JOHANNA HOLT KLEIVE

  • Revolusjon på matfatet

    Revolusjon på matfatet


    – Jeg har ikke drukket ett glass helmelk på 20 år, slår mitt spisefølge fast.

    Vi sitter i kantinen på Nasjonalbiblioteket i Oslo, klokken 10 en lørdag formiddag, midt i et måltid som like gjerne kunne vært servert i 1825: grøt, pannekaker, egg, flesk, bønner, brød, svart kaffe, og selvsagt et glass melk.

    Dette er så langt fra et instavennlig måltid som du kommer. Det er først og fremst næring, et stille ekko av gastronomiens opprinnelige formål: å holde mennesker i live.

    Vi – og 40 andre spiseglade – har trådt rett inn i utstillingen som fyller resten av bygget: Rett vest, som forteller historien om de nær 900 000 nordmennene som mellom 1825 og 1930 forlot landet i søken etter et bedre liv i Amerika. Utstillingen er en fortelling om drømmer, sult, fellesskap – og mat.

    Men også her, i kantinen, utspiller det seg en annen historie. En mer stillferdig, men like dramatisk utvandring – av kunnskap, tilhørighet og forståelsen for hvordan maten vår faktisk blir til.

    Og det er her Heidi Bjerkan og Credo Kompetansesenter kommer inn.

    Heidi Bjerkan er et av Norges aller største kokkenavn. Hun var bare 27 år gammel da hun valgte bort drømmen om det kulinariske Italia for å starte restaurant i Trondheim – som på den tiden slett ikke var stedet å satse på fine dining. Strengt tatt er det vel fortsatt ikke det, all den tid folk er mer opptatt av billig taco og øl på Los Tacos. 

    Men det hun har fått til siden den gang, er ikke lite. Bjerkan er kokken som har vunnet Michelin-stjerne ved å satse på det urnorske. I over 27 år har hun jobbet kompromissløst for å løfte fram norske råvarer og menneskene bak dem. Alt brukes, fordi alt henger sammen. 

    På Credo lager de sin egen skjørost og yoghurt, modner sitt eget smør, koker melk til melkesnerk og brunost, lager drikker på myse og sauser på kjernemelk. Forankringen i det norske og lokale er kjøkkenets bærebjelke.

    Undertegnede glemmer aldri Erik Fosnes Hansens begeistrede anmeldelse da Credo åpnet dørene i Trondheim: Der ble det servert reinsdyrhjerter med ferskost og saus på solbær og granskudd, som ifølge Fosnes Hansen smakte som en hel villmark.

    Gjennom Credo Kompetansesenter – nå med base i lokalene på Nasjonalbiblioteket – bruker hun maten som et pedagogisk verktøy. Alle har et forhold til mat, men vet vi egentlig hvor den kommer fra? Og hvem den kommer fra? Hvor spiser vi den – og med hvem? 


    Heidi Bjerkan er til stede under frokosten i egen person. Hun vandrer fra bord til bord og snakker entusiastisk om de norske råvarene. Om myse. Om surmjølk. Om det fantastiske rugmelet i Norge. Om hvor maten kommer fra – og hva den gjør med oss. 

    Mitt spisefølge og jeg tar en bit av brødet med smør. Det er bemerkelsesverdig smakfullt. Av Bjerkan lærer vi at melet i Norge er ekstremt næringsrikt. Råvarene vokser saktere her, og de lange soltimene gjør at grønnsakene modnes på en annen måte. 

    – Jeg synes jo grønnsakene i Norge er de beste i verden, sier hun.
    – Det er ikke så enkelt – men det enkle er ikke nødvendigvis det beste.

    Det er ikke en opplagt tanke i et land hvor mesteparten av maten kommer langveisfra – og der jordbruket, ifølge tidligere generalsekretær i Bonde- og Småbrukarlaget, Anders Nordstad, er så svekket at vi ikke kan fø seks av ti nordmenn dersom en krise skulle ramme.

    Vi har overlatt det meste av matforsyningen vår til utlandet, i en tid der klima, handelskriger og økende konflikter preger verdensmarkedet.

    Les hele artikkelen her.

  • En svipptur til Las Palmas Inn

    En svipptur til Las Palmas Inn



    Det finnes ingenting som er bedre enn å søke tilflukt i mat- og vinbarer i det kalde hølet Oslo tross alt er i oktober. Det siste året har jeg imidlertid merket meg at samtlige restauranter i Oslo har litt traurige delemenyer, og fremstår noe fantasiløse, uten piff.

    Derfor er det alltid gledelig å møte folk som har en mer gjennomtenkt profil – som faktisk later til å ha tenkt skikkelig gjennom sakene. Som faktisk gjør en oppriktig innsats for å tilby kvalitet – uten å virke ekskluderende. De bærer som regel preg av eiernes identitet, fordi det også er slik de er privat, og kanskje bare på den måten kan man gi gjestene den umiddelbare følelsen av hjemlengsel idet de går ut dørene.

    Et slikt sted er Las Palmas Inn, som langt på vei er i ferd med å bli nettopp det – en helt ny bar som ligger i en litt bortglemt del av den noe schizofrene Hegdehaugsveien, i skyggen av historiske Lorry. Her har tre venner åpnet Oslos mest uventede nye vinbar. Ryktene vil ha det til at de fikk stedet billig. Faktisk har nærmest ingen klart å drifte et sted i denne gata. Men det later ikke til å skremme Las Palmas Inn.

    Rent bortsett fra neonskiltene som lyser opp i mørket, skriker de på ingen måte etter oppmerksomhet, med boksemat, et unikt utvalg naturvin og et navn som høres mer ut som et charterhotell enn en bar.

    Det faktum at det drives av en gjeng bergensere er heller ikke å forakte. De er jo tross alt det nærmeste vi kommer franskmenn, i sin direkte, friske, åpne tilnærming. Dessuten kan du drikke bra vin uten å blakke deg fullstendig. Prisene på et glass, dere: 135 kroner. Du får det faktisk ikke billigere, med mindre du går for et glass husets vin på Lorry – som ofte er en intetsigende Rioja eller Valpolicella.

    Når jeg besøker baren en sen torsdagskveld, blir jeg tatt varmt imot av de tre eierne, som selv sitter i baren og koser seg med boksemat: Cathrine Talleraas, Adrian Talleraas og Mari Sørensen – to bergensere og en oslobo med en forkjærlighet for sær vin, lavbudsjett og nabolagsstemning.

    Les hele artikkelen i Dagsavisen.

  • En kur mot populisme

    En kur mot populisme


    For et par uker siden befant jeg meg i et storslått bryllup på beste vestkant. Bruden var en gammel venninne jeg vokste opp med i samme hytteby. Mest sannsynlig ville vi aldri blitt venninner om det ikke var for at vi fisket krabber sammen i barndommen. Men vennskapet har vist seg å være slitesterkt, tross våre forskjeller.

    Noen dager før bryllupet fikk jeg i oppdrag å holde takk-for-maten-tale. Forloveren mente at jeg, med min franske bakgrunn, og det faktum at jeg skrev om mat og vin, kunne krydre selskapet litt. Jeg er aldri vond å be – særlig ikke når det serveres rikelig med Champagne. Likevel må jeg innrømme at jeg alltid har båret på en følelse av å ikke være velkommen i vestkantmiljøene. Det er som om de ikke tar meg alvorlig. Og omvendt. En slags distanse, som om jeg betrakter det hele utenfra. Kanskje er det slik de også ser meg – som om jeg gjør narr av dem fordi de ikke har «slitt nok». Som faren til bruden en gang uttrykte det, ment som spøk (og med glimt i øyet): – Det eneste jeg har til felles med naboene, er luften vi puster!

    Det skulle vise seg å bli en kveld for historiebøkene. Jeg møtte mange mennesker som, til tross for ulikheter, delte en fellesnevner: humor. Vi drakk medbrakt hjemmebrent mellom rettene, og ble kveldens ugagnskråker. Det er lenge siden jeg har kost meg så mye.

    Det mest minneverdige øyeblikket kom da en av gjestene, en gutt fra Oslo vest, åpenbart mer bekymret for næringslivets rammebetingelser enn for sosialdemokratiets fremtid, kom bort til meg og delte sin historie. Jeg har møtt han flere ganger før, og kan ikke huske at han har hatt noen interesse av å snakke med en kunstnerisk sjel som meg. Han hadde vært gjennom en tung periode i livet. På et tidspunkt sa han: – Johanna, jeg har alltid fått sydd puter under armene. Nå har jeg for første gang fått en rift.

    Det han sa, rørte noe sterkt ved meg. Jeg husker hvordan det glødet i øynene hans. Hvordan han snakket om livet som en gave vi ikke må ta for gitt. Kanskje hadde vi aldri snakket på denne måten for fire år siden. Men nå kunne vi snakke sammen, virkelig snakke. Og det slo meg at det i grunnen spiller ingen rolle hva man deler, poenget er at vi gjør det. Det har nærmest uten unntak resultater.

    Gjennom mitt virke som skribent har jeg erfart det som Henry Miller en gang var inne på; for å oppnå kontakt med et annet menneske, må man skjære ned til selve fjellgrunnen i det, til den menneskelige grunnvollen som finnes i oss alle.

    Det krever ingen store kunnskaper. Ei heller en doktorgrad i psykologi. Det finnes én enkel, direkte måte å møte alle typer på: gjennom ærlighet og oppriktighet. Kanskje unngår vi hverandre, av frykten for andres respons. Men sannheten er at om vi uttrykker våre lengsler og frykter først som sist, er det stor sannsynlighet for å knytte sterke bånd.

    – I woke up and felt like shit. One glass and a good talk with a friend later, I feel like Marie Antoinette, pleier min franske venn Téo å si.

    Téo er en ekte sliter. Står til knærne i gjeld, jobber på kjøkken fra morgen til kveld, og får hjertet sitt knust minst én gang i året. Han er verken pikenes Jens eller noen smart forretningsmann. Livet har i det store og hele vært en skuffelse, men han har utviklet noen smarte strategier for å holde hodet over vannet.

    Av alt han holder høyt, er nysgjerrighet det viktigste. Den er hans reelle forsvar mot kynismen. Han er levende, full av ideer, og inviterer stadig venner til å spise gratis på restauranten, selv om han blakker seg på det. Da jeg bodde i Bordeaux, inviterte han oss på markedet hver søndag. Det handlet om å tilbringe flere timer i hverandres selskap. Spise østers og drikke rosé. Fellesskap, ikke alenetid. Han forsto ikke nordmenns behov for resignasjon og tilbaketrekning.

    Han var ikke alene. En av mine franske elskere hadde aldri hørt om begrepet «alenetid». Kanskje var det derfor forholdet ikke bar frukter – han snakket som en foss, og jeg kunne knapt høre meg selv tenke. Men poenget står: Franskmennene lærte meg at vi ikke er alene på denne planeten. Og det er kanskje grunnen til at vi overlever.

    Når det sosiale er lite nærværende, skrumper sinnet sammen, skriver Voltaire. For når sinnet ikke har noe å prøve kreftene sine på, blir det likegyldig fordi det ikke finnes noe eller noen som kan oppdra dets smak.

    I Frankrike ble jeg oppmerksom på den hverdagslige magien som oppstår i fellesskapet. Jeg fant en varme jeg hadde lengtet etter; ikke en fysisk varme, men en måte å leve og omgås på. En intensitet som fornyer, åpner og beriker sansene.

    Da jeg kom tilbake til Oslo, visste jeg at jeg måtte fortsette å dyrke denne livsstilen. Jeg ble mer kontaktsøkende, mer aktiv. Og til min store glede møtte jeg flere som følte det samme. Blant annet en guttegjeng i starten av 30-årene. Vi møttes i en tid der våre interesser sammenfalt; vi er ikke fullt så etablerte som mange andre, er aktive med en rekke kunstneriske prosjekter, og har begynt å innse at varige vennskap ofte er stedet hvor ekte kjærlighet finnes.

    Forrige helg var vi på bar Robinet, en bitte liten hipsterbar i hovedstaden. Jeg har lenge lurt på dens appell. Baren er jo praktisk talt mindre enn en hybel. Men så skjønte jeg det: Rommet er så lite at du faktisk må snakke med dem rundt deg. Du sitter nærmest på fanget til fremmede, og munn til munn med kompisen din. Det formelig dugger på vinduene av varmen vi sammen skaper! Og dette nærværet skaper en intimitet de fleste av oss nettopp lengter etter.

    Forfatter Karin Sveen skriver at moderne steder er åpne og uforpliktende, mer tilstander enn steder. Det strømmer folk inn og ut av dem, de ligner mer på atmosfærer, på energier, på kraftfelt. Noen steder, som Robinet, er så lite og intimt, med bord plassert så tett at de inviterer til mer enn et nikk. Det er som om det private kjøkkenet er flyttet ut til byen, og det får gjestene til å ligne en familie.

    Flere av kompisene mine har sagt at de savner å være i nærvær av kvinner. Ikke av begjær, nødvendigvis, men av fellesskap. Kanskje er det derfor datingkulturen slår sprekker, fordi vi er fullstendig sulteforet på ekte kontakt, at når vi først får smaken på noe ekte, vet vi ikke hvordan vi skal håndtere det.

    I skolene får lærere beskjed om å ikke være fysisk med elevene. Det er ikke lov å gi dem en klem. Fysisk kontakt er blitt noe privat, nesten mistenkelig. Men vi mennesker trenger fysisk nærvær. Maskuline og feminine krefter kan, og bør, forenes også utenfor romantiske forhold.

    Jeg skriver dette mens valget nærmer seg. Populismen er på fremmarsj i hele Europa. Her i Norge er mange unge menn mer bekymret for renteutviklingen enn for samfunnets sjel. Men kanskje kan en enkel mat- og vinskribent få bidra med vesentlig innsikt i denne sammenheng: Fellesskap er ikke bare viktig for livsfølelsen. Det er nødvendig for demokratiet.

    Walter Benjamin mente at den største innvendingen mot ungkarens livsstil var at han spiste alene: «Å spise alene gjør en helt rå og hard». For maten kommer bare til sin rett i fellesskapet; den skal deles og utdeles for å ha noen virkning: «Selskapelighet blir kritisk uten mat. Bevertning «nivellerer og forbinder». Toqueville fryktet at demokratiet ville inneslutte hver enkelt av oss i hjertets ensomhet. Og i mellomtiden har vi sluttet å se oss selv som et handlende fellesskap – vi er blitt passive mottakere. Dermed får populismen gode vekstvilkår.

    Heldigvis er historien full av mennesker som har utviklet det Thomas Bernhard kaller «en tilfredsstillende eksistensmulighet». Sylvia Plath var over gjennomsnittet opptatt av å tilberede gode middager, i tro om at selskapet førte til at folk snakket godt sammen, spiste godt, og kom godt overens. En annen kjent dikter skal ha sagt: «Hvis en mann har elsket, om så bare en grapefrukt, og funnet den vakker – da vil Gud redde ham (…) Det er søndag morgen, og vi har ikke sovet, men kaffe, bacon og egg holder oss oppe. Noen retter er nemlig så trøstende, så nærende for kropp og sjel, at det å spise dem er som å komme hjem etter en lang reise i utlendighet».

    Som Knut Stene Johansen påpeker, handler det om å holde fast ved det Brillat-Savarin kalte gastronomiens grunnidé – vialité – som kan oversettes med bordfellesskap, samvær, selskapelighet i ordets sanneste forstand: Å dyrke det å leve sammen, samtidig, med hverandre.

    Mange spør: Hvorfor er alt så komplisert, så vanskelig, så utilfredsstillende, skriver Miller videre. Svaret er enkelt, mener den amerikanske forfatteren: Fordi vi selv har satt oss i universets sentrum, fordi alt dreier seg om vår egne, private skjebne. Mennesket lider ikke først og fremst av jordskjelv og vulkanutbrudd, men av sine egne misgjerninger. De fleste av våre plager kan føres direkte tilbake til vår egen oppførsel.

    Knut Stene Johansen skriver: Bordfellesskapet minner oss om at det er livet som utgjør verden, ikke fremskritt, velstand eller suksess. De fleste mennesker tar sitt trivielle liv for gitt og finner seg til rette med at det alltid skal forbli slik. Men når de møter noe dyptfavnende – noe som resonnerer dypere, blir de minnet om at livet kan være rikere enn som så. Eller for å si det på en annen måte: Det blir minnet om noe det i virkeligheten alltid har visst, men bare har tillatt seg å glemme.

    Store opplevelser har nærmest uten unntak denne virkningen. Trivialitet og depresjon er ikke normale tilstander – de oppstår fordi vi ikke forstår hvilken skapende kraft vi bærer i oss.

    Derfor går jeg ut hver dag. Jeg gjør som Téo: utvikler forsvarsmekanismer mot dette kalde, hensynsløse livet. Forrige søndag våknet jeg alene og litt trist. Men jeg visste: Dagens lykke avhenger av at jeg strekker meg etter den. Jeg tilbrakte formiddagen hos en gammel venn og kokk som inviterte til lunsj. Han er også alene – og verdsetter fellesskap. Vi delte innsikter. Og fantastisk mat. Vi grillet røye på stranden på Fornebu og tilbrakte time etter time sammen. 

    Etterpå følte vi oss oppløftet, fordi mening oppstår når vi får en meningsfull sammenheng å leve i. Inter esse – denne dynamiske tilstanden, å være en del av noe. Enten det gjelder sted, kultur eller fellesskap. 

    Personlig er jeg ikke lenger interessert i et liv som er utelukkende problematisk, tungt og dystert. Lev enkelt og klokt, skrev Henry Miller. Glem, tilgi, gi avkall. Gjør en innsats og forsøk å leve slik. Det er ditt privilegium i ett av verdens rikeste land. Et måltid i fellesskap er først og fremst en utveksling av gester, meninger, historier og verdier. Vi bygger bruer. Lærer hverandre å kjenne. Jevner ut forskjeller. Som Pierre Muret skrev allerede i 1682: Festen er det sivile samfunnets sjel. Og jeg tilføyer: Fellesskapet, den eneste reelle kur mot populismen.

  • –  Vi lever i en musikalsk gullalder, som ingen får høre om

    –  Vi lever i en musikalsk gullalder, som ingen får høre om

    Og der – endelig – var norsk presse på saken om norsk kulturjournalistikk. Klassekampen ringte undertegnede torsdag formiddag, etter at Kelefa Sanneh i The New York Times konstaterte at den nye musikkritikken har mistet sin edge.

    En gang i tiden, skriver Sanneh, var musikkritikere langt greiere enn den gjennomsnittlige lytteren. Nå er det visst motsatt: Kritikken er blitt snill, tam – og ganske kjedelig. Også her hjemme savnes den frekke og uforutsigbare musikkanmeldelsen. Kritiker og Klassekampen-spaltist Arild Rønsen peker på én hovedendring gjennom de siste tre tiårene: Det finnes «tragisk mye mindre musikkritikk». Den er blitt mindre rampete, mer tannløs. – Man må være litt rampete i kulturjournalistikken, men du må gjøre det med stil, sier Anders Grønneberg i samme intervju.

    Diskusjonen om den rampete kritikeren er symptomatisk for vår tid. Det egentlige problemet stikker dypere: Det handler ikke først og fremst om fraværet av brodd eller humørløse kritikere – men snarere om det faktum at journalistikken om levende kunstmusikalske uttrykk i dag er fullstendig marginalisert.

    I forbindelse med Ballades årskavalkade anser jeg det derfor som min plikt å kontakte en duo som har forsøkt å dra i gang denne diskusjonen i så å si hele Ballades levetid – i snart 25 år. Redaktør Jan Granlie og direktør Johan Hauknes, er grunnleggerne av salt peanuts*, og har snart publisert 10 000 artikler. Nesten alt er skrevet av dem selv. De driver et tidsskrift som holder den kvalitative fanen høyt og omtaler musikken med forståelse for musikken, dens særlige aspekter og for musikernes uttrykk.

    Hauknes foran bandet 'The Lost Quartet', med Martin Myhre Olsen, saksofoner, Erlend Slettevoll, p, Bardur Poulson på kontrabass og Torstein Lofthus på trommer

    Hauknes foran bandet ‘The Lost Quartet’, med Martin Myhre Olsen, saksofoner, Erlend Slettevoll, p, Bardur Poulson på kontrabass og Torstein Lofthus på trommer(Foto: Francesco Saggio)

    De hevder selv at de gjør det av ren og skjær idealisme (skjønt undertegnede vil innvende at gutta fremstår litt grinete når en av dem kommenterer i Ballades kommentarfelt at de JOBBER GRATIS!!!!!). Men det er nå engang slik at u-takk er verdens lønn når man har satt seg fore å dekke «improvisert og annen sterk musikk».

    Jeg møter likevel en svært engasjert direktør i salt peanuts* når jeg ringer en torsdag ettermiddag for å ta temperaturen på samtidens musikkjournalistikk. Og samtalen mellom oss? Den utspiller seg slik:

    – La meg starte med å gi deg et bilde av situasjonen. Husker du den runde «sitronpressa» på Kongsberg Jazzfestival – den karakteristiske kinosalen? spør Hauknes.

    – Nei, jeg må innrømme at jeg bare har vært på Kongsberg Jazzfestival én gang, svarer jeg.

    – Javel! Men la meg likevel tegne et bilde for sammenligningens skyld. På slutten av 80-tallet var det to rader med presseplasser der. Det vil si bortimot 150 plasser. Og det var kamp om dem! For rundt ti år siden satt vi tre aktører på pressebenken: meg fra salt peanuts*, en fra Jazz i Norge, og så lokalavisa. Ingen andre.

    Der det før var stor etterspørsel etter pressepass, daglige spaltekilometer og til og med nasjonale mediers sponsorsamarbeid med festivaler – er det i dag stillhet.

    – Og dette er noe av grunnen til at vi, Jan og jeg, fortsatt holder på etter 11 år, sier Hauknes. 

    – salt peanuts* eksisterer fordi musikk er viktig. Og særlig ny musikk. Det er egentlig så enkelt. Vi gjør det av ren og skjær idealisme. Fordi ingen andre skriver om det. Og det er dét som er problemet. Vi lever i en musikalsk gullalder – som ingen får høre om.

    I Oslo i dag opplever vi noe Hauknes vil sammenligne med New York på begynnelsen av 1970-tallet – East Side av Manhattan. 

    – Da klubbene stengte, oppsto den såkalte loftsscena: jækla mange musikere i New York – dyktige musikere som brant etter å spille, hadde ingen steder å gjøre det på. Hva gjorde de da? De rykket inn i små høl –  forlatte lokaler – og startet egne klubber og studioer for å spille. Det var sånn loftsscena begynte. Den samme energien finnes her i dag. Becco, Juret, Flukten er små, uavhengige steder som dukker opp, eksisterer en stund, og noen blir permanente. Becco har nå markert seg som et viktig hengsted.

    Et kulturelt tap
    Alt dette skjer i stillhet. Alt dette skjer uten at noen dekker det. Eller skriver om det. Og det synes Hauknes er katastrofalt.

    – Paradoksalt nok er den kritiske offentligheten så godt som ikke-eksisterende når de kunstneriske uttrykkene er mer vitale i Skandinavia enn noensinne!!!

    En manglende dekning av improvisert musikk er imidlertid ikke bare et medieproblem – men et kulturelt tap. For hva mister vi når offentligheten uteblir?

    – Vi mister musikkens plass i samfunnet. Musikk har stor betydning, men den kan ikke komme til uttrykk hvis den ikke omtales, sier Hauknes.

    Han utdyper:
    – Når publikum ikke kan lese eller høre om ny musikk noe sted, så forsvinner også nysgjerrigheten, interessen – og muligheten for utbytte. Det er en selvoppfyllende profeti: Hvis man ikke skriver om det fordi man tror ingen leser det, så ender man opp med at ingen faktisk leser det. Og da forsvinner musikken fra bevisstheten.

    – Handler det også om hvordan man skriver?  

    – Ja, og om hvem som skriver. Jeg hater egentlig begrepet «sjanger», for jazz er ingen sjanger. Men la oss bruke det likevel, for argumentets skyld: Den sjangerspesifikke, fagbaserte journalistikken har alltid vært smal. Og noe av det har vi i jazzmiljøet skyld i selv, sier Hauknes.

    Idealismen bak nettstedet salt peanuts* handler om mer enn kjærlighet til musikk – det handler om offentlighetens sammenbrudd. Her avbildet: Redaktør Jan Granlie (venstre) og direktør Johan Hauknes (høyre).

    Idealismen bak nettstedet salt peanuts* handler om mer enn kjærlighet til musikk – det handler om offentlighetens sammenbrudd. Her avbildet: Redaktør Jan Granlie (venstre) og direktør Johan Hauknes (høyre). (Foto: Norsk jazzforum/Alf Simensen)

    Redaktøren var aktiv i miljøet allerede på 70-tallet. Da var jazzen eksklusiv. Elitistisk, rett og slett. Du kom ikke langt om du ikke kunne identifisere og forklare hva en G7♭5-akkord var – og helst spille den på piano. Det var et lukket miljø. Heldigvis har det endret seg.

    – I dag er det mye mer åpenhet og begeistring. Den mest gledelige utviklingen de siste 20 årene er hvordan den improviserte musikken har beveget seg. Jeg snakker ikke om «jazz» lenger – det ordet er for snevert og meningsløst. Jeg snakker om improvisert musikk.

    – Hva kjennetegner denne musikken i dag? 

    – Den musikalske fleksibiliteten. Jazzmusikere – eller musikere med den bakgrunnen – er fortsatt de foretrukne i studio. De kan tilpasse seg nær sagt hvilken som helst musikalsk situasjon, og levere innenfor det uttrykket som kreves. Denne fleksibiliteten muliggjør fornyelse – ikke bare av jazzen, men også av folkemusikken.

    Fusjonen mellom improvisert og tradisjonell folkemusikk har gitt oss en ny musikkform. Det bringer faktisk folkemusikken tilbake dit den opprinnelig var – som en levende, utprøvende uttrykksform. 

    Da Hauknes var guttunge og hørte folkemusikk, så fikk du beskjed om at du spilte feil hvis du ikke spilte slåtten nøyaktig slik en spellemann gjorde det for 150 år siden. Det var absurd. Hadde du sagt til Jørn Hilme – spellemann i Valdres tidlig på 1800-tallet – at «du spiller feil, fordi du ikke spiller det akkurat som han som levde oppi høgget her for 50-100 år siden» –  hadde han ledd deg rett ut!

    – Hva kaller du dette nye? 

    – Jeg liker å kalle det Askeladden-musikk: «Jeg fant, jeg fant!» Man plukker litt herfra og derfra, og skaper noe nytt. Det er akkurat dit folkemusikken har kommet i dag – og scenen er utrolig spennende! Bare se på hva som skjer på Riksscenen – det er til å få bakoversveis av!

    Det man drømte om på slutten av 1900-tallet, skjer nå: samtidsmusikk og improvisert musikk flyter sammen. Det finnes musikere i dag som leder Ultimafestivalen og samtidig spiller alt fra a-ha til Lobotomix. De beveger seg sømløst mellom uttrykk og sjangre – og det er noe helt nytt.

    Så hvorfor vet ingen om det?

    –  Fordi ingen skriver om det, svarer Haugnes kontant. – Og det er det store paradokset. Det er bare vi på innsiden som vet hvor spennende dette landskapet er – og som gleder oss over det. Det burde ikke vært sånn.

    Etterlyser mediepolitikk
    Samtalen med Johan Hauknes fortsetter (mannen snakker tross alt som en foss – og jeg innrømmer at jeg digger det) – om NRKs rolle, historieløshet, strategiløshet og behovet for en helt annen type mediepolitikk i norsk musikkliv.

    På spørsmålet om hvordan vi egentlig når ut til flere med den musikken Hauknes snakker så lidenskapelig om, svarer han at NRK bør gå i seg selv.

    – Før var NRK helt sentrale i den rollen. På 1960- og 1970-tallet – hvis du vil vite hva som foregikk i norsk musikkliv den gangen, så kan du gå til NRKs arkiver. Det meste ble dokumentert. Men nå? NRK har styrt arkivet dårlig. Mye er blitt borte. Og det som har skjedd av ny, viktig musikk siden 2000-tallet – det finner du ikke i NRK. De har ikke vært der.

    – Du kan heller ikke gå til avisene – for de har sluttet å dekke det. Kanskje, om femti år, vil noen innse at det fantes et lite nettsted som het salt peanuts* som faktisk gjorde jobben. Heldigvis tar Nasjonalbiblioteket vare på mye av det som skrives på nettet.

    – Så det er det som driver dere – å være et slags verdsatt arkiv for ettertiden, lik en typisk misforstått og underbetalt kunstner i samtiden?

    – Vi gjør det ikke for å bli klappet på skuldra. Men ja, det er en form for dokumentasjonsiver. Det er vår måte å sikre at noen vet hva som faktisk foregikk. Og det handler også om rettferdighet. For det er så mange musikere der ute – hundrevis! – som legger ned en enorm innsats. Time etter time, år etter år. Og så får de null sosial respons.

    "Jeg vet bare at jeg er en lettantennelig type." Hauknes’ engasjement driver ham – og altfor ofte rett i veggen.

    «Jeg vet bare at jeg er en lettantennelig type.» Hauknes’ engasjement driver ham – og altfor ofte rett i veggen. (Foto: Harald Opheim)

    Hauknes har tidligere sagt at avantgarde-kunsten ikke nødvendigvis skal ha bred appell. Avantgarden skal være marginal. Det ligger i definisjonen. Den bryter med normene – og krever noe av lytteren. Men den er likevel helt avhengig av en offentlig samtale. Hvis du fjerner den samtalen, da kveles kunsten. Den dør.

    – Det handler om mer enn bare dekning – det handler om kulturpolitisk infrastruktur. Det som i dag er smalt, blir det brede – hvis det får leve. Se på jazzen. Den har alltid vært i endring. Jazz er ikke en sjanger. Som Bill Evans sa: Jazz er en måte å forholde seg til fremføring på. Det som er jazz i dag, er ikke nødvendigvis det som var jazz i går. Og det som er jazz i morgen, er noe helt annet.

    – Så dette musikalske landskapet du beskriver – det legger altså premissene for utvikling i kulturen ellers? 

    – Ja. Det er det som er hele poenget: Den radikale musikken skyver verden framover. Men uten offentligheten rundt den, så forsvinner påvirkningen også. Da blir denne gullalderen vi står i – for det er faktisk en gullalder – altfor kort. Den blir kvalt.

    Hauknes etterspør en mediepolitikk. Konsertarrangører, Norsk jazzforum, festivalene – alle må ha en mediepolitikk. 

    – De kan ikke bare si: «Jaja, det var interessant, vi tar en kaffekopp en dag». Greit – ring meg! Jeg kan snakke i timesvis. Men det skjer ingenting.

    – Hvorfor ikke?

    – Fordi det ikke er et problem som stikker seg ut i den daglige driften. Organisasjoner er opptatt av midler til musikere, drift, honorarer, søknader. Det forstår jeg. Men dette her er en strategisk oppgave. Og jeg tør påstå: Mange i musikklivet er elendige på strategisk arbeid.

    Selv er han utdanna samfunnsøkonom. Han har jobbet som samfunnsforsker, med innovasjon, nyskaping og sosial endring. Og dermed også lest haugevis av strategidokumenter. Og konklusjonen hans er klar: Hvis det bare er honnørord – som «Vi skal bli Norges ledende ditt og datt» – da er det null verdt. Strategi må bety noe i praksis. Det må føre til handling.

    Jeg tillater meg å stille Hauknes et polemisk spørsmål: Er problemet rett og slett at det finnes for få begeistrede sjeler i Norge anno 2025?

    – Hehe. Det vet jeg ikke. Jeg vet bare at jeg er en lettantennelig type. Det er min styrke – og største svakhet. Jeg kjører huet rett i veggen, og brenner ut. Men jeg omgir meg med folk som også brenner. Jeg orker ikke det motsatte.

    – Men burde du ikke omgi deg med mindre engasjerte folk – for å plante noen frø?  

    – Jeg prøver! nesten roper Hauknes.

    –  Jeg holder foredrag. I Oslo Jazz Circle, for eksempel. Gratis, selvsagt. Det bruker jeg som plattform. For å så frø. For å nå unge musikkinteresserte. Har du forresten sett Christopher Nielsens Jazzbassillen? Den må du sjekke ut! Den handler om en fyr, en frijazzer tidlig på 60-tallet som drømmer om å komme inn i Oslo Jazz Circle. Men han kan ikke spille, han er helt på jordet, har ingen stilistisk følelse, ingenting. 

    Til slutt anerkjenner han at han ikke kommer inn – og da tar han avstand fra hele Oslo Jazz Circle:
    – «Oslo Jazzsirkel er helt Johan.» Og «å være Johan», det var et stående uttrykk i Oslo på 1960-tallet. Det betydde å være treig, landsens, tilbakestående. Sånn utafor. Det var helt Johan, uttalt med trykk på førstestavelse og uten ‘h’. Da jeg ble valgt inn i styret for en god del år sida, sa jeg det høyt på årsmøtet: «Det er mulig vi er helt Johan, men nå sitter Johan i styret i Oslo Jazz Circle.» 

    Den eksklusiviteten Hauknes snakker om, kjennetegnet Oslo Jazz Circle tilbake på 1960- og 1980-tallet. Utover på 2000-tallet begynte det å forandre karakter. Nå er det en helt annen type forening. Det er akkurat derfor han bruker tid på foredragene. 

    – Det er en plattform for allmenn opplysning, hvor vi prøver å rekruttere nye folk. Ikke minst: musikkinteresserte unge folk. Når Mats Borch Bugge i NRK sier at det skal orienteres mot nye lyttereog hva de vil ha, er det tydelig at det er store grupper blant de unge han ikke kjenner til. 

    – Og er det ikke litt arrogant? 

     – Jo, egentlig arrogant. Om jeg hadde sittet i styret i NRK, hadde jeg påpekt at informasjonsoppgaven deres, ikke bare nå – men også tidligere – står til stryk, sier Hauknes tørt.

    – Jeg har enda til gode å høre at Bugge sier noe konkret om hva denne politikken egentlig betyr. Det er floskler, det er generelle vendinger, og det er omtrent umulig å finne ut hva det betyr i praksis. “Hvordan skal dette se ut om fem år?” Det er en arroganse NRK ikke burde holde på med. Men hadde jeg vært internt i systemet, hadde jeg laga en sak på det, altså. Her er det en oppgave hele organisasjonen har. Jeg tenker med gru på hva som kommer til å skje med arkivet når de flytter til andre siden av byen.

    "Den radikale musikken skyver verden framover." Men uten dekning, dør impulsen før den når offentligheten.

    «Den radikale musikken skyver verden framover.» Men uten dekning, dør impulsen før den når offentligheten. (Foto: Privat)

    Objektiv musikkjournalistikk? Glem det
    Så hva er egentlig målet med den musikkjournalistikken Hauknes etterlyser?

    – Å skape kjennskap. Først og fremst. Ikke nødvendigvis kunnskap, for det kommer etterpå. Den gode musikkjournalistikken, slik jeg ser det, er den som vekker nysgjerrighet hos leseren. Den som får deg til å si: – «Hmm … dette har jeg aldri tenkt på før. Dette må jeg sjekke ut.» Det er dét journalistikken skal gjøre.

    Hauknes er tydelig på at musikkjournalistikk ikke bør late som om den er objektiv. Og der har han måttet krangle en del.

    – Det gamle idealet om at musikkanmeldelser skal være «objektive» analyser … Det er fullstendig meningsløst. Og heldigvis på vei ut. Det er ikke mulig å være objektiv i møte med musikk. Musikkopplevelse er subjektiv. Det eneste jeg som anmelder kan gjøre, er å formidle min subjektive opplevelse, sier Hauknes, og fortsetter:

    – Ikke privat, ikke utleverende – men tilgjengelig. Jeg skriver for å gjøre mine tanker tilgjengelige for et annet subjekt. Jeg beskriver det som intersubjektivitet.

    Det fineste komplimentet Hauknes har fått som skribent, fikk han av undertegnedes far, Audun Kleive.

    – Vi satt på høyfjellet ved Gålå – jeg og faren din, Audun. Vi hadde vært på en konsert, og fikk servert rømmegrøt og spekemat. Han satt tvers overfor meg, satte øya i meg og sa: – «Når jeg leser tekstene dine, så hører jeg musikken.»

    Og det er akkurat det som er idealet til Hauknes. Han vet utmerket godt at han aldri helt vil nå dit – det er i seg selv en umulighet – men han strekker seg etter det. Fordi det er det journalistikken skal være: Et rom der leseren kan høre musikken, selv om vedkommende aldri var til stede.

    – I sine beste stunder skaper musikkjournalistikken ikke bare forståelse – men publikum. Det er dens sentrale oppgave: Å bidra til å skape morgendagens publikum, sier Hauknes.

    – Når journalistikken forvitrer og forsvinner, så forsvinner også denne drivkrafta. Hele mekanismen som gjør at flere mennesker får kjennskap til musikken – den slutter å virke. «Dette er så marginalt», sier NRK. Og da blir det enda mer marginalt. Og så går det i ring, en selvoppfyllende profeti.

    Kunst er radikalt. Og det skal den være, mener Hauknes. Det er ikke et problem, men en forutsetning. Kunsten er alltid radikal.

    – Når FrP klager på at kunstnere er «raddiser», så har de jo rett – men av feil grunn. Kunstnere er raddiser fordi kunst i seg selv er et kritisk og radikalt prosjekt. Det er meningsløst å forvente noe annet. Problemet i dag er at offentligheten – inkludert pressen – har abdisert. Det finnes null forståelse for kunstens rolle i samfunnet.

    Han trekker frem Jan Horne som en som faktisk tok formidlingen på alvor. Hauknes står bak noen store arrangementer i sommer og høst for å løfte ham frem. Horne jobbet i NRK fra tidlig 1960-tall og var sentral i dokumentasjonen av norsk jazz – både på Kongsberg, i Molde og ellers. Men det stopper ikke der. Horne produserte også legendariske serier om Arne Næss og Jens Bjørneboe.

    – Og det er dét som gjør ham så viktig: Han forsto formidlingsoppdraget. Han tok NRKs mandat på alvor.

    – Du mener han hadde en opplysningsoppgave?

    – Ja. Jeg sa det på Kongsberg – og jeg står ved det: Jan Horne har gjort mer for nordmenns forståelse for musikk – jazz, samtidsmusikk, historisk musikk – enn folkeskolen og grunnskolen har klart til sammen.

    Så hvor er NRK i dag, i dette bildet? Det har hverken undertegnede eller salt peanuts*’ direktør noen gode svar på. Men det vi vet, er at Hornes’ programmer ble sendt i en tid der NRK var alene. Man så på det. Det fantes ikke noe annet å zappe til. Og likevel klarte han å fange interessen.

    – Det handlet om kvalitet. Om innsikt. Og om å ta publikum på alvor. I dag? Jeg grøsser når jeg tenker på hva som kommer til å skje med NRKs arkiv når de flytter. Det er ikke sikkert noen tar vare på det som faktisk er verdt å bevare.

    – Helt til slutt: Hva er din oppfordring til norsk presse – og særlig til musikkjournalistikken?

    – Det er enkelt: Vi må sørge for offentligheten. Vi må vise engasjement! For engasjement smitter. Jeg har undervist og holdt foredrag i mange år, og det slår aldri feil: Når jeg viser engasjement, da våkner folk. De fokuserer. Og blir med.

    Derfor sier jeg: Vis engasjementet ditt. Ikke hold det tilbake. Vær ditt eget engasjement. Skap en levende samtale som går dit den vil. Dit vi vil. For det er der kunsten begynner. Og det er der journalistikken må begynne.

  • – Vi har blitt det vi synger om

    – Vi har blitt det vi synger om


    Foto: Jonas K. Riise

    «Hjertet er en muskel som bør omgås med største mistenksomhet», skal en tvilsom fransk grinebiter ha sagt for omtrent hundre år siden. Et sitat The Good, The Bad & The Zugly antagelig ville omfavnet med entusiasme – hvis de noen gang hadde vært i kontakt med sitt eget hjerte».

    Slik åpner presseskrivet til bandet The Good, The Bad & The Zugly, eller GBZ, som for første gang på 15 år har hyret inn et profesjonelt PR-byrå i forkant ny skive. Det skal vise seg å være en ambivalent investering. Som gitarist Kim Skaug sier: – Vi fikk en telefon fra noen som gjør promo og sånt for oss. De var så skuffa fordi vi sa nei til nesten alt. De skjønte ikke hvorfor vi ville bruke 50K på dem.

    Det er et sitat som oppsummerer bandets prosjekt ganske godt: halvveis gjennomført, helhjertet likegyldig – og alltid med ironien i behold.

    Siden debuten «Anti-World Music» i 2013 har GBZ vært et kultfenomen og en etterlengtet arvtaker etter klassisk Turboneger med heseblesende, aggressiv, ultrafengende og referansetung punkrock. Ifølge rockemyten skal Little Steven, etter å ha sett dem på Last Train, ha utbrutt: «It’s the worst band I’ve seen in Norway! No doubt! Probably the worst band in the world!» En anekdote som i dag er blitt en del av norsk rock-folklore.

    Pissoar eller trykkoker

    Gjennom trilogien «Misanthropical House», «Algorithm and Blues» og «Research and Destroy», har de halt seg gjennom pubertale krumspring og middelaldrende kriser – bitre, brautende og selvutslettende. De har omfavnet sin skjebne som mislykkede mennesker på den smale scandirock-stien. Med konstant dårlig samvittighet over sine miserable liv, har GBZ fungert mer som en trykkoker enn et band. Eller, som de selv formulerer det:

    – Et pissoar uten avløp.

    Og det underliggende spørsmålet har gnagd gjennom hele diskografien: Hvorfor dem? Hvorfor måtte akkurat vokalist Ivar Nikolaisen, gitaristene Eirik Melstrøm og Kim Skaug,  trommis Magne Vannebo og bassist Lars Gulbrandsen forbanne den dagen de ble født? Selv mener bandet at grunnen til alt – til kaoset, selvironien, bitterheten og aggresjonen – er like enkelt som det er komplisert: De er alle født i november. Derav tittelen «November Boys» på den nye plata. Det mener det forklarer alt.

    – Ja, hvorfor dere? Hva er egentlig greia med novemberbarn?

    Ivar: – Det hele begynte ved en tilfeldighet. Et av bandets mer restriktive medlemmer havnet på et lite besøk hos en avdanket kulturkvinne. Hun hadde – som kulturfolk flest – radioen innstilt på P2. Programmet Ekko tok for seg fødsler av negativ karakter.

    Forskning viser nemlig at barn – spesielt gutter – som er født sent på året, bærer på et tyngre lodd i livet.

    Fullt intervju kan leses i Dagsavisen.

  • Om valget

    Om valget


    Pardon, men det må være lov å tenne seg en festsigg etter årets valgvake. Det er fremdeles håp for vår tid, folkens. La oss håpe det ikke er en dvask Jonas Gahr Støre som har steget av toget, men et hvesset sverd – klart til å gjøre dype innhugg i nordmenns sinn.

    Måtte fellesskapet bli en styrket verdi i tiden som kommer. En påminnelse om at verken du eller jeg er alene på denne planeten. Jeg drømmer om et samfunn med evne til å se utover sitt eget rasshøl – som rommer sunne, friske, begeistrede sjeler med selvrespekt og selvverd nok til å ha overskudd til å se andre. Vi er én stor organisme – det må vi aldri glemme – der alt henger sammen, og der ingen av oss kan unnvære hverandre.

    La oss håpe at de neste fire årene stimulerer til kreativitet, åndelighet, solidaritet og verdier som strekker seg utover det kapitalistiske. Et samfunn som gjør den menneskelige erfaringen delbar – noe som ikke lenger bare er mitt, men vårt.

    Måtte de neste fire årene leves med en god porsjon eventyrlyst, litt risiko, gode samtaler og et ønske om å hedre andres lykke. Elsk din neste. Elsk især din fiende. Vis vedkommende at kjærlighet er det eneste reelle lifehacket. La hjertet ditt ta en risiko. Våg å bli knust. For sannheten tåler midlertidige skuffelser, når intensjonen er ren.

    Følg forandringens lover, tør å endre oppfatning, vær bevegelig som årstidene, hold ting friske, og si «jeg er glad i deg» flere ganger om dagen. Vi skal alle dø, selv om noen nekter å innrømme det. Bevisstheten om vår egen dødelighet er en storartet ting, skriver Henry Miller. Vissheten gjør oss litt bedrøvede, men også moderate. Fremfor alt gjør den det mulig å bestemme oss, og å ordne livene våre slik at vi kan leve fornuftig og hederlig – alltid i bevissthet om vår egen begrensning. Ikke minst bringer innsikten fred. For sann fred kommer bare når man har forsonet seg med tanken på det aller verste.

    En klok venn har forøvrig sagt at vi mennesker aldri er klokere enn summen av våre egne tanker. Så la oss dele dem med hverandre – og håpe at summen av det VI hittil har tenkt, kan gjøre oss sterkere. Målet med humanismen er å bli stadig litt bedre.

    Gratulerer med dagen, Norge

  • Full fres rundt bordet

    Full fres rundt bordet

    «Welcome to the jungle» freser Thomas Moen og skrur The Prodigy til maks. Rommet fylles av damp, tang, sopp og umami. Det freser, ryker og bobler. I en gryte trekker en kraft så mørk, dyp og fettete at du skulle tro den har stått på i ukevis. Men nei, dette er «instant dashi». Buljong i tepose. Importert til Norge via en japansk munk som Moen kjenner personlig.

    Rundt ham: kontrollert kaos. Grønnsaker skylles og slynges. Fisk kuttes med sylskarp kniv. Vi snakker psykopatbra råvarer fra Maschmanns på Skøyen: skate, dypvannstorsk, kyllinglår, oster, spekemat. Jeg forstår umiddelbart at jeg er på vei inn i et parallelt kjøkkenunivers, og sannsynligvis ikke vil komme ut igjen som den samme.

    Når gastronomi virkelig treffer, handler det ikke bare om smak, men om transcendens. Sterke mat – og vinopplevelser flytter elementer i sinnet. Men jeg må innrømme at det er ytterst få som har evnet å bevege meg like intenst og nådeløst som om Thomas Moen. Jeg møtte han for noen år siden da han jobbet på Kampen Bistro. Der ble han ikke lenge. Mannen har utvilsomt maur i ræva, og alltid sikret seg en ny, spennende jobb mellom møtene våre.

    Han har vært kokk og kjøkkensjef på godt over 40 steder. Startet den kritikerroste restauranten Rått Parti. Han var en av de første som introduserte nordmenn for pop-up-konsepter, blant annet i Otternes i 2021. Han har også lagd mat i en gruve på Svalbard. For ikke å snakke om at han har forsynt 650.000 publikummere med japansk fusion under et stort matevent i USA.

    Men det som gjør Moen til noe for seg selv, er at han ikke bare er en kokk på jobb. Han elsker simpelthen å lage mat. Han får ganske enkelt kick av det. Denne fyren inviterer på middag hver eneste dag i hjemmet sitt på Fornebu. Som regel en tilfeldig miks mennesker han har møtt på sin vei. Og i dag er jeg en av de heldige som skal få overvære den japanske zenmesteren, villmannen og ekstremt nerdete matskaperen på sitt eget kjøkken!

    Fra Thomas Moens kjøkken.
    Fra Thomas Moens kjøkken.

    En funfact om Moen: Han er Norges wasabiskonge – en av ytterst få i Europa som faktisk forstår seg på, dyrker og bruker ekte wasabi. Ikke den grønne kremdotten du får til sushi. Nei, ekte wasabi er et kjemisk og botanisk mysterium som får folk til å le, gråte og føle seg oppløftet på én og samme gang.

    – Det er bare mennesker som tåler ekte wasabi uten å få elektrosjokk, sier han. Han har holdt mangt et foredrag om denne mytiske roten – og røper gjerne noen av dens hemmeligheter. Men da må du være tålmodig. For han stopper ikke å snakke om dens helseeffekter.

    Nå hiver han en tepose i vann og sier:

    – Instant dashi. Lukt.

    Les hele artikkelen her.

  • Oslo for uinnvidde og viderekomne

    Oslo for uinnvidde og viderekomne

    Denne artikkelen ble først publisert i Dagsavisen

    Høsten har røsket stafettpinnen ut av hånda på sommeren. For bare noen dager siden skjedde det. Du merket det kanskje da frostrøyken plutselig hang i lufta. Da vinden snek seg inn under jakka. Eller da du kjente trang til å sette på Nick Drake, Elliott Smith eller The Smiths på vors. Det skjer like brått hver gang. Én dag spiser du reker og drikker Sancerre i sola. Neste dag strammer du skjerfet rundt halsen og tenker: «Nå er det gjort.»

    «Skinnende gul kantarell og nattbad i morild er det eneste forsonende med at sommeren nærmer seg slutten», skriver matspaltist Andreas Viestad. Han hevder at det ikke finnes noe bedre enn kantarell stekt lenge i masse smør, krydret med salt og nykvernet pepper, og servert på ei skive grovbrød, spist i solveggen en lat dag i august: «På slike dager kunne jeg ønske at august, denne skjelvende strengen mellom sommer og høst, varer evig.»

    Personlig ønsker jeg høsten velkommen i år, fordi jeg ikke lenger orker å late som om alt er bra. Verden går av skaftet, og vår generasjon er gjennomskaket av eksistensiell angst. Høsten danner en slags kulisse for melankolien, gleden over å være bedrøvet – en følelse mange av oss omfavner som en søster.

    Kanskje kjenner vi sterkere enn før behovet for å trekke oss tilbake, spise comfort food og gråte litt oftere. Søke tilflukt under et varmt pledd. Hente frem de deilige, tunge klærne fra garderoben: Chelsea Boots. Ullfrakken. Cordfløyelen. Det altfor dyre skjerfet som plutselig gir fullstendig mening. Mystiske sigaretter under luebremmen. Samtaler som strekker seg langt ut i mørket. Da går det fint. Da kan høsten få komme. 

    Det er egentlig ganske deilig at byen roer seg i denne sesongen. Den mørkner, lukter av fuktige trær og et tynt lag av bakrus og dugg. For deg som er ny her, kanskje bor du i et kollektiv som er både mindre og dyrere enn du trodde var mulig, er dette din første høst i hovedstaden. Du skal finne deg selv i en by du ikke kjenner. Det er like vanskelig som det er vakkert. 

    Dette er ikke en guide til de hippeste stedene og trendene i Oslo. Det er en høstlig velkomst. En samling stemninger og røster fra folk som kom før deg, og som ble værende. Folk som vet hvordan byen kan føles overveldende og overraskende hjemmekjær, ofte på samme dag.

    Velkommen skal dere være, alle sammen – uinnvidde og viderekomne.

    Oslo er ikke London. Ikke Berlin. Ikke New York. Den prøver heller ikke. Oslo er liten nok til at du aldri er mer enn én trikketur unna noen du har kranglet med, kysset eller lånt lighter av i bakgården på Becco. Samtidig er den stor nok til å romme både en koreansk bistro i en bakgård – og en livskrise i solnedgang på Ekeberg. 

    Her kan du spise pho på Xin Chao for under hundrelappen og bruke 600 spenn på løyrompasta og naturvin på Arakataka senere samme kveld – uten å føle deg som en hykler. For du er sannsynligvis begge deler.

    Arakataka er en evig klassiker i Oslo.

    Johanne Brynildsen Sørheim: – Gå på nabolagssafari!

    Alle kommer til å si: «Gå på Chengdu.» Ikke hør på dem. Eller jo, hør, men stopp ikke der. Det mener i hvert fall Johanne Brynildsen Sørheim, matspaltist i D2.

    Johanne flyttet til Oslo omtrent dagen etter videregående på Hamar. Hun hadde med seg én søster, én køyeseng og tre samboere. Pluss en god dose nysgjerrighet.

    – Langgata var min første Oslogate. Vi bodde fire stykker på tre soverom, og jeg husker at de andre var studenter. Jeg gjorde det jeg fortsatt gjør – snuste litt rundt og skulle finne ut av det, forteller hun.

    Johanne Brynildsen Sørheim er matspaltist i D2, og anbefaler nabolagssafari.
    Johanne Brynildsen Sørheim er matspaltist i D2, og anbefaler nabolagssafari.

    Hun jobbet i en naturvernorganisasjon og hadde 15.000 i måneden etter skatt.

    – Jeg var egentlig også som nå: alltid blakk, men alltid raus. Det er alltid noen rundt bardisken som har enda mindre spenn enn deg. Vi drakk billig øl på Cacadou, Ocean og Rett Inn Bar, og ble DRITINGS på Perestrojka. Det var før restaurantbølgen. Utover at Lofthus hadde god pizza, Lille Saigon 2 lå på Birkelunden og hadde chilicrisp og nummer 17, og Punjab Tandoori var en selvfølge, så var det vel egentlig bare Arakataka som gjaldt, stedet som beviste at det gikk an å spise skikkelig digg mat, selv som blakk og rufsete.

    Hun ler.

    – Det å ha så sinnssykt mange gode restauranter som vi har nå, innbyggertallet tatt i betraktning, er en stor luksus. Den gang da var den store gleden surdeigsbrød og et enormt utvalg urter og sauser på internasjonale matbutikker.

    Oslo har alt.
    Oslo har alt.

    Det er ikke bare utvalget som gjør Oslo spiselig, ifølge Johanne – det er hvordan byen kan brukes.

    – Gå på nabolagssafari! Jeg elsker å tråkke rundt på Frogner og se på rare folk jeg ikke kjenner. Folka på WB Samson på Frogner er noe helt annet enn folka på WB Samson på Carl Berner. Ta kaffe nummer to på Café Elise. Ta en litt flau, men veldig digg grønn juice på Eckers hvis det er sommer, og skikkelig god kakao på Anne på Landet i Frognerparken hvis det er vinter. Sitt i vinduet på Vineria Ventidue og del en pasta.

    Det aller beste med Oslo er ifølge Johanne at det er en liten stor by. For henne handler det ikke om å jakte på trender, men om å grave seg inn i den.

    – Jeg vil slå et slag for å bli kjent med institusjonene. De er ikke nødvendigvis alltid best, men de gir deg følelsen av å kjenne byen. Og det trenger man, spesielt når man er ny.

    Hun ramser opp:

    – Bestill en cæsarsalat uten kylling, uten krutonger og uten bacon – pluss fries og en martini, på Lorry. Spis dagens til frokost på Punjab Tandoori med noen kompiser på en søndag. Eller ta andeconfitsandwichen fra Galopin på Vulkan, men spis den på en benk langs elva. Spis løyrompastaen på Arakataka. Kald kylling i sesamsaus på Izakaya. Karaagen på Koie er fortsatt Oslos beste friterte kylling. Sitt og glo på (snille) kulturmenn på trappa på Kafé Oslo. Bestill husvin på Smia på Vålerenga – i verdens hyggeligste bakgård.

    – Og nei, det er ikke flaut å bestille husvin. Det er veldig lite vin på norske restauranter som faktisk er dårlig. 

    Izakaya er kjent for stort utvalg sake og småretter.

    Mohammed Sarmadawy: – Mat er aldri bare mat

    En annen som har brukt byen og magen som kompass, er Mohammed Sarmadawy, mannen bak den populære Instagram-kontoen MatMeg. Han kjenner seg godt igjen i følelsen av å være ny og blakk i en fremmed by.

    – Jeg hadde bare råd til pizza og kebab som student, forteller han.

    – Det var ikke det at det var dårlig, men det var det eneste jeg visste fantes. Jeg visste ikke hvor jeg skulle begynne hvis jeg ville prøve noe annet. Det vanskeligste var faktisk å oppdage at det i det hele tatt fantes noe annet. 

    Mohammed Sarmadawy mener Oslo vokser som storby.
    Mohammed Sarmadawy mener Oslo vokser som storby.

    Jo mer han reiste og spiste, jo tydeligere ble én ting: mat er aldri bare mat.

    – Mat er fellesskap. En måte å forstå verden på. Til mer mat jeg har opplevd i verden, til mer har jeg skjønt hvor mye glede og hvor mye man kan dele med venner og mennesker gjennom mat.

    Han stopper opp.

    – Jeg tror ikke folk skjønner hvor mye en variert matscene faktisk gjør med en befolkning. Se for deg Oslo uten et eneste spisested – hvor trist hadde ikke byen og menneskene i den vært? 

    Oslo vokser som en storby i verdenssammenheng, og det begynner å komme flere og flere nye konsepter som fargelegger byen gjennom mat og matkultur, mener Mohammed. For å vise fram bredden i byens matscene, og gjøre det lettere å finne nye smaker, startet han MatMeg.

    – Jeg ville lage noe som kunne hjelpe andre å finne det jeg selv lette etter. MatMeg er en slags katalog, men også en invitasjon til å utforske byen. Ellers sier jeg alltid: Samle venner, spleis på ingredienser og lag en rett dere aldri har prøvd før. Det er en perfekt unnskyldning for å møtes – og for å mate seg selv på alle mulige måter.

    På spørsmålet om hvor man begynner for å spise billig og bra i hovedstaden, ramser han gjerne opp noen favoritter:

    – Ramen på Hrímnir. En kjapp smårett hos Peder før dere går ut. Pannekakebuffet på Arv på søndag hvis hangoveren har satt seg. Pho på Xin Chao. Falafel på Jamals Falafel. Punjab Tandoori for superbillig indisk. Prøv sandwichen på Mikes Corner, sushi wrap på Kims kitchen og tacoen på las cazuelas sabor a Mexico.

    Han smiler.

    – Jeg kan fortsette i evigheter. Alt er på MatMeg, du trenger bare å scrolle litt.

    Torstein Slåen: – Finn deg et stamsted

    Musiker Torstein Slåen husker veldig godt følelsen av småkaos da han kom til Oslo første gang. Han klarte aldri helt å skjønne hvor noe lå.

    – Jeg kom rett fra tre år i Trondheim, en by jeg følte meg ferdig med nettopp fordi jeg hadde oversikt. Så det at Oslo var litt rotete, det var egentlig akkurat det jeg trengte.

    – Det var som om gatene hele tiden flyttet på seg. Uansett hvor jeg gikk, dukka plutselig St. Hanshaugen opp. Oslo føltes litt som Galtvort – trappene bytter plass, byen er aldri helt den samme.

    Torstein Slåen slår et slag for stamstedene.
    Torstein Slåen slår et slag for stamstedene.

    Torstein begynte å gå lange turer uten mål og mening. Tok til venstre når han egentlig skulle til høyre.

    – Jeg gikk innom steder som så rare eller fine ut, og sakte men sikkert begynte byen å gi mening. Ikke sånn med kart og oversikt, men med stemninger og favorittgater og steder jeg ville tilbake til.

    Slåen tror det er viktig å finne seg et stamsted, og ikke nødvendigvis ved studiestedet, men i nabolaget der du bor. Det gjør noe med tilhørigheten, mener han.

    – Jeg tenker det finnes masse å oppdage bare innenfor en kvarters radius fra hjemmet ditt, det gjelder bare å være nysgjerrig og litt tålmodig.

    Han slår også et slag for å sikre seg faste holdepunkter i form av abonnementer og sesongkort.

    – Da det første storstipendet kom, kjøpte jeg sesongkort på Nasjonal Jazzscene. 1200 kroner for studenter er verdt hver krone. Framtids-meg kommer alltid til å takke fortids-meg for det. Cinemateket er det bygget jeg har grått mest i i hele Oslo, bortsett fra kanskje hjemme. 70 kroner per film – det er en veldig god penger-til-tårer-ratio. Man kan le der også, altså.

    – Og så må man lage store gryter med mat, legger Torstein til. Det er viktig. Bare kok sammen noe, inviter folk, del. Det er kanskje den enkleste måten å føle seg hjemme i en stor by.

  • Soulens arkivar

    Soulens arkivar

    – Herregud, mannen er sjuk i hodet, utbryter en musikkglad kompis med stor entusiasme når jeg forteller at jeg skal intervjue hovedstadens soul-ekspert Tommy Søvik. Han har nettopp gitt ut Soul Voices, en bok om svart musikk, politisk soul og sjangerens påvirkning på amerikansk politikk fra borgerrettighetsbevegelsen og fremover. Vi snakker motstandskamp på syvtommere fra 1960–1980-tallet, epoken som regnes som «the heydays» innen soulmusikken.

    Boken er blitt en usedvanlig vakker og grundig utgivelse, skrevet over fire år og møtt med begeistring i norsk presse. Den resonnerer, ikke bare fordi den kaster nytt lys over soulens gullalder gjennom obskure og sjeldne musikalske funn, men fordi den kjennes smertelig aktuell i møte med dagens amerikanske virkelighet.

    Og så er det jo noe med singlene selv: små, fysiske kunstverk. De beste samleobjektene har nettopp denne estetiske kvaliteten, det man har lyst til å løfte ut, og vise frem.

    Da vi møtes på Trekanten en fredag formiddag, må jeg derfor tillate meg å spørre: Hva driver en mann til en så dyr hobby, som attpåtil er dyrere enn Burgund?

    Han ler litt.

    – Jeg driver jo ikke med dette fordi det er dyrt, men fordi jeg elsker denne musikken og selve gjenstanden den er utgitt på. Jeg kaller dem små kunstverk, fordi de er veldig flotte å se på. Det er ikke akkurat frimerker, men du kan samle på dem og lage en klubb rundt dem. Og de siste årene har prisen på singlene gått ekstremt opp. Det er skikkelig nørderi, men nå er det så dyrt at folk nesten ikke har råd lenger. Vi snakker titusener per stykk.

    Tommy har riktignok fordelen av tid. Han begynte å samle på singler for godt over 30 år siden. 

    – Det var jo dyrt den gangen også, å betale 100 pund da var jævlig mye penger. Men i dag koster den samme singelen kanskje 1000 pund.

    Det er altså ekstremt dyrebare objekter dette intervjuet skal kretse rundt. Ikke digitale filer, ikke strømmetall, men fysiske singler av typen man selv vokste opp med på tidlig 2000-tallet. (Min far tok med Lauryn Hill- og Eminem-singler fra turneer i Japan. Jeg husker følelsen av å høre én låt ihjel. Det skapte en helt annen lytteopplevelse.)

    Hva var det som dro Tommy mot soulen i utgangspunktet, av alle sjangre som overhodet eksisterer?

    – På min tid var det litt forskjell på hvem man var i et miljø, sier han. Musikken var en utrolig viktig del av miljøet, og med den fulgte det også et estetisk uttrykk og til sammen ble det en del av identiteten din.  I den brede popmusikken – metal, heavy rock, punk, soul – var det også båser. Du likte ikke disco og punk, de var motsetninger. Eller metal og soul. Valgte man et miljø, tilhørte man det.

    Søvik vokste opp utenfor Bergen på 80-tallet, i en liten gjeng på kanskje et dusin mods. De hadde snappet opp restene av mod-kulturen fra Storbritannia. Og i arbeiderklassen var det reggae- og soul man hørte på.

    – Hvordan jeg kom inn i dette er et godt spørsmål. De fleste svarer at de kom inn via hiphop, man digget sjangeren og begynte å grave seg bakover og oppdaget at det meste var samplet. Men for meg var det ikke hiphop; det var den britiske undergrunnskulturen, å være mod.

    Kanskje er det nettopp dette britiske, det upolerte, rå og opprørske, som gjør at Tommy trekker mot den delen av soul som er eksplisitt politisk. Soul har aldri bare vært kjærlighetshistorier eller dansbart driv.

    – Det som catcher de fleste med soulmusikken, er det dansbare, det groovy. Det beveger deg, det er “uplifting”. Det går nesten ikke an å høre en soullåt uten å bli dratt mot dansegulvet eller til eller annet uttrykk for bevegelse. I utgangspunktet var mod-kulturen knyttet til den oppbyggelige og dansbare delen.

    Men for Tommy var det noe mer som lå under og presset på.

    – Jeg ble mer og mer interessert i å virkelig lytte: hva synger de om? Etter hvert fant jeg ut at det ikke bare er kjærlighet, som det riktignok er mye av, men også politiske ytringer om livene sine, om oppvekst og utfordringer i dagliglivet, som jeg ikke kjente til og ikke forstod.

    Han husker øyeblikket han ble hektet på det politiske.

    – Jeg kjøpte for tjue år siden en låt som het «Speak, Ghetto, Speak». Bare tittelen gjorde meg ekstremt nysgjerrig. Jeg kjøpte den først og fremst fordi den var nydelig som kunstverk, men også på grunn av tittelen. Dette ble startskuddet. Teksten uttrykker at de som bor i ghettoen er nødt til å si ifra – de må synge ut. Veldig opprørskt. Jeg kjente: «Shit, her er det noe jeg må ta tak i.» Fra da begynte jeg å lete etter titler med politisk innhold.

    Det er her Soul Voices virkelig begynner: i den insisterende stemmen bak grooven, i musikken som løfter, men som også bærer på noe langt tyngre.

    Tommy forteller at han alltid har vært opptatt av urettferdighet. Ikke bare rasismen i musikken han har gravd i, men urett generelt.

    – For meg er det utrolig opprørende historier de forteller, sier han. Jeg trodde jeg kunne det meste om rasisme, urettferdighet, «separate but equal»-delen. Men en av låtene i boka handler om en sann historie: en svart soldat som kommer hjem etter at han har blitt drept i Vietnamkrigen. Når han skal begraves, får han ikke lov til å ligge på kirkegården, for der ligger de hvite. Ingen hvite vil ha ham der. Det var mindblowing for meg: Etter døden, når det bare er knokler igjen, finnes det fortsatt farge og rase. Superrasistene graver opp sine svarte forfedre for å flytte dem fra kirkegården.

    – Jeg ble rasende av dette, sier Tommy. – Det er insane. 

    Vi kjenner historiene om sitteplassene i bussene, men dette går dypere. At mennesker som lever i et så brutalt system likevel klarer å finne gleder i hverdagen og forsøker å komme seg gjennom den. Vi snakker om hvordan soulmusikken er full av sjel, og at sinne ikke alltid trenger å låte hardt; at fellesskapet, kjærligheten og solidariteten kan være like politisk som et rop. 

    – Dette er ikke bare offer – og lidelseshistorier, men musikk brukt som empowerment, det er så mye kraft her, sier Tommy.

    Det er likevel noe eget ved å møte en mann som har gått så dypt inn i materien. Han er ikke bare samler; han er en som åpner dører, deler kunnskap, og DJ-er musikken ut i verden. Jeg spør ham om det norske soulmiljøet: Finnes det? Følger folk med?

    – Godt og godt, det finnes mange som spiller soul i Oslo og Bergen, sier Søvik. Men internasjonalt er det et kjempefenomen. 

    Søvik tror han har 2000 venner på Facebook som er interessert i dette. 

    – Jeg bruker Facebook utelukkende til nørderi – kommunisere musikken, snakke med andre som elsker den, stille rare kildespørsmål. Internasjonalt, når vi snakker om 60-, 70- og 80-talls soul – det er stort.

    Denne tidsalderen regnes som gullalderen, selv om det finnes obskure ting fra 90-tallet også. Men boken hans begynner i 1960 og slutter i 1980, for etter det tar discoen over.

    – Soulmusikken i ’71 er det største popfenomenet, sammenlignbart med hiphop i dag. Så stort at tusenvis av familiedrevne, små selskaper ble kjøpt opp av noen få, store, hviteide selskaper. De tar kontroll over låtskrivere, personell, artister, kuer dem og fører dem i en mer kommersiell retning. De tar bort det politiske.

    Samtidig skjer det store skifter i verden: Vietnamkrigen tar slutt, Black Panther Party faller fra hverandre, og energien som bar musikken gjennom tiåret, forsvinner.

    – Tekstene mister den politiske kraften, og det handler stort sett om oppfordring til dans og disco. Soul har alltid hatt dette også, men så kommer en konservativ era i USA, og hiphop overtar på 80-tallet med Public Enemy, «Fight the Power» og sånne ting. Det er en kort pause før det tar seg opp igjen. Jeg mener at det er i hip hop det politiske er i dag. 

    Jeg spør om soulen får en slags renessanse nå. Hiphopen viser jo stadig til fortiden.

    – Ja. En av overskriftene i boka jeg er mest fornøyd med, heter Straight Out of Soul. Den handler om at hiphop bygger på sin fortid. Alt er samples; det er en referanse til soulhistorien.

    Søvik er spesielt glad i hiphop som bruker 70-tallets soulsamples.

    – Jeg kjenner igjen sounden, særlig i politisk musikk. Public Enemy er en stor favoritt. Men det finnes også mye bra norsk hiphop jeg oppdager nå. Kanskje ikke så politisk, men hvor sounden resonerer hos meg.

    Jeg vil høre mer om hvordan boken er bygget opp. Han er jo på mange måter en arkivar: en som tar vare på fortiden og bringer den videre. Hva opplever han som den viktigste jobben som forfatter og samler?

    – Jeg ønsker å ta vare på historien. Jeg satt med en database på 2200 politiske singler jeg hadde samlet i 20 år, og ville at historien skulle ut, svarer Søvik.

    – Vi kjenner Nina Simone og Marvin Gaye – What’s Going On er fantastisk – men jeg var lei av å lese om de samme, gamle historiene alle kjenner, når jeg visste hvor mye annet som fantes.

    Han begynte å kategorisere låtene: de forsiktige uttrykkene tidlig på 60-tallet, som gradvis blir tøffere. Borgerrettighetsbevegelsen gir musikken mer kraft, og musikken gir kraft tilbake. Hoveddelen av boken dekker perioden 1968–73, og har fått overskriften Soul on Fire. Den starter ved drapet på Martin Luther King og flodbølgen som følger: eksplisitt politiske låter, James Brown som roper «I’m Black and I’m Proud», stolthet, identitet, Black Panther Party, kritikk av Nixon og Vietnam. Fra 1975 og utover fader den politiske kraften ut. Platebransjen tar over.

    Kan man likevel si at ti års musikkhistorie ga et folk stolthet og råderett?

    – Ja, enormt. Det kommer frem i låtene – «Black is beautiful», afros, natural hair, røtter i Afrika. De eier identiteten sin. De tar tilbake det som var forsøkt fratatt dem. Og hiphop kunne hatt nytte av den selvtilliten i dag.

    – En ny generasjon musikere hadde faen ikke turt uten soulen! sier jeg.

    – Veldig godt tenkt – enig, svarer Tommy og smiler.

    En samtale med Norges soul-ekspert får meg til å tro enda sterkere på musikkens kraft. Det ligger en trøst i tanken på at det implisitt politiske i musikken kan samle mennesker på en måte som ofte er mer virkningsfull enn partipolitiske fronter. For det er ingen tvil om at det politiske landskapet i dag preges av fraværet av tydelig aktivisme. Jeg spør hvordan han opplever ungdommens politiske bevissthet i 2025.

    – Jeg er far, og har vært lærer i over tjue år. Jeg treffer ungdom daglig. Jeg ser ikke kjempelyst på det politiske engasjementet. Noen har det, men langt færre enn på min tid. De klarer ikke ta alt inn, og det går for fort. Alt skal mates i små reels. Og vi har det ganske godt i Vesten. Så nei, dessverre, sier Søvik.

    Men kanskje kan aktiv lytting hjelpe. Han fortalte tidligere at han setter av en hel time til å høre på musikk. Lyttebarer dukker dessuten opp i bybildet – rom for nærvær, konsentrasjon og sanselighet. Kanskje et tegn på at vi ønsker å våkne?

    – Veldig kult at du sier det. Jeg holdt et foredrag på NMH, og flere jazzstudenter kom bort og syntes det var fantastisk å høre at musikken er politisk, sier Tommy. – Når jeg skal snakke for en gjeng 18-åringer, skal jeg spørre dem: Lytter dere virkelig? Er det bare rytmen, eller også bluesen?

    Det er ingen tvil om at arbeidet hans er en hyllest til den mangfoldige soulmusikken. Han har bevisst forsøkt å holde seg selv i bakgrunnen. Det er artistene som forteller historiene; Tommy organiserer dem bare. Han forteller også om singelen som følger med boka, et testpress fra 1963 han kjøpte for 15 år siden.

    – Jeg trykket opp fem hundre eksemplarer. Det står bare tittelen på låta; jeg vet ikke hvem som har laget den. Jeg brukte et par år på å finne tillatelse uten hell, men valgte likevel å gi den ut, forteller han.

    – Jeg setter av pengene i en sperret konto i to år. Hvis noen kjenner igjen artisten når folk begynner å spille den, går pengene til dem. Hvis ikke, går de til museet Smithsonian’stNational Museum of African American History and Culture i Washington DC – de som virkelig legger penger i dette i disse harde Trump-tidene, hvor han prøver å styre hva som skal skrives om fortiden.

    Å lete etter nisjeuttrykkene kan gi oss den sanne historien, tenker jeg etter intervjuet med Søvik. Sannheten kommer ikke nødvendigvis frem i skolebøkene; den finnes kanskje først og fremst i musikken.

  • Sommeren vi søkte etter mening

    Sommeren vi søkte etter mening


    – Jeg er fortsatt for knust til å date.

    Jeg overhører to kvinner i samtale mens vi vandrer gjennom et sublimt vakkert fjellandskap, ytterst på Helgelandskysten. Vi er på vei til Cezinando-konsert under årets Trænafestival – en kulturopplevelse like spektakulær som landskapet den finner sted i. De to har trolig kommet langveisfra, men later ikke til å kjenne hverandre fra før. Nå deler de åpenhjertig erfaringer fra livet. Som, i det store og det hele, har skuffet dem.

    Den ene kvinnen forteller den andre at hun ikke engang vet om hun liker menn lenger. Hun har ganske enkelt blitt skuffet for mange ganger. Den andre må innrømme at hun er enig.

    – Sort of back in that game. Men jeg er ikke klar for noen ennå. Kanskje er det kvinner jeg må gå for, sier hun og ler.

    – Jeg tror jeg vil ha barn, da, fortsetter hun.

    – Hvor gammel er du? spør den andre.

    – 34.

    – Du har fortsatt god tid.

    Så blir de stille. Og jeg innser at denne sommeren – med all sin skjønnhet, og alle sine problemer – vil bli en tid for kontemplasjon. Hva lengter vi etter? Hva søker vi? Vi har blitt eksperter på å kontrollere alt – kalenderen, kroppen, karrieren. Men hva med kjærligheten? Fruktbarheten? Og den jævla drittverden vi lever i? Hva er meningen med det hele?

    Jeg, som overhører samtalen, har heller ikke svaret. Men jeg noterer i skriveboken min: Knuste kvinner og menn … på leting etter noe som føles ekte.

    Sommeren 2025 har vært preget av en dystopisk følelse – til tross for knallvær og festival. Gaza utsultes. Klimaet er i krise. Og Vesten lider av konstant dårlig samvittighet, kanskje nettopp fordi vi har trukket de beste kortene. Hvordan skal vi fortsette å leve i denne verden?

    «Hvis du bare ser lyst på ting, kan det hende du ikke oppdager andre menneskers smerte,» sier Vigdis Hjorth i en samtale med Hans Olav Brenner, om viktigheten av å gå ned i det som er vanskelig og tungt.
    Det er meget treffende. Kanskje er det til og med nødvendig å være trist, sint og fortvilet akkurat nå. I en verden preget av kynisme og overfladisk spill, kan sårene våre være det eneste som gir oss bakkekontakt. Ingenting ydmyker stoltheten mer enn et knust hjerte.

    Musikere snakker ofte om å utvikle et tredje øre – en evne til å høre seg selv. Kanskje er det nettopp det vi må gjøre: lytte mer intenst til oss selv, slik at vi lettere kan forstå hvor tonedøvt vi lyder om dagen.

    Så la oss, for et øyeblikk, gi opp kontrollen. For mange oppstår nettopp de sterkeste øyeblikkene om sommeren, når pulsen går ned.

    Les hele artikkelen her.