Når pappa trommer med fingrene på bordet starter jeg å vugge i takt. Gjennom musikken er jeg min fars datter. Alltid i takt.
Jeg er bare fem år gammel når en av landets mest distinkte jazztrommiser med to visper i hendene gir seg technoen i vold og bestemmer seg for å gi ut soloskive. På denne tiden skyller en elektronisk bølge over moderne europeisk jazz med blant andre Bugge Wesseltofts New Conception Of Jazz, Nils Petter Molværs Khmer og Eivind Aarsets Electronique Noir i spissen. Den nye lyden av jazz er fordomsfri, konstant søkende og grensesprengende, og musikerne gjør hver sin vri på den frieste musikkformen de kjenner til.
Pappa bygger et lite studio i Skien og tilbringer alle døgnets timer foran de store, tunge maskinene. De få gangene han faktisk er hjemme sitter han bare og trommer med fingrene på tastaturet. Min lillesøster spør ham: hører du musikk? Han nikker og svarer at han hører musikk inni hodet. Skal vi bytte hode? spør hun. Jeg vil også ha et stort hode med musikk inni.
Ryktene skal ha det til at pappa spiller som en Gud, men han har aldri vært spesielt opptatt av å spille trommer. Han er snarere lidenskapelig opptatt av alt som har med lyd å gjøre. Der en god del trommeslagere er opptatt av å få settet til å groove, kan pappa i de mest utrolige solo-partier få skarpen til å hviske eller synge. Han kan fange personligheter (en gang spilte han nærmest sin egen far så tårene til min farfar rant) og, hvis han er preget av en spesiell stemning, mane frem lyden av en dødsstille sjø eller små bølger som slår inn mot svaberg. Han rendyrker instrumentering i den grad at han flytter publikums fokus vekk fra en melodi som er lett å tolke, og bringer frem lydmessige kvaliteter jeg ikke ante fantes.
Min lillesøster og jeg irriterer oss selvsagt over dette – i våre ører – totalt amelodiske stoffet. Det eneste vi ber om er forutsigbare rytmer vi kan hoppe i takt til. Vi ber på våre knær – snille pappa, spill noe som kan danses til! – men får det sjelden som vi vil. Uansett hvor mye pappa forsøker å blidgjøre jentene sine, faller han tilbake på intrikate mønstre. Det er først senere vi innser at det er meningsløst, ja, rett ut frekt, å be denne mannen om å spille noe forutsigbart.
For pappa er en musikkens filosof. Og filosofer lever av å gjøre det vanskelig for seg selv og sine tilhørere.
«Det er ikke så viktig for meg å spille trommer som at musikken hjelper meg til å se ting klarere», hevdet pappa i et intervju med Klassekampen i 1990. Ved å tilføre det akustiske trommespillet det elektroniske utvidet han mulighetene til å jobbe med lyd i denne verdenen. Og det skapte muligheter for en annen type improvisasjon, sammenliknet med det vanlige jazzidealet.
Pappa har alltid trådt fram i livet uten sikkerhetsnett og nærmest på instinkt takket nei til oppdrag som klinger av mynt. – Kan du ikke bare ta deg en eventjobb som alle andre?, har ethvert menneske i hans liv foreslått. Men svaret har alltid vært det samme: Han er ikke i stand til å gjøre ting som ikke har noe å gjøre med ham personlig.
En liten anekdote kan illustrere hans ubendige karakter: Da pappa var student på Norges Musikkhøgskole, skrev han særoppgave om Miles Davis. Men så var det innbrudd i bilen der oppgaven hans lå, og han hadde ingen kopi. Han tok aldri kopi. Pappa hadde ingen ekstra kopier, verken av særoppgave eller identitet. Den unge, radikale og nytenkende trommeslageren gjentok ikke seg selv og sørget for å være ny i alle situasjoner. Ethvert beat var i bunn og grunn en form for reinkarnasjon. Som dikteren Yeats sa det: «Jeg døde mang en gang, for kun å gjenoppstå.» Som trommeslageren Kleive sa det: «Used to be dead, but woke up again. Again».
Også i BITT silte det seg ut en form han ikke hadde sett for seg. Etter å ha nesten gjort seg ferdig med plata, oppdaget han at det måtte legges til sang (!) for at det hele ikke bare skulle fremstå som komp. Ordene som kom til uttrykk var ikke akkurat lyrikk på Hauge-nivå, men godt skjulte tekster der ordene hadde en funksjon.
Da debuten omsider ble sluppet, viste han for alle og enhver at han var litt av en maskinoperatør. BITT var, og er fremdeles, en til dels aggressiv plate. Her er ingenting løst, alt har et tungt og distinkt beat, og hele skiva bærer preg av fatterns fascinasjon for The Prodigy og Squarepusher. Med musikerne Bugge Wesseltoft og Terje Rypdal på computere, gitarer og synthesizere, skapes et konsentrasjonskrevende, mørkt, langt, improvisert og rockete format. Musikken veksler mellom tekno-stemninger og sterkt rytmiske utblåsninger, snerrende presise og allikevel uforutsigbare partier, og er støyende, eksperimentell og elektronisk bearbeidet i formen. Vi er også innom rene perkuksjonssekvenser, og på noen kutt «dukker det opp en vokal av det nesten primitivt rocka slaget», som en anmelder konkluderte litt skuffet i Dagbladet. Men først og fremst er BITT visjonær og litt vanskelig å forstå seg på, slik uforglemmelige kunstverk ofte er.
Døtrene på fire og fem år får det endelig som de vil, våren 1997. For første gang på veldig lenge har pappa laget musikk det er mulig å danse til. Vi knipser og tramper, jubler og hikster. Med dansbar rytmikk i moderne techno-innpakking, drømmer vi om at pappas debutskive får innpass på europeiske klubber. Mamma ser for seg turné og begynner å sy sceneantrekk. Det blir mye fest og moro i huset med venner, folk danser og digger låta «Salute». Men musikken til pappa faller mellom flere stoler, slik den ofte gjør. Skiva blir elsket av hans trofaste tilhengere, men ingen stor hit hverken på klubber i Berlin eller hos Jazzlandfans.
Men fattern har gitt alt og opplever at følelser settes i sving. Det kjennes godt i magan, og det han driver med er ekte.
Da jeg her forleden ringte ham og fortalte at jeg ønsket å skrive om BITT, ble han litt overrasket. Jeg argumenterte for at folk vil lese om Audun Kleive, at det var lenge siden sist, og at det dessuten var på høy tid at han gjorde noen intervjuer for å fortelle om sitt kommende prosjekt «HerZling», en 8-kanals surround sound sceneproduksjon i dyp kommunikasjon med den indiske danseren Sudesh Adhana. Det hadde han ingen planer om foreløpig, kunne han fortelle, og begynte isteden å ramse opp de endeløse detaljene ved selve prosjektet og alt jeg kunne glede meg til.
Jeg la på røret, og tenkte for meg selv at pappa er og forblir en gåte. Han er en verdensstjerne bare i kraft av å spille trommer – hvorfor gidde å bruke så mye tid på å produsere innfløkte lyder som etter alt å dømme vil falle for stumme ører? Allikevel klarer jeg ikke å la være å smile av tanken på denne musikkens filosof som foruten å spille fletta av folk på scener verden over, dag ut og dag inn sitter i den mørke hulen sin og forsker på lyder og ideer og maskiner og musikk. Kanskje en dag vil skiva få sin renessanse …
