Byer kan fremstå både elegante og kaotiske, alt avhenger av øynene som ser. Å bli mer bevisst på mitt eget subjektive blikk har endret måten jeg oppfatter små steder på, og gjort meg oppmerksom på de fantastiske hemmelighetene som skjuler seg i dem.
Bordeaux er den byen som har gjort sterkest inntrykk på meg, og som jeg alltid vender tilbake til. En gang ble den kalt Den sovende skjønnheten – La Belle Endormie. Byen var praktfull, men sosialt og økonomisk lammet i flere tiår: infrastrukturen manglet, industrien lå i periferien, og sentrum var nærmest tømt for mennesker. De ærverdige, klassiske, nesten gotiske bygningene fra 1800-tallet sto bokstavelig talt dekket av sot. Kort sagt: Bordeaux sov, til tross for sin skjønnhet.
I 1997 våknet byen endelig til liv. Under borgermester Alain Juppé fikk Bordeaux en ny kurs, og det som regnes som en av Europas mest vellykkede bytransformasjoner ble satt i gang.
Jeg kom over byen ved en tilfeldighet, og husker hvordan jeg ble blendet av den storslåtte arkitekturen og det utrolige lyset. Skjønnheten var påfallende, ja nesten mystisk, som nøkken i vannet. Byen fremsto som en gåte full av hemmeligheter. Jeg tenkte på en kunstnervenn som en gang bemerket at det bare er grusomme mennesker som kan skape noe så vakkert, at man ikke kan lage noe så hinsides vakkert uten et enormt behov for å bevege seg bort fra grusomheten.
Jeg har tenkt mye over denne bemerkningen i etterkant, og den oppsummerer mitt inntrykk av Bordeaux på en treffende måte: en by full av ambivalens, like forførende som den er fascinerende. Dronning Elizabeth kalte Bordeaux «essensen av eleganse», men for de fleste turister er det en Buffalo Grill som møter dem først på vei fra flyplassen.
Regionen produserer noen av verdens mest betydningsfulle viner, men de siste tiårene har den også fått rykte på seg for å prioritere det internasjonale markedet fremfor fransk integritet. Bordeaux kan by på storslått arkitektur og nyrike slott, men huser samtidig en omfattende undergrunnsscene, befolket av punkere og skinheads som på hver sin måte legemliggjør det kaotiske franske.
Bordeauxs sjel er vanskelig å fange: aristokratisk på papiret, men rebelsk i sinnet. Byen omtales første gang på 300-tallet i verkene til den latinske poeten Ausonius, og bærer historien som en eksistensberettigelse, nettopp i kraften av erfaringene den rommer. Den ble grunnlagt som Burdigala, og munkene som holdt til her, var beryktet for å «reise seg fra bordet med blodårene oppsvulmet av vin og hodene i brann».
I dag drikker de fleste av oss sjelden hverdagsvin fra Bordeaux, og det har skapt store problemer for mange små slottseiere. Noen vinbønder har solgt 10–15 år vellagret vin for en slikk og ingenting. Det er et trist faktum, men kanskje fortjente også regionen en smekk på fingrene. Skogene ble hogget ned, det regenerative landbruket forlatt, erstattet av standardisering og automatisering – og børsen ble hyllet over katedralen. Resultatet var vin som smakte av kokt buljong, banal frukt og uhyggelige mengder tannin.
Mange blir derfor skeptiske når jeg sier at jeg har bodd her i tre år. «Hvorfor?» spør de. Hvordan kan en mat- og vinskribent trives i en by som har fått en så stor ripe i lakken, og som tilsynelatende har så lite unikt å by på? Det er jo ikke akkurat Lisboa, Berlin eller Paris.
Men kanskje er det nettopp derfor jeg elsker Bordeaux: byen har en tydelig vei foran seg, med potensial til å bevege seg i nye, friske retninger. Og nettopp dét gjør den så uforutsigbar og spennende.
Jeg bor hos vennen min Pierrick Falmon mens jeg er i byen. Han deler den samme entusiasmen for Bordeaux, kanskje fordi han også er født og oppvokst på et lite sted. Han liker å referere til filmen Big Fish, der den lille byen spiller en enorm rolle for hovedpersonen – både som symbol på trygghet og begrensning, og samtidig som en kilde til muligheter.
Småbyen danner rammen for eventyret, og nettopp kontrasten mellom det hverdagslige og det fantastiske gjør de ekstraordinære hendelsene enda mer magiske.
Denne teksten ble først publisert i Dagsavisen lørdag 22. november. Jeg har nå lagt den ut i sin helhet gratis til glede for nye lesere. Samtidig vil jeg oppfordre til å abonnere på avisen, som gir så mye skriverom til litt uortodokse skribenter som meg. Støtt kulturjournalistikken!
Jeg har alltid hatt et ambivalent forhold til Michelin-restauranter, eksklusive tasting-menyer, og overdådig forbruk. Når foodies uten verken kunnskap eller interesse for vin plutselig snapper opp hvilke som er «de beste akkurat nå», kjøper rubbel og bit og presser prisene opp, kan jeg ikke annet enn å sukke.
Jeg har også kjent på et savn etter en større og mer seriøs matoffentlighet. En journalistikk som evner å se den samfunnsmessige maten som arena, hvor vi gjør langt mer enn å spise. Jeg har ganske enkelt sett meg lei av at noe så viktig som ernæring stadig blir behandlet som ren forbrukerjournalistikk. Med noen få hederlige unntak handler det stort sett om hvor man får tak i den beste biffen eller hvetebollen.
Men det siste året har jeg begynt å mistenke at nordmenns hang til luksus har noe for seg, på en måte som kan gjøre et dyrt restaurantmåltid til noe ekte revolusjonært. Derfor dro jeg nylig til Credo og spiste min første 20-retters på flere år. Erfaringen jeg gjorde meg der, og hvorfor et Michelin-måltid kan være en nøkkel til en mer bærekraftig verden, og ikke minst bidra til å kultivere skikkelige holdninger, vil jeg snart vende tilbake til.
Det var forfatter Andreas Delsett som først fikk meg til å forstå viktigheten av den ny-nordiske bølgen og restaurantboomen som har gjort oss nordmenn ekstremt opptatt av mat og vin. Han har fulgt den norske mat- og vinscenen tettest. Han var lærling på Restaurant Stock i Oslo, har gjennomført uformell svenneprøve som kokk, og benytter seg av mat som prisme for å forstå samfunnet, på samme måte som andre bruker musikk, billedkunst eller litteratur.
Da Delsett flyttet til Oslo i 2003, hadde bevegelsen allerede satt sitt preg på restaurantene. Arakataka hadde nettopp åpnet dørene. Restauranten brukte alle deler av dyret, hadde egen kompostmaskin, og tre retter kostet 300 kroner.
– Vi opplevde en demokratisering av restaurantbordet på den tiden. Det var en eureka-opplevelse at det gikk an, sier Delsett.
Med pjolter- og vinbar-bølgen som fulgte, kunne man spise på helt nye måter. Gastro-Norge nådde sitt høydepunkt i februar 2020, da Trondheim var åsted for den første annonseringen av en separat Michelin-guide for Norden, på norsk jord. Nærmest over natten ble Norge transformert fra pottitland til gourmet-destinasjon, og plutselig skulle «alle» gå på restaurant.
Etter to tiår med rivende utvikling har hovedstadens gastronomiske scene aldri vært mer glødende, en flamme som ikke ser ut til å avta med det første. Kanskje er det nettopp derfor vi bør hegne om nordmenns streben etter det beste håndverket, selv om det noen ganger kan føles hektisk, tillært og aldri så lite klønete.
Delsett minner oss om at den ny-nordiske bevegelsen i sin første fase var helt avgjørende. Vi måtte gjennom den for å gjenoppdage råvarene våre, bygge selvtillit og lære å sette pris på dem på nytt. For 20 år siden var det vanskelig å få tak i spesielle fiskeslag eller gode grønnsaker. Butikkene hadde stort sett gulrøtter og poteter – kokefaste eller melne – og det var stort sett det. Utvalget vi har i dag, er en direkte arv fra den ny-nordiske bølgen, og det er fantastisk at folk nå har lyst til å lage ny og annerledes mat.
Blant dem som gjør dette best i Norge i dag, er Heidi Bjerkan. Jeg har skrevet om henne tidligere i Dagsavisen, men arbeidet hennes er av så stor verdi at jeg tillater meg å skrive litt mer. Trondheim ble i 2021 kåret til European Region of Gastronomy, mye takket være Bjerkans initiativ. Kravet var å bruke 30 prosent lokale råvarer. Det høres enkelt ut, men Bjerkan mener det er langt fra ambisiøst. Politikerne forstår ikke den store sammenhengen, hevdet hun da hun mottok prisen. Bare Senterpartiet snakker om matproduksjon, og det er langt fra progressivt.
Bjerkan er noe så sjeldent som en ekte idealist. Hun har aldri jaktet etter Michelin-stjerner, men fikk nettopp én som et resultat av sitt utrettelige arbeid for å fremme norske råvarer. Hennes mål er å endre verden til det bedre, gjennom å ta sitt samfunnsoppdrag på alvor. På eget initiativ har Bjerkan laget et undervisningsopplegg som tilbyr tverrfaglig undervisning i mat og helse for 9-trinn på Geitmyra Credo Matkultursenter. De lærer om matkulturarv og konserveringsteknikker. De lager yoghurt, smør, müsli og grøt. De lager sodd, baker flatbrød, røyker fisk på Credo-måten, fermenterer sin egen kimchi og lager ramen. Det er til å bli pokker så misunnelig av. Det eneste jeg kunne lage i den alderen, var rullekake.
Opplegget går over to skoledager og har som mål å inspirere en ny generasjon til å lage mat, og ikke minst skape begeistre for den. Hva hadde det ikke betydd for matkulturen i Norge om mat var integrert i undervisningen? Det hadde bygget kultur og forståelse, og gjort ungene til ambassadører for god mat. Som Delsett så treffende har sagt det: i dag tror mange foreldre at barna ikke vil spise det ene eller det andre, når realiteten ofte er at de ikke vil spise det selv. Det er pillråttent gjort.
Men det gir også et treffende bilde på nordmenns spisevaner. Det føles ironisk at restaurant Credo serverer mat vi kunne ha spist langt mer av i Norge, med et så sterkt råvaregrunnlag. De rene, kalde nordiske farvannene gir fantastiske forutsetninger for å produsere fisk og skjell av høy kvalitet. Norske skalldyr har «en sødme og en renhet» som få kan matche. Likevel må du til Dubai, Tokyo eller Singapore for å virkelig nyte norsk fisk i verdensklasse. Der markedsføres den som eksklusiv eksportvare, et premiumprodukt på nivå med Champagne eller Kobe-biff.
Når en luksusrestaurant i Dubai betaler topppris for villreker, kamskjell eller skrei, blir råvaren følgelig også behandlet med en helt annen type kreativitet, investering og presisjon. Den må gjøres til stjerneproduktet, ellers går det ikke økonomisk. Iskalde farvann, arktisk renhet, bærekraftige fiskerier, små fiskemottak og kystkultur er narrativer luksusmarkedet elsker, og som forsterker opplevelsen. Et Michelin-måltid fremhever dermed matens betydning som mer enn ernæring.
Heidi Bjerkan kjenner vårt farvann til fingerspissene, men har heldigvis ikke forlatt den norske skuta. Oppvokst med en fiskerbestefar har hun tilbrakt utallige timer i fiskebåt og spist mye fisk. Hun var kanskje ikke vant til skalldyr, men etter å ha smakt sjøkreps, østers og kongekrabbe fra Norge, innså hun at det ikke er mulig å få nok.
Og det er hennes kjærlighet til havet som utgjør et måltid i 20 akter på Credo en sen tirsdagskveld. Mitt spisefølge og jeg blir forført av alle kuriositetene som frembringes av havet, og som vi selv i 2025 vet så lite om. Ja, vi vet mindre om havet enn månen, selv om vårt eksistensgrunnlag består av 70 prosent hav.
Krustade med sjøkreps, flatøsters og vinterreddik, knivskjell med saltede stikkelsbær, kamskjell med kastanje og bergamott, råreke, kuskjell, grillet sjøkreps. Akk! Det er noe tvers gjennom pirrende over de små kunstverkene som serveres i dempet belysning. Vi er mange som mister munn og mæle. Sjømat har utvilsomt x-faktor, delvis på grunn av sin dramatiske, nærmest voldelige struktur. Knivskarpe skjell og sjøkreps kan gi blodsmak i munnen, men avslører delikat, snøhvitt kjøtt på innsiden, mykt som smør. Vi suger ut alt kjøttet vi klarer fra det sprø og livsfarlige skallet.
Det er intet vakrere enn å åpne et måltid med en østers. Det er fantastisk å drikke en skikkelig umamirik kraft laget på skallet av hummeren. Det er rørende å bli minnet om sildens storhet når den serveres på en potetlompe med rømme. En av høydepunktene er en gravet laks i curry-saus, en hyllest til middelalderens overraskende krydderbruk. Dette er lokale ingredienser, moderne teknikker, og tradisjonell konserveringskunst. Det finnes lite som kan slå den følelsen det er å smake norske arter som kuskjell og kråkeboller for første gang.
Mens jeg nyter dette eksklusive måltidet, vel vitende om at lommeboken egentlig ikke tåler det, tenker jeg på hva Delsett en gang fortalte meg da jeg spurte hva som fortsatt begeistrer ham ved mat- og vinfeltet:
– Vi må spise hver dag, så det handler om å gjøre det så godt som mulig. Jeg tror sterkt på at maten kan være en kilde til et godt liv, sa han. Å bruke tid på den, på en måte som går utover å lage mat bare for seg selv, handler om å bry seg om produsentene, råvareforedlerne og alle som jobber i matvarekjeden.
Derfor har jeg i langt større grad enn tidligere begynt å akseptere at store deler av budsjettet mitt går til mat. Jeg sier det, med hånden på hjertet: Et fiskestykke kan godt koste 200 kroner, og vinflasken 1000 kroner. Men da kan jeg heller velge å drikke litt mindre, men bedre.
Det finnes ingenting som er bedre enn å søke tilflukt i mat- og vinbarer i det kalde hølet Oslo tross alt er i oktober. Det siste året har jeg imidlertid merket meg at samtlige restauranter i Oslo har litt traurige delemenyer, og fremstår noe fantasiløse, uten piff.
Derfor er det alltid gledelig å møte folk som har en mer gjennomtenkt profil – som faktisk later til å ha tenkt skikkelig gjennom sakene. Som faktisk gjør en oppriktig innsats for å tilby kvalitet – uten å virke ekskluderende. De bærer som regel preg av eiernes identitet, fordi det også er slik de er privat, og kanskje bare på den måten kan man gi gjestene den umiddelbare følelsen av hjemlengsel idet de går ut dørene.
Et slikt sted er Las Palmas Inn, som langt på vei er i ferd med å bli nettopp det – en helt ny bar som ligger i en litt bortglemt del av den noe schizofrene Hegdehaugsveien, i skyggen av historiske Lorry. Her har tre venner åpnet Oslos mest uventede nye vinbar. Ryktene vil ha det til at de fikk stedet billig. Faktisk har nærmest ingen klart å drifte et sted i denne gata. Men det later ikke til å skremme Las Palmas Inn.
Rent bortsett fra neonskiltene som lyser opp i mørket, skriker de på ingen måte etter oppmerksomhet, med boksemat, et unikt utvalg naturvin og et navn som høres mer ut som et charterhotell enn en bar.
Det faktum at det drives av en gjeng bergensere er heller ikke å forakte. De er jo tross alt det nærmeste vi kommer franskmenn, i sin direkte, friske, åpne tilnærming. Dessuten kan du drikke bra vin uten å blakke deg fullstendig. Prisene på et glass, dere: 135 kroner. Du får det faktisk ikke billigere, med mindre du går for et glass husets vin på Lorry – som ofte er en intetsigende Rioja eller Valpolicella.
Når jeg besøker baren en sen torsdagskveld, blir jeg tatt varmt imot av de tre eierne, som selv sitter i baren og koser seg med boksemat: Cathrine Talleraas, Adrian Talleraas og Mari Sørensen – to bergensere og en oslobo med en forkjærlighet for sær vin, lavbudsjett og nabolagsstemning.
Akk, det var utvilsomt enklere å finne skjulte perler i hovedstaden før halve TikTok og Insta-gjengen ble matanmeldere. Likevel er det ingen tvil om at trendmaten og reel-trøkket funker. Pendelen har svingt langt fra det protestantiske, og køene slynger seg ut dørene på byens nye sandwich- og bollesjapper. Folk stormer forbi meg, rødsprengte i ansiktet, løpende fra det ene hype-bakeriet til det andre, gumlende på et beskjedent utvalg av FEM boller med ulikt fyll. Jeg klarer ikke å la være å spørre: Kjenner de en oppriktig glede?
Når selv mat og vin preges av prestasjon og optimalisering, er det kanskje på tide å minne om det åpenbare: Nytelsen. Jeg husker en fransk kokk som sa det så fint da jeg stresset med å finne den perfekte vinen på en restaurant: – Den egentlige luksusen, Johanna, er å slippe å velge.
Så, sammen med noen ekte livsnytere av noen venner, har jeg laget en alternativ mat- og vinguide for sommeren. Her finner du både innovative konsepter og klassikere, med én enkel oppfordring: Nyt mer, prester mindre.
Det kan bety piknik med fantastisk bakverk fra Kveitemjøl, krabbefiske på Hovedøya med vin i plastglass, torsketunger spist med fingrene på date på Liminal, eller kanskje speiding etter kjekke gutter på Nektar. Frokost på Kongens Marina, Norges svar på Aya Napa – avsluttet med en shot akevitt? Her er det bare fantasien som setter grenser. Frokost på Kongens Marina
Det slår ikke feil, å være omgitt av en gjeng drita seilere og båteiere på Kongens Marina, Norges svar på Aya Napa. Men unngå å henge der om kveldene. DJ-kurateringen er ikke for Dagsavisens lesere. Sykle dit heller om morgenen, og opplev den utsøkte gleden det er i å fortære en frokosttallerken med egg og bacon. Frokost serveres dessuten helt frem til klokken 13.00. Dette er et lite stykke tropene ved Frognerkilene.
Gourmet-piknik
Oslo bugner av fantastiske bakerier om dagen, og Daglig Brød er blant dem som har etablert seg som et solid håndverksbakeri i det som kanskje er byens fineste nabolag. Her står gode råvarer og lange hevetider i sentrum, og med det som utgangspunkt, leker eierne seg med nye smaker og kreative kombinasjoner. Brød og sirkus, som de selv sier.
– Sommer og reise handler for oss om å nyte god mat og god drikke, forteller grunnlegger Paul Grønseth, som nå driver stedet på Ekebergskrenten, med hele familien med på laget.
– Uansett hvor vi drar, sjekker vi alltid ut de lokale perlene, både i Norge og i utlandet.
Paul bruker fortsatt den gamle appen Pinbox, hvor han kartlegger de beste stedene for bakst, kaffe, pizza og burger. Familien er kanskje ikke så fancy i matveien, men de er 100 prosent opptatt av å finne folk som genuint bryr seg om det de lager.
Hos Daglig Brød brukte de to måneder på å perfeksjonere kanel- og kardemommebollen – før de i det hele tatt vurderte å toppe dem med krem. Bollene er faste innslag fra onsdag til fredag (bakeriet holder stengt mandag og tirsdag).
– I helgene går pistasj og mørk sjokolade unna tidlig. Det har sikkert noe med Dubai-feberen som herjer landet nå – men jeg har alltid elsket den kombinasjonen, sier Paul.
Kanelbollene med ostekrem, både med og uten all slags deilige toppinger, har etter hvert blitt et reisemål for dedikerte bolle-entusiaster.
Flere bakerier verdt å merke seg:
Mjøl Bakeri har «brød-onsdag» med to brød til under hundrelappen.
Og hos Kveitemjøl får du også utsøkt bakverk. Kjøp med deg rundstykker, smør dem med rørossmør, vellagret Jarlsberg og coppa, og pakk dem inn i pent papir. Nyt dem ute i sola, eller som del av en luksuspiknik. Kur mot regntunge dager
Regnværsdager, som det tross alt er mange av i vårt langstrakte land, krever dumplings og vin. Hva med å stikke innom Beijing Palace når det bøtter ned? Her får du dampende gode dumplings, og et overraskende solid vinkart med skikkelig gode priser hvis du har lyst på en hel flaske De som vet, de vet. Hilsen Helga.
Et annet tips er Kruttverket, med badstue og live jazz (!) på programmet. Matprofilen Mari Moen (@matgossip) mener dette stedet får altfor lite oppmerksomhet. Kanskje på tide å gjøre noe med det?
Skrenten Pizza foretrekkes av mange.
Spis med fingrene på date
Det er noe dypt intimt ved å spise med hendene. Grunnlegger av Torshovs nabolagsrestaurant, Liminal, Oscar Ørskog, forstod verdien av kortreist mat allerede som guttunge.Barndommen tilbrakte han delvis i Spania – et opphold som virkelig tente matinteressen.
– Jeg har alltid vært glad i maten til bestemor og bestefar, men det å komme ned dit og spise 17 retter på en vanlig hverdag… det var noe helt annet, sier han.
Familien spiste ute to-tre ganger i uken, og Oscar minnes spesielt den fantastiske sjømaten.
– Jeg elsket snegler, og har siden drømt om å servere dem på min egen restaurant.
Men det har han ikke turt ennå. Han vil nemlig gjøre det på ekte spansk vis: i en spicy tomatsaus, der du slurper dem rett fra skallene.
– Det er sjelden du får nordmenn til å spise med hendene, ass.
Likevel har han pushet noen grenser på restauranten. Han serverer blant annet torsketunge. Den er fritert, men ser fortsatt ut som… ja, en tunge.
– Jeg sier at folk må ta den med fingrene og spise den hel. Jeg har ikke fått én eneste klage.
Og er du glad i god vin og personlig service? Stikk innom Lasarett på Torshov etter middag, hvor Pål og Thomas sørger for topp stemning, fulle glass og solid vinkunnskap.
Øyhopping og skalldyrfat
Helga Dis Asbergsdottir, grunnlegger av Palate restaurant i Oslobukta, foretrekker å komme seg ut av byen i sommersesongen.
– Ta båten ut til lille Herbern og nyt et skalldyrsfat, en perfekt sommerklassiker. Eller legg sykkelturen til Malmøya og besøk den sjarmerende, lille restauranten Solvik. Den er ikke fancy, men utrolig koselig.
Et annet tips er Bygdø Kongsgård, hvor du kan oppleve det beste området har å by på av kortreiste produkter. Alle råvarene kommer fra deres egen kjøkkenhage, kongsgården eller ysteriet på Bygdøy. Spiseriet ligger i et stort, flott drivhus, og byr på et lite stykke Provence her i hovedstaden.
Grilling for viderekomne
Grilling er fantastisk, en av de eldste, enkleste og samtidig mest krevende måtene å lage mat på. Heldigvis har vi den danske sjefskokken på Kafeteria August, som gjør jobben for oss.
Det mest fascinerende med Johannes Samsom er ikke bare håndverket hans, men hvordan han skaper et internasjonalt miljø midt i byen. – Nordmenns skyhet og konfliktskyhet er som en folkesykdom, sier han.
Når det kommer til grilling, handler det ikke bare om å skru kokeplata på ni.
– Å grille handler om intuisjon og forståelse for varme. Du må lese kullet, kjenne temperaturen og vite hvordan råvaren reagerer. Når du får til det, når røyken setter seg i fettet og overflaten karamelliseres jevnt, da smaker det helt unikt, sier Johannes.
Johannes Samsom fyrer opp grillen på Kafeteria August i hele sommer.
Han foretrekker å grille både kjøtt og fisk med beinet på. Det gjør tilberedningen mer krevende, siden varmefordelingen påvirkes av beinet, men til gjengjeld blir resultatet saftigere.
– Jeg bruker ofte intervallgrilling: Ta råvaren av grillen og la den hvile litt før den grilles ferdig. Da stiger temperaturen jevnt, uten at kjøttet blir tørt.
Og til grillsmaken? Der elsker Johannes sterke smaker.
– Alt fra grillen roper etter en god indonesisk sambal, spør du meg.
På Kafeteria August denne sommeren får du blant annet: Grillet sjøkreps delt i to, med ramsløksmør. Kyllingvinger med ketjap manis-glaze og spicy japansk kosho-dressing Grillet makrell med cherrytomatsalsa og basilikumkrem. Grillet surdeigspitabrød med sumak, za’atar, rosiner og lacrima-chili. Grønn asparges med ramsløk- og lardokrem, pinjekjerner, ferske erter og syltet ramsløksstilk. Er du overbevist?
Østers på Eff Eff, pizza på Skrenten
Siste torsdagen i måneden grilles det østers på Eff Eff – en soleklar favoritt i mine kretser. Dette er stedet for å se, og bli sett.
Min psykologvenn Simon foretrekker dype samtaler i rolige omgivelser fremfor støyende barer. Om sommeren sverger han til klassikerne: krabbefiske og vin i plastglass på Hovedøya, eller pizza levert med Foodora, servert med utsikt fra festningen.
Bob the Bagel og Jungels pizza nr. 17 i parken er også en favoritt i mine kretser. Skrenten Pizza er en liten skjult perle, her er det mest lokale nabolagsfolk som henger. For enkel, digg og laidback pizza i sola, anbefaler vi ZZ Pizza i Gamlebyen.
Eller sving innom Felloni og Piersante, kjøp focaccia-pizza, og ta med i parken. Sichuan Chengdu er også superbra for takeaway til parken.
Eller enda bedre: Fyll en kurv med godsaker fra dine favorittsteder. Eller kjør en skikkelig alternativ fri: kinesisk potetsalat, koreansk bimbap, eller en japansk bento med kald pastasalat, omelett og karaage. Noe litt annerledes, og veldig godt. Sene sommerkvelder på Løkka
Selv om Løkka stadig gentrifiseres, finnes det noen klassikere som holder seg sterke. Blåskjell og fries hos Peder er en av dem. En sen sommerkveld på uteserveringen til Le Benjamin med blåskjell og sjøkreps er også en perfekt kombinasjon. Jeg datet en gang en litteraturstudent som elsket å spise i baren. Det å spise sjømat og se hverandre dypt i øynene føltes alltid litt … opphissende.
Avslutt gjerne kvelden med iskrem fra en hvilken som helst butikk, og naturvin i kveldssola, en fantastisk kombinasjon som balanserer ditt indre barn med din wannabe sofistikerte voksen.
Nattmat i tropevarme
Vi vet alle hva nattmat egentlig handler om: å forlenge timene før leggetid, spesielt for de av oss som ikke enda har turt å det første steget mot vår utkårede. Det finnes flere gode alternativer for deg som vil utsette kvelden litt.
Prøv ekte syrisk kebab, the real deal, på the Hungry Bird. Eller gjør som en skuespillerkompis: dra med deg daten på Happy Ending og mat vedkommende med vannbakkelsene med kyllingleverparfait, en sikker vinner. Der finner du også en deilig kyllingshawarma og mange andre smakfulle småretter.
Vil du kjenne på sommerstemningen på Aker Brygge uten å ende opp i en turistfelle, er Stranden 30 et friskt pust. De serverer fantastisk sjømat på en flott uteservering. Men spør gjerne Atli om å lage brochette av lam til deg i de sene kveldstimene, en rett som ikke finnes på kartet.
På bohembaren Lorry er man som regel såpass full at maten blir noe av det siste man legger merke til. Derfor er det trygt å stole på at maten der, ifølge ryktene, stort sett er uendret, og fortsatt solid. Spankuler sjanglende hjemover og vær glad.
