Sansene som egen virkelighet

Ingenting er tilfeldig. Selv bagateller kan sette oss på sporet av viktige fenomener i oss selv. Til det gastronomiske skrivekurset Besettelser kommer Henning Næss, en av Norges fremste Baudelaire-elskere. Vi snakker om sanseopplevelser, poesien som middel til å ikke falle i tomhetens og intethetens mørke hull, og hvorfor dekadensen først kom til Norge med bandet mitt Witch Club Satan.

Min gode venn Henning Næss ringte meg forleden og fortalte om en kompis som alltid sover godt. Saken er opplagt, ifølge Henning: Fyren er tvers gjennom PSYKOPAT. Han har ingen samvittighet som plager ham og holder ham våken om nettene. Min venn Henning, derimot, er en opplagt nevrotiker. Han grubler fælt på både det ene og det andre. Han har brukt over ti år på å ferdigstille en bok om Baudelaire. Han har nettopp søkt på nytt studie i London. Han kjenner på mange krav, og mye stress i livet. Gjennom poesi og meditasjon forsøker han å avstresse seg selv. For, som han selv sier: Det er egentlig meningsløst at man skal bli drept av krav som ingen egentlig har presset på deg. 

Jeg har sansen for Henning fordi han ikke later som at han er gladere enn han er. Han liker å befinne seg i undringen, akkurat som meg. Han har jævlig mange hull i CV-en. Når en potensiell arbeidsgiver spør han om årsaken, svarer han at han har skrevet dikt, og vært forelsket. Da hender det at han ikke får jobben. Men det hender også at noen liker at han er så ærlig. 

Min venn er forøvrig av den oppfatning at det er noe grunnleggende galt med et “samfunn som går på skinner”. Det innebærer at man bare kan bevege seg i den retningen skinnene bestemmer. Hvis man vil oppleve noe utenom det som er tilrettelagt, må man lage sine egne skinneganger.

Henning Næss er et klassisk eksempel på en mann med besettelser. Hans kjærlighet til Baudelaire kjenner ingen grenser. Faktisk er det vår felles fascinasjon for Charles Baudelaire som brakte oss sammen. Min venn er 20 år eldre enn meg, men vi har én ting til felles: vi har aldri vært i stand til å skape noen balanse. Vi er alltid minus ett eller annet. Vi har derfor grunn til å bevege oss videre. Til å fortsette. 

Henning forteller: – Gjennom fantasien, imaginasjonen, skapte Baudelaire sin egen verden. Imaginasjonen ligger et bevissthetsmessig nivå høyere enn fantasien. Baudelaire var sterk mistroisk til den grå og ofte flyktige virkeligheten omkring, men ville skape bedre relasjoner til den gjennom en opphøyelse av språket. 

Blant deltakerne i Besettelser er det i alle fall mye livsrytme….

Byen er en viktig del av Baudelaires identitet. Han var han en av de første moderne dikterne som dyrket byen som egen mytologi: Jeg gikk langs gaten, heter det innledningsvis i et dikt. Svanen er et rent imaginært dikt, der dikteren betrakter en svane i ferd med å drukne. Et symbol på det daværende Paris som holdt på å forsvinne; en by under radikale forandringer, fullstendig oversprøytet av søle. 

Men hvorfor var Baudelaire så opptatt av byen? Spør jeg.

– Fordi det var der han bodde. Andre poeter på den tiden skrev helst om Grekenland. Baudelaire ønsket å bringe inn en del av en virkelighet som ikke skulle skildres i poesien på den tiden, forklarer Henning, og utdyper:

– Han skriver om prostitusjon og narkomani, opium og hasj. Kort sagt en lavere virkelighet, som i sin tur gav en krass realisme. Baudelaire ser ikke bort ifra det som er ubehagelig; tvert imot, han bringer det inn. Hans storhet består i lengselen mot idealet, som virkeligheten konstant bryter mot. Men han tar utgangspunkt i sin egen virkelighet. I dag høres ikke det så overraskende ut, men på den tiden var det sjokkartet.

Paris blir på mange måter hovedpersonen i diktsamlingen Les Fleurs du Mal, forklarer Henning. Baudelaire hadde sterk medfølelse med skikkelsene i byen. Han skriver om de fattige, de narkomane, opiumsrøykerne, rullettspillerne. Diktsamlingen kom ut i 1857. Så han var tidlig ute.

– Baudelaire levde i en tid preget av store omveltninger, sier Henning. Industristaten holder på å bryte frem. Og kunsten er i ferd med å bli tilsidesatt. Baudelaire svarer med å vise en bevisst provokativ holdning. Han hevdet at det å være nyttig var svært avskyelig. Dikteren nektet å la seg bruke til noe i den praktiske verden. Han ble en dandy og en flanør.

Å flanere harmonerer med min venn Hennings livsholdning. Hans første møte med Baudelaire kan beskrives som et umiddelbart kick. Han digger poeten like mye som jeg digger Nirvana. Men Baudelaire er en ekte rockestjerne i den forstand at han er en sterk dødsdikter.

– Baudelaire har et konkret, og ganske nådeløst syn på det å dø. Det finnes innslag av en katolsk horisont, med mye forråtnelse og død, i et veldig sterkt sanselig språk. Man kan bli overrasket selv i 2024, sier Henning, og utdyper:

– Han prøver liksom ikke å dekke over noe, eller skrive på en viss måte for at leseren skal like det. Det finnes snarere en lengsel mot å gå i oppløsning. Det krever et visst mot å uttrykke noe sånt.

Til tross for at diktene er på et svært høyt kunstnerisk nivå, har Baudelaire hatt lite gjennomslag i Norge. Det tror Henning skyldes at nordmenn ikke har peiling på hverken melankoli eller dekadanse. Og hvis de har det, så vil de ikke vedkjenne seg det.

– Dekadansen kom jo først til Norge med bandet ditt Witch Club Satan, sier Henning med et flir.
– Hva mener du er så dekadent med satanistiske band? Spør jeg.
– Det er dekadent å bevisst dyrke det onde på en estetisk måte. Det er en slags lek. Selv om noen band gikk veldig langt på 80-tallet, og ønsket å markere at de faktisk mente det. Et par av dem gikk så langt som å faktisk brenne kirker og ta livet av hverandre. Men dekadens er uansett en bevisst dyrking av forfall.
– Finnes det forløsning i å dyrke negasjonen? Spør jeg.
– Det er i så fall en farlig balansegang. Du kan jo til slutt bli slukt av det onde. Som Nietzsche uttrykte det: “stirrer du inn i det ondes øye, kan det stirre tilbake på deg”. Da er du fanget. Det positive er at nordmenn ikke vet hva ordet dekadense betyr. De dyrker naturen. Og det “naturlige” skjønnhetsidealet. Baudelaires budskap var at naturen var et råstoff for kunsten. 

Witch Club Satan og Baudelaire = sant. Foto: Helge Brekke.

Han fortsetter:
– Dekadansen forbindes mest med 1880-tallslitteratur i Skandinavia, med Olav Hansson i spissen. Han var Baudelaire-påvirket. Det var også Edvard Munch og August Strindberg. Etter denne generasjonen er det ikke særlig mange som forholder seg til Baudelaire og dekadensebegrepet. Det er nok en smule utdatert. 
– Hva er det erstattet med?
– Fremskritts-pessimisme, kanskje. Verdenssituasjonen ser ikke lys ut. Som lærer på 10.trinn møter jeg ungdommer som er engstelige på vegne av egen fremtid. Slik sett kan Baudelaire vinne nytt terreng. Baudelaires holdning var langt mer allment utbredt i tiden etter 1.verdenskrig. Det var på denne tiden han også fikk sitt gjennombrudd.

Henning kan godt forstå mangelen på optimisme i vår tid. Samtidig gjelder det å ikke dyrke pessimismen. Han beskriver seg selv som en relativt priviligert person. I dagliglivet ønsker han ikke å oppfattes som et menneske “som henger med hue”.
– Det gjelder å være bevisst. Det å bli 60 er en farlig alder, ass. Da har du på en måte kommet så langt som det sannsynligvis er mulig å komme her i livet. Det blir få nye omveltninger.
– Det sies at det sikreste tegnet på forfall er at man slutter å ombestemme seg. Sier jeg.
– Haha, den var god! Svarer Henning. Er det Oscar Wilde? Jeg er i alle fall helt enig med vedkommende. Det verste er å stivne. Man har liksom en mening om noe, og fortsetter å føre den frem som Titanic.

– Hvordan vil du beskrive unge mennesker i dag? Narsissistiske?
– Nei, jeg opplever ikke unge folk som narsissistiske. Men jeg opplever dem som usikre på fremtiden. Elevene mine stiller mange store, eksistensielle spørsmål. Jeg forklarer dem at livet kan leves på mange forskjellige måter, og at det vil føre til mange overraskelser, svinger og topper. Det aller viktigste er å være underveis. Det er kanskje en banalitet, men like fullt sant.

Et annet – og kanskje viktigere – fokus kan være å finne sin stemme, mener Baudelaire-entusiasten. Redaktører ser ofte etter en egen stemme, en egen personlighet. Et uttrykk som “egen stemme” benyttes sjelden i dagliglivet. Men sannheten er at du kan være så flink du bare vil, men har du ikke en egen stemme, så er prosjektet dømt til å mangle personlighetens kraft og stempel. Men originalitet må komme innenfra. Billige påfunn har ingenting med ekte kunst å gjøre.

– Hvordan finner man sin stemme? Spør jeg. 
– Ved å lete dypt i seg selv. Ved å feile, og felle igjen, feile bedre neste gang. 

Fra Besettelser-pilot sommeren 2024.

Henning Næss foreslår at man ikke jager etter originalitet for originalitetens skyld, men kobler seg på verden. Interagerer med den.

– For tiden leser jeg en interessant bok, Comsmic connections, skrevet av filosofen Charles Taylor. Den handler om romantikerne, som forsøker å gjenvinne kontakten med en høyere, metafysisk virkelighet. Det transcendente. Baudelaires prosjekt gikk ut på det samme, men han befinner seg i moderniteten og har erkjent at den er tapt for alltid. Det er kun gjennom imaginasjon dikteren kommer på et høyere nivå. Imaginasjon er en slags drømmesyn; et høyere sanselig nivå. Men han mister hele tiden den kontakten han prøver å opprette. Telefonkontakten med det hinsidige blir brutt hele tiden. Det er kanskje for mye støy på linjen.

– Hva med alle oss andre som ikke evner å observere på et så høyt nivå? Er det her litteraturen kommer inn som en redning? Spør jeg.
– Litteraturen byr i det minste på en mulighet til å utforske alternative verdener. Jeg er ikke så glad i den grå realismen i norsk litteratur. Og ren “fantasy” blir for kjedelig, den motsatte veien. Når alt er mulig, godtar jeg ikke forfatterens valg. Hvorfor måtte akkurat dét skje på den måten, når alt egentlig er mulig? Hvorfor må man sitte på en drake og fly? Kan man ikke like gjerne fly selv med egne armer? Men jeg liker bøker som har grunnlag i realismen, og som samtidig svinger ut av den. Sier han.

– Hvilke bøker misliker du?
– Bøker som bastant hevder at det ikke finnes noe annet enn den såkalte “virkelige” verdenen. Den slags synspunkter er jeg ikke enig i. Det er dessuten ikke sant. Jeg har sansen for diktere som baner vei for utforskning av sanser, imaginasjoner, og andre verdener. Men det må være på måter som forfatteren selv tror på. Ingenting er verre enn forfattere som fabler, og som samtidig bedriver selvbedrag.

– Du forventer at en forfatter må tro på den verden han eller hun skaper?
– Ja. For noen år siden intervjuet jeg forfatter Erik Fosnes Hansen i forbindelse med lanseringen av hans siste bok. Da sa han at han ikke trodde på det han selv skrev. Jeg må ærlig talt innrømme at han mistet litt av glansen sin. Han hadde skrevet en bok om korrelasjonen mellom tilfeldigheter og mennesker, blant annet om en gammel mann som driver og samler på rare sammenkoblinger av tilfeldigheter for å utforske tilfeldighetenes lov. Jeg spurte: – Du tror altså på tilfeldighetens lov? Det svarte han nei på. 

  “Bør ikke forfattere tro på det de selv skriver?” Spurte jeg.  “Nei,” svarte Fosnes Hansen, og nevnte eksempler på forfattere som skriver om enhjørninger som snakker. Men det var på ingen måte gode eksempler på det jeg mente. Fosnes Hansen er åpenbart veldig smart og interessant, men virket langt mer åpen for alternative virkeligheter før i tiden. Nå er han blitt kommersiell. En fetert, illusjonsløs matskribent.  Nå var jeg kanskje slem. Han er virkelig en meget god forteller som jeg har stor respekt for. Men hvis man ikke tror på det man selv skriver, så er det best å ikke skrive det. Ellers blir det fort bare billig underholdning. Skriver man om livet etter døden, så bør man tro at det er et liv etter døden. 

– Synes du jeg er fetert? spør Henning. 

– Nei, svarer jeg. – Du bringer inn sansene i skriveriene dine. Helt i Baudelaires ånd.
– Smakens oppgave, sier Henning, – er nettopp å bøte på den opplevelsen av tap som vårt daglige liv utsetter oss for. Altså kan man tenke at skjønnheten har en sublimerende funksjon. Å sublimere betyr å forfine eller åndeliggjøre noe. Men det kan like gjerne være at kunsten har en mulighet til å konkurrere med seksualiteten. Kunsten og virkeligheten blir som to brytere som vinner annenhver gang.  

Forresten: Takk for komplimentet. Det er det jeg ønsker å inspirere deltakerne til. Å sette ord på sanseopplevelsene. Eller sette ord på hva som setter i gang inntrykkene hos dem. Det er litt forbudt her i Norge. Stikke nesa for dypt i vinglasset, liksom. Vi er streite, og sjenerte. Dette er så innarbeidet i oss at vi ikke tenker over det en gang. Alle husene skal ha samme farge, garasjene skal være like store, og hvis vi snakker for mye om sanseopplevelser, så blir det noe parodisk over det.

– Det er interessant at du bor i Norge, egentlig, du som er så opptatt av sanseopplevelsene? Sier jeg. 

– Sanseopplevelser kan man få over alt. Poenget er å unngå det automatiserte og forhåndsbestilte. Jeg liker Italia. Men etterhvert oppdager du at veldig mye av det du ikke liker i Norge, det finnes andre steder også. Dumheten er universell. Italienerne kan være overdrevent opptatt av estetikk. Overfladiske. Dermed blir det dét et problem. 

– Tror du Baudelaire hadde et favorittsted?

– Hjemme i sin egen leilighet. Bak lukkede vinduer. Inne i sin egen drøm. Der trivdes han nok best. Mange av prosadiktene hans handler om det. Baudelaire ville antagelig mistrivdes uansett hvor han befant seg i verden. Poenget er at den materielle virkeligheten ikke er nok i seg selv. En dikter som Baudelaire måtte legge til noe. Skape korrelasjon mellom objekt og sansing. Han skaper forbindelser som ikke finnes i virkeligheten, men som diktes til. En lysestake begynner å snakke med en vase. En hund begynner å snakke til en katt. Du legger til kvaliteter i et menneske du ikke kjenner. Det er mulig å skjerpe sansene i den grad at de står hevet over dagliglivet.

Et kurs som #besettelser handler om å sette i gang ulike sanseinntrykk – og opplevelser! Sier jeg. 

– Det finnes mange eksempler i litteraturen på at mat, vin og språket møtes og befrukter hverandre gjensidig, sier Henning. Hos Prousts “På sporet av den tapte tid” er det en Madeleine- kake dyppet i te som setter i gang minnene til hovedpersonen. 

Faktisk er det nettopp en slik liten detalj som åpner opp for hele erindringsverket. En enkelt sansing åpner opp for tankeprosesser. Det er magisk. Jeg tror flertallet i dag nekter å erindre noe som helst. De vil se fremover. Men man kan like gjerne ta en bit av en madeleine-kake og se hva som skjer. Det dreier seg om å plassere seg i situasjoner som åpner for sanseinntrykk. Sier Henning. 

Eller hva med en tiramisu?

– Ubetydelighetene gjør livet betydelig? Spør jeg. 

– Er du melankoliker som meg, kan bagateller være redningen. “Spleen” er et uttrykk for at du opplever det samme meningsløse øyeblikket, igjen og igjen. En evig repetering av det samme. Det er en slags demontering av selvet. Som er selve kilden til melankoli. En dikter bør være en forsker. “Bare diktere kan forske”, mente André Bjerke. Man bør ikke bestrebe seg på å hele tiden flykte det som er ubehagelig, men være i det. Forske på det. Før eller siden kommer jo motsatsen. Det kan være bra å holde ut i det uutholdelige inntil det motsatte skjer. Sier Henning til slutt. 

Besettelser #2 arrangeres på Rapsode bokbar Torsdag 10.oktober.
Påmelding til johannakleive@gmail.com