Kategori: Reisebrev

  • Lysets by

    Lysets by

    I natt meldte høsten sin ankomst i Arles. Luften er kjølig og frisk og virker magisk styrkende på sinnet.

    Jeg starter dagen med en løpetur. Jeg beiner avsted på langstrakte sletter som lyser i gult og grønt og flammende rødt. Kreftene vil ingen ende ta. Jeg føler meg uovervinnelig og grenseløs.

    Fy faen så rask jeg er.
    Fy faen så sterk jeg er.
    Skamløst sagt forresten.
    Hvem er jeg blitt?

    Har drukket pastis og røkt sigaretter som en romersk keiser de siste dagene, men fy faen som giftstoffene preller av meg. Jeg er raskere enn lynet! Jeg er smidig og lett på tå! Jeg kunne ha fløyet til værs om det ikke var for at jeg likte meg så godt i dette landet!
    – You crazy woman, roper en gammel mann idet jeg passerer ham. I hans øyne er jeg en plagsom turist som kaster bort tiden på trivielle aktiviteter. Men jeg koser meg, gamle mann. Lader opp batteriene. Gjør meg klar for dagen. Og solen gløder som en deilig, sprøstekt omelett!

    På veien tilbake ser jeg byen i relieff. Lyset fra himmelen skinner som en rustning over byen. Jeg smiler. Arles blir beskrevet som lysets by. Og med ett forstår jeg hvorfor.

    For noen uker siden bestemte jeg meg for å flytte. Ut av Oslo, den lille, trange byen der mennesker hang medtatt med hodene. Inn i den store, der alt var nytt og spennende og litt farlig.

    Jeg ville skrive en munter og fargerik og gnistrende bok! Jeg ville skrive sitrende og frekt, grådig og eggende, farlig og lokkende – jeg ville skrive setninger som brant av ild og som fikk mennesker til å le og smile og drømme!
    Men så enkelt var det ikke. Jeg var en mørkets fyrsterinne.
    Hvordan kunne jeg skrive muntert når jeg selv bar på så mye mørke?

    Jeg dro avsted til Arles for å søke lyset, som så mange andre før meg. Jeg håpet at det ikke var for sent. At jeg fremdeles hadde evnen til å se. Til å oppdage. Til å gjenfinne.

    Jeg håpet at jeg kunne få få øye på lyset som så mange andre hadde sett før meg.

    Nå løper jeg på en langstrakt slette i grønt og gult og flammende rødt og ler komisk høyt. Jada jepp jada. La meg for et øyeblikk være litt latterlig.
    La meg for et øyeblikk være sentimental.
    Jeg tror jeg har fått øye på lyset.
    Jeg tror jeg har funnet lysets by.

  • – I fucking love to be angry

    – I fucking love to be angry


    Denne byen trikser med hodene våre og gjør oss til gåtefulle mirakler for oss selv. I denne byen finnes melankolien mange av oss omfavner som en søster. Her røyker innbyggerne sigaretter fordi de er triste og søker trøst. Eller de klamrer seg til sigaretten fordi de nyter sin sorg.

    – I fucking love to be angry, sier min franske veninne. Bordelaise så det holder.
    – Complaining is a part of our catharsis. Hun mener Allen Ginsberg hadde rett da han skrev sine refsende dikt på 50-tallet.

    «War is abstract
    The world will be destroyed
    But I will only die for poetry, that will save the world».

    Poesien vil redde verden … Og tapas og drinker serveres vårt bord. Røkt negroni. Vermuth er livet. Og bartenderne i denne byen skaper kunst de også. De kaller seg ‘mixologer’ og gjør for første gang krav på sin kunstnertittel.
    – I love this city, sier jeg rørt.
    – Selvsagt gjør du det, svarer min venninne og ler.
    – You are such a bordelaise. In this city we constantly research for pleasure.

    Runde 2.
    Med rom og whisky og vermuth i blodet, blir vi alle poeter.
    Samtalene går på full speed. Energien tar oss steder. Åpner dører. Setter oss i kontakt med guder og profeter. Vi gjesper av klassisistene. Skyr realistene. Vi er barn av Whitman og Baudelaire. Grådige hjerter. Grådige sjeler. Mine poeter må ha vært skadet fra fødselen. Allikevel er det dem jeg setter høyest. For mine poeter, – ja!- mine poeter putter i det minste litt farge på samfunnets gustne fjes.

    En drink til?
    Ja, hvorfor ikke.
    Jeg er en åpen elv. Det har jeg alltid vært.
    Jeg ble født i krepsens tegn og min mor har senere fortalt at jeg kun fant lykke ved havet.

    – Jævla rå baby, sa pappa da jeg lå i magen til mamma. Deres lille jente beveget seg i takt med musikken! Fattern fikk kick og spilte så tunge Beats og raske trommehvirvler at babyen fikk sjokk. En lang stund ble det helt stille i mammas mage. – Er det noen hjemme? spurte de og erstattet Miles Davis med Grieg. Florlett stryk skulle vekke den lille til liv. Og baby Kleive er raskt tilbake. Litt rastløs og utålmodig, kanskje. Men som hun synger!

  • Gi meg en shot

    Gi meg en shot

    Et reisebrev fra Biarritz

    Å tilbringe to uker i Biarritz var en helt og holdent ræva idè.
    To uker langs kysten, og jeg er fullstendig ute av det.
    I denne byen får jeg hverken skrevet eller tenkt.
    I denne byen er det så godt som umulig å konsentrere seg.
    Faen heller.
    Gi meg en shot.

    Det brusende havet virker lokkende på mennesket.
    Det er på brettet vi skal være.
    Flere timer i asurblått hav.
    «Catching some waves» er vårt mantra.
    Noen timer i havet,
    og alle sorger er glemt.

    «I fucking love my life» sier gutten med surfelook idet jeg tar av meg våtdrakten i den offentlige dusjen.
    Jeg innser, ørlite grann for sent, at jeg ikke har på meg bikini.
    Faen heller.
    Gi meg en shot.

    Vi spiser på en hipp restaurant sterkt inspirert av Noma. Menn med kullsvarte øyne står over flammene.
    Vi får servert tynne skiver rød tunfisk med intens unami smak.
    Fytti helvete så godt.
    Fisk som smaker som blodig biff er fremtiden.

    Og nå er det duket for Tequila.
    Blå agave fra Mexico.
    En riktig syndig drikk. En riktig farlig drikk.
    «Nå må vi enten ha vann eller tequila» roper vi, og velger alltid det siste.
    «Salt et tequila et limonaaaaade!» synger hele Biarritz i kor.

    Og øynene til bartenderen sluker meg med blikket.
    Jeg stirrer tilbake.
    Kanskje skal vi fornedre oss litt i instinktenes rike i natt.
    Gå på oppdagelsesferd og nyte ungdommen mens vi ennå har den.
    En kan aldri vite.

    Jeg skriver ned nummeret mitt på en lapp. Godt jobba, Kleive.
    Nå kan du sove godt i natt også.
    Vi angrer tross alt mest på de tingene vi ikke gjorde i dette livet.

    Klokken seks om morgenen sjangler jeg hjemover.
    Hodet verker, men humøret er på topp.
    Jeg er alene, og liker det aller best slik.
    Det eneste jeg tenker på, er bølgene som venter.

    Klokken 10.00 står innbyggerne i Biarritz klare på stranden med hvert sitt brett under armen.
    Komisk slitne fra gårsdagen, men likevel fulle av pågangsmot:
    Fra nå er det ingenting annet som betyr noe.

    For her i Biarritz er det så godt som umulig å konsentrere seg.
    Det brusende havet lokker på mennesket.
    Det er på brettet vi skal være.
    Flere timer i asurblått hav.
    «Catching some waves» er vårt mantra.
    Et par timer i havet, og alle sorger er glemt.

  • Du skal ikke lande

    Du skal ikke lande

    Et reisebrev fra Paris

    For noen uker siden ringte jeg min franske venn Renaud og kunne fortelle at jeg ikke riktig klarte å lande i Norge. Hodet mitt befant seg fremdeles på kafè i Bordeaux, langs kyststripen i Biarritz, på vandring i Pyreenene …

    — My dear Johanna, sukket Renaud i andre enden.
    — Du skal da ikke lande. Du skal fortsette å fly.

    Nordmannen er tilbake i Frankrike, hennes andre hjemland. Undertegnede er blitt å regne som en nomade. Det er enda uvisst når eiendelene skal hentes på loftet. Hun bor nå i en koffert, og har sjeldent følt livet så levende og vidunderlig og vilt.

    Husker dere Julia, eieren av det enestående galleriet i Arles? Hun har selvsagt en leilighet i Paris også. Hun kjøpte den sammen med ektemannen en gang i tiden. En travel del av byen, like ved Louvrè museum.

    Og der var det igjen: mindreverdighetskomplekset. En svært produktiv kraft. Omgitt av storhet på alle kanter er det klart en føler på presset til å utrette. Den franske arrogansen siver gjennom veggene. Skulpturene og maleriene og bøkene skuler mot meg, nærmest mobbende:
    — Livet er nå, vesle nordmann. Hva skal du gjøre på din ene runde rundt jorden?

    Hun kaster på seg hælene og ringer sin venn Magne. Den norske skuespilleren som flyttet til Paris for 25 år siden og aldri har sett seg tilbake.

    — Dirty Manhattan og Sigg på Sherry Butt? Spør hun.
    — Visst pokker mademoiselle, svarer Magne.

    Utenfor stormer det som verst.
    Paris er grå og mystisk og lokkende.
    Gi meg alt, synger nordmannen.
    Gi meg rå østers, upasteurisert ost og blodig kyllinglever!

    Gi meg drinkene som setter kinnene i brann og de aggressive samtalene rundt bordene. Gi meg den franske debattkulturen, den franske klagingen!
    Javisst, du hørte riktig — her i Viva La France er selv klagingen underholdene!

    Hun smiler og vet at hun er en levende klisjè,
    og gudskjelov for dét —
    Klisjeene er ikke bare romantiske, men det eneste tidløse!

    — Gi meg alt, synger nordmannen. Gi meg alt som smaker av eventyr og risiko og vilje!

    I vesken har hun sin kompanjong Anthony Bourdain, den legendariske eventyreren og globetrotteren.

    — Your body is not a temple, minner Bourdain om.

    — It’s an amusementpark. Enjoy the ride.