Kategori: Intervju

– Vi lever i en musikalsk gullalder, som ingen får høre om

Og der – endelig – var norsk presse på saken om norsk kulturjournalistikk. Klassekampen ringte undertegnede torsdag formiddag, etter at Kelefa Sanneh i The New York Times konstaterte at den nye musikkritikken har mistet sin edge.

En gang i tiden, skriver Sanneh, var musikkritikere langt greiere enn den gjennomsnittlige lytteren. Nå er det visst motsatt: Kritikken er blitt snill, tam – og ganske kjedelig. Også her hjemme savnes den frekke og uforutsigbare musikkanmeldelsen. Kritiker og Klassekampen-spaltist Arild Rønsen peker på én hovedendring gjennom de siste tre tiårene: Det finnes «tragisk mye mindre musikkritikk». Den er blitt mindre rampete, mer tannløs. – Man må være litt rampete i kulturjournalistikken, men du må gjøre det med stil, sier Anders Grønneberg i samme intervju.

Diskusjonen om den rampete kritikeren er symptomatisk for vår tid. Det egentlige problemet stikker dypere: Det handler ikke først og fremst om fraværet av brodd eller humørløse kritikere – men snarere om det faktum at journalistikken om levende kunstmusikalske uttrykk i dag er fullstendig marginalisert.

I forbindelse med Ballades årskavalkade anser jeg det derfor som min plikt å kontakte en duo som har forsøkt å dra i gang denne diskusjonen i så å si hele Ballades levetid – i snart 25 år. Redaktør Jan Granlie og direktør Johan Hauknes, er grunnleggerne av salt peanuts*, og har snart publisert 10 000 artikler. Nesten alt er skrevet av dem selv. De driver et tidsskrift som holder den kvalitative fanen høyt og omtaler musikken med forståelse for musikken, dens særlige aspekter og for musikernes uttrykk.

Hauknes foran bandet ‘The Lost Quartet’, med Martin Myhre Olsen, saksofoner, Erlend Slettevoll, p, Bardur Poulson på kontrabass og Torstein Lofthus på trommer(Foto: Francesco Saggio)

De hevder selv at de gjør det av ren og skjær idealisme (skjønt undertegnede vil innvende at gutta fremstår litt grinete når en av dem kommenterer i Ballades kommentarfelt at de JOBBER GRATIS!!!!!). Men det er nå engang slik at u-takk er verdens lønn når man har satt seg fore å dekke «improvisert og annen sterk musikk».

Jeg møter likevel en svært engasjert direktør i salt peanuts* når jeg ringer en torsdag ettermiddag for å ta temperaturen på samtidens musikkjournalistikk. Og samtalen mellom oss? Den utspiller seg slik:

– La meg starte med å gi deg et bilde av situasjonen. Husker du den runde «sitronpressa» på Kongsberg Jazzfestival – den karakteristiske kinosalen? spør Hauknes.

– Nei, jeg må innrømme at jeg bare har vært på Kongsberg Jazzfestival én gang, svarer jeg.

– Javel! Men la meg likevel tegne et bilde for sammenligningens skyld. På slutten av 80-tallet var det to rader med presseplasser der. Det vil si bortimot 150 plasser. Og det var kamp om dem! For rundt ti år siden satt vi tre aktører på pressebenken: meg fra salt peanuts*, en fra Jazz i Norge, og så lokalavisa. Ingen andre.

Der det før var stor etterspørsel etter pressepass, daglige spaltekilometer og til og med nasjonale mediers sponsorsamarbeid med festivaler – er det i dag stillhet.

– Og dette er noe av grunnen til at vi, Jan og jeg, fortsatt holder på etter 11 år, sier Hauknes.

– salt peanuts* eksisterer fordi musikk er viktig. Og særlig ny musikk. Det er egentlig så enkelt. Vi gjør det av ren og skjær idealisme. Fordi ingen andre skriver om det. Og det er dét som er problemet. Vi lever i en musikalsk gullalder – som ingen får høre om.

I Oslo i dag opplever vi noe Hauknes vil sammenligne med New York på begynnelsen av 1970-tallet – East Side av Manhattan.

– Da klubbene stengte, oppsto den såkalte loftsscena: jækla mange musikere i New York – dyktige musikere som brant etter å spille, hadde ingen steder å gjøre det på. Hva gjorde de da? De rykket inn i små høl – forlatte lokaler – og startet egne klubber og studioer for å spille. Det var sånn loftsscena begynte. Den samme energien finnes her i dag. Becco, Juret, Flukten er små, uavhengige steder som dukker opp, eksisterer en stund, og noen blir permanente. Becco har nå markert seg som et viktig hengsted.

Et kulturelt tap
Alt dette skjer i stillhet. Alt dette skjer uten at noen dekker det. Eller skriver om det. Og det synes Hauknes er katastrofalt.

– Paradoksalt nok er den kritiske offentligheten så godt som ikke-eksisterende når de kunstneriske uttrykkene er mer vitale i Skandinavia enn noensinne!!!

En manglende dekning av improvisert musikk er imidlertid ikke bare et medieproblem – men et kulturelt tap. For hva mister vi når offentligheten uteblir?

– Vi mister musikkens plass i samfunnet. Musikk har stor betydning, men den kan ikke komme til uttrykk hvis den ikke omtales, sier Hauknes.

Han utdyper:
– Når publikum ikke kan lese eller høre om ny musikk noe sted, så forsvinner også nysgjerrigheten, interessen – og muligheten for utbytte. Det er en selvoppfyllende profeti: Hvis man ikke skriver om det fordi man tror ingen leser det, så ender man opp med at ingen faktisk leser det. Og da forsvinner musikken fra bevisstheten.

– Handler det også om hvordan man skriver?

– Ja, og om hvem som skriver. Jeg hater egentlig begrepet «sjanger», for jazz er ingen sjanger. Men la oss bruke det likevel, for argumentets skyld: Den sjangerspesifikke, fagbaserte journalistikken har alltid vært smal. Og noe av det har vi i jazzmiljøet skyld i selv, sier Hauknes.

Idealismen bak nettstedet salt peanuts* handler om mer enn kjærlighet til musikk – det handler om offentlighetens sammenbrudd. Her avbildet: Redaktør Jan Granlie (venstre) og direktør Johan Hauknes (høyre). (Foto: Norsk jazzforum/Alf Simensen)

Redaktøren var aktiv i miljøet allerede på 70-tallet. Da var jazzen eksklusiv. Elitistisk, rett og slett. Du kom ikke langt om du ikke kunne identifisere og forklare hva en G7♭5-akkord var – og helst spille den på piano. Det var et lukket miljø. Heldigvis har det endret seg.

– I dag er det mye mer åpenhet og begeistring. Den mest gledelige utviklingen de siste 20 årene er hvordan den improviserte musikken har beveget seg. Jeg snakker ikke om «jazz» lenger – det ordet er for snevert og meningsløst. Jeg snakker om improvisert musikk.

– Hva kjennetegner denne musikken i dag?

– Den musikalske fleksibiliteten. Jazzmusikere – eller musikere med den bakgrunnen – er fortsatt de foretrukne i studio. De kan tilpasse seg nær sagt hvilken som helst musikalsk situasjon, og levere innenfor det uttrykket som kreves. Denne fleksibiliteten muliggjør fornyelse – ikke bare av jazzen, men også av folkemusikken.

Fusjonen mellom improvisert og tradisjonell folkemusikk har gitt oss en ny musikkform. Det bringer faktisk folkemusikken tilbake dit den opprinnelig var – som en levende, utprøvende uttrykksform.

Da Hauknes var guttunge og hørte folkemusikk, så fikk du beskjed om at du spilte feil hvis du ikke spilte slåtten nøyaktig slik en spellemann gjorde det for 150 år siden. Det var absurd. Hadde du sagt til Jørn Hilme – spellemann i Valdres tidlig på 1800-tallet – at «du spiller feil, fordi du ikke spiller det akkurat som han som levde oppi høgget her for 50-100 år siden» – hadde han ledd deg rett ut!

– Hva kaller du dette nye?

– Jeg liker å kalle det Askeladden-musikk: «Jeg fant, jeg fant!» Man plukker litt herfra og derfra, og skaper noe nytt. Det er akkurat dit folkemusikken har kommet i dag – og scenen er utrolig spennende! Bare se på hva som skjer på Riksscenen – det er til å få bakoversveis av!

Det man drømte om på slutten av 1900-tallet, skjer nå: samtidsmusikk og improvisert musikk flyter sammen. Det finnes musikere i dag som leder Ultimafestivalen og samtidig spiller alt fra a-ha til Lobotomix. De beveger seg sømløst mellom uttrykk og sjangre – og det er noe helt nytt.

Så hvorfor vet ingen om det?

– Fordi ingen skriver om det, svarer Haugnes kontant. – Og det er det store paradokset. Det er bare vi på innsiden som vet hvor spennende dette landskapet er – og som gleder oss over det. Det burde ikke vært sånn.

Etterlyser mediepolitikk
Samtalen med Johan Hauknes fortsetter (mannen snakker tross alt som en foss – og jeg innrømmer at jeg digger det) – om NRKs rolle, historieløshet, strategiløshet og behovet for en helt annen type mediepolitikk i norsk musikkliv.

På spørsmålet om hvordan vi egentlig når ut til flere med den musikken Hauknes snakker så lidenskapelig om, svarer han at NRK bør gå i seg selv.

– Før var NRK helt sentrale i den rollen. På 1960- og 1970-tallet – hvis du vil vite hva som foregikk i norsk musikkliv den gangen, så kan du gå til NRKs arkiver. Det meste ble dokumentert. Men nå? NRK har styrt arkivet dårlig. Mye er blitt borte. Og det som har skjedd av ny, viktig musikk siden 2000-tallet – det finner du ikke i NRK. De har ikke vært der.

– Du kan heller ikke gå til avisene – for de har sluttet å dekke det. Kanskje, om femti år, vil noen innse at det fantes et lite nettsted som het salt peanuts* som faktisk gjorde jobben. Heldigvis tar Nasjonalbiblioteket vare på mye av det som skrives på nettet.

– Så det er det som driver dere – å være et slags verdsatt arkiv for ettertiden, lik en typisk misforstått og underbetalt kunstner i samtiden?

– Vi gjør det ikke for å bli klappet på skuldra. Men ja, det er en form for dokumentasjonsiver. Det er vår måte å sikre at noen vet hva som faktisk foregikk. Og det handler også om rettferdighet. For det er så mange musikere der ute – hundrevis! – som legger ned en enorm innsats. Time etter time, år etter år. Og så får de null sosial respons.

«Jeg vet bare at jeg er en lettantennelig type.» Hauknes’ engasjement driver ham – og altfor ofte rett i veggen. (Foto: Harald Opheim)

Hauknes har tidligere sagt at avantgarde-kunsten ikke nødvendigvis skal ha bred appell. Avantgarden skal være marginal. Det ligger i definisjonen. Den bryter med normene – og krever noe av lytteren. Men den er likevel helt avhengig av en offentlig samtale. Hvis du fjerner den samtalen, da kveles kunsten. Den dør.

– Det handler om mer enn bare dekning – det handler om kulturpolitisk infrastruktur. Det som i dag er smalt, blir det brede – hvis det får leve. Se på jazzen. Den har alltid vært i endring. Jazz er ikke en sjanger. Som Bill Evans sa: Jazz er en måte å forholde seg til fremføring på. Det som er jazz i dag, er ikke nødvendigvis det som var jazz i går. Og det som er jazz i morgen, er noe helt annet.

– Så dette musikalske landskapet du beskriver – det legger altså premissene for utvikling i kulturen ellers?

– Ja. Det er det som er hele poenget: Den radikale musikken skyver verden framover. Men uten offentligheten rundt den, så forsvinner påvirkningen også. Da blir denne gullalderen vi står i – for det er faktisk en gullalder – altfor kort. Den blir kvalt.

Hauknes etterspør en mediepolitikk. Konsertarrangører, Norsk jazzforum, festivalene – alle må ha en mediepolitikk.

– De kan ikke bare si: «Jaja, det var interessant, vi tar en kaffekopp en dag». Greit – ring meg! Jeg kan snakke i timesvis. Men det skjer ingenting.

– Hvorfor ikke?

– Fordi det ikke er et problem som stikker seg ut i den daglige driften. Organisasjoner er opptatt av midler til musikere, drift, honorarer, søknader. Det forstår jeg. Men dette her er en strategisk oppgave. Og jeg tør påstå: Mange i musikklivet er elendige på strategisk arbeid.

Selv er han utdanna samfunnsøkonom. Han har jobbet som samfunnsforsker, med innovasjon, nyskaping og sosial endring. Og dermed også lest haugevis av strategidokumenter. Og konklusjonen hans er klar: Hvis det bare er honnørord – som «Vi skal bli Norges ledende ditt og datt» – da er det null verdt. Strategi må bety noe i praksis. Det må føre til handling.

Jeg tillater meg å stille Hauknes et polemisk spørsmål: Er problemet rett og slett at det finnes for få begeistrede sjeler i Norge anno 2025?

– Hehe. Det vet jeg ikke. Jeg vet bare at jeg er en lettantennelig type. Det er min styrke – og største svakhet. Jeg kjører huet rett i veggen, og brenner ut. Men jeg omgir meg med folk som også brenner. Jeg orker ikke det motsatte.

– Men burde du ikke omgi deg med mindre engasjerte folk – for å plante noen frø?

– Jeg prøver! nesten roper Hauknes.

– Jeg holder foredrag. I Oslo Jazz Circle, for eksempel. Gratis, selvsagt. Det bruker jeg som plattform. For å så frø. For å nå unge musikkinteresserte. Har du forresten sett Christopher Nielsens Jazzbassillen? Den må du sjekke ut! Den handler om en fyr, en frijazzer tidlig på 60-tallet som drømmer om å komme inn i Oslo Jazz Circle. Men han kan ikke spille, han er helt på jordet, har ingen stilistisk følelse, ingenting.

Til slutt anerkjenner han at han ikke kommer inn – og da tar han avstand fra hele Oslo Jazz Circle:
– «Oslo Jazzsirkel er helt Johan.» Og «å være Johan», det var et stående uttrykk i Oslo på 1960-tallet. Det betydde å være treig, landsens, tilbakestående. Sånn utafor. Det var helt Johan, uttalt med trykk på førstestavelse og uten ‘h’. Da jeg ble valgt inn i styret for en god del år sida, sa jeg det høyt på årsmøtet: «Det er mulig vi er helt Johan, men nå sitter Johan i styret i Oslo Jazz Circle.»

Den eksklusiviteten Hauknes snakker om, kjennetegnet Oslo Jazz Circle tilbake på 1960- og 1980-tallet. Utover på 2000-tallet begynte det å forandre karakter. Nå er det en helt annen type forening. Det er akkurat derfor han bruker tid på foredragene.

– Det er en plattform for allmenn opplysning, hvor vi prøver å rekruttere nye folk. Ikke minst: musikkinteresserte unge folk. Når Mats Borch Bugge i NRK sier at det skal orienteres mot nye lyttereog hva de vil ha, er det tydelig at det er store grupper blant de unge han ikke kjenner til.

– Og er det ikke litt arrogant?

– Jo, egentlig arrogant. Om jeg hadde sittet i styret i NRK, hadde jeg påpekt at informasjonsoppgaven deres, ikke bare nå – men også tidligere – står til stryk, sier Hauknes tørt.

– Jeg har enda til gode å høre at Bugge sier noe konkret om hva denne politikken egentlig betyr. Det er floskler, det er generelle vendinger, og det er omtrent umulig å finne ut hva det betyr i praksis. “Hvordan skal dette se ut om fem år?” Det er en arroganse NRK ikke burde holde på med. Men hadde jeg vært internt i systemet, hadde jeg laga en sak på det, altså. Her er det en oppgave hele organisasjonen har. Jeg tenker med gru på hva som kommer til å skje med arkivet når de flytter til andre siden av byen.

«Den radikale musikken skyver verden framover.» Men uten dekning, dør impulsen før den når offentligheten. (Foto: Privat)

Objektiv musikkjournalistikk? Glem det
Så hva er egentlig målet med den musikkjournalistikken Hauknes etterlyser?

– Å skape kjennskap. Først og fremst. Ikke nødvendigvis kunnskap, for det kommer etterpå. Den gode musikkjournalistikken, slik jeg ser det, er den som vekker nysgjerrighet hos leseren. Den som får deg til å si: – «Hmm … dette har jeg aldri tenkt på før. Dette må jeg sjekke ut.» Det er dét journalistikken skal gjøre.

Hauknes er tydelig på at musikkjournalistikk ikke bør late som om den er objektiv. Og der har han måttet krangle en del.

– Det gamle idealet om at musikkanmeldelser skal være «objektive» analyser … Det er fullstendig meningsløst. Og heldigvis på vei ut. Det er ikke mulig å være objektiv i møte med musikk. Musikkopplevelse er subjektiv. Det eneste jeg som anmelder kan gjøre, er å formidle min subjektive opplevelse, sier Hauknes, og fortsetter:

– Ikke privat, ikke utleverende – men tilgjengelig. Jeg skriver for å gjøre mine tanker tilgjengelige for et annet subjekt. Jeg beskriver det som intersubjektivitet.

Det fineste komplimentet Hauknes har fått som skribent, fikk han av undertegnedes far, Audun Kleive.

– Vi satt på høyfjellet ved Gålå – jeg og faren din, Audun. Vi hadde vært på en konsert, og fikk servert rømmegrøt og spekemat. Han satt tvers overfor meg, satte øya i meg og sa: – «Når jeg leser tekstene dine, så hører jeg musikken.»

Og det er akkurat det som er idealet til Hauknes. Han vet utmerket godt at han aldri helt vil nå dit – det er i seg selv en umulighet – men han strekker seg etter det. Fordi det er det journalistikken skal være: Et rom der leseren kan høre musikken, selv om vedkommende aldri var til stede.

– I sine beste stunder skaper musikkjournalistikken ikke bare forståelse – men publikum. Det er dens sentrale oppgave: Å bidra til å skape morgendagens publikum, sier Hauknes.

– Når journalistikken forvitrer og forsvinner, så forsvinner også denne drivkrafta. Hele mekanismen som gjør at flere mennesker får kjennskap til musikken – den slutter å virke. «Dette er så marginalt», sier NRK. Og da blir det enda mer marginalt. Og så går det i ring, en selvoppfyllende profeti.

Kunst er radikalt. Og det skal den være, mener Hauknes. Det er ikke et problem, men en forutsetning. Kunsten er alltid radikal.

– Når FrP klager på at kunstnere er «raddiser», så har de jo rett – men av feil grunn. Kunstnere er raddiser fordi kunst i seg selv er et kritisk og radikalt prosjekt. Det er meningsløst å forvente noe annet. Problemet i dag er at offentligheten – inkludert pressen – har abdisert. Det finnes null forståelse for kunstens rolle i samfunnet.

Han trekker frem Jan Horne som en som faktisk tok formidlingen på alvor. Hauknes står bak noen store arrangementer i sommer og høst for å løfte ham frem. Horne jobbet i NRK fra tidlig 1960-tall og var sentral i dokumentasjonen av norsk jazz – både på Kongsberg, i Molde og ellers. Men det stopper ikke der. Horne produserte også legendariske serier om Arne Næss og Jens Bjørneboe.

– Og det er dét som gjør ham så viktig: Han forsto formidlingsoppdraget. Han tok NRKs mandat på alvor.

– Du mener han hadde en opplysningsoppgave?

– Ja. Jeg sa det på Kongsberg – og jeg står ved det: Jan Horne har gjort mer for nordmenns forståelse for musikk – jazz, samtidsmusikk, historisk musikk – enn folkeskolen og grunnskolen har klart til sammen.

Så hvor er NRK i dag, i dette bildet? Det har hverken undertegnede eller salt peanuts*’ direktør noen gode svar på. Men det vi vet, er at Hornes’ programmer ble sendt i en tid der NRK var alene. Man så på det. Det fantes ikke noe annet å zappe til. Og likevel klarte han å fange interessen.

– Det handlet om kvalitet. Om innsikt. Og om å ta publikum på alvor. I dag? Jeg grøsser når jeg tenker på hva som kommer til å skje med NRKs arkiv når de flytter. Det er ikke sikkert noen tar vare på det som faktisk er verdt å bevare.

– Helt til slutt: Hva er din oppfordring til norsk presse – og særlig til musikkjournalistikken?

– Det er enkelt: Vi må sørge for offentligheten. Vi må vise engasjement! For engasjement smitter. Jeg har undervist og holdt foredrag i mange år, og det slår aldri feil: Når jeg viser engasjement, da våkner folk. De fokuserer. Og blir med.

Derfor sier jeg: Vis engasjementet ditt. Ikke hold det tilbake. Vær ditt eget engasjement. Skap en levende samtale som går dit den vil. Dit vi vil. For det er der kunsten begynner. Og det er der journalistikken må begynne.

20. september 2025
– Vi har ikke et jævla partiprogram

Intervjuet ble først publisert i Dagsavisen 09.03.25

Sørlendingene i Honningbarna slo igjennom som tenåringer, og har siden vært å regne som norsk punks yppersteprester. Jeg så dem spille første gang da jeg gikk på videregående. En musikknerd av en kompis hadde nylig oppdaget det han spådde kom til å bli Norges beste liveband, og hadde mast på meg om å bli med på konsert i flere måneder.

Jeg ble umiddelbart fengslet av den rå energien som oppsto i Rockeklubben i Porsgrunn en sen høstkveld i 2012. Honningbarna var ekstremt destruktive, aggressive, og bød dessuten på ekte blåmerker. Men det fantes også et unikt samhold mellom bandmedlemmene og en særegen kontakt med publikum. Her var kaos, livsbejaelse og lek med overskridelse, som senere skulle vise seg å ha stor effekt på den gryende punkeren jeg selv var i ferd med å bli.

Avantgarde, nei takk

Nesten 15 år etter debuten har Honningbarna for mange i min generasjon vært ett av de viktigste bandene i de formative årene. En kompis kaller bandet en speiling av sitt eget liv – både holdningsmessig og musikalsk – og hevder at bandet har gått fra å være revolusjonær ungdom til avantgarde med det nyeste albumet «Soft Spot». Men bandet avfeier avantgarde-begrepet når jeg ringer dem for å gratulere med ny skive:

– Hvem sier at vi er avantgardere? Spør Edvard Valberg.

– En kompis som jobber som musikkritiker, svarer jeg, nærmest litt i forsvarsmodus. – Og generelt ganske mange musikkfolk.

– Vel, dem om det, svarer vokalisten i Honningbarna tørt.

– Avantgarde er ofte en betegnelse som brukes av jævla schmøgg musikere, som unnskylder sin mangel på relevans. De sier: Folk liker ikke musikken vår fordi det er for bra. Fuck sånne holdninger. Noen har med rette rett til å være avantgarde, men det er ikke mange. Vi lager musikk vi synes er gøy å lage og håper oppriktig andre synes det også.

– Hvordan vil dere beskrive den nye skiva da? Spør jeg.

– Fargerik, sier bassist Johan. – Den går definitivt i nye retninger, men så out der er den ikke.

Uforutsigbarhet er stikkordet, mener Honningbarna, akkurat som livet selv. Det å omfavne det foranderlige er gjennomgående for så godt som alt bandet har gjort de siste 15 årene. Gutta liker forandringer så godt at vokalisten er blitt doktorgradsstipendiat og jobber med kaos i kunsten. Doktorgradsavhandlingen åpner med: «Takk til kaoset – og de åpenbaringene av liv som orden aldri har kunnet gi meg». Edvard er for øvrig av den oppfatning at orden har et eller annet livsfiendtlig i seg, og kan gå ut over kvaliteten på musikken – og livet som sådan. Det mener han fortsatt.

– I et samfunn som er så effektivisert, der det er mye støy rundt oss, og alt er forutsigbart, er bare det å gjøre noe så lite konstruktivt som å ha det gøy og oppsøke kaos et politisk prosjekt, sier Edvard.

Mer vil han ikke si om politikk. Han er skeptisk til unge menn med dreads som spiller på kassegitaren og synger fuck systemet. Han liker ikke for eksplisitte budskap. Han deltok nylig på en samtale under Trondheim Calling med temaet aktivisme. På et tidspunkt følte han for å si at bandet aldri har kalt seg aktivister.

– Dette er bare labels andre har gitt oss. Akkurat som avantgarde. Og heldigvis er de fleste merkelappene smigrende, på en måte. Men dette er altså noe vi ikke har kontroll over, sier han, og fortsetter:

– Det eneste vi har kontroll over er musikken vi lager, og musikken vi har lyst til å lage. Og det er for gøy å holde på til egentlig å bry oss om merkelappene vi blir tildelt. Selv om folk virker ekstremt opptatt av disse merkelappene.

– Det er klart at det er mange tilfeldigheter som har ført oss dit vi er i dag, sier trommis Nils Jørgen Nilsen.

– Men det å stille seg disponibel for det uvisse, er også en bevisst holdning. Det å bestemme seg for å gjøre noe i øyeblikket, bidrar i sin tur til en holdningsmessig åpenhet som både påvirker, og evner å bli påvirket.

– Og det skal sies at vi er jævla glade i å jobbe hardt. Vi liker jo den derre grindingen på en måte, sier Edvard og ler.

– Hvordan da?

– Jeg synes det er ekstremt tilfredsstillende å hustle nedi gjørma. Å putte masse ting inn, for the big cash out. Det er et eller annet som er veldig appellerende med å spille med innsats.

Albumet har allerede trillet sekser på terningene. Er bandet opptatt av feedbacken fra anmelderiet?

– Jeg er i alle fall jævlig opptatt av det, sier Johan Johan Hansson Liljeberg og gliser.

– Jeg har ikke lyst til å være opptatt av det. Men jeg er det. Jeg hadde mareritt i to måneder om at vi skulle få terningkast fire.

– Når en ikke måler suksess ut ifra streams, så må en finne andre parametere. Så klart er Honningbarna opptatt av feedback, at folk setter pris på det vi gjør, og at musikken resonnerer, sier Edvard.

– Musikken er ment til å være der ute, den er ment til å gå ut og gripe fatt i folk. Og det er fett når folk synes det er bra.

Publikumskontakten er det sjelden noe å si på når Edvard Valberg og Honningbarna spiller konserter. (Mode Steinkjer)

Honningbarnas ekstatiske publikum

Honningbarna tenker i det hele tatt mye på sitt publikum. Energien som oppstår i møte med dem er blitt bandets varemerke. Det er sjeldent man er vitne til et nær sagt ekstatisk publikum i Norge.

– Interaksjonen er noe vi aktivt oppsøker. Jeg gleder meg til å spille nye låter for publikum, for det er i øyeblikket det skjer, forteller Nils.

– Når vil ting skje i hvilke låter, hvordan kommer vi til å bevege oss på scenen, og hvordan vil publikum te seg?

– Hender det at dere planlegger hvilket parti dere skal stagedive?

– Aldri. Vi vet at publikum vil bevege seg, men vi har ingen klar idé på forhånd om at det i akkurat dette partiet passer å ha en row pit, sier Edvard.

– Den bevegelsen jeg er minst nysgjerrig på av dem alle, er nok en row pit. Den er jo forutsigbar, sier Nils og ler.

Målet må være å handle før man tenker, mener bandet. En typisk Honningbarna-konsert befinner seg i det ekstremt kroppslige, handlende og kaotiske.

– Kaoset tillater oss å utforske andre måter å bevege oss på, andre måter å være i verden på, andre måter å være sammen på. Kaoset byr på muligheter som orden aldri har vært i nærheten av å vise oss, sier Edvard.

– Ethvert kaos trenger rammer for ikke å bli giftig eller svelge seg selv, sier Edvard Valberg, vokalist i Honningbarna. (Hilde Unosen)

Men hvordan forholder man seg egentlig til kaos uten å ende opp i totalt anarki? Spør jeg bandet. Finnes det rammer i kaoset?

– Ethvert kaos trenger rammer for ikke å bli giftig eller svelge seg selv, svarer Edvard.

– Det å spille på en klubbscene er jo en ramme i seg selv. Vi er omgitt av fire vegger, har et gitt antall låter vi skal spille, og et publikum med forventninger om hva de skal se og høre. Kaoset vårt bidrar til å bryte med forventningen om en typisk konsertopplevelse. Men kaos er ikke utelukkende en destruktiv kraft. Vi anser kaoset som potensial for enorme muligheter, sier Edvard, og fortsetter:

– Kaos er en jævlig skapende kraft for vår del. Det er aggressivt, ja, men det er like mye en lek med overskridelse, der både vi og vårt publikum tar del i denne kollektive greia som for oss er ekstremt viktig, særlig som motstykke til hverdagens orden.

– Hva slags verdi gir kaoset til dere personlig? Spør jeg.

– Jeg synes det er mye lettere å bli nysgjerrig på seg selv i et kaos, svarer Nils, og utdyper: – Når du putter deg selv, og den personen du liksom tror du kjenner, inn i et kaos, blir du uforutsigbar og spennende for deg selv.

– Livene vi vanligvis lever er i langt større grad rutinepregede og kontrollerte, men det blir jo fryktelig kjedelig i lengden. Mitt inntrykk er at det er lettere å stagnere i hverdagen sammenlignet med situasjoner der jeg mister kontrollen, og ikke aner hva som skal skje.

Høflige og blide

For la oss være ærlige: Ingen i dette bandet fremstår rent ut aggressive eller utagerende. De er høflige, blide, og later til å ha livene på stell. Tar bandet på seg en rolle på scenen, eller flørter de med sider av seg selv som faktisk eksisterer?

– Å ta på seg en rolle føles feil å si. Men å overskride de vanlige rammene for hva man er for noe, er jo hele poenget. Det finnes noe skapende konstruktivt i kaoset, akkurat som hos mennesker. Den livsbejaelsen vi aktivt søker, og som oppstår under en Honningbarna-konsert, er et direkte resultat av å ha skapt en arena for å prøve ut disse tingene, sier Edvard

– Det hadde jo tatt seg ut å oppføre seg slik man er på scenen hele tiden ellers. Da ville verden sett veldig spesiell ut, sier Nils.

– Og ikke er det kredibelt, legger Edvard til.

– Det må du nesten utdype!

– Det jævlig kule med musikk er man faktisk blir annerledes i møte med den. Det er musikken som tar tak i oss, får oss til å bevege oss på andre måter, og oppføre oss på andre måter.

– Det er derfor vi tilbringer så mange timer sammen før konsertene våre. Vi henger backstage, og lytter til musikk. Jager hverandre opp.

Edvard Valberg i Honningbarna på Tons of Rock. (Mode Steinkjer)

Kjent hverandre siden videregående

Det hører med til historien at bandet har kjent hverandre siden videregående, og vært bestevenner siden. Det finnes mange unge menn som har hatt sine formative år med Honningbarna, men vi må ikke glemme at også bandmedlemmene i Honningbarna har hatt sine formative år med Honningbarna.

– Det har aldri eksistert noen grense mellom Honningbarna og den verdenen vi lever i; vi har bodd sammen, spist sammen, feriert sammen, spilt sammen. Brorskapet som har kommet ut av det, er udødelig. Vi har en åpenbar kjærlighet for hverandre samtidig som vi forventer shit av hverandre. Vi skal være sharpe og levere. Det ligger en sterk lojalitet i bunn, sier Edvard.

– Og den lojaliteten er ikke det minste skjør? Finnes det noe som kan sette den på prøve?

– Ikke som jeg kommer på. Det ville i så fall ha skjedd om vi sluttet å ha det gøy, sier Edvard.

Intens tilstedeværelse

For Honningbarna handler intens tilstedeværelse like mye om å verdsette en vanlig øvingsdag. Å holde konsert er en rus, og byr på seiersfølelse. Men den varer ikke lenge. Derfor er det viktig å jakte de hverdagslige kickene.

– Ingenting er som å utvikle en idé, og gå rundt med en følelse av at vi har med en uslepen diamant å gjøre. Selv etter 15 år er det ingenting som å gå rundt og høre på den seneste miksen i studio. Det er som å bli et barn igjen, sier bassist Thomas Berglund.

– Det skaper sult og motivasjon. Fordi man ikke er helt ferdig, og vet at man må gi litt mer, sier Nils.

– Musikken er vår form for livsutfoldelse. Honningbarna føles omtrent som min eneste direkte linje til hva det vil si å være menneske, sier Edvard. – En livsnerve som gir en jævla energi, bare. Dessuten mening og retning.

Er det derfor bandet nekter å kalle seg eksplisitt politiske? Spør jeg. – Fordi musikken betyr for mye? Blir også denne merkelappen for snever?

– Ja, det føles litt snevert. Honningbarna er politisk på mange måter, men vi har ikke et jævla partiprogram, sier Edvard, og utdyper:

– Det er faktisk et viktig skille. I den grad vi er politiske, så er det å dyrke en eller annen ukontrollerbar livsvilje som alternativ til de folka som forsøker å tøyle den. Men semantikk er så jævlig døvt. Sier han som skriver tekster, liksom.

– Men det finnes likevel et alvor i ironien. For sannheten er at det politiske klimaet er tvers gjennom falskt, og bærer med seg utrolig mange dårlige assosiasjoner, legger Nils til.

– Skulle man sett en virkelig politisk funksjon av punken i det hele tatt, så er det å gi folk makt. Det jævlige med politikk er at den gir all makt til et fåtall. Vårt prosjekt er å spre den makten. Gi makt, ikke ta den, slår Edvard fast.

es også: Nye låter: Resa Saffa Park i sølv og Malik i pene sko

– Det finnes noe skapende konstruktivt i kaoset, akkurat som hos mennesker, mener Honningbarna, som nå er ute med nytt album, «Soft Spot». (Magnus Nordstrand)

Revolusjonerende musikk

Musikken har revolusjonerende potensial i den grad at den setter oss i kontakt med oss selv, mener bandet. Det handler om å bli kjent med lydene hver enkelt av oss rommer.

Men hvordan forholder bandet seg til skiftende vinder i politikken? Sjuende fullengder handler blant annet om Elon Musk. Og vokalisten byr på langt mer sjelegransking enn tidligere. Tror Honningbarna at vil være mulig å leve fritt og godt som kunstner i tiden som kommer?

– Med tanke på det makropolitiske klimaet, tror jeg vi vil oppdage og finne muligheter gjennom musikken. Vårt prosjekt har alltid vært, og er fremdeles musikken, og vi må ha tillit til at musikken faktisk kan være en arena som kan være langt mer potent enn å skrive shit på Instagram, sier Edvard, og fortsetter:

– Det finnes en iboende erkjennelse av makt i musikken. En erkjennelse av at man kan skape ting, gjøre ting, ta kontroll over kroppen sin, over livet sitt, hvis man bare gjør det.

– Musikken er empowering, fordi vi er flere sammen om det. Det er viktig å ikke være helt alene, for når du er helt alene er det mye mer forlokkende å søke flukten, legger Nils til.

Honningbarna hevder selv at de ikke gjør det med vilje, dette med å være så ekstremt dyktige på å skape gjenkjennelse og publikumskontakt, men noe gjør de åpenbart. Hvordan klarer et band å fornye seg og likevel bevare den x-faktoren de ble kjent for fra start – og på den måten verken fremmedgjøre sine fans, eller stagnere i uttrykk?

– Ikke annet enn at vi er true til livene vi lever, til tankene vi har, og til musikken vi synes er kul. Det er denne ektheten som resonnerer med folk. Det er i alle fall en fristende forklaring, sier Edvard.

– Det skal være det ekte, og fett. Det er de to mest avgjørende kriteriene. Haha. Ærlig og fett. Kan man svare ja på de to tingene, så er det vel bra da?

10. mars 2025
– Jeg vil at folk skal føle seg invitert

Dette intervjuet ble først publisert i Dagsavisen
Foto: Sindre Deschington

Det er påfallende hvordan tendenser i tiden først gjør seg gjeldende i mat – og vinbransjen. Det er ikke de folkevalgte som tar ansvar i møte med dyrtider, globalisering og internasjonal konkurranse. Det er bøndene som tar til gatene, setter fyr på høyballer og gjør oppgjør mot at en liten håndfull aktører har overtatt så godt som hele jordbruket.

I Frankrike, gastronomiens vugge fremfor noen, har en ny generasjon kokker vendt tilbake til de klassiske bistro-rettene, og serverer løksuppe og sardiner til fattige innbyggere. I tider som tærer på samvittigheten, er kokkene først ute med å se seg selv i speilet. De minner oss på at ordet restaurant stammer fra verbet å restaurere. Det handler om å gjenopprette en tapt balanse.

Bistroen Osloslo på Youngstorget drives av Victor Ramn og kokk Eskil Ottestad. (Sindre Deschington)

Bistroene er restaurantbransjens svar på en bærekraftig økonomi – og en matdemonstrasjon i hvordan drive etisk, billig og smakfullt på samme tid. Det finnes ingenting som er mer forfriskende enn å overvære en kjekkas av en kokk som brenner purre over grillen med en så overbevisende teknikk at den smaker bedre enn den blodigste biff. Stjernekokk eller kunstner? Ja takk, begge deler. Men det aller viktigste: en bistro-kokk er det nærmeste restaurantbransjen kommer en slags aktivist.

– Det trenger det ikke være så dyrt å spise ute, sier Victor Ramn (til høyre(. han driver bistroen Osloslo på Youngstorget sammen med kokk Eskil Ottestad. (Sindre Deschington)

Også her hjemme i Norge blir bistro-fokuset stadig mer påfallende. Vi anses som et av verdens mest attraktive hva gjelder råvarer, men har sjeldent urnorske produkter på restaurantmenyene. Norge har mange klassiske retter – og produkter – som fortjener større oppmerksomhet.
I Oslo har vi fått et splitter nytt konsept som satser på én norsk råvare hver måned. Osloslo, merk deg navnet. En skikkelig liten bistro på Youngstorget som baserer menyen på grønnsak i sesong.

I november serverte de en mengde retter som kretset rundt purre. I desember jordskokk. I januar er det rødbeten som får skinne. Osloslo ønsker å være et nabolagssted hvor folk kan komme innom for en uformell matbit. Atmosfæren er hjemmekoselig og avslappet – en forlengelse av eierens stue, med lave skuldre. Selv om de henter inspirasjon fra hele verden, er månedens råvare alltid norsk.

Eskil Ottestad på kjøkkenet til Osloslo på Youngstorget. (Sindre Deschington)

– Da vi åpnet dørene i august, var konseptet – og rettene som ble servert – langt enklere. Dette skyldes blant annet at jeg trodde jeg skulle stå alene på kjøkkenet. Men så fikk jeg med meg Eskil Ottestad fra blant annet Vintage Kitchen, og det har vært ufattelig gøy å følge utviklingen i prosjektet, forteller grunnlegger Victor Ramn.

– Kjøkkenet går nå en vei jeg ikke kunne ha skissert, mot noe mer imponerende, og visuelt penere, men fortsatt innenfor konseptet.

Bistroen Osloslo på Youngstorget drives av Victor Ramn og kokk Eskil Ottestad. (Sindre Deschington)

Og konseptet er genialt, kanskje nettopp fordi det er så tydelig:

– Om man legger litt kjærlighet i prosjektet sitt, og attpåtil benytter seg av råvarer i sesong, trenger det ikke være så dyrt å spise ute, sier Ramn og smiler.
– Nå høres jeg kanskje litt ovenpå ut. Men jeg mener det.

Victor Ramn er opprinnelig arkitekt, men har alltid elsket å lage mat. Han har dessuten båret på en drøm om å åpne en restaurant så lenge han kan huske.

– Jeg liker tanken på å skape et sted som føles som en forlengelse av min egen stue. Målet er at det ikke skal bli en så stor greie for folk å gå ut å spise. Hit skal kan komme uavhengig av budsjett.

Bistroen Osloslo på Youngstorget drives av Victor Ramn og kokk Eskil Ottestad. (Sindre Deschington)

Jeg spør Ramn om han anser det som det spennende utfordring å måtte begrense seg?

– Jeg synes det er kjempespennende med begrensninger. Faktisk vil jeg påstå at begrensninger er helt nødvendige i de aller fleste sammenhenger, sier Ramm, og utdyper:

– Om budsjettet er grenseløst, retningene mange, og materialene utallige, er det nødvendig å sette noen rammer. Det er som å jobbe på en ny tomt. Ja, det er en fin utsikt, men hva skal bygget kommunisere? Det samme gjelder et kjøkken: Uten en tydelig idé, eller rød tråd, blir det svært utfordrende. Et rammeverk er essensielt.

– Og hvor kom ideen bak ditt rammeverk – én spesifikk grønnsak?

– Gjennom å teste mange forskjellige ting. Det hører med til historien at jeg har laget mye mat på amatørnivå, og konkurrert i flere i TV-programmer. Jeg var med i sesong 1 av Norges Grillmester, og senere sesong 2 av My kitchen rules. Jeg vant med en kompis. Det var veldig gøy å konkurrere, og ikke minst få tilbakemelding av folk som virkelig behersker faget, med Lise Finckenhagen og Christopher Haatuft som dommere.

– Hva mente dønn ærlige Haatuft om kokkeleringen din da?

– Haatuft var veldig fin, og oppfordret oss til å besøke en av restaurantene hans i Bergen for å kjenne på hvordan det er å drive restaurant, og komme bak kulissene. Jeg gjorde det aldri dessverre, men jeg tror han mente det. Haatuft helper mange, og gir tilbake til samfunnet. En skikkelig kjernekar.

Bistroen Osloslo på Youngstorget drives av Victor Ramn og kokk Eskil Ottestad. (Sindre Deschington)

Da Ramm gikk for fullt alvor i gang med planleggingen av Osloslo bistro, fant han stor inspirasjon i TV-programmet Masterchef Australia.

– Deltakerne måtte gjennom en såkalt mystery challenge – lage mat ut fra spesifikke råvarer. Vi gjorde det samme i vennegjengen. Vi møttes hver tirsdag, fylte posene med utvalgte råvarer, hvorpå en av oss lagde mat til de andre. I tillegg har vi arrangert noe som kalles hero – å lage det beste du kan ut fra én ingrediens. Som sjokolade eller tomater.

Ramns bakgrunn som arkitekt kommer tydelig til uttrykk i hans måte å tilegne seg prosjekter konseptuelt. En gang laget han mat i et bryllup, og baserte rettene på brudeparets minner: fra dagen de fridde, til første gangen de møttes.

– Å fortelle en historie anses som litt juks, særlig i mat- og vinbransjen, fordi du på forhånd har fortalt hvordan det skal smake. Og for mange smaker det akkurat sånn etterpå. På den annen side husker man langt mer på denne måten. Minnene blir forsterket. Også smaksmessig. Og rettene i bryllupet ble veldig godt mottatt. Jeg skjønte at det lå noe der.

En middag av denne typen er imidlertid utfordrende å tilby personer som ikke har noe til felles. Ramn og makkeren spurte seg selv: hvilke andre historier finnes?

– Vi gjorde research og skisserte opp mange forslag, men innså at en historie ikke er nok, eller sagt på en annen måte: det ble veldig fine dining. Å servere en sju retters med tilhørende historier blir krevende, for plutselig må du fortelle om den sjuende dødssynden, presentere retten på en spesiell måte, og så videre. Etter hvert kom vi inn på bærekraft og grønnsakfokus, uten at det nødvendigvis måtte bli et rent vegetar-sted. Det ble i det hele tatt mange skisser.

Bistroen Osloslo på Youngstorget drives av Victor Ramn og kokk Eskil Ottestad. (Sindre Deschington)

Kanskje begynner ethvert vellykket konsept med jakten etter en fortelling. Man går til det ekstreme, før man til slutt vender tilbake til ideen som funket best i utgangspunktet. Men for å finne det enkle, må man trolig ha vært litt langt uti der, og strekke strikken litt? Det resonnerer i alle fall med Ramn:

– Å jobbe med flere konsepter, og senere gå tilbake for å rendyrke den første gode, ideen, pleier å funke.

Råvarene som benyttes på Osloslo, må være i sesong. Det er alltid, enn så lenge, snakk om en grønnsak.

– Gjester spør stadig om det kommer ett protein på menyen, men jeg håper ikke det. Haha. Jeg synes det er fint nok med grønnsaker i Norge. Men det er klart, det er naturlig å benytte skrei i en rett når det er skrei-sesong. Samtidig er det morsommere og mer bærekraftig å vise grønnsakene. Det føles også mer kreativt.

Menyen for januar skilter med rødbetsgravet laks med en syltet gulbete puré, friske polkabeter, dill, dillcrumble og sennepsfrø. En rødbete-carpaccio med røkt snøfrisk, gulbete salat med pinjekjerner og pinjekjernekrem, og posjert rødbete med beurre blanc og estragon. Samt en yakitori-grillet kylling som er yoghurtmarinert med en krem på rødbeter med spisskummin og koriander. Altså noe for enhver smak.

– I sesong jordskokk hadde vi to sauser med kyllingkraft, men da behøvde vi bare å få beskjed om det var ønskelig med en vegetarisk versjon. Vi ønsker å tilpasse menyen og være imøtekommende.

Enn så lenge er det flere damer enn menn som frekventerer bistroen, forklarer Ramm. Det sitter sjeldent en guttegjeng rundt bordet. Kanskje skyldes det at venninnegjenger går oftere på restaurant? Eller at grønnsaker enda ikke anses som et fullverdig protein blant machoer flest? Ikke desto mindre er bistroen et veldig datevennlig sted, med mange reserverte toere.

Ramn er uansett godt fornøyd med besøkstallene, med dobbelt så mange sitteplasser i sommerhalvåret da de kan bruke uteserveringen.

– Det er gøy, og vitner om at vi blir stadig bedre. Der vi tidligere sprang rundt, har vi nå større kontroll, forteller han, og fortsetter:

– Det har vist seg å være et overraskende smart konsept. Det er både gøy, morsomt og spennende å skifte råvarer og vinkart. Det er særlig gøy når gjestene liker stedet og maten og spør: hva slags grønnsak står på menyen neste måned? Flere gjester har kommet tilbake hver måned. Det er ikke ofte jeg går ut på samme sted en gang i måneden.

Også vinen er billigere på denne bistroen enn hos de fleste andre; det er utelukkende éndrue-vin, det vil si at alle viner er laget 100 prosent på samme drue.

– Det er ikke nødvendigvis for å sette søkelys på én råvare, som i maten, men snarere sortere et kart etter druer. Jeg har inntrykk av folk snakker mer om druer enn produsenter og områder. De vil ha Pinot Noir eller Chardonnay eller Riesling, ikke en Rheinheissen eller noe fra Loire. Og de som vet det, de som vet at all Sancerre er på Sauvignon Blanc, de vet hvor de skal lete i et sånt kart.

Bistroen Osloslo på Youngstorget drives av Victor Ramn og kokk Eskil Ottestad. (Sindre Deschington)

Den overkommelige prisen er trolig ikke en lønnsom investering for bedriften, men Ramm har en god grunn:

– Osloslo er verken kommersiell eller ment som en investering, annet enn i hygge og drøm. Konseptet er vellykket om folk kommer tilbake. Da vet jeg at jeg har lykkes. Om jeg hadde vært ute etter å tjene penger, hadde jeg bare blitt arkitekt. Det var et kjempeliv. Som jeg bestemte meg for å bytte ut.

– Mot bare slit?

– Haha, nei, eller jo, masse mer slit! Jeg har alltid vært glad i det sosiale rommet, og særlig det som foregår rundt et bord. Jeg vil at folk skal føle seg invitert, sier Ramn.

– Norge er blitt et rikere land de siste 20 årene, og folk tar seg tid til å gå ut å spise. Kanskje har vi ikke så mye penger lengre, men vi har over tid bygget en sosial plattform og ikke minst en kultur for å gå ut. Nå må vi bare imøtekomme behovene på en annen måte. Det er nøyaktig dette stedet – innenfor disse fire veggene – som har vært drømmen, sier han, og avslutter:

– Det er denne bistroen som gjelder, funker det så funker det, det blir ikke en annen. Jeg trenger ikke flere drømmer.

29. januar 2025
– Vi gjør noe ingen andre gjør. Serverer champagne og vermut på klubb.

Roger Hansen (31), som foretrekker å drikke vermut eller negroni fremfor et glass vin, skal omvende nordmenn. Han mener tiden er overmoden for å bruke penger på MYE smak. Og han har åpenbart triksene som skal til for å forføre sitt publikum. I tillegg til å stå bak ett av hovedstadens mest omfattende sterkvin-kart, kuraterer han klubbkvelder i helgene, og serverer noe av det lekreste som finnes av champagne, i garderoben … Hvor enn søkt kombinasjonen høres ut: det funker.

Sjappa i Strøget-passasjen i Oslo har lagt bak seg to svært vellykkede åpningsuker når jeg besøker Roger og medeier Magnus Mossige en mandag i november.

– Vi gikk tom for vermut på lager i helga, og måtte låne brennevin fra restaurant 200. Vi sendte en fyr i taxi hit klokken ett på en lørdag, sier Roger og ler.

– Vi solgte faktisk mer vermut enn gin tonic. Da er vi der vi skal være.

Sjappa er et vermuteria i Strøget-passasjen i Oslo. Bak drikke og musikk står Roger Hansen. (Johanna Holt Kleive)

De to grunnleggerne er allerede godt i gang med å forberede den kommende uka på Sjappa. Magnus står for maten. For det meste enkel tapas som alle kan lage, ifølge ham selv. Sandwicher. Litt spek og boksemat og ost og oliven. Men til gjengjeld skikkelig spansk tapas. Magnus har selv bodd fire år i Barcelona. Og har lenge kjent på savnet etter noe annet enn albondigas og gambas. Roger på sin side, veksler mellom å bestille inn nye drikkevarer, og kuratere helgens klubbprogram. Det er også han vi skal konsentrere oss om i dette intervjuet.

Roger Hansen er nemlig noe så sjeldent en ekstremt dedikert fyr som går fullt og helt inn i det han interesserer seg for. Personlig husker jeg musikkbloggen hans, Ny Musikk Hver Dag, som han driftet på egen hånd i en årrekke. Vi var mange som ble fascinert av drivet hans. Entusiasmen over å sette søkelys på artister fra undergrunnen. Hansen fremsto som noe så sjeldent som et ekte kulturmenneske, som lever og ånder for musikken spesielt, og kulturlivet generelt. Hansen, som er født og oppvokst i Haugesund, har de senere årene vært med å åpne flere sentrale restaurant- og barkonsepter i Oslo.

For Roger går bar og musikk hånd i hånd, så lenge det både smaker og låter skikkelig. Men hvor startet interessen for mat, vin og musikk i kombinasjon?

– Jeg flytta til Oslo i August 2012, og spurte om Sten Ove Toft om jobb på Blå i Mai 2013. Toft er også fra Haugesund, og vi traff hverandre stadig mens jeg jobba på Platekompaniet i hjembyen. Jeg slutta på Blindern til fordel for Blå. Og ble værende der i sju år, forteller Roger.

– Hva fikk deg til å bli?

– Det er jo bare sånn det er i denne bransjen. Man starter ett sted, og så blir man enten værende, eller drar videre. Jeg var en av dem som ble.

Som artistvert og bartender på klubben Blå, fikk Roger frihet til å gjøre en del greier. Han bidro til å kuratere programmet, og mekket 30 liter myntesirup hver torsdag for å lage mojito på klubb. Men først og fremst elsket han energien i barmiljøet. Han innså at de fleste som jobber i bransjen faktisk var kunstnere.

– På Nektar har det i flere år stått en jazzgitarist og filosof bak baren. Haha. Bransjen florerer av interessante kunstnere og tenkere. Det er i det hele tatt veldig mange bachelor- og mastergrader som står bak fete restaurantkonsepter. Barbransjen henger tett sammen med kunst- og kulturlivet, sier Roger.

Når det gjelder hans egen mat- og vininteresse, har den blitt større med årene.

– Både på BLÅ og senere som bartender på Makulator, begynte jeg å leke og eksperimentere med egenkomponerte cocktails. Det virket naturlig å utvide vinkartet, forklarer Roger. Så kom covid. Roger – med sin enorme kapasitet – benyttet anledningen til å hjelpe venner med å utvikle restaurantkonsepter. Blant annet Mohn på Aker Brygge, skapt av de samme folkene som senere åpnet Kafeteria August. Så stengte alt. Roger dro til Henningsvær og bygget vin – og cocktailbar på Trevarefabrikken.

– Det tok et par måneder å bygge baren, så drev jeg den fra slutten av juni til midten av august. Deretter tilbake til Oslo for å være med å planlegge/bygge Kafeteria August.

Sjappa er et vermuteria i Strøget-passasjen i Oslo. Bak drikke og musikk står Roger Hansen. (Johanna Holt Kleive)

Fyren later til å ha mye på tapetet, men påstår at han aldri setter i gang ett prosjekt uten å vite at det har gjennomføringskraft.

– Det var derfor jeg la ned nettsiden min, fordi jeg ble for travel med andre ting. Jeg liker ikke å gjøre noe halvveis. Om jeg ikke har nok tid til å gjøre det fullt og helt, er det bare å droppe det.

– Og nå er planen å drive et vermuteria på fulltid?

– Hehe, ja! Ideen har alltid vært vin, vermut og klubb. Vi selger god drikke, snacks og litt mat, og byr på et skikkelig klubbkonsept. Hele rommet rister når det er klubb, sier Roger.

Ideen om å starte et norsk vermuteria fikk Roger og Magnus i fjor sommer. De kjente hverandre knapt, men var begge stamgjester på Velo – en for mange kjær cocktailbar på Grünerløkka. Og hadde dessuten de samme drikkevanene.

– På Velo drakk vi øl, vermut og whisky og/eller bourbon soda. Det var stort sett det vi drakk. Vin er godt. Men jobb. Alle som jobber på restaurant, stikker på bar og drikker pils. Eller vermut på is, sier Roger.

Han innrømmer at han alltid har vært glad i mye smak, og stort sett drikker cocktailer som negroni og manhattan, eller vermut soda og Campari soda.

– Jeg drikker oftere negroni spagliagato enn vanlig negroni, sier Roger.

Til tross for at Sjappa skimter med et utvalg vin (på hyllene står allerede usedvanlig flotte ting fra Burgund) har Roger stor tro på vermutens brede appell.
– Med et snitt og vermut på is, får du vinopplevelsen, pluss noe mer. Siden det ikke er en cocktail, er det også hyggeligere prismessig.

På vermuteria serveres alle typer vermut. Et klassisk shot består av seks centiliter, servert med isbiter, appelsinskiver og/eller oliven. I tillegg serveres noen utvalgte drinker.

– Dirty Martini Low Ball er vår egen greie. Vi lager den med sitron – og olivenbrus fra Barcelona, sier Roger. – Vi blander brusen fra boksen, og tilsetter oliven-lake. Med lake skjer det ganske mye kult.

Dirty Martini Low Ball ble en umiddelbar suksess på åpningsdagen. Sjappa var full av folk, også dem som ikke har oppholdt seg i Strøget-passasjen på årevis.

Mange av oss husker trolig glansdagene til barer som Angst, Café Sør eller Den gamle skobutikken utover på 2010-tallet. Men med tiden har Oslo eksplodert av vin– og cocktailbarer på en ene siden, og smale nisje-venues på den andre; steder som Hærværk og Boksen, som byr på intimkonserter med det aller det beste fra undergrunnen. Oslo by er blitt et mekka for et kresent og kvalitetsbevisst publikum.

– De som henger på Hærværk og Boksen, eller kanskje til og med foretrekker et skogsrave, kommer til Sjappa, sier Roger.

Sjappa er et vermuteria i Strøget-passasjen i Oslo. Bak drikke og musikk står Roger Hansen. (Johanna Holt Kleive)

Det betyr ikke at Sjappa utelukkende er en hengeplass for én type klientell. Den skal være tilgjengelig for alle.

– Vi åpner ikke en sjappe i Strøket for å være anti-sentrum. Men vi er tydelige på vår greie.

– Synes du ikke det er litt skummelt å satse på et vermuteria i Oslo, som har liten kultur for å drikke alkohol midt på dagen?

– Lunsj, og noe i glasset tror jeg faktisk fungerer godt i Oslo nå. Vi har mange kontorer som naboer. Det viktigste er bare å sette i gang og være tydelige på at det er dette vi skal gjøre, sier Roger, og fortsetter:

– Folk må ha forutsigbarhet.

– Det må du nesten utdype.

– La oss si at målet på sikt er å holde åpent sju dager i uka. Da er det bedre å utvide med en ekstra dag enn å fjerne en dag. Det har jeg lært fra Kjetil på Makulator, som holder åpent til tre på natta hver dag, sier Roger.

– Makulator stenger ikke tidligere en dag, selv om det er rolig. Stenger man halv to på en mandag, og det kommer folk klokka to, da kan du være sikker på at de ikke kommer tilbake.

Sjappa er et vermuteria i Strøget-passasjen i Oslo. Bak drikke og musikk står Roger Hansen. (Johanna Holt Kleive)

Det er forutsigbarheten som gjør at Albatross er full på en søndag. Eller Bar Bocca på en mandag. Klientellet vet hva de får. Sjappa skal være et sånt sted, forteller Roger.

Vel så viktig som å skape forutsigbarhet, handler god bardrift om å skape den rette stemningen.

– Folk liker digg mat, digg vin og klubb. Vi driver ikke med rocket science. Men det må gjøres riktig, sier han.

– Jeg drikker cocktails på Bocca fordi det er godt, og fordi det er hyggelig der. Jeg har selvsagt respekt for cocktail-barene som fokuserer på cocktails. Men jeg har lyst til å ha mulighet til å kjøpe både cocktails og øl, og å være litt i den atmosfæren uten at det blir for mye brun bar av den grunn.

– Jeg forstår hva du mener. Jeg kjenner mange som blir nervøse bare av tanken på å bestille en drink i en classy cocktailbar. De føler at de må kunne masse på forhånd.

– Ja, jeg kan også kjenne på den nervøse delen av det, hvis folk kan litt for mye om vin og cocktails. Hehe. Jeg er ikke så interessert i å snakke om de tingene. Jeg vil snakke om hva som helst annet; og drikke noe godt, istedenfor å snakke om hvor godt det er.

Roger føyer seg dermed i rekken av bransjepersonligheter som har sett seg lei av den pretensiøse delen av mat – og vinfaget. Ting har forandret seg. Da Roger startet som bartender, var det en utbredt anti-gjest kultur. Bartenderne kunne bli irriterte av en vodka redbull-bestilling.

– Revolver hadde i en periode vodka redbull på menyen til 500 kroner. Om en kunde bestilte den, gikk bartenderen til nærmeste Deli de Luca, kjøpte én boks redbull, og lagde én drink. I perioden han var borte, var det ingen som fikk bestille noe. Jeg tror den ble bestilt en eller to ganger. Det var en gøy måte å være anti på, fordi det ble dratt langt. Men personlig er jeg ikke fan av det tankesettet. Sure bartendere funker kanskje på Robinet, men ikke generelt. Gjør jobben din, liksom.

– Du tror ikke vermut er litt skummelt for folk flest da? Og at det blir mange vodka redbull-bestillinger også hos dere?

– Vermut på is er fantastisk, og det blir min oppgave å overbevise om hvorfor. Mengden er mindre, smaken er større, og det norske markedet har vanvittig mye bra på lager. Jeg tror det blir lett å selge inn. Vermut og chartreuse er ikke skummelt. Det er bare mye smak.

For den som enda ikke er overbevist om vermutens revolusjonerende virkning, byr heldigvis Sjappa på mye annet; bred programmering, barvennlig DJ-ing, full klubb, og rap-konserter.

– I helgen så vi at de forskjellige delene av konseptet fungerer godt her. Vi serverer faktisk champagne på technoklubb. Dét er det nesten ingen som gjør. Folk bør komme hit hvis de vil drikke bra.

6. januar 2025