En kur mot populisme

For et par uker siden befant jeg meg i et storslått bryllup på beste vestkant. Bruden var en gammel venninne jeg vokste opp med i samme hytteby. Mest sannsynlig ville vi aldri blitt venninner om det ikke var for at vi fisket krabber sammen i barndommen. Men vennskapet har vist seg å være slitesterkt, tross våre forskjeller.

Noen dager før bryllupet fikk jeg i oppdrag å holde takk-for-maten-tale. Forloveren mente at jeg, med min franske bakgrunn, og det faktum at jeg skrev om mat og vin, kunne krydre selskapet litt. Jeg er aldri vond å be – særlig ikke når det serveres rikelig med Champagne. Likevel må jeg innrømme at jeg alltid har båret på en følelse av å ikke være velkommen i vestkantmiljøene. Det er som om de ikke tar meg alvorlig. Og omvendt. En slags distanse, som om jeg betrakter det hele utenfra. Kanskje er det slik de også ser meg – som om jeg gjør narr av dem fordi de ikke har «slitt nok». Som faren til bruden en gang uttrykte det, ment som spøk (og med glimt i øyet): – Det eneste jeg har til felles med naboene, er luften vi puster!

Det skulle vise seg å bli en kveld for historiebøkene. Jeg møtte mange mennesker som, til tross for ulikheter, delte en fellesnevner: humor. Vi drakk medbrakt hjemmebrent mellom rettene, og ble kveldens ugagnskråker. Det er lenge siden jeg har kost meg så mye.

Det mest minneverdige øyeblikket kom da en av gjestene, en gutt fra Oslo vest, åpenbart mer bekymret for næringslivets rammebetingelser enn for sosialdemokratiets fremtid, kom bort til meg og delte sin historie. Jeg har møtt han flere ganger før, og kan ikke huske at han har hatt noen interesse av å snakke med en kunstnerisk sjel som meg. Han hadde vært gjennom en tung periode i livet. På et tidspunkt sa han: – Johanna, jeg har alltid fått sydd puter under armene. Nå har jeg for første gang fått en rift.

Det han sa, rørte noe sterkt ved meg. Jeg husker hvordan det glødet i øynene hans. Hvordan han snakket om livet som en gave vi ikke må ta for gitt. Kanskje hadde vi aldri snakket på denne måten for fire år siden. Men nå kunne vi snakke sammen, virkelig snakke. Og det slo meg at det i grunnen spiller ingen rolle hva man deler, poenget er at vi gjør det. Det har nærmest uten unntak resultater.

Gjennom mitt virke som skribent har jeg erfart det som Henry Miller en gang var inne på; for å oppnå kontakt med et annet menneske, må man skjære ned til selve fjellgrunnen i det, til den menneskelige grunnvollen som finnes i oss alle.

Det krever ingen store kunnskaper. Ei heller en doktorgrad i psykologi. Det finnes én enkel, direkte måte å møte alle typer på: gjennom ærlighet og oppriktighet. Kanskje unngår vi hverandre, av frykten for andres respons. Men sannheten er at om vi uttrykker våre lengsler og frykter først som sist, er det stor sannsynlighet for å knytte sterke bånd.

– I woke up and felt like shit. One glass and a good talk with a friend later, I feel like Marie Antoinette, pleier min franske venn Téo å si.

Téo er en ekte sliter. Står til knærne i gjeld, jobber på kjøkken fra morgen til kveld, og får hjertet sitt knust minst én gang i året. Han er verken pikenes Jens eller noen smart forretningsmann. Livet har i det store og hele vært en skuffelse, men han har utviklet noen smarte strategier for å holde hodet over vannet.

Av alt han holder høyt, er nysgjerrighet det viktigste. Den er hans reelle forsvar mot kynismen. Han er levende, full av ideer, og inviterer stadig venner til å spise gratis på restauranten, selv om han blakker seg på det. Da jeg bodde i Bordeaux, inviterte han oss på markedet hver søndag. Det handlet om å tilbringe flere timer i hverandres selskap. Spise østers og drikke rosé. Fellesskap, ikke alenetid. Han forsto ikke nordmenns behov for resignasjon og tilbaketrekning.

Han var ikke alene. En av mine franske elskere hadde aldri hørt om begrepet «alenetid». Kanskje var det derfor forholdet ikke bar frukter – han snakket som en foss, og jeg kunne knapt høre meg selv tenke. Men poenget står: Franskmennene lærte meg at vi ikke er alene på denne planeten. Og det er kanskje grunnen til at vi overlever.

Når det sosiale er lite nærværende, skrumper sinnet sammen, skriver Voltaire. For når sinnet ikke har noe å prøve kreftene sine på, blir det likegyldig fordi det ikke finnes noe eller noen som kan oppdra dets smak.

I Frankrike ble jeg oppmerksom på den hverdagslige magien som oppstår i fellesskapet. Jeg fant en varme jeg hadde lengtet etter; ikke en fysisk varme, men en måte å leve og omgås på. En intensitet som fornyer, åpner og beriker sansene.

Da jeg kom tilbake til Oslo, visste jeg at jeg måtte fortsette å dyrke denne livsstilen. Jeg ble mer kontaktsøkende, mer aktiv. Og til min store glede møtte jeg flere som følte det samme. Blant annet en guttegjeng i starten av 30-årene. Vi møttes i en tid der våre interesser sammenfalt; vi er ikke fullt så etablerte som mange andre, er aktive med en rekke kunstneriske prosjekter, og har begynt å innse at varige vennskap ofte er stedet hvor ekte kjærlighet finnes.

Forrige helg var vi på bar Robinet, en bitte liten hipsterbar i hovedstaden. Jeg har lenge lurt på dens appell. Baren er jo praktisk talt mindre enn en hybel. Men så skjønte jeg det: Rommet er så lite at du faktisk må snakke med dem rundt deg. Du sitter nærmest på fanget til fremmede, og munn til munn med kompisen din. Det formelig dugger på vinduene av varmen vi sammen skaper! Og dette nærværet skaper en intimitet de fleste av oss nettopp lengter etter.

Forfatter Karin Sveen skriver at moderne steder er åpne og uforpliktende, mer tilstander enn steder. Det strømmer folk inn og ut av dem, de ligner mer på atmosfærer, på energier, på kraftfelt. Noen steder, som Robinet, er så lite og intimt, med bord plassert så tett at de inviterer til mer enn et nikk. Det er som om det private kjøkkenet er flyttet ut til byen, og det får gjestene til å ligne en familie.

Flere av kompisene mine har sagt at de savner å være i nærvær av kvinner. Ikke av begjær, nødvendigvis, men av fellesskap. Kanskje er det derfor datingkulturen slår sprekker, fordi vi er fullstendig sulteforet på ekte kontakt, at når vi først får smaken på noe ekte, vet vi ikke hvordan vi skal håndtere det.

I skolene får lærere beskjed om å ikke være fysisk med elevene. Det er ikke lov å gi dem en klem. Fysisk kontakt er blitt noe privat, nesten mistenkelig. Men vi mennesker trenger fysisk nærvær. Maskuline og feminine krefter kan, og bør, forenes også utenfor romantiske forhold.

Jeg skriver dette mens valget nærmer seg. Populismen er på fremmarsj i hele Europa. Her i Norge er mange unge menn mer bekymret for renteutviklingen enn for samfunnets sjel. Men kanskje kan en enkel mat- og vinskribent få bidra med vesentlig innsikt i denne sammenheng: Fellesskap er ikke bare viktig for livsfølelsen. Det er nødvendig for demokratiet.

Walter Benjamin mente at den største innvendingen mot ungkarens livsstil var at han spiste alene: «Å spise alene gjør en helt rå og hard». For maten kommer bare til sin rett i fellesskapet; den skal deles og utdeles for å ha noen virkning: «Selskapelighet blir kritisk uten mat. Bevertning «nivellerer og forbinder». Toqueville fryktet at demokratiet ville inneslutte hver enkelt av oss i hjertets ensomhet. Og i mellomtiden har vi sluttet å se oss selv som et handlende fellesskap – vi er blitt passive mottakere. Dermed får populismen gode vekstvilkår.

Heldigvis er historien full av mennesker som har utviklet det Thomas Bernhard kaller «en tilfredsstillende eksistensmulighet». Sylvia Plath var over gjennomsnittet opptatt av å tilberede gode middager, i tro om at selskapet førte til at folk snakket godt sammen, spiste godt, og kom godt overens. En annen kjent dikter skal ha sagt: «Hvis en mann har elsket, om så bare en grapefrukt, og funnet den vakker – da vil Gud redde ham (…) Det er søndag morgen, og vi har ikke sovet, men kaffe, bacon og egg holder oss oppe. Noen retter er nemlig så trøstende, så nærende for kropp og sjel, at det å spise dem er som å komme hjem etter en lang reise i utlendighet».

Som Knut Stene Johansen påpeker, handler det om å holde fast ved det Brillat-Savarin kalte gastronomiens grunnidé – vialité – som kan oversettes med bordfellesskap, samvær, selskapelighet i ordets sanneste forstand: Å dyrke det å leve sammen, samtidig, med hverandre.

Mange spør: Hvorfor er alt så komplisert, så vanskelig, så utilfredsstillende, skriver Miller videre. Svaret er enkelt, mener den amerikanske forfatteren: Fordi vi selv har satt oss i universets sentrum, fordi alt dreier seg om vår egne, private skjebne. Mennesket lider ikke først og fremst av jordskjelv og vulkanutbrudd, men av sine egne misgjerninger. De fleste av våre plager kan føres direkte tilbake til vår egen oppførsel.

Knut Stene Johansen skriver: Bordfellesskapet minner oss om at det er livet som utgjør verden, ikke fremskritt, velstand eller suksess. De fleste mennesker tar sitt trivielle liv for gitt og finner seg til rette med at det alltid skal forbli slik. Men når de møter noe dyptfavnende – noe som resonnerer dypere, blir de minnet om at livet kan være rikere enn som så. Eller for å si det på en annen måte: Det blir minnet om noe det i virkeligheten alltid har visst, men bare har tillatt seg å glemme.

Store opplevelser har nærmest uten unntak denne virkningen. Trivialitet og depresjon er ikke normale tilstander – de oppstår fordi vi ikke forstår hvilken skapende kraft vi bærer i oss.

Derfor går jeg ut hver dag. Jeg gjør som Téo: utvikler forsvarsmekanismer mot dette kalde, hensynsløse livet. Forrige søndag våknet jeg alene og litt trist. Men jeg visste: Dagens lykke avhenger av at jeg strekker meg etter den. Jeg tilbrakte formiddagen hos en gammel venn og kokk som inviterte til lunsj. Han er også alene – og verdsetter fellesskap. Vi delte innsikter. Og fantastisk mat. Vi grillet røye på stranden på Fornebu og tilbrakte time etter time sammen. 

Etterpå følte vi oss oppløftet, fordi mening oppstår når vi får en meningsfull sammenheng å leve i. Inter esse – denne dynamiske tilstanden, å være en del av noe. Enten det gjelder sted, kultur eller fellesskap. 

Personlig er jeg ikke lenger interessert i et liv som er utelukkende problematisk, tungt og dystert. Lev enkelt og klokt, skrev Henry Miller. Glem, tilgi, gi avkall. Gjør en innsats og forsøk å leve slik. Det er ditt privilegium i ett av verdens rikeste land. Et måltid i fellesskap er først og fremst en utveksling av gester, meninger, historier og verdier. Vi bygger bruer. Lærer hverandre å kjenne. Jevner ut forskjeller. Som Pierre Muret skrev allerede i 1682: Festen er det sivile samfunnets sjel. Og jeg tilføyer: Fellesskapet, den eneste reelle kur mot populismen.