«Welcome to the jungle» freser Thomas Moen og skrur The Prodigy til maks. Rommet fylles av damp, tang, sopp og umami. Det freser, ryker og bobler. I en gryte trekker en kraft så mørk, dyp og fettete at du skulle tro den har stått på i ukevis. Men nei – dette er «instant dashi». Buljong i tepose. Importert til Norge via en japansk munk som Moen kjenner personlig.
Rundt ham: kontrollert kaos. Grønnsaker skylles og slynges. Fisk kuttes med sylskarp kniv. Vi snakker psykopatbra råvarer fra Maschmanns på Skøyen: skate, dypvannstorsk, kyllinglår, oster, spekemat. Jeg forstår umiddelbart at jeg er på vei inn i et parallelt kjøkkenunivers, og sannsynligvis ikke vil komme ut igjen som den samme.
Når gastronomi virkelig treffer, handler det ikke bare om smak, men om transcendens. Sterke mat – og vinopplevelser flytter elementer i sinnet. Men jeg må innrømme at det er ytterst få som har evnet å bevege meg like intenst og nådeløst som om Thomas Moen. Jeg møtte han for noen år siden da han jobbet på Kampen Bistro. Der ble han ikke lenge. Mannen har utvilsomt maur i ræva, og alltid sikret seg en ny, spennende jobb mellom møtene våre.
Han har vært kokk og kjøkkensjef på godt over 40 steder. Startet den kritikerroste restauranten Rått Parti. Han var en av de første som introduserte nordmenn for pop-up-konsepter, blant annet i Otternes i 2021. Han har også lagd mat i en gruve på Svalbard. For ikke å snakke om at han har forsynt 650.000 publikummere med japansk fusion under et stort matevent i USA.
Men det som gjør Moen til noe for seg selv, er at han ikke bare er en kokk på jobb. Han elsker simpelthen å lage mat. Han får ganske enkelt kick av det. Denne fyren inviterer på middag hver eneste dag i hjemmet sitt på Fornebu. Som regel en tilfeldig miks mennesker han har møtt på sin vei. Og i dag er jeg en av de heldige som skal få overvære den japanske zenmesteren, villmannen og ekstremt nerdete matskaperen på sitt eget kjøkken!
Fra Thomas Moens kjøkken.
En funfact om Moen: Han er Norges wasabiskonge – en av ytterst få i Europa som faktisk forstår seg på, dyrker og bruker ekte wasabi. Ikke den grønne kremdotten du får til sushi. Nei – ekte wasabi er et kjemisk og botanisk mysterium som får folk til å le, gråte og føle seg oppløftet på én og samme gang.
– Det er bare mennesker som tåler ekte wasabi uten å få elektrosjokk, sier han. Han har holdt mangt et foredrag om denne mytiske roten – og røper gjerne noen av dens hemmeligheter. Men da må du være tålmodig. For han stopper ikke å snakke om dens helseeffekter.
Høsten har røsket stafettpinnen ut av hånda på sommeren. For bare noen dager siden skjedde det. Du merket det kanskje da frostrøyken plutselig hang i lufta. Da vinden snek seg inn under jakka. Eller da du kjente trang til å sette på Nick Drake, Elliott Smith eller The Smiths på vors. Det skjer like brått hver gang. Én dag spiser du reker og drikker Sancerre i sola. Neste dag strammer du skjerfet rundt halsen og tenker: «Nå er det gjort.»
«Skinnende gul kantarell og nattbad i morild er det eneste forsonende med at sommeren nærmer seg slutten», skriver matspaltist Andreas Viestad. Han hevder at det ikke finnes noe bedre enn kantarell stekt lenge i masse smør, krydret med salt og nykvernet pepper, og servert på ei skive grovbrød, spist i solveggen en lat dag i august: «På slike dager kunne jeg ønske at august – denne skjelvende strengen mellom sommer og høst – varer evig.»
Personlig ønsker jeg høsten velkommen i år, fordi jeg ikke lenger orker å late som om alt er bra. Verden går av skaftet, og vår generasjon er gjennomskaket av eksistensiell angst. Høsten danner en slags kulisse for melankolien, gleden over å være bedrøvet – en følelse mange av oss omfavner som en søster.
Kanskje kjenner vi sterkere enn før behovet for å trekke oss tilbake, spise comfort food og gråte litt oftere. Søke tilflukt under et varmt pledd. Hente frem de deilige, tunge klærne fra garderoben: Chelsea Boots. Ullfrakken. Cordfløyelen. Det altfor dyre skjerfet som plutselig gir fullstendig mening. Mystiske sigaretter under luebremmen. Samtaler som strekker seg langt ut i mørket. Da går det fint. Da kan høsten få komme.
Det er egentlig ganske deilig at byen roer seg i denne sesongen. Den mørkner, lukter av fuktige trær og et tynt lag av bakrus og dugg. For deg som er ny her – kanskje bor du i et kollektiv som er både mindre og dyrere enn du trodde var mulig – er dette din første høst i hovedstaden. Du skal finne deg selv i en by du ikke kjenner. Det er like vanskelig som det er vakkert.
Dette er ikke en guide til de hippeste stedene og trendene i Oslo. Det er en høstlig velkomst. En samling stemninger og røster fra folk som kom før deg, og som ble værende. Folk som vet hvordan byen kan føles overveldende og overraskende hjemmekjær, ofte på samme dag.
Velkommen skal dere være, alle sammen – uinnvidde og viderekomne.
Oslo er ikke London. Ikke Berlin. Ikke New York. Den prøver heller ikke. Oslo er liten nok til at du aldri er mer enn én trikketur unna noen du har kranglet med, kysset eller lånt lighter av i bakgården på Becco. Samtidig er den stor nok til å romme både en koreansk bistro i en bakgård – og en livskrise i solnedgang på Ekeberg.
Her kan du spise pho på Xin Chao for under hundrelappen og bruke 600 spenn på løyrompasta og naturvin på Arakataka senere samme kveld – uten å føle deg som en hykler. For du er sannsynligvis begge deler.
Arakataka er en evig klassiker i Oslo.
Johanne Brynildsen Sørheim: – Gå på nabolagssafari!
Alle kommer til å si: «Gå på Chengdu.» Ikke hør på dem. Eller jo – hør, men stopp ikke der. Det mener i hvert fall Johanne Brynildsen Sørheim, matspaltist i D2.
Johanne flyttet til Oslo omtrent dagen etter videregående på Hamar. Hun hadde med seg én søster, én køyeseng og tre samboere. Pluss en god dose nysgjerrighet.
– Langgata var min første Oslogate. Vi bodde fire stykker på tre soverom, og jeg husker at de andre var studenter. Jeg gjorde det jeg fortsatt gjør – snuste litt rundt og skulle finne ut av det, forteller hun.
Johanne Brynildsen Sørheim er matspaltist i D2, og anbefaler nabolagssafari.
Hun jobbet i en naturvernorganisasjon og hadde 15.000 i måneden etter skatt.
– Jeg var egentlig også som nå: alltid blakk, men alltid raus. Det er alltid noen rundt bardisken som har enda mindre spenn enn deg. Vi drakk billig øl på Cacadou, Ocean og Rett Inn Bar – og ble DRITINGS på Perestrojka. Det var før restaurantbølgen. Utover at Lofthus hadde god pizza, Lille Saigon 2 lå på Birkelunden og hadde chilicrisp og nummer 17, og Punjab Tandoori var en selvfølge, så var det vel egentlig bare Arakataka som gjaldt – stedet som beviste at det gikk an å spise skikkelig digg mat, selv som blakk og rufsete.
Hun ler.
– Det å ha så sinnssykt mange gode restauranter som vi har nå, innbyggertallet tatt i betraktning, er en stor luksus. Den gang da var den store gleden surdeigsbrød og et enormt utvalg urter og sauser på internasjonale matbutikker.
Oslo har alt.
Det er ikke bare utvalget som gjør Oslo spiselig, ifølge Johanne – det er hvordan byen kan brukes.
– Gå på nabolagssafari! Jeg elsker å tråkke rundt på Frogner og se på rare folk jeg ikke kjenner. Folka på WB Samson på Frogner er noe helt annet enn folka på WB Samson på Carl Berner. Ta kaffe nummer to på Café Elise. Ta en litt flau, men veldig digg grønn juice på Eckers hvis det er sommer, og skikkelig god kakao på Anne på Landet i Frognerparken hvis det er vinter. Sitt i vinduet på Vineria Ventidue og del en pasta.
Det aller beste med Oslo er ifølge Johanne at det er en liten stor by. For henne handler det ikke om å jakte på trender, men om å grave seg inn i den.
– Jeg vil slå et slag for å bli kjent med institusjonene. De er ikke nødvendigvis alltid best, men de gir deg følelsen av å kjenne byen. Og det trenger man, spesielt når man er ny.
Hun ramser opp:
– Bestill en cæsarsalat uten kylling, uten krutonger og uten bacon – pluss fries og en martini – på Lorry. Spis dagens til frokost på Punjab Tandoori med noen kompiser på en søndag. Eller ta andeconfitsandwichen fra Galopin på Vulkan, men spis den på en benk langs elva. Spis løyrompastaen på Arakataka. Kald kylling i sesamsaus på Izakaya. Karaagen på Koie er fortsatt Oslos beste friterte kylling. Sitt og glo på (snille) kulturmenn på trappa på Kafé Oslo. Bestill husvin på Smia på Vålerenga – i verdens hyggeligste bakgård.
– Og nei, det er ikke flaut å bestille husvin. Det er veldig lite vin på norske restauranter som faktisk er dårlig.
Izakaya er kjent for stort utvalg sake og småretter.
Mohammed Sarmadawy: – Mat er aldri bare mat
En annen som har brukt byen og magen som kompass, er Mohammed Sarmadawy – mannen bak den populære Instagram-kontoen MatMeg. Han kjenner seg godt igjen i følelsen av å være ny og blakk i en fremmed by.
– Jeg hadde bare råd til pizza og kebab som student, forteller han.
– Det var ikke det at det var dårlig, men det var det eneste jeg visste fantes. Jeg visste ikke hvor jeg skulle begynne hvis jeg ville prøve noe annet. Det vanskeligste var faktisk å oppdage at det i det hele tatt fantes noe annet.
Mohammed Sarmadawy mener Oslo vokser som storby.
Jo mer han reiste og spiste, jo tydeligere ble én ting: mat er aldri bare mat.
– Mat er fellesskap. En måte å forstå verden på. Til mer mat jeg har opplevd i verden, til mer har jeg skjønt hvor mye glede og hvor mye man kan dele med venner og mennesker gjennom mat.
Han stopper opp.
– Jeg tror ikke folk skjønner hvor mye en variert matscene faktisk gjør med en befolkning. Se for deg Oslo uten et eneste spisested – hvor trist hadde ikke byen og menneskene i den vært?
Oslo vokser som en storby i verdenssammenheng, og det begynner å komme flere og flere nye konsepter som fargelegger byen gjennom mat og matkultur, mener Mohammed. For å vise fram bredden i byens matscene – og gjøre det lettere å finne nye smaker – startet han MatMeg.
– Jeg ville lage noe som kunne hjelpe andre å finne det jeg selv lette etter. MatMeg er en slags katalog, men også en invitasjon til å utforske byen. Ellers sier jeg alltid: Samle venner, spleis på ingredienser og lag en rett dere aldri har prøvd før. Det er en perfekt unnskyldning for å møtes – og for å mate seg selv på alle mulige måter.
På spørsmålet om hvor man begynner for å spise billig og bra i hovedstaden, ramser han gjerne opp noen favoritter:
– Ramen på Hrímnir. En kjapp smårett hos Peder før dere går ut. Pannekakebuffet på Arv på søndag hvis hangoveren har satt seg. Pho på Xin Chao. Falafel på Jamals Falafel. Punjab Tandoori for superbillig indisk. Prøv sandwichen på Mikes Corner, sushi wrap på Kims kitchen og tacoen på las cazuelas sabor a Mexico.
Han smiler.
– Jeg kan fortsette i evigheter. Alt er på MatMeg – du trenger bare å scrolle litt.
Torstein Slåen: – Finn deg et stamsted
Musiker Torstein Slåen husker veldig godt følelsen av småkaos da han kom til Oslo første gang. Han klarte aldri helt å skjønne hvor noe lå.
– Jeg kom rett fra tre år i Trondheim, en by jeg følte meg ferdig med nettopp fordi jeg hadde oversikt. Så det at Oslo var litt rotete, det var egentlig akkurat det jeg trengte.
– Det var som om gatene hele tiden flyttet på seg. Uansett hvor jeg gikk, dukka plutselig St. Hanshaugen opp. Oslo føltes litt som Galtvort – trappene bytter plass, byen er aldri helt den samme.
Torstein Slåen slår et slag for stamstedene.
Torstein begynte å gå lange turer uten mål og mening. Tok til venstre når han egentlig skulle til høyre.
– Jeg gikk innom steder som så rare eller fine ut, og sakte men sikkert begynte byen å gi mening. Ikke sånn med kart og oversikt, men med stemninger og favorittgater og steder jeg ville tilbake til.
Slåen tror det er viktig å finne seg et stamsted – og ikke nødvendigvis ved studiestedet, men i nabolaget der du bor. Det gjør noe med tilhørigheten, mener han.
– Jeg tenker det finnes masse å oppdage bare innenfor en kvarters radius fra hjemmet ditt, det gjelder bare å være nysgjerrig og litt tålmodig.
Han slår også et slag for å sikre seg faste holdepunkter i form av abonnementer og sesongkort.
– Da det første storstipendet kom, kjøpte jeg sesongkort på Nasjonal Jazzscene. 1200 kroner for studenter er verdt hver krone. Framtids-meg kommer alltid til å takke fortids-meg for det. Cinemateket er det bygget jeg har grått mest i i hele Oslo, bortsett fra kanskje hjemme. 70 kroner per film – det er en veldig god penger-til-tårer-ratio. Man kan le der også, altså.
– Og så må man lage store gryter med mat, legger Torstein til. Det er viktig. Bare kok sammen noe, inviter folk, del. Det er kanskje den enkleste måten å føle seg hjemme i en stor by.
– Herregud, mannen er sjuk i hodet, utbryter en musikkglad kompis med stor entusiasme når jeg forteller at jeg skal intervjue hovedstadens soul-ekspert Tommy Søvik. Han har nettopp gitt ut Soul Voices, en bok om svart musikk, politisk soul og sjangerens påvirkning på amerikansk politikk fra borgerrettighetsbevegelsen og fremover. Vi snakker motstandskamp på syvtommere fra 1960–1980-tallet, epoken som regnes som «the heydays» innen soulmusikken.
Boken er blitt en usedvanlig vakker og grundig utgivelse, skrevet over fire år og møtt med begeistring i norsk presse. Den resonnerer, ikke bare fordi den kaster nytt lys over soulens gullalder gjennom obskure og sjeldne musikalske funn, men fordi den kjennes smertelig aktuell i møte med dagens amerikanske virkelighet.
Og så er det jo noe med singlene selv: små, fysiske kunstverk. De beste samleobjektene har nettopp denne estetiske kvaliteten, det man har lyst til å løfte ut, og vise frem.
Da vi møtes på Trekanten en fredag formiddag, må jeg derfor tillate meg å spørre: Hva driver en mann til en så dyr hobby, som attpåtil er dyrere enn Burgund?
Han ler litt.
– Jeg driver jo ikke med dette fordi det er dyrt, men fordi jeg elsker denne musikken og selve gjenstanden den er utgitt på. Jeg kaller dem små kunstverk, fordi de er veldig flotte å se på. Det er ikke akkurat frimerker, men du kan samle på dem og lage en klubb rundt dem. Og de siste årene har prisen på singlene gått ekstremt opp. Det er skikkelig nørderi, men nå er det så dyrt at folk nesten ikke har råd lenger. Vi snakker titusener per stykk.
Tommy har riktignok fordelen av tid. Han begynte å samle på singler for godt over 30 år siden.
– Det var jo dyrt den gangen også, å betale 100 pund da var jævlig mye penger. Men i dag koster den samme singelen kanskje 1000 pund.
Det er altså ekstremt dyrebare objekter dette intervjuet skal kretse rundt. Ikke digitale filer, ikke strømmetall, men fysiske singler av typen man selv vokste opp med på tidlig 2000-tallet. (Min far tok med Lauryn Hill- og Eminem-singler fra turneer i Japan. Jeg husker følelsen av å høre én låt ihjel. Det skapte en helt annen lytteopplevelse.)
Hva var det som dro Tommy mot soulen i utgangspunktet, av alle sjangre som overhodet eksisterer?
– På min tid var det litt forskjell på hvem man var i et miljø, sier han. Musikken var en utrolig viktig del av miljøet, og med den fulgte det også et estetisk uttrykk og til sammen ble det en del av identiteten din. I den brede popmusikken – metal, heavy rock, punk, soul – var det også båser. Du likte ikke disco og punk, de var motsetninger. Eller metal og soul. Valgte man et miljø, tilhørte man det.
Søvik vokste opp utenfor Bergen på 80-tallet, i en liten gjeng på kanskje et dusin mods. De hadde snappet opp restene av mod-kulturen fra Storbritannia. Og i arbeiderklassen var det reggae- og soul man hørte på.
– Hvordan jeg kom inn i dette er et godt spørsmål. De fleste svarer at de kom inn via hiphop, man digget sjangeren og begynte å grave seg bakover og oppdaget at det meste var samplet. Men for meg var det ikke hiphop; det var den britiske undergrunnskulturen, å være mod.
Kanskje er det nettopp dette britiske, det upolerte, rå og opprørske, som gjør at Tommy trekker mot den delen av soul som er eksplisitt politisk. Soul har aldri bare vært kjærlighetshistorier eller dansbart driv.
– Det som catcher de fleste med soulmusikken, er det dansbare, det groovy. Det beveger deg, det er “uplifting”. Det går nesten ikke an å høre en soullåt uten å bli dratt mot dansegulvet eller til eller annet uttrykk for bevegelse. I utgangspunktet var mod-kulturen knyttet til den oppbyggelige og dansbare delen.
Men for Tommy var det noe mer som lå under og presset på.
– Jeg ble mer og mer interessert i å virkelig lytte: hva synger de om? Etter hvert fant jeg ut at det ikke bare er kjærlighet, som det riktignok er mye av, men også politiske ytringer om livene sine, om oppvekst og utfordringer i dagliglivet, som jeg ikke kjente til og ikke forstod.
Han husker øyeblikket han ble hektet på det politiske.
– Jeg kjøpte for tjue år siden en låt som het «Speak, Ghetto, Speak». Bare tittelen gjorde meg ekstremt nysgjerrig. Jeg kjøpte den først og fremst fordi den var nydelig som kunstverk, men også på grunn av tittelen. Dette ble startskuddet. Teksten uttrykker at de som bor i ghettoen er nødt til å si ifra – de må synge ut. Veldig opprørskt. Jeg kjente: «Shit, her er det noe jeg må ta tak i.» Fra da begynte jeg å lete etter titler med politisk innhold.
Det er her Soul Voices virkelig begynner: i den insisterende stemmen bak grooven, i musikken som løfter, men som også bærer på noe langt tyngre.
Tommy forteller at han alltid har vært opptatt av urettferdighet. Ikke bare rasismen i musikken han har gravd i, men urett generelt.
– For meg er det utrolig opprørende historier de forteller, sier han. Jeg trodde jeg kunne det meste om rasisme, urettferdighet, «separate but equal»-delen. Men en av låtene i boka handler om en sann historie: en svart soldat som kommer hjem etter at han har blitt drept i Vietnamkrigen. Når han skal begraves, får han ikke lov til å ligge på kirkegården, for der ligger de hvite. Ingen hvite vil ha ham der. Det var mindblowing for meg: Etter døden, når det bare er knokler igjen, finnes det fortsatt farge og rase. Superrasistene graver opp sine svarte forfedre for å flytte dem fra kirkegården.
– Jeg ble rasende av dette, sier Tommy. – Det er insane.
Vi kjenner historiene om sitteplassene i bussene, men dette går dypere. At mennesker som lever i et så brutalt system likevel klarer å finne gleder i hverdagen og forsøker å komme seg gjennom den. Vi snakker om hvordan soulmusikken er full av sjel, og at sinne ikke alltid trenger å låte hardt; at fellesskapet, kjærligheten og solidariteten kan være like politisk som et rop.
– Dette er ikke bare offer – og lidelseshistorier, men musikk brukt som empowerment, det er så mye kraft her, sier Tommy.
Det er likevel noe eget ved å møte en mann som har gått så dypt inn i materien. Han er ikke bare samler; han er en som åpner dører, deler kunnskap, og DJ-er musikken ut i verden. Jeg spør ham om det norske soulmiljøet: Finnes det? Følger folk med?
– Godt og godt, det finnes mange som spiller soul i Oslo og Bergen, sier Søvik. Men internasjonalt er det et kjempefenomen.
Søvik tror han har 2000 venner på Facebook som er interessert i dette.
– Jeg bruker Facebook utelukkende til nørderi – kommunisere musikken, snakke med andre som elsker den, stille rare kildespørsmål. Internasjonalt, når vi snakker om 60-, 70- og 80-talls soul – det er stort.
Denne tidsalderen regnes som gullalderen, selv om det finnes obskure ting fra 90-tallet også. Men boken hans begynner i 1960 og slutter i 1980, for etter det tar discoen over.
– Soulmusikken i ’71 er det største popfenomenet, sammenlignbart med hiphop i dag. Så stort at tusenvis av familiedrevne, små selskaper ble kjøpt opp av noen få, store, hviteide selskaper. De tar kontroll over låtskrivere, personell, artister, kuer dem og fører dem i en mer kommersiell retning. De tar bort det politiske.
Samtidig skjer det store skifter i verden: Vietnamkrigen tar slutt, Black Panther Party faller fra hverandre, og energien som bar musikken gjennom tiåret, forsvinner.
– Tekstene mister den politiske kraften, og det handler stort sett om oppfordring til dans og disco. Soul har alltid hatt dette også, men så kommer en konservativ era i USA, og hiphop overtar på 80-tallet med Public Enemy, «Fight the Power» og sånne ting. Det er en kort pause før det tar seg opp igjen. Jeg mener at det er i hip hop det politiske er i dag.
Jeg spør om soulen får en slags renessanse nå. Hiphopen viser jo stadig til fortiden.
– Ja. En av overskriftene i boka jeg er mest fornøyd med, heter Straight Out of Soul. Den handler om at hiphop bygger på sin fortid. Alt er samples; det er en referanse til soulhistorien.
Søvik er spesielt glad i hiphop som bruker 70-tallets soulsamples.
– Jeg kjenner igjen sounden, særlig i politisk musikk. Public Enemy er en stor favoritt. Men det finnes også mye bra norsk hiphop jeg oppdager nå. Kanskje ikke så politisk, men hvor sounden resonerer hos meg.
Jeg vil høre mer om hvordan boken er bygget opp. Han er jo på mange måter en arkivar: en som tar vare på fortiden og bringer den videre. Hva opplever han som den viktigste jobben som forfatter og samler?
– Jeg ønsker å ta vare på historien. Jeg satt med en database på 2200 politiske singler jeg hadde samlet i 20 år, og ville at historien skulle ut, svarer Søvik.
– Vi kjenner Nina Simone og Marvin Gaye – What’s Going On er fantastisk – men jeg var lei av å lese om de samme, gamle historiene alle kjenner, når jeg visste hvor mye annet som fantes.
Han begynte å kategorisere låtene: de forsiktige uttrykkene tidlig på 60-tallet, som gradvis blir tøffere. Borgerrettighetsbevegelsen gir musikken mer kraft, og musikken gir kraft tilbake. Hoveddelen av boken dekker perioden 1968–73, og har fått overskriften Soul on Fire. Den starter ved drapet på Martin Luther King og flodbølgen som følger: eksplisitt politiske låter, James Brown som roper «I’m Black and I’m Proud», stolthet, identitet, Black Panther Party, kritikk av Nixon og Vietnam. Fra 1975 og utover fader den politiske kraften ut. Platebransjen tar over.
Kan man likevel si at ti års musikkhistorie ga et folk stolthet og råderett?
– Ja, enormt. Det kommer frem i låtene – «Black is beautiful», afros, natural hair, røtter i Afrika. De eier identiteten sin. De tar tilbake det som var forsøkt fratatt dem. Og hiphop kunne hatt nytte av den selvtilliten i dag.
– En ny generasjon musikere hadde faen ikke turt uten soulen! sier jeg.
– Veldig godt tenkt – enig, svarer Tommy og smiler.
En samtale med Norges soul-ekspert får meg til å tro enda sterkere på musikkens kraft. Det ligger en trøst i tanken på at det implisitt politiske i musikken kan samle mennesker på en måte som ofte er mer virkningsfull enn partipolitiske fronter. For det er ingen tvil om at det politiske landskapet i dag preges av fraværet av tydelig aktivisme. Jeg spør hvordan han opplever ungdommens politiske bevissthet i 2025.
– Jeg er far, og har vært lærer i over tjue år. Jeg treffer ungdom daglig. Jeg ser ikke kjempelyst på det politiske engasjementet. Noen har det, men langt færre enn på min tid. De klarer ikke ta alt inn, og det går for fort. Alt skal mates i små reels. Og vi har det ganske godt i Vesten. Så nei, dessverre, sier Søvik.
Men kanskje kan aktiv lytting hjelpe. Han fortalte tidligere at han setter av en hel time til å høre på musikk. Lyttebarer dukker dessuten opp i bybildet – rom for nærvær, konsentrasjon og sanselighet. Kanskje et tegn på at vi ønsker å våkne?
– Veldig kult at du sier det. Jeg holdt et foredrag på NMH, og flere jazzstudenter kom bort og syntes det var fantastisk å høre at musikken er politisk, sier Tommy. – Når jeg skal snakke for en gjeng 18-åringer, skal jeg spørre dem: Lytter dere virkelig? Er det bare rytmen, eller også bluesen?
Det er ingen tvil om at arbeidet hans er en hyllest til den mangfoldige soulmusikken. Han har bevisst forsøkt å holde seg selv i bakgrunnen. Det er artistene som forteller historiene; Tommy organiserer dem bare. Han forteller også om singelen som følger med boka, et testpress fra 1963 han kjøpte for 15 år siden.
– Jeg trykket opp fem hundre eksemplarer. Det står bare tittelen på låta; jeg vet ikke hvem som har laget den. Jeg brukte et par år på å finne tillatelse uten hell, men valgte likevel å gi den ut, forteller han.
– Jeg setter av pengene i en sperret konto i to år. Hvis noen kjenner igjen artisten når folk begynner å spille den, går pengene til dem. Hvis ikke, går de til museet Smithsonian’stNational Museum of African American History and Culture i Washington DC – de som virkelig legger penger i dette i disse harde Trump-tidene, hvor han prøver å styre hva som skal skrives om fortiden.
Å lete etter nisjeuttrykkene kan gi oss den sanne historien, tenker jeg etter intervjuet med Søvik. Sannheten kommer ikke nødvendigvis frem i skolebøkene; den finnes kanskje først og fremst i musikken.
Jeg overhører to kvinner i samtale mens vi vandrer gjennom et sublimt vakkert fjellandskap, ytterst på Helgelandskysten. Vi er på vei til Cezinando-konsert under årets Trænafestival – en kulturopplevelse like spektakulær som landskapet den finner sted i. De to har trolig kommet langveisfra, men later ikke til å kjenne hverandre fra før. Nå deler de åpenhjertig erfaringer fra livet. Som, i det store og det hele, har skuffet dem.
Den ene kvinnen forteller den andre at hun ikke engang vet om hun liker menn lenger. Hun har ganske enkelt blitt skuffet for mange ganger. Den andre må innrømme at hun er enig.
– Sort of back in that game. Men jeg er ikke klar for noen ennå. Kanskje er det kvinner jeg må gå for, sier hun og ler.
– Jeg tror jeg vil ha barn, da, fortsetter hun.
– Hvor gammel er du? spør den andre.
– 34.
– Du har fortsatt god tid.
Så blir de stille. Og jeg innser at denne sommeren – med all sin skjønnhet, og alle sine problemer – vil bli en tid for kontemplasjon. Hva lengter vi etter? Hva søker vi? Vi har blitt eksperter på å kontrollere alt – kalenderen, kroppen, karrieren. Men hva med kjærligheten? Fruktbarheten? Og den jævla drittverden vi lever i? Hva er meningen med det hele?
Jeg, som overhører samtalen, har heller ikke svaret. Men jeg noterer i skriveboken min: Knuste kvinner og menn … på leting etter noe som føles ekte.
Sommeren 2025 har vært preget av en dystopisk følelse – til tross for knallvær og festival. Gaza utsultes. Klimaet er i krise. Og Vesten lider av konstant dårlig samvittighet, kanskje nettopp fordi vi har trukket de beste kortene. Hvordan skal vi fortsette å leve i denne verden?
«Hvis du bare ser lyst på ting, kan det hende du ikke oppdager andre menneskers smerte,» sier Vigdis Hjorth i en samtale med Hans Olav Brenner, om viktigheten av å gå ned i det som er vanskelig og tungt. Det er meget treffende. Kanskje er det til og med nødvendig å være trist, sint og fortvilet akkurat nå. I en verden preget av kynisme og overfladisk spill, kan sårene våre være det eneste som gir oss bakkekontakt. Ingenting ydmyker stoltheten mer enn et knust hjerte.
Musikere snakker ofte om å utvikle et tredje øre – en evne til å høre seg selv. Kanskje er det nettopp det vi må gjøre: lytte mer intenst til oss selv, slik at vi lettere kan forstå hvor tonedøvt vi lyder om dagen.
Så la oss, for et øyeblikk, gi opp kontrollen. For mange oppstår nettopp de sterkeste øyeblikkene om sommeren, når pulsen går ned.
Akk, det var utvilsomt enklere å finne skjulte perler i hovedstaden før halve TikTok og Insta-gjengen ble matanmeldere. Likevel er det ingen tvil om at trendmaten og reel-trøkket funker. Pendelen har svingt langt fra det protestantiske, og køene slynger seg ut dørene på byens nye sandwich- og bollesjapper. Folk stormer forbi meg, rødsprengte i ansiktet, løpende fra det ene hype-bakeriet til det andre, gumlende på et beskjedent utvalg av FEM boller med ulikt fyll. Jeg klarer ikke å la være å spørre: Kjenner de en oppriktig glede?
Når selv mat og vin preges av prestasjon og optimalisering, er det kanskje på tide å minne om det åpenbare: Nytelsen. Jeg husker en fransk kokk som sa det så fint da jeg stresset med å finne den perfekte vinen på en restaurant: – Den egentlige luksusen, Johanna, er å slippe å velge.
Så – sammen med noen ekte livsnytere av noen venner – har jeg laget en alternativ mat- og vinguide for sommeren. Her finner du både innovative konsepter og klassikere, med én enkel oppfordring: Nyt mer, prester mindre.
Det kan bety piknik med fantastisk bakverk fra Kveitemjøl, krabbefiske på Hovedøya med vin i plastglass, torsketunger spist med fingrene på date på Liminal – eller kanskje speiding etter kjekke gutter på Nektar. Frokost på Kongens Marina – Norges svar på Aya Napa – avsluttet med en shot akevitt? Her er det bare fantasien grenser. Frokost på Kongens Marina
Det slår ikke feil, å være omgitt av en gjeng drita seilere og båteiere på Kongens Marina, Norges svar på Aya Napa. Men unngå å henge der om kveldene. DJ-kurateringen er ikke for Dagsavisens lesere. Sykle dit heller om morgenen, og opplev den utsøkte gleden det er i å fortære en frokosttallerken med egg og bacon. Frokost serveres dessuten helt frem til klokken 13.00. Dette er et lite stykke tropene ved Frognerkilene.
Frokost på Kongens Marina
Det slår ikke feil, å være omgitt av en gjeng drita seilere og båteiere på Kongens Marina, Norges svar på Aya Napa. Men unngå å henge der om kveldene. DJ-kurateringen er ikke for Dagsavisens lesere. Sykle dit heller om morgenen, og opplev den utsøkte gleden det er i å fortære en frokosttallerken med egg og bacon. Frokost serveres dessuten helt frem til klokken 13.00. Dette er et lite stykke tropene ved Frognerkilene. Gourmet-piknik
Oslo bugner av fantastiske bakerier om dagen, og Daglig Brød er blant dem som har etablert seg som et solid håndverksbakeri i det som kanskje er byens fineste nabolag. Her står gode råvarer og lange hevetider i sentrum, og med det som utgangspunkt, leker eierne seg med nye smaker og kreative kombinasjoner. Brød og sirkus, som de selv sier.
– Sommer og reise handler for oss om å nyte god mat og god drikke, forteller grunnlegger Paul Grønseth, som nå driver stedet på Ekebergskrenten – med hele familien med på laget.
– Uansett hvor vi drar, sjekker vi alltid ut de lokale perlene, både i Norge og i utlandet.
Paul bruker fortsatt den gamle appen Pinbox, hvor han kartlegger de beste stedene for bakst, kaffe, pizza og burger. Familien er kanskje ikke så fancy i matveien, men de er 100 prosent opptatt av å finne folk som genuint bryr seg om det de lager.
Hos Daglig Brød brukte de to måneder på å perfeksjonere kanel- og kardemommebollen – før de i det hele tatt vurderte å toppe dem med krem. Bollene er faste innslag fra onsdag til fredag (bakeriet holder stengt mandag og tirsdag).
– I helgene går pistasj og mørk sjokolade unna tidlig. Det har sikkert noe med Dubai-feberen som herjer landet nå – men jeg har alltid elsket den kombinasjonen, sier Paul.
Kanelbollene med ostekrem – både med og uten all slags deilige toppinger – har etter hvert blitt et reisemål for dedikerte bolle-entusiaster.
Flere bakerier verdt å merke seg:
Mjøl Bakeri har «brød-onsdag» med to brød til under hundrelappen.
Og hos Kveitemjøl får du også utsøkt bakverk. Kjøp med deg rundstykker, smør dem med rørossmør, vellagret Jarlsberg og coppa – og pakk dem inn i pent papir. Nyt dem ute i sola, eller som del av en luksuspiknik. Kur mot regntunge dager
Regnværsdager, som det tross alt er mange av i vårt langstrakte land, krever dumplings og vin. Hva med å stikke innom Beijing Palace når det bøtter ned? Her får du dampende gode dumplings – og et overraskende solid vinkart med skikkelig gode priser hvis du har lyst på en hel flaske De som vet, de vet. Hilsen Helga.
Et annet tips er Kruttverket – med badstue og live jazz (!) på programmet. Matprofilen Mari Moen (@matgossip) mener dette stedet får altfor lite oppmerksomhet. Kanskje på tide å gjøre noe med det?
Skrenten Pizza foretrekkes av mange.
Spis med fingrene på date
Det er noe dypt intimt ved å spise med hendene. Grunnlegger av Torshovs nabolagsrestaurant, Liminal, Oscar Ørskog, forstod verdien av kortreist mat allerede som guttunge.Barndommen tilbrakte han delvis i Spania – et opphold som virkelig tente matinteressen.
– Jeg har alltid vært glad i maten til bestemor og bestefar, men det å komme ned dit og spise 17 retter på en vanlig hverdag… det var noe helt annet, sier han.
Familien spiste ute to-tre ganger i uken, og Oscar minnes spesielt den fantastiske sjømaten.
– Jeg elsket snegler, og har siden drømt om å servere dem på min egen restaurant.
Men det har han ikke turt ennå. Han vil nemlig gjøre det på ekte spansk vis: i en spicy tomatsaus, der du slurper dem rett fra skallene.
– Det er sjelden du får nordmenn til å spise med hendene, ass.
Likevel har han pushet noen grenser på restauranten. Han serverer blant annet torsketunge. Den er fritert, men ser fortsatt ut som… ja, en tunge.
– Jeg sier at folk må ta den med fingrene og spise den hel. Jeg har ikke fått én eneste klage.
Og er du glad i god vin og personlig service? Stikk innom Lasarett på Torshov etter middag, hvor Pål og Thomas sørger for topp stemning, fulle glass og solid vinkunnskap.
Øyhopping og skalldyrfat
Helga Dis Asbergsdottir, grunnlegger av Palate restaurant i Oslobukta, foretrekker å komme seg ut av byen i sommersesongen.
– Ta båten ut til lille Herbern og nyt et skalldyrsfat – en perfekt sommerklassiker. Eller legg sykkelturen til Malmøya og besøk den sjarmerende, lille restauranten Solvik. Den er ikke fancy, men utrolig koselig.
Et annet tips er Bygdø Kongsgård, hvor du kan oppleve det beste området har å by på av kortreiste produkter. Alle råvarene kommer fra deres egen kjøkkenhage, kongsgården eller ysteriet på Bygdøy. Spiseriet ligger i et stort, flott drivhus – og byr på et lite stykke Provence her i hovedstaden.
Grilling for viderekomne
Grilling er fantastisk – en av de eldste, enkleste og samtidig mest krevende måtene å lage mat på. Heldigvis har vi den danske sjefskokken på Kafeteria August, som gjør jobben for oss.
Det mest fascinerende med Johannes Samsom er ikke bare håndverket hans, men hvordan han skaper et internasjonalt miljø midt i byen. – Nordmenns skyhet og konfliktskyhet er som en folkesykdom, sier han.
Når det kommer til grilling, handler det ikke bare om å skru kokeplata på ni.
– Å grille handler om intuisjon og forståelse for varme. Du må lese kullet, kjenne temperaturen og vite hvordan råvaren reagerer. Når du får til det – når røyken setter seg i fettet og overflaten karamelliseres jevnt – da smaker det helt unikt, sier Johannes.
Johannes Samsom fyrer opp grillen på Kafeteria August i hele sommer.
Han foretrekker å grille både kjøtt og fisk med beinet på. Det gjør tilberedningen mer krevende, siden varmefordelingen påvirkes av beinet, men til gjengjeld blir resultatet saftigere.
– Jeg bruker ofte intervallgrilling: Ta råvaren av grillen og la den hvile litt før den grilles ferdig. Da stiger temperaturen jevnt, uten at kjøttet blir tørt.
Og til grillsmaken? Der elsker Johannes sterke smaker.
– Alt fra grillen roper etter en god indonesisk sambal, spør du meg.
På Kafeteria August denne sommeren får du blant annet: Grillet sjøkreps delt i to, med ramsløksmør. Kyllingvinger med ketjap manis-glaze og spicy japansk kosho-dressing Grillet makrell med cherrytomatsalsa og basilikumkrem. Grillet surdeigspitabrød med sumak, za’atar, rosiner og lacrima-chili. Grønn asparges med ramsløk- og lardokrem, pinjekjerner, ferske erter og syltet ramsløksstilk. Er du overbevist?
Østers på Eff Eff, pizza på Skrenten
Siste torsdagen i måneden grilles det østers på Eff Eff – en soleklar favoritt i mine kretser. Dette er stedet for å se, og bli sett.
Min psykologvenn Simon foretrekker dype samtaler i rolige omgivelser fremfor støyende barer. Om sommeren sverger han til klassikerne: krabbefiske og vin i plastglass på Hovedøya, eller pizza levert med Foodora – servert med utsikt fra festningen.
Bob the Bagel og Jungels pizza nr. 17 i parken er også en favoritt i mine kretser. Skrenten Pizza er en liten skjult perle – her er det mest lokale nabolagsfolk som henger. For enkel, digg og laidback pizza i sola, anbefaler vi ZZ Pizza i Gamlebyen.
Eller sving innom Felloni og Piersante, kjøp focaccia-pizza, og ta med i parken. Sichuan Chengdu er også superbra for takeaway til parken.
Eller enda bedre: Fyll en kurv med godsaker fra dine favorittsteder. Eller kjør en skikkelig alternativ fri: kinesisk potetsalat, koreansk bimbap, eller en japansk bento med kald pastasalat, omelett og karaage. Noe litt annerledes – og veldig godt. Sene sommerkvelder på Løkka
Selv om Løkka stadig gentrifiseres, finnes det noen klassikere som holder seg sterke. Blåskjell og fries hos Peder er en av dem. En sen sommerkveld på uteserveringen til Le Benjamin med blåskjell og sjøkreps er også en perfekt kombinasjon. Jeg datet en gang en litteraturstudent som elsket å spise i baren. Det å spise sjømat og se hverandre dypt i øynene føltes alltid litt … opphissende.
Avslutt gjerne kvelden med iskrem fra en hvilken som helst butikk, og naturvin i kveldssola – en fantastisk kombinasjon som balanserer ditt indre barn med din wannabe sofistikerte voksen.
Nektar vinbar. Foto: Amanda Iversen Orlich
Speiding etter kjekke gutter på vinbarer Nektar er stedet for å speide etter kjekke gutter. Som kuratorvenn Maria Katarina T. Michaelsen, aka MK, sier:
– Nektar speiler de som jobber bak baren – de hyggelige gutta som skaper god energi, og gjestene betaler for den vibrasjonen.
Bartender Haug Skjæråsen fra Lasarett anbefaler Albatross – gode drinker, avslappet stemning, alt du kan ønske deg på en barkveld. Han trekker også frem Bon Lio i baren, et skikkelig undervurdert sted med et imponerende utvalg av spanske viner. Og Perla må heller ikke glemmes – det er alltid plass der! Perfekt for en datenight.
Matgossip mener Bar Lardo er altfor bra til å få så lite oppmerksomhet. De har en hemmelig rett med egg og ansjos som er verdt å prøve. Vil du ha mer mat og kjenne på bylivet, er Sparta et fantastisk valg med både et solid vinkart og deilige småretter. Eller prøv Plomme Umesku på Konoj.
Happy Ending er en nykommer med byens beste bab. Foto: Johanna Holt Kleive
Nattmat i tropevarme
Vi vet alle hva nattmat egentlig handler om: å forlenge timene før leggetid, spesielt for de av oss som ikke enda har turt å det første steget mot vår utkårede. Det finnes flere gode alternativer for deg som vil utsette kvelden litt.
Prøv ekte syrisk kebab – the real deal – på the Hungry Bird. Eller gjør som en skuespillerkompis: dra med deg daten på Happy Ending og mat vedkommende med vannbakkelsene med kyllingleverparfait – en sikker vinner. Der finner du også en deilig kyllingshawarma og mange andre smakfulle småretter.
Vil du kjenne på sommerstemningen på Aker Brygge uten å ende opp i en turistfelle, er Stranden 30 et friskt pust. De serverer fantastisk sjømat på en flott uteservering. Men spør gjerne Atli om å lage brochette av lam til deg i de sene kveldstimene – en rett som ikke finnes på kartet.
På bohembaren Lorry er man som regel såpass full at maten blir noe av det siste man legger merke til. Derfor er det trygt å stole på at maten der, ifølge ryktene, stort sett er uendret – og fortsatt solid. Spankuler sjanglende hjemover og vær glad.
4. juni ble nasjonalisten Karol Nawrocki utnevnt til president i Polen. Dagen etter sto mitt feministiske svartmetallband på scenen under Mystic Festival i Gdańsk – landets største begivenhet for tung musikk. I en verden i brann føles undergrunnsmusikken viktigere enn noen gang. Den nekter å innordne seg, stritter imot og sier: Ikke faen.
For Witch Club Satan, bandet mitt, er musikk og politikk uatskillelige. Vi har de siste årene vakt oppsikt med våre ekstreme liveshow, nakenhet, blod og rituelle innslag – alltid med en tydelig feministisk og politisk brodd. Vi drives av et kraftfullt perspektiv: kvinnelig raseri. Vi har tatt tilbake ord som «heks», «hysterisk» og «hore» – ord som historisk har vært brukt for å undertrykke kvinner – og gjort dem til kilder til styrke og motstand.
Tidligere låter som «Mother Sea», «Hysteria» og «Black Metal is Krig» har vært eksplisitte kamprop – for miljøet, for Gaza, mot apati. Nå er vi aktuelle med en ny singel, en låt om håp som radikal handling. For vi mener at om du lager kunst i 2025, må du ta stilling. Du må vise hvor du står. Har du en mikrofon og en forsterker, har du makt.
Jeg kommer fra et pønkete sted. Et sted på skrå, i randsonen, der alt føles litt mer ekte fordi det står i opposisjon til noe annet. Jeg har alltid elsket punken fordi den ikke en sjanger, men en kraft. En holdning, en måte å eksistere på. Pønkeren, for meg, er ikke den som har alle svarene – men den som leter. Som forsøker å finne, eller i det minste kjenne, et liv som er bryet verdt.
Jeg er nemlig av den oppfatning at hvis du virkelig investerer i virkeligheten – leser, ser, føler, agerer – da kan du ikke forbli likegyldig. Lar du verden slippe inn, er det umulig å ikke la seg påvirke. Det er derfor jeg alltid har vært, og fortsatt er, pønker: fordi jeg ønsker å respondere på det jeg opplever.
I en verden som i stadig økende grad polariseres, utplyndres og voldtas, har jeg kjent en trang til å rope når andre hvisker. Men kanskje, tenker jeg nå, er det nettopp ømheten som er den nye måten å rope på.
En av filmene som gjorde sterkest inntrykk under årets Cannes-festival, var norske Joakim Triers «Affeksjonsverdi» – en film som nettopp handler om ømhet. «Ømhet er det jeg trenger nå,» uttalte Trier under pressekonferansen. Filmen utforsker hvordan traumer påvirker kvinner som har bodd under samme tak, forskjellig. Men også menn føler ting, understreket han, og viste til Marguerite Duras’ påstand om at den mannlige fortellingen som dominerer vestlig kultur ofte er en myte: «Setter du en mann i et hus, virker han fortapt; setter du en kvinne i et hus, virker det som huslig lykke.»
Trier og medskaper Eskil Vogt kommer fra en punk-bakgrunn. De er motkultur, og ønsket ikke å lage følsomme filmer. Men gjennom arbeidet – og med alderen – har de begynt å erkjenne sårbarheten i verden og i seg selv. «Jeg trenger å tro at vi kan se hverandre, at det finnes forsoning. Polarisering, sinne og machismo er ikke veien videre.»
Det kan tidvis være utfordrende å henge på fest i Oslo etter å ha gitt avkall på både indeksfond og fast jobb.
– Ustabilitet er bra for den indre flamme, kan jeg finne på å si på fest. Jeg ber naturligvis om bråk. Det eneste folk later til å være opptatt av om dagen, selv i kunst- og kulturfeltet, er at man skal eie. Koste hva det koste vil. En kompis kjøpte nettopp et bøttekott på Tveita. Det tar ham halvannen time å komme seg dit med kollektivt. Vi ser ham sjeldnere og sjeldnere i disse dager.
Her, som på så mye annet, er jeg og Kathinka like. Når vi ydmykt forteller at vi ikke akter å bruke størsteparten av livet på å stå til tennene i gjeld, ser folk forskrekket på oss. Personlig har jeg aldri vært en person som klamrer meg til ett sted. Det er nok derfor jeg trives best ved havet, det evig foranderlige som har brakt ulike grupper, kulturer og livsformer sammen. Jeg kommer til å tenke på Gidske Anderson, som skriver at hun alltid har følt det som dikteren Saint John Perse: «J’habite mon Nom». Jeg bor i mitt navn. Anderson var en slags mental nomade, som vel egentlig uten å være klar over det deltok i en slags åndelig revolusjon.
Kanskje er det også en ny livsform vi søker, Kathinka og jeg. Det flertallet bruker på oppussing, bruker min venninne og jeg på bøker. De prioriterer stabilitet, mens vi prioriterer innblikk. Vi har ikke god råd, men vi har råd til å reise og drikke små mengder champagne, fordi vi godtar å leve på 17 kvadrat vi ikke eier selv.
– Hvordan har dine første fire uker gått i hovedstaden? Spør min venninne med et flir.
– Godt spørsmål. Det er jo ingen med vett i behold som forlater et land der nytelse, erotikk og livslyst står så sterkt, eller hva?
En tidlig vårdag på 2000-tallet knuser jeg en blomstervase på kjøkkengulvet. Jeg er ti år gammel, opprørsk og rasende. Det syder og koker inni meg; jeg knytter nevene og skriker så høyt at veggene rister.
– Hva er det som skjer? roper mamma, forferdet.
Jeg ser på henne med desperasjon i blikket og roper av full hals: JEG HAR IKKE HATT NOE GODT LIV!
Kjærligheten min til bordets gleder – til nytelsen og skjønnheten – begynner nettopp her, i et desperat forsøk på å slippe unna tilværelsens mørke hull, og den knusende likegyldigheten som tar knekken på så mange.
Mamma pleide å spøke med at hun stadig lette etter gløden i øynene mine, uten å finne den. Jeg var konstant i minus, alltid på vei videre, uten evne til å lande. Hodet mitt var til enhver tid overstimulert, men jeg var gjennomgående uinspirert.
Jeg var kort sagt et barn av min tid: Med alle muligheter foran meg, ute av stand til å glede meg over dem.
En Winemaker’s Dinner er noe av det beste man kan overvære for å komme tett på et stykke kultur utenfor egne grenser. Særlig vi nordmenn, som lever så isolert fra omverdenen at vi nærmest er å regne som et eget kontinent. Vi har godt av å tine våre fryste hjerter med asiatisk mat – og tilhørende vin.
30. april overvar jeg min første vinmakermiddag for sesongen, i regi av Moestue. Sommeren nærmer seg med stormskritt, og hva passer vel bedre enn å servere Riesling – sjømatens uovertrufne følgesvenn? Happolati stod for menyen, og imponerte med den ene formidable sjøretten etter den andre.
Noen vil kanskje innvende at tørre, chrispy viner fra Chablis eller Sancerre er å foretrekke. Men tysk Riesling har unektelig noe eget ved seg; en fengslende kompleksitet som er vanskelig å motstå. Skjønt vi drikker jævlig mye Riesling i dette landet. Jeg har tidligere skrevet om hvor påfallende mange Rieslinger som serveres i ett samme måltid på norske restauranter. Riesling dominerer kulturen. Men kanskje nettopp derfor skal vi fordype oss i den – og avdekke hva som kjennetegner dens storhet?
Som navnet tilsier, er en vinmakermiddag et gjevt besøk av vinmakeren i egen person. Happolati-teamet serverte en smaksmeny og tilhørende vin, mens produsenten selv gikk rundt og snakket med gjestene. Det er faktisk en svært god deal: syv glass vin til matchende retter, til under 2000 kroner.
Hele 95 prosent av Tysklands toppviner lages på druen Riesling. På samme måte som Chardonnay er Riesling plantet i vinmarker over hele verden, i håp om å fange originalens praktfulle frukt, knivskarpe syre, og sitrende nerve.
Noen Rieslinger kan bli for grønne, for aggressive, for syrlige. Men vinene fra Schlossgut Diel er høyst levende; aromatiske, komplekse, og tidvis fengslende.
Schlossgut Diel holder til i landsbyen Dorsheim i den øvre delen av Nahe og eiendommen omfatter i dag omlag 25 hektar vinmark. Det tilsvarer en årlig produksjon på ca 120 000 flasker, der 65 % av produksjonen omfattes av Riesling.
Etter at Caroline Diel tok over etter faren, har vinproduksjonen gjort tydelige fremskritt og er dessuten langt på vei i ferd med å bli 100 % biodynamisk. For denne kvelden har hun sendt ektemannen Sylvaine (noen må jo bli hjemme å jobbe hands-on med produktet!) – en utpreget franskmann som har bodd i Tyskland de siste 15 årene. Han er selgeren i denne bedriften, og har snakketøyet i orden;)
Han forteller om sitt forhold til druen – om hvordan han som skeptiker ble overbevist om dens storhet. Schlossgut Diels visjon oppsummerer også vinene vi ikveld får servert:
“Fruity, but not sweet. Mineral, but not acidic.”
Vår kjærlighet til Riesling kan forøvrig enkelt forklares ved hjelp av ganen; Drikker man noe surt etter å ha spist noe surt, smaker det søtt. Kombinerer man surt med salt, fremstår det enda søtere. Riesling er derfor en utrolig anvendelig drue, som nesten alltid fungerer som en forsoning i munnen – særlig til delikat kjøtt som sjøkreps, kamskjell og hummer. Det er trygt, men fremfor alt godt.
Maten på Happolati var intet mindre enn fantastisk. Jeg kan ikke fatte og begripe hvorfor jeg ikke har besøkt restauranten tidligere. Dette er asiatisk kosegourmet som får smaksløkene til å trygle om mer. Dumplingsene, toppet med rause mengder løyrom, står igjen som uforglemmelige. Det var spenning i hver bit! Sånt er jeg ekstremt svak for…
Å drikke Riesling gjennom en hel kveld er en opplevelse i seg selv – som å bli virkelig godt kjent med et annet menneske, der flere lag gradvis avdekkes.
Sidemannen var ikke særlig åpen i starten. Jeg fikk høre at han var verdensmester i vinsmaking, og mistenkte at han var blitt blasert av for mange gode smaksinntrykk. Trolig opplevde han meg for intens. Men du verden som vi fant tonen etter å ha spist og drukket oss gjennom en hel kveld. Mennesker er som viner flest; man trenger faktisk litt tid for å bli klok på dem.
Jeg må innrømme at jeg foretrekker kompleks, vellagret Riesling. Kjennetegnet på stor Riesling er nettopp dens evne til å utvikle seg praktfullt med alderen, kanskje enda mer enn topp Chardonnay. Den kan være eksepsjonelt aromatisk, hvilket gjorde den så ekstremt god til heten i maten.
Og lagringspotensialet er enormt – en 20 år gammel Riesling kan være rent ut oppsiktsvekkende!
Mange nordmenn er skeptiske til sødme i vin. Men vær så snill: Kjøp en flaske tysk Riesling av høy kvalitet fra Schlossgut Diel, gjerne en med mest mulig restsukker, og fortell meg hva du synes. Er den ikke tvers gjennom forførende? Balanse i en Riesling handler nettopp om den dramatiske spenningen mellom den brennende syrligheten og den subtile sødmen.
Fem timer senere er vi alle berusede. – Nå kjenner dere min kone, konkluderer vår franske venn. Nå gjenstår det bare å smake på en av de sjeldne rødvinene.
JOHANNA HOLT KLEIVE 