– Hva var det du sa her forleden, Espen? At det var en ansatt på Norli som ikke visste hvem Henrik Ibsen var?
Espen Jørgensen nikker. Når Dagsavisen møter han og Stian Lind Petlund på Lorry, Oslos mest selvbevisste bohembar, peker de på monopolister, kartellvirksomhet og Norgesgruppen som ansvarlige for den nasjonale lesekrisen.
– I Norge har vi bokhandlere som ser ut som leketøysforretninger, og som ikke engang kan navnet på vår mest kjente dramatiker. Selv jeg, som ikke bryr meg nevneverdig om norsk litteratur, vet det, sier Petlund.
Jørgensen og Petlunds nye bokhandel Brass Books skal, etter deres mening, gjøre det norske bokmarkedet litt mindre søvndyssende. Førstnevnte studerte litteraturvitenskap for mange år siden, og ble kalt «pen og dum» blant kompiser fordi han valgte å satse på litteratur i stedet for økonomi. Etter å ha jobbet i bokhandel i mange år, har han etter hvert dannet seg et klart bilde av hva som har gått galt i bransjen.
Stian Petlund er kompisen med bakgrunn fra teknologiverdenen. Etter en våt kveld på byen bestemte de seg for å satse på import av engelsk litteratur.
– De fleste vet ikke at de to største bokhandlerkjedene i Norge eies av de to største forlagene. Hele virksomheten deres er bygget rundt norske bøker.
Jørgensen viser til Bokavtalen, samarbeidet mellom Forleggerforeningen og Bokhandlerforeningen, som sikrer fastpris på bøker. Han mener den også har en bakside, at den gjør det nesten umulig for nye aktører å etablere seg.
– Når uavhengige bokhandlere må kjøpe bøker til høyere innkjøpspris, men selge til samme utsalgspris, finnes det i praksis ikke rom for konkurranse, sier han.
– I tillegg eier forlagene distributørene. Den som vil starte bokhandel i Norge, må i realiteten gi fra seg halvparten av inntektene til sine største konkurrenter.
– Forlagseide bokhandler tjener naturligvis mest på å selge bøker fra sitt eget forlag. Du har kanskje sett det selv. De samme bestselgerne i vinduene i Kristiansand som i Kristiansund, på Hamar som på Hamarøy. Alt bygget etter samme mal. Og det du ser i hyllene, er som regel bøkene med høyest profittmargin.
De påpeker at ironisk nok har engelske titler eksplodert i popularitet, men det finnes knapt et sted å kjøpe engelskspråklige bøker. Det er her Petlund kommer inn. Han er det tekniske hodet i duoen, med bakgrunn fra flere krevende start-ups.
– Jeg tente på ideen fordi jeg liker å bygge ting. Kort sagt, jeg liker å løse logistikkproblemer. Etter noen år i start-up-verdenen, der målet alltid er å «ta over verden», og man ganske kjapt blir utbrent, var det befriende med en idé som handlet om noe konkret, sier han.
– Dette er tross alt bare bøker. Fysiske produkter, og et helt klart mål: å levere det folk faktisk vil ha, til tiden.
Brass Books handler også om kjærligheten til litteraturen. Ambisjonen er å overføre følelsen av en uavhengig bokhandel til nettet.
– Man kan jo se for seg en liten bokhandel med blå dør i Notting Hill, med rundt tusen titler i hyllene. Det er jo noe annet enn å ha ti millioner tilgjengelig, sier Petlund.
– Men hvis du har orden i sysakene, kan du lage en digital bokhandel som både er effektiv og personlig. Et sted som kan levere alt, men som også viser deg et kuratert vindu av hva som faktisk er verdt å lese.
Brass Books skal ha millioner av titler tilgjengelig, men satser på små, håndplukkede utstillinger – tretti, kanskje femti bøker som skiftes jevnlig. Tematiske utvalg som «Jane Austen-jubileum» eller «nye amerikanske stemmer» gir hvert besøk en egen opplevelse.
Byer kan fremstå både elegante og kaotiske, alt avhenger av øynene som ser. Å bli mer bevisst på mitt eget subjektive blikk har endret måten jeg oppfatter små steder på, og gjort meg oppmerksom på de fantastiske hemmelighetene som skjuler seg i dem.
Bordeaux er den byen som har gjort sterkest inntrykk på meg, og som jeg alltid vender tilbake til. En gang ble den kalt Den sovende skjønnheten – La Belle Endormie. Byen var praktfull, men sosialt og økonomisk lammet i flere tiår: infrastrukturen manglet, industrien lå i periferien, og sentrum var nærmest tømt for mennesker. De ærverdige, klassiske, nesten gotiske bygningene fra 1800-tallet sto bokstavelig talt dekket av sot. Kort sagt: Bordeaux sov, til tross for sin skjønnhet.
I 1997 våknet byen endelig til liv. Under borgermester Alain Juppé fikk Bordeaux en ny kurs, og det som regnes som en av Europas mest vellykkede bytransformasjoner ble satt i gang.
Jeg kom over byen ved en tilfeldighet, og husker hvordan jeg ble blendet av den storslåtte arkitekturen og det utrolige lyset. Skjønnheten var påfallende, ja nesten mystisk, som nøkken i vannet. Byen fremsto som en gåte full av hemmeligheter. Jeg tenkte på en kunstnervenn som en gang bemerket at det bare er grusomme mennesker som kan skape noe så vakkert, at man ikke kan lage noe så hinsides vakkert uten et enormt behov for å bevege seg bort fra grusomheten.
Jeg har tenkt mye over denne bemerkningen i etterkant, og den oppsummerer mitt inntrykk av Bordeaux på en treffende måte: en by full av ambivalens, like forførende som den er fascinerende. Dronning Elizabeth kalte Bordeaux «essensen av eleganse», men for de fleste turister er det en Buffalo Grill som møter dem først på vei fra flyplassen.
Regionen produserer noen av verdens mest betydningsfulle viner, men de siste tiårene har den også fått rykte på seg for å prioritere det internasjonale markedet fremfor fransk integritet. Bordeaux kan by på storslått arkitektur og nyrike slott, men huser samtidig en omfattende undergrunnsscene, befolket av punkere og skinheads som på hver sin måte legemliggjør det kaotiske franske.
Bordeauxs sjel er vanskelig å fange: aristokratisk på papiret, men rebelsk i sinnet. Byen omtales første gang på 300-tallet i verkene til den latinske poeten Ausonius, og bærer historien som en eksistensberettigelse, nettopp i kraften av erfaringene den rommer. Den ble grunnlagt som Burdigala, og munkene som holdt til her, var beryktet for å «reise seg fra bordet med blodårene oppsvulmet av vin og hodene i brann».
I dag drikker de fleste av oss sjelden hverdagsvin fra Bordeaux, og det har skapt store problemer for mange små slottseiere. Noen vinbønder har solgt 10–15 år vellagret vin for en slikk og ingenting. Det er et trist faktum, men kanskje fortjente også regionen en smekk på fingrene. Skogene ble hogget ned, det regenerative landbruket forlatt, erstattet av standardisering og automatisering – og børsen ble hyllet over katedralen. Resultatet var vin som smakte av kokt buljong, banal frukt og uhyggelige mengder tannin.
Mange blir derfor skeptiske når jeg sier at jeg har bodd her i tre år. «Hvorfor?» spør de. Hvordan kan en mat- og vinskribent trives i en by som har fått en så stor ripe i lakken, og som tilsynelatende har så lite unikt å by på? Det er jo ikke akkurat Lisboa, Berlin eller Paris.
Men kanskje er det nettopp derfor jeg elsker Bordeaux: byen har en tydelig vei foran seg, med potensial til å bevege seg i nye, friske retninger. Og nettopp dét gjør den så uforutsigbar og spennende.
Jeg bor hos vennen min Pierrick Falmon mens jeg er i byen. Han deler den samme entusiasmen for Bordeaux, kanskje fordi han også er født og oppvokst på et lite sted. Han liker å referere til filmen Big Fish, der den lille byen spiller en enorm rolle for hovedpersonen – både som symbol på trygghet og begrensning, og samtidig som en kilde til muligheter.
Småbyen danner rammen for eventyret, og nettopp kontrasten mellom det hverdagslige og det fantastiske gjør de ekstraordinære hendelsene enda mer magiske.
Jeg måtte nok en gang kaste inn håndkledet da den forjævlige novembermåneden meldte sin ankomst i Norge. Jeg føler meg som forfatteren Torborg Nedreaas, omtalt som Nordens svale på 70-tallet, fordi hun bar i seg en varme og alltid ble lokket mot steder som kunne virke forsonende på hennes natur:
«Jeg ser svalenes flukt over himmelen, og det slår meg som selvsagt at fuglene ikke hører hjemme her i Norden. Kanskje er denne urolige flukten over himmelen, i sensommerens partitur, et forvarsel om reisen hjem til et varmere land.»
Jeg må innrømme at skrivesperren har holdt meg tilbake de siste ukene, trolig fordi jeg har vært gjennomtrengt av den dype nummenheten som preger mitt hjemland. Kanskje blir man litt generaliserende når man setter et hjemland og et nytt land opp mot hverandre. I Norge virker det som om man må jobbe hardt for å skape et godt liv, nesten alt krever initiativ og planlegging. Selv et enkelt middagsbesøk må ofte koordineres uker i forveien. I Paris, derimot, utspiller livet seg rett foran øynene dine. Folk skaper scener på åpen gate, søker mot bistroene i regntunge timer, diskuterer med fremmede over et glass rødvin eller fem. En mandag drikker vi oss sanseløst fulle. Det er godt å bryte med de norske konvensjonene. Eller kanskje bare følge de franske.
Fransk konvensjon.
Det finnes en varm og livgivende intensitet i Paris, en intensitet så mange kunstnere før meg har drømt om og blitt lokket mot. Jeg trenger å flykte fra hjemlandet når høstdagene stormer som verst. Jeg vil dit det er varmt, der livet leves, og der intensiteten gir meg nytt pågangsmot.
Jeg bor i leiligheten til kusinen min, en leilighet som for øvrig ikke byr på mye privatliv. Her bor også to andre russiske migranter. Kusinen min har åpnet hjemmet sitt for to kvinner som ikke lenger kan leve i hjemlandet. De regnes som politiske flyktninger og som en trussel mot fedrelandet. Begge var svært aktive i kunstmiljøet og har sett landet de elsker gå tapt foran øynene sine.
Russerne er dype, med et intenst blikk som borer seg inn i deg. De kommer fra et land preget av traumatiserte menn som aldri har leget sine sår, og som viderefører uro i familiene sine – fordi traumer går i arv.
«Det finnes så mye heteroseksuell propaganda i Russland», sier en av dem. Språket i seg selv er undertrykkende i hjemlandet, forklarer hun; ingen i deres generasjon har lov til å ta ordet «krig» i sin munn. De gjenværende vennene deres kommer seg gjennom hverdagen ved hjelp av antidepressiva. De ønsker ikke lenger å tenke, og har dermed også mistet midlene til å kjempe.
Mine russiske venner blir snart søstre. Jeg forstår at vi må kutte all tomprat for å komme innpå hverandre. Når jeg spør dem om hverdagen, hva de har gjort i løpet av dagen, eller hvem de har møtt, svarer de ikke. Slike høflige spørsmål, som det florerer av i Norge, er intetsigende for dem. Men de snakker mer enn gjerne om seksualitet, overskridelse, Bataille og ondskapens øye.
Kollektivet i Paris.
Russerne sliter naturligvis med å komme inn i systemet, slik det alltid er for immigranter. De går på språkkurs to ganger i uken, og selv etter et halvt år er de på nivå A1. Min kusine har bodd her i åtte år og fungerer som mentor for russerne. Hun har vært gjennom hele dritten selv.
«Har du noen gang skrevet en liste over alle problemene du fikk her?» spør jeg. Hun ler. Min kusine hadde ikke orket, hun forteller at hun ble så fucket med at hun ikke trengte elskere i perioder. Det finnes ingen ende på problemene. Man utvikler bare metoder for å integrere dem i hverdagen.
Paris er en vanskelig by. Den bærer på økonomisk ulikhet, skyhøye leiepriser og lave lønninger. Innbyggerne veksler mellom tunge angstspiraler og konstruktiv løsningsorientering. En helt vanlig dag for min kusine handler om å løse problemer som aldri tar slutt. Byråkratiske feil må ordnes opp i selv. Papirer forsvinner. Dokumenter erklæres ugyldige uten beskjed. Prosesser må gjøres om igjen. Hun står i kø i to timer for å kjøpe en togbillett fordi terminalene ikke virker og det bare er én i skranken. Den gode nyheten? Alle lider under det samme systemet.
Det både franskmenn og russere har, er et driv, en glød jeg finner uhyre fascinerende. Hjemmet til min kusine er til alle døgnets tider fylt av mennesker – intellektuelle, engasjerte, politiske. Sammenlignet med tiden i Oslo, der samtalene stort sett dreide seg om crushes, kjærlighetssorger og boliglån, er min kusine på vei et sted. Hun søkte problemer, og fikk dem.
Ettersom alle er blakke, blir det mye kokkelering hjemme. Forleden inviterte de en russisk kompis som jobbet som kokk. På menyen sto georgianske dumplings og en russisk salat med det morsomme navnet sild under pelsjakke. Det var godt, men enkelt. Jeg dristet meg til å spørre om de ikke drømte om å spise ute på restaurant en gang i blant? De rister på hodet. Å få leve i Paris er drømmen i seg selv.
“Sild under pelsjakke” (шуба) heter den kjente russiske lagdelte salaten med sild, rødbeter, potet, gulrot, løk og majones.
Jeg tror kunstnere lokkes mot Paris fordi mulighetsrommet utvider seg her. Byen har i over 150 år vært et samlingspunkt for outsidere: kunstnere, eksilforfattere, musikere, politiske flyktninger. Et økosystem av kafeer, kjellere, forlag og klubber har gjort undergrunn til normtilstand.
Når vi er i Paris og åpner skisseboken, skjer det nesten av seg selv: Revolusjonen strømmer gjennom fingrene, via blyanten, og blir til historier og betraktninger og bilder. «Kunst er en garanti for sunn fornuft», skrev Louise Bourgeois. Jeg grunner over setningen, og tror hun har rett.
Undergrunnscenen i Paris er levende fordi den moderne franske identiteten er formet av opprør – fra den franske revolusjonen til de politiske og kulturelle oppgjørene i 1968, da studenter, arbeidere, kunstnere og filosofer utfordret hele samfunnsstrukturen. Dette skapte en varig idé om at motkultur ikke bare er tillatt, men nødvendig.
I motsetning til mange andre land gir den franske staten aktiv støtte til små konsertscener, eksperimentell film, uavhengige forlag og kunstkollektiv. Slik kan undergrunnen overleve økonomisk uten å bli kommersiell. Paradoksalt nok er den franske undergrunnen delvis statsfinansiert. Samtidig knyttes det høy status til det dekadente, det intellektuelt ekstreme, det seksuelt og politisk provoserende. Der andre kulturer glatter over, har Frankrike tradisjon for å dyrke det ubehagelige: arbeiderklasse-raseri, eksistensiell tomhet, politisk brutalisme. Dette er ikke kosepunk, men konfronterende virkelighet.
Det tikker inn en melding fra min franske venninne Lejoly som er i byen. Hun vil ha meg med på konsert med en ny undergrunsstjerne. Jeg spør russerne om de vil være med. De er tross alt over gjennomsnittet opptatt av musikk. Det var de som introduserte meg for NTS Radio, kanskje den beste kanalen for alternativ og eksperimentell musikk. Den ene av dem liker noise, teksturer som tiltaler henne, men techno og hardcore har hun ingenting til overs for. Det minner henne om Russland og macho-arbeidere – menn som ikke vil tenke. Jeg får ikke med meg russerne på konsert denne gangen.
Men jeg tror de hadde elsket det jeg var vitne til.
Tankegodset til Sierra Veins resonnerer i meg. Hun er fransk, og det merkes i måten hun bærer seg selv på. Hun er virkelig sint, sint på en måte som virker på deg, med et blikk som overbeviser. Hun har selv sagt i et intervju at sinne er en følelse hun ikke alltid har vært bevisst på. Hun pleide å bli sint uten å forstå hvorfor. Nå lytter hun til følelsene sine, fordi sinne ofte er et varselsignal: noe er galt, noe stemmer ikke med verdiene dine.
I Witch Club Satan bruker vi også sinne som et etisk kompass. Vi reagerer alle med sinne når vi utsettes for urett. Men det er først gjennom evnen til å forvandle smertefulle følelser – bedrag, sinne, raseri, sorg – til sterke medisiner som gjenoppretter og inspirerer handling i den fysiske verden, at opprøret blir hellig.
Jeg tenker på en anerkjent fotograf som har sagt at det er det hellige opprøret i henne som holder henne forelsket i livet. Da jeg helt tilfeldig kom over arbeidene hennes her i Paris, ble jeg slått av hvor presist hun satte ord på nettopp denne følelsen: «I lang tid ble jeg stemplet som bråkmaker, en rebell uten sak, en sint feminist eller bare gal. Men hellig opprør er i virkeligheten en guddommelig gave – fordi det har sitt utspring i en uendelig kjærlighet», skriver hun.
Det er respektløs ærbødighet. Det er evnen og viljen til å vise mot i møte med tvilere, mobbere og alle som forsøker å undertrykke eller fornekte din menneskelighet: «Det er holdningen der gledelig trass får form, og der forandring blir mulig. Det er det sanneste uttrykket for den skapende ånd, ånden vi alle er laget av, og har rett til å uttrykke».
Ja. Akkurat slik er det, tenker jeg, mens jeg vandrer i denne byen som etter hvert har blitt en del av min identitet. Det finnes et hellig opprør i oss alle. Et opprør i stadig gjæring. Det har sin egen sang: «Det marsjerer i takt med blodet som pumper gjennom årene, stiger med hvert åndedrag og utvider seg med hver inn- og utpust».
Og Sierra har utvilsomt sin egen sang. Hun beviser at hun kan stå alene på en scene og få et helt publikum til å gå av skaftet. Det er faen meg noe helt spesielt.
Min nye venninne og jeg blir invitert backstage etter konserten. Der møter vi manageren hennes, som viser seg å være en jeg kjenner fra før. Han har jobbet med PR i Brussel for Witch Club Satan, og vi er glade for endelig å få snakke ordentlig sammen.
Benjamin Fournet har jobbet med denne scenen i over ti år. Da ett av de største bandene i porteføljen hans, Carpenter Brut, begynte å spille live, var det på en båt i Paris med plass til 300 mennesker. Kort tid etter spilte han for utsolgte saler i San Francisco, Montreal, London og Helsingfors. Undergrunnsscenen innen punk, rock og metal har eksistert gjennom hele 2000-tallet, med lite presse og lave vekstforventninger. Gojira komponerte og spilte så mye de kunne. Deathspell Omega ga ut album som ble nøkkelverk, uten å spille konserter.
– Enten holder du deg i din egen sjanger, eller så prøver du å utvide, forklarer Ben.
De siste årene har den franske undergrunnsscenen sett band som i årevis spilte i barer og klubber, bli sentrale aktører i det etablerte metalmarkedet. Det har hatt enorm betydning for en ny generasjon musikere. Antallet konserter øker kraftig, og antallet undergrunnsband skyter i været. Ben mener at jo flere band det finnes, jo bedre blir musikken. Konkurransen har blitt positiv. Folk hjelper hverandre.
Illustrasjon: Lejoly Lucile
Plateselskaper som Les Acteurs de L’Ombre og Frozen Records, og arrangementer som Rock in Bourlon og Tyrant Fest, bidrar til at scenen vokser, utfordrer seg selv og beveger seg mot noe større.
Da Ben først hørte musikken hennes i 2022, ble han umiddelbart hektet på den mørke siden av uttrykket. Senere la han merke til at hun er mer inspirert av film- og spillmusikk enn av artister og sjangre. Nå strømmes musikken hennes verden over. I noen land fungerer de langsomme låtene best, i andre de dansbare.
– Det er nettopp dette jeg elsker med Sierra Veins. Hun har en unik sound som fungerer for dark wave og goth, for metalfans og for et elektronisk publikum.
Ben mener også at hun inspirerer mange fordi hun startet helt alene. Hun kjente ingen i bransjen, gjorde alt selv og måtte lære hele maskineriet rundt utgivelser. I dag er det avgjørende at artister forstår hele industrien.
Og hun inspirerer. Min franske venninne mener at hun med sin unike kraft og energi samler en sjelden miks av miljøer og generasjoner: fra Matrix-nostalgikere til de yngste ravere, fra metalheads til den internasjonale rave-scenen. – Helt på egen hånd får hun publikum til å reise seg, danse og brøle tilbake med raseri, styrke og en brutal vilje til å leve gjennom hva enn som måtte komme. Hun er et beist og et varmt menneske på én og samme tid, og et helt nødvendig pust for undergrunnen, sier hun.
Min franske venninne trekker frem tarotkortene etter konsert, og spår mitt neste kjærlighetseventyr. Hun råder meg til å holde meg unna de utilgjengelige. Jeg svarer at temperament tiltrekker temperament. Du er ikke nødvendigvis heldig i kjærligheten når du er rockestjerne. Vi ler, og beslutter å konsentrere oss om det vi selv er opptatt av: oppriktighet.
Det finnes en egen ærlighet i det franske språket, sier hun – en ærlighet hun ikke har funnet andre steder. Hun har reist verden rundt, men vender alltid tilbake til Paris. Kanskje er det nettopp her hun kan leve fullt ut. Vi skåler over dette faktum, og jeg vender hjem, full av nytt pågangsmot.
Denne teksten ble først publisert i Dagsavisen lørdag 22. november. Jeg har nå lagt den ut i sin helhet gratis til glede for nye lesere. Samtidig vil jeg oppfordre til å abonnere på avisen, som gir så mye skriverom til litt uortodokse skribenter som meg. Støtt kulturjournalistikken!
Jeg har alltid hatt et ambivalent forhold til Michelin-restauranter, eksklusive tasting-menyer, og overdådig forbruk. Når foodies uten verken kunnskap eller interesse for vin plutselig snapper opp hvilke som er «de beste akkurat nå», kjøper rubbel og bit og presser prisene opp, kan jeg ikke annet enn å sukke.
Jeg har også kjent på et savn etter en større og mer seriøs matoffentlighet. En journalistikk som evner å se den samfunnsmessige maten som arena, hvor vi gjør langt mer enn å spise. Jeg har ganske enkelt sett meg lei av at noe så viktig som ernæring stadig blir behandlet som ren forbrukerjournalistikk. Med noen få hederlige unntak handler det stort sett om hvor man får tak i den beste biffen eller hvetebollen.
Men det siste året har jeg begynt å mistenke at nordmenns hang til luksus har noe for seg, på en måte som kan gjøre et dyrt restaurantmåltid til noe ekte revolusjonært. Derfor dro jeg nylig til Credo og spiste min første 20-retters på flere år. Erfaringen jeg gjorde meg der, og hvorfor et Michelin-måltid kan være en nøkkel til en mer bærekraftig verden, og ikke minst bidra til å kultivere skikkelige holdninger, vil jeg snart vende tilbake til.
Det var forfatter Andreas Delsett som først fikk meg til å forstå viktigheten av den ny-nordiske bølgen og restaurantboomen som har gjort oss nordmenn ekstremt opptatt av mat og vin. Han har fulgt den norske mat- og vinscenen tettest. Han var lærling på Restaurant Stock i Oslo, har gjennomført uformell svenneprøve som kokk, og benytter seg av mat som prisme for å forstå samfunnet, på samme måte som andre bruker musikk, billedkunst eller litteratur.
Da Delsett flyttet til Oslo i 2003, hadde bevegelsen allerede satt sitt preg på restaurantene. Arakataka hadde nettopp åpnet dørene. Restauranten brukte alle deler av dyret, hadde egen kompostmaskin, og tre retter kostet 300 kroner.
– Vi opplevde en demokratisering av restaurantbordet på den tiden. Det var en eureka-opplevelse at det gikk an, sier Delsett.
Med pjolter- og vinbar-bølgen som fulgte, kunne man spise på helt nye måter. Gastro-Norge nådde sitt høydepunkt i februar 2020, da Trondheim var åsted for den første annonseringen av en separat Michelin-guide for Norden, på norsk jord. Nærmest over natten ble Norge transformert fra pottitland til gourmet-destinasjon, og plutselig skulle «alle» gå på restaurant.
Etter to tiår med rivende utvikling har hovedstadens gastronomiske scene aldri vært mer glødende, en flamme som ikke ser ut til å avta med det første. Kanskje er det nettopp derfor vi bør hegne om nordmenns streben etter det beste håndverket, selv om det noen ganger kan føles hektisk, tillært og aldri så lite klønete.
Delsett minner oss om at den ny-nordiske bevegelsen i sin første fase var helt avgjørende. Vi måtte gjennom den for å gjenoppdage råvarene våre, bygge selvtillit og lære å sette pris på dem på nytt. For 20 år siden var det vanskelig å få tak i spesielle fiskeslag eller gode grønnsaker. Butikkene hadde stort sett gulrøtter og poteter – kokefaste eller melne – og det var stort sett det. Utvalget vi har i dag, er en direkte arv fra den ny-nordiske bølgen, og det er fantastisk at folk nå har lyst til å lage ny og annerledes mat.
Blant dem som gjør dette best i Norge i dag, er Heidi Bjerkan. Jeg har skrevet om henne tidligere i Dagsavisen, men arbeidet hennes er av så stor verdi at jeg tillater meg å skrive litt mer. Trondheim ble i 2021 kåret til European Region of Gastronomy, mye takket være Bjerkans initiativ. Kravet var å bruke 30 prosent lokale råvarer. Det høres enkelt ut, men Bjerkan mener det er langt fra ambisiøst. Politikerne forstår ikke den store sammenhengen, hevdet hun da hun mottok prisen. Bare Senterpartiet snakker om matproduksjon, og det er langt fra progressivt.
Bjerkan er noe så sjeldent som en ekte idealist. Hun har aldri jaktet etter Michelin-stjerner, men fikk nettopp én som et resultat av sitt utrettelige arbeid for å fremme norske råvarer. Hennes mål er å endre verden til det bedre, gjennom å ta sitt samfunnsoppdrag på alvor. På eget initiativ har Bjerkan laget et undervisningsopplegg som tilbyr tverrfaglig undervisning i mat og helse for 9-trinn på Geitmyra Credo Matkultursenter. De lærer om matkulturarv og konserveringsteknikker. De lager yoghurt, smør, müsli og grøt. De lager sodd, baker flatbrød, røyker fisk på Credo-måten, fermenterer sin egen kimchi og lager ramen. Det er til å bli pokker så misunnelig av. Det eneste jeg kunne lage i den alderen, var rullekake.
Opplegget går over to skoledager og har som mål å inspirere en ny generasjon til å lage mat, og ikke minst skape begeistre for den. Hva hadde det ikke betydd for matkulturen i Norge om mat var integrert i undervisningen? Det hadde bygget kultur og forståelse, og gjort ungene til ambassadører for god mat. Som Delsett så treffende har sagt det: i dag tror mange foreldre at barna ikke vil spise det ene eller det andre, når realiteten ofte er at de ikke vil spise det selv. Det er pillråttent gjort.
Men det gir også et treffende bilde på nordmenns spisevaner. Det føles ironisk at restaurant Credo serverer mat vi kunne ha spist langt mer av i Norge, med et så sterkt råvaregrunnlag. De rene, kalde nordiske farvannene gir fantastiske forutsetninger for å produsere fisk og skjell av høy kvalitet. Norske skalldyr har «en sødme og en renhet» som få kan matche. Likevel må du til Dubai, Tokyo eller Singapore for å virkelig nyte norsk fisk i verdensklasse. Der markedsføres den som eksklusiv eksportvare, et premiumprodukt på nivå med Champagne eller Kobe-biff.
Når en luksusrestaurant i Dubai betaler topppris for villreker, kamskjell eller skrei, blir råvaren følgelig også behandlet med en helt annen type kreativitet, investering og presisjon. Den må gjøres til stjerneproduktet, ellers går det ikke økonomisk. Iskalde farvann, arktisk renhet, bærekraftige fiskerier, små fiskemottak og kystkultur er narrativer luksusmarkedet elsker, og som forsterker opplevelsen. Et Michelin-måltid fremhever dermed matens betydning som mer enn ernæring.
Heidi Bjerkan kjenner vårt farvann til fingerspissene, men har heldigvis ikke forlatt den norske skuta. Oppvokst med en fiskerbestefar har hun tilbrakt utallige timer i fiskebåt og spist mye fisk. Hun var kanskje ikke vant til skalldyr, men etter å ha smakt sjøkreps, østers og kongekrabbe fra Norge, innså hun at det ikke er mulig å få nok.
Og det er hennes kjærlighet til havet som utgjør et måltid i 20 akter på Credo en sen tirsdagskveld. Mitt spisefølge og jeg blir forført av alle kuriositetene som frembringes av havet, og som vi selv i 2025 vet så lite om. Ja, vi vet mindre om havet enn månen, selv om vårt eksistensgrunnlag består av 70 prosent hav.
Krustade med sjøkreps, flatøsters og vinterreddik, knivskjell med saltede stikkelsbær, kamskjell med kastanje og bergamott, råreke, kuskjell, grillet sjøkreps. Akk! Det er noe tvers gjennom pirrende over de små kunstverkene som serveres i dempet belysning. Vi er mange som mister munn og mæle. Sjømat har utvilsomt x-faktor, delvis på grunn av sin dramatiske, nærmest voldelige struktur. Knivskarpe skjell og sjøkreps kan gi blodsmak i munnen, men avslører delikat, snøhvitt kjøtt på innsiden, mykt som smør. Vi suger ut alt kjøttet vi klarer fra det sprø og livsfarlige skallet.
Det er intet vakrere enn å åpne et måltid med en østers. Det er fantastisk å drikke en skikkelig umamirik kraft laget på skallet av hummeren. Det er rørende å bli minnet om sildens storhet når den serveres på en potetlompe med rømme. En av høydepunktene er en gravet laks i curry-saus, en hyllest til middelalderens overraskende krydderbruk. Dette er lokale ingredienser, moderne teknikker, og tradisjonell konserveringskunst. Det finnes lite som kan slå den følelsen det er å smake norske arter som kuskjell og kråkeboller for første gang.
Mens jeg nyter dette eksklusive måltidet, vel vitende om at lommeboken egentlig ikke tåler det, tenker jeg på hva Delsett en gang fortalte meg da jeg spurte hva som fortsatt begeistrer ham ved mat- og vinfeltet:
– Vi må spise hver dag, så det handler om å gjøre det så godt som mulig. Jeg tror sterkt på at maten kan være en kilde til et godt liv, sa han. Å bruke tid på den, på en måte som går utover å lage mat bare for seg selv, handler om å bry seg om produsentene, råvareforedlerne og alle som jobber i matvarekjeden.
Derfor har jeg i langt større grad enn tidligere begynt å akseptere at store deler av budsjettet mitt går til mat. Jeg sier det, med hånden på hjertet: Et fiskestykke kan godt koste 200 kroner, og vinflasken 1000 kroner. Men da kan jeg heller velge å drikke litt mindre, men bedre.
Oslo befinner seg midt i en musikalsk gullalder. Det som skjer i byen nå, minner om New Yorks East Side på begynnelsen av 1970-tallet. Da de store klubbene stengte, oppsto legendariske loftsscener: musikere uten faste spillesteder okkuperte forlatte lokaler og skapte sine egne klubber, studioer og arenaer. Den samme energien finnes nå i Oslo, der små, uavhengige scener stadig dukker opp, blomstrer – og noen ganger blir værende.
Becco er et av disse stedene. Det har slått rot i hovedstaden og blitt et naturlig samlingspunkt for Oslos musikkinteresserte, og for alle som er nysgjerrige på hva som rører seg innen kunst og kultur. Her møtes unge og gamle over vin, musikk og samtaler som varer til langt på natt. Det er et sted som føles levende på tvers av generasjoner. Et hjem for dem som vil lytte, oppleve og dele.
Nå tar Becco steget videre. I tredje etasje åpner Loftet – en egen etasje dedikert til lytting, intime konserter og DJ-kvelder. Under Oslo World hadde rommet sin lavmælte, eksklusive førpremiere. Loftet føles allerede som noe nytt: En hybrid mellom lyttesalong og livlig bar, med nøye kuratert musikk og utvalgte cocktails.
Atmosfæren er det som skiller Loftet fra resten av Becco. Her skal både DJ-er og musikere få frihet til å utforske. En enslig samtidsfionolist skal stå like naturlig på scenen som Skatebård i bakgården om sommeren. DJ-ene får frihet til å grave i platelageret, vise roligere musikk og hoppe mellom sjangre. Loftet erstatter naturligvis ikke klubben, noen ganger trenger man bare et mørkt rom med tung bass, men det gir et energiskifte som mange setter pris på.
– Du kan spille dansbar musikk hele kvelden, det finnes ingen regler. Men du kan også spille smalere ting ved midnatt på en lørdag. Det er hele poenget, sier bookingansvarlig Erlend Mokkelbost.
Jeg har aldri vært spesielt opptatt av trender. Ikke fordi jeg er imot forandring, men fordi jeg oppriktig tror at trender går i sykluser, og at det eneste tidløse er klisjeene. De som gjør ting slik det alltid har fungert, og som er tro mot den opprinnelige idéen.
I Oslo det siste tiåret har de små, uavhengige stedene stadig blitt færre, mens store konsepter sprer seg som blåkopier. Menyen, estetikken, servicen – alt glir inn i en generisk cocktail som smaker mistenkelig likt som hos naboen.
Derfor var det forfriskende da Panu åpnet dørene. En mat- og vinbar som kuraterer et DJ-program av høy klasse og spiller fantastisk musikk på – etter sigende – ekstremt dyre høyttalere, mens man nyter kule småretter i baren. Gjengen bak er inspirert av legendariske Bambino i Paris, kjent for å spille høy musikk uten at det går på bekostning av samtalene.
Dette står i sterk kontrast til steder som Punk Royale, nærmest skapt for å dyrke frem den apatiske hedonisten i oss. Her samles rike gjester for å føle seg hippe for en kveld. De tar på seg en rocka skjorte, slurper Pessoträ-kaviar rett fra neven, drikker latterlig dyr vin og lytter til musikk så høy at man knapt hører et ord.
Men heldigvis er det flere som har begynt å gjennomskue denne sjelløse overflaten i vårt moderne århundre. Kall det et skifte, en oppvåkning, eller rett og slett en tilbakekomst. Barer som Hør Hør, Feber, Gehør, Sankt Amand og Rivertz Sagene har alle utviklet sterke profiler i sine respektive nabolag. Steder der egenart, kunst og musikk kurateres med kirurgisk presisjon, og der det som serveres faktisk gir gjestene en unik opplevelse.
Alt dette peker mot en ny tendens: At kommersielle aktører og originale uttrykk kan eksistere side om side, men at stadig flere trekkes mot det intime, personlige og særegne.
Vi slo av en prat med eierne av disse stedene. Om trender, kuratering og posisjonering i et konkurransedyktig marked. Men også om det motsatte: Hva skjer når man velger å ikke følge strømmen? Hva kreves for å bygge noe som faktisk varer?
Rivertz er et nabolagssted der vin møter visuell kunst.
1980-tallet blir ofte omtalt som en gullalder for norsk rockejournalistikk. Musikkmagasiner som Puls, Nye Takter, Beat og Rock Furore sto frem som sentrale arenaer for en ny generasjon skribenter med lidenskap for musikken som kulturuttrykk.
Likevel er det slående hvor gjenkjennelig landskapet var: De store avisene lot til – som i dag – å være langt mer opptatt av kjendiser enn av musikkens sosiale og kunstneriske betydning. De ansvarlige for musikkstoffet i riksavisene ble beskyldt for manglende spesialisering – og for å videreformidle plateselskapenes presseskriv snarere enn å drive kritikk.
Blant de få kvinnene som satte sitt preg på denne perioden, finner vi Nazneen Khan-Østrem. Sammen med profiler som Hege Duckert, Ina Blom, Catharina Jacobsen og Martha Strand tilhørte hun en liten, men markant gruppe stemmer som utvidet perspektivet i norsk musikkpresse. Fra oppveksten i Flekkefjord, uten et lokalt punkmiljø å støtte seg på, bygde hun sitt eget nettverk via brevkorrespondanse med likesinnede – lenge før e-post og internett. Ikke minst drev hun skytteltrafikk til Storbritannia, kanskje pønkens hjemland fremfor noen.
Som tenåring skrev hun sinte leserinnlegg til Beat, der hun etterlyste både mer stoff om britisk undergrunn og flere kvinnelige skribenter. Resultatet ble at hun selv fikk spalteplass – og fra 1989 skrev hun fast for Puls. Senere ble hun en sentral stemme i Rock Furore, Aftenposten og Klassekampen. I Aftenposten var hun blant dem som bygget opp «OsloPuls», og på slutten av 90-tallet ledet hun musikkprogrammer på NRK2.
Khan-Østrem har gjennom hele sitt virke ført en kompromissløs og polemisk tone. Hun utfordret den norske rockekanonens hvithet og hevdet at norske musikkjournalister langt på vei manglet «kompetanse om det urbane svarte som rap og R’n’B representerer», og at man «som hvit nordmann rett og slett ikke kan forstå uttrykket».
Khan-Østrem har fokusert på musikk som kulturfenomen, ikke bare som underholdning, og tatt kunstnernes bakgrunn og samfunnsmessige kontekst på alvor. Her avbildet med artisten Lauryn Hill i 1999. (Foto: Privat)
Men kanskje mest slående er hvordan hun gjennom flere tiår har fulgt – og deltatt i – de evig tilbakevendende diskusjonene om musikkjournalistikkens tilstand. For hvert tiår erklæres faget dødt, og hver gang reises spørsmålet: Var det bedre før? Da Dagsavisen/Nye Takter i 2007 inviterte til debatt på Café Mono under overskriften «Norsk musikkjournalistikk – død eller levende?», var Khan-Østrem blant dem som så sirkelen slutte seg. De toneangivende musikkmagasinene fra 80- og 90-tallet – Puls, Beat, Rock Furore – var for lengst borte, men klagen var den samme.
Historien gjentar seg. Hver generasjon ser seg tilbake, erklærer feltet for forfalt og lengter etter en tid da alt angivelig betydde mer. Nazneen Khan-Østrem minner oss om at dette tilbakeblikket i seg selv er en del av tradisjonen, og at musikkjournalistikkens livskraft nettopp ligger i evnen til å stille disse spørsmålene på nytt.
Khan-Østrem tilfører verdifulle perspektiver til denne diskusjonen, særlig fordi hun har bakgrunn i DIY-tradisjonen. Hva kan en skribent med så sterk innflytelse fra pønkens hjemland – Storbritannia – lære oss om å skrive slagkraftige og aktuelle tekster om musikk?
Når Ballade tar kontakt med Khan-Østrem, er hun raskt ute med å erklære at hun kanskje ikke er den rette til å snakke om dagens musikklandskap. Hun sluttet tross alt å mene sterkt om musikk i NRK i ’99:
– Jeg hadde et traumatisk øyeblikk der jeg intervjuet en italiensk artist på Grand hotell og innså at jeg ikke kunne gjøre dette mer, sier hun og ler.
– I begynnelsen var jeg fanatisk opptatt av musikkjournalistikk, men etter å ha jobbet med det i mange år begynte jeg å få nok. Jeg var lei av å intervjue musikere som ikke hadde noe på hjertet, og fordi jeg i større grad måtte skrive om kommersielle artister jeg ikke var så glad i selv. Det ble så intetsigende til slutt, og jeg fikk et stort behov for å fylle livet mitt med annet innhold.
Khan-Østrem sa opp jobben i NRKs kulturavdeling etter å ha laget en dokumentar om byutvikling og innvandring, og flyttet til London for å studere internasjonal politikk og urbanisme. Men musikk har alltid vært en lidenskap, og hun har særlig fulgt med på det som skjer i Storbritannia. Denne lidenskapen var også grunnen til at hun i så mange år skrev om musikk.
– Jeg var 16–17 første gang jeg skrev noe om musikk, i en punkfanzine som en kompis i Oslo drev, Absolute Musique. Redaktøren var Jan Kallevik, senere forfatteren av boken XTRM: Krig i Oslos gater. Jeg begynte å bestille kassetter hjem til Flekkefjord og ble en del av kassettmiljøet på 80-tallet. Jeg drev med skytteltrafikk mellom London og Flekkefjord – det var livet mitt – og tenkte at det måtte være andre mennesker i verden som likte samme musikk. Jeg leste Nye Takter, Beat og litt Puls, og så skjønte jeg at det fantes et musikkmiljø der ute. Men det var undergrunnsmiljøet jeg hadde mest tilhørighet til.
– Men undergrunn, det var ikke Nye Takter eller Puls?
– Nei, det var enda mindre enn det. Det var et lite punkmiljø rundt Blitz, som i stor grad dreide seg om fanziner og utveksling av kassetter som ble gitt ut på obskure små selskap. Miljøet bestod blant annet av band som White Lord Jesus med Thomas Robsahm (nå filmregissør) og Arvid Skancke-Knutsen på vokal, min avdøde venn, NRK-journalisten Erik Jacobsen, samt Øyvind Ihlen, som nå er medieforsker – blant flere andre. Vi var en håndfull i dette undergrunnsmiljøet. Før oss var det jo folk som Jan Olufsen og Harald Fossberg, sier Khan-Østrem.
Den gryende musikkskribenten leste Sounds, Melody Maker og New Musical Express da hun befant seg i Storbritannia, og ble veldig inspirert av skribentene der. Da hun flyttet til Bergen i ’87, sendte hun en panegyrisk e-post til Puls om My Bloody Valentine og sa at hun ville begynne der. Slik ble hun skribent på alvor.
– Det betydde alt for meg – musikken var helt altoppslukende. Det er fascinerende å tenke på det nå. Jeg tilhørte selvfølgelig den mest sortkledde, sureste og særeste klikken. Jeg snakket ikke med folk om de ikke hadde riktig musikksmak; alle klærne var nøye utstudert. Jeg begynte allerede i 8. klasse å definere meg selv som goth-punker. Jeg var ekstremt sur og negativ. Haha! En skikkelig badass, i mine egne øyne.
Ekstremt sur, ekstremt badass – og ekstremt viktig for norsk musikkjournalistikk. (Foto: Privat)
Men den sinte musikkjournalisten hadde mye på hjertet. Og hun opplevde at hun fikk mye støtte fra redaktørene.
– Jeg fikk penger til å dra av gårde og intervjue folk jeg var interessert i. Jeg husker daværende redaktør Arild Rønsen betalte flybilletten fra Bergen til Oslo for at jeg skulle intervjue Dinosaur Jr. Han sendte meg til Glasgow i en hel uke for å skrive om den skotske indiescenen. Jeg ble i det hele tatt godt ivaretatt av Puls-gjengen. Det gjorde at jeg følte trygghet i forhold til det jeg gjorde og den musikken jeg skrev om. Jeg fikk skrive med masse autoritet.
– Det later til at du skapte mulighetene selv. Du har vært driftig siden dag én, sendt e-poster og tatt egne initiativ. Mange i min generasjon klager på mangelen på fast jobb, men så handler det kanskje også om mangelen på å skape noe selv. Det fremstår av og til litt for enkelt å klage på at man ikke får Creo-sats.
– Hehe, ja. Jeg bare kjørte på – i punkånden. Fanzinen gjorde kompisene mine sjøl. Vi fikk jo ikke betalt. Det er et etos jeg har med meg fra punken, som jeg tror betydde veldig mye. Jeg var også desperat etter å finne likesinnede.
Musikk handlet om verdier – om hvordan man så verden. De menneskene Khan-Østrem møtte den gangen, delte samme livsanskuelse, og den livsanskuelsen er ikke like viktig i musikkbransjen lenger, tror hun.
– Før kunne du se noen i Doc Martens og en lang svart frakk og tenke at du hadde noe til felles med vedkommende. Det er ikke så tydelig lenger. Jeg har en sønn som er rapper, og jeg synes det er veldig interessant å snakke med ham og finne ut hvordan han definerer sitt miljø. Han kan snakke om klær, men det er ikke så mye av det som det var på 80- og 90-tallet.
– Jeg skjønner hva du mener. For min del var det veldig interessant å komme inn i metallen, som i dag er langt mer mangfoldig når det gjelder stilkoder og estetiske uttrykk. Men er det da subkultur? Dette er jo et spørsmål som er interessant å stille.
– Ja, det er veldig interessant. Grunge, og band som Nirvana, er jo eksempler på en subkultur som ble hyperkommersialisert gjennom MTV. Da var det enda viktigere å være sekterisk og holde avstand til den store delen av rocken, sier Khan-Østrem.
– Nirvana gikk jo an å like, men jeg kunne ikke fordra Soundgarden eller Pearl Jam. Jeg holdt meg til Pussy Galore og Swans, liksom. Det var hele tiden en sekterisk greie. I alle fall for sånne som meg, som var såpass … hva skal man kalle det, ja, infam – og det var viktig å være det. Og det er fremdeles mange i dag som ikke ønsker sitt uttrykk utvannet, fordi det mister styrke eller betydning i samfunnet. «Go mainstream», da er det noe som krakelerer.
– Hva synes du nå da, etter å ha blitt voksen? Hvordan forholder du deg til subkultur nå? – Hehe! Jeg følger ikke så godt med på subkulturene i dag, men jeg hører veldig mye på britisk rap, svart musikk fra Storbritannia – en interesse jeg deler med sønnen min, som er rapper. Jeg introduserte ham tidlig for den karibiske og vestafrikanske kulturen på steder som Brixton og Peckham. Det er der jeg følger med.
Likevel ønsker undertegnede at den erfarne musikkjournalisten deler noen tanker om den pågående diskusjonen i norsk musikkpresse – der særlig Klassekampen var god til å etterlyse engasjement mens kritikken haglet som verst. Jeg forteller Khan-Østrem at Balladeønsker å fortsette å sette søkelyset på hva som kjennetegner god musikkjournalistikk, og at det er interessant å høre hva hun selv mener var god musikkjournalistikk på sin tid – hva slags innflytelse Storbritannia har hatt på henne som skribent og tenker, og hvordan vi kan la oss inspirere i dag, i en tid der det er vanskelig å få oppmerksomhet.
– Jeg tror fellesnevneren bak god musikkjournalistikk er at den har sett utover det rent musikalske, og satt artisten eller bandet i en større kontekst hele tiden, svarer hun.
– Jeg leste New Musical Express som en bibel, og der var det mange profilerte skribenter. Det var en fase der man skulle skrive veldig kreativt, som en konsekvens av New Journalism-greia. I den britiske musikkjournalistikken, som var sterkt inspirert av den amerikanske, hadde man et enormt rom til å eksperimentere med form. Man så alltid ting i kontekst, fordi musikken vi hørte på den tiden var produkter av historiske og sosiologiske hendelser: reggae, ska, punk.
– Den svarte musikken kommer fra et sted. Og for meg, som er opptatt av byutvikling, henger jo det sammen med punkens fødsel – at discoens røtter og lignende musikalske tråder kan følges videre. Det er umulig å høre på britisk rap og ikke kunne noe om innvandringen til Storbritannia eller de lange politiske linjene, ikke sant?
Mens hun var ung og «midt i sin verste punkperiode», førte hun en replikkveksling med sin fetter, en London-gutt med oppvekst i Willesden Green (jf. Zadie Smiths roman Hvite tenner). Han var opprørt over hennes musikksmak: «Nazneen, hadde du blitt boende i London, ville du aldri hørt på punk og indiemusikk,» sa han til henne. «Det er de hvites musikk. Du er asiat og dermed svart i den engelske verden. Derfor hadde du hørt på soul, disco og rap – ikke idiotisk punk. Du er blitt hvit av å bo i Norge.»
Khan-Østrem lo hånlig av ham da. Men hun har aldri klart å glemme samtalen, og skrev om den i Morgenbladet. Ikke uventet fikk hun kjeft.
I årenes løp dabbet hennes interesse for nåtidens indiemusikk kraftig av. I dag går det i britisk jazz, hiphop, Northern Soul og eldre reggae – den store lidenskapen – og den nye norske folkemusikkscenen. Men hun er svak for band som Sleaford Mods, Big Joanie og enkelte rockeartister.
Og kanskje gir det også mening at fokuset skiftes når man har et så tvers gjennom sosiologisk blikk på musikkjournalistikk som Khan-Østrem har.
Khan-Østrem har alltid hatt med seg punkenes sekteriske og kompromissløse holdning fra Storbritannia: viktigheten av å ha en tydelig stemme, være kritisk og ikke la seg kommersialisere. Her under lanseringen av Death Archives med Jørn Stubberud fra Mayhem og Thurston Moore i London. En legendarisk kveld. (Foto: Privat)
– Jeg liker å reflektere over forbindelsene mellom musikk og samfunnsutviklingen, politikken og kulturlivet generelt. I Storbritannia er det større tradisjon for denne typen journalistikk. Jeg tror mye kunne vært annerledes dersom det fantes andre kriterier for musikkjournalistikk i Norge. I dag er det knapt med rom for dybdejournalistikk og analyse.
Det betyr ikke at Khan-Østrem ikke har forsøkt gjennom årenes løp.
– Jeg husker da jeg var programleder i U:Musikk og senere M:Musikk, så fikk jeg lage lengre minireportasjer – blant annet en halvtime om Asian Underground-scenen i Storbritannia med band som Asian Dub Foundation og Talvin Singh. Jeg prøvde å sette uttrykket i perspektiv. Jeg husker også at jeg havnet i en aggressiv debatt om Eminem og norske Equicez, da hiphopen begynte å bli stor for alvor. Jeg fikk alltid masse dritt – folk som ikke skjønte mitt ønske om autentisitet.
Alle disse sosiologiske blikkene synes Khan-Østrem at mange i Storbritannia hadde – de så alt i kontekst, eksperimenterte med form. Akkurat den måten å skrive på har inspirert henne, fordi den var så kreativ.
– Man ser visse tendenser til det i Norge, men jeg savner fremdeles i norske aviser at noen gir plass til å skrive litt mer eksperimentelt. Jeg husker Folk og Røvere-magasinet, med base i Trondheim på 1990-tallet. Der fikk jeg lov til å boltre meg litt. Også i Rock Furore. Vindueter kanskje stedet med mest potensial.
– Er tidsskriftene de nye fanzinene?
– Ja, jeg tror det. Man må ganske enkelt skape noen rom nå. Kanskje det også handler om format og hva som anses for å være konvensjonell musikkjournalistikk.
– Det er kanskje også noe med hvem som rekrutteres, og hvem som har råd til å jobbe gratis i begynnelsen.
– Ja, det handler om klasse, ikke sant? Jeg tror mange norske redaksjoner sliter med rekruttering fordi det blir så ensartet. De henter fra de samme miljøene og skolene. Jeg tror ikke det handler om vond vilje, men om struktur. Det gjelder ikke bare musikkjournalistikken, men mediebransjen generelt. Når jeg ser tilbake på 1980- og 1990-tallet, så hadde vi jo ikke penger vi heller. Men det var kanskje en annen driv. Jeg tror det var flere som var idealister da, som var villige til å bruke fritiden sin på å skrive om musikk. Nå er det mange som tenker på karriere og lønn tidlig. Det skjønner jeg veldig godt, men det gjør noe med hvem som deltar i diskusjonen og hva slags perspektiver som kommer frem.
Hun tar en kort pause.
– Det er for lite klassebevissthet i norsk journalistikk. Og det er for lite bevissthet om at minoritetsbakgrunn og sosial bakgrunn spiller inn på hva man skriver om, og hvordan man skriver. Det er vanskelig å utfordre majoritetens perspektiv når hele redaksjonen deler de samme referansene.
– Tror du det er håp for en ny generasjon musikkskribenter som vil noe mer?
– Ja, absolutt. Jeg tror det alltid vil finnes mennesker som brenner for musikk og for å skrive om den på en meningsfull måte. Men man må være ærlig på hvor mye arbeid det krever, og hvor lite penger det ofte gir. Hvis du først går inn i det, må det være fordi du virkelig må. Jeg håper flere finner sammen i små kollektiver og tidsskrifter igjen, slik vi gjorde før. Der kan man finne sin egen stemme, uten å være avhengig av de store redaksjonene.
Hun tenker seg om et øyeblikk.
– Kanskje det er nettopp der musikkjournalistikken lever – i alle disse små initiativene. Det var jo sånn det startet for meg også, i en fanzine på 80-tallet. Alt begynner i det små.
Når jeg hører Khan-Østrem snakke, tenker jeg på rockens potensial til å være «uflink». Artisten Kaela har et sted uttalt at hun brukte mange år på å skrive sitt neste album fordi hun var så tvers gjennom infisert av det hun kalte «vestlig propaganda» – tanken om å måtte være perfeksjonist. Det handlet om å bli bedre, om å optimalisere – noe som også påvirker kunsten. Kanskje finnes det mange unge mennesker i dag som ikke tillater seg å eksperimentere fordi diskursen er som den er? Der kan man kanskje lære noe av punken – av det blikket pønkerne har på verden. Kanskje det kan inspirere en ny type journalist, selv om vedkommende ikke er rocker?
– Ja, jeg synes det er komisk, fordi man tar så mye for gitt i dag. Men mye av det som skjer, står jo på skuldrene til det som skjedde før, sier Khan-Østrem.
– Vi trekker på smilebåndet av punken og mange av de eldre rockeartistene. For å bruke det mest banale eksemplet: Hvor hadde vi vært uten David Bowie i dag? Selv nå er han kjent for å være en kunstner og tekstforfatter som flyttet grenser – som vi står i massiv gjeld til. Og hva med Patti Smith? Finnes det noen i dag som kan matche henne? Seriøst?
Det finnes en rekke folk vi står på skuldrene til – mange vi burde hente frem igjen i dag, mener Khan-Østrem.
– Det kan jeg si som voksen dame, men jeg mener det helt genuint. Og så må man lære av nye artister som tenker på nye måter. Med en sønn på 19 år er det interessant å se hvordan han jobber, skriver og tenker – og hvordan det skiller seg fra bandene jeg husker fra gamle dager. Nå betyr teknologien alt. Du må være på TikTok for å nå ut. Det er nådeløst, på et vis.
Forleden snakket Khan-Østrem med en venninne fra London som spilte i et indieband på 80- og 90-tallet. Hun fortalte at det var vanvittig mye energi i byen da. Alle bodde i okkuperte hus og hadde billige studioer. I dag er nesten alt borte – studioene er lagt ned eller blitt altfor dyre. Ingen bryr seg om NME lenger, skribentene har blitt voksne og streite. De få som fortsatt velger å være musikere eller anmeldere, har det tøft økonomisk. Det har skjedd et stort økonomisk skifte.
– I ly av den teknologiske endringen tror jeg man virkelig trenger nisjemediene – de som tør å fange opp tekster som tester grenser eller søker mer kreativ skriving. I USA synes jeg The New Yorker er fantastisk, de dyrker essayformatet. Klassekampen og Morgenbladethar jo også mulighet til å dyrke noe helt annet enn Aftenposten, sier Khan-Østrem.
– Ja, kanskje en liten underkategori, litt à la Oktober forlag – en nisjeplattform under hovedplattformen. Et sted der man skaper grobunn for de neste Natt & Dag-erne?
– Ja, det finnes et stort mulighetsrom for dem som vil. Hvor langt kan vi strekke strikken når det gjelder eksperimentell skriving i Aftenposten? Publikum der er bredt. Men i Morgenbladet bør rommet være større. På slutten av 90-tallet ble det skrevet veldig rare ting der – morsomt, og kanskje litt teit. Haha.
Til slutt spør jeg hva Khan-Østrems råd er til unge, fremadstormende skribenter. Hun smiler bredt før hun svarer:
– Først og fremst: Finn det du virkelig brenner for – da skriver du best. Og ikke minst: Vær en pain in the ass. Det sier jeg til alle. Du må være skamløs. Finn stemmen din.
Hun ler igjen.
– Og mas på disse gutta i sjefsstillingene! Send dem tekster, selv om de ikke har bedt om det. Si: «Les! Kanskje jeg overrasker deg.» Ikke gi deg.
Søndag 26. oktober. Jeg våkner matt, nummen og trist. Det er skorpion-sesong. Selv er jeg kreps, men har noe til overs for disse mystiske skorpionene. Det blir hevdet at de som er født i skorpionens tegn, mer enn noen andre, klarer å se de dypere lagene. Time to burn it down.
Skorpion-sesongen er en måned hvor virkelig forandring starter med å ødelegge det som ikke fungerer. Mennesker født i denne tiden er gjerne dem som ikke bare vil ha den polerte versjonen av menneskelivet, men hele historien. De som hjelper deg å brenne broer. De som har såkalt edge. Man trenger kanskje ikke å være horoskop-fanatiker for å la seg påvirke av disse tankene. Men jeg må medgi at denne måneden har et slags drag av mørke og mystikk, som jeg finner fascinerende å utforske videre.
Kanskje er det ikke helt tilfeldig at jeg leser Thomas Bernhards roman «Utslettelse» denne måneden – en toneangivende, tysk forfatter som skriver om hvordan han måtte utslette sitt eget liv og sin historie, fordi han ganske enkelt var i ferd med å visne bort. Som Bernhard så uhyre sterkt skriver: “I så mange år hadde jeg ikke trodd på noen redning lenger, bare hele tiden sett min undergang, min egen slutt, hvordan jeg visner bort, langsomt, hadde jeg bare sett overalt alle disse lange årene, hvordan jeg går fortapt og visner og ikke kan utsette min egen slutt, og hvordan også alt i meg virkelig var blitt betydningsløst.”
Bernhard skrev dette i 1992, og tretti år senere resonnerer tankegodset med den moderne nummenheten som så mange mennesker sannsynligvis kjenner seg igjen i. Vi har ankommet selvets tidsalder – vi vet så mye om oss selv – og så langt har vi som kultur ennå ikke blitt gitt tilgang til det mystiske, spirituelle eller guddommelige.
Jeg tenker på alle menneskene som omgir meg, hvordan de løper fra det ene til det andre ærendet, stadig snakker om den såkalte «tidsklemma». Og vi jobber på spreng – dyktige, kreative mennesker som alle bare søker en form for mening. Den kreative veien begynte kanskje med et behov for anerkjennelse – å få ros, å bli sett. Deretter kommer pengene – slik at man kan leve av det. Og så kommer utmerkelsene – ønsket om å bli hyllet. Jeg har også gjort det meget godt de siste årene. Men bryr det meg egentlig? Bryr det deg? Hva godt gjør det oss? Hvor fører alt dette oss, hvis vi ikke tåler vårt eget selskap, ikke finner ro i vår egen kropp, ikke kan se vår egen skjønnhet – og i stedet er desperate etter å ødelegge oss selv?
Vi lever i en farlig tid. Ikke fordi det er noe galt med oss – vår evne til å reflektere og tenke er utvilsomt høyere enn noen gang, bare se de imponerende Facebook- og X-postene fra alle slags offentlige skikkelser, den ene mer velformulert enn den andre – men fordi vi lever i en tid som ikke later til å være oppmerksom nok til å identifisere det som virkelig teller.
Jeg går inn på mobilen. Og visst, der ligger en SMS fra en journalist, som vil ta en bakgrunnsprat om Subjekts redaktør – et navn som florerer i sosiale medier om dagen. Hun tar kontakt fordi hun tror jeg kan gi innsikt, ettersom jeg forlot skuta for litt over et år siden.
Jeg lar meldingen stå ubesvart og lar stillheten tale. Hvorfor? Fordi en enkel debatt mellom Danby Choi og Magnus Engen Marstein ikke teller. Fordi kulturkampen ikke teller. Hvorfor skal jeg – og denne journalisten – og tusenvis av andre nordmenn – bry oss om denne konflikten?
Vi lever i et demokrati. Og et demokrati er, vil kanskje noen innvende, utrustet slik at vi må tenke selv. Et demokrati fordrer dermed individer som kan se seg selv som unike skikkelser, med evne til å se sin del av en større helhet – og dermed også evnen til å se sin egen skyld. Det er et interessant og til tider ambivalent premiss: Et demokrati fordrer et årvåkent folk. Og årvåken blir man ikke av å henge seg opp i alle andre. Faktisk kan det bli et moralsk friminutt – man bare følger saueflokken. Man er for eller imot, setter motsetninger opp mot hverandre, og følger en diskusjon som egentlig bare tar fra oss fokuset på våre egne oppgaver som borgere i et fellesskap.
Jeg får lyst til å skrive til journalisten at denne diskusjonen ikke er annet enn satire – og en advarsel – mot våre inntørkede følelser, vår kraftløse tenkning og vårt unaturlige levesett.
La oss dvele litt mer over denne skorpion-sesongen, som i stor grad handler om å utslette det gamle. Bernhard skriver om hvordan alle bærer i seg en vilje til å utslette det gamle for å redde seg selv. Men mesteparten av tiden har vi ikke styrke til en slik utslettelse. Og det er synd, fordi vi uvilkårlig er nødt til å avgjøre en større mening med tilværelsen enn den som per nå preger hele vår eksistens. I mange år kan vi være skremt av og vike tilbake for en slik – jo, nesten overmenneskelig – anstrengelse, men til slutt må vi bare gå løs på og utføre den.
Bernhard forteller om hvordan en reise til Roma hjalp ham å se klarere – akkurat slik Bordeaux hjalp meg til å sortere i mitt eget hode. Han skriver at beslutningen om å dra til Roma hadde ført med seg en fornyelse av hans eksistens – et åndelig vendepunkt, så å si. Plutselig hadde han kunnet puste lettet ut. Slik opplevde også jeg det.
I Bordeaux begynte jeg å gjøre notater, noe som ikke hadde vært mulig for meg på mange år. Jeg begynte i det hele tatt å gjøre meg tanker om alt mulig, ikke bare slike som hadde med min egen tristesse å gjøre. Jeg reiste til et land uten hverken titler eller posisjoner å oppfylle; jeg kom til et land og måtte gi av meg selv. For der kjente jeg ingen. Og ingen kjente meg. Folk flest ga totalt faen i hvem jeg var.
Og det jeg da måtte erfare, var en øvelse i ydmykhet: Du er ikke verdt så mye som du tror. Du er bare et lite menneske. For å få meg et nettverk måtte jeg begynne å legge noe på bordet. Jeg måtte ganske enkelt gi av meg selv. Og bare på den måten fikk jeg også tilgang til det menneskelige fellesskapet.
I møte med alle disse fantastiske menneskene – fra Chile og Marokko, til Vietnam og Frankrike – ble jeg med ett interessert i alt mulig igjen: menneskene, naturen, kunsten, til og med de politiske forholdene, som jeg i årevis ikke hadde hatt noe særlig til overs for. Bernhard skriver om hvordan han for første gang på mange år går på teater igjen. På operaen, som han i mange år hadde skydd som pesten. Og han begynte å lese igjen – for i årevis hadde han ikke lest annet enn nyhetene. Han leste bøker, ordentlige bøker – «ikke bare den uutholdelige skitten som jeg i årevis hadde spist meg mett på, bare for ikke å kjede meg helt til døde. For i årevis, hadde jeg sagt, har jeg nesten kjedet meg til døde!»
Tekstene hans resonnerer. For er det ikke nettopp det vi nordmenn gjør akkurat nå? Kjeder oss til døde – nettopp fordi vi bruker så enormt mye tid og tankekraft på en meningsløs parentes. Vi konsentrerer alle våre krefter om et usselt lite pinnedyr som ikke byr på særlig inspirasjon eller ettertanke.
Moderne mennesker beviser fremfor noe at vi har fjernet oss lenger og lenger fra hverandre – «innesluttet i hjertets ensomhet», som en kjent politiker en gang sa – fra gjenstandene, fra naturen, fra livet, ja, til slutt til og med fra den friske luften. I denne verden konsentrerer vi oss bare om vårt eget miserable liv, og menneskene som irriterer oss, og har dermed, på det groveste og mest uanselige vis, forsømt oss selv.
Bernhard skriver: «Jeg lot meg ganske enkelt forfalle, først og fremst åndelig, men også kroppslig. Syk tvers gjennom, utålmodig, uutholdelig, mistenksom (…). Jeg hadde glemt at det utenfor min forferdelige verden også fantes en annen verden som ikke bare er forferdelig. Jeg hadde først og fremst glemt at det finnes et åndsliv.»
Søndag 26. oktober. Jeg lukker boken og trakter meg en kopp kaffe. I dag velger jeg bevisst å ikke skru på nyhetene. Jeg setter meg ned ved vinduet og drikker kaffen i ro og fred. Hvor begynner man, spør jeg meg selv, når man vet at man har gått seg så til de grader bort? Kanskje man skal forsøke å begynne å gi blaffen i alle andre, og heller begynne å lytte til sitt indre kompass igjen. Jeg glemmer aldri en franskmann som minnet meg om viktigheten av å ansvarliggjøre seg selv: – Å ta en beslutning gjør ikke livet enklere, sa han. Men det gir deg en følelse av å være unik i verden. Og ser du at du selv er unik, så er det enklere å se at andre er det.
Som den danske intellektuelle Carsten Jensen minner oss om: Anstendighet er verken et venstreorientert eller høyreorientert monopol. Det ligger i opplysningstanken at demokratiet er en gjensidig oppdragelsesprosess.
En som søker sannheten, arbeider alltid – i en viss forstand – mot seg selv. Han er skeptisk til seg selv først og fremst, og ikke omvendt. Jeg tenker i mitt stille sinn: Vær alltid skeptisk til deg selv, Johanna. Vær ærlig nok til å rive grunnen under dine egne føtter før du river ned taket over noen andres hode.
Personlig hjelper kunst og kultur, litteratur og musikk meg med å se klarere. Men det finnes mange veier inn til det resonnerende dypet. Det later til at vi er mange som glemmer å virkelig kjenne etter – kanskje fordi vi er for opptatt med å leve opp til de enorme kravene samfunnet har gitt oss. Vi glemmer at vi har verdi utover det vi utfører som jobbtakere. Som kunstneren Kae Tempest minner om: “Jeg kan gjøre en stor innsats for å ha sunne relasjoner, jeg kan opprettholde gode rutiner for egenomsorg, jeg kan være en god lytter som trives i venners selskap og bryr meg dypt om andre, jeg kan være engasjert i miljøsaker, trene en kampsport, arrangere fellesskapsaktiviteter, eller være fantastisk til å hjelpe mine nærmeste med vanskelige avgjørelser.”
Alt som bidrar til å gi oss et mer åpent blikk, en større skala av følelser og en mer levende livsfølelse, er maktpåliggende akkurat nå. Vi må ikke glemme det. Det krever årvåkenhet å ikke henge seg for mye opp i de midlertidige døgnfluene. Det krever årvåkenhet å ikke gjøre andre mennesker til hovedrollene i vårt eget liv.
Kanskje begynner utslettelsen med vår egen samvittighet. Ordet samvittighet har sin opprinnelse i latin og betyr en viten man deler med et fellesskap. Som Carsten Jensen skriver: Vi forbinder ofte ordet med ensom og smertefull selvransakelse, en plageånd som hjemsøker oss i søvnløse netter. Men samvittigheten er det motsatte. Samvittigheten er en veiledning i hvordan mennesker lever med hverandre.
Vi er et aktivt, handlende fellesskap, ikke et passivt, mottakende. Raseriet vårt er blitt de umyndiggjortes typiske trekk, skriver Jensen: Det er alltid DE ANDRES skyld.
Vår tids kjendishysteri vitner om en trend: at folk flest ikke anser seg selv som viktige. Dermed skaper vi ingen verdi; verden får først mening når vi anerkjenner at vi spiller en avgjørende rolle i den, slik filosofen Herman Hesse skriver, at vi er delaktige.
Vi må aldri undervurdere vår evne til å redde oss selv. Vi må aldri høre på dem som snakker oss ned, fordi det veldig ofte ikke er våre interesser de har i sinne, men sine egne. Vår tid profiterer på – og trenger – en befolkning uten selvtillit, hvis de vil sikre sine privilegier. Men mangelen på egen livskraft har aldri gjort noen til større mennesker, eller fått dem til å tro på seg selv. Den skaper snarere større avstand til det vi aktivt drømmer om å oppnå.
Denne søndagen skal jeg være snill med meg selv. Jeg skal sjekke inn med mine beste venner. Gjøre det jeg kan for å ta vare på dem. For jeg vet at det bare er på den måten jeg får det godt med meg selv. Det er skorpion-sesong. Tiden for utslettelse. La oss brenne ned skitten. Og danse sammen i de hvite glørene. La oss bli englehvite.
– Jeg har ikke drukket ett glass helmelk på 20 år, slår mitt spisefølge fast.
Vi sitter i kantinen på Nasjonalbiblioteket i Oslo, klokken 10 en lørdag formiddag, midt i et måltid som like gjerne kunne vært servert i 1825: grøt, pannekaker, egg, flesk, bønner, brød, svart kaffe, og selvsagt et glass melk.
Dette er så langt fra et instavennlig måltid som du kommer. Det er først og fremst næring, et stille ekko av gastronomiens opprinnelige formål: å holde mennesker i live.
Vi – og 40 andre spiseglade – har trådt rett inn i utstillingen som fyller resten av bygget: Rett vest, som forteller historien om de nær 900 000 nordmennene som mellom 1825 og 1930 forlot landet i søken etter et bedre liv i Amerika. Utstillingen er en fortelling om drømmer, sult, fellesskap – og mat.
Men også her, i kantinen, utspiller det seg en annen historie. En mer stillferdig, men like dramatisk utvandring – av kunnskap, tilhørighet og forståelsen for hvordan maten vår faktisk blir til.
Og det er her Heidi Bjerkan og Credo Kompetansesenter kommer inn.
Heidi Bjerkan er et av Norges aller største kokkenavn. Hun var bare 27 år gammel da hun valgte bort drømmen om det kulinariske Italia for å starte restaurant i Trondheim – som på den tiden slett ikke var stedet å satse på fine dining. Strengt tatt er det vel fortsatt ikke det, all den tid folk er mer opptatt av billig taco og øl på Los Tacos.
Men det hun har fått til siden den gang, er ikke lite. Bjerkan er kokken som har vunnet Michelin-stjerne ved å satse på det urnorske. I over 27 år har hun jobbet kompromissløst for å løfte fram norske råvarer og menneskene bak dem. Alt brukes, fordi alt henger sammen.
På Credo lager de sin egen skjørost og yoghurt, modner sitt eget smør, koker melk til melkesnerk og brunost, lager drikker på myse og sauser på kjernemelk. Forankringen i det norske og lokale er kjøkkenets bærebjelke.
Undertegnede glemmer aldri Erik Fosnes Hansens begeistrede anmeldelse da Credo åpnet dørene i Trondheim: Der ble det servert reinsdyrhjerter med ferskost og saus på solbær og granskudd, som ifølge Fosnes Hansen smakte som en hel villmark.
Gjennom Credo Kompetansesenter – nå med base i lokalene på Nasjonalbiblioteket – bruker hun maten som et pedagogisk verktøy. Alle har et forhold til mat, men vet vi egentlig hvor den kommer fra? Og hvem den kommer fra? Hvor spiser vi den – og med hvem?
Heidi Bjerkan er til stede under frokosten i egen person. Hun vandrer fra bord til bord og snakker entusiastisk om de norske råvarene. Om myse. Om surmjølk. Om det fantastiske rugmelet i Norge. Om hvor maten kommer fra – og hva den gjør med oss.
Mitt spisefølge og jeg tar en bit av brødet med smør. Det er bemerkelsesverdig smakfullt. Av Bjerkan lærer vi at melet i Norge er ekstremt næringsrikt. Råvarene vokser saktere her, og de lange soltimene gjør at grønnsakene modnes på en annen måte.
– Jeg synes jo grønnsakene i Norge er de beste i verden, sier hun. – Det er ikke så enkelt – men det enkle er ikke nødvendigvis det beste.
Det er ikke en opplagt tanke i et land hvor mesteparten av maten kommer langveisfra – og der jordbruket, ifølge tidligere generalsekretær i Bonde- og Småbrukarlaget, Anders Nordstad, er så svekket at vi ikke kan fø seks av ti nordmenn dersom en krise skulle ramme.
Vi har overlatt det meste av matforsyningen vår til utlandet, i en tid der klima, handelskriger og økende konflikter preger verdensmarkedet.
Det finnes ingenting som er bedre enn å søke tilflukt i mat- og vinbarer i det kalde hølet Oslo tross alt er i oktober. Det siste året har jeg imidlertid merket meg at samtlige restauranter i Oslo har litt traurige delemenyer, og fremstår noe fantasiløse, uten piff.
Derfor er det alltid gledelig å møte folk som har en mer gjennomtenkt profil – som faktisk later til å ha tenkt skikkelig gjennom sakene. Som faktisk gjør en oppriktig innsats for å tilby kvalitet – uten å virke ekskluderende. De bærer som regel preg av eiernes identitet, fordi det også er slik de er privat, og kanskje bare på den måten kan man gi gjestene den umiddelbare følelsen av hjemlengsel idet de går ut dørene.
Et slikt sted er Las Palmas Inn, som langt på vei er i ferd med å bli nettopp det – en helt ny bar som ligger i en litt bortglemt del av den noe schizofrene Hegdehaugsveien, i skyggen av historiske Lorry. Her har tre venner åpnet Oslos mest uventede nye vinbar. Ryktene vil ha det til at de fikk stedet billig. Faktisk har nærmest ingen klart å drifte et sted i denne gata. Men det later ikke til å skremme Las Palmas Inn.
Rent bortsett fra neonskiltene som lyser opp i mørket, skriker de på ingen måte etter oppmerksomhet, med boksemat, et unikt utvalg naturvin og et navn som høres mer ut som et charterhotell enn en bar.
Det faktum at det drives av en gjeng bergensere er heller ikke å forakte. De er jo tross alt det nærmeste vi kommer franskmenn, i sin direkte, friske, åpne tilnærming. Dessuten kan du drikke bra vin uten å blakke deg fullstendig. Prisene på et glass, dere: 135 kroner. Du får det faktisk ikke billigere, med mindre du går for et glass husets vin på Lorry – som ofte er en intetsigende Rioja eller Valpolicella.
Når jeg besøker baren en sen torsdagskveld, blir jeg tatt varmt imot av de tre eierne, som selv sitter i baren og koser seg med boksemat: Cathrine Talleraas, Adrian Talleraas og Mari Sørensen – to bergensere og en oslobo med en forkjærlighet for sær vin, lavbudsjett og nabolagsstemning.
JOHANNA HOLT KLEIVE 