En tidlig vårdag på 2000-tallet knuser jeg en blomstervase på kjøkkengulvet. Jeg er ti år gammel, opprørsk og rasende. Det syder og koker inni meg; jeg knytter nevene og skriker så høyt at veggene rister.
– Hva er det som skjer? roper mamma, forferdet.
Jeg ser på henne med desperasjon i blikket og roper av full hals: JEG HAR IKKE HATT NOE GODT LIV!
Kjærligheten min til bordets gleder – til nytelsen og skjønnheten – begynner nettopp her, i et desperat forsøk på å slippe unna tilværelsens mørke hull, og den knusende likegyldigheten som tar knekken på så mange.
Mamma pleide å spøke med at hun stadig lette etter gløden i øynene mine, uten å finne den. Jeg var konstant i minus, alltid på vei videre, uten evne til å lande. Hodet mitt var til enhver tid overstimulert, men jeg var gjennomgående uinspirert.
Jeg var kort sagt et barn av min tid: Med alle muligheter foran meg, ute av stand til å glede meg over dem.
JOHANNA HOLT KLEIVE 
Legg igjen en kommentar