JOHANNA HOLT KLEIVE

Forfatter: jhk9170

  • Lysets by

    Lysets by

    I natt meldte høsten sin ankomst i Arles. Luften er kjølig og frisk og virker magisk styrkende på sinnet.

    Jeg starter dagen med en løpetur. Jeg beiner avsted på langstrakte sletter som lyser i gult og grønt og flammende rødt. Kreftene vil ingen ende ta. Jeg føler meg uovervinnelig og grenseløs.

    Fy faen så rask jeg er.
    Fy faen så sterk jeg er.
    Skamløst sagt forresten.
    Hvem er jeg blitt?

    Har drukket pastis og røkt sigaretter som en romersk keiser de siste dagene, men fy faen som giftstoffene preller av meg. Jeg er raskere enn lynet! Jeg er smidig og lett på tå! Jeg kunne ha fløyet til værs om det ikke var for at jeg likte meg så godt i dette landet!
    – You crazy woman, roper en gammel mann idet jeg passerer ham. I hans øyne er jeg en plagsom turist som kaster bort tiden på trivielle aktiviteter. Men jeg koser meg, gamle mann. Lader opp batteriene. Gjør meg klar for dagen. Og solen gløder som en deilig, sprøstekt omelett!

    På veien tilbake ser jeg byen i relieff. Lyset fra himmelen skinner som en rustning over byen. Jeg smiler. Arles blir beskrevet som lysets by. Og med ett forstår jeg hvorfor.

    For noen uker siden bestemte jeg meg for å flytte. Ut av Oslo, den lille, trange byen der mennesker hang medtatt med hodene. Inn i den store, der alt var nytt og spennende og litt farlig.

    Jeg ville skrive en munter og fargerik og gnistrende bok! Jeg ville skrive sitrende og frekt, grådig og eggende, farlig og lokkende – jeg ville skrive setninger som brant av ild og som fikk mennesker til å le og smile og drømme!
    Men så enkelt var det ikke. Jeg var en mørkets fyrsterinne.
    Hvordan kunne jeg skrive muntert når jeg selv bar på så mye mørke?

    Jeg dro avsted til Arles for å søke lyset, som så mange andre før meg. Jeg håpet at det ikke var for sent. At jeg fremdeles hadde evnen til å se. Til å oppdage. Til å gjenfinne.

    Jeg håpet at jeg kunne få få øye på lyset som så mange andre hadde sett før meg.

    Nå løper jeg på en langstrakt slette i grønt og gult og flammende rødt og ler komisk høyt. Jada jepp jada. La meg for et øyeblikk være litt latterlig.
    La meg for et øyeblikk være sentimental.
    Jeg tror jeg har fått øye på lyset.
    Jeg tror jeg har funnet lysets by.

  • For 25 år siden ble jazzen elektrisk

    For 25 år siden ble jazzen elektrisk


    Jeg møtte trommeslager Elias Tafjord for første gang under Festspillene i Nord-Norge, våren 2022. Vi opptrådte begge under festivalen med hvert vårt band som må sies å være grensesprengende på hver sin måte; Why Kai som tar klubbmusikken til nye høyder med selvstyrte roboter på scenen. Og undertegnede, trommis i Witch Club Satan, som lager feministisk svartmetall og et helvetes bråk.

    Vi fant tonen. Vi delte en fascinasjon for støy, doble basspedaler og aggressive diskusjoner – og hadde begge vokst opp i en musikerfamilie på slutten av 90-tallet. Vi var bare barn da foreldrene våre brakte elektronikaen inn i jazzen og skapte helt nye typer lyder i denne verden.

    Men det var mer. Elias var en ung faen med bøtter av melankoli i kroppen. Han hadde glimt i øyet og vibrerte nærmest av skapertrang. Han lot til å være på høyden av sitt liv, for hver replikk glitret av gull.
 Fyren hadde bakgrunn fra Foss, kunne han fortelle. Han hadde irritert vettet av både lærere og medelever med sin snobbete stil, slappe arbeidsmetodikk og godt over 174 timer fravær. Det var så vidt han stod til eksamen på universitetet fordi han tilbrakte det meste av undervisningen på bar sammen med lærerne. Elias minnet meg øyeblikkelig om jazzgutta på 90-tallet; de som ga fingern til institusjonene og den klassiske måten å gjøre tingene på. Men hva har egentlig skjedd siden gullåret 1997/98 – både musikalsk og sosialpolitisk? Og hvor går veien videre? La oss forsøke å komme nærmere noen svar.

    I 2022 er det nøyaktig 25 år siden den norske jazzen ble elektrisk. 1997/98 regnes av noen som selve gullalderen i norsk jazzhistorie. Jazzens improviserende vesen skulle kombineres med det nyeste av teknologi, og musikken hadde innslag av house, techno og funk. Nattklubben og dansegulvet skulle erobres på jazzens premisser.

    – Electronica er et dekkende ord for den nye, eksperimentelle musikken, forklarte Nils Petter Molvær i et intervju med Jazznytt i 1997. De som drev med dette, ga totalt blaffen i om man kunne spille på enkelte akkorder. De var mer interessert i energi.

    – Det det til syvende og sist handler om, er å bli beveget. Jeg har sluttet å la meg imponere av folk som spiller fort, konkluderte Jon Balke samme sted.

    Gjennom maskinene erfarte en ny generasjon jazzmusikerne at de kunne lage en lydverden som ikke var mulig å lage akustisk. For Ståle Storløkken var det alfa og omega «å ha knotter å skru på, slik at man kan forandre lydbildet ved en kjapp omdreining på scenen».

    Men hva var med 1997 som var helt spesielt, hva var de viktigste utgivelsene og hvorfor var dette et ekstra produktivt og innflytelsesrikt år i norsk jazz?

    – Jeg opplevde en åpning av begrepet jazz utover på 90-tallet. Vi var en gjeng i Norge, Nils Petter Molvær, Audun Kleive, Eivind Aarset, med flere, som var fascinert av bruken av elektronikk i musikk og livesammenheng. Men også den elektroniske dansemusikk-scena utover fra tidlig 90-tallet, sier en av pionerene fra denne tida, Bugge Wesseltoft.

    Dette materialiserte seg i utgivelser som Khmer, Bitt, Electronic Noire, New Conception of Jazz samt oppstarten av plateselskapet Jazzland for å nevne noe. En lignende bevegelse skjedde også i Europa med artister som EST, Erik Truffaut og selskapet Blue Note i spissen.

    – Jeg syntes den mest spennende og nyskapende jazzen kom fra Norge og Europa på denne tida. Norge har alltid hatt en veldig åpen jazzscene takket være genier som Jan Garbarek, Arild Andersen, Jon Christensen og Terje Rypdal. De skapte sitt eget uttrykk på 70-tallet og var opptatt av å formidle at vi, kommende generasjoner, måtte finne vårt eget uttrykk gjennom å lytte til og hente inspirasjon også fra andre steder enn jazz, forklarer Wesseltoft.

    I samme tidsrom, nærmere bestemt 1998, åpnet BLÅ, en av de mest innflytelsesrike konsertscenene i Oslo. Martin Revheim minnes en tid der jazzen virkelig nådde ut; det var lange køer og stinn brakke under frijazz-konsertene.– Det var riktignok DJ’s med musikere, men denne musikken dansa folk til. Det opplevdes som veldig friskt. Jeg tror folk elsket å være på et sted der denne type ting kunne skje.


    På grunn av denne enorme interessen kunne de tillate seg å eksperimentere med programmeringen, forklarer Revheim. De nådde et publikum de vanligvis ikke gjorde, et ikke-akademisk publikum, ja, selv rockere som vanligvis ble forbundet med høyenergiske sjangre. – Generelt var jo sounden litt hardere enn den har vært de siste årene. Det var derfor litt overraskende hvor bredt det traff sånn klubbmessig. Kanskje er vi på vei tilbake dit nå?

    Elias Tafjord og Kai von der Lippe i Why Kai representerer en ny generasjon jazzmusikere, la oss kalle dem 21-erne, musikere som har vokst opp med den eksperimentelle jazzen og blitt eksponert fra skivene fra slutten av 90-tallet.

    De to musikerne fant tonen på Foss videregående skole (den ene litt mer rappkjefta, den andre litt mer tenkende; begge med hockeysveis).
Etter å ha hengt mye på klubbscenene i Norge og Europa forøvrig, ble bandet inspirert til å lage musikk som tar utgangspunkt i den pulserende energien man finner i klubb-sjangeren, men som ikke baserer seg på looping-mekanismene.

    Fascinasjonen for klubbsjangeren tas til nye høyder med deres siste prosjekt DUNK, hvor lengden på formatet går over flere timer. Ingen fatter hvordan Elias holder å klare momentum i fire timer bak trommene. Han forstår det ikke selv. Det er i alle fall et «jævlig kick» å spille klubbmusikk akustisk foran danseglade folk.

    – Vi har bakgrunn fra jazzens improviserende vesen, og har blitt inspirert av norsk jazz fra 90-tallet. Samtidig har vi alltid hatt stor kjærlighet for klubbmusikk. Å stå og spille klubbmusikk for en dansende forsamling i flere timer gir rom for en annen type interaksjon mellom utøver og publikum enn på en «vanlig konsert». Alle bidrar til energien i rommet, man blir mer likestilt, sier Kai.

    Det er nettopp den sosiale dimensjonen i klubbmusikken som har vært drivkraften for flere av duoens prosjekter, forklarer han:

    – Det har vært en busy periode nå der vi ikke har vært ute og dansa på ett år. Det var først da vi igjen dro på klubb i Berlin for to uker siden at det gikk opp for meg hvorfor jeg driver med dette.

    Hva er det som lodder samtidens uttrykk? Det er det evige spørsmålet, det som får oss til å skrive, lage musikk eller drive med kunst i det hele tatt. 
Nok en gang er det strømningene i tiden som definerer jazzen; sjangeren er ikke bare improvisasjon, men like mye en holdning, tenker jeg. Det gjelder å være musikalsk oppdatert, å være «hipp». Og nå er det altså klubbmusikk som er det hippeste av det hippe.

    – Personlig følte vi oss nærmest forpliktet til å produsere noe helt rå klubbmusikk etter to år i isolasjon, sier duoen.

    Dere fikk energi heller enn å føle apati, som mange andre har uttrykt at de føler?

    – Grunnleggende tvilte vi aldri på hva vi skulle gjøre, det ligger så jævlig hardt i oss. Denne tiden vi er inne i nå, den må vi bruke, sa vi til hverandre, sier Elias.

    Observerer man unge voksne på Grünerløkka er det som tatt rett ut fra en scene fra Manchester på tidlig 2000-tallet, mener duoen. Apokalyptiske strømninger dominerer. Livet og verden oppleves som et mørkt og urettferdig sted. Skitne sjangere som goth, rock og elektronika får nytt fotfeste og klubbmusikken tar av som aldri før. 
– Musikken er tvers gjennom europeisk. Skivene som gis ut nå eksisterte ikke for fire år siden, sier Elias.

    Trommeslageren mener at de siste årenes musikalske landskap har vært preget av komfort. Han er nysgjerrig på hva som skjer med musikken når man i større grad enn før blir tvunget ut i spenningsfeltet. Han tror musikerne på 90-tallet slet mer. Og at det i sin tur gav en annen type energi og råskap i musikken. – Jeg tror det eksisterte en røffhet på 90-tallet, det var hardt arbeid liksom, jeg kan se for meg at det var rotter i gatene, det var skitne, hullete bukser og regn hele tida. Kompisen Kai koser seg nå. Han sitter godt trukket tilbake i sofaen med en pils når kompisen får blod på tann.

    – De jobba med henda, var skitne under neglene og lagde de musikk når de kom hjem fra jobb. I dag setter vi oss gjerne bak en pc, søker støtte, får kanskje støtte, og det er først når vi får støtte at vi begynner å lage musikk.

    Og dét er ikke nødvendigvis en god ting. Elias her mer på hjertet:

    – Når vi er inne på støtteordninger … Jeg tror det overdrevne fokuset på minstesatser er blitt en pest i samfunnet.

    – En pest? Sjekk om du tar opp fremdeles, Johanna, sier Kai og ler.

    – Ja, litt satt på spissen selvsagt. Unge musikere under utvikling skal liksom spille konserter og utforske ting. Befinner du deg i et forskningsforløp, så føler jeg på en måte at man ikke skal ha så jævlig mye penger for det, hvis dere skjønner hva jeg mener.

    – Hvor lenge er man ung da? spør Kai. – Det merker man tror jeg, svarer Elias. – Er det ikke et klassisk argument som benyttes for å unngå å betale en anstendig sum da, det å si at musikere kan jobbe billig fordi de elsker jobben sin? spør jeg.

    – Jo, men jeg har sagt mye nei selv og angrer litt på det. Før du etableres, så er det et eller annet med det å innse at det er forskjell på hvor etablert du er og ikke, hvor lenge du har holdt på og ikke. Det er jo litt kjipt at en minstesats på flere tusen kroner er det som skal til for et helt nyoppstartet band skal takke ja til en jobb.

    I et intervju med Jazznytt på slutten av 90tallet forteller Jon Balke at det er nettopp økonomiske nedgangstider som gir sunne vekstvilkår for jazzen: «det er jo slående når man ser tilbake på hvordan entusiastiske miljøer har utviklet seg i byer i Europa. Det har alltid vært i bydeler hvor husleia har vært lav, hvor man har trengt et minimum av administrasjon», sa Balke.

    Han trekker frem området rundt Aker Brygge og Vikateateret som eksempler på steder hvor det tidligere florerte av jazzmusikere.

    – Hva var det som lå i bunnen av det? Det var jævlig lav husleie, rett og slett. Veldig lite subsidier og støtteordninger, men masse entusiasme. Og enkelt å få til ting.
I New York fant vi en lignende utvikling på slutten av 70-tallet, der omtrent all musikk vi hører på i dag, ble skapt.

    – Rap, disco, Bruce Springsteen, Talking Heads, frijazz, Steve Reich, Television, Ramones. Bakgrunnen var tomme industrilokaler, billig husleie, stor innflytting av kreative folk fra mange deler av verden. Jeg tror veldig på migrasjon som grunnlag for inspirasjon, sjangerblanding og kunstnerisk utvikling, sier Wesseltoft. Også Revheim mener at økonomiske nedgangstider er en av de viktigste årsakene til den enorme oppveksten av jazz, og ikke minst klubbmusikk.
 – Økonomiske nedgangstider kan være sunt for deler av musikkmiljøet. Klubb har blomstra opp hver gang det har vært kriser, slik var det også på 90-tallet. Det vi opplevde da, var en bankkrise mange frykter vi skal oppleve på ny.

    Vi snakker en boligrente på opp mot 17 prosent. Unge nå har vel ikke opplevd høyere enn 2.5 % Men slike perioder er veldig bra for jazzen! sier Revheim, og legger til:
 – Bare se finanskrisen i 2008: få aksjer gikk i pluss, men billigkjeden Walmart gjorde det. Folk har ikke råd til å gå på dyre teaterforestillinger eller restauranter lenger, men det eksisterer gode vilkår for å arrangere konserter på Kafe Hærverk eller klubb på Blå. Vi ser jo lignende tendenser under krig også; det er en viss type, nærmest hedonistisk festkultur som vokser frem.

    Oslo anno 2022 preges av flyktningkrise, energikrise og strømkrise. Utkommet av tiden vi lever i, er ennå uviss. Men gutta i DUNK har en nærmest irriterende optimisme over seg. De insisterer på formidling; en vill, samlende energi.

    – DUNK har som utgangspunkt at alle per se er musikere, dermed er det veldig lett for oss å lage den musikken. Hadde vi ikke hatt improviserende bakgrunn hadde vi aldri klart å lage denne type musikk og tatt med folk på en reise som går over 4 timer.

    – Men mange gjør det uten den bakgrunnen? – Ja, men da har de brukt lengre tid på å forberede musikken. Vi kan begynne med 12 ideer, innstille oss på at disse ideene skal gå over fire timer, og så klarer vi som oftest å gjøre det, med diverse oppbygninger og nedganger og ambientpartier.

    – Målet deres er å bookes inn på rene klubbscener og raves i skogen?

    – Ja, vi har prøvd å spille på raves. Det har vært kjempegøy, ass. Gjennom fire timer står vi der, likbleke, dehydrerte og fulle. Vi gir sånne blikk til hverandre, det er dyrisk lissom! sier Elias.

    Ikke desto mindre er det viktig å påpeke at jazzen fremdeles er høyst tilstedeværende i musikken, legger Kai til.

    – Målet er at man kan henge på dansegulvet, sone inn i musikken og samtidig kunne oppleve interessante elementer lyttemessig, å oppleve musikken på forskjellige plan.

    – Det er ganske spesielt, men på en eller annen merkelig måte føles suggererende og funker på en techno-repetitiv måte, sier Elias.
Han legger til:

    – Det hadde vært interessant å høre Why Kai uten klubb-beaten på trommene, og heller legge et klassisk nordisk jazzbeat oppå.

    – Da hadde det nok vært likt mye annen nordisk jazz, sier kameraten og drikker av sin øl.

    – Ja, sant, helt likt som alle ECM-platene. Det er house-beaten som gjør det så sykt ferskt, sier Elias.

    «Har akkorder, melodier og faste rytmer mistet sin funksjon i 1998?» spurte en musikkanmelder retorisk i 1997. Vi grunner litt over spørsmålet i fellesskap, Elias, Kai og jeg, og blir enige om at jazzen har fått bredere appell i 2022.

    Kanskje hadde elektronikaen på slutten av 90-tallet er mer innadvendt og intellektuelt uttrykk som nettopp gjorde at det aldri ble folkelig nok, foreslår jeg; i dag er det annerledes. Der det tidligere ble skapt techno på jazzens premisser, utvikler dagens jazzmusikere på klubbens premisser!

    Vi finner dessuten en større hang til musikkens sosiale dimensjon; å forandre målsettingen fra å stadig skape ny musikk, til å dele kjærligheten til musikken med andre. Gi folk en skikkelig god opplevelse. Holder ikke det, når alt kommer til alt?

    Pionerene fra 90-tallet heier utvilsomt på dagens utvikling. Revheim mener det har skjedd enormt mye positivt de siste årene, både musikalsk og holdningsmessig. Elektronika og jazz er tilbake, sammen med jazz og folkemusikk, jazz og samtidsmusikk. Det er spesielt gledelig å se at 90-tallets strenghet er borte – en strenghet han delvis var en del av selv.

    – På slutten av 90-tallet snakket man veldig mye om hva man ikke likte. Musikerne snakket like mye om hvordan de ikke ville høres ut som om hvordan de ville høres ut. Det er en lite stilig måte å digge musikk på egentlig, sier han.
Subkulturer er gjerne definert utifra hva man opponerer mot. Dermed er denne type strenghet en naturlig energi i et subkulturelt miljø. Samtidig kan det være utviklingsfiendtlig, mener Revheim; dropper du å ta innover deg inspirasjon, så er det fare for å fermentere holdninger.

    – Jeg ser stor grad av sjangerfrihet, og mindre grad av høytidelighet. Det verste du kunne gjøre på 90-tallet var å være lyrisk og poetisk. 90-tallet var et slags oppgjør mot den såkalte fjelljazzen. Personlig var jeg litt skapdigger av sånne lyriske ting. Men se på artister som Anja Lauvdal eller Hans Hulbækmo som har kommet etter – se på katalogene og prosjektene og spillelistene i dag, det finnes ikke et snev av bevissthet rundt hva man ikke skal like. Om Why Kai er redde for å bli kommersielle? Om de er det, så later det til at de gir faen. Som en kjent jazzmusiker en gang uttrykte det: «Alle som gjør akkurat det samme som foreldrene sine og aldri gjør oppgjør mot noe, det tror jeg ikke noe på!»

    – Klubbmusikken endrer seg ekstremt fort. Fra digitalt DJ-bord til LP’er til livemusikere som spiller livemusikk. Nå er techno mainstream, og mens techno spilles på mainstream-klubber, så begynner undergrunnen å høre på drum’n’bass, liksom, sier Elias. Wesseltoft på sin side, mener at det er nettopp dette som er jazzens natur; å hente inspirasjon i alle tenkelige retninger.

    – Ny kunst trives historisk best under vanskelige forhold. Bare se UK under Thatcher på 80-tallet. Jeg er sikker på at jazzen vil fortsette å utvikle seg, men det går selvsagt i bølger. Noen perioder er det konservatisme som rår, andre perioder åpenhet. Jeg håper på mer av det siste. Det aller viktigste elementet i utvikling er kort vei fra øverom til scene og få prøvd ut musikken din for folk.

    – Jeg tror at når vi ser tilbake på denne tida om 50 år, er det åpenbart at det nærmest er av revolusjonerende betydning som skjer nå.

    Elias Tafjord snakker om 21 century-overgangen, den er så brutal, det er alt for mye som skjer for et vanlig menneske, det er pandemi og så er det digital revolusjon og så er det Tinder og så er det jazzmusikk og er det egentlig jazzmusikk lenger.

    – Hva slags type musikk tror dere det blir mer av i fremtiden da? spør jeg.

    – Det blir nok enda darkere, ass, sier Elias, og legger til:

    – Jeg har aldri forstått hvorfor mørk og hard musikk kan gi så stor glede. Det er merkelig, men helt rått.

    Makkeren Kai tror at det vil skapes en motvekt i en tid der alt som produseres bare blir kortere og kortere.

    – Alle listene er bygd opp i 2:30-lengde nå, selv jazzerne går med på dette premisset for å havne på Spotify-listene, sier han.

    – Ja, føkk det der 2:30-opplegget, låtene har vært korte nok nå, folk har hørt det nå. Nå lager vi en låt som er 7 minutter lang, sier Elias.

    – Klubbmusikken er det perfekte eksemplet på noe som varer lenge og fremdeles holder på publikums oppmerksomhet, legger Kai til.

    Uansett hva som skjer i fremtiden, gjelder det å la seg rive med, følge strømmen og forsøke å bidra der man kan, mener duoen. Men én ting er Elias sikker på (og nå trekker makkeren seg stadig lenger vekk fra båndopptakeren):

    – Jeg tror Why Kai kommer til å stå igjen i norsk musikkhistorie.

    Denne energibunten av en trommis er faen ikke i tvil.

    – Der skjedde det et eller annet, liksom. Kanskje ikke på verdensbasis, men i norsk sammenheng. Why Kai kommer til å sitte der. Ja. Det tror jeg faktisk.

    Nå… Skal vi ta en mugge øl til?



  • Oslos nye italiener sjarmerer

    Oslos nye italiener sjarmerer

    En guddommelig odør fyller rommet. Duften av hvitløk, kjøttkraft og vellagrede oster. For meget for noen. En bit av himmelen for andre.

    Vi ankommer resutauranten som har fått navn etter en arketypisk romer: «God med kniven», en rent ut arrogant type, kvikk i replikken, men varm og elskverdig på bunnen. Og folkene som jobber her, passer utmerket til beskrivelsen.  

    Rause porsjoner

    En direkte, flørtende og passelig arrogant italiener tar vår bestilling (alle som jobber her er italienere). Vi bestiller en aperitif for å skjerpe apetitten, og biter oss merke i en drink kalt negroni sbagliato.

    – I will tell you the story about the negroni sbagliato, sier vår servitør og forteller om en ubrukelig nevø som manglet gin og erstattet den med musserende vin. Er det ikke vakkert å tenke på at såkalte «feil» på kjøkkenet ofte ender opp i nye, geniale oppfinnelser? 

    Vinkartet er omfattende og sammenfatter Italias 21 regioner. Her er det bredde som gjelder! Vi liker det! Allikevel er det i retning Milano vi befinner oss i matveien, kan vår servitør fortelle. Hva dette betyr, er ikke godt å si. Vi lar vår mann bestemme kveldens meny.

    Antipasti. Tre typer bruscetta serveres på et fat – cherrytomater, artisjokkrem og sort olivenkrem. Utmerket på smak. Vellagrede oster, artisjokker, oliven, pølser og skinke av uforlignelig kvalitet på et annet. Og deilig, ferskt brød i tillegg til alt dette.

    – Dette er virkelig rause porsjoner, bemerker vårt spisefølge. Man blir nesten mett bare av forrettene her. Vi velger å ikke spise for meget av brødet som er servert til spekematen, ettersom tre porsjoner pasta venter.

    Akk! Hvilket utsøkt håndverk på spekematen! Grovstrukturert, med hvitt fett og friske, røde muskler. Smaken av Prosciotto de Parma. En silkemyk, mildt krydret delikatesse.

    Vi kan formelig kjenne smaken av pinjeskoger og kastanjelunder som den friske luften og de lette vindene har brakt med seg under modningen. Og osten er så vellagret at den så å si detter fra hverandre. Slik skal det være. Med tiltagende alder blir parmesanen sterkere på smak og enda mer delikat. Det eneste som mangler er litt god olje. Brødet blir kjedelig uten en følgesvenn å dyppe det i.

    Tre porsjoner pasta følger, og blir servert i to omganger ettersom vi deler alle. Blir man noen gang lei? Pasta finnes i minst 300 former, og hver enkelt av dem virker som skapt for sin utfyllende følgesvenn: Sugo eller ragu, kjøttbuljong, smeltet smør eller ganske enkelt noen dråper frisk olivenolje.

    Smaken av Milano

    Linguine med pesto, kongereker og stracciatella – det kremede hjertet i en burrata. Fra Liguria kommer pestoen, en aromatisk saus laget på bassilikum, hvitløk, pinjenøtter, parmesan og olivenolje. Presentasjonen er mesterlig, og smaken like så. Pastaen er nydelig på konsistens og nesten litt søtaktig på smak.

    Pappardelle med en herlig, kremet fløtesaus med mengder av steinsopp og trøffel. Det sorte gull som vanligvis drysses ørlite forsiktig over en rett og gir vage antydninger til luksus, er grovt høvlet over denne rett. Utsøkt!

    Er det kanskje dette som er smaken av Milano, spør vi oss. Italias enkle, jordnære sjel kommer her med freidighet og ekstravaganse!

    Vi er egentlig mette når siste pastarett serveres, men bigoli all’ Amatriciana ser virkelig delikat og presentabel ut. En klassisk tomatsaus, guanciale og pecorino. Intet mer, intet mindre. Tatt vår entusiasme i betraktning er den allikevel en stor fallhøyde. Tam, kjedelig og søt. Nærmest som en boks spaghetti ala capri på smak. Hva kan ha skjedd her? Har far på kjøkkenet sovnet? Feilen er utilgivelig når det er snakk om en så enkel rett. I det italienske kjøkken kompenserer omhyggelige prosesser for enkle ingredienser. Men dette smaker hverken av tid eller flid! 

    Heldigvis er vi for lengst mette og fornøyde. Alt i alt er Rugantino en virkelig sjarmør. Vi har savnet ett sted som viser bredden i det italienske kjøkken. Grezzo har utvilsomt befestet sin posisjon som Michelin-svaret på det italienske kjøkken her i byen, men Rugantino er stedet å gå dersom du ønsker et godt alternativ for lommeboka. Vi betalte i underkant av 2.000 kroner for to gigantiske forretter med brød, tre hovedretter, seks glass vin og én negroni. 

    – Denne restauranten minner meg om tidligere tider da Villa Paradiso var helt nytt og det ikke eksisterte noe lignende i Norge, sier vårt spisefølge. Vi blir nostalgiske og bestiller en sort kaffe for å gjenvinne den tapte balanse.

    Om restauranten

    • · Italiensk trattoria i hjertet av Youngstorget
    • · Hjemmelaget pasta, klassiske forretter og et omfattende vinkart.
    • · Åpen fra tirsdag-lørdag 16-22, baren fra fredag til lørdag mellom 16-00 (01).

    Get Directions →


  • Broken hearts at Bar Amour

    Broken hearts at Bar Amour


    The waiter pours us an excellent champagne. So modern and light and crisp and subtly sweet. And a riesling from Alsace to die for. Cheers, my lovely girlfriends. Love is a brutal game. Let’s drink our sorrows away …

    Le grand chef magnificent at bar amour, Halaigh Whelan-McManus, serves artwork on a plate. He is a world star, for real, in terms of cooking. With background as chef at Noma, and head chef at Maemo. And now he is here.

    And a wonderful dinner is served: Something as simple as a salad sandwich, served with a mussel-emulsion … And then a generous drizzle of parmesan to marry the flavors. What else? Roasted leek on a soft bed of cod roe, scattered with shredded, dried tuna … And finally: a schnitzel, rich and tasty and fatty ….

    About the restaurant

    • Bar Amour is a bar- and restaurantconept t som holder til i etasjen over pizzarestauranten Lofthus Tranen.
    • · Åpent torsdag til lørdag fra 18-23.
    • · På søndager fra 13-17 kjører de steak lunch.

    Get Directions →

    Jonas and Halaigh cook their food on two portable induction hobs in the small bar. They want it intimate and homely. And when a dish becomes popular, they remove it from the menu.

    – Thank you for bringing me here, Johanna, Ina says.

    – Imagine how cheated I would have felt drinking a boring barbera and the same pizza I always eat on the floor below, and then someone tells me that you get food from the earlier maaemo chef upstairs, at almost the same price!

    I laugh and cheers with her.

    At midnight we go home and shed a few tears over the beautiful sorrows that exists in what we call life.

  • – I fucking love to be angry

    – I fucking love to be angry


    Denne byen trikser med hodene våre og gjør oss til gåtefulle mirakler for oss selv. I denne byen finnes melankolien mange av oss omfavner som en søster. Her røyker innbyggerne sigaretter fordi de er triste og søker trøst. Eller de klamrer seg til sigaretten fordi de nyter sin sorg.

    – I fucking love to be angry, sier min franske veninne. Bordelaise så det holder.
    – Complaining is a part of our catharsis. Hun mener Allen Ginsberg hadde rett da han skrev sine refsende dikt på 50-tallet.

    «War is abstract
    The world will be destroyed
    But I will only die for poetry, that will save the world».

    Poesien vil redde verden … Og tapas og drinker serveres vårt bord. Røkt negroni. Vermuth er livet. Og bartenderne i denne byen skaper kunst de også. De kaller seg ‘mixologer’ og gjør for første gang krav på sin kunstnertittel.
    – I love this city, sier jeg rørt.
    – Selvsagt gjør du det, svarer min venninne og ler.
    – You are such a bordelaise. In this city we constantly research for pleasure.

    Runde 2.
    Med rom og whisky og vermuth i blodet, blir vi alle poeter.
    Samtalene går på full speed. Energien tar oss steder. Åpner dører. Setter oss i kontakt med guder og profeter. Vi gjesper av klassisistene. Skyr realistene. Vi er barn av Whitman og Baudelaire. Grådige hjerter. Grådige sjeler. Mine poeter må ha vært skadet fra fødselen. Allikevel er det dem jeg setter høyest. For mine poeter, – ja!- mine poeter putter i det minste litt farge på samfunnets gustne fjes.

    En drink til?
    Ja, hvorfor ikke.
    Jeg er en åpen elv. Det har jeg alltid vært.
    Jeg ble født i krepsens tegn og min mor har senere fortalt at jeg kun fant lykke ved havet.

    – Jævla rå baby, sa pappa da jeg lå i magen til mamma. Deres lille jente beveget seg i takt med musikken! Fattern fikk kick og spilte så tunge Beats og raske trommehvirvler at babyen fikk sjokk. En lang stund ble det helt stille i mammas mage. – Er det noen hjemme? spurte de og erstattet Miles Davis med Grieg. Florlett stryk skulle vekke den lille til liv. Og baby Kleive er raskt tilbake. Litt rastløs og utålmodig, kanskje. Men som hun synger!

  • BITT

    BITT

    Når pappa trommer med fingrene på bordet starter jeg å vugge i takt. Gjennom musikken er jeg min fars datter. Alltid i takt.

    Jeg er bare fem år gammel når en av landets mest distinkte jazztrommiser med to visper i hendene gir seg technoen i vold og bestemmer seg for å gi ut soloskive. På denne tiden skyller en elektronisk bølge over moderne europeisk jazz med blant andre Bugge Wesseltofts New Conception Of Jazz, Nils Petter Molværs Khmer og Eivind Aarsets Electronique Noir i spissen. Den nye lyden av jazz er fordomsfri, konstant søkende og grensesprengende, og musikerne gjør hver sin vri på den frieste musikkformen de kjenner til.

    Pappa bygger et lite studio i Skien og tilbringer alle døgnets timer foran de store, tunge maskinene. De få gangene han faktisk er hjemme sitter han bare og trommer med fingrene på tastaturet. Min lillesøster spør ham: hører du musikk? Han nikker og svarer at han hører musikk inni hodet. Skal vi bytte hode? spør hun. Jeg vil også ha et stort hode med musikk inni.

    Ryktene skal ha det til at pappa spiller som en Gud, men han har aldri vært spesielt opptatt av å spille trommer. Han er snarere lidenskapelig opptatt av alt som har med lyd å gjøre. Der en god del trommeslagere er opptatt av å få settet til å groove, kan pappa i de mest utrolige solo-partier få skarpen til å hviske eller synge. Han kan fange personligheter (en gang spilte han nærmest sin egen far så tårene til min farfar rant) og, hvis han er preget av en spesiell stemning, mane frem lyden av en dødsstille sjø eller små bølger som slår inn mot svaberg. Han rendyrker instrumentering i den grad at han flytter publikums fokus vekk fra en melodi som er lett å tolke, og bringer frem lydmessige kvaliteter jeg ikke ante fantes.

    Min lillesøster og jeg irriterer oss selvsagt over dette – i våre ører – totalt amelodiske stoffet. Det eneste vi ber om er forutsigbare rytmer vi kan hoppe i takt til. Vi ber på våre knær – snille pappa, spill noe som kan danses til! – men får det sjelden som vi vil. Uansett hvor mye pappa forsøker å blidgjøre jentene sine, faller han tilbake på intrikate mønstre. Det er først senere vi innser at det er meningsløst, ja, rett ut frekt, å be denne mannen om å spille noe forutsigbart.

    For pappa er en musikkens filosof. Og filosofer lever av å gjøre det vanskelig for seg selv og sine tilhørere.

    «Det er ikke så viktig for meg å spille trommer som at musikken hjelper meg til å se ting klarere», hevdet pappa i et intervju med Klassekampen i 1990. Ved å tilføre det akustiske trommespillet det elektroniske utvidet han mulighetene til å jobbe med lyd i denne verdenen. Og det skapte muligheter for en annen type improvisasjon, sammenliknet med det vanlige jazzidealet.

    Pappa har alltid trådt fram i livet uten sikkerhetsnett og nærmest på instinkt takket nei til oppdrag som klinger av mynt. – Kan du ikke bare ta deg en eventjobb som alle andre?, har ethvert menneske i hans liv foreslått. Men svaret har alltid vært det samme: Han er ikke i stand til å gjøre ting som ikke har noe å gjøre med ham personlig.

    En liten anekdote kan illustrere hans ubendige karakter: Da pappa var student på Norges Musikkhøgskole, skrev han særoppgave om Miles Davis. Men så var det innbrudd i bilen der oppgaven hans lå, og han hadde ingen kopi. Han tok aldri kopi. Pappa hadde ingen ekstra kopier, verken av særoppgave eller identitet. Den unge, radikale og nytenkende trommeslageren gjentok ikke seg selv og sørget for å være ny i alle situasjoner. Ethvert beat var i bunn og grunn en form for reinkarnasjon. Som dikteren Yeats sa det: «Jeg døde mang en gang, for kun å gjenoppstå.» Som trommeslageren Kleive sa det: «Used to be dead, but woke up again. Again».

    Også i BITT silte det seg ut en form han ikke hadde sett for seg. Etter å ha nesten gjort seg ferdig med plata, oppdaget han at det måtte legges til sang (!) for at det hele ikke bare skulle fremstå som komp. Ordene som kom til uttrykk var ikke akkurat lyrikk på Hauge-nivå, men godt skjulte tekster der ordene hadde en funksjon.

    Da debuten omsider ble sluppet, viste han for alle og enhver at han var litt av en maskinoperatør. BITT var, og er fremdeles, en til dels aggressiv plate. Her er ingenting løst, alt har et tungt og distinkt beat, og hele skiva bærer preg av fatterns fascinasjon for The Prodigy og Squarepusher. Med musikerne Bugge Wesseltoft og Terje Rypdal på computere, gitarer og synthesizere, skapes et konsentrasjonskrevende, mørkt, langt, improvisert og rockete format. Musikken veksler mellom tekno-stemninger og sterkt rytmiske utblåsninger, snerrende presise og allikevel uforutsigbare partier, og er støyende, eksperimentell og elektronisk bearbeidet i formen. Vi er også innom rene perkuksjonssekvenser, og på noen kutt «dukker det opp en vokal av det nesten primitivt rocka slaget», som en anmelder konkluderte litt skuffet i Dagbladet. Men først og fremst er BITT visjonær og litt vanskelig å forstå seg på, slik uforglemmelige kunstverk ofte er.

    Døtrene på fire og fem år får det endelig som de vil, våren 1997. For første gang på veldig lenge har pappa laget musikk det er mulig å danse til. Vi knipser og tramper, jubler og hikster. Med dansbar rytmikk i moderne techno-innpakking, drømmer vi om at pappas debutskive får innpass på europeiske klubber. Mamma ser for seg turné og begynner å sy sceneantrekk. Det blir mye fest og moro i huset med venner, folk danser og digger låta «Salute». Men musikken til pappa faller mellom flere stoler, slik den ofte gjør. Skiva blir elsket av hans trofaste tilhengere, men ingen stor hit hverken på klubber i Berlin eller hos Jazzlandfans.

    Men fattern har gitt alt og opplever at følelser settes i sving. Det kjennes godt i magan, og det han driver med er ekte.

    Da jeg her forleden ringte ham og fortalte at jeg ønsket å skrive om BITT, ble han litt overrasket. Jeg argumenterte for at folk vil lese om Audun Kleive, at det var lenge siden sist, og at det dessuten var på høy tid at han gjorde noen intervjuer for å fortelle om sitt kommende prosjekt «HerZling», en 8-kanals surround sound sceneproduksjon i dyp kommunikasjon med den indiske danseren Sudesh Adhana. Det hadde han ingen planer om foreløpig, kunne han fortelle, og begynte isteden å ramse opp de endeløse detaljene ved selve prosjektet og alt jeg kunne glede meg til.

    Jeg la på røret, og tenkte for meg selv at pappa er og forblir en gåte. Han er en verdensstjerne bare i kraft av å spille trommer – hvorfor gidde å bruke så mye tid på å produsere innfløkte lyder som etter alt å dømme vil falle for stumme ører? Allikevel klarer jeg ikke å la være å smile av tanken på denne musikkens filosof som foruten å spille fletta av folk på scener verden over, dag ut og dag inn sitter i den mørke hulen sin og forsker på lyder og ideer og maskiner og musikk. Kanskje en dag vil skiva få sin renessanse …

  • Ekte spillere behandler leveren bra

    Ekte spillere behandler leveren bra

    De eier kanskje kåk på Østkanten og snakker breialt om damer og fitte, men deres åndelige hjemsted tilhører Burgund. Ghettoen er i ferd med å bli dannet, og Tøyen Holding viser vei med sin over gjennomsnittet sofistikerte meny.

    Denne teksten ble først publisert i Gaffa 23.09.2022
    Alle foto: Erlend Berge

    Den Oslo-baserte hiphop-duoen Tøyen Holding skriver kanskje landets råeste og rikeste raptekster, og et tema som går igjen er skamløs fleksing med mat- og vinreferanser.

    Hva er det egentlig de snakker om?

    Det var spørsmålet GAFFA-redaktør Geir Magne Staurland stilte meg etter å selv ha gjort et lengre intervju med Fredfades og Mest Seff i Tøyen Holding. Staurland hadde fått servert atskillige oster, Tomme de Savoie, pateer og tilhørende vektig vin i særklasse.

    – Kan du matanmelde Tøyen Holding, og sjekke om biffen er mør? foreslo Geir.

    – Er det tomme luftslott, eller en deilig, sofistikert meny å lete frem i musikken deres? 

    Jeg tok velvillig på meg oppdraget. Ikke bare er Fredfades i hiphop-duoen kjent for å snurre superlekre plater som det åpenbart ligger mye flid bak. Han er ofte å observere på Nektar vinbar med makkeren Mest Seff, der han sipper i seg noen edle dråper Montrachet, området som står bak noen en av de edleste hvitvinsdruene i verden. Det er til å bli pokker så misunnelig av. 

    Foto: Erlend Berge
    Foto: Erlend Berge

    Jeg må innrømme at en slik livsstil appellerer hos meg, som tross alt er oppdratt av en far som moste atskillige hvitløksfedd og tilsatte mystiske ingredienser i barnematen fra Rema 1000 for å løfte kvaliteten noen hakk. «Skikkelig mat og skikkelige holdninger», var min fars mantra. Og den unge Kleive bæsjet grønt mens gourmeten i henne vokste!

    I forkant av min analyse lyttet jeg til et intervju med Fredfades på P3 i sommer. Fredfades ble som vanlig oppfordret til å dele noen livsnytertips, men forklarte også hva som er greia med den nye trenden. Han hevdet at han ikke satt med svarene, men at vin og mat kanskje var blitt gjort mer tilgjengelig spesielt gjennom Vin&rap med Aron. Men tendensen er på ingen måte noe nytt under solen. Som Fredfades selv sier:

    – Jeg har jo sett Tupac flekse med noe jævlig bra riesling.

    Verdens mest populære musikksjanger fungerer som brobygger mellom folket og en verden som frem til nå har vært utilgjengelige – men ikke desto mindre lokkende – attributter; ghettoen bringer en «mer menneskelig stemme» til vindrikkingen. Rolex og Ferrari, som historisk har vært statussymboler i sjangeren, er nå erstattet med dyre vinflasker.  

    Bare ta Snoop Dogg som eksempel. Han har som så mange andre lansert sin egen vin, og anser det «en naturlig utvikling av eget liv».

    – Jeg var en skikkelig hardbarka fyllefant. Det gikk utelukkende i Gin & Juice og Hennessy, men når jeg intellektuelt tok meg sammen, erfarte jeg at vin forbedret tankegangen min, har Snoop Dogg uttalt.

    Hiphop-legenden ønsket ganske enkelt å eldes som god vin. Lignende tankegods finner vi hos Tøyen Holding. Heng med.

    Foto: Erlend Berge
    Foto: Erlend Berge

    Personlig utvikling på restaurant
    Vi spoler noen år tilbake. I 2017 gav Fredfades og Mest Seff ut debutalbumet Tøyen Holding. På denne tida var gutta «dem som snuten løp etter, med drømmer som et ghettobarn». Tekstene reflekterer de storslåtte drømmene:

    Har kvinnfolk i sengen min som blir snudd som en kassett
    Mens fremtiden til gjengen min er lysere enn en falsett

    (Tøyen Holding – Brett Li)

    Tekstene står ikke til påske, men hvem faen bryr seg? Tøyen Holding lager breial og rølpete shit som er episk, ifølge dem selv. Skiva blir en suksess, og gutta opplever trolig en av deres mest påtagende triumfer. Men det er først tre år senere, når Tøyen Holding 2 kommer ut, at det blir riktig spennende for den gastronomisk interesserte.

    En personlig utvikling har tatt sted. Hverken lydsporene eller tekstene er til å kjenne igjen fra første plate. Hva har skjedd? Gutta har ganske enkelt begynt å spise middag ute på restaurant. Hverken mer eller mindre. Man kan nærmest se for seg hvordan de tilsynelatende enkle rapperne fra Østkanten får servert en så raffinert rett på Nektar at de nærmest får hjertestans av Stendahl-syndromet som nå skyller over dem… 

    Gutta, og kanskje især Fredfades, innser at han liker ting som er enkelt og bra, og det går altså opp for ham de gangene han henger på restaurant. Jeg siterer fra et intervju med Jazznytt:

    – Jeg begynte å spise ute mens jeg fortsatt lagde fucked up fusion-hiphop med 20 forskjellige elementer og hvor jeg brukte mye tid på å blande masse ting som kanskje er best ublandet, sier vår mann.

    Slike inspirasjoner kan man lære av, forklarer Fredfades videre. Dette er grunnprinsipper som på ingen måte bare gjelder for musikk og mat. Via besøkene på hovedstadens beste restauranter lærte Tøyen Holding hvordan kontraster fungerer, hvordan rekkefølgen av ting skaper andre typer dynamikk, eller ganske enkelt hvordan rene, krystallklare smaker kan virke langt mer overbevisende enn det visuelt slående.

    Foto: Erlend Berge
    Foto: Erlend Berge

    Duoen erstatter damejakt og pikk-snakk med tunge, gastronomiske referanser. De raffinererer språket på hver sin måte (den ene hakket mer virtuos enn den andre), koster på seg noen dyre flasker i samlingen – og blir sanne aristokrater. La oss se på et eksempel fra Tøyen Holding 2:

    (…) Hvis den ikke er designer, toucher jeg ikke pizza
    Kompetansen er spiss, som øra til en alv
    Drikker masse hvitt i fra Jura som en kalv 

    (Tøyen Holding – Jura)

    Gutta har nok vært utenlands, spist og drukket seg gjennom atskillige bistroer og lært den stolte, og til dels, arrogante franske kulturen å kjenne. Kanskje er det den mest ivrige av dem, Fredfades, som har introdusert makkeren for det gode liv. Selvtilliten til Mest Seff er det i alle fall ikke noe å si på:

    Vi er den gode smaken, putra lenge som en sauce
    Alt annet blir standard, det er ulempen med oss

    (Tøyen Holding – Fallskjerm)

    Duoen har nok smakt seg gjennom en hel del rå østers, råtne oster og edelmugg-viner på dette tidspunktet. Jo mer stinkende, jo bedre, er regelen. En ekte gourmand søker tross alt, som Anthony Bourdain hevdet et sted, risiko i enhver rett. Tøyen Holding har dessuten knyttet en hel del kontakter i den norske mat- og vinbransjen. Deres foretrukne scene har i flere år vært satt til Oslovelo, og vinen som blir servert nederst på Løkka kan jo bli hvor snobbete som helst.

    Tøyen Holding har ganske enkelt kalibrert; sett sine liv i sammenheng. Og forandringen er mildt sagt påfallende. Gjennom de neste låtene finner vi verken kompliserte beats eller kompressorer. Duoen jobber mer med essensen. 

     – Om essensen ikke er bra er det ikke noe vits i å sitte og pimpe på det, har Fredfades uttalt et sted. Når det blir et slit å forsøke å finne opp hjulet i stedet for å ha det gøy, lage noe som er basic og bra, jobber man i feil retning. Duoen er ikke interessert i å bruke krefter på blindgater. Det er det samme med restauranter, hevder Fredfades. 

    – Jeg syns ikke det er noe fett med sånn Maaemo-mat, sier han.

    Jævelen er rebelsk på papiret, men tvers gjennom aristokrat i sinnet; han har sansen for tradisjoner som har fungert i mange hundre år og som fremdeles er digg. Denne holdningen gjennomsyres i Tøyen Holdings musikk: – Det er greia med Tøyen Holding, å lage noe bra med enkle ingredienser, sier Fredfades i intervjuet med Jazznytt.

    Men holder ingrediensene mål?

    Foto: Erlend Berge
    Foto: Erlend Berge

    En gastronomisk vandring
    La oss nå ta en kulinarisk vandring i de gastronomiske referansene til Tøyen Holdning. Er produsentene så gode som de skal ha det til? La oss se på fire strofer, her ført i pennen av Fredfades, som tross alt snakker mest om mat og vin:

    (…) jeg drikker Montrachet
    med en børsmegler
    Sjøsetter snekker, spiser sprøstekte rødspetter.

    Sprøstekte rødspetter er ikke like luksus og erkefransk som Sole á la Meunière – (sjøtunge på fransk), men det er nok smart å spise en forholdsvis rimelig fisk til den fryktinngytende dyre vinen en gang iblant også. 

    Montrachet må nemlig kommenteres. Det er jo ikke hvilken som helst produsent han smugler over tollen etter en spillejobb i Viva La France. Det er jo ikke det. Vi snakker noen av verdens ypperste vindruer. Montrachet fra Burgund har vært verdensberømt for sine tørre, men ikke desto mindre saftige, gylne og rent ut kongelige hvitvinsdruer siden det 16. århundre. Prisene på de aller beste er så svinaktig høye at de fleste av oss bare kan drømme om å smake på én i løpet av vårt stakkarslige liv.

    Vi fortsetter:

    (…) Fredfades henger kun med ryper som er ville
    Krydderbrød med gåselever kirsebær persille

    Sukk. Gåseleveren er hedonisme på høyt nivå. Og det er her Fredfades blir så komisk tradisjonell. I Frankrike er det fremdeles slik at den gamle skolen holder seg demonstrativt for ørene når det snakkes om dyretortur, av den enkle grunn at GÅSELEVER ER EN FORDUMS STOLTHET. Noe sier meg at Fredfades er litt den samme typen. Han er tross alt typen som:

    Drikker champagner, spiser ristede kastanjer
    Skyller ned Okapi med no Camillo Donati
    Før jeg parer no tataki med no kroatisk oransjevin
    Fuck it, jeg stikker og griller et marsvin
    Desserten blir grissini med pistasjkrem

    Her får vi servert det beste fra Frankrike, Italia og Balkan i skjønn forening. Kroatia som gastronomisk nasjon har fått enormt oppsving de siste ti årene, og det har selvsagt Tøyen Holding skjønt lenge før oss andre. Grissini med pistasjkrem er kanskje den kjedeligste desserten de kunne ha kommet opp med, men igjen handler det vel om å veie opp for marsvinet. 

    (…) Sabler kun bobler på Jura Chardonnay
    Mest Seff er Puff Daddy sånn som Jacques Puffeney
    ’96 Chardonnay fra Domaine Rolet
    Vin Jaune fra ’83, med nøtter og comte

    Jura – verdens feiteste meierdistrikt, gjentas nok en gang, og her kan det passe med en parentes for å illustrere hvilken innflytelse denne Fredfades faktisk har. Det er rent sjeldent at Jura er blitt nevnt som et område verdt å følge med på, med unntak av vin jaune, som allerede var verdsatt av det franske hoff under middelalderen og fremdeles betraktes som en raritet. FredFades drikker forresten mye jaune til ostefatet sitt, men han flekser altså med så hissige mengder Jura fra Domaine Rolet på sosiale medier at Vinmonopolet nærmest føler det som en plikt å importere vin fra den lille produsenten. Jeg husker fremdeles vinåret 2020 i Oslo som om det var i går: Domaine Rolet var så godt som utsolgt til enhver tid. Og dét blant nordmenn som tror at knusktørr, chrisp vin fra Chablis er det eneste som gjelder.

    Foto: Erlend Berge
    Foto: Erlend Berge

    Det foregår en (ut)dannelse av ghettoen
    Tøyen Holding har stil. Jeg må innrømme at jeg har sansen for deres skamløse fleksing av mat – og vinreferanser. Det kan være en god ting at vulgær kitsch erstattes med gjennomtenkt minimalisme. Der det ligger noe pretensiøst og svulstig i kitschen, «en form for forgylt elendighet som dekker over en menneskelig mangel», som forfatter Axel Jensen en gang uttrykte det, finner vi noe ytterst menneskelig i den nye trenden – uavhengig av prislapp.

    Vinen er ikke bare historiens eldste drikk og et førsteklasses fludium. De edle dråper er også rene, intellektuelle uttrykk som sier noe om oss. Alt du erfarer er med på å forme deg, husker jeg at min venn Øyvind sa på fylla en gang; et møbel, en bok eller en vinflaske kan fungere som et utstillingsvindu inn i ditt liv og dine erfaringer. De uåpnede flaskene sier også en hel del: de utgjør et slags vinkart over hvem du kommer til å bli og hvem du ønsker å være.

    Man kan selvsagt argumentere for at vin som identitetsmarkør er like banalt som Rolex-klokkene på 2000-tallet, og at selvfremstillingen gjennom det vi spiser bare forer realityshowet om oss selv ytterligere. Vin er narsissisme for viderekomne, så å si. Samtidig tenker jeg at det ikke er så gærent at det ikke er godt for noe.

    Foto: Erlend Berge
    Foto: Erlend Berge

    At dagens hiphop-ere velger å sette seg i baren på Le Benjamin for å spise sjøkreps i godt lag fremfor å søke glemsel i en mørk, råtten kjeller kaller jeg et fremskritt; det er gjerne i det offentlige rom – i møte med andre, i nye omgivelser, at refleksjonen settes i gang og idéer oppstår. I bistroene og cocktailbarene sitter en ny generasjon musikere og snuser etter konfliktstoff. 

    Tøyen Holding hevder kanskje selv at vinverdenen er blitt mindre jålete. Dem om det. Jeg tror nettopp den pretensiøse livsstilen, viljen til å fokusere mer på kvalitet over kvantitet, tvert imot er med på å «utdanne» en ny generasjon mat – og vinkjennere. Både Fredfades og Mest Seff mener alvor, det gir dem pondus. Og smaken deres står til toppkarakter.

  • Gi meg en shot

    Gi meg en shot

    Et reisebrev fra Biarritz

    Å tilbringe to uker i Biarritz var en helt og holdent ræva idè.
    To uker langs kysten, og jeg er fullstendig ute av det.
    I denne byen får jeg hverken skrevet eller tenkt.
    I denne byen er det så godt som umulig å konsentrere seg.
    Faen heller.
    Gi meg en shot.

    Det brusende havet virker lokkende på mennesket.
    Det er på brettet vi skal være.
    Flere timer i asurblått hav.
    «Catching some waves» er vårt mantra.
    Noen timer i havet,
    og alle sorger er glemt.

    «I fucking love my life» sier gutten med surfelook idet jeg tar av meg våtdrakten i den offentlige dusjen.
    Jeg innser, ørlite grann for sent, at jeg ikke har på meg bikini.
    Faen heller.
    Gi meg en shot.

    Vi spiser på en hipp restaurant sterkt inspirert av Noma. Menn med kullsvarte øyne står over flammene.
    Vi får servert tynne skiver rød tunfisk med intens unami smak.
    Fytti helvete så godt.
    Fisk som smaker som blodig biff er fremtiden.

    Og nå er det duket for Tequila.
    Blå agave fra Mexico.
    En riktig syndig drikk. En riktig farlig drikk.
    «Nå må vi enten ha vann eller tequila» roper vi, og velger alltid det siste.
    «Salt et tequila et limonaaaaade!» synger hele Biarritz i kor.

    Og øynene til bartenderen sluker meg med blikket.
    Jeg stirrer tilbake.
    Kanskje skal vi fornedre oss litt i instinktenes rike i natt.
    Gå på oppdagelsesferd og nyte ungdommen mens vi ennå har den.
    En kan aldri vite.

    Jeg skriver ned nummeret mitt på en lapp. Godt jobba, Kleive.
    Nå kan du sove godt i natt også.
    Vi angrer tross alt mest på de tingene vi ikke gjorde i dette livet.

    Klokken seks om morgenen sjangler jeg hjemover.
    Hodet verker, men humøret er på topp.
    Jeg er alene, og liker det aller best slik.
    Det eneste jeg tenker på, er bølgene som venter.

    Klokken 10.00 står innbyggerne i Biarritz klare på stranden med hvert sitt brett under armen.
    Komisk slitne fra gårsdagen, men likevel fulle av pågangsmot:
    Fra nå er det ingenting annet som betyr noe.

    For her i Biarritz er det så godt som umulig å konsentrere seg.
    Det brusende havet lokker på mennesket.
    Det er på brettet vi skal være.
    Flere timer i asurblått hav.
    «Catching some waves» er vårt mantra.
    Et par timer i havet, og alle sorger er glemt.

  • Du skal ikke lande

    Du skal ikke lande

    Et reisebrev fra Paris

    For noen uker siden ringte jeg min franske venn Renaud og kunne fortelle at jeg ikke riktig klarte å lande i Norge. Hodet mitt befant seg fremdeles på kafè i Bordeaux, langs kyststripen i Biarritz, på vandring i Pyreenene …

    — My dear Johanna, sukket Renaud i andre enden.
    — Du skal da ikke lande. Du skal fortsette å fly.

    Nordmannen er tilbake i Frankrike, hennes andre hjemland. Undertegnede er blitt å regne som en nomade. Det er enda uvisst når eiendelene skal hentes på loftet. Hun bor nå i en koffert, og har sjeldent følt livet så levende og vidunderlig og vilt.

    Husker dere Julia, eieren av det enestående galleriet i Arles? Hun har selvsagt en leilighet i Paris også. Hun kjøpte den sammen med ektemannen en gang i tiden. En travel del av byen, like ved Louvrè museum.

    Og der var det igjen: mindreverdighetskomplekset. En svært produktiv kraft. Omgitt av storhet på alle kanter er det klart en føler på presset til å utrette. Den franske arrogansen siver gjennom veggene. Skulpturene og maleriene og bøkene skuler mot meg, nærmest mobbende:
    — Livet er nå, vesle nordmann. Hva skal du gjøre på din ene runde rundt jorden?

    Hun kaster på seg hælene og ringer sin venn Magne. Den norske skuespilleren som flyttet til Paris for 25 år siden og aldri har sett seg tilbake.

    — Dirty Manhattan og Sigg på Sherry Butt? Spør hun.
    — Visst pokker mademoiselle, svarer Magne.

    Utenfor stormer det som verst.
    Paris er grå og mystisk og lokkende.
    Gi meg alt, synger nordmannen.
    Gi meg rå østers, upasteurisert ost og blodig kyllinglever!

    Gi meg drinkene som setter kinnene i brann og de aggressive samtalene rundt bordene. Gi meg den franske debattkulturen, den franske klagingen!
    Javisst, du hørte riktig — her i Viva La France er selv klagingen underholdene!

    Hun smiler og vet at hun er en levende klisjè,
    og gudskjelov for dét —
    Klisjeene er ikke bare romantiske, men det eneste tidløse!

    — Gi meg alt, synger nordmannen. Gi meg alt som smaker av eventyr og risiko og vilje!

    I vesken har hun sin kompanjong Anthony Bourdain, den legendariske eventyreren og globetrotteren.

    — Your body is not a temple, minner Bourdain om.

    — It’s an amusementpark. Enjoy the ride.

  • Et liv uten TV

    Et liv uten TV

    Jeg er 10 år gammel, og lever under samme tak som en kompromissløs kunstner. Pappa er en av landets mest profilerte musikere, en tordenbraker og buldrebasse. En av tingene som virkelig får det til å bruse i ham er folk som går rundt og kopierer andre spillestiler.

    – Kopister gjør meg forbannet. Man kan ikke være kopist i improvisasjonsmusikk, ja, ikke i klassisk musikk heller! sier pappa og heller innpå en øl med sine med-musikanter.

    Pappa er en streng mann. Han sier nei takk til oppdrag som kunne gjort ham rik. Han er særdeles opptatt av kvalitet, og hater lefling.

    – Våre klassiske mestere går en trist tid i møte. Hvem hører på klassisk musikk i dag? Bare gamlinger, og de er jo døde snart. Hva skjer når de er begravet? Forsvinner musikken? Dette er spørsmål man må stille seg i dette kultursegregerte landet, sier pappa mens han henter ut billettene våre til Schuberts strykekvintett i C-dur.

    Og så sitter vi der da, min lillesøster og jeg, og lider oss gjennom en tre timers lang konsert i Filharmonien.

    Det hender vi hører på såkalt drittmusikk i skjul. «WHO LET THE DOGS OUT!» vræler vi mens vi hopper opp og ned på gulvet. En dag tar pappa oss i å glo på Mot i Brøstet. Han hiver TV-en ut av huset.

    – TV er i grunn noe jævla drit, sier pappa.

    Dagene går. Vi blir saktens vant til et liv uten TV, og begynner å lese bøker isteden. Pappa er fornøyd med det. Men han må ta stilling til ting han ikke ønsker å forholde seg til, slik som Idol.

    – Hvorfor snakker alle klassekameratene deres om Idol? Spør pappa.

    – Det er jo det folk snakker om, mumler vi.

    Pappa blir forbanna. Han blir faktisk så forbanna at han nekter å servere pølser i brød i bursdagsselskapene våre fremover. Han vil utvide horisonter. På menyen? Grønn curry.

    – Skikkelig mat og skikkelige holdninger, sier pappa og fyller opp skålene.

    Den ene venninna mi gråter en skvett. Hun er vant med capriboller på boks.

    – Nå er det party, sier pappa fornøyd.

    Det nærmer seg juleavslutning på skolen. Klassen vår skal fremføre musikalen Grease. Men hva er det jeg ser? Pappa på bakerste rad, som holder seg for ørene. – De begynner å bli for gamle for villfarelser nå, sier pappa til læreren min. Han mener det er galt å oppmuntre elever som synger surt.

    – Hva foreslår du? Spør læreren min spydig.

    – Ta med ungene på Vertavo-kvartetten. Og forklar dem at det er slik man blir noe: Ved å øve og jobbe hardt, svarer pappa.

    Pappa mener det er for mye fornøydhet ute og går. Det er han livredd for. Man må alltid bevege seg fremover. Om ikke stagnerer man.

    Det er ikke alltid jeg forstår meg på pappa. Han virker snobbete, elitistisk og streng. Men han har fått mange beundrere, nettopp på grunn av sin dedikasjon. Pappaen min har aldri slurvet. Han har aldri gitt seg. Han har vært dypdykkende hver gang han har stått på en scene. Kompromissløshet har vært hans yrke. Kompromissløs-het har vært hans livsstil.

    25 år senere innser jeg at pappa har gitt meg et mantra å leve etter: Gjør hva du vil, men gjør det skikkelig.

    Dette innlegget ble først publisert i Klassekampen under spalten «Endelig Mandag» 19.november 2018.