle glass og solid vinkunnskap.
Øyhopping og skalldyrfat
Helga Dis Asbergsdottir, grunnlegger av Palate restaurant i Oslobukta, foretrekker å komme seg ut av byen i sommersesongen.
– Ta båten ut til lille Herbern og nyt et skalldyrsfat, en perfekt sommerklassiker. Eller legg sykkelturen til Malmøya og besøk den sjarmerende, lille restauranten Solvik. Den er ikke fancy, men utrolig koselig.
Et annet tips er Bygdø Kongsgård, hvor du kan oppleve det beste området har å by på av kortreiste produkter. Alle råvarene kommer fra deres egen kjøkkenhage, kongsgården eller ysteriet på Bygdøy. Spiseriet ligger i et stort, flott drivhus, og byr på et lite stykke Provence her i hovedstaden.
Grilling for viderekomne
Grilling er fantastisk, en av de eldste, enkleste og samtidig mest krevende måtene å lage mat på. Heldigvis har vi den danske sjefskokken på Kafeteria August, som gjør jobben for oss.
Det mest fascinerende med Johannes Samsom er ikke bare håndverket hans, men hvordan han skaper et internasjonalt miljø midt i byen. – Nordmenns skyhet og konfliktskyhet er som en folkesykdom, sier han.
Når det kommer til grilling, handler det ikke bare om å skru kokeplata på ni.
– Å grille handler om intuisjon og forståelse for varme. Du må lese kullet, kjenne temperaturen og vite hvordan råvaren reagerer. Når du får til det, når røyken setter seg i fettet og overflaten karamelliseres jevnt, da smaker det helt unikt, sier Johannes.
Johannes Samsom fyrer opp grillen på Kafeteria August i hele sommer.
Han foretrekker å grille både kjøtt og fisk med beinet på. Det gjør tilberedningen mer krevende, siden varmefordelingen påvirkes av beinet, men til gjengjeld blir resultatet saftigere.
– Jeg bruker ofte intervallgrilling: Ta råvaren av grillen og la den hvile litt før den grilles ferdig. Da stiger temperaturen jevnt, uten at kjøttet blir tørt.
Og til grillsmaken? Der elsker Johannes sterke smaker.
– Alt fra grillen roper etter en god indonesisk sambal, spør du meg.
På Kafeteria August denne sommeren får du blant annet: Grillet sjøkreps delt i to, med ramsløksmør. Kyllingvinger med ketjap manis-glaze og spicy japansk kosho-dressing Grillet makrell med cherrytomatsalsa og basilikumkrem. Grillet surdeigspitabrød med sumak, za’atar, rosiner og lacrima-chili. Grønn asparges med ramsløk- og lardokrem, pinjekjerner, ferske erter og syltet ramsløksstilk. Er du overbevist?
Østers på Eff Eff, pizza på Skrenten
Siste torsdagen i måneden grilles det østers på Eff Eff – en soleklar favoritt i mine kretser. Dette er stedet for å se, og bli sett.
Min psykologvenn Simon foretrekker dype samtaler i rolige omgivelser fremfor støyende barer. Om sommeren sverger han til klassikerne: krabbefiske og vin i plastglass på Hovedøya, eller pizza levert med Foodora, servert med utsikt fra festningen.
Bob the Bagel og Jungels pizza nr. 17 i parken er også en favoritt i mine kretser. Skrenten Pizza er en liten skjult perle, her er det mest lokale nabolagsfolk som henger. For enkel, digg og laidback pizza i sola, anbefaler vi ZZ Pizza i Gamlebyen.
Eller sving innom Felloni og Piersante, kjøp focaccia-pizza, og ta med i parken. Sichuan Chengdu er også superbra for takeaway til parken.
Eller enda bedre: Fyll en kurv med godsaker fra dine favorittsteder. Eller kjør en skikkelig alternativ fri: kinesisk potetsalat, koreansk bimbap, eller en japansk bento med kald pastasalat, omelett og karaage. Noe litt annerledes, og veldig godt. Sene sommerkvelder på Løkka
Selv om Løkka stadig gentrifiseres, finnes det noen klassikere som holder seg sterke. Blåskjell og fries hos Peder er en av dem. En sen sommerkveld på uteserveringen til Le Benjamin med blåskjell og sjøkreps er også en perfekt kombinasjon. Jeg datet en gang en litteraturstudent som elsket å spise i baren. Det å spise sjømat og se hverandre dypt i øynene føltes alltid litt … opphissende.
Avslutt gjerne kvelden med iskrem fra en hvilken som helst butikk, og naturvin i kveldssola, en fantastisk kombinasjon som balanserer ditt indre barn med din wannabe sofistikerte voksen.
Nattmat i tropevarme
Vi vet alle hva nattmat egentlig handler om: å forlenge timene før leggetid, spesielt for de av oss som ikke enda har turt å det første steget mot vår utkårede. Det finnes flere gode alternativer for deg som vil utsette kvelden litt.
Prøv ekte syrisk kebab, the real deal, på the Hungry Bird. Eller gjør som en skuespillerkompis: dra med deg daten på Happy Ending og mat vedkommende med vannbakkelsene med kyllingleverparfait, en sikker vinner. Der finner du også en deilig kyllingshawarma og mange andre smakfulle småretter.
Vil du kjenne på sommerstemningen på Aker Brygge uten å ende opp i en turistfelle, er Stranden 30 et friskt pust. De serverer fantastisk sjømat på en flott uteservering. Men spør gjerne Atli om å lage brochette av lam til deg i de sene kveldstimene, en rett som ikke finnes på kartet.
På bohembaren Lorry er man som regel såpass full at maten blir noe av det siste man legger merke til. Derfor er det trygt å stole på at maten der, ifølge ryktene, stort sett er uendret, og fortsatt solid. Spankuler sjanglende hjemover og vær glad.
Jeg kommer fra et pønkete sted. Et sted på skrå, i randsonen, der alt føles litt mer ekte fordi det står i opposisjon til noe annet. Jeg har alltid elsket punken fordi den ikke en sjanger, men en kraft. En holdning, en måte å eksistere på. Pønkeren, for meg, er ikke den som har alle svarene – men den som leter. Som forsøker å finne, eller i det minste kjenne, et liv som er bryet verdt.
Jeg er nemlig av den oppfatning at hvis du virkelig investerer i virkeligheten – leser, ser, føler, agerer – da kan du ikke forbli likegyldig. Lar du verden slippe inn, er det umulig å ikke la seg påvirke. Det er derfor jeg alltid har vært, og fortsatt er, pønker: fordi jeg ønsker å respondere på det jeg opplever.
I en verden som i stadig økende grad polariseres, utplyndres og voldtas, har jeg kjent en trang til å rope når andre hvisker. Men kanskje, tenker jeg nå, er det nettopp ømheten som er den nye måten å rope på.
En av filmene som gjorde sterkest inntrykk under årets Cannes-festival, var norske Joakim Triers «Affeksjonsverdi» – en film som nettopp handler om ømhet. «Ømhet er det jeg trenger nå,» uttalte Trier under pressekonferansen. Filmen utforsker hvordan traumer påvirker kvinner som har bodd under samme tak, forskjellig. Men også menn føler ting, understreket han, og viste til Marguerite Duras’ påstand om at den mannlige fortellingen som dominerer vestlig kultur ofte er en myte: «Setter du en mann i et hus, virker han fortapt; setter du en kvinne i et hus, virker det som huslig lykke.»
Trier og medskaper Eskil Vogt kommer fra en punk-bakgrunn. De er motkultur, og ønsket ikke å lage følsomme filmer. Men gjennom arbeidet – og med alderen – har de begynt å erkjenne sårbarheten i verden og i seg selv. «Jeg trenger å tro at vi kan se hverandre, at det finnes forsoning. Polarisering, sinne og machismo er ikke veien videre.»
Det kan tidvis være utfordrende å henge på fest i Oslo etter å ha gitt avkall på både indeksfond og fast jobb.
– Ustabilitet er bra for den indre flamme, kan jeg finne på å si på fest. Jeg ber naturligvis om bråk. Det eneste folk later til å være opptatt av om dagen, selv i kunst- og kulturfeltet, er at man skal eie. Koste hva det koste vil. En kompis kjøpte nettopp et bøttekott på Tveita. Det tar ham halvannen time å komme seg dit med kollektivt. Vi ser ham sjeldnere og sjeldnere i disse dager.
Her, som på så mye annet, er jeg og Kathinka like. Når vi ydmykt forteller at vi ikke akter å bruke størsteparten av livet på å stå til tennene i gjeld, ser folk forskrekket på oss. Personlig har jeg aldri vært en person som klamrer meg til ett sted. Det er nok derfor jeg trives best ved havet, det evig foranderlige som har brakt ulike grupper, kulturer og livsformer sammen. Jeg kommer til å tenke på Gidske Anderson, som skriver at hun alltid har følt det som dikteren Saint John Perse: «J’habite mon Nom». Jeg bor i mitt navn. Anderson var en slags mental nomade, som vel egentlig uten å være klar over det deltok i en slags åndelig revolusjon.
Kanskje er det også en ny livsform vi søker, Kathinka og jeg. Det flertallet bruker på oppussing, bruker min venninne og jeg på bøker. De prioriterer stabilitet, mens vi prioriterer innblikk. Vi har ikke god råd, men vi har råd til å reise og drikke små mengder champagne, fordi vi godtar å leve på 17 kvadrat vi ikke eier selv.
– Hvordan har dine første fire uker gått i hovedstaden? Spør min venninne med et flir.
– Godt spørsmål. Det er jo ingen med vett i behold som forlater et land der nytelse, erotikk og livslyst står så sterkt, eller hva?
Kanskje er det også en ny livsform vi søker, Kathinka og jeg. Det flertallet bruker på oppussing, bruker min venninne og jeg på bøker. De prioriterer stabilitet, mens vi prioriterer innblikk. Vi har ikke god råd, men vi har råd til å reise og drikke små mengder champagne, fordi vi godtar å leve på 17 kvadrat vi ikke eier selv.
– Hvordan har dine første fire uker gått i hovedstaden? Spør min venninne med et flir.
– Godt spørsmål. Det er jo ingen med vett i behold som forlater et land der nytelse, erotikk og livslyst står så sterkt, eller hva?
Vi sitter ved vårt faste frokostbord på Tranen, drikker kaffe og spiser tunfisksandwich, selv om selve trakteringen er av underordnet betydning. Mer viktig er det at vi møtes, utveksler nyheter og deler saftig sladder. Kafeen fungerer som vår nyhetssentral. Vi elsker å møtes tidlig om morgenen når timeplanene sammenfaller, fordi kafeen minner oss om Frankrike. Den kulinariske hverdagen starter grytidlig. Man kan komme inn på markedet før soloppgang og det storslagne culinaria åpenbarer seg. Dette er selve definisjonen på sivilisasjon. Det er meningsfylt bare å diskutere bagettens sprøhet.
Om ettermiddagene hender det vi unner oss en tur på Mathallen for å hente råvarer fra Kooperativet, som samarbeider med flere gårder for å levere ferske, norske grønnsaker i sesong. De blir plukket på gården samme dagen som de blir levert, dermed kan vi som forbrukere få tak i ingredienser som er like ferske som de en restaurant får. I tillegg er det billigere enn i butikken.
Av steder som oser luksus på den ekte, franske måten, finner vi Radegast vinbar. Dritdyr vin. Men vinkelnerne er så opptatt av de gode smakene, at de tilbyr halve glass. På den måten kan man smake på mer. Og Kolonialen Bislett. Iblant velger de syke jævlene å selge noe av det mest eksklusive på glass. En gang i fjor serverte de Romanée-Conti. Hendelsen blir omtalt som legendarisk i mine kretser. Ikke utelukkende fordi det var en sjeldent hyggelig gest av Kolonialen å knerte korken på en produsent de fleste av oss bare kan drømme om å få smake. Snarere kan den vitne om vinbarenes demokratiske funksjon i en tid som blir stadig mer manko på de edle dråpene.
Nå spankulerer min venninne Kathinka og jeg i retning Merkur bar, en vinbar som også er åpen på mandager, som jo er restaurantbransjens virkelige festedag. Interiøret her er originalt, fra tretti-førtitallet, og gir oss følelsen av historie. Kathinka er lettere irritert om dagen, og mener nordmenn lider av mangel på spontanitet. I det siste har hun merket seg at selv gode venner ikke kan tillate seg å ta en spontan pils etter jobb fordi de skal hjem og defroste kyllingen. Denne kyllingen er en del av ukens matplan, som må følges til punkt og prikke. Og dette er de samme folka som gjør narr av Kathinka som spontant drar på konsert på Cosmopolite og ender opp med å drikke tre pils på en tirsdag. Den tørrbelagte gjengen stirrer på henne med dømmende blikk og sier: «ja ja, der er jo noen som fremdeles tror de er 18!».
Det Kathinka synes er mest fascinerende, er at mange i vår generasjon tror at livet er omme etter passerte 30. De hater jobben, men er ikke interessert i søke noe nytt. Det er dessuten alt for slitsomt å skulle studere igjen, selv om utdanningen er gratis. De misliker kjæresten, men vil I HVERT FALL ikke være alene. De hater fremfor ALT den knøttlille leiligheten de bor i, på TVEITA, men man skal jo på død og liv EIE.
Personlig er jeg konkurs. Etter tre år på loffen har jeg bunnskrapet kontoen. Jeg angrer ingenting, selv om venninnene mine må forbarme seg over meg og gi meg bestikk, telys og annet rusk de har stående på loftet. Sist jeg var innom en lege-venninne, fikk jeg et halvt kilo med havsalt. Det var en klein situasjon. Jeg lurte på hva jeg må ha utstrålt av kromosom-mangler der hun ga meg denne massive posen med salt.
– Bare ta den, sa min venninne med et brydd blikk. – TA DEN!
Så sitter vi da på Merkur bar med en halv kilo havsalt i vesken, og funderer over hvorfor vi skal føle skam over å ikke eie. Det kommer tross alt en del morsomme opplevelser ut av å være fri. Kathinka måtte for eksempel bo på Frogner for å få en leilighet til under 20K i måneden.
– Det er morsomt at du må bo på Frogner for å bo greit i disse dager. Det er virkelig en sjarm i alt vi må oppleve som leietakere, sier Kathinka og ler.
Kathinka har fått Wolfgang Wee-artikler tilsendt av sin 85 år gamle huseier på mail en lørdag kveld med oppfordring å ikke dusje på ett år. Han hadde fått sjokk av å høre at Kathinka dusjet hver dag, når vann er inkludert i husleia. Han gikk så langt som å kalle det en potensielt farlig hudsykdom, og oppfordret henne straks til å oppsøke en dermatolog. Kathinka er nå lei av alt maset, og skal flytte til en 17 kvadrat med hems.
Undertegnede måtte spille på myten om den vanskeligstilte kunstneren. Jeg sa til eiendomsmegleren fra Pilestredet: Hør her, kamerat. Jeg vet at markedsprisen ligger på 18.000, men har du ikke visjon i deg? Tenk at DU kan være en av dem som støtter en ung kvinne på sin vei mot stjernene! Og han ble – tro det eller ei: rørt. Jeg endte opp med å betale 5000 kroner mindre for leiligheten. Og ga ham muligheten til et barmhjertighetsprosjekt. Ingenting gir et menneske større livsmestring enn å være til nytte.
Verken Kathinka eller jeg er særlig interessert i store størrelser, ganske enkelt fordi vi ikke har tenkt til å bruke livet vårt på å rydde. – Let’s be honest, sier Kathinka, jeg er ikke her for å male vegger. Alle er ikke interiørdesignere. Ingen av oss er spesielt handy, Johanna. Hvorfor late som? Hvorfor MÅ vi vite hva sparkling er?
Kathinka forteller om den gangen hun, noe motvillig, måtte hjelpe til å male en vegg på kontoret, og ble fratatt oppgaven fordi hun dyppet malingsrullen rett ned i spannet.
– Har du ikke malt før eller?, ropte en 23 år gammel kollega, og mente det var «sykt» at en kvinnelig kollega ikke hadde malt en vegg. Kathinka tok det som et kompliment.
– Folk lever som om vi fremdeles befinner oss i industritiden. Når ble det fett å være så effektiv? Er det ikke bare på McDonalds det er fett at det går fort?
En franskmann jeg bodde hos i Bergerac i Frankrike, uttrykte det godt: han mente at vår tid led av plebeiisk hastverk. Og at hans livsstil representerte noe pittoresk, noe gammeldags som tiden har behov for. Selv kunne han stadig finne på å gå tidlig fra jobb for å koke kraft.
– Kulturfattige er ordet! Roper Kathinka i baren. Bartenderen stirrer på henne med et stort spørsmålstegn. Merkelig nok fremstår hun ikke arrogant. Kanskje har vi en passelig dose ydmykhet oppi det hele, ettersom ingen av oss har vært særlig godt stilt. Personlig levde min familie på tunfisk på boks i mange år. Men min mor gjorde mye ut av det. Hun ba oss pynte oss, tente stearinlys og skjenket cola i vinglass. Den utrolige kafé, kalte hun det. Umiddelbart fikk min lillesøster og jeg større livsfølelse.
Kathinka er, akkurat som meg, en drømmer. Vi syntes ikke livet holdt, sånn som det var. Vi tillot oss å se for oss andre scenarioer og steder og muligheter. Og vi innså at drømmene kunne ta oss steder. Vi er begge mer opptatt av reisen enn resultatet. Vi har sansen for fiaskoer, fordi de i langt større grad avdekker hva det vil si å være menneske. Trolig er det også derfor vi er så svake for Burgund-vin. Her er store øyeblikk av total briljans, andre av total udrikkelighet. Mat og vin er som folk flest, tvers gjennom inkonsekvent.
Veien til drømmenes rike er imidlertid hardt arbeid. Det finnes ingen snarvei til paradis. Kathinka og jeg møttes først i reklamebransjen. For det som liksom skulle være en kremjobb fikk vil tilbudt 300.000 i årslønn. Det var Kathinkas feil. Hun var desperat etter å ha vært klovnemanager og tapt penger på en turné i London, og frykten for å flytte inn i campingvognen i hagen til faren hennes i Halden var faretruende. Det tok oss heldigvis bare måneder før vi forlot skuta. Vi liker i det hele tatt veldig dårlig at folk bestemmer over oss. Så da må vi ha penger. Eller sagt på en annen måte. Frihet. Vi tar gladelig konsekvensene, så lenge vi vet at valget har vært vårt alene.
Kathinkas mål med sparekontoen er å ikke stagnere. Hun oppsøker ny musikk, nye steder, ny mat og drikke. En utstilling med en kunstner vi ikke har hørt om. Nysgjerrighet er den eneste reelle forsvarsmekanisme mot kynisme. Det trumfer til og med dating.
En runde til? Ja, hvorfor ikke. Kathinka er en ekte, sann bourgeoisie. I en tid der alt skal måles i eiendeler, husrom og lån, blir det nærmest anarkisme å ta det med ro. Hun er dessuten en sann diva, fordi hun drives av drømmene sine. Men ofte er de lønnsomme. For tror man på saken, er man uovervinnelig. Vi har ikke råd til to drinker i kveld, så vi ender opp med å dele én. Men det er heller ikke så verst. Ettersom vi har valgt å jobbe med de store følelsene, er det vårt privilegium å vise en viss rasjonalitet.
