JOHANNA HOLT KLEIVE

Kategori: Reisebrev

  • Hellig opprør i Pigalle

    Hellig opprør i Pigalle


    Jeg måtte nok en gang kaste inn håndkledet da den forjævlige novembermåneden meldte sin ankomst i Norge. Jeg føler meg som forfatteren Torborg Nedreaas, omtalt som Nordens svale på 70-tallet, fordi hun bar i seg en varme og alltid ble lokket mot steder som kunne virke forsonende på hennes natur:

    «Jeg ser svalenes flukt over himmelen, og det slår meg som selvsagt at fuglene ikke hører hjemme her i Norden. Kanskje er denne urolige flukten over himmelen, i sensommerens partitur, et forvarsel om reisen hjem til et varmere land.»

    Jeg må innrømme at skrivesperren har holdt meg tilbake de siste ukene, trolig fordi jeg har vært gjennomtrengt av den dype nummenheten som preger mitt hjemland. Kanskje blir man litt generaliserende når man setter et hjemland og et nytt land opp mot hverandre. I Norge virker det som om man må jobbe hardt for å skape et godt liv, nesten alt krever initiativ og planlegging. Selv et enkelt middagsbesøk må ofte koordineres uker i forveien. I Paris, derimot, utspiller livet seg rett foran øynene dine. Folk skaper scener på åpen gate, søker mot bistroene i regntunge timer, diskuterer med fremmede over et glass rødvin eller fem. En mandag drikker vi oss sanseløst fulle. Det er godt å bryte med de norske konvensjonene. Eller kanskje bare følge de franske.

    Fransk konvensjon.

    Det finnes en varm og livgivende intensitet i Paris, en intensitet så mange kunstnere før meg har drømt om og blitt lokket mot. Jeg trenger å flykte fra hjemlandet når høstdagene stormer som verst. Jeg vil dit det er varmt, der livet leves, og der intensiteten gir meg nytt pågangsmot.

    Jeg bor i leiligheten til kusinen min, en leilighet som for øvrig ikke byr på mye privatliv. Her bor også to andre russiske migranter. Kusinen min har åpnet hjemmet sitt for to kvinner som ikke lenger kan leve i hjemlandet. De regnes som politiske flyktninger og som en trussel mot fedrelandet. Begge var svært aktive i kunstmiljøet og har sett landet de elsker gå tapt foran øynene sine.

    Russerne er dype, med et intenst blikk som borer seg inn i deg. De kommer fra et land preget av traumatiserte menn som aldri har leget sine sår, og som viderefører uro i familiene sine – fordi traumer går i arv.

    «Det finnes så mye heteroseksuell propaganda i Russland», sier en av dem. Språket i seg selv er undertrykkende i hjemlandet, forklarer hun; ingen i deres generasjon har lov til å ta ordet «krig» i sin munn. De gjenværende vennene deres kommer seg gjennom hverdagen ved hjelp av antidepressiva. De ønsker ikke lenger å tenke, og har dermed også mistet midlene til å kjempe.

    Mine russiske venner blir snart søstre. Jeg forstår at vi må kutte all tomprat for å komme innpå hverandre. Når jeg spør dem om hverdagen, hva de har gjort i løpet av dagen, eller hvem de har møtt, svarer de ikke. Slike høflige spørsmål, som det florerer av i Norge, er intetsigende for dem. Men de snakker mer enn gjerne om seksualitet, overskridelse, Bataille og ondskapens øye.

    Kollektivet i Paris.

    Russerne sliter naturligvis med å komme inn i systemet, slik det alltid er for immigranter. De går på språkkurs to ganger i uken, og selv etter et halvt år er de på nivå A1. Min kusine har bodd her i åtte år og fungerer som mentor for russerne. Hun har vært gjennom hele dritten selv.

    «Har du noen gang skrevet en liste over alle problemene du fikk her?» spør jeg. 
    Hun ler. Min kusine hadde ikke orket, hun forteller at hun ble så fucket med at hun ikke trengte elskere i perioder. Det finnes ingen ende på problemene. Man utvikler bare metoder for å integrere dem i hverdagen.

    Paris er en vanskelig by. Den bærer på økonomisk ulikhet, skyhøye leiepriser og lave lønninger. Innbyggerne veksler mellom tunge angstspiraler og konstruktiv løsningsorientering. En helt vanlig dag for min kusine handler om å løse problemer som aldri tar slutt. Byråkratiske feil må ordnes opp i selv. Papirer forsvinner. Dokumenter erklæres ugyldige uten beskjed. Prosesser må gjøres om igjen. Hun står i kø i to timer for å kjøpe en togbillett fordi terminalene ikke virker og det bare er én i skranken. Den gode nyheten? Alle lider under det samme systemet. 

    Det både franskmenn og russere har, er et driv, en glød jeg finner uhyre fascinerende. Hjemmet til min kusine er til alle døgnets tider fylt av mennesker – intellektuelle, engasjerte, politiske. Sammenlignet med tiden i Oslo, der samtalene stort sett dreide seg om crushes, kjærlighetssorger og boliglån, er min kusine på vei et sted. Hun søkte problemer, og fikk dem. 

    Ettersom alle er blakke, blir det mye kokkelering hjemme. Forleden inviterte de en russisk kompis som jobbet som kokk. På menyen sto georgianske dumplings og en russisk salat med det morsomme navnet sild under pelsjakke. Det var godt, men enkelt. Jeg dristet meg til å spørre om de ikke drømte om å spise ute på restaurant en gang i blant?  De rister på hodet. Å få leve i Paris er drømmen i seg selv.

    “Sild under pelsjakke” (шуба) heter den kjente russiske lagdelte salaten med sild, rødbeter, potet, gulrot, løk og majones.

    Jeg tror kunstnere lokkes mot Paris fordi mulighetsrommet utvider seg her. Byen har i over 150 år vært et samlingspunkt for outsidere: kunstnere, eksilforfattere, musikere, politiske flyktninger. Et økosystem av kafeer, kjellere, forlag og klubber har gjort undergrunn til normtilstand.

    Når vi er i Paris og åpner skisseboken, skjer det nesten av seg selv: Revolusjonen strømmer gjennom fingrene, via blyanten, og blir til historier og betraktninger og bilder. «Kunst er en garanti for sunn fornuft», skrev Louise Bourgeois. Jeg grunner over setningen, og tror hun har rett.

    Undergrunnscenen i Paris er levende fordi den moderne franske identiteten er formet av opprør – fra den franske revolusjonen til de politiske og kulturelle oppgjørene i 1968, da studenter, arbeidere, kunstnere og filosofer utfordret hele samfunnsstrukturen. Dette skapte en varig idé om at motkultur ikke bare er tillatt, men nødvendig.

    I motsetning til mange andre land gir den franske staten aktiv støtte til små konsertscener, eksperimentell film, uavhengige forlag og kunstkollektiv. Slik kan undergrunnen overleve økonomisk uten å bli kommersiell. Paradoksalt nok er den franske undergrunnen delvis statsfinansiert. Samtidig knyttes det høy status til det dekadente, det intellektuelt ekstreme, det seksuelt og politisk provoserende. Der andre kulturer glatter over, har Frankrike tradisjon for å dyrke det ubehagelige: arbeiderklasse-raseri, eksistensiell tomhet, politisk brutalisme. Dette er ikke kosepunk, men konfronterende virkelighet.

    Det tikker inn en melding fra min franske venninne Lejoly som er i byen. Hun vil ha meg med på konsert med en ny undergrunsstjerne. Jeg spør russerne om de vil være med. De er tross alt over gjennomsnittet opptatt av musikk. Det var de som introduserte meg for NTS Radio, kanskje den beste kanalen for alternativ og eksperimentell musikk. Den ene av dem liker noise, teksturer som tiltaler henne, men techno og hardcore har hun ingenting til overs for. Det minner henne om Russland og macho-arbeidere – menn som ikke vil tenke. Jeg får ikke med meg russerne på konsert denne gangen.

    Men jeg tror de hadde elsket det jeg var vitne til.

    Tankegodset til Sierra Veins resonnerer i meg. Hun er fransk, og det merkes i måten hun bærer seg selv på. Hun er virkelig sint, sint på en måte som virker på deg, med et blikk som overbeviser. Hun har selv sagt i et intervju at sinne er en følelse hun ikke alltid har vært bevisst på. Hun pleide å bli sint uten å forstå hvorfor. Nå lytter hun til følelsene sine, fordi sinne ofte er et varselsignal: noe er galt, noe stemmer ikke med verdiene dine.

    I Witch Club Satan bruker vi også sinne som et etisk kompass. Vi reagerer alle med sinne når vi utsettes for urett. Men det er først gjennom evnen til å forvandle smertefulle følelser – bedrag, sinne, raseri, sorg – til sterke medisiner som gjenoppretter og inspirerer handling i den fysiske verden, at opprøret blir hellig.

    Jeg tenker på en anerkjent fotograf som har sagt at det er det hellige opprøret i henne som holder henne forelsket i livet. Da jeg helt tilfeldig kom over arbeidene hennes her i Paris, ble jeg slått av hvor presist hun satte ord på nettopp denne følelsen: «I lang tid ble jeg stemplet som bråkmaker, en rebell uten sak, en sint feminist eller bare gal. Men hellig opprør er i virkeligheten en guddommelig gave – fordi det har sitt utspring i en uendelig kjærlighet», skriver hun.

    Det er respektløs ærbødighet. Det er evnen og viljen til å vise mot i møte med tvilere, mobbere og alle som forsøker å undertrykke eller fornekte din menneskelighet: «Det er holdningen der gledelig trass får form, og der forandring blir mulig. Det er det sanneste uttrykket for den skapende ånd, ånden vi alle er laget av, og har rett til å uttrykke».

    Ja. Akkurat slik er det, tenker jeg, mens jeg vandrer i denne byen som etter hvert har blitt en del av min identitet. Det finnes et hellig opprør i oss alle. Et opprør i stadig gjæring. Det har sin egen sang: «Det marsjerer i takt med blodet som pumper gjennom årene, stiger med hvert åndedrag og utvider seg med hver inn- og utpust».

    Og Sierra har utvilsomt sin egen sang. Hun beviser at hun kan stå alene på en scene og få et helt publikum til å gå av skaftet. Det er faen meg noe helt spesielt. 

    Min nye venninne og jeg blir invitert backstage etter konserten. Der møter vi manageren hennes, som viser seg å være en jeg kjenner fra før. Han har jobbet med PR i Brussel for Witch Club Satan, og vi er glade for endelig å få snakke ordentlig sammen.

    Benjamin Fournet har jobbet med denne scenen i over ti år. Da ett av de største bandene i porteføljen hans, Carpenter Brut, begynte å spille live, var det på en båt i Paris med plass til 300 mennesker. Kort tid etter spilte han for utsolgte saler i San Francisco, Montreal, London og Helsingfors. Undergrunnsscenen innen punk, rock og metal har eksistert gjennom hele 2000-tallet, med lite presse og lave vekstforventninger. Gojira komponerte og spilte så mye de kunne. Deathspell Omega ga ut album som ble nøkkelverk,  uten å spille konserter.

    – Enten holder du deg i din egen sjanger, eller så prøver du å utvide, forklarer Ben.

    De siste årene har den franske undergrunnsscenen sett band som i årevis spilte i barer og klubber, bli sentrale aktører i det etablerte metalmarkedet. Det har hatt enorm betydning for en ny generasjon musikere. Antallet konserter øker kraftig, og antallet undergrunnsband skyter i været. Ben mener at jo flere band det finnes, jo bedre blir musikken. Konkurransen har blitt positiv. Folk hjelper hverandre.

    Illustrasjon: Lejoly Lucile

    Plateselskaper som Les Acteurs de L’Ombre og Frozen Records, og arrangementer som Rock in Bourlon og Tyrant Fest, bidrar til at scenen vokser, utfordrer seg selv og beveger seg mot noe større.

    Da Ben først hørte musikken hennes i 2022, ble han umiddelbart hektet på den mørke siden av uttrykket. Senere la han merke til at hun er mer inspirert av film- og spillmusikk enn av artister og sjangre. Nå strømmes musikken hennes verden over. I noen land fungerer de langsomme låtene best, i andre de dansbare.

    – Det er nettopp dette jeg elsker med Sierra Veins. Hun har en unik sound som fungerer for dark wave og goth, for metalfans og for et elektronisk publikum.

    Ben mener også at hun inspirerer mange fordi hun startet helt alene. Hun kjente ingen i bransjen, gjorde alt selv og måtte lære hele maskineriet rundt utgivelser. I dag er det avgjørende at artister forstår hele industrien.

    Og hun inspirerer. Min franske venninne mener at hun med sin unike kraft og energi samler en sjelden miks av miljøer og generasjoner: fra Matrix-nostalgikere til de yngste ravere, fra metalheads til den internasjonale rave-scenen. 
    – Helt på egen hånd får hun publikum til å reise seg, danse og brøle tilbake med raseri, styrke og en brutal vilje til å leve gjennom hva enn som måtte komme. Hun er et beist og et varmt menneske på én og samme tid, og et helt nødvendig pust for undergrunnen, sier hun.

    Min franske venninne trekker frem tarotkortene etter konsert, og spår mitt neste kjærlighetseventyr. Hun råder meg til å holde meg unna de utilgjengelige. Jeg svarer at temperament tiltrekker temperament. Du er ikke nødvendigvis heldig i kjærligheten når du er rockestjerne. Vi ler, og beslutter å konsentrere oss om det vi selv er opptatt av: oppriktighet.

    Det finnes en egen ærlighet i det franske språket, sier hun – en ærlighet hun ikke har funnet andre steder. Hun har reist verden rundt,  men vender alltid tilbake til Paris. Kanskje er det nettopp her hun kan leve fullt ut. Vi skåler over dette faktum, og jeg vender hjem, full av nytt pågangsmot. 

  • Farvel, Polen. Et reisebrev

    Farvel, Polen. Et reisebrev

    4. juni ble nasjonalisten Karol Nawrocki utnevnt til president i Polen. Dagen etter sto mitt feministiske svartmetallband på scenen under Mystic Festival i Gdańsk – landets største begivenhet for tung musikk. I en verden i brann føles undergrunnsmusikken viktigere enn noen gang. Den nekter å innordne seg, stritter imot og sier: Ikke faen.

    For Witch Club Satan, bandet mitt, er musikk og politikk uatskillelige. Vi har de siste årene vakt oppsikt med våre ekstreme liveshow, nakenhet, blod og rituelle innslag – alltid med en tydelig feministisk og politisk brodd. Vi drives av et kraftfullt perspektiv: kvinnelig raseri. Vi har tatt tilbake ord som «heks», «hysterisk» og «hore» – ord som historisk har vært brukt for å undertrykke kvinner – og gjort dem til kilder til styrke og motstand.

    Tidligere låter som «Mother Sea», «Hysteria» og «Black Metal is Krig» har vært eksplisitte kamprop – for miljøet, for Gaza, mot apati. Nå er vi aktuelle med en ny singel, en låt om håp som radikal handling. For vi mener at om du lager kunst i 2025, må du ta stilling. Du må vise hvor du står. Har du en mikrofon og en forsterker, har du makt.

  • – Individet er ikke verdt en jævla dritt

    – Individet er ikke verdt en jævla dritt


    Det later til å være en regel uten unntak at musikere med nyskapende sound drar på turné til Japan. Det eksisterer et enormt marked for musikk i dette landet, og selv små, relativt ukjente jazz- og støymusikere selger ut så godt som alle fysiske CD’er og merch i løpet av turen.

    Kanskje ikke så rart, i og med at Japan består av godt over 120 millioner innbyggere. Det sier seg selv at det finnes noen millioner musikkfans her.

    I min oppvekst ble jeg fortalt at japanerne er særlig fascinert av nordisk jazz fordi den har et unikt sound. Min far spilte konserter i Japan stadig vekk, og fortalte om dedikerte publikummere som fulgte norske musikere fra by til by.

    Norge kjennetegnes av dyktige instrumentalister på svært høyt nivå, men i motsetning til land som Wien, Tyskland og til og med Stockholm er vi ikke tynget av den mangeårige, etablerte kulturen. Vi er en ung nasjon, og fikk ikke et formalisert musikkliv før på 70-tallet. Og en av fordelene med å være for sent ute til festen, er at du slipper å sammenligne deg med folk.

    Skandinavisk og spesielt norsk jazz er ofte fri i formen, og musikerne er konstant på jakt etter å skape nye uttrykk, noe som kan være både positivt og negativt. Men det er ingen tvil om at den norske eksperimenteringen skaper et sterkere uttrykk på landsbasis.

    Og at det åpenbart fenger med sjangeroverskridelse i et land som Japan, som stadig sliter med en sosial konformitet så sterk at ungdommen føler seg ufrie. 

    Et av de norske bandene som nylig har vært på utveksling i Japan, er spellemannsnominerte Why Kai, som sentrerer rundt komposisjonene til pianist og elektronisk musiker Kai von der Lippe. Why Kai har gjort seg bemerket for sin elektroniske klubbmusikk som blir gjort levende og organisk i møtet med akustiske instrumenter og spillende musikere. I bandet er Elias Tafjord en rytmisk drivkraft bak trommesettet.

    Von der Lippe og Tafjord har vokst opp med den eksperimentelle jazzen som har definert den norske scenen de siste 25 årene. Kai von der Lippe og Elias Tafjord har bakgrunn fra jazzens improviserende vesen, og er inspirert av norsk jazz fra 90-tallet. Samtidig har duoen en stor kjærlighet for klubbmusikk.

    – Å stå og spille klubbmusikk for en dansende forsamling i flere timer gir rom for en annen type interaksjon mellom utøver og publikum enn på en «vanlig konsert», forklarer Kai, og utdyper:

    –  Alle bidrar til energien i rommet, og det blir mer likestilt.

    I en tid med skiftende politiske vinder, fremtidspessimisme og klimaangst, finnes en stor hang til musikkens sosiale dimensjon: Å dele kjærligheten til musikken med hverandre.

    Klubbmusikken lever som aldri før. Why Kai insisterer på formidling; en vill, samlende energi. Og musikerne innrømmer at det føltes ekstremt forfriskende å spille for det japanske publikumet, som lot til å være langt mer mottakelige enn det europeiske.

    – Vi følte oss veldig velkomne i Japan. Vi møtte folk som virkelig digga musikken, sier Elias, og utdyper:

    – Hver gang vi ankom en ny liten klubb, sa eierne: Velkommen, så hyggelig at dere er i landet vårt, evig respekt til dere, liksom. Det var en oppriktig interesse som gikk utover den japanske høfligheten.

    Det eksisterer en stor scene for instrumental musikk uten vokal i Japan, forklarer duoen. I tillegg gjorde deres japanske booker en solid jobb med å kommunisere musikken ut, og nådde dermed et publikum som likte denne typen musikk.

    Kai møtte Yuji Kawaguch ved en tilfeldighet under en turné i London med Fieh for halvannet år siden.

    – I forkant av en gig mistet trommeslageren vår en hi-hat clutch, og vi stakk ut for å finne en musikkbutikk. Ute på gata satt en fyr og spilte breakbeats og drum’n bass med kofferten som basstromme og helt busky stil. Vi fikk låne clutchen mot at han fikk gjesteliste, og så hang vi med ham hele kvelden, sier Kai.

    Yuji viste seg å være en toneangivende musiker i den japanske undergrunnen, med kjennskap til kule venuer og folk. For et halvt år siden tok Kai kontakt og spurte om han kunne booke en turné for dem.

    – Plutselig hadde vi fått en lokal agent i Japan, som var rolig på de riktige stedene, og gæren på fest, sier Elias og gliser.

    Bandet var imidlertid ikke forberedt på mengden misforståelser som skulle oppstå i forkant av turneen. De tekstet frem og tilbake med sin booker i godt over et halvt år. Det ble diskutert slogans, plakater, merch og sosiale medier-poster. Og diskusjonene kunne bli hissige.

    – Det endte med at han skrev «BEST BAND FROM NORWAY» i store deler av kommunikasjonen, sier Elias og ler.

    – Han var veldig tydelig på at japanere digger sånn her og her, det kan IKKE være japansk skrift på merchen, det MÅ promoteres på engelsk, som selvsagt viste seg å være feil. Heldigvis tok vi med en del t-skjorter med japansk skrift. Og det digget publikum. Hehe.

    – Det var også ekstremt viktig for Yuji at vi hadde et slogan, som endte med å bli: «Norwegian tourist».

    Trolig var språkbarrieren en medvirkende årsak til duoens høye stressnivå da de satte seg på flyet til Japan. Elias forteller at han aldri har vært så nervøs før. De var ikke sikre på om turnéruten var hensiktsmessig tenkt ut, og lurte på om om de ville komme seg gjennom disse to ukene med helsa i behold. Det gjorde de ikke.

    En av mange sigarettstinkende klubber i Japan. (Foto: Henrik Posner)

    – Jeg kom tilbake og har aldri vært så eksistensiell, tror jeg. Jeg var helt ødelagt, sier Elias.

    – Jeg satt på en trikk i Oslo, og der sitter et par sørlendinger som nettopp har flytta til Oslo for å studere. De klager høylytt over prisene på taxfree på Gardermoen. De hadde til og med gått bort til en ansatt og klagd, sagt at det var billigere forrige gang! Jeg hadde nettopp besøkt et fantastisk land der folk respekterer hverandre, og her sitter tilflytterne og gønner løs. Jeg vurderte å si noe. Men hadde jetlag og litt angst. Så jeg lot det være. Men det føles så utrolig meningsløst. Alt sammen.

    – Det norske samfunnet, eller ALT annet etter Japan? spør Kai.

    Elias ble eksistensiell etter to uker i Japan. (Foto: Espen Stordrange)

    – Jeg vetta faen, men her i Vesten er det så mye fokus på selvrealisering og individet lissom. Så sitter jeg igjen med en følelse av at individet ikke er verdt en jævla dritt. Og dét har japanerne skjønt. Og det funker så bra.

    Duen forteller at reisen til Japan ble mer enn innfridd, og at fascinasjonen for landet raskt utviklet seg til et dypt kjærlighetsforhold.

    – Alt er så annerledes og regelstyrt, men samtidig velfungerende, sier Kai.

    – Ja, dessuten ekstremt kontrollert. Det er så mye støy i offentligheten at folk er nødt til å oppføre seg ordentlig og holde kjeft. Jeg tror at hvis du er lydsensitiv i dette landet, så går det til helvete, sier Elias.

    Duen forteller at de ble særlig overrasket over hvor rent det var. Det fantes ikke spor av søppel i gatene. Samtidig fantes ikke søppelkasser.

    – Du kan ikke kaste søppelet noe sted, men må ta det med hjem. Vi spurte Juigi om hvorfor det er slik. Han hadde en teori om at når folk kommer til en søppelkasse som er full, så blir de usikre på om de kan kaste mer søppel i søppelkassa, for det er ikke tydelig hva de skal gjøre. Apropos det regelstyrte. Så isteden for å gi dem et valg, fjernes søppelkassene. Hvis det alltid skulle vært litt søppel der, så måtte det vært full bemanning, da, og dét hadde hvertfall ikke gått, sier Kai.

    Why Kai drømmer om å bygge tettere relasjon til Japan i fremtiden. (Foto: Espen Stordrange)

    – Egentlig er det en slags hjernevasking da, legger Elias til.

    Den offentlige transporten gikk også sømløst for seg. Så sømløst at bandet endte opp med å miste et fly.

    – Heldigvis ble vi ombooket av de nydelige japanerne, gratis. De hadde lagt opp en egen rute til oss, og stod klare da vi kom, sier Elias, og fortsetter:

    – Det var egentlig dritbra at vi missa flyet, for seks ekstra timer i et solfylt Tokyo ble turens høydepunkt. Vi fant en grønn flekk ikke langt unna flyplassen, stakk dit, og kom til DET markedet i et IT-kvartal. Japanske Freddie Mercury var der, BMX-show, klesmarked og mat. Og så hang vi ut der og drakk en korona i solen.

  • Metall & Rave i Berlin

    Metall & Rave i Berlin


    Alle foto: Nikoline Spjelkavik

    Veien fra Bordeaux til Berlin var lang og interessant, for byene fremstår som to motsetninger, lik to brødre som har havnet i klem med hverandre, og som begge gjør så mye ut av seg selv og sine oppblåste egoer at det er til å bli sprø av.

    Førstnevnte fremstår som en utdatert latiner som blir sjalu på sin kjæreste for det minste, progressive støt. Den andre er så hipp og trendy at han har gjort det vanskelig for seg selv. Ingen by har bygget sitt rykte på alternativ- og undergrunnskultur i like stor grad som Berlin, og dermed har den også mest å tape på gentrifisering.

    Vi – heksene og jeg – ruller inn i byen tidlig om morgenen til hotellet vårt, en grå og sjelløs betongkloss i en intetsigende bakgate. Bygget ser nøyaktig ut som de fleste andre bygg i denne byen, og fungerer nærmest som prototypen i Berlin; en livlig hovedstad som prioriterer det som skjer på innsiden, heller enn å gjøre for mye flid med utsiden. Nøyaktig som folka i denne byen.

    Været er grått, gatene er skitne, og folk vandrer rundt i rufsete leopardkåper med siggen i kjeften. Nabolaget er utvilsomt hipt, restauranter og barer ligger tett i tett – og den legendariske nattklubben Berghain er plassert bare 200 meter unna hotellet.

    Det finnes erfarne berlinere med flere tiår i byen bak seg her, men den rommer også en hel del andre: Dette er en grunnleggende omreisende by, der den innfødte berliner er en sjelden rase, og der outsiderne dominerer.

    De mange dönerkebab-sjappene byr på jævlig bra mat til en billig penge. Passende for en trommis hvis muskulatur trenger næring i form av proteiner. Gi meg en ekte dönerkebab. Ikke et sånt bullshit-produkt neddynket i dressing. Men et skikkelig velsmakende, fettglinsende kjøttstykke med ferske grønnsaker, sterk saus og hjemmelaget brød. Jeg spiser gladelig kebab til frokost, lunsj og middag i Berlin. Det gjør de andre også. Selv bassist Victoria, utpreget vegetarianer, gir ferskheten i grønnsakene på Mustafa Retro Döner Kebab toppkarakter.

    En tysk musiker jeg kjenner, som senere flyttet til Oslo, studerte i Berlin bare et tiår etter murens fall. Han minnes en ekte subkultur som vokste frem, halvgale undergrunnsklubber og hemmelige fester. Billig husleie på nedslitte steder. Okkuperte hus, og mye gress.

    Hotellet bandet ble innlosjert på, «en grå og sjelløs betongkloss i en intetsigende bakgate.» (Foto: Nikoline Spjelkavik)

    – Man spurte om det var ok å «røyke ut» på baren man var på, og det var det ofte. Det fantes en hemmelig måte for studenter å komme gratis inn på konserter, sier Fritz Pahlmann, og fortsetter:

    – God kebab var bare å få i vest, der den tyrkiske kulturen var rundt 40 år gammel. Tyrkisk mat i Øst-Berlin ble bare drevet av profittfolk (det var i hvert fall vår sannhet), og var ikke ekte vare som de legendariske stedene rundt Kottbuser Tor-Kreuzberg, eller Turmstrasse-Moabit.

    En gang var det krystallklare forskjeller mellom vest og øst, forteller Pahlmann. Øst var hipt og skittent, vest var originalt og uvennlig – og skittent. Og så dukket de kule salongene opp. Kul klassisk musikk kun for kule folk. Kanskje det første chicky-micky han hadde sett. Og Fritz var på klubben Berghain et par ganger.

    – Berlin var den alternative verdensbyen. Jeg har ikke noe nytt inntrykk fra byen etter å ha bodd i Norge de siste årene, men Berlin har fortsatt verdens beste orkester og fantastiske operaer. Og den opprinnelige mentaliteten er fortsatt uvennlig kulhet, av noen oppfattet som sjarmerende, sier Pahlmann.

    En venninne på min egen alder har alltid hatt en “våt drøm om Berlin”, og flyttet hit for et år siden. Hun har byttet adresse fire ganger. Nå bor hun i et kollektiv i Neukölln med en emosjonell 23-åring som spiser pannekaker med Nutella til middag. Berlin er ikke lenger det billige frirommet det engang var.

    – Jeg spør meg stadig hvorfor jeg enda bor her. Men det er noe med å leve utenfor det A4-rammeverket vi har i Norge. Som bieffekt er den også beinhard økonomisk for en kunstner, sier Maria Helena Konttinen Nerhus, som har en mastergrad fra Bergen Arkitekthøgskole.

    Hele gater er i dag leid av Amazon eller Zalando. Det er nå et dempet kaos av ekko og smådønninger av gentrifiseringen, forklarer min venninne. Hun innser mer og mer verdien av det norske rammeverket, med velfungerende demokrati og en velferdsstat. Likevel velger hun å bli.

    – Berlin er en ekte piratby. Det er mange parallelle verdener som foregår på samme tid, i de samme gatene, på de samme venuene, sier Konttinen Nerhus, og fortsetter:

    – Kunstverdenen er tilgjengelig her. Jeg møter mennesker som inspirerer og introduserer meg for nye sosiale rom. Dette er en by som byr på det beste og verste, og man blir konfrontert med mye skrot å navigere imellom. Men når du finner en ekte diamant i dritten, er det utvilsomt verdt det. Jeg elsker de uavhengige kinoene! Og er takknemlig for tilgang til danseklasser hver dag, og tyrkisk matmarked.

    Min russiske fotograf-venninne Kira Gyn er også blant dem som lokkes av kaoset. For henne – og for mange som er født i Russland – gir byen en følelse av frihet til å uttrykke seg selv.

    – På en måte viser denne byen hvordan man kan være både åpen og reservert på samme tid, og hvor mange ulike versjoner av seg selv som kan eksistere i deg, sier Gyn.

    Tilgangen til utallige utstillinger, konserter, teaterstykker og forestillinger av alle slag skaper en følelse av et pulserende kreativt liv, mener min venninne – det er alltid noe å gjøre og bli inspirert av.

    Berlin rommer dessuten mange fellesskap. Du vil finne det du leter etter, om det er FLINTA kickboksing eller mingling i Mies Van der Rohe-huset med den konservative kulturell-politiske sossen.

    – Det er et vandrende uttrykk at man blir lat i Berlin. Om du virkelig vil slå igjennom bør du flytte til London eller New York. Jeg vet ikke om det stemmer helt, men det er i alle fall sikkert at det er er en dominant “24 hour party people kultur” her, og tragisk nok, at mange av de viktigste nettverksbyggingene innen kunst og kultur foregår på toalettene, sier Konttinen Nerhus og smiler lurt.
    – Det er utvilsomt en by med historier og hemmeligheter.

    Witch Club Satan tilbrakte den første kvelden i et øverom i Berlin. (Foto: Nikoline Spjelkavik)

    Senere har jeg tenkt at det bare er grusomme mennesker som kan skape noe så vakkert. Kanskje er det ikke mulig å lage noe sinnssvakt vakkert uten dette enorme behovet for å bevege seg bort fra grusomheten.

    Berlin har vært – og er fremdeles – gjenstand for politiske spenninger. Som min bergenske venninne sier det: Det er en schizofren og knust by som enda er politisk og kulturelt farget av vest- og øst-separasjonen.

    Det var nettopp valg i Berlin, og ytre høyre-partiet Alternativ for Tyskland (AfD) endte opp som nest største parti. Kunstnere i Tyskland er på generelt grunnlag bekymret for det som synes å være økende trusler mot ytringsfriheten på en global arena. I mai skrev Ballade om lyd- og lyskunstner Veslemøy Rustad Holseter aka Grinderteeth som ble arrestert av tysk politi to ganger for sin støtte til Palestina. Flere av byens DJ’er og artister forteller at de må seg om etter jobb andre steder hvis man engasjerer seg i det som foregår i Midtøsten. Den nye kursen Tyskland har tatt, har svært negativ påvirkning på musikere og kunstnere.

    Samtidig er Berlins hedonistiske natteliv i full sving. Alt later til å være som det skal: Byens karakterer er rene stereotypier; her er den barske politimannen, arbeiderklasse-kommunisten, og den veganske raveren, alle gjennomsyret av personlig ambivalens og prisgitt historiske begivenheter.

    Witch Club Satan utenfor Berghain. (Foto: Sindre Nicolaisen)

    Berlins legendariske undergrunnsscene står i dag på UNESCOs kulturarvliste. Techno har «formet store deler av byen Berlin siden midten og slutten av 1980-tallet», heter det, og Berlins mest legendariske nattklubb, Berghain, har stått på min bucket list så lenge jeg kan huske.

    I begynnelsen var det ingen som visste hvordan Berghain ville bli tatt imot, og hvor lenge stedet ville eksistere. Over tjue år senere – og til tross for mange utfordringer – lever Berghain fortsatt i beste velgående, ikke bare som utested, men også som et knutepunkt og en katalysator for en rekke spennende kunstprosjekter og festivaler, som CTM-festivalen 

    Det er CTM som har invitert Witch Club Satan til å spille, en eksperimentell festival som tar store, kuratoriske sjanser. Bookeren vår er Michael, aka Opium Hum, som i 2011 startet sin egen eventserie på Berghain og som ble utgangspunkt for en ny bølge av techno inspirert av postindustriell rock, EBM (Electronic body music), gabber-sjangeren, støy og metall.

    Mye av det harde som blir spilt i Berlins klubber i disse dager ville trolig ikke vært mulig uten denne serien. Musikk og ravekultur er akkurat nå der det skal være, både kreativt og holdningsmessig, mener Opium Hum, selv om miljøet har forandret seg.

    Skiftende vinder til tross; Berghain vil trolig overleve. Klubbkulturen har alltid stått for inspirasjon, for opprør, nytenkning, frirom, individualitet … Og Berghain er kanskje blant de stedene i Europa som best har forsøkt å ivareta og beskytte disse ideene, blant annet gjennom en notorisk eksklusiv dørpolitikk.

    – Det handler om å beskytte det trygge rommet som Berghain er, noe som også betyr å beskytte klubbkulturen, har fotograf og en av Berghains dørvakter, Sven Marquardt, uttalt.

    Men også klubbkulturen lider under trusselen om stillstand, akkurat som enhver populær sjanger. Jeg har gjentatte ganger opplevd å kjede meg på rave. Beaten er konstant den samme. Overalt rundt meg danser folk som på automatikk; som roboter, så å si, til den samme, generiske musikken. En lignende erfaring har jeg med dødsmetall, som på det mest tekniske fremstår ekstremt rigid.

    Berghains fasade. Det er ikke lov til å ta bilder på innsiden. (Foto: Nikoline Spjelkavik)

    Kanskje er det nettopp dét en ny generasjon musikkelskere har forstått: De to verdenene – black metal og techno – kan fornye og forsterke sjangrene gjensidig. Og fylle dem med nytt, sonalt blod.

    Kilder forteller oss at da Berlinmuren falt 9. november 1989, innså punkerne at musikken og budskapet deres måtte endres, så de sluttet stort sett å lage musikk. Flere band gikk i oppløsning samme kveld som muren falt. De hadde oppnådd sitt mål: å sparke ut diktaturet.

    Mange av de tidligere punkerne trakk seg tilbake, og nøyet seg med å okkupere hus og organisere seg som kollektiver. Techno og elektronisk musikk fikk overta, men tankegangen og filosofien fra den østtyske punken lever faktisk, om enn ubevisst, videre i byens musikalske, kunstneriske og nattlige DNA. I 2025 kommer fortiden til nytt uttrykk. For akkurat nå skriker verden etter mer eller mindre anarkistiske initiativ.

    De østtyske punkerne la grunnlaget for nåtidens subkulturer og sosiale bevegelser som i dag er så dominerende i Berlin: «Tanken var å leve livet slik man selv ville, kle seg som man ville, høre på den musikken man ville, og ikke bli nedlatende behandlet eller sperret inne bak murer og piggtråd», forteller fotografen Christiane Eisler, som har foreviget 80-tallets punkscene gjennom sine bilder.

    Witch Club Satan. (Foto: Christoph Voy)

    Vi står nå på Berghain og formidler tekster som tyske DIY-punkband ville fått Stasi (Øst-Tysklands hemmelige politi) etter seg for å uttrykke. Flere tiår senere synger vi om helt andre ting: vi synger om svartmetall som våpen mot krig. Mot neofascismen og antisemittismen, i en verden som lovet å aldri gjenta sine forfedres feilgrep. Vi forbanner mye fra scenen. Mest av alt forbanner vi hjerteknuste menn som kjemper som krigere, når de egentlig må kjempe for å lindre sitt sårede hjerte.

    Berlin, du stinker ille, og er ekte undergrunn. Det er på turer som dette at jeg gjenvinner nytt pågangsmot. Vi sees igjen.

  • Kjærlighet & sorg, Sør-Afrika

    Kjærlighet & sorg, Sør-Afrika



    – VÅKNE OPP. DU ER I AFRIKA!
    Jeg står i passkontrollen på Cape Town etter en 20 timers lang flytur. Jeg har flydd fra Paris, med mellomlanding i Dubai. På flyet har jeg ikke gjort annet enn å binge tv-serier og filmer sammen med et hundretalls andre. Jeg befinner meg fremdeles i i dvale-tilstand når passene skal kontrolleres ved ankomst, og legger fra meg mobilen ved skranken mens jeg leter etter passet i veska. En ansatt på flyplassen slår neven i bordet, og spør hva faen jeg driver med.
    – Ikke legg fra deg tingene dine, nærmest roper han. Vet du ikke hvor du er?!

    ​Grunnholdningen i denne byen er følgende: Ingen er til å stole på. Verden er et brutalt, og urettferdig sted. Forteller du noen hjemme i Norge at du skal til Sør-Afrika, svarer de: vær forsiktig. Det finnes en villskap i dette landet som glimter mørkt av langvarig korrupsjon og undertrykkelse. Apartheid tok slutt i 1994, men volden lever fremdeles i beste velgående. Rundt hvert gatehjørne venter en potensiell fare. Eller et nytt eventyr. Alt ettersom hvordan du ser det. Har du akseptert premissene – at ingenting er som hjemme – er det enklere å elske kaoset. Jeg kjenner mange som får kjærlighetssorg etter et opphold i Sør-Afrika. Erfaringene og opplevelsene de har gjort seg, er tvers gjennom episke. Ingenting vil igjen være det samme.

    Gastronomisk reisebrev kan leses i matogdrikke.no.

    Screenshot
  • Spleen

    Spleen

    Etter en lang sommer på turné med bandet, er jeg omsider tilbake i byen som har fått sitt navn etter Benediktermunkene – de som “reiste seg fra bordet med blodårene oppsvulmet av vin og hodene i brann”. Vi henger i brosteinsgatene, drikker vin i sene nattetimer og kjenner på et fryktelig sug etter dramatikk. 

    Hvorfor akkurat Bordeaux? er spørsmålet folk stadig stiller meg. Etter ett år i denne byen har jeg muligens kommet nærmere et svar.

    Er det ikke nettopp byens ambivalens som har kapret hjertet mitt?

    Da jeg kom til Bordeaux første gang, hadde jeg allerede vært på en flere måneders dannelsesreise i Frankrike. Jeg hadde besøkt ulike steder som Paris, Marseille, Arles og Pyreneene; jeg hadde svevd på en sky og jaktet kickene, og dem alene.
    Men noe manglet; Kanskje var det nettopp en følelse av å lande.

    Da jeg kom hit, ble jeg blendet av den storslåtte arkitekturen og det utrolige lyset. Men det var først da jeg så innbyggerne rundt kafébordene med de mørke ringene under øynene, at jeg ble grepet. Det fantes en melankoli her. En ambivalens som virket forlokkende. Bordeaux dannet kuliss for alle emosjonene og fasettene som fantes i meg. Her var hverdagslivet. Her kunne jeg leve.

    En av kvinnene jeg møter ikveld, kan kjenne seg igjen.

    — When I was 17 years old, I found a word in a poetry book written by Baudelaire. I knew it was my word, sier en av kvinnene.

    – Which word? spør jeg, selv om jeg allerede vet svaret …

    Spleen.
    Kilden til melankoli.
    Vi skåler i vin, hun og jeg.

    Jeg simpelthen elsker dagene og nettene i denne byen, ute blant skrullene, poetene, romantikerne – omgitt av magien, skjønnheten, den ville, ville, VILLE kjærligheten – spirene av forventninger som setter seg i marg og bein, det lille vemodet som tross alt får et menneske til å håpe igjen og igjen …

    Ja. Kanskje er det nettopp derfor jeg elsker Bordeaux.
    Folket trekker ut, og kommer aldri inn igjen. 
    De er elskere av natten, en tid på døgnet der mennesket tenker annerledes;
    derfor oppdager jeg også mer i dem.

    Rundt bordet sitter vi; søkende mennesker, alle med sine spesifikke biografier å bære.  Vi søker forsoning, vi søker svar. Finner vi dem? Kommer vi egentlig nærmere noen svar på det vi søker? I sene nattestimer møtes vi; mine venner og jeg; vi ler og elsker og spiser og drikker og klager og sørger og diskuterer som om vi aldri har gjort annet.

    Og hvorfor skulle vi?
    Det er spinnvillt å leve.
    Når jeg lytter til Innbyggerne i denne byen er det som Allen Ginsberg en gang uttrykte – å «høre hvite engler synge i gråstein».
    Herregud, for et mørke. 
    Et perfekt mørke i en skinnende, lys by er alt jeg kan se… 

    🖤

  • Bordeaux lokker til fall

    Bordeaux lokker til fall

    – Kan vi ta et møte klokka 08 i morgen tidlig, spør arbeidsgiveren min hjemme i Norge.
    – Faen, det går ikke, med tanke på at jeg er på fylla til 04 hver morgen fremover, svarer jeg.

    Mail sendt. 
    Rattata rattata.
    Her går det unna.
    Én løsning på verdens problemer å finne en livsrytme, hevdet Axel Jensen.
    Svinger du ikke, er du ute å kjøre.

    Bordeaux, min by, du lokker til fall.
    Jeg kan ikke riktig forklare det, men det er noe ved denne byen som får meg til å velge det motsatte av hardt arbeid, rutiner og deadliner om dagen. Det skorter både på penger, leilighet og større ambisjoner – det er mye jeg burde ha gjort, men det er som om det har gått opp for meg at alle slott er fengsler og at frihet er det samme som mengden timer du tillater deg å spasere ut i det fri med en venn du setter høyt.

    Hver morgen setter jeg på kaffen og gjør meg klar til å arbeide noen timer ved skrivebordet. Med så mye skjønnhet på alle kanter, er mennesket nødt til å gi dagen et forsøk, tenker jeg. Hodet vibrerer av skapertrang. Jeg føler meg inspirert! Jeg vil skape noe av verdi! Hvor skal jeg egentlig begynne?

    Men først, en kaffe.
    Jeg går til den nærmeste bistroen i nabolaget.
    Det treffer jeg som regel på min chilenske venninne som flyttet hit for tre år siden. Kanskje også et par av våre kompiser, noen riktig sentimentale franskmenn som mener litt av hvert om livet. Vi diskuterer forskjellen på to baguetter. Vi diskuterer romantikkens vilkår i det moderne århundret.

    Tiden flyr. Plutselig har det gått tre timer. Vi er blitt sultne og bestemmer oss for å spise lunsj på naborestauranten. Det er langt hyggeligere å dele et måltid sammen med andre. Og disse menneskene er jo så vidunderlige; de lyser opp i øynene når de ser meg og gir meg den skarpe og friske smaken av liv. Hva mer kan en ung kvinne be om?
    Jeg svømmer mellom dem, som fisken i havet!

    Hva med et glass vin til maten?
    Jeg nøler et øyeblikk. Men la gå.
    Det skader ikke å sitte her og slenge på krakken, sier jeg til meg selv når jeg innser hvor mange klokken er blitt.

    Vi fortsetter praten. Legger planer for kvelden. Kanskje skal vi ta en tur innom den nye baren som holder til ved St.Michel-strøket kveld. Vi har godt over 3000 restauranter, klubber og vinbarer å velge mellom i denne byen, men ender som regel opp på stambaren. Det er som regel enklere slik.

    Klokken er allerede blitt tre på formiddagen.
    Au bientot, sier jeg og takker for laget.
    Målet mitt er å skrive noen setninger på maskinen før solnedgang;
    jeg vet allerede nå at sinnet mitt vil bli forvandlet som varulven om natten …

    Men så, kjære arbeidsgiver.
    Jeg forstår ikke helt hvordan det går til… jeg kan ikke helt forklare det ….  Plutselig oppdager jeg at jeg sitter utendørs med en sigarett i kjeften og en aldri så liten tungvekter av en negroni på bordet foran meg.  Og jeg prater løst og fast med en hel skokk andre folk som gjør nøyaktig det samme! 
    Hører du, arbeidsgiver? Det er ikke min feil!

    Her, i denne byen, vil en bare trampe og gå på loffen med de mest romantiske, udugelige og livsbejaende personene som eksisterer på denne kloden – de som leker med ilden og som gladelig river i en tår eller fem for å slukke tørsten!

    Det later til at alle innbyggerne i denne byen er grepet av en mystisk feber som får dem til å velge det motsatte av alt som smaker av sunn livsførsel: menn og kvinner slenger omkring på små barer som dufter av pernod og mezcal og sigaretter. Vi prater ustanselig om hvilke mennesker som begeistrer oss, hvilke små intriger som utspilte seg og hvorfor vi i helvete fortsetter å bite oss selv i halen hver bidige dag.

    Min chilenske venninne og jeg tilbringer nå alle ledige stunder sammen, som regel etter hennes klokke;  så godt som alle mennesker i denne byen jobber som restaurantsjefer eller bartendere.
    Dagene mine må naturligvis følge deres takt for å kunne bli med på moroa…
    Ikke at det gjør noe! 

    Jeg må innrømme at det ikke gjør det spor at søndager er blitt mine nye lørdager, at mandager ikke lenger er en bedrøvelig start på en ubarmhjertig uke, men et etterlengtet høydepunkt; en forrykende festkveld med maskara på vippene og blodrød leppestift på munnen.

    Vi ligner dessuten på hverandre, kokkene og jeg.
    Våre bransjer er kjent for å tiltrekke seg outsiderne i samfunnet – intense, lidenskapelige, talentfulle raringer som egentlig ikke passer inn noe sted. Kanskje er det derfor jeg føler så sterkt bånd til dem?

    Som kunstnerne er kokkene besatte, helt og holdent besatte.
    Foreldrene våre bekymrer seg over livsvalgene våre. Vi har en sjelden evne til å la oss oppsluke av arbeidet vårt. Vi er superfokuserte på håndverket, seriøse, dedikerte og passelig syke i hodet. Noen av oss er selvhøytidelige på kanten til det parodiske – men du verden som vi elsker å lage liv!

    La meg tilstå noe når jeg først er igang:
    Det skjer mye uforklarlig i denne byen om natten … 
    Det foregår mye merkelig og rent ut sjokkerende som får hoder til å spinne, en hel del saker og ting jeg aldri vil kunne  fortelle min egen mor (og jeg er vant til å fortelle henne litt av hvert)!

    Mandager er i sannhet den verste sorten fest jeg har vært borti,
    det eksisterer et voldsomt lurveleven bak teppene i disse barene,
    og jeg innser mer og mer at jeg ikke visste noe om menneskets sanne natur før jeg kom hit.

    Nå, gi meg en drink ….
    Min venninne slenger seg ned ved siden av meg.

    – Let’s finish this drink and go to another bar, Johanna.
    – Let’s go out there and make some stories.

    Hun ser på meg og smiler lurt.

    – In the end it’s all about how we tell the stories about our lives.







  • Doggystyle-disco

    Doggystyle-disco


    Det var en tilfeldighet at jeg kom over dem.

    Jeg hadde nettopp ankommet Bordeaux – den siste byen på min fem måneder lange dannelsesreise i Sør-Frankrike. Jeg skulle lære mer om fransk mat, vin, kunst og – hvis jeg var heldig – jazzmusikk.

    Min venninne og jeg sultet etter livemusikk, men var ikke riktig sikre på om vi var kommet til riktig sted for nettopp jazz. I mange år har Bordeaux vært «rockebyen» – mer kjent for å oppfostre punkband som har gjort seg internasjonalt bemerket. Etter å ha hengt på mørke klubber i et par dager, hadde vi begynt å slå oss til ro med at det var liten plass til jazzmusikk her.

    Men så kom vi over den cubanske baren, et uunngåelig sted for elskere av salsa, latinomusikk, merengue, reggaeton, bachata, eksperimentell musikk og Gud vet hva… Og dessuten mojitos. Denne lille baren, som ligger i Saint-Pierre-distriktet, en temmelig dyster og avgjort stinkende del av byen, garanterer «muy caliente»-kvelder med dans hele natten.

    Men akkurat i kveld var det duket for en jazzkonsert jeg sent vil glemme.

    Trommeslageren, Guillaume Prévost, imponerte meg mest. Beatet var uslåelig. Han var av typen som søker motstand for å ha noe å prøve kreftene sine på. Alltid med et nytt triks på lur. Han hypnotiserte publikum, og spilte med en så djevelsk energi at han virket besatt.

    Etter konserten kom vi i prat hele gjengen. Jeg takket for konserten og forklarte dem at jeg skriver i det norske magasinet Jazznytt. Jeg ville gjerne skrive om dem spesielt – og om den sørfranske jazzscenen generelt.

    – Kanskje vi kan få dere til Norge for å spille livskiten ut av nordmennene, foreslo jeg.

    Vi endte opp med å tilbringe en uke sammen. Gutta introduserte meg for det ypperste av jazzklubber i byen. Jeg sjarmerte dem i senk. Og vi spiste og drakk og diskuterte vår felles lidenskap. Kan det bli bedre?

    La oss slå fast én ting først som sist: Mat og vin er fremdeles langt viktigere for franskmenn enn for noe annet folkeslag i verden. Derfor er det helt vanlig å få servert mat og vin på høyt gastronomisk nivå selv på den enkleste jazzklubb.

    Vi snakker Mont d’or ost og moules frites på menyen. Flere av jazzklubbene kan dessuten skilte med rikholdige vinkjellere. Hehe.

    Den første kvelden henger vi på Thélonious Café Jazz Club i Bordeaux. Her arrangeres det primært jazz- og blueskonserter. Baren arrangerer dessuten en og annen verdensmusikkveld, samt kvelder dedikert til andalusisk musikk.

    Vi bestiller hver vår tallerken smeltet Mont d’or med poteter og brød. Det er ganske sjarmerende å bite i en av verdens mest eksklusive oster mens vi lytter til live taffelmusikk. Når det kommer til jazzscenen i Bordeaux, er den i stor grad tradisjonsbundet, kan mine venner fortelle.

    – De mest populære jazzbarene i byen spiller tradisjonell jazz fra New Orleans. Det er sterke tradisjoner for swing. De fleste jazzklubbene er dessuten oppkalt etter gamle jazz-storheter. Det sier vel sitt, sier Félix Robin.

    – Det er mye old-school her, Django-musikk, sigøynermusikk, sier Guillaume.

    Samtidig er det viktig å understreke at den yngre generasjonen mer åpensinnet enn vi noensinne har vært, legger trompetist Luc Daoud Klein til.
– Unge musikere er ikke lenger redde for å blande sjangre og avvike fra identitetene som en gang ble tildelt oss. Jeg ser flere og flere rett frem-gutter som går inn i en mengde forskjellige ting, og det gleder meg enormt, sier Luc.

    Selv har mine venner sansen for nordisk jazz. De beskriver stilen deres som kontemplativ og filmatisk. De liker å kombinere dette atmosfæriske med hiphop, og er selvsagt ihuga Miles Davis-fans.

    – Hvordan vil dere sammenligne den sørfranske og norske jazzscenen? spør jeg dem.

    – Jeg var veldig heldig som fikk studere med fantastiske musikere fra Danmark og Sverige som Teis Semey og Andreas Toftemark. De har definitivt har hatt stor innflytelse på meg, sier Luc.

    – Musikere som Bjørn Ingelstam som har flyttet til Paris beriker musikkulturen vår, men jeg tror det er en iboende «punkness» i nordisk musikk og nordisk jazz som vi aldri helt kan gjenskape her, sier Luc.

    Tja. Ham om det.
Mens vi andre tar oss en sigg etter middag, lager Luc en splitter ny komposisjon. «Doggy Style Disco» heter den.

    – Herlig tittel, sier jeg. Kan du ikke si noen ord om hvordan du arbeider frem musikken?

    Med glede, svarer han og gliser.
    – My compositions are basically like diarrhea. You wake up, and hey – you gotta go! The ideas just pops out. Yeah. That’s the secret behind my music.

    De neste kveldene henger vi som oftest på Quartier Libre – den kanskje beste jazzscenen i byen. I hjertet av gamlebyen Saint-Michel finner man denne kombinerte baren og restauranten og konsertarenaen med stor utendørs terrasse og salong i art deco-stil. På programmet står lokale artister av stor musikalsk variasjon, inkludert jazz, blues-rock, funk, soul og hiphop. I helgene følges konserter opp av DJ-sett og gjestene rister fra seg på dansegulvet til morgengry. For matelskere tilbyr baren retter i bistro-stil tilberedt av en etter sigende legendarisk kokk.

    Men fy faen. Her må jeg gjøre en parentes og si et par ord om inngangsbillettene. I denne byen koster det 5 euro for alle konserter, uten unntak! Vi snakker flotte konserter som fortjener et høyere økonomisk bidrag for artistene (€5 for to timers konsert er mindre enn en aperitiff eller et glass vin!…)

    Det positive i denne sammenheng, er at folk faktisk tar turen. Her fylles lokalene til randen av unge mennesker.

    – Har du lagt merke til at de aller fleste som spiller er relativt unge? Studenter, akkurat som oss, sier en fyr jeg møter på konserten.

    – Det har du rett i, sier jeg, og følger opp med nok et spørsmål. Opplever han musikken mer tradisjonell her i Bordeaux, sammenlignet med andre steder?

    – Nei, her mikses jazz med så mange andre sjangre. Jeg vil ikke kalle dette tradisjonelt, sier han.

    – Og har du ikke lagt merke til at man danser på konsertene?! sier publikummeren og inviterer meg opp til dans.

    Jo. Han har rett. Det svinger av musikken. En ny generasjon musikere er blitt langt mer verdensorienterte. Det skjer mye spennende i den franske jazzscenen for tiden, være seg i Bordeaux eller Toulouse eller Paris.

    – Det har lenge vært sterke forbindelser mellom New York og Paris. Men det er gledelig at en ny generasjon musikere bosetter seg i mindre byer for å vise at man kan skape interessante konstellasjoner også her, sier Felix.

    – Hvilken by vil dere si troner når det gjelder ny, moderne jazz? spør jeg dem.

    – Toulouse er byen for jazz, ingen tvil. Jeg tror faktisk jeg rangerer Toulouse høyere enn Paris, sier Luc.

    – Den sørvestlige franske scenen består av utrolige musikerband som utvikler oss, som Etienne Manchon Trio, Orri og til og med unge hiphop-artister som LMA i Toulouse, fortsetter han begeistret.Og når vi først er inne på Sør-Frankrike og jazzmusikk, kommer vi ikke utenom Marciac. Denne sjarmerende, lille byen i Gers, på landsbygda, mellom Bordeaux og Toulouse, det er der ting skjer for jazzmusikk.

    Det arrangeres en jazz festival hver sommer, og atskillige jazzlegender og nykommere fra hele verden tar turen dit – som Avishai Cohen og Erik Truffaz.

    I Marciac finner vi dessuten en svært anerkjent jazzskole som ble opprettet i sammenheng med festivalen. Unge studenter får mesterklasser fra musikere som Wynton Marsalis. – SørFrankrike er bare velsignet med en dyp brønn av talent, slår Luc fast.

    Aristokratisk på papiret, men rebelsk i sinnet.
    Jeg får mer og mer sansen for Bordeaux etterhvert som dagene går. Mine musikervenner og jeg henger på jazzklubber og drikker armagnac i sene nattestimer. Vi spaserer i brosteinsgatene, røyker Camel Blue ved kafébordene og kjenner på et fryktelig sug etter dramatikk.

    Og nå er det duket for nachspiel hos Felix. Med rom i blodet, blir vi alle filosofer. Vi diskuterer kjærlighet selvsagt, polyamorøsitet – men også forskjellen mellom norsk og fransk musikk. Jeg forteller dem at den nordiske jazzen bærer preg av lengselen. Mange nordmenn finner bare lykken på bunnen av en ølflaske.

    – Og dere? Hva gjør dere dere har fått fullstendig nok, når livet blir for tungt å bære? spør jeg dem.

    Mine franske venner drikker, de også, rom og ingefærøl og rødvin, men i stedet for å sitte og ruge over sitt eget liv, utvider de sinnet gjennom musikk.
Disse gutta setter seg ikke på ræva med henda i fanget. De søker det evige kicket. De jakter hverken klenodier eller suksess, men ekte spilleglede som får dem til å glemme tid, sted og ikke minst seg selv.

    – Jazz er vel stort sett en livsstil. Det kan gå mange veier. Noen ganger blir det stor musikk av det, sier Felix.

    Gutta forteller meg at jazzmiljøet er gjennomsyret av egoer. Det ødelegger musikken. Det eneste som betyr noe, er å være tilstede i øyeblikket med de andre musikerne. Og kanskje viktigst av alt: Å mene noe på scenen.

    – Jazz handler om å utveksle ideer. Om å snakke sammen. Jeg er ikke så god med ord, jeg er ikke så glad i å snakke, men når jeg spiller musikk kan jeg si alt. Ja. Slik er det, sier Felix.
 – Alt jeg kan si i livet, kan jeg si gjennom musikk.

    Å gå med strømmen er den vanskeligste delen av jobben, mener gutta. Men det er tilstedeværelsen som vinner publikums hjerter.

    – Når vi spiller 100 prosent sammen, og er sanne i vår formidling – det er da folk liker det. Selv om de kanskje ikke liker jazz, kan de føle energien vår, sier Felix.

    – Følelsene er viktigst i jazzen? spør jeg dem. – Følelser er viktigst når det gjelder alt i livet, svarer gutta unisont.

    Jeg sier farvel til mine venner for denne gang. Vi blir enige om gjenforening våren 2022. Da er det duket for nye gigger i Bordeaux. Vi gleder oss allerede.

    – Takk for laget, folkens! sier Luc.– Vi har lekt, spist, drukket og fått alle våre eiendeler stjålet fra bilen. Alt i alt en perfekt opplevelse. Jeg gleder meg til å reise tilbake i juni! 





  • Lysets by

    Lysets by

    I natt meldte høsten sin ankomst i Arles. Luften er kjølig og frisk og virker magisk styrkende på sinnet.

    Jeg starter dagen med en løpetur. Jeg beiner avsted på langstrakte sletter som lyser i gult og grønt og flammende rødt. Kreftene vil ingen ende ta. Jeg føler meg uovervinnelig og grenseløs.

    Fy faen så rask jeg er.
    Fy faen så sterk jeg er.
    Skamløst sagt forresten.
    Hvem er jeg blitt?

    Har drukket pastis og røkt sigaretter som en romersk keiser de siste dagene, men fy faen som giftstoffene preller av meg. Jeg er raskere enn lynet! Jeg er smidig og lett på tå! Jeg kunne ha fløyet til værs om det ikke var for at jeg likte meg så godt i dette landet!
    – You crazy woman, roper en gammel mann idet jeg passerer ham. I hans øyne er jeg en plagsom turist som kaster bort tiden på trivielle aktiviteter. Men jeg koser meg, gamle mann. Lader opp batteriene. Gjør meg klar for dagen. Og solen gløder som en deilig, sprøstekt omelett!

    På veien tilbake ser jeg byen i relieff. Lyset fra himmelen skinner som en rustning over byen. Jeg smiler. Arles blir beskrevet som lysets by. Og med ett forstår jeg hvorfor.

    For noen uker siden bestemte jeg meg for å flytte. Ut av Oslo, den lille, trange byen der mennesker hang medtatt med hodene. Inn i den store, der alt var nytt og spennende og litt farlig.

    Jeg ville skrive en munter og fargerik og gnistrende bok! Jeg ville skrive sitrende og frekt, grådig og eggende, farlig og lokkende – jeg ville skrive setninger som brant av ild og som fikk mennesker til å le og smile og drømme!
    Men så enkelt var det ikke. Jeg var en mørkets fyrsterinne.
    Hvordan kunne jeg skrive muntert når jeg selv bar på så mye mørke?

    Jeg dro avsted til Arles for å søke lyset, som så mange andre før meg. Jeg håpet at det ikke var for sent. At jeg fremdeles hadde evnen til å se. Til å oppdage. Til å gjenfinne.

    Jeg håpet at jeg kunne få få øye på lyset som så mange andre hadde sett før meg.

    Nå løper jeg på en langstrakt slette i grønt og gult og flammende rødt og ler komisk høyt. Jada jepp jada. La meg for et øyeblikk være litt latterlig.
    La meg for et øyeblikk være sentimental.
    Jeg tror jeg har fått øye på lyset.
    Jeg tror jeg har funnet lysets by.

  • – I fucking love to be angry

    – I fucking love to be angry


    Denne byen trikser med hodene våre og gjør oss til gåtefulle mirakler for oss selv. I denne byen finnes melankolien mange av oss omfavner som en søster. Her røyker innbyggerne sigaretter fordi de er triste og søker trøst. Eller de klamrer seg til sigaretten fordi de nyter sin sorg.

    – I fucking love to be angry, sier min franske veninne. Bordelaise så det holder.
    – Complaining is a part of our catharsis. Hun mener Allen Ginsberg hadde rett da han skrev sine refsende dikt på 50-tallet.

    «War is abstract
    The world will be destroyed
    But I will only die for poetry, that will save the world».

    Poesien vil redde verden … Og tapas og drinker serveres vårt bord. Røkt negroni. Vermuth er livet. Og bartenderne i denne byen skaper kunst de også. De kaller seg ‘mixologer’ og gjør for første gang krav på sin kunstnertittel.
    – I love this city, sier jeg rørt.
    – Selvsagt gjør du det, svarer min venninne og ler.
    – You are such a bordelaise. In this city we constantly research for pleasure.

    Runde 2.
    Med rom og whisky og vermuth i blodet, blir vi alle poeter.
    Samtalene går på full speed. Energien tar oss steder. Åpner dører. Setter oss i kontakt med guder og profeter. Vi gjesper av klassisistene. Skyr realistene. Vi er barn av Whitman og Baudelaire. Grådige hjerter. Grådige sjeler. Mine poeter må ha vært skadet fra fødselen. Allikevel er det dem jeg setter høyest. For mine poeter, – ja!- mine poeter putter i det minste litt farge på samfunnets gustne fjes.

    En drink til?
    Ja, hvorfor ikke.
    Jeg er en åpen elv. Det har jeg alltid vært.
    Jeg ble født i krepsens tegn og min mor har senere fortalt at jeg kun fant lykke ved havet.

    – Jævla rå baby, sa pappa da jeg lå i magen til mamma. Deres lille jente beveget seg i takt med musikken! Fattern fikk kick og spilte så tunge Beats og raske trommehvirvler at babyen fikk sjokk. En lang stund ble det helt stille i mammas mage. – Er det noen hjemme? spurte de og erstattet Miles Davis med Grieg. Florlett stryk skulle vekke den lille til liv. Og baby Kleive er raskt tilbake. Litt rastløs og utålmodig, kanskje. Men som hun synger!