Jeg er blitt singel igjen, og kjenner på eksistensiell angst idet jeg ankommer hovedstaden en tidlig vårdag i april. Ikke fordi jeg er singel. Det kan være vel og bra om du har såkalt ild i blikket. Men fordi hovedstaden danner en så uinspirerende kulisse for romantikken. Det var det som drev meg til Frankrike i utgangspunktet. Men nå er jeg tilbake i byen, og mot meg kommer de. Sporty mennesker, kledd i nøyaktig de samme treningsklærne, med pulsklokke rundt håndleddet, selvpiskende, handlende på Rema 1000 med Norvegia tilsatt ekstra proteiner i butikkhyllene, grå i huden fordi ultraprosesserte råvarer har negativ effekt på vitaliteten. Og fordi vår kultur ikke fremmer verdien av tartar, sardiner og lammekraft.
Varsellampene blinker rødt. Det frankofile hjertet vil på trass gå mot strømmen, skjønt jeg må innrømme at omgivelsene har påvirkningskraft på meg. Dagen etter innflytt stikker jeg på en mils joggetur. Stumper røyken. Og logger inn på Tinder. Jeg bruker halvannen time på å sveipe hode- og hjerteløst mellom et hundretalls kjekkaser som alle ser ut til å ha hengt på det samme påskefjellet i år. «Hva pokker driver du med?», spør jeg meg selv. Ikke glem hvem du er!
Det later til å være en regel uten unntak at musikere med nyskapende sound drar på turné til Japan. Det eksisterer et enormt marked for musikk i dette landet, og selv små, relativt ukjente jazz- og støymusikere selger ut så godt som alle fysiske CD’er og merch i løpet av turen.
Kanskje ikke så rart, i og med at Japan består av godt over 120 millioner innbyggere. Det sier seg selv at det finnes noen millioner musikkfans her.
I min oppvekst ble jeg fortalt at japanerne er særlig fascinert av nordisk jazz fordi den har et unikt sound. Min far spilte konserter i Japan stadig vekk, og fortalte om dedikerte publikummere som fulgte norske musikere fra by til by.
Norge kjennetegnes av dyktige instrumentalister på svært høyt nivå, men i motsetning til land som Wien, Tyskland og til og med Stockholm er vi ikke tynget av den mangeårige, etablerte kulturen. Vi er en ung nasjon, og fikk ikke et formalisert musikkliv før på 70-tallet. Og en av fordelene med å være for sent ute til festen, er at du slipper å sammenligne deg med folk.
Skandinavisk og spesielt norsk jazz er ofte fri i formen, og musikerne er konstant på jakt etter å skape nye uttrykk, noe som kan være både positivt og negativt. Men det er ingen tvil om at den norske eksperimenteringen skaper et sterkere uttrykk på landsbasis.
Et av de norske bandene som nylig har vært på utveksling i Japan, er spellemannsnominerte Why Kai, som sentrerer rundt komposisjonene til pianist og elektronisk musiker Kai von der Lippe. Why Kai har gjort seg bemerket for sin elektroniske klubbmusikk som blir gjort levende og organisk i møtet med akustiske instrumenter og spillende musikere. I bandet er Elias Tafjord en rytmisk drivkraft bak trommesettet.
Von der Lippe og Tafjord har vokst opp med den eksperimentelle jazzen som har definert den norske scenen de siste 25 årene. Kai von der Lippe og Elias Tafjord har bakgrunn fra jazzens improviserende vesen, og er inspirert av norsk jazz fra 90-tallet. Samtidig har duoen en stor kjærlighet for klubbmusikk.
– Å stå og spille klubbmusikk for en dansende forsamling i flere timer gir rom for en annen type interaksjon mellom utøver og publikum enn på en «vanlig konsert», forklarer Kai, og utdyper:
– Alle bidrar til energien i rommet, og det blir mer likestilt.
I en tid med skiftende politiske vinder, fremtidspessimisme og klimaangst, finnes en stor hang til musikkens sosiale dimensjon: Å dele kjærligheten til musikken med hverandre.
Klubbmusikken lever som aldri før. Why Kai insisterer på formidling; en vill, samlende energi. Og musikerne innrømmer at det føltes ekstremt forfriskende å spille for det japanske publikumet, som lot til å være langt mer mottakelige enn det europeiske.
– Vi følte oss veldig velkomne i Japan. Vi møtte folk som virkelig digga musikken, sier Elias, og utdyper:
– Hver gang vi ankom en ny liten klubb, sa eierne: Velkommen, så hyggelig at dere er i landet vårt, evig respekt til dere, liksom. Det var en oppriktig interesse som gikk utover den japanske høfligheten.
Det eksisterer en stor scene for instrumental musikk uten vokal i Japan, forklarer duoen. I tillegg gjorde deres japanske booker en solid jobb med å kommunisere musikken ut, og nådde dermed et publikum som likte denne typen musikk.
Kai møtte Yuji Kawaguch ved en tilfeldighet under en turné i London med Fieh for halvannet år siden.
– I forkant av en gig mistet trommeslageren vår en hi-hat clutch, og vi stakk ut for å finne en musikkbutikk. Ute på gata satt en fyr og spilte breakbeats og drum’n bass med kofferten som basstromme og helt busky stil. Vi fikk låne clutchen mot at han fikk gjesteliste, og så hang vi med ham hele kvelden, sier Kai.
Yuji viste seg å være en toneangivende musiker i den japanske undergrunnen, med kjennskap til kule venuer og folk. For et halvt år siden tok Kai kontakt og spurte om han kunne booke en turné for dem.
– Plutselig hadde vi fått en lokal agent i Japan, som var rolig på de riktige stedene, og gæren på fest, sier Elias og gliser.
Bandet var imidlertid ikke forberedt på mengden misforståelser som skulle oppstå i forkant av turneen. De tekstet frem og tilbake med sin booker i godt over et halvt år. Det ble diskutert slogans, plakater, merch og sosiale medier-poster. Og diskusjonene kunne bli hissige.
– Det endte med at han skrev «BEST BAND FROM NORWAY» i store deler av kommunikasjonen, sier Elias og ler.
– Han var veldig tydelig på at japanere digger sånn her og her, det kan IKKE være japansk skrift på merchen, det MÅ promoteres på engelsk, som selvsagt viste seg å være feil. Heldigvis tok vi med en del t-skjorter med japansk skrift. Og det digget publikum. Hehe.
– Det var også ekstremt viktig for Yuji at vi hadde et slogan, som endte med å bli: «Norwegian tourist».
Trolig var språkbarrieren en medvirkende årsak til duoens høye stressnivå da de satte seg på flyet til Japan. Elias forteller at han aldri har vært så nervøs før. De var ikke sikre på om turnéruten var hensiktsmessig tenkt ut, og lurte på om om de ville komme seg gjennom disse to ukene med helsa i behold. Det gjorde de ikke.
En av mange sigarettstinkende klubber i Japan. (Foto: Henrik Posner)
– Jeg kom tilbake og har aldri vært så eksistensiell, tror jeg. Jeg var helt ødelagt, sier Elias.
– Jeg satt på en trikk i Oslo, og der sitter et par sørlendinger som nettopp har flytta til Oslo for å studere. De klager høylytt over prisene på taxfree på Gardermoen. De hadde til og med gått bort til en ansatt og klagd, sagt at det var billigere forrige gang! Jeg hadde nettopp besøkt et fantastisk land der folk respekterer hverandre, og her sitter tilflytterne og gønner løs. Jeg vurderte å si noe. Men hadde jetlag og litt angst. Så jeg lot det være. Men det føles så utrolig meningsløst. Alt sammen.
– Det norske samfunnet, eller ALT annet etter Japan? spør Kai.
Elias ble eksistensiell etter to uker i Japan. (Foto: Espen Stordrange)
– Jeg vetta faen, men her i Vesten er det så mye fokus på selvrealisering og individet lissom. Så sitter jeg igjen med en følelse av at individet ikke er verdt en jævla dritt. Og dét har japanerne skjønt. Og det funker så bra.
Duen forteller at reisen til Japan ble mer enn innfridd, og at fascinasjonen for landet raskt utviklet seg til et dypt kjærlighetsforhold.
– Alt er så annerledes og regelstyrt, men samtidig velfungerende, sier Kai.
– Ja, dessuten ekstremt kontrollert. Det er så mye støy i offentligheten at folk er nødt til å oppføre seg ordentlig og holde kjeft. Jeg tror at hvis du er lydsensitiv i dette landet, så går det til helvete, sier Elias.
Duen forteller at de ble særlig overrasket over hvor rent det var. Det fantes ikke spor av søppel i gatene. Samtidig fantes ikke søppelkasser.
– Du kan ikke kaste søppelet noe sted, men må ta det med hjem. Vi spurte Juigi om hvorfor det er slik. Han hadde en teori om at når folk kommer til en søppelkasse som er full, så blir de usikre på om de kan kaste mer søppel i søppelkassa, for det er ikke tydelig hva de skal gjøre. Apropos det regelstyrte. Så isteden for å gi dem et valg, fjernes søppelkassene. Hvis det alltid skulle vært litt søppel der, så måtte det vært full bemanning, da, og dét hadde hvertfall ikke gått, sier Kai.
Why Kai drømmer om å bygge tettere relasjon til Japan i fremtiden. (Foto: Espen Stordrange)
– Egentlig er det en slags hjernevasking da, legger Elias til.
Den offentlige transporten gikk også sømløst for seg. Så sømløst at bandet endte opp med å miste et fly.
– Heldigvis ble vi ombooket av de nydelige japanerne, gratis. De hadde lagt opp en egen rute til oss, og stod klare da vi kom, sier Elias, og fortsetter:
– Det var egentlig dritbra at vi missa flyet, for seks ekstra timer i et solfylt Tokyo ble turens høydepunkt. Vi fant en grønn flekk ikke langt unna flyplassen, stakk dit, og kom til DET markedet i et IT-kvartal. Japanske Freddie Mercury var der, BMX-show, klesmarked og mat. Og så hang vi ut der og drakk en korona i solen.
Jeg innleder denne ukens spalte med en hypotese. Den går ut på at vi alle er religiøse. Selv rockemusikere. Hør meg ut: hadde noen av oss egentlig orket å leve om det ikke var for regelmessige brudd i form av tradisjonene?
Jeg er født og oppvokst i Norge, et land tvers gjennom tuftet på en protestantisk estetikk der nytelse er lavt prioritert. De fleste franskmenn jeg kjenner, synes rett ut synd på meg som nordboer. En kjæreste gjorde det nesten slutt med meg da jeg foreslo å gå på fjelltur og spise nistepakke. Hva tenkte jeg på? Han var franskmann. Delte ikke mine verdier. Ville ikke svette. Og mislikte det nordiske strevet. Personlig foretrakk han å sitte på bar og spise foie gras. Han var tross alt katolikk. Og katolisismen er nærmest ensbetydende med hedonisme. Bare se til Vatikanet, og du forstår hva jeg mener. I motsetning til oss gjerrigknarker i Nord, ELSKER franskmenn skjønnhet, penger, og nytelse.
Jeg må innrømme at katolisismen har noe forlokkende ved seg. Romerne drakk med en lyst som jeg personlig gjerne skulle hatt mer av. Det sies at Cæsar ba soldatene sine om å drikke minst en og en halv liter vin om dagen. Og det første Noah gjorde var å plante en vinranke. Hvorfor? Fordi vinen er en åndelig drikk. Den er ekstatisk, siden den har potensialet til å ta deg ut av deg selv, og derfor regnes som en religiøs opplevelse. Er dette grunnen til at den blir et sakrament, til at den blir Jesu blod?
Ryktene om en liten, aggressiv sjømatleverandør i Oslo er i ferd med å spre seg som ild i tørt gress. Gigantene skjelver i knærne, for det hviler en uforklarlig x-faktor over nykommeren som gjør den så godt som umulig å etterligne.
Dundrun Seafood kaller de seg. Grunnlagt av Roderick Sloan og Johan Sigmundstad i 2023, med mål om å fremme bærekraft, kvalitet og villfiske. Duoen har ikke eksistert nevneverdig lenge, men er langt på vei i ferd med å overta kamskjellmarkedet ikke bare her hjemme, men også utover landegrensene – matdestinasjoner som Stockholm og Dubai inkludert. Kvalitet danker ut kvantitet for første gang på flere tiår innen fiskenæringen. Verdens fremste kokker sverger til dem, og Dundrun jobber tett med de mest kompetente dykkerne og fiskerne. Suksessen er udiskutabel: det bare funker.
– Ingen snakker egentlig om bærekraft lenger. Begrepet har blitt hamret ned i bakken, og gått fullstendig tapt. Visste du at bærekraft ble introdusert som begrep allerede i 1983, da Gro Harlem Brundtland fikk oppgaven med å lede verdenskommisjon for miljø og utvikling?, spør Roderick Sloan når Dagsavisen ringer en uke før prestisjetunge Falstaff Nordics går av stabelen i Malmø.
Johan Sigmundstad (til høyre) i Dundrun Seafood, her sammen med kollegene Stefanie Schneider og Erlend Lehland. (Sindre Deschington )
Bærekraftig fiske
Falstaff er en av verdens mest prestisjefylte matkonferanser der ansvarlig fiske, bærekraft og forvaltning av havets ressurser står på agendaen. En samtale som ifølge Dundrun-grunnleggerne kommer på overtid:
– 1983! Jeg var bare 15 år gammel, og siden den gang har de såkalte ekspertene utviklet det jævla bærekraft-programmet. Men det er jo ingen som leser det. Har du lest det?, spør skotten.
– Neeeei, sier jeg.
En dårlig skjult skuffelse høres i andre enden. Undertegnede kjenner allerede på frykten de fleste journalister føler på et tidspunkt i livet: at de ikke har gjort tilstrekkelig research.
Roderick følger opp på sin etter hvert beryktede måte:
– Fortell meg om deg selv, Johanna.
– Om meg? Tja. Hva skal jeg si? Jeg har skrevet om mat og vin i flere år. Og så er jeg trommeslager i et feministisk svartmetallband.
– Men du er journalist?
– Ja, det kan du si, svarer jeg.
Jeg har møtt mange journalister. Og har igrunnen fått jævla nok av dem, sier Sloan.
– Hva er problemet ditt med journalister? Spør jeg.
– At de har levert den samme jævla historien i 20 år! Svarer Roderick.
Og historien er denne: Til tross for at fiskeindustrien er i utvikling, er det fremdeles en lang vei å gå. Folk flest er fornøyd med dårligere, når de kan få bedre. Det gjelder også kokkene i restaurantene. Selv om bærekraft og langsiktig tenkning er på alles lepper, er det fortsatt ekstremt utfordrende å opprettholde høye standarder i en bransje som ikke later til å prioritere de gode løsningene. Og det er løsningene Dundrun er ute etter.
Roderick Sloan, en legende i bransjen
Det første som slår meg, er at du ikke har lyst til å havne på kant med en fyr som Roderick. Mannen regnes for å være en levende legende i bransjen, etter å ha hånddykket etter de fineste skalldyrene til noen av verdens beste restauranter i en årrekke. Han er opprinnelig skotte, og kom til Norge som en oppdagelsesreisende for over 25 år siden. «Havet fanget meg», sier Roderick. Nå vet han mer om Norge enn nordmenn flest, etter å ha tilbrakt over 25 år på Steigen-halvøya som kokk, fisker og dykker.
– I fiskerinasjonen Norge har vi tatt fisken for gitt og gjort som vi alltid har gjort, sier Johan Sigmundstad i Dundrun Seafood. (Sindre Deschington )
Johan Sigmundstad, tidligere kjent for å ha introdusert nordmenn for tørrmodnet fisk på Annis i Oslobukta, og som fikk omvendt mange av oss til å velge karré av kveite over entrecote, har tette bånd til de beste kokkene. Han bruker sin ekspertise til å lære kokkene om ekte kvalitet og til å oppnå den kvaliteten de etterstreber. Dundrun later til å sprenge grensene for mulighetene som eksisterer innen bærekraftig fiske. Også smaksmessig.
For ikke så lenge siden publiserte Aftenposten artikkelen «Den nye torsken», der Dundrun ble trukket frem som den første aktøren i Norden som har introdusert norske kokker for den japanske metoden Ikejime. Ikejime er en avlivings-teknikk som sies å være den beste for å bevare og utvikle kvaliteten og smaken på fisken. Det smaker ekstremt rent og ferskt, men samtidig umamirikt.
– Jeg møtte Johan for to år siden, og merket at han hadde aggresjonen, og attakket, som jeg selv hadde for førti år siden, sier Roderick.
– Samme begjær, samme faen ta deg-holdning. Og dessuten en skikkelig bra fyr som elsker å jobbe.
Food Planet Prize og Dundrun
Dundrun Seafood bygger videre på Sloans virksomhet. De jobber utelukkende med lokale fiskere og dykkere, og har prestisjefylte restauranter som Renaa, Eero, Maaemo og Stallen på merittlisten. Selskapet leverer også til fine dining-restauranter rundt om i Europa, Singapore og Dubai. Sigmundstad var bare 12 år gammel da han begynte å jobbe deltid på fiskemottaket i Risør, og lurte på hvorfor ting ble gjort på den måten de ble.
– I fiskerinasjonen Norge har vi tatt fisken for gitt og gjort som vi alltid har gjort. Jeg opplevde at jeg sjeldent fikk tilfredsstillende svar på spørsmålene mine. Da er det klart jeg begynte å spørre meg selv: er jeg gal, eller gir folk komplett beng? Jeg ble overbevist om at her fantes enorme muligheter.
Nylig ble Dundrun invitert til Stockholm for å servere sjømat under Food Planet Prize – verdens største miljøpris, som belønner initiativer som støtter den robuste biosfæren og samtidig gir mat til verden.
– Dette arrangementet står i en liga for seg selv, og omfatter nominasjoner fra hele verden. Her er aktører som fikser grunnvannet i Namibia, serverer mat til 500.000 pers om dagen, og lager middag av sand og dekker matbehovet i India, sier Sigmundstad.
– Vinneren får 20 millioner, noe jeg vil si er ganske solide greier.
Sigmundstad tror at den enorme interessen for Dundrun skyldes at de har truffet en nerve som handler om et rent engasjement for havet og for å fremme bærekraftig fiske, håndtering og distribusjonspraksis i Arktis og resten av verden.
– Den norske sjømatnæringen har alltid handlet om volum, og sjeldent kvalitet. Det er det vi ønsker å endre på. Det er mye som kan forbedres, til fordel for fiskerne og dykkerne på den ene siden, samtidig som vi leverer sjømat av utrolig høy kvalitet til kokkene, sier Sigmundstad.
En stor del av Dundruns oppdrag handler om historiefortellingen. De to grunnleggerne er opptatt av å formidle hvordan bærekraft er en del av livet, og engasjerer forbrukerne på en annerledes måte.
– Noen mener vi er for dyre, og foretrekker billigere sjømat fra andre aktører. Men vi er, i motsetning til mange andre, rettferdige. Det er den store forskjellen på den billige jakken du selger dyrt, og jakken som faktisk speiler den reelle prisen. Kostbart, men ikke dyrt.
– Hvem er det vanskeligst å overbevise om verdien av kvalitet? Spør jeg.
– Den vanlige mannen i gata. Derfor starter vi på toppen, med gourmetrestaurantene. Så kommer nisjebutikkene, og deretter går det nedover helt til forbrukeren i gata. Det er der vi er nå. Vi formidler faget på en normal og forståelig måte. Samtidig tror jeg at mye av suksessen skyldes at vi er små, og dermed litt mystiske. Vi spiller på lag med kokkene og dykkerne. Og kokkene føler seg knyttet til oss.
Michelin-restauranten Plah er blant dem som benytter seg av Dundrun som sjømatleverandør.
– Terje Ommundsen har uttalt at det koster mer, men at man må fortsette å bruke det man ønsker å ha tilgang på, sier Sigmundstad.
Dubai imponerer med sjømat
På Fallstaffs Nordic Malmø kan Sigmundstad kan røpe at det blir noe «yakitori-greier», der råvaren får skinne.
– Disse arrangementene er jo svært viktige åpenbart. Da vi var på verdens største sjømatkonferanse i Barcelona, føltes det som om du møter folk som jobber i finansbransjen, heller enn sjømatbransjen. På mange måter er det nær sannheten. Det er store volumer og mye penger i sjømat. Personlig har jeg aldri hatt særlig interessante sjømatsamtaler med folk i Brioni-dress og med klokke fra Patek.
– Hva med her hjemme i Norge? Har interessen økt også blant norske forbrukere?
– Mitt inntrykk er at en ny generasjon forbrukere har lyst til å lære mer, ganske enkelt fordi vi vil vite mer om hva vi putter i kjeften. De synes det er fett å få servert en ny type fisk som er slaktet på en ny type måte. Jeg jobber tett med kokkene i Oslo, og de er flinke til å være foran på ting. Samtidig møter jeg fortsatt en del kokker som vil ha en oppfriskning i ikejime-teknikk.
Av steder som har imponert Sigmundstad det siste året, skårer Dubai høyt. En tilreisende by – der europeere, amerikanere, australiere og asiater definerer matscenen.
– Der anses villfisk fra Norge på akkurat samme måte som kvalitetsfisk de har hatt tilgang på i årevis fra Japan. I Skandinavia er tonen annerledes: Hvorfor skal jeg betale mer for denne, er spørsmålet som stadig stilles. Vi har tross alt torsken som er vanlig slaktet, og som koster mindre.
Johan Sigmundstad (bildet) har grunnlagt Dundrun Seafood sammen med Roderick Sloan. (Sindre Deschington )
Dundruns kompromissløse kvalitet overrasker likevel mange. Det holder ganske enkelt å servere kamskjellene naturelle – eller med litt soya, havsalt fra Havsnø, eller miso fra b.culture.
– Vi akter å formidle den nordiske presentasjonen og mindsettet.
– Hva er målet på sikt? Å ødelegge det nåværende systemet?
– Vi ønsker å forandre verden. Og bærekraft er en god måte å gjøre det på, svarer duoen.
– Livet er jævla kort, og du må derfor prioritere. Jeg skulle aller helst ha studert marinbiologi, og ville ha jobbet med plankton, men for meg er bærekraft økonomisk, det omfatter flere mennesker og kanskje viktigst: havet.
– Hvor mye tid har vi? Det later til at hele fiskebestanden er truet og at verden ellers går til helvete?
– Et kjapt spørsmål, Johanna, sier Roderick. Hvor mye vann har vi på planeten?
– En god del, sier jeg. Og innser nok en gang at jeg vet for lite. Også jeg tilhører den kategorien mennesker som tar verdens ressurser for gitt.
– Hele 71 prosent av planeten omfatter vann. Tror du vi har all kunnskapen om disse områdene? Nei. Faktisk vet mennesker mer om månen enn vi vet om havet.
– Er det sant?
– Det er helt sant. Og derfor elsker jeg å drive på med dette, sier Roderick med oppriktig kjærlighet i stemmen.
– Du elsker det fordi det fortsatt er ekstremt mye å oppdage
– Nettopp. Og vi er alle en del av det. Og du bør ærlig talt bry deg om det, og ikke bare tenke på havet som noe du bader i en gang iblant eller fisker makrell i på hytta i Risør, sier han, og legger til:
