Jeg kommer fra et pønkete sted. Et sted på skrå, i randsonen, der alt føles litt mer ekte fordi det står i opposisjon til noe annet. Jeg har alltid elsket punken fordi den ikke en sjanger, men en kraft. En holdning, en måte å eksistere på. Pønkeren, for meg, er ikke den som har alle svarene – men den som leter. Som forsøker å finne, eller i det minste kjenne, et liv som er bryet verdt.

Jeg er nemlig av den oppfatning at hvis du virkelig investerer i virkeligheten – leser, ser, føler, agerer – da kan du ikke forbli likegyldig. Lar du verden slippe inn, er det umulig å ikke la seg påvirke. Det er derfor jeg alltid har vært, og fortsatt er, pønker: fordi jeg ønsker å respondere på det jeg opplever.

I en verden som i stadig økende grad polariseres, utplyndres og voldtas, har jeg kjent en trang til å rope når andre hvisker. Men kanskje, tenker jeg nå, er det nettopp ømheten som er den nye måten å rope på.

En av filmene som gjorde sterkest inntrykk under årets Cannes-festival, var norske Joakim Triers «Affeksjonsverdi» – en film som nettopp handler om ømhet. «Ømhet er det jeg trenger nå,» uttalte Trier under pressekonferansen. Filmen utforsker hvordan traumer påvirker kvinner som har bodd under samme tak, forskjellig. Men også menn føler ting, understreket han, og viste til Marguerite Duras’ påstand om at den mannlige fortellingen som dominerer vestlig kultur ofte er en myte: «Setter du en mann i et hus, virker han fortapt; setter du en kvinne i et hus, virker det som huslig lykke.»

Trier og medskaper Eskil Vogt kommer fra en punk-bakgrunn. De er motkultur, og ønsket ikke å lage følsomme filmer. Men gjennom arbeidet – og med alderen – har de begynt å erkjenne sårbarheten i verden og i seg selv. «Jeg trenger å tro at vi kan se hverandre, at det finnes forsoning. Polarisering, sinne og machismo er ikke veien videre.»

Les hele teksten her.

Det kan tidvis være utfordrende å henge på fest i Oslo etter å ha gitt avkall på både indeksfond og fast jobb.

– Ustabilitet er bra for den indre flamme, kan jeg finne på å si på fest. Jeg ber naturligvis om bråk. Det eneste folk later til å være opptatt av om dagen, selv i kunst- og kulturfeltet, er at man skal eie. Koste hva det koste vil. En kompis kjøpte nettopp et bøttekott på Tveita. Det tar ham halvannen time å komme seg dit med kollektivt. Vi ser ham sjeldnere og sjeldnere i disse dager.

Her, som på så mye annet, er jeg og Kathinka like. Når vi ydmykt forteller at vi ikke akter å bruke størsteparten av livet på å stå til tennene i gjeld, ser folk forskrekket på oss. Personlig har jeg aldri vært en person som klamrer meg til ett sted. Det er nok derfor jeg trives best ved havet, det evig foranderlige som har brakt ulike grupper, kulturer og livsformer sammen. Jeg kommer til å tenke på Gidske Anderson, som skriver at hun alltid har følt det som dikteren Saint John Perse: «J’habite mon Nom». Jeg bor i mitt navn. Anderson var en slags mental nomade, som vel egentlig uten å være klar over det deltok i en slags åndelig revolusjon.

Kanskje er det også en ny livsform vi søker, Kathinka og jeg. Det flertallet bruker på oppussing, bruker min venninne og jeg på bøker. De prioriterer stabilitet, mens vi prioriterer innblikk. Vi har ikke god råd, men vi har råd til å reise og drikke små mengder champagne, fordi vi godtar å leve på 17 kvadrat vi ikke eier selv.

– Hvordan har dine første fire uker gått i hovedstaden? Spør min venninne med et flir.

– Godt spørsmål. Det er jo ingen med vett i behold som forlater et land der nytelse, erotikk og livslyst står så sterkt, eller hva?

Kanskje er det også en ny livsform vi søker, Kathinka og jeg. Det flertallet bruker på oppussing, bruker min venninne og jeg på bøker. De prioriterer stabilitet, mens vi prioriterer innblikk. Vi har ikke god råd, men vi har råd til å reise og drikke små mengder champagne, fordi vi godtar å leve på 17 kvadrat vi ikke eier selv.

– Hvordan har dine første fire uker gått i hovedstaden? Spør min venninne med et flir.

– Godt spørsmål. Det er jo ingen med vett i behold som forlater et land der nytelse, erotikk og livslyst står så sterkt, eller hva?

Vi sitter ved vårt faste frokostbord på Tranen, drikker kaffe og spiser tunfisksandwich, selv om selve trakteringen er av underordnet betydning. Mer viktig er det at vi møtes, utveksler nyheter og deler saftig sladder. Kafeen fungerer som vår nyhetssentral. Vi elsker å møtes tidlig om morgenen når timeplanene sammenfaller, fordi kafeen minner oss om Frankrike. Den kulinariske hverdagen starter grytidlig. Man kan komme inn på markedet før soloppgang og det storslagne culinaria åpenbarer seg. Dette er selve definisjonen på sivilisasjon. Det er meningsfylt bare å diskutere bagettens sprøhet.

Om ettermiddagene hender det vi unner oss en tur på Mathallen for å hente råvarer fra Kooperativet, som samarbeider med flere gårder for å levere ferske, norske grønnsaker i sesong. De blir plukket på gården samme dagen som de blir levert, dermed kan vi som forbrukere få tak i ingredienser som er like ferske som de en restaurant får. I tillegg er det billigere enn i butikken.

Av steder som oser luksus på den ekte, franske måten, finner vi Radegast vinbar. Dritdyr vin. Men vinkelnerne er så opptatt av de gode smakene, at de tilbyr halve glass. På den måten kan man smake på mer. Og Kolonialen Bislett. Iblant velger de syke jævlene å selge noe av det mest eksklusive på glass. En gang i fjor serverte de Romanée-Conti. Hendelsen blir omtalt som legendarisk i mine kretser. Ikke utelukkende fordi det var en sjeldent hyggelig gest av Kolonialen å knerte korken på en produsent de fleste av oss bare kan drømme om å få smake. Snarere kan den vitne om vinbarenes demokratiske funksjon i en tid som blir stadig mer manko på de edle dråpene.

Nå spankulerer min venninne Kathinka og jeg i retning Merkur bar, en vinbar som også er åpen på mandager, som jo er restaurantbransjens virkelige festedag. Interiøret her er originalt, fra tretti-førtitallet, og gir oss følelsen av historie. Kathinka er lettere irritert om dagen, og mener nordmenn lider av mangel på spontanitet. I det siste har hun merket seg at selv gode venner ikke kan tillate seg å ta en spontan pils etter jobb fordi de skal hjem og defroste kyllingen. Denne kyllingen er en del av ukens matplan, som må følges til punkt og prikke. Og dette er de samme folka som gjør narr av Kathinka som spontant drar på konsert på Cosmopolite og ender opp med å drikke tre pils på en tirsdag. Den tørrbelagte gjengen stirrer på henne med dømmende blikk og sier: «ja ja, der er jo noen som fremdeles tror de er 18!».

Det Kathinka synes er mest fascinerende, er at mange i vår generasjon tror at livet er omme etter passerte 30. De hater jobben, men er ikke interessert i søke noe nytt. Det er dessuten alt for slitsomt å skulle studere igjen, selv om utdanningen er gratis. De misliker kjæresten, men vil I HVERT FALL ikke være alene. De hater fremfor ALT den knøttlille leiligheten de bor i, på TVEITA, men man skal jo på død og liv EIE.

Personlig er jeg konkurs. Etter tre år på loffen har jeg bunnskrapet kontoen. Jeg angrer ingenting, selv om venninnene mine må forbarme seg over meg og gi meg bestikk, telys og annet rusk de har stående på loftet. Sist jeg var innom en lege-venninne, fikk jeg et halvt kilo med havsalt. Det var en klein situasjon. Jeg lurte på hva jeg må ha utstrålt av kromosom-mangler der hun ga meg denne massive posen med salt.

– Bare ta den, sa min venninne med et brydd blikk. – TA DEN!

Så sitter vi da på Merkur bar med en halv kilo havsalt i vesken, og funderer over hvorfor vi skal føle skam over å ikke eie. Det kommer tross alt en del morsomme opplevelser ut av å være fri. Kathinka måtte for eksempel bo på Frogner for å få en leilighet til under 20K i måneden.

– Det er morsomt at du må bo på Frogner for å bo greit i disse dager. Det er virkelig en sjarm i alt vi må oppleve som leietakere, sier Kathinka og ler.

Kathinka har fått Wolfgang Wee-artikler tilsendt av sin 85 år gamle huseier på mail en lørdag kveld med oppfordring å ikke dusje på ett år. Han hadde fått sjokk av å høre at Kathinka dusjet hver dag, når vann er inkludert i husleia. Han gikk så langt som å kalle det en potensielt farlig hudsykdom, og oppfordret henne straks til å oppsøke en dermatolog. Kathinka er nå lei av alt maset, og skal flytte til en 17 kvadrat med hems.

Undertegnede måtte spille på myten om den vanskeligstilte kunstneren. Jeg sa til eiendomsmegleren fra Pilestredet: Hør her, kamerat. Jeg vet at markedsprisen ligger på 18.000, men har du ikke visjon i deg? Tenk at DU kan være en av dem som støtter en ung kvinne på sin vei mot stjernene! Og han ble – tro det eller ei: rørt. Jeg endte opp med å betale 5000 kroner mindre for leiligheten. Og ga ham muligheten til et barmhjertighetsprosjekt. Ingenting gir et menneske større livsmestring enn å være til nytte.

Verken Kathinka eller jeg er særlig interessert i store størrelser, ganske enkelt fordi vi ikke har tenkt til å bruke livet vårt på å rydde. – Let’s be honest, sier Kathinka, jeg er ikke her for å male vegger. Alle er ikke interiørdesignere. Ingen av oss er spesielt handy, Johanna. Hvorfor late som? Hvorfor MÅ vi vite hva sparkling er?

Kathinka forteller om den gangen hun, noe motvillig, måtte hjelpe til å male en vegg på kontoret, og ble fratatt oppgaven fordi hun dyppet malingsrullen rett ned i spannet.

– Har du ikke malt før eller?, ropte en 23 år gammel kollega, og mente det var «sykt» at en kvinnelig kollega ikke hadde malt en vegg. Kathinka tok det som et kompliment.

– Folk lever som om vi fremdeles befinner oss i industritiden. Når ble det fett å være så effektiv? Er det ikke bare på McDonalds det er fett at det går fort?

En franskmann jeg bodde hos i Bergerac i Frankrike, uttrykte det godt: han mente at vår tid led av plebeiisk hastverk. Og at hans livsstil representerte noe pittoresk, noe gammeldags som tiden har behov for. Selv kunne han stadig finne på å gå tidlig fra jobb for å koke kraft.

– Kulturfattige er ordet! Roper Kathinka i baren. Bartenderen stirrer på henne med et stort spørsmålstegn. Merkelig nok fremstår hun ikke arrogant. Kanskje har vi en passelig dose ydmykhet oppi det hele, ettersom ingen av oss har vært særlig godt stilt. Personlig levde min familie på tunfisk på boks i mange år. Men min mor gjorde mye ut av det. Hun ba oss pynte oss, tente stearinlys og skjenket cola i vinglass. Den utrolige kafé, kalte hun det. Umiddelbart fikk min lillesøster og jeg større livsfølelse.

Kathinka er, akkurat som meg, en drømmer. Vi syntes ikke livet holdt, sånn som det var. Vi tillot oss å se for oss andre scenarioer og steder og muligheter. Og vi innså at drømmene kunne ta oss steder. Vi er begge mer opptatt av reisen enn resultatet. Vi har sansen for fiaskoer, fordi de i langt større grad avdekker hva det vil si å være menneske. Trolig er det også derfor vi er så svake for Burgund-vin. Her er store øyeblikk av total briljans, andre av total udrikkelighet. Mat og vin er som folk flest, tvers gjennom inkonsekvent.

Veien til drømmenes rike er imidlertid hardt arbeid. Det finnes ingen snarvei til paradis. Kathinka og jeg møttes først i reklamebransjen. For det som liksom skulle være en kremjobb fikk vil tilbudt 300.000 i årslønn. Det var Kathinkas feil. Hun var desperat etter å ha vært klovnemanager og tapt penger på en turné i London, og frykten for å flytte inn i campingvognen i hagen til faren hennes i Halden var faretruende. Det tok oss heldigvis bare måneder før vi forlot skuta. Vi liker i det hele tatt veldig dårlig at folk bestemmer over oss. Så da må vi ha penger. Eller sagt på en annen måte. Frihet. Vi tar gladelig konsekvensene, så lenge vi vet at valget har vært vårt alene.

Kathinkas mål med sparekontoen er å ikke stagnere. Hun oppsøker ny musikk, nye steder, ny mat og drikke. En utstilling med en kunstner vi ikke har hørt om. Nysgjerrighet er den eneste reelle forsvarsmekanisme mot kynisme. Det trumfer til og med dating.

En runde til? Ja, hvorfor ikke. Kathinka er en ekte, sann bourgeoisie. I en tid der alt skal måles i eiendeler, husrom og lån, blir det nærmest anarkisme å ta det med ro. Hun er dessuten en sann diva, fordi hun drives av drømmene sine. Men ofte er de lønnsomme. For tror man på saken, er man uovervinnelig. Vi har ikke råd til to drinker i kveld, så vi ender opp med å dele én. Men det er heller ikke så verst. Ettersom vi har valgt å jobbe med de store følelsene, er det vårt privilegium å vise en viss rasjonalitet.

En tidlig vårdag på 2000-tallet knuser jeg en blomstervase på kjøkkengulvet. Jeg er ti år gammel, opprørsk og rasende. Det syder og koker inni meg; jeg knytter nevene og skriker så høyt at veggene rister.

– Hva er det som skjer? roper mamma, forferdet.

Jeg ser på henne med desperasjon i blikket og roper av full hals: JEG HAR IKKE HATT NOE GODT LIV!

Kjærligheten min til bordets gleder – til nytelsen og skjønnheten – begynner nettopp her, i et desperat forsøk på å slippe unna tilværelsens mørke hull, og den knusende likegyldigheten som tar knekken på så mange.

Mamma pleide å spøke med at hun stadig lette etter gløden i øynene mine, uten å finne den. Jeg var konstant i minus, alltid på vei videre, uten evne til å lande. Hodet mitt var til enhver tid overstimulert, men jeg var gjennomgående uinspirert.

Jeg var kort sagt et barn av min tid: Med alle muligheter foran meg, ute av stand til å glede meg over dem.

Les hele artikkelen her.