Hvilke spisesteder var best og viktigst i 2023? I år har jeg fått den store æren av å være juryleder for Subjektprisen, i priskategorien Årets mat og drikke. Dette er de fem nominerte.
Subjektprisen er en feiring av kulturåret som gikk, og en anerkjennelse av initiativtakerne som gjør Norge til et bedre land å bo i.
Selv om det ikke er synlig før på tampen av året, pågår arbeidet med Subjektprisen gjennom året rundt. Subjekt er avisen som dekker kulturlivet tettest, og noterer seg utstillingene, utgivelsene og stemmene som redaksjonen mener er de beste og viktigste bidragene til norsk kulturliv.
Subjektprisen 2023 er delt inn i ni kategorier, og består av heder, ære og en statuett. Vinnerne lanseres under en storslått prisutdelingsseremoni 13. desember hos Ambassaden i Oslo.
I priskategorien Årets mat og drikke har jeg nominert fem mat- og drikke-steder.
2023 er året Subjekt første gang deler ut en pris for mat og drikke, et vitnesbyrd om at hovedstadens gastronomiske scene aldri har vært mer glødende; en flamme som ikke ser ut til å avta etter to tiår med renessanse.
I en tid der det florerer av trendy restaurantkonsepter, ønsker vi å rette oppmerksomheten mot en aktør som har banet veien for dem. Arakataka var en av de første gourmet-restaurantene i Norge, og står fremdeles igjen som den desidert beste. Ikke mange har klart å holde seg like relevante over like lang tid.
Restaurantens bærekraftige profil er viden kjent; alle deler av dyret benyttes, restauranten har egen komposteringsmaskin, og menyen baseres på råvarer i sesong. I 2024 passerer Arakataka over 20 år, og har for lengst skrevet historie.
Fat City
Vi har de siste årene fått en rikere lunsjkultur i Oslo. I år fikk også Grünerløkka sin egen lunsjkonge, nemlig Fat City. Den kombinerte mat- og vinbaren og delien gir oss en ny variant av husmannskost, og tilbyr noen av de hippeste vinprodusentene på glass.
Fat City serverte årets beste ansjostoast, og plukkfisken med fermentert kål er et eksempel på hvor digg norsk mat faktisk smaker når det gjøres rett.
Med ingen bordreservasjoner skaper de lav terskel for å spise ute. Fat City minner om Landmark i Bergen, byen som fremfor noen vet å skape uformelle møteplasser på dagtid. Et lignende konsept var akkurat det hovedstaden trengte.
Madonna
Madonna er stedet ingen av oss visste at vi savnet. Vi ble umiddelbart solgt av deres unike bloody mary-drink med østersskjell. Løkpaien med beinmarg fremstår ikonisk. Det er ikke overraskende at det er folkene fra blant annet Ein og Einbar som står bak Madonna, steder som gjentatte ganger har gitt oss noen av våre beste mat- og vinopplevelser.
Madonna leverer en svært levende og variert meny, med innslag fra hele verden. De har skapt en lekegrind som ikke begrenser, men heller utfordrer til noe som ikke er blitt gjort før. Restauranten er årets mest lovende nykommer.
Panu
Panu på St. Olavs plass seiler inn som en av årets beste restauranter med kompromissløs kokkelering, uforglemmelig vin og sjeldent god bistro-atmosfære. Skapt av folk med bakgrunn fra legendariske steder som Pljoltergeist og Alkymisten, har Panu allerede fått en x-faktor som utvilsomt vil vekke stor, internasjonal oppmerksomhet i tiden som kommer.
Panu leverer fusion på aller høyeste nivå, og rettene blir stadig mer finslipte. Likevel er det nettopp dristigheten i smaksbildet som forbløffer mest. Det er lenge siden vi har smakt så karismatiske retter i Oslo. Se opp for Michelin-stjerne.
Varemottaket
Det var kanskje ikke overraskende at Varemottaket, som kunne skilte med to av Norges beste kokker bak grytene, ble en umiddelbar suksess. «Akkurat det vi trenger nå», slo byens anmeldere fast, og trillet utelukkende seksere på terningen. Kjøttretten med yorkshire-pudding har på rekordtid havnet på Dagens næringslivs liste over 25 av de mest ikoniske rettene i Norge.
Varemottaket er en av de mest lovende åpningene i nyere tid, og kanskje Norges hittil ærligste kjøkken. Peder og Halaigh leverer like mye et show som en gastonomisk opplevelse, og sommelier Danijela tilfører måltidet en ny dimensjon. Denne trioen skal man bare være klar over.
Franskmennene går mann av huse for den nye vinstilen «blouge» Nå gjør stadig flere produsenter sport i å utvikle nye, overraskende smakskombinasjoner.
Men hva i alle dager er blouge? Det er en vinstil som blander hvite (blanc) og røde (rouge) druer. Blouge-vin lages gjerne av det druematerialet som blir til overs etter den vanlige innhøstningen. Dermed hindrer den at druer som ellers ville blitt forkastet, går tapt:
– Blouge kan redde en dårlig årgang eller gi friskhet til en ellers for bløt eller «varm» rødvin som et resultat av klimaendringene, sier vinekspert Stefanie Schneider.
Schneider er tidligere vinansvarlig på den Oslo-baserte restauranten Hyde, som i år fikk sin første Michelin-stjerne. Nå har hun gått videre til Hotshop.
Merkelappen «blouge» er foreløpig ikke så kjent i Norge, men mange av oss drikker faktisk en kombinasjon av hvite og røde druer uten å være klar over det, ifølge Schneider.
Blouge er ny, sexy merkelapp på druene som ikke overlevde årets innhøsting. (Foto: Ingrid S. Augustsen.)
– Har du drukket vin fra produsenter som Matassa eller Frank Cornelissen, har du garantert drukket Blouge, sier Schneider.
Blouge ser tilsynelatende rød ut, men har nesten alltid noe hvitt i miksen, forklarer hun. En typisk blend kan være en tredjedel Gamay, en tredjedel Pinot Noir og … her kommer jokeren: En tredjedel Chardonnay.
– Vinen er lettdrikkelig og saftig, uten å mangle struktur, sier hun.
Selv er hun ihuga blouge-fan. Personlig foretrekker Schneider rødvin, men hvis den da også har en smule hvite druer i miksen, er det lettere å få den til å passe mye forskjellig:
– Det er ikke lenge siden jeg oppdaget at samlige av mine favorittrødviner faktisk var blandinger av ulike sorter og farger, sier hun.
Sommelier og restaurantsjef på Hyde i Oslo, Stefanie Schneider. (Foto: Ayae Maki.)
Større spennvidde
Også vinansvarlig på Kampen Bistro, Erik J. Laeskogen, har fått øynene opp for blouge det siste året, og mener stilen føyer seg i rekken av den aller beste naturvin: Enkle paletter, bærete, saftige og ekstremt drikkevennlige.
– Første gang jeg smakte blouge, eller restevin som den en gang ble kalt, ble jeg overrasket over den intense fruktigheten. Det var simpelthen «rett på bæra» med en gang, sier han.
Vinekspert Erik J. Laeskogen. (Foto: Privat.)
Løfter maten
Det betyr ikke at blouge ikke har særpreg. Faktisk kan du finne større spennvidde av smaker og bruksområder i blouge-vin enn i viner som bare består av røde eller hvite druer, mener Laeskogen.
– I dagens smaksbilder finnes en del fine og rene karakterer. Blouge-viner tar ikke personligheten fra rettene, men løfter dem, sier han, og legger til:
– Samtlige av dem er solide som fjell å støtte seg på.
Laeskogen trekker frem et eksempel på en pairing de gjorde her om dagen på eget kjøkken.
– Kokken vår, Thomas Moen, er en skikkelig syre- og umami-fyr. Det er ikke alltid like enkelt å finne en passende vin. Når han smaker viner som blouge, tar han det med en gang, sier Laeskogen og ler.
Han fortsetter med et smil:
– Vinens fleksibilitet gjør ham lykkelig.
Marius Bielle i Pomerol er blant produsentene som trosser alle regler og lager naturvin og blouge i verdens mest konservative vinområde. (Foto: Ingrid S. Augustsen.)
Den tilgjengelige, smaksklare vinen
Juicyness og bredt bruksområde til tross; mange av oss har enda ikke har fått med seg den nye trenden. Det å blande druer på denne måten har vært lite utbredt frem til nå, forklarer ekspertene.
– Det er stort sett naturvinsprodusenter som lager disse vinene, og det er fortsatt en vanskelig greie for mange, sier Scheider.
– Etter at naturvinene gjorde sitt inntog for en del år siden, ble dette en slags hype. Mange ser nok på naturvin som rebelske greier, men det er jo egentlig fremstillingsmetoder som ligger flere århundrer bakover i tid, legger Laeskogen til.
Ironisk nok er det nettopp nå, i en tid der de store, klassiske vinhusene sliter, at en ny generasjon naturvinbønder viser muskler.
Årets Burgund-slipp gav et alarmerende varsel om at den globale oppvarmingen setter nye rammer for vinproduksjonen over store deler av Europa. Merete Bø bemerket at årets Pinot Noir ikke var til å kjenne igjen, og at flere årganger gikk mer i retning av rik, sødmefull frukt som en direkte konsekvens av de varme temperaturene.
Dette lover ikke godt for de vektige vinene som har vunnet kredibilitet på grunn av sitt klassiske, kjølige preg.
For en underdog som Bluouge derimot, byr omstendigene på vekstvillkår. Ved å innføre en ny, sexy merkelapp på druene som ikke overlevde årets innhøsting, baner en ny generasjon vinbønder vei i et krevende marked.
– Alle områder endrer seg i takt med naturen, og nå er vi i en tid der naturen forandrer seg mye raskere enn tidligere, sier Laeskogen, og fortsetter:
– Midt oppi denne dreningen finner vi unge og foroverlente vinmakere som bidrar i riktig retning i denne utviklingen.
Det kan gi oss mer tilgjengelige og smaksklare viner enn noensinne.
Dette er ekspertenes favoritter:
Vår første vinanbefaling er en «Cuvée 910» fra produsenten Clos de Vignes du Maynes, Julien Guillot. Vinen er laget på druene chardonnay, gamay og pinot noir.
Den andre er også fra Clos de Vignes du Maynes, Julien Guillot. – Megamix vol.2 (Muscat, Gamay, Pinot Noir)
Dette portrettet ble først publisert i Ren Mat, sommeren 2023 Alle foto er hentet fra kokeboken Bra Kokt
En av Norges mest kompromissløse kokkepersonligheter er ute med ny bok. Selv foretrekker Christopher Haatuft helstekt and over fermentert kål og mener at ideen om den bærekraftige kokken er en alvorlig overforenkling.
– DET ER DIGG å slippe å måtte overbevise gjestene om verdien av billige råvarer, og liksom insistere på at beter har samme verdi som kjøtt. Vi kan servere hva vi vil igjen.
Det er Christopher Haatuft som setter tonen; en av de mest definerende kokkepersonlighetene i Bergen, om ikke i Norge for øvrig. Den rappkjefta pønkeren som kom hjem fra Amerika for 10 år siden og satte fyr på hjemlandet med restauranten Lysverket – en gastronomisk perle i Bergen med alt fra hval til and og svinehoder på menyen. Dritdyr mat for rike nordmenn, for å si det med Haatuft selv – fordi, og jeg siterer: «det blir jo banalt om restauranter ikke skal tjene penger».
Siden har han åpnet fem restauranter i spennet gourmet til pizza til kinesisk husmannskost. Alle vellykkede på hver sin måte. Det er klart det har krevd visjon og målrettet arbeid.
Haatuft har selv fortalt at han følte han måtte gjøre noe fornuftig med livet sitt. Pønkerlivet føltes makset ut på den mest uforsvarlige måten. Fyren legger ingenting imellom når han snakker, det er det verdt å merke seg. Ærlighet varer lengst, mener vår mann. Og det gjelder også i diskusjonen om bærekraft.
SPIS DET, IKKE MIST DET, er temaet for denne samtalen. Haatuft er aktuell med kokeboken Bra kokt, og undertegnede tar en prat med den erfarne kokken for å komme nærmere noen svar på hva som definerer et bærekraftig kjøkken.
Men det første Haatuft altså forteller oss er at han ikke er noe særlig interessert i å snakke om hverken persetorsk, Målselvnepe eller fermentering. Det som er så bra med det nordiske kjøkkenet akkurat nå, ifølge Haatuft, er nettopp det at det ikke er én trend som definerer oss.
– En tvangstrøye av forventninger er omsider skrudd av. Fokus på godt håndverk har erstattet langdryg historiefortelling, medgir Haatuft, og fortsetter:
– Kokker som Christopher Davidsen, som nettopp forlot Speilsalen, kan lage teknisk nydelig mat med bakgrunn fra konkurransekjøkken, uten at det er mindre interessant enn selvplukk og hode-til hale, noe som ville vært vanskeligere for 10 år siden. Kong Hans Kaelder i København er veldig i støtet om dagen og fikk nettopp to stjerner. Og de lager altså superklassisk fransk mat.
Ifølge Haatuft har det aldri vært større bredde mellom restaurantene i Michelin-guiden enn i 2023; fra Pjoltergeist-etterfølger Hyde i Oslo til superelegante Speilsalen i Trondheim.
– Det eksisterer i det hele tatt en langt større frihet i det nye, nordiske kjøkkenet. Folk kan lage mye bedre mat i den retningen som er behagelig for dem, sier Haatuft.
– Det betyr ikke at det er mindre fokus på bærekraft og regional matproduksjon; det er bare mindre maur, furugress og puter av halm på tallerken.
BERGENSEREN VIRKER i det hele tatt litt allergisk mot mat som må settes i kontekst for å rettferdiggjøres. Samtalen om bærekraft vil Haatuft beskrive som komplisert. Han har deltatt i utallige paneldebatter om temaet siden han åpnet sin første restaurant for 10 år siden. Han er kjapp med å slå fast at det han driver med ikke er bærekraft.
– Det er jo så godt som ingen som klarer å redusere karbonavtrykket i restaurantene sine, og det er det eneste som teller i denne diskusjonen. I beste fall kan vi bidra med kulturell verdi, sier Haatuft.
Det finnes en slags tricle down effect av det sånne som Haatuft gjør, som kan påvirke ting på sikt.
Men ideen om den bærekraftige kokken synes han er … en alvorlig overforenkling.
– Hvordan stiller du deg til at restaurantkonsepter som NOMA velger å lukke dørene for å omforme et enda mer bærekraftig konsept?
– Det finnes restauranter som driver enda mer bærekraftig enn NOMA. Problemet er bare at det er så godt som umulig å få endene til å møtes økonomisk, er Haatufts svar.
Selv mener konsernsjefen at det aller viktigste er å ivareta en god bedrift, for deretter å finne et utløp for de etiske overbevisningene som til enhver tid gjelder.
– Men som sagt, så er dette komplisert. Skulle jeg banalisert dette temaet, ville jeg laget en bærekraftig kokebok i stedet for biografien, sier Haatuft.
– Det kan du utvilsomt overlate til noen andre. En ny generasjon kokker mener jo at mat langt på vei er politisk. Nylig snakket jeg med en ung kokkelærling som understreket viktigheten av å ta et standpunkt. Han drev utelukkende med fermentering og no waste på fritida.
– STANDPUNKT OG FERMENTERING, sukker Haatuft i andre enden.
– Hva er det som er så spennende med fermentering, egentlig? Tror man at man er en del av et korstog fordi man fermenterer ting, eller at garum og koji er i spydspissen av the revolution? Det blir jo helt banalt!
– Er det ikke litt hipt med fermentering, da? Beef gar um laget som fiskesaus liksom?
– Hehe, jeg er ikke uenig i at det kan bli kul mat, men det har ingenting med bærekraft å gjøre. Du er ikke noen tung kulturbærer selv om du fermenter. Du er ikke en del av noe paradigmeskifte ved å være utrolig god på sylting. Sånn er det med den saken, sier Haatuft.
DET HAATUFT DERIMOT er opptatt av, er riktig råvarebruk. Han er for eksempel mindre opptatt av å bruke alle deler av dyret, og mer opptatt av å kjøpe riktig dyr.
– På Lysverket går det i mye and fra Holte. Det er enkelt å anvende hele dyret ettersom det ikke består av så mange smådeler. Jeg tar heller ikke inn mye oksekjøtt da vi ikke har bruk for alt på låret, sier Haatuft.
Rent kjøkkenteknisk tar restauranten utgangspunkt i enkle retter med nøye utvalgte råvarer. Lysverket bruker ikke mye kjøtt, men når de først gjør det, så gjør de det skikkelig. Kjøttet modnes slik at den faktiske smaken kommer frem, og Haatuft synes det alltid er mer interessant når det har fått litt funk. Ellers går det i fisk. Dessuten skjell. Kamskjell, kuskjell, teppeskjell, østers, kråkeboller.
– Det er klart at de fleste kokker bryr seg om råvarene sine, men på Lysverket har vi aldri, noensinne, brukt fryst fisk. Det vet jeg ikke om alle stjerne- restauranter i Norden ville ha sagt. Vi henter levende kamskjell fra sjøen to ganger i uken, og tar noen valg som er litt tyngre.
For Haatuft handler det videre om å anvende råvaren riktig; minst mulig tull på tallerken, ingen sous vid, mest mulig kullgrill, helsteking for alle penga.
En klassiker på menyen, er sprøstekt svinehode. Et sjeldent produkt å få servert på restaurant. Men like fullt en smaksgranat.
– Da jeg var kokkelærling på Blue Hill i USA lærte jeg å kutte ned et svinehode i alle de forskjellige delene som hodet består av. Etter å ha jobbet med dette i 12 år siden, har jeg utarbeidet en så god teknikk at når jeg bruker et svinehode på min restaurant, så er det ikke for å utfordre gjestene. Jeg serverer svinehodet fordi det smaker så godt, sier Haatuft.
Lysverket har med andre ord god nok kunnskap, og vel så det, til å bruke alt på et dyr. Det betyr ikke at det er økonomisk fornuftig eller godt nok for gjestene av den grunn.
– Bare ta norsk urfe som eksempel. Norsk urfe serveres som biff på restaurant. Ofte hender det at gjestene får en bit av låret som egentlig ikke går an å tilberede som biff. Men fordi restauranten har kjøpt hele dyret så må alt serveres som biff. Det er klart bransjen gjør seg selv en bjørnetjeneste. Gjes- tene går skuffet hjem, selv når intensjonen var god; å introdusere dem for noe som har større verdi enn biffen i seg selv, sier han, og fortsetter:
– Jeg skulle til å si at det foregår en slags kognitiv dissonans, men det er ikke dét heller. Det er bare utrolig seigt kjøtt rett og slett. Men man selger inn en historie om noe som er ekstra bra, og så smaker det ekstra dårlig.
Et annet eksempel: Mange gourmetrestauranter serverer det de tror er Brisquet. Dessverre er norsk storfe mye mindre enn en amerikansk okse; dermed mangler deres kjøtt samme mengde fett og er attpåtil kanskje 2 cm tynnere enn storebroren. Men det er det mange kokker som ikke vet. De mangler både kunnskap og erfaring.
Haatuft kunne ha ramset opp slike eksempler i det endeløse. Like greit å erstatte Brisquet med hval og klippfisk. Om vi spiser litt hval i sesongen, fortsetter vi å skape livsgrunnlag for dem som velger å opprettholde en kulturelt viktig del av fiskeriet. Og klippfisk er en råvare som ikke er satt nok pris på i vårt land, ifølge vår mann.
– Klippfisk er verdens beste råvare, men få vet hvordan den skal tilberedes. Vi forholder oss til klippfisk på samme måte som folk forholder seg til billig spekeskinke; men den aller beste klippfisken er jo pata negra!
TIL TROSS FOR at Haatuft er litt skeptisk til hele denne samtalen om bærekraft, er det ingen tvil om at han skaper bevissthet rundt atskillige ukjente råvarer. Han liker å begeistre gjestene med teknikker og smaker i ulike beige nyanser. Når det er sagt, må ikke mat alltid settes i kontekst for å være god.
– De siste 30-40 årene har kokken blitt ekstremt viktig. Det er egentlig skikkelig banalt at kokken skal være viktig, sier Haatuft, og fortsetter:
– Gjestenes opplevelse bør være hovedprioritet. Før det var det restauratørene, for de satte premisset for opplevelsen. Men i dag skal liksom kokken avbryte samtalen rundt bordet for å fortelle om maten. At det skal være interessant å høre om opphavet til jordskokkpureen, er i beste fall en drøy antagelse.
– Ja, men er det ikke sånn det er da? Kokkene er blitt rockestjerner og skal skrive bok på Gyldendal?
– Hehehe, jeg hører hva du sier, men jeg prøver faktisk så godt jeg kan å sjonglere denne rollen. Jeg er aldri synlig på noen av restaurantene, fordi jeg ikke er viktig der som kokk. Men på Lysverket er jeg synlig, da denne restauranten omtrent er synonymt med navnet mitt.
– Kokken er bare et mellomledd?
– Først og fremst er vi kuratorer. Det er denne rollen som gir oss større verdi. En fin miks av kokk og restauratør. Vi trekker frem det vi synes er verdt å fokusere på og setter det i en kontekst. Når den jobben er gjort, kan vi trekke oss tilbake. Det er da ingen som bryr seg om hvem som står på kjøkkenet i 90 % av alle restauranter i verden.
– Hva er du mest stolt av å ha vært med på å kuratere da, etter så mange år i gamet?
– Hundre prosent Banza. Rett og slett fordi det er så lite av meg som har bidratt til suksessen. Prosjektet har vært å løfte frem Michelle sitt produkt og sette det i en større setting som passer byen og markedet. Jeg er også stolt av at vi etter ni år fikk en stjerne på Lysverket. Det var et bevis på målrettet arbeid som jeg er veldig fornøyd med.
Haatuft tenker seg om et lite øyeblikk. Så sier han det, akkurat som det er:
– Jeg er også utrolig stolt av å ha åpnet en restaurant i Texas som ble kåret til beste restaurant i Houston, uten å ha vært i byen før vi åpnet.
Etter en lang sommer på turné med bandet, er jeg omsider tilbake i byen som har fått sitt navn etter Benediktermunkene – de som “reiste seg fra bordet med blodårene oppsvulmet av vin og hodene i brann”. Vi henger i brosteinsgatene, drikker vin i sene nattetimer og kjenner på et fryktelig sug etter dramatikk.
Hvorfor akkurat Bordeaux? er spørsmålet folk stadig stiller meg. Etter ett år i denne byen har jeg muligens kommet nærmere et svar.
Er det ikke nettopp byens ambivalens som har kapret hjertet mitt?
Da jeg kom til Bordeaux første gang, hadde jeg allerede vært på en flere måneders dannelsesreise i Frankrike. Jeg hadde besøkt ulike steder som Paris, Marseille, Arles og Pyreneene; jeg hadde svevd på en sky og jaktet kickene, og dem alene. Men noe manglet; Kanskje var det nettopp en følelse av å lande.
Da jeg kom hit, ble jeg blendet av den storslåtte arkitekturen og det utrolige lyset. Men det var først da jeg så innbyggerne rundt kafébordene med de mørke ringene under øynene, at jeg ble grepet. Det fantes en melankoli her. En ambivalens som virket forlokkende. Bordeaux dannet kuliss for alle emosjonene og fasettene som fantes i meg. Her var hverdagslivet. Her kunne jeg leve.
En av kvinnene jeg møter ikveld, kan kjenne seg igjen.
— When I was 17 years old, I found a word in a poetry book written by Baudelaire. I knew it was my word, sier en av kvinnene.
– Which word? spør jeg, selv om jeg allerede vet svaret …
Spleen. Kilden til melankoli. Vi skåler i vin, hun og jeg.
Jeg simpelthen elsker dagene og nettene i denne byen, ute blant skrullene, poetene, romantikerne – omgitt av magien, skjønnheten, den ville, ville, VILLE kjærligheten – spirene av forventninger som setter seg i marg og bein, det lille vemodet som tross alt får et menneske til å håpe igjen og igjen …
Ja. Kanskje er det nettopp derfor jeg elsker Bordeaux. Folket trekker ut, og kommer aldri inn igjen. De er elskere av natten, en tid på døgnet der mennesket tenker annerledes; derfor oppdager jeg også mer i dem.
Rundt bordet sitter vi; søkende mennesker, alle med sine spesifikke biografier å bære. Vi søker forsoning, vi søker svar. Finner vi dem? Kommer vi egentlig nærmere noen svar på det vi søker? I sene nattestimer møtes vi; mine venner og jeg; vi ler og elsker og spiser og drikker og klager og sørger og diskuterer som om vi aldri har gjort annet.
Og hvorfor skulle vi? Det er spinnvillt å leve. Når jeg lytter til Innbyggerne i denne byen er det som Allen Ginsberg en gang uttrykte – å «høre hvite engler synge i gråstein». Herregud, for et mørke. Et perfekt mørke i en skinnende, lys by er alt jeg kan se…
