JOHANNA HOLT KLEIVE

Forfatter: jhk9170

  • Shiet. Italia er blitt innovativt

    Shiet. Italia er blitt innovativt

    Jeg må ærlig innrømme at jeg aldri hadde hørt om det «innovative italienske kjøkkenet» før jeg besøkte den nye bangeren til Nud Dudhia: Little Woolf. Og så Italia, da! Eier ikke restaurantgründeren skam? Jeg kan godt forstå behovet hans for å introdusere nordmenn for meksikansk taco og pastrami-sandwich. Men mor Italia – elsker vi ikke dette landet nettopp fordi det er oppfostret av analfabeter, nærmest med vilje, for å ivareta tradisjonene?

    Personlig mener jeg at det nettopp er dette som er noe av sjarmen – og privilegiet – til det europeiske kjøkkenets mor. Hun nekter å innrette seg etter trendene. Vi ser etter fornuftige porsjoner med velsmakende mat når vi besøker en italiensk restaurant. Vi elsker Italia fordi det er enkelt. Og, fremfor alt, smakfullt.

    Det er en grunn til at mitt foretrukne spisested i flere år har vært Roald & Umberto i Gamlebyen i Oslo, som drives av et italiensk ektepar. Flere matkjennere hevder at stedet på langt nær er autentisk. Andre mener at kvaliteten er for ujevn til å kunne kalles en skikkelig restaurant. Etter å ha blitt så godt som slaktet av en anmelder i Aftenposten, skrev eieren – i trass – med store bokstaver på krittavlen: THIS IS NOT A GOURMET.

    Men tilbake til saken. Jeg må innrømme at jeg er uhyre skeptisk til et innovativt bondekjøkken. Men når jeg gjør et søk på Google, later det til at det er i vinden: «Det italienske kjøkkenet har alltid vært et symbol på tradisjon og autentisitet – men i 2025 åpner det seg for dristige, globale vrier», heter det i en tilfeldig artikkel.

    Det er ikke overraskende at det er hovedstadens streetfood-konge som står bak Little Woolf. Dudhia ligger, uten unntak, et hestehode foran oss andre. Han kommer tross alt fra London, som ligger minst et tiår foran Norge hva gjelder gastronomiske trender.

    Det innovative italienske – la oss kalle det Italia 2.0 – fremstår nærmest som en uunngåelig miks av tidligere trender. Se for deg en yuzu-pannacotta til dessert. Midtøsten, Japan, Asia og Italia har dominert matkulturen de siste femten årene. Disse landene har for lengst blitt integrert i vårt kulinariske alfabet. Dermed sier det kanskje seg selv at det bare var et spørsmål om tid før bestemors oppskrifter skulle tukles med. Tenk deg klassisk spaghetti kombinert med asiatiskinspirert miso, eller pesto med et hint av meksikansk jalapeño. Spennende sauser og uante ingredienser gir et moderne løft til tradisjonelle italienske smaker, og åpner for fusjonsretter: pastaen serveres med noen skikkelige smakskick – nærmest som om fyllet i dumplings har sneket seg inn i de italienske pastaputene.

    Samtidig er mitt inntrykk at Little Woolf respekterer italienerne nok til ikke å forsøke å etterligne “ekte italiensk”, men heller forestille seg hvordan Italia kunne ha smakt hvis det ble funnet opp i 2025 – etter femten år med asiatisk dominans på den globale matfronten, etter at streetfood ble chic, og etter at fine dining måtte bli fun dining for å overleve TikTok.

    Kombinasjonen av krefter er uslåelig, kanskje nettopp fordi driverne deler en forkjærlighet for risiko. Det er som om Dudhia har en intuitiv sans for hva som slår an. Han er en såkalt storyteller, og evner å forføre sitt publikum. Han og den australske kokken Mitch Bush (tidligere kjøkkensjef på Dapper Bistro og Ember mat- og vinbar) deler en leken, fryktløs energi på kjøkkenet. De er ikke redde for å eksperimentere, blande stiler, bryte regler og gjøre akkurat det de vil. Én dag er Bush dypt inne i smaker fra Midtøsten, neste dag lager han plutselig fersk pasta med hendene. Det er uventet – men iblant fungerer det ekstremt godt.

    – Jeg mener vi jobber innenfor rammen av italienske smaker og bakgrunn, sier Bush idet vi ankommer Little Woolf en torsdag kveld.

    Restauranten, som har overtatt de gamle lokalene til Geita, er fullsatt. Den ligger et godt stykke unna sentrumskjernen – noe som bekrefter at Oslos borgere er fullt på høyde med den gastronomiske utviklingen i byen. Nabolagsrestauranter beviser at vi er villige til å gå noen kilometer ekstra for å oppleve noe ekstraordinært.

    Les hele artikkelen her.

  • – Det er skummelt å dele. Men enda skumlere å la være

    – Det er skummelt å dele. Men enda skumlere å la være


    – Hevngjerrighet som drivkraft for å lage kunst … det er skumle greier, ass, sier Ragnhild Moan, også kjent som Ragnhild og.

    Artisten tok selv initiativ til å snakke om sitt kommende album, som slippes 3. oktober, og om kjærlighetssorg som en sentral drivkraft. For en journalist finnes det få ting som gleder mer enn å møte artister som virkelig har noe på hjertet – og som klør i fingrene etter å dele det.

    Våre veier krysset hverandre etter at jeg for noen uker siden la ut et innlegg på Instagram, der jeg etterlyste refleksjoner om forelskelse til min neste spalte. Mange engasjerte svar strømmet inn, men kanskje var det Ragnhild Moans som fascinerte meg mest – fordi hun var uredd i å utforske de mindre hyggelige sidene ved kjærlighetens spill.

    Hun fortalte at hun hadde lest nesten alle spaltene mine i Dagsavisen, og elsket dem – spesielt de om forelskelse. «Noen ganger er vi forelsket i folk vi knapt kjenner, eller som vi har diktet opp selv», skrev jeg. Dette er historien om Ragnhild Moans liv.

    Hun er 28 år, musiker, låtskriver og Osloborger – opprinnelig fra Folldal, en liten fjellbygd midt i landet. Hun elsker å være forelsket. Forelsker seg lett, faller hardt, dikter opp scenarioer og plasserer menneskene hun møter på kongestoler i hodet sitt. Når hun er forelsket, blir hun strukturert, står opp tidlig, blir blid og motivert – men mister samtidig hodet.

    Jeg har lenge vært fascinert av Moan. Forrige uke spilte hun på by:Larm og ble en av de store snakkisene. Hun har allerede vakt oppsikt, lenge før plata er ute. Gleden er derfor gjensidig da vi møtes på Parksalongen for å snakke om det som har drevet frem albumet.

    – Den kommende plata handler hovedsakelig om kjærlighetssorg, begynner Moan. – Den er selvutleverende, sår og litt sleip. Men jeg vil – og må – tørre å stå i det. Haha!

    Ragnhild Moan er et klassisk barn av sin tid: Hun har vært i flere hektiske forhold enn «vanlige». Flere av dem har vart over ett år, men ofte ender hun opp i drømming.
    – Jeg lager karakterer i hodet, går tur og koser meg med det, sier hun og ler.

    Hun leste boka Hekt og kjente seg igjen – i hvert fall i psykologien bak det hele. Til releasefesten har hun derfor invitert psykolog Sissel Gran.

    – Det er fascinerende hvor lett det er å hekte seg på en følelse, særlig når man opplever noe sterkt for et menneske man i stor grad har skapt selv. Så jeg sendte bare en mail til Gran og prøvde meg. Og hun sa ja! Selv om hun sier mye klokt i podkaster, er det noe helt annet å sitte ansikt til ansikt med en psykolog.

    – Det er ganske blottstillende for deg. Er du ikke redd for det? spør jeg.

    – Egentlig ikke. Jeg skulle heller sittet og pratet med Sissel Gran enn å måtte spille konserten på by:Larm. Det skyldes nok at jeg var så ekstremt nervøs i forkant av bransjefestivalen. Jeg elsker oppmerksomhet, men det er noe annet å stå der og føle: «Nå er det bare meg, liksom.»

    Men da konsertene først var i gang – de spilte to – gikk det greit.

    Bak artistnavnet

    Ragnhild og startet som et eksamensprosjekt på Norges musikkhøgskole. Hun spurte musikere hun hadde stor respekt for, om de ville lage band med henne.

    – Egentlig ville jeg ha et navn som ikke hadde med meg å gjøre, men Johannes i bandet sa: «Du må hete noe med navnet ditt.» Men «Moan» skriker jo ikke akkurat eksperimentell pop, haha. Så kom jeg på «og, sier Moan, og fortsetter:

    – Jeg ble inspirert av det korte og distinkte «Signe Dø». Jeg ville ha noe kort, og kom på og-en som viser til at det er flere navn bak meg i dette prosjektet. Jeg kommer med ideer og tekster, men får hjelp til å lage musikken. Mye av plata er laget kollektivt – men det er også deilig å ha siste ord. Det har jeg ikke i andre konstellasjoner.

    Et sterkt behov for å underholde har Ragnhild Moan hatt med seg siden hun var liten. Oppvokst med en to år yngre søster, innrømmer hun at det er grusomt å tenke på hvordan hun behandlet henne.

    – Vi skulle alltid lage show for venner og familie. Jeg var veldig interessert i TV, konserter og revy – alt som gikk an å se på. Foreldrene mine er bønder, men driver med revy og synger i korps og kor. Det har fascinert meg veldig. Og så var det drømmen om byen. Men søsteren min ble jo tvunget til å være med. Hun var veldig flink, men jeg sjefet over henne. Hun ville virkelig ikke stå på scenen, ler hun.

    – Og det har alltid vært vokalen som fanget deg mest? spør jeg.

    – Først var jeg veldig fascinert av fele – eller fiolin. Jeg lagde meg en pappfele og var helt oppslukt. Det var lang venteliste, haha. Men da jeg endelig fikk plass ,var det helt fantastisk å lære å spille det instrumentet. Jeg spilte også i korps. Jeg likte samholdet og pausene, men det var ikke så gøy å spille kornett. 

    – Det gjorde jeg også. Jeg syntes det var drit. Spilte tverrfløyte og ville alltid gå i en annen takt enn resten, gikk foran i dobbelt tempo.

    – Haha, ikke sant! Etter hvert ble det sang, selv om jeg aldri har følt meg som en sanger.

    – Det har nok litt med at jeg er litt lat. Jeg har aldri øvd så mye teknisk, sånn som man må med et instrument. Jeg har jo øvd, selvfølgelig – men jeg føler at det er først de siste årene at det har skjedd noe med stemmen. Man blir jo eldre, og stemmen er en muskel. Kanskje handler det også om tekst – at det føles nærmere meg. Når jeg synger, så er det hele meg, sier hun.

    Ærlighet som kunstnerisk kraft

    Det er skummelt å dele av seg selv. Men enda skumlere å la være, mener Moan. Da blir du sittende alene med det.

    –  Jeg spyr ut følelsene mine til mine venner og har følelsene mine på utsiden. Også har jeg et behov for å dele det i musikken også.

    – Det du sier – at det er skummelt å dele, men skumlere å la være – det er så fint, sier jeg. – Jeg tror det handler om å føle at man har en viss rekkevidde. At man ikke er uanselig. Kanskje beviser dette at en kunstner har en funksjon utover å bare underholde – å vise andre at det finnes rom for å bli hørt.

    Moan og jeg fortsetter å dykke dypere i kjærlighetssorg som kunstnerisk drivstoff, hennes ærlige refleksjoner om hevn, sårbarhet og det å tørre å vise sitt indre kaos.

    For ett år siden ble nemlig Ragnhild dumpa. På ordentlig.

    – Jeg har alltid vært den som dumper i forholdene mine. Men nå var det sånn: Fy faen, nå dør jeg. Og dette må jeg skrive om. Jeg jobbet med andre prosjekter, og sluttet i han gaiden. Så denne plata betyr mye for meg, ass.

    Det handler ikke bare om tematikken – men om å tørre å stå i en ekstrem følelse.

    – Det er mye av mitt trynet på Insta, liksom. Samtidig er jeg jo ikke kjent. Men det handler mer om egenfølelse – dette har jeg laget, sier Moan.

    – Det krever et visst mot å vise seg frem. Å stå stødig nok til å si: «Jeg finnes», sier jeg.

    Og det er ikke bare egoet som driver oss, tror både Ragnhild og undertegnede. Vi hadde aldri holdt på med dette hvis det ikke handlet om noe mer – at man har en historie å fortelle. At man vil dele de tankene man hittil har kommet frem til.

    – Og du deler jo også fra livet ditt i spaltene dine. Det er jo et behov for å dele? spør Moan.

    – Ja, nettopp, svarer jeg. – Det tok tid å finne mitt format.

    Jeg forteller Ragnhild at jeg har skrevet utallige utkast på romaner opp gjennom årene. Men man må gjøre det man er god på, har jeg skjønt. Jeg er et springende vesen – går fra det ene til det andre, tematisk. Og det har kommet til uttrykk i spaltene.

    Men jeg tar spaltene på alvor: Det handler om å skrive noe som er litt ordentlig. Å komme hjem til Norge føltes litt sørgelig etter å ha blitt kontinental. Jeg måtte kompensere for tapet ved å prøve å være ekstra utleverende.

    – Musikkens privilegium er at man slipper å snakke. Men så må man jo av scenen – og snakke likevel. Man må stadig vekk deale med språket, sier jeg.

    Kanskje håpet er at ærligheten inspirerer folk til selv å dele?

    – Helt klart. Jeg elsker å skape. Å stå på scenen. Å bli sett – hvis det er lov å si, sier Moan, og fortsetter:

    – Det er virkelig et behov. Jeg tror det var Robert Stoltenberg som sa i et Sommer i P2-intervju at han skjønte at behovet for å underholde var på linje med det å spise mat og sove. Og da husker jeg at jeg satt på bussen og tenkte: Åh, herregud – det er jo akkurat sånn jeg har det. Behovet for å skape og underholde.

    Hun tar en liten pause. Så sier hun:
    – Det er som du sier: Man hadde ikke holdt på med dette hvis man ikke måtte.

    Verken Moan eller jeg har egen leilighet. Men vi bryr oss ikke. Vi skåler over det faktum at det er mye kulere å holde i en skive – og gå av scenen med vissheten om at: Vi spilte musikk. Vi var sammen.

    Jægershot og bitterhet

    Vi fortsetter praten om kjærlighet, balansen mellom selvutlevering og empati, og hvordan man bearbeider kjærlighetssorg gjennom kunst.

    – Å skrive om kjærlighet begynner ofte med et behov for å få ut følelsene, sier Moan.

    – Og så vet du at det skal ut – fysisk – på en plate. Kjærlighet handler om to mennesker, men jeg har vært redd for å oute relasjonene jeg har vært i.

    – Du vil ivareta empatien? spør jeg.

    – Ja. Men det handler også om å gå inn i seg selv. For selv om det handler om «oss», skjønte jeg tidlig at det også handlet mye om meg – og hvordan jeg behandlet relasjonen. Spesielt når vi ikke var sammen.

    Drømmen om fremtiden kan gjøre mer vondt enn selve bruddet. I dette prosjektet har hun vært sint, bitter, lei seg – og hevngjerrig.

    – Og det var skummelt i seg selv. Hevngjerrighet som drivkraft … det er skumle greier, ass.

    – Du har kjent på et ønske om å gjøre den andre litt vondt? spør jeg.

    – Ja, det er jo det. Det handler om selvfølelse – at noen ikke vil ha deg. Jeg husker at jeg tenkte: Nå blir det plate, lissom. Men det er også noe ekkelt i det – å se situasjonen med et slags meta-blikk: Takk for inspirasjonen. Jeg er bitter iblant. Og det er greit.

    Det blir sagt at kunststudenter har lettere for å oppsøke ekstreme psykiske tilstander – ikke fordi de er gale, men fordi de vet at det finnes noe å hente der. Det blir en slags forskning. Man lar seg rive med, kanskje nettopp fordi man vet at man kommer ut igjen. 

    – Hvis jeg ikke hadde tillatt meg selv å flørte med sider av meg selv – grimhet, hysteri, aggresjon – som jeg gjør på scenen, så hadde jeg mistet noe viktig. Det betyr ikke at alt dette er meg – men det er også meg, sier jeg.

    – Nettopp. I han haiden hadde vi tydelige teatralske roller – litt sånn bygdejente med «unnskyld meg»-holdning. Nå har Ragnhild tatt mer plass.

    På den siste låta ville hun få frem bitterheten. Hun ville at den skulle si: I have made art. Who’s laughing now?

    – For å klare å synge det, måtte jeg faktisk være litt bitter. Drikke en jægershot, lissom. Det var digg å være i den bobla. Og tenke: Hvordan må jeg synge for å få frem akkurat DEN følelsen?

    Og dette kom ut av et kort forhold – nesten mer en forventning enn en faktisk relasjon. Moan synes det er fascinerende hvordan drømmen om en fremtid kan være langt mer knusende.

    – Jeg må lese et utdrag fra Sissel Gran, som jeg leste på bussen: «Å sørge seg syk over noe som ikke engang nærmet seg et forhold, er bortkastet energi. De fleste forførere møter sitt Waterloo en gang – et menneske som klarer å trenge gjennom – men du må tåle at det ikke var deg.» Det traff. Det var ikke meg. Og det er det som gjør så vondt, sier Moan og smiler.

    Å elske i 2025

    Moan og jeg reflekterer rundt kjærlighetens vilkår i 2025. Som ung voksen i en by, med uendelige valg og smarttelefoner, skal man bare måtte tåle ghosting og avvisninger – men kanskje tåler man det egentlig ikke i det hele tatt?

    Det hersker i alle fall ingen tvil om at appene gjør det lett å møte folk – og enda lettere å ghoste dem.

    Vi snakker om hvordan mange unge tror de må være «ferdige» før de kan elske. At de må være optimaliserte. Men kanskje er det i relasjonene vi faktisk vokser.

    – Jeg ser så mange reels som sier: «Du må fikse deg selv før du kan elske andre.» Men det er jo ikke sant. Vi er flokkdyr. Vi vokser i relasjon. Og så bruker vi unnskyldninger – «jeg har mye å jobbe med» – når det egentlig handler om feighet, sier Moan.

    Så hvem er det vi møter på den nye plata? 

    – En mye mer sårbar versjon, konkluderer Moan. – Jeg har gått mer inn i å være lei meg – tørre å stå i det. Men det finnes noe han gaiden i det også: Faen ta deg – det var dritt, men jeg er bra. Jeg sliter bare litt med å si det høyt, haha.

    Tittelen Might As Well Just Cause a Scene kommer fra et meme: «He’s gonna call me crazy anyway – so let’s just make a scene.» – Helt siden jeg var liten har jeg fått høre at jeg er for dramatisk. Jeg gråter for lett, ler for høyt – «ikke lag en scene». I bygda blir du snakket om. Det former deg. Men bandet mitt – det kollektivet – det betyr alt.

    – Hvordan har de andre i bandet reagert på tekstene? 

    –  De har vært helt rå. Andrea har kjent på mye av det samme når det gjelder tematikken. Jeg er nok ganske følelsesstyrt når jeg lager musikk, og arbeidet med denne skiva springer ut fra en enda mer personlig historie enn forrige album, To Renovate a House.

    – Derfor er det ekstra sterkt at bandet virkelig fanger tekstene og det musikalske, og bygger opp under tematikken med sine egne uttrykk og lydbilder – uten selv å ha «levd i min historie». Det er utrolig fint, og faktisk ganske rørende. Det gjør meg veldig glad.

    –  I bandet er det Jomar Jeppsson Søvik på trommer, han overrasker og imponerer meg alltid med sitt kraftfulle uttrykk. Kai Von Der Lippe, jeg elsker timingen og det tonale språket hans. Matias Christoffersen, god på synth og lyddesign – han skrur ofte en lyd som blir enda bedre enn jeg hadde tenkt. Og så er det Johannes Aagaard på gitar – han er veldig jazza, harmonisk, men også rytmisk preget av hiphop. Og Andrea Louise Horstad da, min beste venn. Hun er rå på trøkk – og jeg ville bruke hennes klangfarger.

    Og det funker på scenen. Publikum kjenner det.

    – At folk sier det låt som et band, og at arra er kule – det gjør meg glad. Det har vi fått til sammen. Vi musikere er i det hele tatt jævlig heldige som får lov til å gå inn i oss selv – på godt og vondt.

  • En kur mot populisme

    En kur mot populisme


    For et par uker siden befant jeg meg i et storslått bryllup på beste vestkant. Bruden var en gammel venninne jeg vokste opp med i samme hytteby. Mest sannsynlig ville vi aldri blitt venninner om det ikke var for at vi fisket krabber sammen i barndommen. Men vennskapet har vist seg å være slitesterkt, tross våre forskjeller.

    Noen dager før bryllupet fikk jeg i oppdrag å holde takk-for-maten-tale. Forloveren mente at jeg, med min franske bakgrunn, og det faktum at jeg skrev om mat og vin, kunne krydre selskapet litt. Jeg er aldri vond å be – særlig ikke når det serveres rikelig med Champagne. Likevel må jeg innrømme at jeg alltid har båret på en følelse av å ikke være velkommen i vestkantmiljøene. Det er som om de ikke tar meg alvorlig. Og omvendt. En slags distanse, som om jeg betrakter det hele utenfra. Kanskje er det slik de også ser meg – som om jeg gjør narr av dem fordi de ikke har «slitt nok». Som faren til bruden en gang uttrykte det, ment som spøk (og med glimt i øyet): – Det eneste jeg har til felles med naboene, er luften vi puster!

    Det skulle vise seg å bli en kveld for historiebøkene. Jeg møtte mange mennesker som, til tross for ulikheter, delte en fellesnevner: humor. Vi drakk medbrakt hjemmebrent mellom rettene, og ble kveldens ugagnskråker. Det er lenge siden jeg har kost meg så mye.

    Det mest minneverdige øyeblikket kom da en av gjestene, en gutt fra Oslo vest, åpenbart mer bekymret for næringslivets rammebetingelser enn for sosialdemokratiets fremtid, kom bort til meg og delte sin historie. Jeg har møtt han flere ganger før, og kan ikke huske at han har hatt noen interesse av å snakke med en kunstnerisk sjel som meg. Han hadde vært gjennom en tung periode i livet. På et tidspunkt sa han: – Johanna, jeg har alltid fått sydd puter under armene. Nå har jeg for første gang fått en rift.

    Det han sa, rørte noe sterkt ved meg. Jeg husker hvordan det glødet i øynene hans. Hvordan han snakket om livet som en gave vi ikke må ta for gitt. Kanskje hadde vi aldri snakket på denne måten for fire år siden. Men nå kunne vi snakke sammen, virkelig snakke. Og det slo meg at det i grunnen spiller ingen rolle hva man deler, poenget er at vi gjør det. Det har nærmest uten unntak resultater.

    Gjennom mitt virke som skribent har jeg erfart det som Henry Miller en gang var inne på; for å oppnå kontakt med et annet menneske, må man skjære ned til selve fjellgrunnen i det, til den menneskelige grunnvollen som finnes i oss alle.

    Det krever ingen store kunnskaper. Ei heller en doktorgrad i psykologi. Det finnes én enkel, direkte måte å møte alle typer på: gjennom ærlighet og oppriktighet. Kanskje unngår vi hverandre, av frykten for andres respons. Men sannheten er at om vi uttrykker våre lengsler og frykter først som sist, er det stor sannsynlighet for å knytte sterke bånd.

    – I woke up and felt like shit. One glass and a good talk with a friend later, I feel like Marie Antoinette, pleier min franske venn Téo å si.

    Téo er en ekte sliter. Står til knærne i gjeld, jobber på kjøkken fra morgen til kveld, og får hjertet sitt knust minst én gang i året. Han er verken pikenes Jens eller noen smart forretningsmann. Livet har i det store og hele vært en skuffelse, men han har utviklet noen smarte strategier for å holde hodet over vannet.

    Av alt han holder høyt, er nysgjerrighet det viktigste. Den er hans reelle forsvar mot kynismen. Han er levende, full av ideer, og inviterer stadig venner til å spise gratis på restauranten, selv om han blakker seg på det. Da jeg bodde i Bordeaux, inviterte han oss på markedet hver søndag. Det handlet om å tilbringe flere timer i hverandres selskap. Spise østers og drikke rosé. Fellesskap, ikke alenetid. Han forsto ikke nordmenns behov for resignasjon og tilbaketrekning.

    Han var ikke alene. En av mine franske elskere hadde aldri hørt om begrepet «alenetid». Kanskje var det derfor forholdet ikke bar frukter – han snakket som en foss, og jeg kunne knapt høre meg selv tenke. Men poenget står: Franskmennene lærte meg at vi ikke er alene på denne planeten. Og det er kanskje grunnen til at vi overlever.

    Når det sosiale er lite nærværende, skrumper sinnet sammen, skriver Voltaire. For når sinnet ikke har noe å prøve kreftene sine på, blir det likegyldig fordi det ikke finnes noe eller noen som kan oppdra dets smak.

    I Frankrike ble jeg oppmerksom på den hverdagslige magien som oppstår i fellesskapet. Jeg fant en varme jeg hadde lengtet etter; ikke en fysisk varme, men en måte å leve og omgås på. En intensitet som fornyer, åpner og beriker sansene.

    Da jeg kom tilbake til Oslo, visste jeg at jeg måtte fortsette å dyrke denne livsstilen. Jeg ble mer kontaktsøkende, mer aktiv. Og til min store glede møtte jeg flere som følte det samme. Blant annet en guttegjeng i starten av 30-årene. Vi møttes i en tid der våre interesser sammenfalt; vi er ikke fullt så etablerte som mange andre, er aktive med en rekke kunstneriske prosjekter, og har begynt å innse at varige vennskap ofte er stedet hvor ekte kjærlighet finnes.

    Forrige helg var vi på bar Robinet, en bitte liten hipsterbar i hovedstaden. Jeg har lenge lurt på dens appell. Baren er jo praktisk talt mindre enn en hybel. Men så skjønte jeg det: Rommet er så lite at du faktisk må snakke med dem rundt deg. Du sitter nærmest på fanget til fremmede, og munn til munn med kompisen din. Det formelig dugger på vinduene av varmen vi sammen skaper! Og dette nærværet skaper en intimitet de fleste av oss nettopp lengter etter.

    Forfatter Karin Sveen skriver at moderne steder er åpne og uforpliktende, mer tilstander enn steder. Det strømmer folk inn og ut av dem, de ligner mer på atmosfærer, på energier, på kraftfelt. Noen steder, som Robinet, er så lite og intimt, med bord plassert så tett at de inviterer til mer enn et nikk. Det er som om det private kjøkkenet er flyttet ut til byen, og det får gjestene til å ligne en familie.

    Flere av kompisene mine har sagt at de savner å være i nærvær av kvinner. Ikke av begjær, nødvendigvis, men av fellesskap. Kanskje er det derfor datingkulturen slår sprekker, fordi vi er fullstendig sulteforet på ekte kontakt, at når vi først får smaken på noe ekte, vet vi ikke hvordan vi skal håndtere det.

    I skolene får lærere beskjed om å ikke være fysisk med elevene. Det er ikke lov å gi dem en klem. Fysisk kontakt er blitt noe privat, nesten mistenkelig. Men vi mennesker trenger fysisk nærvær. Maskuline og feminine krefter kan, og bør, forenes også utenfor romantiske forhold.

    Jeg skriver dette mens valget nærmer seg. Populismen er på fremmarsj i hele Europa. Her i Norge er mange unge menn mer bekymret for renteutviklingen enn for samfunnets sjel. Men kanskje kan en enkel mat- og vinskribent få bidra med vesentlig innsikt i denne sammenheng: Fellesskap er ikke bare viktig for livsfølelsen. Det er nødvendig for demokratiet.

    Walter Benjamin mente at den største innvendingen mot ungkarens livsstil var at han spiste alene: «Å spise alene gjør en helt rå og hard». For maten kommer bare til sin rett i fellesskapet; den skal deles og utdeles for å ha noen virkning: «Selskapelighet blir kritisk uten mat. Bevertning «nivellerer og forbinder». Toqueville fryktet at demokratiet ville inneslutte hver enkelt av oss i hjertets ensomhet. Og i mellomtiden har vi sluttet å se oss selv som et handlende fellesskap – vi er blitt passive mottakere. Dermed får populismen gode vekstvilkår.

    Heldigvis er historien full av mennesker som har utviklet det Thomas Bernhard kaller «en tilfredsstillende eksistensmulighet». Sylvia Plath var over gjennomsnittet opptatt av å tilberede gode middager, i tro om at selskapet førte til at folk snakket godt sammen, spiste godt, og kom godt overens. En annen kjent dikter skal ha sagt: «Hvis en mann har elsket, om så bare en grapefrukt, og funnet den vakker – da vil Gud redde ham (…) Det er søndag morgen, og vi har ikke sovet, men kaffe, bacon og egg holder oss oppe. Noen retter er nemlig så trøstende, så nærende for kropp og sjel, at det å spise dem er som å komme hjem etter en lang reise i utlendighet».

    Som Knut Stene Johansen påpeker, handler det om å holde fast ved det Brillat-Savarin kalte gastronomiens grunnidé – vialité – som kan oversettes med bordfellesskap, samvær, selskapelighet i ordets sanneste forstand: Å dyrke det å leve sammen, samtidig, med hverandre.

    Mange spør: Hvorfor er alt så komplisert, så vanskelig, så utilfredsstillende, skriver Miller videre. Svaret er enkelt, mener den amerikanske forfatteren: Fordi vi selv har satt oss i universets sentrum, fordi alt dreier seg om vår egne, private skjebne. Mennesket lider ikke først og fremst av jordskjelv og vulkanutbrudd, men av sine egne misgjerninger. De fleste av våre plager kan føres direkte tilbake til vår egen oppførsel.

    Knut Stene Johansen skriver: Bordfellesskapet minner oss om at det er livet som utgjør verden, ikke fremskritt, velstand eller suksess. De fleste mennesker tar sitt trivielle liv for gitt og finner seg til rette med at det alltid skal forbli slik. Men når de møter noe dyptfavnende – noe som resonnerer dypere, blir de minnet om at livet kan være rikere enn som så. Eller for å si det på en annen måte: Det blir minnet om noe det i virkeligheten alltid har visst, men bare har tillatt seg å glemme.

    Store opplevelser har nærmest uten unntak denne virkningen. Trivialitet og depresjon er ikke normale tilstander – de oppstår fordi vi ikke forstår hvilken skapende kraft vi bærer i oss.

    Derfor går jeg ut hver dag. Jeg gjør som Téo: utvikler forsvarsmekanismer mot dette kalde, hensynsløse livet. Forrige søndag våknet jeg alene og litt trist. Men jeg visste: Dagens lykke avhenger av at jeg strekker meg etter den. Jeg tilbrakte formiddagen hos en gammel venn og kokk som inviterte til lunsj. Han er også alene – og verdsetter fellesskap. Vi delte innsikter. Og fantastisk mat. Vi grillet røye på stranden på Fornebu og tilbrakte time etter time sammen. 

    Etterpå følte vi oss oppløftet, fordi mening oppstår når vi får en meningsfull sammenheng å leve i. Inter esse – denne dynamiske tilstanden, å være en del av noe. Enten det gjelder sted, kultur eller fellesskap. 

    Personlig er jeg ikke lenger interessert i et liv som er utelukkende problematisk, tungt og dystert. Lev enkelt og klokt, skrev Henry Miller. Glem, tilgi, gi avkall. Gjør en innsats og forsøk å leve slik. Det er ditt privilegium i ett av verdens rikeste land. Et måltid i fellesskap er først og fremst en utveksling av gester, meninger, historier og verdier. Vi bygger bruer. Lærer hverandre å kjenne. Jevner ut forskjeller. Som Pierre Muret skrev allerede i 1682: Festen er det sivile samfunnets sjel. Og jeg tilføyer: Fellesskapet, den eneste reelle kur mot populismen.

  • –  Vi lever i en musikalsk gullalder, som ingen får høre om

    –  Vi lever i en musikalsk gullalder, som ingen får høre om

    Og der – endelig – var norsk presse på saken om norsk kulturjournalistikk. Klassekampen ringte undertegnede torsdag formiddag, etter at Kelefa Sanneh i The New York Times konstaterte at den nye musikkritikken har mistet sin edge.

    En gang i tiden, skriver Sanneh, var musikkritikere langt greiere enn den gjennomsnittlige lytteren. Nå er det visst motsatt: Kritikken er blitt snill, tam – og ganske kjedelig. Også her hjemme savnes den frekke og uforutsigbare musikkanmeldelsen. Kritiker og Klassekampen-spaltist Arild Rønsen peker på én hovedendring gjennom de siste tre tiårene: Det finnes «tragisk mye mindre musikkritikk». Den er blitt mindre rampete, mer tannløs. – Man må være litt rampete i kulturjournalistikken, men du må gjøre det med stil, sier Anders Grønneberg i samme intervju.

    Diskusjonen om den rampete kritikeren er symptomatisk for vår tid. Det egentlige problemet stikker dypere: Det handler ikke først og fremst om fraværet av brodd eller humørløse kritikere – men snarere om det faktum at journalistikken om levende kunstmusikalske uttrykk i dag er fullstendig marginalisert.

    I forbindelse med Ballades årskavalkade anser jeg det derfor som min plikt å kontakte en duo som har forsøkt å dra i gang denne diskusjonen i så å si hele Ballades levetid – i snart 25 år. Redaktør Jan Granlie og direktør Johan Hauknes, er grunnleggerne av salt peanuts*, og har snart publisert 10 000 artikler. Nesten alt er skrevet av dem selv. De driver et tidsskrift som holder den kvalitative fanen høyt og omtaler musikken med forståelse for musikken, dens særlige aspekter og for musikernes uttrykk.

    Hauknes foran bandet 'The Lost Quartet', med Martin Myhre Olsen, saksofoner, Erlend Slettevoll, p, Bardur Poulson på kontrabass og Torstein Lofthus på trommer

    Hauknes foran bandet ‘The Lost Quartet’, med Martin Myhre Olsen, saksofoner, Erlend Slettevoll, p, Bardur Poulson på kontrabass og Torstein Lofthus på trommer(Foto: Francesco Saggio)

    De hevder selv at de gjør det av ren og skjær idealisme (skjønt undertegnede vil innvende at gutta fremstår litt grinete når en av dem kommenterer i Ballades kommentarfelt at de JOBBER GRATIS!!!!!). Men det er nå engang slik at u-takk er verdens lønn når man har satt seg fore å dekke «improvisert og annen sterk musikk».

    Jeg møter likevel en svært engasjert direktør i salt peanuts* når jeg ringer en torsdag ettermiddag for å ta temperaturen på samtidens musikkjournalistikk. Og samtalen mellom oss? Den utspiller seg slik:

    – La meg starte med å gi deg et bilde av situasjonen. Husker du den runde «sitronpressa» på Kongsberg Jazzfestival – den karakteristiske kinosalen? spør Hauknes.

    – Nei, jeg må innrømme at jeg bare har vært på Kongsberg Jazzfestival én gang, svarer jeg.

    – Javel! Men la meg likevel tegne et bilde for sammenligningens skyld. På slutten av 80-tallet var det to rader med presseplasser der. Det vil si bortimot 150 plasser. Og det var kamp om dem! For rundt ti år siden satt vi tre aktører på pressebenken: meg fra salt peanuts*, en fra Jazz i Norge, og så lokalavisa. Ingen andre.

    Der det før var stor etterspørsel etter pressepass, daglige spaltekilometer og til og med nasjonale mediers sponsorsamarbeid med festivaler – er det i dag stillhet.

    – Og dette er noe av grunnen til at vi, Jan og jeg, fortsatt holder på etter 11 år, sier Hauknes. 

    – salt peanuts* eksisterer fordi musikk er viktig. Og særlig ny musikk. Det er egentlig så enkelt. Vi gjør det av ren og skjær idealisme. Fordi ingen andre skriver om det. Og det er dét som er problemet. Vi lever i en musikalsk gullalder – som ingen får høre om.

    I Oslo i dag opplever vi noe Hauknes vil sammenligne med New York på begynnelsen av 1970-tallet – East Side av Manhattan. 

    – Da klubbene stengte, oppsto den såkalte loftsscena: jækla mange musikere i New York – dyktige musikere som brant etter å spille, hadde ingen steder å gjøre det på. Hva gjorde de da? De rykket inn i små høl –  forlatte lokaler – og startet egne klubber og studioer for å spille. Det var sånn loftsscena begynte. Den samme energien finnes her i dag. Becco, Juret, Flukten er små, uavhengige steder som dukker opp, eksisterer en stund, og noen blir permanente. Becco har nå markert seg som et viktig hengsted.

    Et kulturelt tap
    Alt dette skjer i stillhet. Alt dette skjer uten at noen dekker det. Eller skriver om det. Og det synes Hauknes er katastrofalt.

    – Paradoksalt nok er den kritiske offentligheten så godt som ikke-eksisterende når de kunstneriske uttrykkene er mer vitale i Skandinavia enn noensinne!!!

    En manglende dekning av improvisert musikk er imidlertid ikke bare et medieproblem – men et kulturelt tap. For hva mister vi når offentligheten uteblir?

    – Vi mister musikkens plass i samfunnet. Musikk har stor betydning, men den kan ikke komme til uttrykk hvis den ikke omtales, sier Hauknes.

    Han utdyper:
    – Når publikum ikke kan lese eller høre om ny musikk noe sted, så forsvinner også nysgjerrigheten, interessen – og muligheten for utbytte. Det er en selvoppfyllende profeti: Hvis man ikke skriver om det fordi man tror ingen leser det, så ender man opp med at ingen faktisk leser det. Og da forsvinner musikken fra bevisstheten.

    – Handler det også om hvordan man skriver?  

    – Ja, og om hvem som skriver. Jeg hater egentlig begrepet «sjanger», for jazz er ingen sjanger. Men la oss bruke det likevel, for argumentets skyld: Den sjangerspesifikke, fagbaserte journalistikken har alltid vært smal. Og noe av det har vi i jazzmiljøet skyld i selv, sier Hauknes.

    Idealismen bak nettstedet salt peanuts* handler om mer enn kjærlighet til musikk – det handler om offentlighetens sammenbrudd. Her avbildet: Redaktør Jan Granlie (venstre) og direktør Johan Hauknes (høyre).

    Idealismen bak nettstedet salt peanuts* handler om mer enn kjærlighet til musikk – det handler om offentlighetens sammenbrudd. Her avbildet: Redaktør Jan Granlie (venstre) og direktør Johan Hauknes (høyre). (Foto: Norsk jazzforum/Alf Simensen)

    Redaktøren var aktiv i miljøet allerede på 70-tallet. Da var jazzen eksklusiv. Elitistisk, rett og slett. Du kom ikke langt om du ikke kunne identifisere og forklare hva en G7♭5-akkord var – og helst spille den på piano. Det var et lukket miljø. Heldigvis har det endret seg.

    – I dag er det mye mer åpenhet og begeistring. Den mest gledelige utviklingen de siste 20 årene er hvordan den improviserte musikken har beveget seg. Jeg snakker ikke om «jazz» lenger – det ordet er for snevert og meningsløst. Jeg snakker om improvisert musikk.

    – Hva kjennetegner denne musikken i dag? 

    – Den musikalske fleksibiliteten. Jazzmusikere – eller musikere med den bakgrunnen – er fortsatt de foretrukne i studio. De kan tilpasse seg nær sagt hvilken som helst musikalsk situasjon, og levere innenfor det uttrykket som kreves. Denne fleksibiliteten muliggjør fornyelse – ikke bare av jazzen, men også av folkemusikken.

    Fusjonen mellom improvisert og tradisjonell folkemusikk har gitt oss en ny musikkform. Det bringer faktisk folkemusikken tilbake dit den opprinnelig var – som en levende, utprøvende uttrykksform. 

    Da Hauknes var guttunge og hørte folkemusikk, så fikk du beskjed om at du spilte feil hvis du ikke spilte slåtten nøyaktig slik en spellemann gjorde det for 150 år siden. Det var absurd. Hadde du sagt til Jørn Hilme – spellemann i Valdres tidlig på 1800-tallet – at «du spiller feil, fordi du ikke spiller det akkurat som han som levde oppi høgget her for 50-100 år siden» –  hadde han ledd deg rett ut!

    – Hva kaller du dette nye? 

    – Jeg liker å kalle det Askeladden-musikk: «Jeg fant, jeg fant!» Man plukker litt herfra og derfra, og skaper noe nytt. Det er akkurat dit folkemusikken har kommet i dag – og scenen er utrolig spennende! Bare se på hva som skjer på Riksscenen – det er til å få bakoversveis av!

    Det man drømte om på slutten av 1900-tallet, skjer nå: samtidsmusikk og improvisert musikk flyter sammen. Det finnes musikere i dag som leder Ultimafestivalen og samtidig spiller alt fra a-ha til Lobotomix. De beveger seg sømløst mellom uttrykk og sjangre – og det er noe helt nytt.

    Så hvorfor vet ingen om det?

    –  Fordi ingen skriver om det, svarer Haugnes kontant. – Og det er det store paradokset. Det er bare vi på innsiden som vet hvor spennende dette landskapet er – og som gleder oss over det. Det burde ikke vært sånn.

    Etterlyser mediepolitikk
    Samtalen med Johan Hauknes fortsetter (mannen snakker tross alt som en foss – og jeg innrømmer at jeg digger det) – om NRKs rolle, historieløshet, strategiløshet og behovet for en helt annen type mediepolitikk i norsk musikkliv.

    På spørsmålet om hvordan vi egentlig når ut til flere med den musikken Hauknes snakker så lidenskapelig om, svarer han at NRK bør gå i seg selv.

    – Før var NRK helt sentrale i den rollen. På 1960- og 1970-tallet – hvis du vil vite hva som foregikk i norsk musikkliv den gangen, så kan du gå til NRKs arkiver. Det meste ble dokumentert. Men nå? NRK har styrt arkivet dårlig. Mye er blitt borte. Og det som har skjedd av ny, viktig musikk siden 2000-tallet – det finner du ikke i NRK. De har ikke vært der.

    – Du kan heller ikke gå til avisene – for de har sluttet å dekke det. Kanskje, om femti år, vil noen innse at det fantes et lite nettsted som het salt peanuts* som faktisk gjorde jobben. Heldigvis tar Nasjonalbiblioteket vare på mye av det som skrives på nettet.

    – Så det er det som driver dere – å være et slags verdsatt arkiv for ettertiden, lik en typisk misforstått og underbetalt kunstner i samtiden?

    – Vi gjør det ikke for å bli klappet på skuldra. Men ja, det er en form for dokumentasjonsiver. Det er vår måte å sikre at noen vet hva som faktisk foregikk. Og det handler også om rettferdighet. For det er så mange musikere der ute – hundrevis! – som legger ned en enorm innsats. Time etter time, år etter år. Og så får de null sosial respons.

    "Jeg vet bare at jeg er en lettantennelig type." Hauknes’ engasjement driver ham – og altfor ofte rett i veggen.

    «Jeg vet bare at jeg er en lettantennelig type.» Hauknes’ engasjement driver ham – og altfor ofte rett i veggen. (Foto: Harald Opheim)

    Hauknes har tidligere sagt at avantgarde-kunsten ikke nødvendigvis skal ha bred appell. Avantgarden skal være marginal. Det ligger i definisjonen. Den bryter med normene – og krever noe av lytteren. Men den er likevel helt avhengig av en offentlig samtale. Hvis du fjerner den samtalen, da kveles kunsten. Den dør.

    – Det handler om mer enn bare dekning – det handler om kulturpolitisk infrastruktur. Det som i dag er smalt, blir det brede – hvis det får leve. Se på jazzen. Den har alltid vært i endring. Jazz er ikke en sjanger. Som Bill Evans sa: Jazz er en måte å forholde seg til fremføring på. Det som er jazz i dag, er ikke nødvendigvis det som var jazz i går. Og det som er jazz i morgen, er noe helt annet.

    – Så dette musikalske landskapet du beskriver – det legger altså premissene for utvikling i kulturen ellers? 

    – Ja. Det er det som er hele poenget: Den radikale musikken skyver verden framover. Men uten offentligheten rundt den, så forsvinner påvirkningen også. Da blir denne gullalderen vi står i – for det er faktisk en gullalder – altfor kort. Den blir kvalt.

    Hauknes etterspør en mediepolitikk. Konsertarrangører, Norsk jazzforum, festivalene – alle må ha en mediepolitikk. 

    – De kan ikke bare si: «Jaja, det var interessant, vi tar en kaffekopp en dag». Greit – ring meg! Jeg kan snakke i timesvis. Men det skjer ingenting.

    – Hvorfor ikke?

    – Fordi det ikke er et problem som stikker seg ut i den daglige driften. Organisasjoner er opptatt av midler til musikere, drift, honorarer, søknader. Det forstår jeg. Men dette her er en strategisk oppgave. Og jeg tør påstå: Mange i musikklivet er elendige på strategisk arbeid.

    Selv er han utdanna samfunnsøkonom. Han har jobbet som samfunnsforsker, med innovasjon, nyskaping og sosial endring. Og dermed også lest haugevis av strategidokumenter. Og konklusjonen hans er klar: Hvis det bare er honnørord – som «Vi skal bli Norges ledende ditt og datt» – da er det null verdt. Strategi må bety noe i praksis. Det må føre til handling.

    Jeg tillater meg å stille Hauknes et polemisk spørsmål: Er problemet rett og slett at det finnes for få begeistrede sjeler i Norge anno 2025?

    – Hehe. Det vet jeg ikke. Jeg vet bare at jeg er en lettantennelig type. Det er min styrke – og største svakhet. Jeg kjører huet rett i veggen, og brenner ut. Men jeg omgir meg med folk som også brenner. Jeg orker ikke det motsatte.

    – Men burde du ikke omgi deg med mindre engasjerte folk – for å plante noen frø?  

    – Jeg prøver! nesten roper Hauknes.

    –  Jeg holder foredrag. I Oslo Jazz Circle, for eksempel. Gratis, selvsagt. Det bruker jeg som plattform. For å så frø. For å nå unge musikkinteresserte. Har du forresten sett Christopher Nielsens Jazzbassillen? Den må du sjekke ut! Den handler om en fyr, en frijazzer tidlig på 60-tallet som drømmer om å komme inn i Oslo Jazz Circle. Men han kan ikke spille, han er helt på jordet, har ingen stilistisk følelse, ingenting. 

    Til slutt anerkjenner han at han ikke kommer inn – og da tar han avstand fra hele Oslo Jazz Circle:
    – «Oslo Jazzsirkel er helt Johan.» Og «å være Johan», det var et stående uttrykk i Oslo på 1960-tallet. Det betydde å være treig, landsens, tilbakestående. Sånn utafor. Det var helt Johan, uttalt med trykk på førstestavelse og uten ‘h’. Da jeg ble valgt inn i styret for en god del år sida, sa jeg det høyt på årsmøtet: «Det er mulig vi er helt Johan, men nå sitter Johan i styret i Oslo Jazz Circle.» 

    Den eksklusiviteten Hauknes snakker om, kjennetegnet Oslo Jazz Circle tilbake på 1960- og 1980-tallet. Utover på 2000-tallet begynte det å forandre karakter. Nå er det en helt annen type forening. Det er akkurat derfor han bruker tid på foredragene. 

    – Det er en plattform for allmenn opplysning, hvor vi prøver å rekruttere nye folk. Ikke minst: musikkinteresserte unge folk. Når Mats Borch Bugge i NRK sier at det skal orienteres mot nye lyttereog hva de vil ha, er det tydelig at det er store grupper blant de unge han ikke kjenner til. 

    – Og er det ikke litt arrogant? 

     – Jo, egentlig arrogant. Om jeg hadde sittet i styret i NRK, hadde jeg påpekt at informasjonsoppgaven deres, ikke bare nå – men også tidligere – står til stryk, sier Hauknes tørt.

    – Jeg har enda til gode å høre at Bugge sier noe konkret om hva denne politikken egentlig betyr. Det er floskler, det er generelle vendinger, og det er omtrent umulig å finne ut hva det betyr i praksis. “Hvordan skal dette se ut om fem år?” Det er en arroganse NRK ikke burde holde på med. Men hadde jeg vært internt i systemet, hadde jeg laga en sak på det, altså. Her er det en oppgave hele organisasjonen har. Jeg tenker med gru på hva som kommer til å skje med arkivet når de flytter til andre siden av byen.

    "Den radikale musikken skyver verden framover." Men uten dekning, dør impulsen før den når offentligheten.

    «Den radikale musikken skyver verden framover.» Men uten dekning, dør impulsen før den når offentligheten. (Foto: Privat)

    Objektiv musikkjournalistikk? Glem det
    Så hva er egentlig målet med den musikkjournalistikken Hauknes etterlyser?

    – Å skape kjennskap. Først og fremst. Ikke nødvendigvis kunnskap, for det kommer etterpå. Den gode musikkjournalistikken, slik jeg ser det, er den som vekker nysgjerrighet hos leseren. Den som får deg til å si: – «Hmm … dette har jeg aldri tenkt på før. Dette må jeg sjekke ut.» Det er dét journalistikken skal gjøre.

    Hauknes er tydelig på at musikkjournalistikk ikke bør late som om den er objektiv. Og der har han måttet krangle en del.

    – Det gamle idealet om at musikkanmeldelser skal være «objektive» analyser … Det er fullstendig meningsløst. Og heldigvis på vei ut. Det er ikke mulig å være objektiv i møte med musikk. Musikkopplevelse er subjektiv. Det eneste jeg som anmelder kan gjøre, er å formidle min subjektive opplevelse, sier Hauknes, og fortsetter:

    – Ikke privat, ikke utleverende – men tilgjengelig. Jeg skriver for å gjøre mine tanker tilgjengelige for et annet subjekt. Jeg beskriver det som intersubjektivitet.

    Det fineste komplimentet Hauknes har fått som skribent, fikk han av undertegnedes far, Audun Kleive.

    – Vi satt på høyfjellet ved Gålå – jeg og faren din, Audun. Vi hadde vært på en konsert, og fikk servert rømmegrøt og spekemat. Han satt tvers overfor meg, satte øya i meg og sa: – «Når jeg leser tekstene dine, så hører jeg musikken.»

    Og det er akkurat det som er idealet til Hauknes. Han vet utmerket godt at han aldri helt vil nå dit – det er i seg selv en umulighet – men han strekker seg etter det. Fordi det er det journalistikken skal være: Et rom der leseren kan høre musikken, selv om vedkommende aldri var til stede.

    – I sine beste stunder skaper musikkjournalistikken ikke bare forståelse – men publikum. Det er dens sentrale oppgave: Å bidra til å skape morgendagens publikum, sier Hauknes.

    – Når journalistikken forvitrer og forsvinner, så forsvinner også denne drivkrafta. Hele mekanismen som gjør at flere mennesker får kjennskap til musikken – den slutter å virke. «Dette er så marginalt», sier NRK. Og da blir det enda mer marginalt. Og så går det i ring, en selvoppfyllende profeti.

    Kunst er radikalt. Og det skal den være, mener Hauknes. Det er ikke et problem, men en forutsetning. Kunsten er alltid radikal.

    – Når FrP klager på at kunstnere er «raddiser», så har de jo rett – men av feil grunn. Kunstnere er raddiser fordi kunst i seg selv er et kritisk og radikalt prosjekt. Det er meningsløst å forvente noe annet. Problemet i dag er at offentligheten – inkludert pressen – har abdisert. Det finnes null forståelse for kunstens rolle i samfunnet.

    Han trekker frem Jan Horne som en som faktisk tok formidlingen på alvor. Hauknes står bak noen store arrangementer i sommer og høst for å løfte ham frem. Horne jobbet i NRK fra tidlig 1960-tall og var sentral i dokumentasjonen av norsk jazz – både på Kongsberg, i Molde og ellers. Men det stopper ikke der. Horne produserte også legendariske serier om Arne Næss og Jens Bjørneboe.

    – Og det er dét som gjør ham så viktig: Han forsto formidlingsoppdraget. Han tok NRKs mandat på alvor.

    – Du mener han hadde en opplysningsoppgave?

    – Ja. Jeg sa det på Kongsberg – og jeg står ved det: Jan Horne har gjort mer for nordmenns forståelse for musikk – jazz, samtidsmusikk, historisk musikk – enn folkeskolen og grunnskolen har klart til sammen.

    Så hvor er NRK i dag, i dette bildet? Det har hverken undertegnede eller salt peanuts*’ direktør noen gode svar på. Men det vi vet, er at Hornes’ programmer ble sendt i en tid der NRK var alene. Man så på det. Det fantes ikke noe annet å zappe til. Og likevel klarte han å fange interessen.

    – Det handlet om kvalitet. Om innsikt. Og om å ta publikum på alvor. I dag? Jeg grøsser når jeg tenker på hva som kommer til å skje med NRKs arkiv når de flytter. Det er ikke sikkert noen tar vare på det som faktisk er verdt å bevare.

    – Helt til slutt: Hva er din oppfordring til norsk presse – og særlig til musikkjournalistikken?

    – Det er enkelt: Vi må sørge for offentligheten. Vi må vise engasjement! For engasjement smitter. Jeg har undervist og holdt foredrag i mange år, og det slår aldri feil: Når jeg viser engasjement, da våkner folk. De fokuserer. Og blir med.

    Derfor sier jeg: Vis engasjementet ditt. Ikke hold det tilbake. Vær ditt eget engasjement. Skap en levende samtale som går dit den vil. Dit vi vil. For det er der kunsten begynner. Og det er der journalistikken må begynne.

  • – Vi har blitt det vi synger om

    – Vi har blitt det vi synger om


    Foto: Jonas K. Riise

    «Hjertet er en muskel som bør omgås med største mistenksomhet», skal en tvilsom fransk grinebiter ha sagt for omtrent hundre år siden. Et sitat The Good, The Bad & The Zugly antagelig ville omfavnet med entusiasme – hvis de noen gang hadde vært i kontakt med sitt eget hjerte».

    Slik åpner presseskrivet til bandet The Good, The Bad & The Zugly, eller GBZ, som for første gang på 15 år har hyret inn et profesjonelt PR-byrå i forkant ny skive. Det skal vise seg å være en ambivalent investering. Som gitarist Kim Skaug sier: – Vi fikk en telefon fra noen som gjør promo og sånt for oss. De var så skuffa fordi vi sa nei til nesten alt. De skjønte ikke hvorfor vi ville bruke 50K på dem.

    Det er et sitat som oppsummerer bandets prosjekt ganske godt: halvveis gjennomført, helhjertet likegyldig – og alltid med ironien i behold.

    Siden debuten «Anti-World Music» i 2013 har GBZ vært et kultfenomen og en etterlengtet arvtaker etter klassisk Turboneger med heseblesende, aggressiv, ultrafengende og referansetung punkrock. Ifølge rockemyten skal Little Steven, etter å ha sett dem på Last Train, ha utbrutt: «It’s the worst band I’ve seen in Norway! No doubt! Probably the worst band in the world!» En anekdote som i dag er blitt en del av norsk rock-folklore.

    Pissoar eller trykkoker

    Gjennom trilogien «Misanthropical House», «Algorithm and Blues» og «Research and Destroy», har de halt seg gjennom pubertale krumspring og middelaldrende kriser – bitre, brautende og selvutslettende. De har omfavnet sin skjebne som mislykkede mennesker på den smale scandirock-stien. Med konstant dårlig samvittighet over sine miserable liv, har GBZ fungert mer som en trykkoker enn et band. Eller, som de selv formulerer det:

    – Et pissoar uten avløp.

    Og det underliggende spørsmålet har gnagd gjennom hele diskografien: Hvorfor dem? Hvorfor måtte akkurat vokalist Ivar Nikolaisen, gitaristene Eirik Melstrøm og Kim Skaug,  trommis Magne Vannebo og bassist Lars Gulbrandsen forbanne den dagen de ble født? Selv mener bandet at grunnen til alt – til kaoset, selvironien, bitterheten og aggresjonen – er like enkelt som det er komplisert: De er alle født i november. Derav tittelen «November Boys» på den nye plata. Det mener det forklarer alt.

    – Ja, hvorfor dere? Hva er egentlig greia med novemberbarn?

    Ivar: – Det hele begynte ved en tilfeldighet. Et av bandets mer restriktive medlemmer havnet på et lite besøk hos en avdanket kulturkvinne. Hun hadde – som kulturfolk flest – radioen innstilt på P2. Programmet Ekko tok for seg fødsler av negativ karakter.

    Forskning viser nemlig at barn – spesielt gutter – som er født sent på året, bærer på et tyngre lodd i livet.

    Fullt intervju kan leses i Dagsavisen.

  • Om valget

    Om valget


    Pardon, men det må være lov å tenne seg en festsigg etter årets valgvake. Det er fremdeles håp for vår tid, folkens. La oss håpe det ikke er en dvask Jonas Gahr Støre som har steget av toget, men et hvesset sverd – klart til å gjøre dype innhugg i nordmenns sinn.

    Måtte fellesskapet bli en styrket verdi i tiden som kommer. En påminnelse om at verken du eller jeg er alene på denne planeten. Jeg drømmer om et samfunn med evne til å se utover sitt eget rasshøl – som rommer sunne, friske, begeistrede sjeler med selvrespekt og selvverd nok til å ha overskudd til å se andre. Vi er én stor organisme – det må vi aldri glemme – der alt henger sammen, og der ingen av oss kan unnvære hverandre.

    La oss håpe at de neste fire årene stimulerer til kreativitet, åndelighet, solidaritet og verdier som strekker seg utover det kapitalistiske. Et samfunn som gjør den menneskelige erfaringen delbar – noe som ikke lenger bare er mitt, men vårt.

    Måtte de neste fire årene leves med en god porsjon eventyrlyst, litt risiko, gode samtaler og et ønske om å hedre andres lykke. Elsk din neste. Elsk især din fiende. Vis vedkommende at kjærlighet er det eneste reelle lifehacket. La hjertet ditt ta en risiko. Våg å bli knust. For sannheten tåler midlertidige skuffelser, når intensjonen er ren.

    Følg forandringens lover, tør å endre oppfatning, vær bevegelig som årstidene, hold ting friske, og si «jeg er glad i deg» flere ganger om dagen. Vi skal alle dø, selv om noen nekter å innrømme det. Bevisstheten om vår egen dødelighet er en storartet ting, skriver Henry Miller. Vissheten gjør oss litt bedrøvede, men også moderate. Fremfor alt gjør den det mulig å bestemme oss, og å ordne livene våre slik at vi kan leve fornuftig og hederlig – alltid i bevissthet om vår egen begrensning. Ikke minst bringer innsikten fred. For sann fred kommer bare når man har forsonet seg med tanken på det aller verste.

    En klok venn har forøvrig sagt at vi mennesker aldri er klokere enn summen av våre egne tanker. Så la oss dele dem med hverandre – og håpe at summen av det VI hittil har tenkt, kan gjøre oss sterkere. Målet med humanismen er å bli stadig litt bedre.

    Gratulerer med dagen, Norge

  • Full fres rundt bordet

    Full fres rundt bordet

    «Welcome to the jungle» freser Thomas Moen og skrur The Prodigy til maks. Rommet fylles av damp, tang, sopp og umami. Det freser, ryker og bobler. I en gryte trekker en kraft så mørk, dyp og fettete at du skulle tro den har stått på i ukevis. Men nei – dette er «instant dashi». Buljong i tepose. Importert til Norge via en japansk munk som Moen kjenner personlig.

    Rundt ham: kontrollert kaos. Grønnsaker skylles og slynges. Fisk kuttes med sylskarp kniv. Vi snakker psykopatbra råvarer fra Maschmanns på Skøyen: skate, dypvannstorsk, kyllinglår, oster, spekemat. Jeg forstår umiddelbart at jeg er på vei inn i et parallelt kjøkkenunivers, og sannsynligvis ikke vil komme ut igjen som den samme.

    Når gastronomi virkelig treffer, handler det ikke bare om smak, men om transcendens. Sterke mat – og vinopplevelser flytter elementer i sinnet. Men jeg må innrømme at det er ytterst få som har evnet å bevege meg like intenst og nådeløst som om Thomas Moen. Jeg møtte han for noen år siden da han jobbet på Kampen Bistro. Der ble han ikke lenge. Mannen har utvilsomt maur i ræva, og alltid sikret seg en ny, spennende jobb mellom møtene våre.

    Han har vært kokk og kjøkkensjef på godt over 40 steder. Startet den kritikerroste restauranten Rått Parti. Han var en av de første som introduserte nordmenn for pop-up-konsepter, blant annet i Otternes i 2021. Han har også lagd mat i en gruve på Svalbard. For ikke å snakke om at han har forsynt 650.000 publikummere med japansk fusion under et stort matevent i USA.

    Men det som gjør Moen til noe for seg selv, er at han ikke bare er en kokk på jobb. Han elsker simpelthen å lage mat. Han får ganske enkelt kick av det. Denne fyren inviterer på middag hver eneste dag i hjemmet sitt på Fornebu. Som regel en tilfeldig miks mennesker han har møtt på sin vei. Og i dag er jeg en av de heldige som skal få overvære den japanske zenmesteren, villmannen og ekstremt nerdete matskaperen på sitt eget kjøkken!

    Fra Thomas Moens kjøkken.
    Fra Thomas Moens kjøkken.

    En funfact om Moen: Han er Norges wasabiskonge – en av ytterst få i Europa som faktisk forstår seg på, dyrker og bruker ekte wasabi. Ikke den grønne kremdotten du får til sushi. Nei – ekte wasabi er et kjemisk og botanisk mysterium som får folk til å le, gråte og føle seg oppløftet på én og samme gang.

    – Det er bare mennesker som tåler ekte wasabi uten å få elektrosjokk, sier han. Han har holdt mangt et foredrag om denne mytiske roten – og røper gjerne noen av dens hemmeligheter. Men da må du være tålmodig. For han stopper ikke å snakke om dens helseeffekter.

    Nå hiver han en tepose i vann og sier:

    – Instant dashi. Lukt.

    Les hele artikkelen her.

  • Oslo for uinnvidde og viderekomne

    Oslo for uinnvidde og viderekomne

    Denne artikkelen ble først publisert i Dagsavisen

    Høsten har røsket stafettpinnen ut av hånda på sommeren. For bare noen dager siden skjedde det. Du merket det kanskje da frostrøyken plutselig hang i lufta. Da vinden snek seg inn under jakka. Eller da du kjente trang til å sette på Nick Drake, Elliott Smith eller The Smiths på vors. Det skjer like brått hver gang. Én dag spiser du reker og drikker Sancerre i sola. Neste dag strammer du skjerfet rundt halsen og tenker: «Nå er det gjort.»

    «Skinnende gul kantarell og nattbad i morild er det eneste forsonende med at sommeren nærmer seg slutten», skriver matspaltist Andreas Viestad. Han hevder at det ikke finnes noe bedre enn kantarell stekt lenge i masse smør, krydret med salt og nykvernet pepper, og servert på ei skive grovbrød, spist i solveggen en lat dag i august: «På slike dager kunne jeg ønske at august – denne skjelvende strengen mellom sommer og høst – varer evig.»

    Personlig ønsker jeg høsten velkommen i år, fordi jeg ikke lenger orker å late som om alt er bra. Verden går av skaftet, og vår generasjon er gjennomskaket av eksistensiell angst. Høsten danner en slags kulisse for melankolien, gleden over å være bedrøvet – en følelse mange av oss omfavner som en søster.

    Kanskje kjenner vi sterkere enn før behovet for å trekke oss tilbake, spise comfort food og gråte litt oftere. Søke tilflukt under et varmt pledd. Hente frem de deilige, tunge klærne fra garderoben: Chelsea Boots. Ullfrakken. Cordfløyelen. Det altfor dyre skjerfet som plutselig gir fullstendig mening. Mystiske sigaretter under luebremmen. Samtaler som strekker seg langt ut i mørket. Da går det fint. Da kan høsten få komme. 

    Det er egentlig ganske deilig at byen roer seg i denne sesongen. Den mørkner, lukter av fuktige trær og et tynt lag av bakrus og dugg. For deg som er ny her – kanskje bor du i et kollektiv som er både mindre og dyrere enn du trodde var mulig – er dette din første høst i hovedstaden. Du skal finne deg selv i en by du ikke kjenner. Det er like vanskelig som det er vakkert. 

    Dette er ikke en guide til de hippeste stedene og trendene i Oslo. Det er en høstlig velkomst. En samling stemninger og røster fra folk som kom før deg, og som ble værende. Folk som vet hvordan byen kan føles overveldende og overraskende hjemmekjær, ofte på samme dag.

    Velkommen skal dere være, alle sammen – uinnvidde og viderekomne.

    Oslo er ikke London. Ikke Berlin. Ikke New York. Den prøver heller ikke. Oslo er liten nok til at du aldri er mer enn én trikketur unna noen du har kranglet med, kysset eller lånt lighter av i bakgården på Becco. Samtidig er den stor nok til å romme både en koreansk bistro i en bakgård – og en livskrise i solnedgang på Ekeberg. 

    Her kan du spise pho på Xin Chao for under hundrelappen og bruke 600 spenn på løyrompasta og naturvin på Arakataka senere samme kveld – uten å føle deg som en hykler. For du er sannsynligvis begge deler.

    Arakataka er en evig klassiker i Oslo.

    Johanne Brynildsen Sørheim: – Gå på nabolagssafari!

    Alle kommer til å si: «Gå på Chengdu.» Ikke hør på dem. Eller jo – hør, men stopp ikke der. Det mener i hvert fall Johanne Brynildsen Sørheim, matspaltist i D2.

    Johanne flyttet til Oslo omtrent dagen etter videregående på Hamar. Hun hadde med seg én søster, én køyeseng og tre samboere. Pluss en god dose nysgjerrighet.

    – Langgata var min første Oslogate. Vi bodde fire stykker på tre soverom, og jeg husker at de andre var studenter. Jeg gjorde det jeg fortsatt gjør – snuste litt rundt og skulle finne ut av det, forteller hun.

    Johanne Brynildsen Sørheim er matspaltist i D2, og anbefaler nabolagssafari.
    Johanne Brynildsen Sørheim er matspaltist i D2, og anbefaler nabolagssafari.

    Hun jobbet i en naturvernorganisasjon og hadde 15.000 i måneden etter skatt.

    – Jeg var egentlig også som nå: alltid blakk, men alltid raus. Det er alltid noen rundt bardisken som har enda mindre spenn enn deg. Vi drakk billig øl på Cacadou, Ocean og Rett Inn Bar – og ble DRITINGS på Perestrojka. Det var før restaurantbølgen. Utover at Lofthus hadde god pizza, Lille Saigon 2 lå på Birkelunden og hadde chilicrisp og nummer 17, og Punjab Tandoori var en selvfølge, så var det vel egentlig bare Arakataka som gjaldt – stedet som beviste at det gikk an å spise skikkelig digg mat, selv som blakk og rufsete.

    Hun ler.

    – Det å ha så sinnssykt mange gode restauranter som vi har nå, innbyggertallet tatt i betraktning, er en stor luksus. Den gang da var den store gleden surdeigsbrød og et enormt utvalg urter og sauser på internasjonale matbutikker.

    Oslo har alt.
    Oslo har alt.

    Det er ikke bare utvalget som gjør Oslo spiselig, ifølge Johanne – det er hvordan byen kan brukes.

    – Gå på nabolagssafari! Jeg elsker å tråkke rundt på Frogner og se på rare folk jeg ikke kjenner. Folka på WB Samson på Frogner er noe helt annet enn folka på WB Samson på Carl Berner. Ta kaffe nummer to på Café Elise. Ta en litt flau, men veldig digg grønn juice på Eckers hvis det er sommer, og skikkelig god kakao på Anne på Landet i Frognerparken hvis det er vinter. Sitt i vinduet på Vineria Ventidue og del en pasta.

    Det aller beste med Oslo er ifølge Johanne at det er en liten stor by. For henne handler det ikke om å jakte på trender, men om å grave seg inn i den.

    – Jeg vil slå et slag for å bli kjent med institusjonene. De er ikke nødvendigvis alltid best, men de gir deg følelsen av å kjenne byen. Og det trenger man, spesielt når man er ny.

    Hun ramser opp:

    – Bestill en cæsarsalat uten kylling, uten krutonger og uten bacon – pluss fries og en martini – på Lorry. Spis dagens til frokost på Punjab Tandoori med noen kompiser på en søndag. Eller ta andeconfitsandwichen fra Galopin på Vulkan, men spis den på en benk langs elva. Spis løyrompastaen på Arakataka. Kald kylling i sesamsaus på Izakaya. Karaagen på Koie er fortsatt Oslos beste friterte kylling. Sitt og glo på (snille) kulturmenn på trappa på Kafé Oslo. Bestill husvin på Smia på Vålerenga – i verdens hyggeligste bakgård.

    – Og nei, det er ikke flaut å bestille husvin. Det er veldig lite vin på norske restauranter som faktisk er dårlig. 

    Izakaya er kjent for stort utvalg sake og småretter.

    Mohammed Sarmadawy: – Mat er aldri bare mat

    En annen som har brukt byen og magen som kompass, er Mohammed Sarmadawy – mannen bak den populære Instagram-kontoen MatMeg. Han kjenner seg godt igjen i følelsen av å være ny og blakk i en fremmed by.

    – Jeg hadde bare råd til pizza og kebab som student, forteller han.

    – Det var ikke det at det var dårlig, men det var det eneste jeg visste fantes. Jeg visste ikke hvor jeg skulle begynne hvis jeg ville prøve noe annet. Det vanskeligste var faktisk å oppdage at det i det hele tatt fantes noe annet. 

    Mohammed Sarmadawy mener Oslo vokser som storby.
    Mohammed Sarmadawy mener Oslo vokser som storby.

    Jo mer han reiste og spiste, jo tydeligere ble én ting: mat er aldri bare mat.

    – Mat er fellesskap. En måte å forstå verden på. Til mer mat jeg har opplevd i verden, til mer har jeg skjønt hvor mye glede og hvor mye man kan dele med venner og mennesker gjennom mat.

    Han stopper opp.

    – Jeg tror ikke folk skjønner hvor mye en variert matscene faktisk gjør med en befolkning. Se for deg Oslo uten et eneste spisested – hvor trist hadde ikke byen og menneskene i den vært? 

    Oslo vokser som en storby i verdenssammenheng, og det begynner å komme flere og flere nye konsepter som fargelegger byen gjennom mat og matkultur, mener Mohammed. For å vise fram bredden i byens matscene – og gjøre det lettere å finne nye smaker – startet han MatMeg.

    – Jeg ville lage noe som kunne hjelpe andre å finne det jeg selv lette etter. MatMeg er en slags katalog, men også en invitasjon til å utforske byen. Ellers sier jeg alltid: Samle venner, spleis på ingredienser og lag en rett dere aldri har prøvd før. Det er en perfekt unnskyldning for å møtes – og for å mate seg selv på alle mulige måter.

    På spørsmålet om hvor man begynner for å spise billig og bra i hovedstaden, ramser han gjerne opp noen favoritter:

    – Ramen på Hrímnir. En kjapp smårett hos Peder før dere går ut. Pannekakebuffet på Arv på søndag hvis hangoveren har satt seg. Pho på Xin Chao. Falafel på Jamals Falafel. Punjab Tandoori for superbillig indisk. Prøv sandwichen på Mikes Corner, sushi wrap på Kims kitchen og tacoen på las cazuelas sabor a Mexico.

    Han smiler.

    – Jeg kan fortsette i evigheter. Alt er på MatMeg – du trenger bare å scrolle litt.

    Torstein Slåen: – Finn deg et stamsted

    Musiker Torstein Slåen husker veldig godt følelsen av småkaos da han kom til Oslo første gang. Han klarte aldri helt å skjønne hvor noe lå.

    – Jeg kom rett fra tre år i Trondheim, en by jeg følte meg ferdig med nettopp fordi jeg hadde oversikt. Så det at Oslo var litt rotete, det var egentlig akkurat det jeg trengte.

    – Det var som om gatene hele tiden flyttet på seg. Uansett hvor jeg gikk, dukka plutselig St. Hanshaugen opp. Oslo føltes litt som Galtvort – trappene bytter plass, byen er aldri helt den samme.

    Torstein Slåen slår et slag for stamstedene.
    Torstein Slåen slår et slag for stamstedene.

    Torstein begynte å gå lange turer uten mål og mening. Tok til venstre når han egentlig skulle til høyre.

    – Jeg gikk innom steder som så rare eller fine ut, og sakte men sikkert begynte byen å gi mening. Ikke sånn med kart og oversikt, men med stemninger og favorittgater og steder jeg ville tilbake til.

    Slåen tror det er viktig å finne seg et stamsted – og ikke nødvendigvis ved studiestedet, men i nabolaget der du bor. Det gjør noe med tilhørigheten, mener han.

    – Jeg tenker det finnes masse å oppdage bare innenfor en kvarters radius fra hjemmet ditt, det gjelder bare å være nysgjerrig og litt tålmodig.

    Han slår også et slag for å sikre seg faste holdepunkter i form av abonnementer og sesongkort.

    – Da det første storstipendet kom, kjøpte jeg sesongkort på Nasjonal Jazzscene. 1200 kroner for studenter er verdt hver krone. Framtids-meg kommer alltid til å takke fortids-meg for det. Cinemateket er det bygget jeg har grått mest i i hele Oslo, bortsett fra kanskje hjemme. 70 kroner per film – det er en veldig god penger-til-tårer-ratio. Man kan le der også, altså.

    – Og så må man lage store gryter med mat, legger Torstein til. Det er viktig. Bare kok sammen noe, inviter folk, del. Det er kanskje den enkleste måten å føle seg hjemme i en stor by.

  • Soulens arkivar

    Soulens arkivar

    – Herregud, mannen er sjuk i hodet, utbryter en musikkglad kompis med stor entusiasme når jeg forteller at jeg skal intervjue hovedstadens soul-ekspert Tommy Søvik. Han har nettopp gitt ut Soul Voices, en bok om svart musikk, politisk soul og sjangerens påvirkning på amerikansk politikk fra borgerrettighetsbevegelsen og fremover. Vi snakker motstandskamp på syvtommere fra 1960–1980-tallet, epoken som regnes som «the heydays» innen soulmusikken.

    Boken er blitt en usedvanlig vakker og grundig utgivelse, skrevet over fire år og møtt med begeistring i norsk presse. Den resonnerer, ikke bare fordi den kaster nytt lys over soulens gullalder gjennom obskure og sjeldne musikalske funn, men fordi den kjennes smertelig aktuell i møte med dagens amerikanske virkelighet.

    Og så er det jo noe med singlene selv: små, fysiske kunstverk. De beste samleobjektene har nettopp denne estetiske kvaliteten, det man har lyst til å løfte ut, og vise frem.

    Da vi møtes på Trekanten en fredag formiddag, må jeg derfor tillate meg å spørre: Hva driver en mann til en så dyr hobby, som attpåtil er dyrere enn Burgund?

    Han ler litt.

    – Jeg driver jo ikke med dette fordi det er dyrt, men fordi jeg elsker denne musikken og selve gjenstanden den er utgitt på. Jeg kaller dem små kunstverk, fordi de er veldig flotte å se på. Det er ikke akkurat frimerker, men du kan samle på dem og lage en klubb rundt dem. Og de siste årene har prisen på singlene gått ekstremt opp. Det er skikkelig nørderi, men nå er det så dyrt at folk nesten ikke har råd lenger. Vi snakker titusener per stykk.

    Tommy har riktignok fordelen av tid. Han begynte å samle på singler for godt over 30 år siden. 

    – Det var jo dyrt den gangen også, å betale 100 pund da var jævlig mye penger. Men i dag koster den samme singelen kanskje 1000 pund.

    Det er altså ekstremt dyrebare objekter dette intervjuet skal kretse rundt. Ikke digitale filer, ikke strømmetall, men fysiske singler av typen man selv vokste opp med på tidlig 2000-tallet. (Min far tok med Lauryn Hill- og Eminem-singler fra turneer i Japan. Jeg husker følelsen av å høre én låt ihjel. Det skapte en helt annen lytteopplevelse.)

    Hva var det som dro Tommy mot soulen i utgangspunktet, av alle sjangre som overhodet eksisterer?

    – På min tid var det litt forskjell på hvem man var i et miljø, sier han. Musikken var en utrolig viktig del av miljøet, og med den fulgte det også et estetisk uttrykk og til sammen ble det en del av identiteten din.  I den brede popmusikken – metal, heavy rock, punk, soul – var det også båser. Du likte ikke disco og punk, de var motsetninger. Eller metal og soul. Valgte man et miljø, tilhørte man det.

    Søvik vokste opp utenfor Bergen på 80-tallet, i en liten gjeng på kanskje et dusin mods. De hadde snappet opp restene av mod-kulturen fra Storbritannia. Og i arbeiderklassen var det reggae- og soul man hørte på.

    – Hvordan jeg kom inn i dette er et godt spørsmål. De fleste svarer at de kom inn via hiphop, man digget sjangeren og begynte å grave seg bakover og oppdaget at det meste var samplet. Men for meg var det ikke hiphop; det var den britiske undergrunnskulturen, å være mod.

    Kanskje er det nettopp dette britiske, det upolerte, rå og opprørske, som gjør at Tommy trekker mot den delen av soul som er eksplisitt politisk. Soul har aldri bare vært kjærlighetshistorier eller dansbart driv.

    – Det som catcher de fleste med soulmusikken, er det dansbare, det groovy. Det beveger deg, det er “uplifting”. Det går nesten ikke an å høre en soullåt uten å bli dratt mot dansegulvet eller til eller annet uttrykk for bevegelse. I utgangspunktet var mod-kulturen knyttet til den oppbyggelige og dansbare delen.

    Men for Tommy var det noe mer som lå under og presset på.

    – Jeg ble mer og mer interessert i å virkelig lytte: hva synger de om? Etter hvert fant jeg ut at det ikke bare er kjærlighet, som det riktignok er mye av, men også politiske ytringer om livene sine, om oppvekst og utfordringer i dagliglivet, som jeg ikke kjente til og ikke forstod.

    Han husker øyeblikket han ble hektet på det politiske.

    – Jeg kjøpte for tjue år siden en låt som het «Speak, Ghetto, Speak». Bare tittelen gjorde meg ekstremt nysgjerrig. Jeg kjøpte den først og fremst fordi den var nydelig som kunstverk, men også på grunn av tittelen. Dette ble startskuddet. Teksten uttrykker at de som bor i ghettoen er nødt til å si ifra – de må synge ut. Veldig opprørskt. Jeg kjente: «Shit, her er det noe jeg må ta tak i.» Fra da begynte jeg å lete etter titler med politisk innhold.

    Det er her Soul Voices virkelig begynner: i den insisterende stemmen bak grooven, i musikken som løfter, men som også bærer på noe langt tyngre.

    Tommy forteller at han alltid har vært opptatt av urettferdighet. Ikke bare rasismen i musikken han har gravd i, men urett generelt.

    – For meg er det utrolig opprørende historier de forteller, sier han. Jeg trodde jeg kunne det meste om rasisme, urettferdighet, «separate but equal»-delen. Men en av låtene i boka handler om en sann historie: en svart soldat som kommer hjem etter at han har blitt drept i Vietnamkrigen. Når han skal begraves, får han ikke lov til å ligge på kirkegården, for der ligger de hvite. Ingen hvite vil ha ham der. Det var mindblowing for meg: Etter døden, når det bare er knokler igjen, finnes det fortsatt farge og rase. Superrasistene graver opp sine svarte forfedre for å flytte dem fra kirkegården.

    – Jeg ble rasende av dette, sier Tommy. – Det er insane. 

    Vi kjenner historiene om sitteplassene i bussene, men dette går dypere. At mennesker som lever i et så brutalt system likevel klarer å finne gleder i hverdagen og forsøker å komme seg gjennom den. Vi snakker om hvordan soulmusikken er full av sjel, og at sinne ikke alltid trenger å låte hardt; at fellesskapet, kjærligheten og solidariteten kan være like politisk som et rop. 

    – Dette er ikke bare offer – og lidelseshistorier, men musikk brukt som empowerment, det er så mye kraft her, sier Tommy.

    Det er likevel noe eget ved å møte en mann som har gått så dypt inn i materien. Han er ikke bare samler; han er en som åpner dører, deler kunnskap, og DJ-er musikken ut i verden. Jeg spør ham om det norske soulmiljøet: Finnes det? Følger folk med?

    – Godt og godt, det finnes mange som spiller soul i Oslo og Bergen, sier Søvik. Men internasjonalt er det et kjempefenomen. 

    Søvik tror han har 2000 venner på Facebook som er interessert i dette. 

    – Jeg bruker Facebook utelukkende til nørderi – kommunisere musikken, snakke med andre som elsker den, stille rare kildespørsmål. Internasjonalt, når vi snakker om 60-, 70- og 80-talls soul – det er stort.

    Denne tidsalderen regnes som gullalderen, selv om det finnes obskure ting fra 90-tallet også. Men boken hans begynner i 1960 og slutter i 1980, for etter det tar discoen over.

    – Soulmusikken i ’71 er det største popfenomenet, sammenlignbart med hiphop i dag. Så stort at tusenvis av familiedrevne, små selskaper ble kjøpt opp av noen få, store, hviteide selskaper. De tar kontroll over låtskrivere, personell, artister, kuer dem og fører dem i en mer kommersiell retning. De tar bort det politiske.

    Samtidig skjer det store skifter i verden: Vietnamkrigen tar slutt, Black Panther Party faller fra hverandre, og energien som bar musikken gjennom tiåret, forsvinner.

    – Tekstene mister den politiske kraften, og det handler stort sett om oppfordring til dans og disco. Soul har alltid hatt dette også, men så kommer en konservativ era i USA, og hiphop overtar på 80-tallet med Public Enemy, «Fight the Power» og sånne ting. Det er en kort pause før det tar seg opp igjen. Jeg mener at det er i hip hop det politiske er i dag. 

    Jeg spør om soulen får en slags renessanse nå. Hiphopen viser jo stadig til fortiden.

    – Ja. En av overskriftene i boka jeg er mest fornøyd med, heter Straight Out of Soul. Den handler om at hiphop bygger på sin fortid. Alt er samples; det er en referanse til soulhistorien.

    Søvik er spesielt glad i hiphop som bruker 70-tallets soulsamples.

    – Jeg kjenner igjen sounden, særlig i politisk musikk. Public Enemy er en stor favoritt. Men det finnes også mye bra norsk hiphop jeg oppdager nå. Kanskje ikke så politisk, men hvor sounden resonerer hos meg.

    Jeg vil høre mer om hvordan boken er bygget opp. Han er jo på mange måter en arkivar: en som tar vare på fortiden og bringer den videre. Hva opplever han som den viktigste jobben som forfatter og samler?

    – Jeg ønsker å ta vare på historien. Jeg satt med en database på 2200 politiske singler jeg hadde samlet i 20 år, og ville at historien skulle ut, svarer Søvik.

    – Vi kjenner Nina Simone og Marvin Gaye – What’s Going On er fantastisk – men jeg var lei av å lese om de samme, gamle historiene alle kjenner, når jeg visste hvor mye annet som fantes.

    Han begynte å kategorisere låtene: de forsiktige uttrykkene tidlig på 60-tallet, som gradvis blir tøffere. Borgerrettighetsbevegelsen gir musikken mer kraft, og musikken gir kraft tilbake. Hoveddelen av boken dekker perioden 1968–73, og har fått overskriften Soul on Fire. Den starter ved drapet på Martin Luther King og flodbølgen som følger: eksplisitt politiske låter, James Brown som roper «I’m Black and I’m Proud», stolthet, identitet, Black Panther Party, kritikk av Nixon og Vietnam. Fra 1975 og utover fader den politiske kraften ut. Platebransjen tar over.

    Kan man likevel si at ti års musikkhistorie ga et folk stolthet og råderett?

    – Ja, enormt. Det kommer frem i låtene – «Black is beautiful», afros, natural hair, røtter i Afrika. De eier identiteten sin. De tar tilbake det som var forsøkt fratatt dem. Og hiphop kunne hatt nytte av den selvtilliten i dag.

    – En ny generasjon musikere hadde faen ikke turt uten soulen! sier jeg.

    – Veldig godt tenkt – enig, svarer Tommy og smiler.

    En samtale med Norges soul-ekspert får meg til å tro enda sterkere på musikkens kraft. Det ligger en trøst i tanken på at det implisitt politiske i musikken kan samle mennesker på en måte som ofte er mer virkningsfull enn partipolitiske fronter. For det er ingen tvil om at det politiske landskapet i dag preges av fraværet av tydelig aktivisme. Jeg spør hvordan han opplever ungdommens politiske bevissthet i 2025.

    – Jeg er far, og har vært lærer i over tjue år. Jeg treffer ungdom daglig. Jeg ser ikke kjempelyst på det politiske engasjementet. Noen har det, men langt færre enn på min tid. De klarer ikke ta alt inn, og det går for fort. Alt skal mates i små reels. Og vi har det ganske godt i Vesten. Så nei, dessverre, sier Søvik.

    Men kanskje kan aktiv lytting hjelpe. Han fortalte tidligere at han setter av en hel time til å høre på musikk. Lyttebarer dukker dessuten opp i bybildet – rom for nærvær, konsentrasjon og sanselighet. Kanskje et tegn på at vi ønsker å våkne?

    – Veldig kult at du sier det. Jeg holdt et foredrag på NMH, og flere jazzstudenter kom bort og syntes det var fantastisk å høre at musikken er politisk, sier Tommy. – Når jeg skal snakke for en gjeng 18-åringer, skal jeg spørre dem: Lytter dere virkelig? Er det bare rytmen, eller også bluesen?

    Det er ingen tvil om at arbeidet hans er en hyllest til den mangfoldige soulmusikken. Han har bevisst forsøkt å holde seg selv i bakgrunnen. Det er artistene som forteller historiene; Tommy organiserer dem bare. Han forteller også om singelen som følger med boka, et testpress fra 1963 han kjøpte for 15 år siden.

    – Jeg trykket opp fem hundre eksemplarer. Det står bare tittelen på låta; jeg vet ikke hvem som har laget den. Jeg brukte et par år på å finne tillatelse uten hell, men valgte likevel å gi den ut, forteller han.

    – Jeg setter av pengene i en sperret konto i to år. Hvis noen kjenner igjen artisten når folk begynner å spille den, går pengene til dem. Hvis ikke, går de til museet Smithsonian’stNational Museum of African American History and Culture i Washington DC – de som virkelig legger penger i dette i disse harde Trump-tidene, hvor han prøver å styre hva som skal skrives om fortiden.

    Å lete etter nisjeuttrykkene kan gi oss den sanne historien, tenker jeg etter intervjuet med Søvik. Sannheten kommer ikke nødvendigvis frem i skolebøkene; den finnes kanskje først og fremst i musikken.

  • Sommeren vi søkte etter mening

    Sommeren vi søkte etter mening


    – Jeg er fortsatt for knust til å date.

    Jeg overhører to kvinner i samtale mens vi vandrer gjennom et sublimt vakkert fjellandskap, ytterst på Helgelandskysten. Vi er på vei til Cezinando-konsert under årets Trænafestival – en kulturopplevelse like spektakulær som landskapet den finner sted i. De to har trolig kommet langveisfra, men later ikke til å kjenne hverandre fra før. Nå deler de åpenhjertig erfaringer fra livet. Som, i det store og det hele, har skuffet dem.

    Den ene kvinnen forteller den andre at hun ikke engang vet om hun liker menn lenger. Hun har ganske enkelt blitt skuffet for mange ganger. Den andre må innrømme at hun er enig.

    – Sort of back in that game. Men jeg er ikke klar for noen ennå. Kanskje er det kvinner jeg må gå for, sier hun og ler.

    – Jeg tror jeg vil ha barn, da, fortsetter hun.

    – Hvor gammel er du? spør den andre.

    – 34.

    – Du har fortsatt god tid.

    Så blir de stille. Og jeg innser at denne sommeren – med all sin skjønnhet, og alle sine problemer – vil bli en tid for kontemplasjon. Hva lengter vi etter? Hva søker vi? Vi har blitt eksperter på å kontrollere alt – kalenderen, kroppen, karrieren. Men hva med kjærligheten? Fruktbarheten? Og den jævla drittverden vi lever i? Hva er meningen med det hele?

    Jeg, som overhører samtalen, har heller ikke svaret. Men jeg noterer i skriveboken min: Knuste kvinner og menn … på leting etter noe som føles ekte.

    Sommeren 2025 har vært preget av en dystopisk følelse – til tross for knallvær og festival. Gaza utsultes. Klimaet er i krise. Og Vesten lider av konstant dårlig samvittighet, kanskje nettopp fordi vi har trukket de beste kortene. Hvordan skal vi fortsette å leve i denne verden?

    «Hvis du bare ser lyst på ting, kan det hende du ikke oppdager andre menneskers smerte,» sier Vigdis Hjorth i en samtale med Hans Olav Brenner, om viktigheten av å gå ned i det som er vanskelig og tungt.
    Det er meget treffende. Kanskje er det til og med nødvendig å være trist, sint og fortvilet akkurat nå. I en verden preget av kynisme og overfladisk spill, kan sårene våre være det eneste som gir oss bakkekontakt. Ingenting ydmyker stoltheten mer enn et knust hjerte.

    Musikere snakker ofte om å utvikle et tredje øre – en evne til å høre seg selv. Kanskje er det nettopp det vi må gjøre: lytte mer intenst til oss selv, slik at vi lettere kan forstå hvor tonedøvt vi lyder om dagen.

    Så la oss, for et øyeblikk, gi opp kontrollen. For mange oppstår nettopp de sterkeste øyeblikkene om sommeren, når pulsen går ned.

    Les hele artikkelen her.