Forfatter: jhk9170

Jeg befinner meg i Paris en iskald søndagskveld med en camel blue i kjeften. Det er duket for poesi-konsert med norsk-fransk-tyske Ljodahått på «Festival Paris en toutes lettres», og køen er oppsiktsvekkende lang. I Frankrike lever poesien i beste velgående.

Et hundretalls mennesker, franskmenn, tyskere og til og med et knippe nordmenn, har tatt turen for å oppleve et band litt utenom det vanlige.

Det var redaktør i Ballade, Guro Kleveland, som tipset meg om dette norske, litt off-beat bandet med det lettere mystiske navnet Ljodahått, som på kanskje enda mer mystisk vis har fått fans rundt om i Europa, spesielt Tyskland og Frankrike.

Tom Waits møter Leonard Cohen i en bar hvor Jacques Brel serverer Jeremy Enigk finurlige drinker med ekstra angustura.

Bandet består av ni norske, tyske og franske musikere, skuespillere og komponister som tonesetter norske dikt fra de mytologiske manuskriptene fra Edda fram til kjente norske diktere som Henrik Ibsen, Tarjei Vesaas og Olav H. Hauge, men også mindre kjente som Astrid Hjertenæs Andersen, Olav Nygard, Kristofer Uppdal.

Hva passer vel bedre enn å sette Ballades frilansjournalist, som for tiden befinner seg på utdannelsesreise i Frankrike, på oppdraget?

– Musikken har blitt omtalt som en salig blanding av Tom Waits møter Leonard Cohen i en bar hvor Jacques Brel serverer Jeremy Enigk finurlige drinker med ekstra angustura, kan Guro Kleveland fortelle, og nikker til lederen av kulturhuset Ælvespeilet i Porsgrunn, Erik Friesl.

Grunnleggeren og lederen av Ljodahått heter Magne Håvard Brekke, og han har bodd i Frankrike i flere tiår. Han er en skuespiller som er opptatt av sterke tekster og musikk og en hel del mer.

– En ting som ikke er skrevet om noe sted i norsk media er at han faktisk hadde en rolle i Le Bureau, som var en gigantisk seriehit også her hjemme. Jeg mener han spiller en tysk journalist og er med i fire episoder, sier Guro.

Et såkalt scoop med andre ord. Vi blir enige om at jeg kaster meg på toget til Paris om anledningen byr seg. I forkant ringer jeg grunnleggeren selv, Magne Håvard, for å lære ham bedre å kjenne.

Og la det være sagt først som sist: Vi har med en ekte legende å gjøre.

Lar seg ikke trykke ned av umuligheter
Magne Håvard Brekke og jeg finner tonen kjapt, til tross for at vi begge er litt rustne i norsk. Personlig har jeg begynt å tenke på engelsk – og dét etter bare fire måneder.

For Magne Håvards vedkommende er det nærmest et helt liv siden han snakket på morsmålet. For 35 år siden reiste han ut i den store verden.
– De ville ikke ha meg på teaterskolen i Oslo, sier han over telefon fra Paris.

– Du vet det er vanlig å søke på den skolen i fem år? spør jeg.

– Joda. Men på den tida tenkte jeg at det ikke var noe poeng i å søke på nytt, fordi jeg visste at jeg sannsynligvis ikke kom til å forandre meg så voldsomt og sannsynligvis heller ikke de som satt i juryen. Tanken om å søke fire år på rad ble for håpløst. Enten kicker man på noe eller noen eller ikke, tenkte jeg.

Ljodahått. Foto: Pressefoto (Foto: )

– Et godt valg, later det til. Ljodahått tar nå verden med storm, forstår jeg?
– Vi tar kanskje den lille verden vi spiller for med storm hver gang vi har muligheten til å få komme opp på en scene. Hvor enn det måtte være! Og vi har holdt på i over ti år med stort sett veldig lite, men godt publikum. Det har vært, og er, en kamp å få til spillemuligheter. Men, vi gir oss ikke. Dette brenner vi for. Vi har til og med spilt i India på norsk – alltid på norsk, og så nærme dialektene og nynorsken og bokmålet til disse flotte norske dikterne som vi klarer.

Bandmedlemmene har vært kompromissløse siden start. Alle synger på norsk. Dessuten er de vanskelige å sette i bås. Ikke er det jazz. Ikke er det pop. Ikke er det norsk folkemusikk. Valget om å være elleve personer på scenen, er punk så det holder:

– Jeg er teatermann, ikke sant, og jeg liker at det er folk på scenen. Jeg er dessuten veldig imot at det blir kutta ned på kultur, at det skal være så små og lette rammer som mulig.

– Det er om å gjøre å lage leven?
– Jeg liker at det er mennesker på scenen, at vi ikke lar oss trykke ned av umuligheter. Men det ble litt mange å holde styr på til slutt. Nå er vi sju personer på scenen pluss lydmann og vår fantastiske illustratør som kjører projeksjonene under poesi-konserten. Étienne Bonhomme, Hans-Jørgen Bjørnstad, Magne-Håvard Brekke, Ståle Caspersen, Jérôme Meyer-Bisch, Philippe Moja, Vidar Osmundsen, Eirik Mannsåker Roald, Rainer Süßmilch; alle bidrar med sine perspektiver til dette kollektive prosjektet.

Ideen bak prosjektet kom for alvor da Magne Håvard fikk en litt uvant forespørsel l i 2002.

– En fransk arrangør spurte om jeg kunne bidra med et innslag om Norge. Det første jeg svarte var: no fucking chance.

– Du hadde fått nok av Norge?
– Nok og nok. Jeg blei vel heller rett og slett redd. Men det er kanskje først når man er ute i verden at man får et forhold til hva det innebærer å være norsk. Helt siden jeg dro fra Norge har jeg hele tiden blitt konfrontert med det å være fra Norge og norsk. Har jo stort sett vært den eneste fra Norge med de jeg har jobbet med. Jeg begynte å grave litt i erindringene mine, verdier som jeg hadde hatt et sterkt forhold til i min utlendighet.

– Du har altså kommet nærmere hjemlandet ved å reise?
– Jeg tror det. Jeg ble klar over hva som var viktig for meg med hensyn til røttene mine. Jeg var 22 år gammel da jeg dro, og da er man ganske prega allerede. Jeg blei jo hele tiden konfrontert med det å være fra Norge, så jeg begynte vel tidlig å grave i det spørsmålet – hva betyr det for meg å være norsk, hva er det ?
Etter hvert betrakter jeg vel det norske samfunnet litt utenfra i og med at jeg bare er på besøk.

Han utdyper:
– Jeg har sett hvordan ting forandrer seg, men jeg er samtidig preget av norske verdier, og den norske naturen. Det som er spennende med dette prosjektet er at vi gjennom musikken gir de gamle dikterne nytt liv – deres tanker og holdninger og måter å se livet på.

Noe av det store med prosjektet for Magne Håvard, er at alle bandmedlemmene synger på norsk. Dette treffer godt uavhengig av konsertarena og publikum.

– Vi lager musikk til komprimerte, innholdsrike og modige tekster. Vi opplever at når vi spiller i Frankrike eller til og med i India, så er folk svært lydhøre, selv om de ikke alltid forstår hva vi synger om. Ljodahått formidler nok noe som er universelt og måten vi formidler på er kanskje menneskelig og nært. Det norske språk kan jo dessuten være fin musikk.

Ljodahått under konserten i paris, november 2021. Magne Håvard Brekke helt til høyre i bildet. – Å ta en avgjørelse gjør ikke livet enklere, men du får en større følelse av at du er unik i verden, sier skuespilleren og musikeren som har bodd i Frankrike de siste 35 årene. Foto: Johanna Holt Kleive (Foto: )

Klare holdninger
Det er fint å snakke med en nordmann i Frankrike når jeg selv befinner meg i Frankrike. Jeg føler slektskap til tingene han snakker om.

Magne Håvard spør meg hvorfor jeg valgte å reise. Jeg svarer at jeg trengte ikke bare fysisk, men også mental avstand til Norge.

– Jeg liker at franskmennene er arrogante. Da veit jeg at jeg blir tvunget til å lære meg språket, sier jeg over telefon. – Dessuten digger jeg mat- og vinkulturen.

– Godt poeng. Her i Frankrike står man gjerne lenge i kø for å kjøpe litt ost eller hva det måtte være de har bestemt seg for å spise. Mat er viktig for det franske folk, hele tida, og det står de for, sier Magne Håvard.

– De utviser en helt klar holdning. Og slik er det også med det franske språket: de er veldig takknemlige når de møter fremmede som forsøker å snakke til dem på fransk, forteller han.

– Ja, det inntrykket har jeg også. Vi nordmenn er alt for forsiktige, sier jeg.

– I Norge har jeg inntrykk av at vi skal være så forståelsesfulle og hensynsfulle hele tida, at vi til slutt kan miste våre meninger. Men vi burde ikke skule meningene våre. Det er ikke så viktig om du har rett eller tar feil, sier Magne Håvard. Ofte viser vi hensyn uten å vite hva det er vi viser hensyn til. Vi tror at naboene våre vil ha det slik eller slik uten å gå å snakke med dem om det. Det er ikke slik man bygger gode relasjoner til sin omverden. I «Loddfåvne» fra Edda synger vi om dette. Ofte veit dei / som inne sit / lite kva folk som kan fara.

– Det viktigste er å ta en avgjørelse?
– Ja. Å ta en avgjørelse gjør ikke livet enklere, men du får en større følelse av at du er unik i verden.

Magne Håvard drar på det. Så sier han:
– Det å være unik betyr ikke noe annet enn at det finnes bare deg, én gang, i dette livet. Er du bevisst at du er unik, ser du kanskje lettere at andre er det også.

– Og for ditt vedkommende er det på scenen du skal være?
– Som skuespiller prøver jeg bare å være så mye som mulig meg sjøl, og jeg kan være mer meg selv på scenen. Og folk kommer tett på noe sant som de kan relatere til. Det å være publikummer er vel en mulighet til å betrakte, beskue, oppdage, ta del i noe som skjer her og nå, sammen med andre – det er noe veldig aktivt å være publikummer. Vi på scenen merker jo om et publikum er tilstede og interesserte. Et godt publikum er for meg et våkent publikum. Når det er sagt vil jeg også nevne at det kan være en fantastisk søvn hvis man skulle ha behov for en «kvil i bakken» som publikummer. Den atmosfæren man da sover i er full av lyder og energi og man sover med mange mennesker rundt seg. Det kan være en god søvn og ikke nødvendigvis uinspirerende for oss på scenen.

Hvor fantastisk er egentlig den jævla karusellen?
Men over til noe helt annet:
– Jeg lovet min redaktør å grave litt fakta ut av deg om rollen din i den franske etterretningsserien Le Bureau, som ble en skikkelig hit i Norge, sier jeg.

– Ja, jeg hørte at den ble godt mottatt i Norge, svarer Magne Håvard.

– Jeg er jo opprinnelig teaterskuespiller. Jeg kan ikke så mye om filmskuespill, forstår veldig lite av teknikk og sånne ting. Det er forresten veldig vanskelig å snakke om seg sjøl og hvordan man fungerer og ikke fungerer, men jeg er vel ganske naiv og når det er et godt arbeid glemmer jeg kamera og teknikk og hele sulamitten. Tenker vel kanskje der og da at kamera får finne meg og ikke omvendt. Le Bureau var en fin opplevelse. Godt skrevet og flinke folk over hele linja. Mer har jeg egentlig ikke å si om den saken.

Magne Håvard Brekke i Ljodahått. Her i et stillbilde fra den populære franske etterretningsserien Le Bureau, der Brekke spiller en tysk journalist i fire av seriens mange episoder. (Foto: Jessica Forde)

– Det var vel litt stas å ta del i et så stort rigg?

– Det var arbeid, ikke sant. Men jeg er glad i å jobbe. Treffe nye folk, ta nye utfordringer og undres over at jeg er med på dette også. Å slappe av på soffan med Netflix og take-away er ikke noen stor drøm for meg, altså.

I den forbindelse kommer vi i snakk om hvordan Norge har forandret seg de siste årene. Magne Håvard mener for eksempel at Norge er blitt veldig amerikanisert de siste tredve åra. Dette påvirker kulturen i stor grad.

– Jeg har aldri vært opptatt av å være stjerne, to make it, som Sinatra synger om. Hva betyr det? Hva er så great liksom, hva er så fantastisk? SÅ fantastisk er det faktisk ikke på noen steder på denne kloden. Jeg mener… What does fucking success mean?

– Du er opptatt av vanlige folk?

– Jeg har alltid vært opptatt av vanlige folk. Og mye mer opptatt av det faktum at flesteparten av oss blir kasta av karusellen. Hvor fantastisk er egentlig den jævla karusellen liksom? Jeg er opptatt av de små ting, de små lyspunkt som får oss til å smile som får oss til å føle at vi lever, er til i et stort hele. Disse små ting og gester i hverdagen vår som forandrer alt. At vi våger det lille.

Det skapes så mye ensomhet i samfunnet vårt i dag gjennom vår måte å kommunisere på, eller rettere ikke å kommunisere, mener Magne Håvard. – Og da mener jeg lenge før denne pandemien.

De norske dikterne han holder høyt er gjerne outsidere av samfunnet. De filosoferer over de små tingene i hverdagen, og hva de betyr for oss.

– Hva skal til for å oppleve tilhørighet? Jeg er opptatt av at man skal ha nysgjerrighet for hverandre. Vi er, som Vesaas uttrykker det, «som lauv er du og eg – fort skjelvande og fort borte. De tingene tror jeg er enda viktigere i dag. Man kan lære mye om seg selv i kommunikasjon og møter med andre. Derfor er jeg opptatt av teater og prosjekter som foregår LIVE. At folk må ut for å komme sammen. At et publikum er noe av det flotteste som finnes. Vi kan ikke ha sterke opplevelser med mange andre når vi ligger på sofaen hjemme. I hvert fall ikke med mange andre folk vi aldri har møtt før og ikke kjenner.

Jeg sier meg enig, og forteller at dette er grunnen til at jeg kommer til å bli værende i Frankrike en stund.

– Som utlending snakker man mindre, og lytter mer, sier jeg.

– Definitivt. Vi bør snakke mer om dette. Kommer du til Paris?

– Jeg skal undersøke mulighetene, svarer jeg.

– Vi spiller klokka seks på søndag. Du burde komme hit. Kanskje får du en god opplevelse og kan skrive om det. Får du en nedtur, kan det også være interessant for artikkelen. Du kan si: fy faen, tenk at det finnes folk som liker denne type musikk.

– Haha, det tviler jeg på at jeg kommer til å skrive!

– Vel, men det er jo også et tema verdt å diskutere: den følelsen man får når man ikke forstår seg på det samme som de andre tilsynelatende gjør. Vi er tross alt ulveflokker som liksom skal ha lest den samme boka og sett den samme tv-serien. Men hva gjør du om du ikke føler at det resonnererer? Det kan da fort skje!

Vi er sammen på denne planeten
Om Ljodahått treffer den unge Kleive, gjenstår å se. Jeg har omsider kommet meg gjennom den endeløse køen. Konserten skulle ha begynt for 20 minutter siden, men dette tar sin tid.

Det er lang kø for å høre Ljodahått i Paris i november 2021. Foto: Johanna Holt Kleive (Foto: )

Jeg har satt meg på første rad ved siden av en franskmann. Vi utveksler noen ord på fransk før lysene skrus av.

Og salen, den er fullsatt. Det er rett og slett rørende. Jeg kommer til å tenke på hva Magne Håvard sa på telefonen:
– Dette med å trekke folk til konsertsalene synes jeg folk i Norge er så JÆVLIG dårlige på. Det har kanskje med naturen og hyttene og båtene å gjøre. I Tyskland og Frankrike spiser vi lunsj og middag ute, og samtlige tar til konsertsalene.

Jeg tror Magne Håvard har rett når han sier at fenomenet skyldes amerikaniseringen: vi skal ha alt hjemme, tilgjengelig til enhver tid. Man skal egentlig ikke behøve å gå ut døra.

– Det passer meg dårlig, sier Magne Håvard.

Det er også derfor Magne Håvard er teatermann: Han vil at ting skal skje live. Og Ljodahått er definitivt best live.

Det forstår jeg med en gang de syv bandmedlemmene kommer plystrende ut på scenen. Sakte, ganske sakte, setter de seg ned på stolene, nesten litt nonchalant. Det knirker både i stolene og instrumentene.

Magne Håvard snakker til sitt publikum med lavmælt stemme.

Og så begynner det.

Jeg skal ikke gå så voldsomt i detalj. Dette er et band som må oppleves live om du får sjansen.

Det som slår meg, er hvor knyttet vi som publikum blir. Franskmenn og tyskere og nordmenn sitter i samme sal og er vitne til et språk bare et fåtall kjenner til.

Dette er poesiens verdi: Kraften, rytmen, tilstedeværelsen – den treffer oss alle uavhengig av språk. Vi er ikke lenger fremmede for hverandre. Vi inngår i et fellesskap.

Som Magne Håvard sier det:
– Vi er sammen på denne planeten. Det bør vi ikke trenge klimakrisa for å forstå.

Disse musikerne gir alt. De formidler norsk poesi med så sterk tilstedeværelse og intensitet at jeg blir slått i bakken. Det er dristig, uhøflig, levende, vilt, mildt, lyrisk og gnistrende – en lang rekke fasetter av et liv formidles på en kort time.

Og det er stille som graven i salen. Folk holder nesten pusten.

Jeg lukker øynene og lar meg røre til tårer.
Plutselig får jeg litt hjemmelengsel.
Eller kanskje føler jeg meg bare hjemme i Paris.

Ved siden av meg sitter en eldre franskmann. Han har også en tåre i øyekroken. Vi ser på hverandre og smiler lurt.

Denne søndagen i november har over hundre mennesker noe til felles med hverandre. Vi deler en konsert ingen av oss noen gang kommer til å glemme.

Etter konserten går jeg tom for strøm på mobilen, og vandrer litt rundt på måfå. Ser ikke Magne Håvard. Han har vel nok å ta seg til. Jeg ender opp på bar med noen franske venner. Vi spiser kyllinglever, røyker sigaretter og drikker oss fulle på rødvin.

Grytidlig dagen etter får jeg en melding av Magne:

Hei kjære Johanna
Leita etter deg i går kveld.
Fant deg ikke !
Hva skjedde ?
Jeg hadde så mye å ta tak i og du var sporløst forsvunnet uten at vi treftes.
Håper du fikk med deg konserten.
For oss var det en flott kveld.
Jeg er nå tilbake i München og prøver på operaen der.
Hvor er du ?
Gi meg et livstegn.

Og jeg svarer:
– Kjære Magne.
Jeg var der. Visst faen var jeg der.
På første rad.

Og i etterkant tenker jeg, at disse folka ikke bare fremfører vakker musikk, men enormt viktig tankegods:

– Hva skal vi med den jævla karusellen?

Det er i hverdagen vi må leve, og tråkke opp nye spor.