– VÅKNE OPP. DU ER I AFRIKA! Jeg står i passkontrollen på Cape Town etter en 20 timers lang flytur. Jeg har flydd fra Paris, med mellomlanding i Dubai. På flyet har jeg ikke gjort annet enn å binge tv-serier og filmer sammen med et hundretalls andre. Jeg befinner meg fremdeles i i dvale-tilstand når passene skal kontrolleres ved ankomst, og legger fra meg mobilen ved skranken mens jeg leter etter passet i veska. En ansatt på flyplassen slår neven i bordet, og spør hva faen jeg driver med. – Ikke legg fra deg tingene dine, nærmest roper han. Vet du ikke hvor du er?!
Grunnholdningen i denne byen er følgende: Ingen er til å stole på. Verden er et brutalt, og urettferdig sted. Forteller du noen hjemme i Norge at du skal til Sør-Afrika, svarer de: vær forsiktig. Det finnes en villskap i dette landet som glimter mørkt av langvarig korrupsjon og undertrykkelse. Apartheid tok slutt i 1994, men volden lever fremdeles i beste velgående. Rundt hvert gatehjørne venter en potensiell fare. Eller et nytt eventyr. Alt ettersom hvordan du ser det. Har du akseptert premissene – at ingenting er som hjemme – er det enklere å elske kaoset. Jeg kjenner mange som får kjærlighetssorg etter et opphold i Sør-Afrika. Erfaringene og opplevelsene de har gjort seg, er tvers gjennom episke. Ingenting vil igjen være det samme.
Etter en lang sommer på turné med bandet, er jeg omsider tilbake i byen som har fått sitt navn etter Benediktermunkene – de som “reiste seg fra bordet med blodårene oppsvulmet av vin og hodene i brann”. Vi henger i brosteinsgatene, drikker vin i sene nattetimer og kjenner på et fryktelig sug etter dramatikk.
Hvorfor akkurat Bordeaux? er spørsmålet folk stadig stiller meg. Etter ett år i denne byen har jeg muligens kommet nærmere et svar.
Er det ikke nettopp byens ambivalens som har kapret hjertet mitt?
Da jeg kom til Bordeaux første gang, hadde jeg allerede vært på en flere måneders dannelsesreise i Frankrike. Jeg hadde besøkt ulike steder som Paris, Marseille, Arles og Pyreneene; jeg hadde svevd på en sky og jaktet kickene, og dem alene. Men noe manglet; Kanskje var det nettopp en følelse av å lande.
Da jeg kom hit, ble jeg blendet av den storslåtte arkitekturen og det utrolige lyset. Men det var først da jeg så innbyggerne rundt kafébordene med de mørke ringene under øynene, at jeg ble grepet. Det fantes en melankoli her. En ambivalens som virket forlokkende. Bordeaux dannet kuliss for alle emosjonene og fasettene som fantes i meg. Her var hverdagslivet. Her kunne jeg leve.
En av kvinnene jeg møter ikveld, kan kjenne seg igjen.
— When I was 17 years old, I found a word in a poetry book written by Baudelaire. I knew it was my word, sier en av kvinnene.
– Which word? spør jeg, selv om jeg allerede vet svaret …
Spleen. Kilden til melankoli. Vi skåler i vin, hun og jeg.
Jeg simpelthen elsker dagene og nettene i denne byen, ute blant skrullene, poetene, romantikerne – omgitt av magien, skjønnheten, den ville, ville, VILLE kjærligheten – spirene av forventninger som setter seg i marg og bein, det lille vemodet som tross alt får et menneske til å håpe igjen og igjen …
Ja. Kanskje er det nettopp derfor jeg elsker Bordeaux. Folket trekker ut, og kommer aldri inn igjen. De er elskere av natten, en tid på døgnet der mennesket tenker annerledes; derfor oppdager jeg også mer i dem.
Rundt bordet sitter vi; søkende mennesker, alle med sine spesifikke biografier å bære. Vi søker forsoning, vi søker svar. Finner vi dem? Kommer vi egentlig nærmere noen svar på det vi søker? I sene nattestimer møtes vi; mine venner og jeg; vi ler og elsker og spiser og drikker og klager og sørger og diskuterer som om vi aldri har gjort annet.
Og hvorfor skulle vi? Det er spinnvillt å leve. Når jeg lytter til Innbyggerne i denne byen er det som Allen Ginsberg en gang uttrykte – å «høre hvite engler synge i gråstein». Herregud, for et mørke. Et perfekt mørke i en skinnende, lys by er alt jeg kan se…
– Kan vi ta et møte klokka 08 i morgen tidlig, spør arbeidsgiveren min hjemme i Norge. – Faen, det går ikke, med tanke på at jeg er på fylla til 04 hver morgen fremover, svarer jeg.
Mail sendt. Rattata rattata. Her går det unna. Én løsning på verdens problemer å finne en livsrytme, hevdet Axel Jensen. Svinger du ikke, er du ute å kjøre.
Bordeaux, min by, du lokker til fall. Jeg kan ikke riktig forklare det, men det er noe ved denne byen som får meg til å velge det motsatte av hardt arbeid, rutiner og deadliner om dagen. Det skorter både på penger, leilighet og større ambisjoner – det er mye jeg burde ha gjort, men det er som om det har gått opp for meg at alle slott er fengsler og at frihet er det samme som mengden timer du tillater deg å spasere ut i det fri med en venn du setter høyt.
Hver morgen setter jeg på kaffen og gjør meg klar til å arbeide noen timer ved skrivebordet. Med så mye skjønnhet på alle kanter, er mennesket nødt til å gi dagen et forsøk, tenker jeg. Hodet vibrerer av skapertrang. Jeg føler meg inspirert! Jeg vil skape noe av verdi! Hvor skal jeg egentlig begynne?
Men først, en kaffe. Jeg går til den nærmeste bistroen i nabolaget. Det treffer jeg som regel på min chilenske venninne som flyttet hit for tre år siden. Kanskje også et par av våre kompiser, noen riktig sentimentale franskmenn som mener litt av hvert om livet. Vi diskuterer forskjellen på to baguetter. Vi diskuterer romantikkens vilkår i det moderne århundret.
Tiden flyr. Plutselig har det gått tre timer. Vi er blitt sultne og bestemmer oss for å spise lunsj på naborestauranten. Det er langt hyggeligere å dele et måltid sammen med andre. Og disse menneskene er jo så vidunderlige; de lyser opp i øynene når de ser meg og gir meg den skarpe og friske smaken av liv. Hva mer kan en ung kvinne be om? Jeg svømmer mellom dem, som fisken i havet!
Hva med et glass vin til maten? Jeg nøler et øyeblikk. Men la gå. Det skader ikke å sitte her og slenge på krakken, sier jeg til meg selv når jeg innser hvor mange klokken er blitt.
Vi fortsetter praten. Legger planer for kvelden. Kanskje skal vi ta en tur innom den nye baren som holder til ved St.Michel-strøket kveld. Vi har godt over 3000 restauranter, klubber og vinbarer å velge mellom i denne byen, men ender som regel opp på stambaren. Det er som regel enklere slik.
Klokken er allerede blitt tre på formiddagen. Au bientot, sier jeg og takker for laget. Målet mitt er å skrive noen setninger på maskinen før solnedgang; jeg vet allerede nå at sinnet mitt vil bli forvandlet som varulven om natten …
Men så, kjære arbeidsgiver. Jeg forstår ikke helt hvordan det går til… jeg kan ikke helt forklare det …. Plutselig oppdager jeg at jeg sitter utendørs med en sigarett i kjeften og en aldri så liten tungvekter av en negroni på bordet foran meg. Og jeg prater løst og fast med en hel skokk andre folk som gjør nøyaktig det samme! Hører du, arbeidsgiver? Det er ikke min feil!
Her, i denne byen, vil en bare trampe og gå på loffen med de mest romantiske, udugelige og livsbejaende personene som eksisterer på denne kloden – de som leker med ilden og som gladelig river i en tår eller fem for å slukke tørsten!
Det later til at alle innbyggerne i denne byen er grepet av en mystisk feber som får dem til å velge det motsatte av alt som smaker av sunn livsførsel: menn og kvinner slenger omkring på små barer som dufter av pernod og mezcal og sigaretter. Vi prater ustanselig om hvilke mennesker som begeistrer oss, hvilke små intriger som utspilte seg og hvorfor vi i helvete fortsetter å bite oss selv i halen hver bidige dag.
Min chilenske venninne og jeg tilbringer nå alle ledige stunder sammen, som regel etter hennes klokke; så godt som alle mennesker i denne byen jobber som restaurantsjefer eller bartendere. Dagene mine må naturligvis følge deres takt for å kunne bli med på moroa… Ikke at det gjør noe!
Jeg må innrømme at det ikke gjør det spor at søndager er blitt mine nye lørdager, at mandager ikke lenger er en bedrøvelig start på en ubarmhjertig uke, men et etterlengtet høydepunkt; en forrykende festkveld med maskara på vippene og blodrød leppestift på munnen.
Vi ligner dessuten på hverandre, kokkene og jeg. Våre bransjer er kjent for å tiltrekke seg outsiderne i samfunnet – intense, lidenskapelige, talentfulle raringer som egentlig ikke passer inn noe sted. Kanskje er det derfor jeg føler så sterkt bånd til dem?
Som kunstnerne er kokkene besatte, helt og holdent besatte. Foreldrene våre bekymrer seg over livsvalgene våre. Vi har en sjelden evne til å la oss oppsluke av arbeidet vårt. Vi er superfokuserte på håndverket, seriøse, dedikerte og passelig syke i hodet. Noen av oss er selvhøytidelige på kanten til det parodiske – men du verden som vi elsker å lage liv!
La meg tilstå noe når jeg først er igang: Det skjer mye uforklarlig i denne byen om natten … Det foregår mye merkelig og rent ut sjokkerende som får hoder til å spinne, en hel del saker og ting jeg aldri vil kunne fortelle min egen mor (og jeg er vant til å fortelle henne litt av hvert)!
Mandager er i sannhet den verste sorten fest jeg har vært borti, det eksisterer et voldsomt lurveleven bak teppene i disse barene, og jeg innser mer og mer at jeg ikke visste noe om menneskets sanne natur før jeg kom hit.
Nå, gi meg en drink …. Min venninne slenger seg ned ved siden av meg.
– Let’s finish this drink and go to another bar, Johanna. – Let’s go out there and make some stories.
Hun ser på meg og smiler lurt.
– In the end it’s all about how we tell the stories about our lives.
Jeg hadde nettopp ankommet Bordeaux – den siste byen på min fem måneder lange dannelsesreise i Sør-Frankrike. Jeg skulle lære mer om fransk mat, vin, kunst og – hvis jeg var heldig – jazzmusikk.
Min venninne og jeg sultet etter livemusikk, men var ikke riktig sikre på om vi var kommet til riktig sted for nettopp jazz. I mange år har Bordeaux vært «rockebyen» – mer kjent for å oppfostre punkband som har gjort seg internasjonalt bemerket. Etter å ha hengt på mørke klubber i et par dager, hadde vi begynt å slå oss til ro med at det var liten plass til jazzmusikk her.
Men så kom vi over den cubanske baren, et uunngåelig sted for elskere av salsa, latinomusikk, merengue, reggaeton, bachata, eksperimentell musikk og Gud vet hva… Og dessuten mojitos. Denne lille baren, som ligger i Saint-Pierre-distriktet, en temmelig dyster og avgjort stinkende del av byen, garanterer «muy caliente»-kvelder med dans hele natten.
Men akkurat i kveld var det duket for en jazzkonsert jeg sent vil glemme.
Trommeslageren, Guillaume Prévost, imponerte meg mest. Beatet var uslåelig. Han var av typen som søker motstand for å ha noe å prøve kreftene sine på. Alltid med et nytt triks på lur. Han hypnotiserte publikum, og spilte med en så djevelsk energi at han virket besatt.
Etter konserten kom vi i prat hele gjengen. Jeg takket for konserten og forklarte dem at jeg skriver i det norske magasinet Jazznytt. Jeg ville gjerne skrive om dem spesielt – og om den sørfranske jazzscenen generelt.
– Kanskje vi kan få dere til Norge for å spille livskiten ut av nordmennene, foreslo jeg.
Vi endte opp med å tilbringe en uke sammen. Gutta introduserte meg for det ypperste av jazzklubber i byen. Jeg sjarmerte dem i senk. Og vi spiste og drakk og diskuterte vår felles lidenskap. Kan det bli bedre?
La oss slå fast én ting først som sist: Mat og vin er fremdeles langt viktigere for franskmenn enn for noe annet folkeslag i verden. Derfor er det helt vanlig å få servert mat og vin på høyt gastronomisk nivå selv på den enkleste jazzklubb.
Vi snakker Mont d’or ost og moules frites på menyen. Flere av jazzklubbene kan dessuten skilte med rikholdige vinkjellere. Hehe.
Den første kvelden henger vi på Thélonious Café Jazz Club i Bordeaux. Her arrangeres det primært jazz- og blueskonserter. Baren arrangerer dessuten en og annen verdensmusikkveld, samt kvelder dedikert til andalusisk musikk.
Vi bestiller hver vår tallerken smeltet Mont d’or med poteter og brød. Det er ganske sjarmerende å bite i en av verdens mest eksklusive oster mens vi lytter til live taffelmusikk. Når det kommer til jazzscenen i Bordeaux, er den i stor grad tradisjonsbundet, kan mine venner fortelle.
– De mest populære jazzbarene i byen spiller tradisjonell jazz fra New Orleans. Det er sterke tradisjoner for swing. De fleste jazzklubbene er dessuten oppkalt etter gamle jazz-storheter. Det sier vel sitt, sier Félix Robin.
– Det er mye old-school her, Django-musikk, sigøynermusikk, sier Guillaume.
Samtidig er det viktig å understreke at den yngre generasjonen mer åpensinnet enn vi noensinne har vært, legger trompetist Luc Daoud Klein til. – Unge musikere er ikke lenger redde for å blande sjangre og avvike fra identitetene som en gang ble tildelt oss. Jeg ser flere og flere rett frem-gutter som går inn i en mengde forskjellige ting, og det gleder meg enormt, sier Luc.
Selv har mine venner sansen for nordisk jazz. De beskriver stilen deres som kontemplativ og filmatisk. De liker å kombinere dette atmosfæriske med hiphop, og er selvsagt ihuga Miles Davis-fans.
– Hvordan vil dere sammenligne den sørfranske og norske jazzscenen? spør jeg dem.
– Jeg var veldig heldig som fikk studere med fantastiske musikere fra Danmark og Sverige som Teis Semey og Andreas Toftemark. De har definitivt har hatt stor innflytelse på meg, sier Luc.
– Musikere som Bjørn Ingelstam som har flyttet til Paris beriker musikkulturen vår, men jeg tror det er en iboende «punkness» i nordisk musikk og nordisk jazz som vi aldri helt kan gjenskape her, sier Luc.
Tja. Ham om det. Mens vi andre tar oss en sigg etter middag, lager Luc en splitter ny komposisjon. «Doggy Style Disco» heter den.
– Herlig tittel, sier jeg. Kan du ikke si noen ord om hvordan du arbeider frem musikken?
Med glede, svarer han og gliser. – My compositions are basically like diarrhea. You wake up, and hey – you gotta go! The ideas just pops out. Yeah. That’s the secret behind my music.
De neste kveldene henger vi som oftest på Quartier Libre – den kanskje beste jazzscenen i byen. I hjertet av gamlebyen Saint-Michel finner man denne kombinerte baren og restauranten og konsertarenaen med stor utendørs terrasse og salong i art deco-stil. På programmet står lokale artister av stor musikalsk variasjon, inkludert jazz, blues-rock, funk, soul og hiphop. I helgene følges konserter opp av DJ-sett og gjestene rister fra seg på dansegulvet til morgengry. For matelskere tilbyr baren retter i bistro-stil tilberedt av en etter sigende legendarisk kokk.
Men fy faen. Her må jeg gjøre en parentes og si et par ord om inngangsbillettene. I denne byen koster det 5 euro for alle konserter, uten unntak! Vi snakker flotte konserter som fortjener et høyere økonomisk bidrag for artistene (€5 for to timers konsert er mindre enn en aperitiff eller et glass vin!…)
Det positive i denne sammenheng, er at folk faktisk tar turen. Her fylles lokalene til randen av unge mennesker.
– Har du lagt merke til at de aller fleste som spiller er relativt unge? Studenter, akkurat som oss, sier en fyr jeg møter på konserten.
– Det har du rett i, sier jeg, og følger opp med nok et spørsmål. Opplever han musikken mer tradisjonell her i Bordeaux, sammenlignet med andre steder?
– Nei, her mikses jazz med så mange andre sjangre. Jeg vil ikke kalle dette tradisjonelt, sier han.
– Og har du ikke lagt merke til at man danser på konsertene?! sier publikummeren og inviterer meg opp til dans.
Jo. Han har rett. Det svinger av musikken. En ny generasjon musikere er blitt langt mer verdensorienterte. Det skjer mye spennende i den franske jazzscenen for tiden, være seg i Bordeaux eller Toulouse eller Paris.
– Det har lenge vært sterke forbindelser mellom New York og Paris. Men det er gledelig at en ny generasjon musikere bosetter seg i mindre byer for å vise at man kan skape interessante konstellasjoner også her, sier Felix.
– Hvilken by vil dere si troner når det gjelder ny, moderne jazz? spør jeg dem.
– Toulouse er byen for jazz, ingen tvil. Jeg tror faktisk jeg rangerer Toulouse høyere enn Paris, sier Luc.
– Den sørvestlige franske scenen består av utrolige musikerband som utvikler oss, som Etienne Manchon Trio, Orri og til og med unge hiphop-artister som LMA i Toulouse, fortsetter han begeistret.Og når vi først er inne på Sør-Frankrike og jazzmusikk, kommer vi ikke utenom Marciac. Denne sjarmerende, lille byen i Gers, på landsbygda, mellom Bordeaux og Toulouse, det er der ting skjer for jazzmusikk.
Det arrangeres en jazz festival hver sommer, og atskillige jazzlegender og nykommere fra hele verden tar turen dit – som Avishai Cohen og Erik Truffaz.
I Marciac finner vi dessuten en svært anerkjent jazzskole som ble opprettet i sammenheng med festivalen. Unge studenter får mesterklasser fra musikere som Wynton Marsalis. – SørFrankrike er bare velsignet med en dyp brønn av talent, slår Luc fast.
Aristokratisk på papiret, men rebelsk i sinnet. Jeg får mer og mer sansen for Bordeaux etterhvert som dagene går. Mine musikervenner og jeg henger på jazzklubber og drikker armagnac i sene nattestimer. Vi spaserer i brosteinsgatene, røyker Camel Blue ved kafébordene og kjenner på et fryktelig sug etter dramatikk.
Og nå er det duket for nachspiel hos Felix. Med rom i blodet, blir vi alle filosofer. Vi diskuterer kjærlighet selvsagt, polyamorøsitet – men også forskjellen mellom norsk og fransk musikk. Jeg forteller dem at den nordiske jazzen bærer preg av lengselen. Mange nordmenn finner bare lykken på bunnen av en ølflaske.
– Og dere? Hva gjør dere dere har fått fullstendig nok, når livet blir for tungt å bære? spør jeg dem.
Mine franske venner drikker, de også, rom og ingefærøl og rødvin, men i stedet for å sitte og ruge over sitt eget liv, utvider de sinnet gjennom musikk. Disse gutta setter seg ikke på ræva med henda i fanget. De søker det evige kicket. De jakter hverken klenodier eller suksess, men ekte spilleglede som får dem til å glemme tid, sted og ikke minst seg selv.
– Jazz er vel stort sett en livsstil. Det kan gå mange veier. Noen ganger blir det stor musikk av det, sier Felix.
Gutta forteller meg at jazzmiljøet er gjennomsyret av egoer. Det ødelegger musikken. Det eneste som betyr noe, er å være tilstede i øyeblikket med de andre musikerne. Og kanskje viktigst av alt: Å mene noe på scenen.
– Jazz handler om å utveksle ideer. Om å snakke sammen. Jeg er ikke så god med ord, jeg er ikke så glad i å snakke, men når jeg spiller musikk kan jeg si alt. Ja. Slik er det, sier Felix. – Alt jeg kan si i livet, kan jeg si gjennom musikk.
Å gå med strømmen er den vanskeligste delen av jobben, mener gutta. Men det er tilstedeværelsen som vinner publikums hjerter.
– Når vi spiller 100 prosent sammen, og er sanne i vår formidling – det er da folk liker det. Selv om de kanskje ikke liker jazz, kan de føle energien vår, sier Felix.
– Følelsene er viktigst i jazzen? spør jeg dem. – Følelser er viktigst når det gjelder alt i livet, svarer gutta unisont.
Jeg sier farvel til mine venner for denne gang. Vi blir enige om gjenforening våren 2022. Da er det duket for nye gigger i Bordeaux. Vi gleder oss allerede.
– Takk for laget, folkens! sier Luc.– Vi har lekt, spist, drukket og fått alle våre eiendeler stjålet fra bilen. Alt i alt en perfekt opplevelse. Jeg gleder meg til å reise tilbake i juni!
