Ømhet er den nye punken, inderlighet det nye sexy

Jeg kommer fra et pønkete sted. Et sted på skrå, i randsonen, der alt føles litt mer ekte fordi det står i opposisjon til noe annet. Jeg har alltid elsket punken fordi den ikke en sjanger, men en kraft. En holdning, en måte å eksistere på. Pønkeren, for meg, er ikke den som har alle svarene – men den som leter. Som forsøker å finne, eller i det minste kjenne, et liv som er bryet verdt.

Jeg er nemlig av den oppfatning at hvis du virkelig investerer i virkeligheten – leser, ser, føler, agerer – da kan du ikke forbli likegyldig. Lar du verden slippe inn, er det umulig å ikke la seg påvirke. Det er derfor jeg alltid har vært, og fortsatt er, pønker: fordi jeg ønsker å respondere på det jeg opplever.

I en verden som i stadig økende grad polariseres, utplyndres og voldtas, har jeg kjent en trang til å rope når andre hvisker. Men kanskje, tenker jeg nå, er det nettopp ømheten som er den nye måten å rope på.

En av filmene som gjorde sterkest inntrykk under årets Cannes-festival, var norske Joakim Triers «Affeksjonsverdi» – en film som nettopp handler om ømhet. «Ømhet er det jeg trenger nå,» uttalte Trier under pressekonferansen. Filmen utforsker hvordan traumer påvirker kvinner som har bodd under samme tak, forskjellig. Men også menn føler ting, understreket han, og viste til Marguerite Duras’ påstand om at den mannlige fortellingen som dominerer vestlig kultur ofte er en myte: «Setter du en mann i et hus, virker han fortapt; setter du en kvinne i et hus, virker det som huslig lykke.»

Trier og medskaper Eskil Vogt kommer fra en punk-bakgrunn. De er motkultur, og ønsket ikke å lage følsomme filmer. Men gjennom arbeidet – og med alderen – har de begynt å erkjenne sårbarheten i verden og i seg selv. «Jeg trenger å tro at vi kan se hverandre, at det finnes forsoning. Polarisering, sinne og machismo er ikke veien videre.»

Les hele teksten her.