Denne byen trikser med hodene våre og gjør oss til gåtefulle mirakler for oss selv. I denne byen finnes melankolien mange av oss omfavner som en søster. Her røyker innbyggerne sigaretter fordi de er triste og søker trøst. Eller de klamrer seg til sigaretten fordi de nyter sin sorg.
– I fucking love to be angry, sier min franske veninne. Bordelaise så det holder. – Complaining is a part of our catharsis. Hun mener Allen Ginsberg hadde rett da han skrev sine refsende dikt på 50-tallet.
«War is abstract The world will be destroyed But I will only die for poetry, that will save the world».
Poesien vil redde verden … Og tapas og drinker serveres vårt bord. Røkt negroni. Vermuth er livet. Og bartenderne i denne byen skaper kunst de også. De kaller seg ‘mixologer’ og gjør for første gang krav på sin kunstnertittel. – I love this city, sier jeg rørt. – Selvsagt gjør du det, svarer min venninne og ler. – You are such a bordelaise. In this city we constantly research for pleasure.
Runde 2. Med rom og whisky og vermuth i blodet, blir vi alle poeter. Samtalene går på full speed. Energien tar oss steder. Åpner dører. Setter oss i kontakt med guder og profeter. Vi gjesper av klassisistene. Skyr realistene. Vi er barn av Whitman og Baudelaire. Grådige hjerter. Grådige sjeler. Mine poeter må ha vært skadet fra fødselen. Allikevel er det dem jeg setter høyest. For mine poeter, – ja!- mine poeter putter i det minste litt farge på samfunnets gustne fjes.
En drink til? Ja, hvorfor ikke. Jeg er en åpen elv. Det har jeg alltid vært. Jeg ble født i krepsens tegn og min mor har senere fortalt at jeg kun fant lykke ved havet.
– Jævla rå baby, sa pappa da jeg lå i magen til mamma. Deres lille jente beveget seg i takt med musikken! Fattern fikk kick og spilte så tunge Beats og raske trommehvirvler at babyen fikk sjokk. En lang stund ble det helt stille i mammas mage. – Er det noen hjemme? spurte de og erstattet Miles Davis med Grieg. Florlett stryk skulle vekke den lille til liv. Og baby Kleive er raskt tilbake. Litt rastløs og utålmodig, kanskje. Men som hun synger!
Når pappa trommer med fingrene på bordet starter jeg å vugge i takt. Gjennom musikken er jeg min fars datter. Alltid i takt.
Jeg er bare fem år gammel når en av landets mest distinkte jazztrommiser med to visper i hendene gir seg technoen i vold og bestemmer seg for å gi ut soloskive. På denne tiden skyller en elektronisk bølge over moderne europeisk jazz med blant andre Bugge Wesseltofts New Conception Of Jazz, Nils Petter Molværs Khmer og Eivind Aarsets Electronique Noir i spissen. Den nye lyden av jazz er fordomsfri, konstant søkende og grensesprengende, og musikerne gjør hver sin vri på den frieste musikkformen de kjenner til.
Pappa bygger et lite studio i Skien og tilbringer alle døgnets timer foran de store, tunge maskinene. De få gangene han faktisk er hjemme sitter han bare og trommer med fingrene på tastaturet. Min lillesøster spør ham: hører du musikk? Han nikker og svarer at han hører musikk inni hodet. Skal vi bytte hode? spør hun. Jeg vil også ha et stort hode med musikk inni.
Ryktene skal ha det til at pappa spiller som en Gud, men han har aldri vært spesielt opptatt av å spille trommer. Han er snarere lidenskapelig opptatt av alt som har med lyd å gjøre. Der en god del trommeslagere er opptatt av å få settet til å groove, kan pappa i de mest utrolige solo-partier få skarpen til å hviske eller synge. Han kan fange personligheter (en gang spilte han nærmest sin egen far så tårene til min farfar rant) og, hvis han er preget av en spesiell stemning, mane frem lyden av en dødsstille sjø eller små bølger som slår inn mot svaberg. Han rendyrker instrumentering i den grad at han flytter publikums fokus vekk fra en melodi som er lett å tolke, og bringer frem lydmessige kvaliteter jeg ikke ante fantes.
Min lillesøster og jeg irriterer oss selvsagt over dette – i våre ører – totalt amelodiske stoffet. Det eneste vi ber om er forutsigbare rytmer vi kan hoppe i takt til. Vi ber på våre knær – snille pappa, spill noe som kan danses til! – men får det sjelden som vi vil. Uansett hvor mye pappa forsøker å blidgjøre jentene sine, faller han tilbake på intrikate mønstre. Det er først senere vi innser at det er meningsløst, ja, rett ut frekt, å be denne mannen om å spille noe forutsigbart.
For pappa er en musikkens filosof. Og filosofer lever av å gjøre det vanskelig for seg selv og sine tilhørere.
«Det er ikke så viktig for meg å spille trommer som at musikken hjelper meg til å se ting klarere», hevdet pappa i et intervju med Klassekampen i 1990. Ved å tilføre det akustiske trommespillet det elektroniske utvidet han mulighetene til å jobbe med lyd i denne verdenen. Og det skapte muligheter for en annen type improvisasjon, sammenliknet med det vanlige jazzidealet.
Pappa har alltid trådt fram i livet uten sikkerhetsnett og nærmest på instinkt takket nei til oppdrag som klinger av mynt. – Kan du ikke bare ta deg en eventjobb som alle andre?, har ethvert menneske i hans liv foreslått. Men svaret har alltid vært det samme: Han er ikke i stand til å gjøre ting som ikke har noe å gjøre med ham personlig.
En liten anekdote kan illustrere hans ubendige karakter: Da pappa var student på Norges Musikkhøgskole, skrev han særoppgave om Miles Davis. Men så var det innbrudd i bilen der oppgaven hans lå, og han hadde ingen kopi. Han tok aldri kopi. Pappa hadde ingen ekstra kopier, verken av særoppgave eller identitet. Den unge, radikale og nytenkende trommeslageren gjentok ikke seg selv og sørget for å være ny i alle situasjoner. Ethvert beat var i bunn og grunn en form for reinkarnasjon. Som dikteren Yeats sa det: «Jeg døde mang en gang, for kun å gjenoppstå.» Som trommeslageren Kleive sa det: «Used to be dead, but woke up again. Again».
Også i BITT silte det seg ut en form han ikke hadde sett for seg. Etter å ha nesten gjort seg ferdig med plata, oppdaget han at det måtte legges til sang (!) for at det hele ikke bare skulle fremstå som komp. Ordene som kom til uttrykk var ikke akkurat lyrikk på Hauge-nivå, men godt skjulte tekster der ordene hadde en funksjon.
Da debuten omsider ble sluppet, viste han for alle og enhver at han var litt av en maskinoperatør. BITT var, og er fremdeles, en til dels aggressiv plate. Her er ingenting løst, alt har et tungt og distinkt beat, og hele skiva bærer preg av fatterns fascinasjon for The Prodigy og Squarepusher. Med musikerne Bugge Wesseltoft og Terje Rypdal på computere, gitarer og synthesizere, skapes et konsentrasjonskrevende, mørkt, langt, improvisert og rockete format. Musikken veksler mellom tekno-stemninger og sterkt rytmiske utblåsninger, snerrende presise og allikevel uforutsigbare partier, og er støyende, eksperimentell og elektronisk bearbeidet i formen. Vi er også innom rene perkuksjonssekvenser, og på noen kutt «dukker det opp en vokal av det nesten primitivt rocka slaget», som en anmelder konkluderte litt skuffet i Dagbladet. Men først og fremst er BITT visjonær og litt vanskelig å forstå seg på, slik uforglemmelige kunstverk ofte er.
Døtrene på fire og fem år får det endelig som de vil, våren 1997. For første gang på veldig lenge har pappa laget musikk det er mulig å danse til. Vi knipser og tramper, jubler og hikster. Med dansbar rytmikk i moderne techno-innpakking, drømmer vi om at pappas debutskive får innpass på europeiske klubber. Mamma ser for seg turné og begynner å sy sceneantrekk. Det blir mye fest og moro i huset med venner, folk danser og digger låta «Salute». Men musikken til pappa faller mellom flere stoler, slik den ofte gjør. Skiva blir elsket av hans trofaste tilhengere, men ingen stor hit hverken på klubber i Berlin eller hos Jazzlandfans.
Men fattern har gitt alt og opplever at følelser settes i sving. Det kjennes godt i magan, og det han driver med er ekte.
Da jeg her forleden ringte ham og fortalte at jeg ønsket å skrive om BITT, ble han litt overrasket. Jeg argumenterte for at folk vil lese om Audun Kleive, at det var lenge siden sist, og at det dessuten var på høy tid at han gjorde noen intervjuer for å fortelle om sitt kommende prosjekt «HerZling», en 8-kanals surround sound sceneproduksjon i dyp kommunikasjon med den indiske danseren Sudesh Adhana. Det hadde han ingen planer om foreløpig, kunne han fortelle, og begynte isteden å ramse opp de endeløse detaljene ved selve prosjektet og alt jeg kunne glede meg til.
Jeg la på røret, og tenkte for meg selv at pappa er og forblir en gåte. Han er en verdensstjerne bare i kraft av å spille trommer – hvorfor gidde å bruke så mye tid på å produsere innfløkte lyder som etter alt å dømme vil falle for stumme ører? Allikevel klarer jeg ikke å la være å smile av tanken på denne musikkens filosof som foruten å spille fletta av folk på scener verden over, dag ut og dag inn sitter i den mørke hulen sin og forsker på lyder og ideer og maskiner og musikk. Kanskje en dag vil skiva få sin renessanse …
De eier kanskje kåk på Østkanten og snakker breialt om damer og fitte, men deres åndelige hjemsted tilhører Burgund. Ghettoen er i ferd med å bli dannet, og Tøyen Holding viser vei med sin over gjennomsnittet sofistikerte meny.
Denne teksten ble først publisert i Gaffa 23.09.2022 Alle foto: Erlend Berge
Den Oslo-baserte hiphop-duoen Tøyen Holding skriver kanskje landets råeste og rikeste raptekster, og et tema som går igjen er skamløs fleksing med mat- og vinreferanser.
Hva er det egentlig de snakker om?
Det var spørsmålet GAFFA-redaktør Geir Magne Staurland stilte meg etter å selv ha gjort et lengre intervju med Fredfades og Mest Seff i Tøyen Holding. Staurland hadde fått servert atskillige oster, Tomme de Savoie, pateer og tilhørende vektig vin i særklasse.
– Kan du matanmelde Tøyen Holding, og sjekke om biffen er mør? foreslo Geir.
– Er det tomme luftslott, eller en deilig, sofistikert meny å lete frem i musikken deres?
Jeg tok velvillig på meg oppdraget. Ikke bare er Fredfades i hiphop-duoen kjent for å snurre superlekre plater som det åpenbart ligger mye flid bak. Han er ofte å observere på Nektar vinbar med makkeren Mest Seff, der han sipper i seg noen edle dråper Montrachet, området som står bak noen en av de edleste hvitvinsdruene i verden. Det er til å bli pokker så misunnelig av.
Foto: Erlend Berge
Jeg må innrømme at en slik livsstil appellerer hos meg, som tross alt er oppdratt av en far som moste atskillige hvitløksfedd og tilsatte mystiske ingredienser i barnematen fra Rema 1000 for å løfte kvaliteten noen hakk. «Skikkelig mat og skikkelige holdninger», var min fars mantra. Og den unge Kleive bæsjet grønt mens gourmeten i henne vokste!
I forkant av min analyse lyttet jeg til et intervju med Fredfades på P3 i sommer. Fredfades ble som vanlig oppfordret til å dele noen livsnytertips, men forklarte også hva som er greia med den nye trenden. Han hevdet at han ikke satt med svarene, men at vin og mat kanskje var blitt gjort mer tilgjengelig spesielt gjennom Vin&rap med Aron. Men tendensen er på ingen måte noe nytt under solen. Som Fredfades selv sier:
– Jeg har jo sett Tupac flekse med noe jævlig bra riesling.
Verdens mest populære musikksjanger fungerer som brobygger mellom folket og en verden som frem til nå har vært utilgjengelige – men ikke desto mindre lokkende – attributter; ghettoen bringer en «mer menneskelig stemme» til vindrikkingen. Rolex og Ferrari, som historisk har vært statussymboler i sjangeren, er nå erstattet med dyre vinflasker.
Bare ta Snoop Dogg som eksempel. Han har som så mange andre lansert sin egen vin, og anser det «en naturlig utvikling av eget liv».
– Jeg var en skikkelig hardbarka fyllefant. Det gikk utelukkende i Gin & Juice og Hennessy, men når jeg intellektuelt tok meg sammen, erfarte jeg at vin forbedret tankegangen min, har Snoop Dogg uttalt.
Hiphop-legenden ønsket ganske enkelt å eldes som god vin. Lignende tankegods finner vi hos Tøyen Holding. Heng med.
Foto: Erlend Berge
Personlig utvikling på restaurant Vi spoler noen år tilbake. I 2017 gav Fredfades og Mest Seff ut debutalbumet TøyenHolding. På denne tida var gutta «dem som snuten løp etter, med drømmer som et ghettobarn». Tekstene reflekterer de storslåtte drømmene:
Har kvinnfolk i sengen min som blir snudd som en kassett Mens fremtiden til gjengen min er lysere enn en falsett
(Tøyen Holding – Brett Li)
Tekstene står ikke til påske, men hvem faen bryr seg? Tøyen Holding lager breial og rølpete shit som er episk, ifølge dem selv. Skiva blir en suksess, og gutta opplever trolig en av deres mest påtagende triumfer. Men det er først tre år senere, når Tøyen Holding 2 kommer ut, at det blir riktig spennende for den gastronomisk interesserte.
En personlig utvikling har tatt sted. Hverken lydsporene eller tekstene er til å kjenne igjen fra første plate. Hva har skjedd? Gutta har ganske enkelt begynt å spise middag ute på restaurant. Hverken mer eller mindre. Man kan nærmest se for seg hvordan de tilsynelatende enkle rapperne fra Østkanten får servert en så raffinert rett på Nektar at de nærmest får hjertestans av Stendahl-syndromet som nå skyller over dem…
Gutta, og kanskje især Fredfades, innser at han liker ting som er enkelt og bra, og det går altså opp for ham de gangene han henger på restaurant. Jeg siterer fra et intervju med Jazznytt:
– Jeg begynte å spise ute mens jeg fortsatt lagde fucked up fusion-hiphop med 20 forskjellige elementer og hvor jeg brukte mye tid på å blande masse ting som kanskje er best ublandet, sier vår mann.
Slike inspirasjoner kan man lære av, forklarer Fredfades videre. Dette er grunnprinsipper som på ingen måte bare gjelder for musikk og mat. Via besøkene på hovedstadens beste restauranter lærte Tøyen Holding hvordan kontraster fungerer, hvordan rekkefølgen av ting skaper andre typer dynamikk, eller ganske enkelt hvordan rene, krystallklare smaker kan virke langt mer overbevisende enn det visuelt slående.
Foto: Erlend Berge
Duoen erstatter damejakt og pikk-snakk med tunge, gastronomiske referanser. De raffinererer språket på hver sin måte (den ene hakket mer virtuos enn den andre), koster på seg noen dyre flasker i samlingen – og blir sanne aristokrater. La oss se på et eksempel fra Tøyen Holding 2:
(…) Hvis den ikke er designer, toucher jeg ikke pizza Kompetansen er spiss, som øra til en alv Drikker masse hvitt i fra Jura som en kalv
(Tøyen Holding – Jura)
Gutta har nok vært utenlands, spist og drukket seg gjennom atskillige bistroer og lært den stolte, og til dels, arrogante franske kulturen å kjenne. Kanskje er det den mest ivrige av dem, Fredfades, som har introdusert makkeren for det gode liv. Selvtilliten til Mest Seff er det i alle fall ikke noe å si på:
Vi er den gode smaken, putra lenge som en sauce Alt annet blir standard, det er ulempen med oss
(Tøyen Holding – Fallskjerm)
Duoen har nok smakt seg gjennom en hel del rå østers, råtne oster og edelmugg-viner på dette tidspunktet. Jo mer stinkende, jo bedre, er regelen. En ekte gourmand søker tross alt, som Anthony Bourdain hevdet et sted, risiko i enhver rett. Tøyen Holding har dessuten knyttet en hel del kontakter i den norske mat- og vinbransjen. Deres foretrukne scene har i flere år vært satt til Oslovelo, og vinen som blir servert nederst på Løkka kan jo bli hvor snobbete som helst.
Tøyen Holding har ganske enkelt kalibrert; sett sine liv i sammenheng. Og forandringen er mildt sagt påfallende. Gjennom de neste låtene finner vi verken kompliserte beats eller kompressorer. Duoen jobber mer med essensen.
– Om essensen ikke er bra er det ikke noe vits i å sitte og pimpe på det, har Fredfades uttalt et sted. Når det blir et slit å forsøke å finne opp hjulet i stedet for å ha det gøy, lage noe som er basic og bra, jobber man i feil retning. Duoen er ikke interessert i å bruke krefter på blindgater. Det er det samme med restauranter, hevder Fredfades.
– Jeg syns ikke det er noe fett med sånn Maaemo-mat, sier han.
Jævelen er rebelsk på papiret, men tvers gjennom aristokrat i sinnet; han har sansen for tradisjoner som har fungert i mange hundre år og som fremdeles er digg. Denne holdningen gjennomsyres i Tøyen Holdings musikk: – Det er greia med Tøyen Holding, å lage noe bra med enkle ingredienser, sier Fredfades i intervjuet med Jazznytt.
Men holder ingrediensene mål?
Foto: Erlend Berge
En gastronomisk vandring La oss nå ta en kulinarisk vandring i de gastronomiske referansene til Tøyen Holdning. Er produsentene så gode som de skal ha det til? La oss se på fire strofer, her ført i pennen av Fredfades, som tross alt snakker mest om mat og vin:
(…) jeg drikker Montrachet med en børsmegler Sjøsetter snekker, spiser sprøstekte rødspetter.
Sprøstekte rødspetter er ikke like luksus og erkefransk som Sole á la Meunière – (sjøtunge på fransk), men det er nok smart å spise en forholdsvis rimelig fisk til den fryktinngytende dyre vinen en gang iblant også.
Montrachet må nemlig kommenteres. Det er jo ikke hvilken som helst produsent han smugler over tollen etter en spillejobb i Viva La France. Det er jo ikke det. Vi snakker noen av verdens ypperste vindruer. Montrachet fra Burgund har vært verdensberømt for sine tørre, men ikke desto mindre saftige, gylne og rent ut kongelige hvitvinsdruer siden det 16. århundre. Prisene på de aller beste er så svinaktig høye at de fleste av oss bare kan drømme om å smake på én i løpet av vårt stakkarslige liv.
Vi fortsetter:
(…) Fredfades henger kun med ryper som er ville Krydderbrød med gåselever kirsebær persille
Sukk. Gåseleveren er hedonisme på høyt nivå. Og det er her Fredfades blir så komisk tradisjonell. I Frankrike er det fremdeles slik at den gamle skolen holder seg demonstrativt for ørene når det snakkes om dyretortur, av den enkle grunn at GÅSELEVER ER EN FORDUMS STOLTHET. Noe sier meg at Fredfades er litt den samme typen. Han er tross alt typen som:
Drikker champagner, spiser ristede kastanjer Skyller ned Okapi med no Camillo Donati Før jeg parer no tataki med no kroatisk oransjevin Fuck it, jeg stikker og griller et marsvin Desserten blir grissini med pistasjkrem
Her får vi servert det beste fra Frankrike, Italia og Balkan i skjønn forening. Kroatia som gastronomisk nasjon har fått enormt oppsving de siste ti årene, og det har selvsagt Tøyen Holding skjønt lenge før oss andre. Grissini med pistasjkrem er kanskje den kjedeligste desserten de kunne ha kommet opp med, men igjen handler det vel om å veie opp for marsvinet.
(…) Sabler kun bobler på Jura Chardonnay Mest Seff er Puff Daddy sånn som Jacques Puffeney ’96 Chardonnay fra Domaine Rolet Vin Jaune fra ’83, med nøtter og comte
Jura – verdens feiteste meierdistrikt, gjentas nok en gang, og her kan det passe med en parentes for å illustrere hvilken innflytelse denne Fredfades faktisk har. Det er rent sjeldent at Jura er blitt nevnt som et område verdt å følge med på, med unntak av vin jaune, som allerede var verdsatt av det franske hoff under middelalderen og fremdeles betraktes som en raritet. FredFades drikker forresten mye jaune til ostefatet sitt, men han flekser altså med så hissige mengder Jura fra Domaine Rolet på sosiale medier at Vinmonopolet nærmest føler det som en plikt å importere vin fra den lille produsenten. Jeg husker fremdeles vinåret 2020 i Oslo som om det var i går: Domaine Rolet var så godt som utsolgt til enhver tid. Og dét blant nordmenn som tror at knusktørr, chrisp vin fra Chablis er det eneste som gjelder.
Foto: Erlend Berge
Det foregår en (ut)dannelse av ghettoen Tøyen Holding har stil. Jeg må innrømme at jeg har sansen for deres skamløse fleksing av mat – og vinreferanser. Det kan være en god ting at vulgær kitsch erstattes med gjennomtenkt minimalisme. Der det ligger noe pretensiøst og svulstig i kitschen, «en form for forgylt elendighet som dekker over en menneskelig mangel», som forfatter Axel Jensen en gang uttrykte det, finner vi noe ytterst menneskelig i den nye trenden – uavhengig av prislapp.
Vinen er ikke bare historiens eldste drikk og et førsteklasses fludium. De edle dråper er også rene, intellektuelle uttrykk som sier noe om oss. Alt du erfarer er med på å forme deg, husker jeg at min venn Øyvind sa på fylla en gang; et møbel, en bok eller en vinflaske kan fungere som et utstillingsvindu inn i ditt liv og dine erfaringer. De uåpnede flaskene sier også en hel del: de utgjør et slags vinkart over hvem du kommer til å bli og hvem du ønsker å være.
Man kan selvsagt argumentere for at vin som identitetsmarkør er like banalt som Rolex-klokkene på 2000-tallet, og at selvfremstillingen gjennom det vi spiser bare forer realityshowet om oss selv ytterligere. Vin er narsissisme for viderekomne, så å si. Samtidig tenker jeg at det ikke er så gærent at det ikke er godt for noe.
Foto: Erlend Berge
At dagens hiphop-ere velger å sette seg i baren på Le Benjamin for å spise sjøkreps i godt lag fremfor å søke glemsel i en mørk, råtten kjeller kaller jeg et fremskritt; det er gjerne i det offentlige rom – i møte med andre, i nye omgivelser, at refleksjonen settes i gang og idéer oppstår. I bistroene og cocktailbarene sitter en ny generasjon musikere og snuser etter konfliktstoff.
Tøyen Holding hevder kanskje selv at vinverdenen er blitt mindre jålete. Dem om det. Jeg tror nettopp den pretensiøse livsstilen, viljen til å fokusere mer på kvalitet over kvantitet, tvert imot er med på å «utdanne» en ny generasjon mat – og vinkjennere. Både Fredfades og Mest Seff mener alvor, det gir dem pondus. Og smaken deres står til toppkarakter.
Å tilbringe to uker i Biarritz var en helt og holdent ræva idè. To uker langs kysten, og jeg er fullstendig ute av det. I denne byen får jeg hverken skrevet eller tenkt. I denne byen er det så godt som umulig å konsentrere seg. Faen heller. Gi meg en shot.
Det brusende havet virker lokkende på mennesket. Det er på brettet vi skal være. Flere timer i asurblått hav. «Catching some waves» er vårt mantra. Noen timer i havet, og alle sorger er glemt.
«I fucking love my life» sier gutten med surfelook idet jeg tar av meg våtdrakten i den offentlige dusjen. Jeg innser, ørlite grann for sent, at jeg ikke har på meg bikini. Faen heller. Gi meg en shot.
Vi spiser på en hipp restaurant sterkt inspirert av Noma. Menn med kullsvarte øyne står over flammene. Vi får servert tynne skiver rød tunfisk med intens unami smak. Fytti helvete så godt. Fisk som smaker som blodig biff er fremtiden.
Og nå er det duket for Tequila. Blå agave fra Mexico. En riktig syndig drikk. En riktig farlig drikk. «Nå må vi enten ha vann eller tequila» roper vi, og velger alltid det siste. «Salt et tequila et limonaaaaade!» synger hele Biarritz i kor.
Og øynene til bartenderen sluker meg med blikket. Jeg stirrer tilbake. Kanskje skal vi fornedre oss litt i instinktenes rike i natt. Gå på oppdagelsesferd og nyte ungdommen mens vi ennå har den. En kan aldri vite.
Jeg skriver ned nummeret mitt på en lapp. Godt jobba, Kleive. Nå kan du sove godt i natt også. Vi angrer tross alt mest på de tingene vi ikke gjorde i dette livet.
Klokken seks om morgenen sjangler jeg hjemover. Hodet verker, men humøret er på topp. Jeg er alene, og liker det aller best slik. Det eneste jeg tenker på, er bølgene som venter.
Klokken 10.00 står innbyggerne i Biarritz klare på stranden med hvert sitt brett under armen. Komisk slitne fra gårsdagen, men likevel fulle av pågangsmot: Fra nå er det ingenting annet som betyr noe.
For her i Biarritz er det så godt som umulig å konsentrere seg. Det brusende havet lokker på mennesket. Det er på brettet vi skal være. Flere timer i asurblått hav. «Catching some waves» er vårt mantra. Et par timer i havet, og alle sorger er glemt.
For noen uker siden ringte jeg min franske venn Renaud og kunne fortelle at jeg ikke riktig klarte å lande i Norge. Hodet mitt befant seg fremdeles på kafè i Bordeaux, langs kyststripen i Biarritz, på vandring i Pyreenene …
— My dear Johanna, sukket Renaud i andre enden. — Du skal da ikke lande. Du skal fortsette å fly.
Nordmannen er tilbake i Frankrike, hennes andre hjemland. Undertegnede er blitt å regne som en nomade. Det er enda uvisst når eiendelene skal hentes på loftet. Hun bor nå i en koffert, og har sjeldent følt livet så levende og vidunderlig og vilt.
Husker dere Julia, eieren av det enestående galleriet i Arles? Hun har selvsagt en leilighet i Paris også. Hun kjøpte den sammen med ektemannen en gang i tiden. En travel del av byen, like ved Louvrè museum.
Og der var det igjen: mindreverdighetskomplekset. En svært produktiv kraft. Omgitt av storhet på alle kanter er det klart en føler på presset til å utrette. Den franske arrogansen siver gjennom veggene. Skulpturene og maleriene og bøkene skuler mot meg, nærmest mobbende: — Livet er nå, vesle nordmann. Hva skal du gjøre på din ene runde rundt jorden?
Hun kaster på seg hælene og ringer sin venn Magne. Den norske skuespilleren som flyttet til Paris for 25 år siden og aldri har sett seg tilbake.
— Dirty Manhattan og Sigg på Sherry Butt? Spør hun. — Visst pokker mademoiselle, svarer Magne.
Utenfor stormer det som verst. Paris er grå og mystisk og lokkende. Gi meg alt, synger nordmannen. Gi meg rå østers, upasteurisert ost og blodig kyllinglever!
Gi meg drinkene som setter kinnene i brann og de aggressive samtalene rundt bordene. Gi meg den franske debattkulturen, den franske klagingen! Javisst, du hørte riktig — her i Viva La France er selv klagingen underholdene!
Hun smiler og vet at hun er en levende klisjè, og gudskjelov for dét — Klisjeene er ikke bare romantiske, men det eneste tidløse!
— Gi meg alt, synger nordmannen. Gi meg alt som smaker av eventyr og risiko og vilje!
I vesken har hun sin kompanjong Anthony Bourdain, den legendariske eventyreren og globetrotteren.
Jeg er 10 år gammel, og lever under samme tak som en kompromissløs kunstner. Pappa er en av landets mest profilerte musikere, en tordenbraker og buldrebasse. En av tingene som virkelig får det til å bruse i ham er folk som går rundt og kopierer andre spillestiler.
– Kopister gjør meg forbannet. Man kan ikke være kopist i improvisasjonsmusikk, ja, ikke i klassisk musikk heller! sier pappa og heller innpå en øl med sine med-musikanter.
Pappa er en streng mann. Han sier nei takk til oppdrag som kunne gjort ham rik. Han er særdeles opptatt av kvalitet, og hater lefling.
– Våre klassiske mestere går en trist tid i møte. Hvem hører på klassisk musikk i dag? Bare gamlinger, og de er jo døde snart. Hva skjer når de er begravet? Forsvinner musikken? Dette er spørsmål man må stille seg i dette kultursegregerte landet, sier pappa mens han henter ut billettene våre til Schuberts strykekvintett i C-dur.
Og så sitter vi der da, min lillesøster og jeg, og lider oss gjennom en tre timers lang konsert i Filharmonien.
Det hender vi hører på såkalt drittmusikk i skjul. «WHO LET THE DOGS OUT!» vræler vi mens vi hopper opp og ned på gulvet. En dag tar pappa oss i å glo på Mot i Brøstet. Han hiver TV-en ut av huset.
– TV er i grunn noe jævla drit, sier pappa.
Dagene går. Vi blir saktens vant til et liv uten TV, og begynner å lese bøker isteden. Pappa er fornøyd med det. Men han må ta stilling til ting han ikke ønsker å forholde seg til, slik som Idol.
– Hvorfor snakker alle klassekameratene deres om Idol? Spør pappa.
– Det er jo det folk snakker om, mumler vi.
Pappa blir forbanna. Han blir faktisk så forbanna at han nekter å servere pølser i brød i bursdagsselskapene våre fremover. Han vil utvide horisonter. På menyen? Grønn curry.
– Skikkelig mat og skikkelige holdninger, sier pappa og fyller opp skålene.
Den ene venninna mi gråter en skvett. Hun er vant med capriboller på boks.
– Nå er det party, sier pappa fornøyd.
Det nærmer seg juleavslutning på skolen. Klassen vår skal fremføre musikalen Grease. Men hva er det jeg ser? Pappa på bakerste rad, som holder seg for ørene. – De begynner å bli for gamle for villfarelser nå, sier pappa til læreren min. Han mener det er galt å oppmuntre elever som synger surt.
– Hva foreslår du? Spør læreren min spydig.
– Ta med ungene på Vertavo-kvartetten. Og forklar dem at det er slik man blir noe: Ved å øve og jobbe hardt, svarer pappa.
Pappa mener det er for mye fornøydhet ute og går. Det er han livredd for. Man må alltid bevege seg fremover. Om ikke stagnerer man.
Det er ikke alltid jeg forstår meg på pappa. Han virker snobbete, elitistisk og streng. Men han har fått mange beundrere, nettopp på grunn av sin dedikasjon. Pappaen min har aldri slurvet. Han har aldri gitt seg. Han har vært dypdykkende hver gang han har stått på en scene. Kompromissløshet har vært hans yrke. Kompromissløs-het har vært hans livsstil.
25 år senere innser jeg at pappa har gitt meg et mantra å leve etter: Gjør hva du vil, men gjør det skikkelig.
De kjekke, kompromissløse gutta med mørke øyenbryn og senete muskler har tatt over kjøkkenet. De står over flammene i kjent Francis Mallmann-stil og beviser at det er restaurantene som baner vei i et bærekraftig skifte.
En ny generasjon kokker er i ferd med å endre spillereglene i verdens ledende gastronomiske nasjon.
Moderne gastronomi handler mindre om snobberi på tallerken, og mer om visjon. Råvarer fra Mor Natur får skinne så godt som alene, og smaker som det de er.
Vi snakker en form for nyklassisisme – essensielt og raffinert.
Faktisk får sosiale medier en positiv innflytelse i denne sammenheng. Fordi vi er så opptatt av motivet, nøler vi ikke med å ty til de merkeligste råvarer av den enkle grunn at det tar seg godt ut visuelt.
Ingenting sanker flere likes enn råtne grønnsaker og muggen ost. Narsissistisk tilnærming og bærekraft kan kombineres. Kult.
En djevelsk god middag er servert: en ny generasjon kreative kokker bringer bao-buns med svineører og sprengt blekksprut til bordet. Tynne skiver biff av Gascon-storfe, foret utelukkende på gress. Oksehalegoyzas i japansk kjøttkraft. PUNTILLAS – sleipe tisper av noen reker som smyger seg inn mellom tennene, komplett umulig å pirke ut. Drinker med sirup laget på insekter. Det vil ingen ende ta.
På Epoq i Biarritz får vi servert tynne skiver rød tunfisk tilsatt 100 % Arbequina olivenolje fra området. Den har en intens smak av umami og er tørrmodnet i over fem måneder.
Fisk som smaker som en blodig biff er fremtiden.
Tunfisk med en intens smak av umami, på Epoq. Foto: Johanna Holt Kleive
Hva mer? En dessert laget på lilla potet og fermentert appelsin – langt bitrere enn en negroni. Det er bare å glemme den klassiske sjokoladekaken.
– Synes du vi bør legge til denne desserten på menyen? spør bartender Lucas Maraton meg.
Vi diskuterer samspillet mellom mat og vin på Symbiose bar. Maraton flyttet tilbake til hjembyen Bordeaux for seks år siden for å åpne en restaurant og bar som utforsker mat og drikke i et symbiotisk forhold.
Stedet i seg selv er en skikkelig retroklassiker: Det er mørkt og hjemmekoselig, med rustikk innredning. Bord og stoler er utskåret i tre. Cocktail-baren er gjemt bak en stor, gammel klokke som henger på veggen. Grønne planter henger fra taket.
I kveld er jeg så heldig at jeg får smake på deres nyeste eksperiment: En merkelig dessert basert på poteter med en dyp, lilla farge. Potetene er dyrket i Maratons hage. Det var vanskelig å skjule min noe sjokkerte mine etter første bit.
– Det er en fantastisk dessert. Men for å være ærlig tror jeg mange vil synes at den er for bitter, svarer jeg.
– Da setter vi den på menyen, sier han og smiler.
Denne bartenderen liker nemlig å “forstyrre” gjestene sine.
Lucas Maraton er en av grunnleggerne av Symbiose, og søker smaken av rå natur. Foto: Privat
Dagens kokker går langt i sin søken etter nye dufter, teksturer, smaker og hyperkreative kreasjoner.
Kokkene prioriterer tid – for eksempel gjennom gjæring, sylting og fermentering. Kokkene føler seg forpliktet til å gjøre det meste ut av materialet som omgir dem, og lager alt fra juice, oljer og buljong av urter, til ren sirup av insekter.
Ideene til Roger Vergé, en av de største kokkene i sin tid, er mer relevante enn noen gang: «Å lære å lage mat er først og fremst å huske, vi gjenoppfinner ikke matlaging, vi gjenoppdager det.»
Våre forfedres oppskrifter resonnerer i oss alle, hevder Vergé, som en ubevisst aura. Mat og vin gir minner en essens – en parfyme.
Ta fermentering som eksempel: En eldgammel konserveringsmetode oppfunnet for å ivareta spesifikke råvarer, er i vinden som aldri før.
Å lære å lage mat er først og fremst å huske, vi gjenoppfinner ikke matlaging, vi gjenoppdager det.
– Fermentering åpner for en blanding av dype og komplekse smaker som blir værende i munnen lenge, som igjen gir oss en følelse av nytelse, sier den argentinske kokken Juan Matías Ferreyra Arroyuelo
– L’etable d’ossau er stor fan av umami-smaken som du finner i fermentert mat, mest kjent som salamien, og ikke så kjent som miso eller kimchi. Vi er alltid på jakt etter den smaken, sier han.
Restauranten, som holder til i midten av ingensteds i Pyreneene, ble startet av tre kompiser fra Argentina som alle deler en lidenskap for skogens sopp, ville urter og spiselige blomster. Da de startet opp for fem år siden, ønsket de å vise frem de utrolige produktene regionen tilbyr. Ikke minst reduserer de unødvendig transport.
Høy, mais og yerba mate er blant noen av nøkkelingrediensene. Iskrem lages og parfymeres med denne type ingredienser. Kjøtt og fisk ledsages av chimichurri, physalis, pærer kokt i Jurancon-vin, eller simpelthen friske furugrener fra skogen.
Stilen deres har et eksotisk preg når det kommer til kombinasjonen av salte smaker og frukt, aromatiske urter, viltkjøtt og søramerikanske kryddere.
Furugren trenger bare et raskt oppkok for å la seg forvandle til et fantastisk aromat.
– En munnfull skog, som kokken uttrykker det.
På Symbiose er de også på jakt etter smaken av rå natur. I hagen de selv eier, dyrker de alt av ingredienser som skal på tallerkenen, så vel som i drinken.
På Symbiose toppes drinkene med alt fra urter til sopp. Foto: Johanna Holt Kleive
Bartenderne på Symbiose får deg virkelig til å føle deg som hjemme. Lucas & teamet er eksepsjonelt hyggelige, nysgjerrige på smaksløkene dine, og presenterer deg for smaker du ikke visste du likte. På mange måter bryter de våre mentale smaksbarrierer.
For moro skyld, bestilte jeg en martini, en drink jeg vanligvis hater. Tror du ikke disse jævlene klarte å overbevise meg om at denne drinken går rett hjem, bare den er lagd med finesse?
– En martini avslører om en bartender er dyktig i sitt yrke eller ei, forklarer en av bartenderne.
– Hvorfor? spør jeg.
– Fordi den er så forbannet krevende å lage, svarer han med et smil om munnen, mens han varsomt plasserer en liten oliven på toppen av denne utsøkte, krystallklare drinken.
Eleganse i alle ledd. Foto: Johanna Holt Kleive
Vi ler. To minutter senere bestiller jeg en til.
Jeg falt pladask for signaturdrinken deres: en «vieux carvé» – deres helt egne blanding av vermouth, cognac special pale og whiskey rouge. Kraftfull og bitter med et snev av honning i paletten, fløyelsmyk og oljeaktig i teksturen – som en flaske vin. Den stereotypiske oppskriften på en drink?
Ikke nok med det, jeg fikk også servert en drink med røkt trøffel!
Bartender Anthony mener det morsomste med å være bartender, er å kombinere nye smaker. Han lager en drink til meg som kan minne om en negroni, men det som skulle vært Campari er erstattet med suze, en fransk aperitif-klassiker først introdusert i 1889. Litt mezcal må også med.
– En slags utenlandsk mix, sier Anthony.
Denne superaromatiske drinken eksploderer som dynamitt i munnen. Den har en bittersøt, brutal smak, en farge som kan minne om appelsinskall og en kompleks duft. Den er rett og slett punk som faen. Intet sjokk at Anthony spilte i et heavy rock-band i sine yngre dager!
Kombinasjonen av mat og drikke på Symbiose er uslåelig og overraskende på samme tid. Bartenderne matcher drinkene perfekt med tapasen laget av kokk Félix Clerc – hummus laget av peanøtter, biff tartar med satay, søtpotet og blekksprutcarpaccio med estragonmajones og syltet agurk. For å nevne noe.
En ny generasjon franske kokker ser ikke lenger på seg selv som store stjerner, men som mellommenn.
En av L’etable D’Osseous fantastiske kreasjoner. Foto: Johanna Holt Kleive
En ny generasjon franske kokker ser ikke lenger på seg selv som store stjerner, men som mellommenn; de forvandler et produkt laget av moder jord selv – og kokkens arbeid er bare et avgjørende skritt på veien.
Hver kreasjon er laget med innvirkning og det tar den tiden det tar. Alt som skjer før en tilsynelatende enkel råvare serveres på en tallerken, avgjør kokkens stjerne.
Vi snakker et kjøkken som er både etisk, rimelig og helt sprøtt på samme tid.
Den legendariske kokken ved Epoq, Anthony Orjollet, kjøper både nydelig fisk av høy kvalitet, men også fisk som kan se litt røffere ut. Det går både i “luxury as well as dirty”, for å støtte fiskere, selv om det betyr ekstra jobb på kjøkkenet.
Orjollet er pønk så det holder. Han bodde i Stavanger en gang i tiden og var med på å åpne restauranten Egget, som lenge var en av de hotteste, uformelle spisebulene i Norge.
Ryktene sier at han foretrekker å bli kalt kokk over kunstner, men innrømmer at han også er en «aktivist», for når han står ved arbeidsbenken med capsen bakfrem og brenner en purre over grillen som smaker bedre enn den blodigste biff – ja, da er Orjollet en aktivist.
Også L’etable D’osseau er kompromissløse i alle ledd. Restauranten benytter seg utelukkende av råvarer innen en radius på 10 kilometer. Det er faktisk et lite kunststykke. Konseptet er velkjent, men ikke gjennomgående i dagens bransje. Selv NOMA benytter seg av fisk fra Færøyene, som ligger en to-timers flytur unna.
Mat og drikke i symbiotisk forhold. Foto: Johanna Holt Kleive
– Kjøkkenet vårt er helt avhengig av nærområdet. Hva produsentene våre gir oss, hva de har å tilby den spesifikke uken eller til og med samme dag, sier Ferreyra Arroyuelo.
Blant produsentene finner vi familiebedriften Ferme Tucat, som holder til to kilometer unna. De produserer en håndmelket geitost med naturlig filtrering.
– En unik smak i verden, slår Ferreyra Arroyuelo fast.
Ekteparet Sandrine og Martin, som holder til 5 kilometer unna, selger grønnsaker som er dyrket etter biodynamiske prinsipper.
– Fantastiske grønnsaker, små og svært smakfulle, sier Ferreyra Arroyuelo.
Når det gjelder vinen, går det mest i organisk og biodynamisk vin fra regionen.
Vi skåler og er enige om at «farm to table» er det eneste som føles riktig for øyeblikket.
Det å plutselig være omringet av naturens kraft, setter ting i perspektiv. En kan ikke lenger ta en telefon for å få et produkt levert dagen etter. Hvis du ønsker en bestemt ingrediens, er du nødt til å vente.
Inspirerende natur i Pyreneene.
Og kanskje er det nettopp derfor en ny generasjon kokker bruker mesteparten av tiden på kjøkkenet. I en stadig mer urolig verden er det her, i hagearbeidet, i eksperimenteringen med drinker – i utviklingen av fremtidens bærekraftige råvarer, at meditasjon finner sted.
Vi begynner å innse at vår tid på denne planeten er dyrebar.
Jeg er på gråten. Det er mandag kveld i Nice, og gatene er fulle av liv. Her, på den franske sørkysten, skal jeg bo. Jeg er ferdig med Oslo for denne gang. Adjø, familie. Adjø, venner. Adjø, tidligere elskere. Au revoir og på gjensyn.
– Flykter du? Spurte pappa meg her om dagen mens vi spiste lunsj. Det kunne jeg ikke svare på, svarte jeg.
Men kanskje er det en flukt. Å leve i Norge holder ganske enkelt ikke. Ikke nå. Jeg trenger å reise for å bli meg selv igjen.
Denne høsten skal jeg være modigere. Jeg skal tørre mer. Jeg skal omgås mennesker som elsker å leve, og som velger livet hver eneste dag fordi det er den eneste måten. Jeg skal lytte til dem som faktisk gir litt faen. Og gi mer faen i andre.
Min venn Håvard sa det kanskje best: Fra nå skal vi gjennomskue gribbene. De mater vi faen ikke.
Kanskje tør jeg å skrive enda frodigere og bredere og friere og frekkere her nede. Kanskje tør jeg å tenke de tankene jeg aldri har turt å tenke tidligere. Kanskje våger jeg å velge kjærligheten igjen. Og igjen. Og igjen.
Ja. kanskje er det en flukt. Jeg reiser for å bli meg selv igjen.
Johanna Holt Kleive. Foto: Ingrid S.Augustsen
Jeg vet at flere kunstnere har gjort det før meg. De trenger avstanden for å kjenne på kontrastene. De skriver ut sine verk og lever ut sine drømmer langt vekk fra hjemlandet. Det er den eneste måten.
Det er forrykende spennende og skummelt på én gang.
Her i Nice er det fremdeles sommer. Mennesker sitter utendørs i linskjorter og drikker kjølig, delikat bedøvende rosévin fra Provence ved bordene. Min venninne og jeg var nettopp innom den sagnomsuste restauranten som Hellstrøm har snakket om i det vide og det brede. Siden 1996 har den franske Michelin-kokken Dominique laget mat som han selv liker å lage – og enklere og bedre blir det ikke.
Tett i tett sitter vi i en liten, rektangulær spisestue med åpent kjøkken. Vi sitter så godt som på fanget til andre fremmede og spiser tradisjonell, fransk husmannskost. Vi spiser ratatouille med pikant tomatsaus, grønn fettucini som svømmer i olivenolje og møre biter oksekjøtt som har putret flere timer i kraftig madeirasaus. Vi bryter hvitløksbrød med hverandre og nyter salte, små oliven fra små skåler servert på en liten krakk ved bordet. Vi drikker vann fra glass med pokemon-figurer. For vi er i stuen til Dominique. Vi tar det vi får. Restauranten hans er et personlig anliggende.
Pestoen er så god at jeg ber dem om å fylle en krukke jeg kan ta med hjem. Det får jeg. Her er det god bare god stemning. Her deler man gledene med hverandre. God natt, Domonique. Og takk for oss.
En vakker franskmann stoppet meg på gaten etterpå. – Tu es trés belle, sa han og slukte meg med blikket, – wanna go out with me? Han lovet meg roser og sjokolade og kjærtegn så det holdt. Selvsagt gjorde han det. Denne franskmannen nøler ikke. Han lever. Tar sjansen. Og hvorfor ikke.
Jeg svarer at jeg ikke er i humør i kveld. Har andre planer. Først og fremst har jeg en avtale med meg selv. Jeg skal bevege meg langsomt nedover smugene og videre langs promenaden og lytte til de intenst suggerende bølgene som pisker mot rullesteinene som ruller i hvirvler. Og jeg tenker: Her skal jeg bo.
Min venn Håvard hadde mer på hjertet. Han sa: Forelsk deg i Frankrike, Johanna. Kulturen og maten og folkene og vinen og språket og alle historiene. Og skriv som faen. Vær fri. Elsk deg selv. Elsk alt rundt deg. Stol på deg selv en stund og vær uavhengig av noen. Kjærligheten finner deg. Ekte, god og ren kjærlighet.
Denne høsten skal jeg ta Håvard på ordet. Jeg lukker øynene et øyeblikk. Jeg beveger meg mot kysten og gråter av glede.
Er det noe jeg ikke har særlig mye til overs for, er det smålighet. De fleste kjenner minst én person som har dette skitne, lille trekket ved seg. Hvis du blir invitert på middag av en smålig person, kan du regne med at det er du som må handle alle ingrediensene. Når det er tid for oppgjøret etter et spleiselag, vil herr eller fru smålig ha «problemer med Vipps». Hvis du skylder tretti kroner derimot, må du tilbakebetale på røde rappen. En smålig person glemmer aldri å føre regnskap.
Under et juleselskap fikk jeg nok av denne pokkers småligheten. Jeg hadde invitert til et «spleiselag», der alle skulle ta med hver sin rett. Lag hva dere vil, men sørg for at det er litt schwung på det, sa jeg. Den småligste fikk ansvar for «ostefatet.» Det var idiotsikkert, tenkte jeg. Et ostefat er hverken komplisert eller tidkrevende. Jeg så frem til et fat som bugnet av oster, druer, kjeks og chutneys. Men så skjedde det verst tenkelige. Frøken gjerrigknark banket på døren, og hva hadde hun med seg? Én brie.
Jeg fikk nok. Èn ting hadde vært hvis hun faktisk hadde dårlig råd, men denne jenta tar seg råd til en påse kokain hver helg. Ikke engang en drueklase var å skimte i horisonten. Det eneste jeg klarte å tenke på under middagen, var den fordømte lille osten som skulle fordeles på ti personer. Hvor lå rettferdigheten i det?
Jeg bestemte meg for gi frøken gjerrigknark en liten lærepenge. Hvordan? Ved å snakke om «smålighet» rundt bordet. Det hele skulle fungere som en subtil, indirekte kritikk. Ved å snakke om emnet på generelt plan, ville hun føle seg truffet. Og hvorfor ikke bruke min gjerrige samboer som eksempel?
— Jeg hater smålighet, begynte jeg. — Hun ene i kollektivet, er skikkelig gnien. Da hun inviterte til bursdagsfest, skrev hun ønskeliste på facebookeventet, men serverte ikke så mye som et chipsflak til gjestene!
— Fy flate for en gnier! Lød responsen fra gjestene. Alle lo seg skakk. Til og med frøken gjerrigknark. Hun hadde ikke forstått at det var henne jeg rettet kritikken mot.
— Hun er den verste gnieren jeg har møtt, fortsatte jeg, – En gang vi gikk i butikken, nektet hun en tryglende rumener å få panten hennes! Mine tilhørere var rent sjokkerte. At det gikk an å være så smålig! Jeg skottet bort på frøken gjerrigknark – hadde fortellingen hatt effekt? Åneida. Hun gliste bredt mens hun forsynte seg grådig av den lille osten. Hva nå?
Jeg hadde ikke flere eksempler på lager. Min romkamerat var ikke så gnien. Dermed gjorde jeg som jeg pleier: Smurte litt tjukt på. — Hvis hun hadde vært mer gavmild, hadde folk likt henne bedre. Og dere skulle bare sett hvordan hun vridde seg unna da … Plutselig kom romkameraten min brasende inn døren. Hun var helt rødsprengt i fjeset. I flere sekunder stirret vi forskrekket på hverandre. Så sa hun: — Jeg har hørt alt, Johanna.
Èn ting er sikkert: Man skal passe seg for å kritisere andre. For hva er egentlig verst? Hun som tar med seg én brie på fest, eller hun som snakker stygt om andre for å få frem et poeng?
Jeg husker første gang jeg så filmen Match Point. Jeg ble fullstendig satt ut av spill. I korte trekk dreier historien seg om en ungkar som drømmer om å bli rik forretningsmann. På veien til Rom møter han en litt traurig kvinne hvis familie er blant de rikeste i landet. Dermed gir han seg hen og blir introdusert for en verden av uendelig rikdom.
Videre? På en fest møter han den store kjærligheten. Hun er en skuespiller som sliter med å få endene til å møtes. Dermed står han overfor et dilemma: Hvem skal han velge?
Jeg kunne bare ikke fatte hvordan hovedpersonen kunne velge karrierekvinnen fremfor den store kjærligheten. Var han virkelig villig til å kaste hjertet sitt på bålet for å fortsette med ridning? Jeg syntes det var en skikkelig dritthistorie. Først senere innså jeg at historien var sann. Det måtte ende slik.
I fjor datet jeg en økonomistudent. Han hadde på et tidspunkt i livet innsett at han ikke hadde like mye som de andre barna. En dag hadde han spurt foreldrene: Hvorfor reiser ikke vi til Syden på ferie? Hvorfor har vi ikke hytte på fjellet? Foreldrene forklarte situasjonen og den lille gutten gråt store tårer før han la seg. Skammen boblet og sydet i ham. Han sa til seg selv: Jeg skal vise dem. En vakker dag skal også jeg eie hus, båt og hytte. En vakker dag skal også jeg leve det gode liv.
Videre? Den ærgjerrige unge gutten tok på seg en rekke strøjobber ved siden av skolen i all hemmelighet, og brukte pengene på svindyre skjorter. Han løy om foreldrenes bakgrunn. Han studerte forretningsmennenes språk. Han søkte seg inn på økonomistudiet på BI og innyndet seg hos pappaguttene. Han sørget for å være vittig, elegant i stilen og en gourmet. Han kunne velge og vrake blant damene. Himmelen var nær!
En kveld dro vi på Hanami på Aker Brygge. Vi snakket om løst og fast mens vi fortærte hver vår tunfisktartar med jalapeñoskum. På et tidspunkt spurte jeg hva han drømte om. – Jeg drømmer om å bli uendelig rik, sa han. Jeg begynte å le. Han så på meg alvorlige øyne.
– Jeg mener det. Drømmer ikke du om å gjøre dette hver dag? Vi snakket ikke noe mer om den saken. Jeg spurte om han hadde noe mer på hjertet, og da sa han at han gledet seg til å pule meg.
Nåvel. Regningen kom på 2000 kr. Han dro kortet fornøyd og rettet litt på slipset. Så dro han opp mobilen og ba meg om å vippse halvparten. Det kom naturligvis ikke som noe sjokk. Denne karen var for lengst blitt gjennomskuet.
Videre? Han mesket seg med de hippeste folka på klubben. Han fortalte skrøner med tunga langt ut av halsen. Han sjarmerte dem i senk. En av de villeste karakterene var en lubben, gammel labrador med tre blondiner på slep. Min økonomistudent revnet mildt sagt av begeistring da vi traff på dem.
– At du gadd å prate med den idioten der, sa jeg mens vi spaserte hjem.
– Han eier de feteste båtene på Aker Brygge, sa han med glitter i øynene.
– Du aner ikke hva han er god for.
Det var her jeg innså at denne fyren klatret oppover i gradene ved å slikke folk bak. Jeg har tenkt mye på den stakkars studenten i ettertid. Jeg kan se for meg hvordan han vandrer rundt i livet, hensynsløst, brutalt og med ett mål for øyet. Jeg lurer på hva som går gjennom hodet hans før han sovner. Tenker han noen gang på hva som får ham til å le? Tenker han noen gang på hva hva som betyr noe? Tenker han noen gang på meg? Trolig ikke. Målet er fremdeles for langt unna.
JOHANNA HOLT KLEIVE 