«Om ingenting endrer seg i vaktplanen de neste 24 timene, skal du få låne min nye lærling for å lage maten og servere gjestene dine”, skriver Oskar Ørskog i en sms til meg.
Ørskog driver den populære Torshov-restauranten Liminal, som etter bare seks måneder etter åpning mottok den internasjonale bærekraftsprisen 360 Eat Guide.
Foruten å drive en av Norges fremste restauranter, tilhører Ørskog en sjelden kategori mennesker som ikke utelukkende er opptatt av profitt. Han er derfor ikke fremmed for å gjøre catering på ett av mine gastronomiske skrivekurs en høstkveld i oktober. Han digger ideen om å lære FOLKET mer om mat og vin. Det er tross denne visjonen restauranten er tuftet på. Hvor ellers i Oslo får du syv retter til under 800 kroner?
Jeg trodde jeg var gæren. Inviterer noen av våre fremste kokker og filosofer for å oppdra nordmenn. Inspirere dem til Å DYKKE NED I SANSENE. STÅ FOR NOE. VÆRE KVALITETSBEVISSTE. Heldigvis er Ørskog enda gærnere. Han ber meg om å stjele 40 McDonals-poser fra McDonalds i Storgata. Han skal gjøre en Liminal Big Mac med svele og tartar. Det blir lættis, mener han.
Det går, som ventet er, til helvete. Jeg ender opp som hovedrolleinnehaveren i den syvende far i huset da det viser seg at samtlige McDonalds-ansatte nekter å gi fra seg poser og forpakninger. Ikke får jeg betale for dem heller. – Bare la meg kjøpe 12 store burgere for faen!!, ber jeg på mine knær. Men de har for lengst innsett at jeg ikke kommer til å spise burgerne.
Jeg ender opp i telefonsamtale med en avdelingssjef i Oslo, en annen i Kambodsja, før det tikker inn en sms fra McDonalds’ markedsavdeling i USA. Beskjeden er klar: Konsekvensene blir store dersom jeg benytter McDonalds-emballasje til noe annet enn nettopp McDonalds. ISÆR til gastronomi!
Men vi har på ingen måte mistet motet. Ørskog og jeg bestemmer oss for å satse på god mat uten gimmick, med fokus på norske råvarer. Krabbesvele og jordskokk-is. Det myldrer av gode ideer. Og hva med å sette en av Norges yngste kokke-talenter på oppdraget? Oskar har fått ny lærling. Og han er mildt sagt imponert: “Hans navn er Teodor. Gi gutten 5 år, og han er bedre enn både meg og hele Statholdergaarden til sammen”.
Kjæresteparet startet en instagram-konto for 4 år siden, med mål om å inspirere vennene sine. I feeden delte de forseggjorte bordsettinger, hjemmelagde cocktails, og avanserte tre-retters menyer. Nå har «Det Serveres» passert litt over 38.000 følgere på instagram. Den populære duoen kuraterer idag mat – og vinopplevelser gjennom oppskriftsutvikling, eventer og kreativ produksjon – og har i tillegg lansert en kritikerrost kokebok.
Fredrikke og Andreas har vært kjærester siden videregående, blitt voksne sammen, og har de senere årene utviklet en sterk interesse for mat, vin – og alt som følger med. Kanskje var det for å redde forholdet. Kanskje søkte de sosiale møteplasser, og besluttet å skape dem selv. Kanskje trengte de å anvende fagene sine – psykologi og design – i andre, relevante sammenhenger. Kanskje syntes de Oslo var en drittkjedelig by. Poenget er at de for fire år siden bestemte seg for å lære noe de ikke kunne: lage mat.
Andreas: Vi var litt interessert i mat og og vin, men befant oss på et skikkelig nybegynner-nivå i starten. Det ble seriøst da Fredrikke flyttet til København for å studere.
Fredrikke: Vi hadde avstandsforhold i fem år, og i løpet av denne perioden kom Andreas ofte på besøk. Det er klart interessen slo gnister i København, som tross alt er gastronomi hovedstad nr 1! Vi elsker alt som skjer her, og det er tilnærmet umulig å ikke bli inspirert!
Johanna: Mye har åpenbart skjedd siden den gang. Nå opptrer dere som kokker på store arrangementer. Hvordan føles det?
Andreas: Det føles rett og slett spesielt. Det begynte med at vi fikk en forespørsel fra Mølla for tre år siden, som for øvrig er en skikkelig kul vinbar i Kristiansand. Vi tenkte at det hørtes ut som en spennende utfordring. Det viste seg å være ekstremt mye jobb, langt mer enn vi hadde sett for oss, men like fullt en erfaring. Siden da har snøballen rullet. Å lage mat for fremmede folk kan nærmest sammenlignes med en performance. Det er ekstremt uvant fra det vi gjør til daglig.
Fredrikke: Det er klart man føler seg litt malplassert i en sånn setting. Kan vi gjøre det her, liksom. Men det ble en høydare da. Et ekte adrenealinboost.
Johanna: Hadde dere store ambisjoner da dere startet instagram-kontoen?
Fredrikke: Haha, nei. I starten handlet prosjektet om noe så basic som å lære seg å lage mat. Etterhvert fikk prosjektet en åpenbar sosial dimensjon; motivasjonen var å invitere venner og familie, gjøre stas på dem man er glad i.
Andreas: Den siste delen er definitivt viktigst. Vi var i ferd med å etablere et hjem på den tiden, og ønsket å ta initiativ til en kultur med å invitere hjem på middag. Vi ønsket å gi, og utfordre oss selv på samme tid. Vi opprettet en konto etterhvert fordi vi ønsket et felles prosjekt. Derav navnet: det handler om å gi noe til andre.
Johanna: Hva kunne dere fra start? Hadde dere essensielle heimkunnskapsferdigheter?
Fredrikke: Ja, det var ikke mer enn det. Haha.
Andreas: Jeg har vokst opp med en matinteressert far som serverer tre-retters til familieselskaper, men utover det har jeg bare sett masse på Masterchef Australia liksom. Det var en sykt bratt læringskurve, men det fine med kontoen var at vi konstant følte oss presset til hele tiden å prøve noe nytt. Det hadde ikke blitt det samme uten kontoen.
Johanna: Det er imponerende at dere gikk så fullt og helt inn i prosjektet. Hvordan holdt dere motivasjonen oppe? Hadde dere noen tydelige mål?
Andreas: Nei, ikke annet enn å imponere venner, egentlig. Hehe. Etterhvert har det kommet mange muligheter; tilbud om å skrive kokebok, og gjøre store eventer. Det er supermotiverende. Men i starten var det nok å utvikle en interesse som tidligere hadde vært en ren nødvendigetsgreie; plutselig åpnet det seg en kjempestor verden, med en masse lidenskapelige folk.
Johanna: Vil dere beskrive kjøkkenet som en kreativ outlet?
Andreas: Utvilsomt. Kjøkkenet er det eneste verkstedet moderne folk har tilgang til. Noen eier kanskje et vedskjul liksom, men kjøkkenet er også et verksted. Når man ikke har andre muligheter til å utfolde seg kreativt hjemme, er kjøkkenet en fin løsning.
Johanna: Mange påpeker at det å bruke hendene gir stor mestringsfølelse. Dét skal man ikke undervurdere. Èn ting er estetikken, og antall likes på instagram. Men prosjektet dere sammen skaper er kanskje langt mer betydningsfullt. Dere hengir dere til et prosjekt som viser seg å være en vanvittig døråpner, og plutselig kommer disse kokebok folka og gir dere carte blanche?
Andreas: Absolutt en døråpner! Vi var i kontakt med flere forlag som la opp til at vi kunne være kreative og konseptuelle. Vårt ønske har hele tiden vært å skape noe som skiller seg ut.
Fredrikke: Jeg synes resultatet vi endte opp med til slutt, ble bra. Boken byr på en hel del oppskrifter, men har som overordnet mål å inspirere leseren til å samle venner og familie rundt et bord. Å invitere på middag har mennesker gjort siden tidenes morgen, men plutselig var det DET som gav oss mest oppmerksomhet: det sosiale.
Johanna: Hvordan opplever dere den sosiale mat-og vinkulturen i Norge anno 2024?
Andreas: Den er i sterk utvikling. København har jo en annen historie, og har alltid ligget noen skritt foran oss. Fredrikkes kontinentale utgangspunkt er jo en pekepinn på det som nå kommer til Norge.
Johanna: «Det Serveres» er langt mer enn middager. Dere har gjort dere bemerket for kreative bordsettinger, med teft for detaljer. La oss spole tilbake til deres første middag. Hvordan gikk dere frem rent konseptuelt, og arkitektonisk? Har dere noen klare inspirasjonskilder?
Andreas: Vårt utgangspunkt var en klassisk tre-retters. Et spennende format fordi det gir store muligheter til å eksperimentere med forrett og dessert. I tillegg til noe comfortfood i midten der. Smaksmessig og visuelt var København til stor inspirasjon. Og «Book of Ideas» var som en bibel på et tidspunkt. Med tiden har fokuset blitt flere retter, enklere teknikker. Nå er jo basiskunnskapene på plass. Idag jakter vi gode produkter, effektiviserer tid, og tenker generelt enklere.
Johanna: En berømt kokk skal en gang ha sagt at han elsket kjøkkenet som tilfluktssted, og forklarte det med at han bak grytene opplevde å slippe det grusomme ansvaret som hører med det å være far. Jeg mistenker at han hadde sosial angst. Det er trolig bare et fåtall kokker som er like ekstroverte som Bourdain, liksom. Hvor ligger dere på skalaen?
Fredrikke: I starten var det nok litt sånn at Andreas var den som fokuserte mest på detaljene og kunne forsvinne inn på kjøkkenet, mens jeg serverte velkomstdrink og holdt gjestene med selskap. Nå er nok fordelingene mer lik, hvor vi skifter på å lage mat på kjøkkenet og skravle med gjestene.
Andreas: Som par møtes vi på midten, ja. Jeg synes det er en grei deal.
Johanna: Har dere opplevd å få større eller mindre selvtillit av prosjektet? Responsen fra gjestene er jo veldig umiddelbar; det er nesten umulig å ikke reagere instinktivt på mat. Når jeg spiller konsert er jeg innforstått med kontrakten om at publikum ikke skylder meg noe. Om de misliker musikken, kommer det klart til uttrykk. Kall det en ærlig respons. Kanskje ærligere enn ellers i livet. Og i en restaurant er det like åpenbart om folk koser seg eller ikke. Sånn sett et sårbart rom.
Fredrikke: Et veldig sårbart rom! Jeg har tatt meg selv i å være ekstremt analyserende i møte med gjestene. Da vi inviterte til langbord på Mølla, sa vi til hverandre at det gjaldt å følge godt med, og ta responsen med videre. Det er viktig å være konstruktiv og kritisk. Særlig når folk betaler, bruker tiden på det, og attpåtil ikke er vennene våre.
Andreas: Og så føler man seg veldig imposter …
Fredrikke: Haha, veldig! Det er fortsatt skummelt å være ikke-utdanna kokk. En plattform på Instagram har muliggjort større arrangementer. Men vi kommer altså fra et ikke-utdanna ståsted, og vet i tillegg hvor skeptiske mange er til insta-kokker. Det kan kjennes ubehagelig. Samtidig er vi tydelige på hva vi selger. Våre gjester vet at det er litt som å bli invitert hjem hos noen.
Johanna: Jeg har ofte tenkt at de skeptiske, erfarne kokkene bør være litt happy for at insta-kokker har kommet på banen; det skaper i det minste en ny interesse for faget; ikke nødvendigvis når det gjelder å utdanne nye kokker, men nye produsenter, konsumenter, og bespisere på restaurant. Denne interessen er dere med på å skape; dere byr på andaktsttemning ut av mat, gir følelsen av noe stort og tidvis rituelt, som vi har en tendens til å glemme i Norge. Vi har tross alt en svært ny-rik matkultur, og det er først NÅ denne samtalen starter; jeg synes det er rått at en aktør som dere bidrar til å åpne dørene.
Fredrikke: Takk! Det er en skikkelig spennende utvikling! For noen år siden gikk vi utelukkende på restaurant for å feire noe. Det som ble servert var av mindre betydning. Etterhvert har jo interessen blitt større, og dermed også viktigheten av hva som serveres. Vi hører faktisk etter når servitøren snakker, og opplever et stort engasjement. Det er mye morsommere for oss å gå på restaurant nå, og jeg merker også på vennegjengen vår at de går helt opp i faget!
Andreas: Jeg føler at spesielt rundt vin, blir det fort litt fjollete og oppstyltet… I alle fall på et visst nivå. Men når du faktisk begynner å bli interessert, skaper du også din egen glede; du blir din egen lykkes smed ved å dyrke en interesse.
Johanna: Det er kanskje poenget, til syvende og sist; som kokker blir dere bedre for hver rett dere lager, men på et tidspunkt er ikke teknikk like viktig som selve handlingen; erfaringen av hva et bord dekket med god mat kan føre til; hva slags samtaler som oppstår av det skapte… Selv bor jeg i Frankrike nettopp fordi jeg elsker den sosiale dimensjonen, den aggressive debattkulturen og en rekke andre ting som holder meg våken.
Fredrikke: Jeg har tenkt mye på det samme. Hva legger man opp til når man inviterer venner på middag? Det har faktisk har alt å si, enten det dreier seg om rammen rundt måltidet, eller hvordan bordet faktisk er lagt opp. Det er jo som oftest rundt et bord over et par glass vin at man får de gode samtalene. Det setter jeg veldig pris på. Andreas hadde trivdes godt i Frankrike med veldig høy temperatur. Han er ikke redd for en god debatt rundt bordet.
Johanna: Man skal ikke se bort ifra at det snart blir fransk temperatur på samtalene i Norge. Men det må da finnes noen fordeler med å drive mat – og vinrelaterte prosjekter i Norge. Sett fra deres perspektiv: Hva er styrken med å holde på her?
Andreas: Det aller beste med Oslo er at vi henger etter, så det blir helt klart lett å være frempå. Det er bare å se litt utenfor landegrensene, så klarer du å spå en trend.
Fredrikke: Definitivt en fordel, selv om det er litt trist. Vi har ofte tenkt at det vi gjør er old news, men folka rundt oss er helt fra seg av begeistring. Men noe er i ferd med å skje i Oslo, som tidligere nevnt. Utviklingen, antallet steder som popper opp, vi sliter nesten med å holde oss oppdatert.
Johanna: Jeg snakket litt med kokken på Liminal, som ønsket å utfordre perspektivet om at norsk restaurant-bransje sliter. Vi lever tross alt i Norge. Se rundt deg, sa kokken, det er bare kids som er kjøkkensjefer. Her i Norge gidder ikke folk være sommelier mer enn fem år. Det kan være bra for å skape en rekke initiativ. Men på den annen side kan det skape grobunn for latskap. Da jeg var i Oslo i sommer, ble jeg overrasket over hvor fantasiløse flere av konseptene fremstod. Ingen forberedelser, ingen sensibilitet eller omsorg; ofte ble “smårettene” slengt på et fat, og servert til en jævlig høy pris.
Andreas: Fordelen med et sikkerhetsnett er at det gir mange muligheter. Så får vi håpe at markedet skiller ut de beste til slutt: de gjennomførte konseptene og stedene med sjel.
Johanna: Har dere et ønske om å åpne en egen restaurant i fremtiden?
Fredrikke: Vi drev faktisk og drømte oss bort en periode, spøkte med folk og sa at de bare måtte legge penger i Det Serveres Mat – og vinbar. Bjølsen mangler tross alt et skikkelig kult sted. Men vi har lagt det fra oss. Det er gøy på idéplan, en spennende utfordring konseptuelt, men vi er ikke klar for arbeidet som kreves.
Andreas: Vi har jo erfart gjennom disse eventene hvor ekstremt mye jobb det er. Da Christopher Haatuft vant kokebok-prisen ifjor, foregikk en diskusjon om norsk restaurantbransje, og en hel del snakk om at norske kokker må komme mer opp og frem. Men dette er jo et sliteryrke, svarte Haatuft, vi bør være glad for at norske kokker ikke driver så mye med dette. Som du sier: å drive restaurant krever dedikasjon. Og vi vil ikke åpne nok et sted som er halvveis. Da måtte vi ha dedikert alt til det stedet, og der er vi ikke.
Ingenting er tilfeldig. Selv bagateller kan sette oss på sporet av viktige fenomener i oss selv. Til det gastronomiske skrivekurset Besettelser kommer Henning Næss, en av Norges fremste Baudelaire-elskere. Vi snakker om sanseopplevelser, poesien som middel til å ikke falle i tomhetens og intethetens mørke hull, og hvorfor dekadensen først kom til Norge med bandet mitt Witch Club Satan.
Min gode venn Henning Næss ringte meg forleden og fortalte om en kompis som alltid sover godt. Saken er opplagt, ifølge Henning: Fyren er tvers gjennom PSYKOPAT. Han har ingen samvittighet som plager ham og holder ham våken om nettene. Min venn Henning, derimot, er en opplagt nevrotiker. Han grubler fælt på både det ene og det andre. Han har brukt over ti år på å ferdigstille en bok om Baudelaire. Han har nettopp søkt på nytt studie i London. Han kjenner på mange krav, og mye stress i livet. Gjennom poesi og meditasjon forsøker han å avstresse seg selv. For, som han selv sier: Det er egentlig meningsløst at man skal bli drept av krav som ingen egentlig har presset på deg.
Jeg har sansen for Henning fordi han ikke later som at han er gladere enn han er. Han liker å befinne seg i undringen, akkurat som meg. Han har jævlig mange hull i CV-en. Når en potensiell arbeidsgiver spør han om årsaken, svarer han at han har skrevet dikt, og vært forelsket. Da hender det at han ikke får jobben. Men det hender også at noen liker at han er så ærlig.
Min venn er forøvrig av den oppfatning at det er noe grunnleggende galt med et “samfunn som går på skinner”. Det innebærer at man bare kan bevege seg i den retningen skinnene bestemmer. Hvis man vil oppleve noe utenom det som er tilrettelagt, må man lage sine egne skinneganger.
Henning Næss er et klassisk eksempel på en mann med besettelser. Hans kjærlighet til Baudelaire kjenner ingen grenser. Faktisk er det vår felles fascinasjon for Charles Baudelaire som brakte oss sammen. Min venn er 20 år eldre enn meg, men vi har én ting til felles: vi har aldri vært i stand til å skape noen balanse. Vi er alltid minus ett eller annet. Vi har derfor grunn til å bevege oss videre. Til å fortsette.
Henning forteller: – Gjennom fantasien, imaginasjonen, skapte Baudelaire sin egen verden. Imaginasjonen ligger et bevissthetsmessig nivå høyere enn fantasien. Baudelaire var sterk mistroisk til den grå og ofte flyktige virkeligheten omkring, men ville skape bedre relasjoner til den gjennom en opphøyelse av språket.
Baudelaire benyttet seg av stoffet som fantes i virkeligheten, men løftet det på et høyere, dikterisk nivå. Hans sanseinntrykk fikk en to-delt funksjon: de skildret lengselen etter det sjeldne og sære, og gav en vitnesbyrd om høyere virkelighet, en oversanselig virkelighet.
Baudelaire talte for eksempel Aleksandriner (versemål) mens han gikk. Han bar diktets rytme i seg selv. Og rytme kunne ifølge Baudelaire være så mangt. En måte å snakke på. Danserytme. LIVSRYTME. Det som får deg til å ville leve. Motsatt av den suicidale ikke-rytmen til de ikke-levende. Motsatt av det som tynger deg ned. Motsatt av det som får kroppen og sinnet til å stivne.
Blant deltakerne i Besettelser er det i alle fall mye livsrytme….
Byen er en viktig del av Baudelaires identitet. Han var han en av de første moderne dikterne som dyrket byen som egen mytologi: Jeg gikk langs gaten, heter det innledningsvis i et dikt. Svanen er et rent imaginært dikt, der dikteren betrakter en svane i ferd med å drukne. Et symbol på det daværende Paris som holdt på å forsvinne; en by under radikale forandringer, fullstendig oversprøytet av søle.
Men hvorfor var Baudelaire så opptatt av byen? Spør jeg.
– Fordi det var der han bodde. Andre poeter på den tiden skrev helst om Grekenland. Baudelaire ønsket å bringe inn en del av en virkelighet som ikke skulle skildres i poesien på den tiden, forklarer Henning, og utdyper:
– Han skriver om prostitusjon og narkomani, opium og hasj. Kort sagt en lavere virkelighet, som i sin tur gav en krass realisme. Baudelaire ser ikke bort ifra det som er ubehagelig; tvert imot, han bringer det inn. Hans storhet består i lengselen mot idealet, som virkeligheten konstant bryter mot. Men han tar utgangspunkt i sin egen virkelighet. I dag høres ikke det så overraskende ut, men på den tiden var det sjokkartet.
Paris blir på mange måter hovedpersonen i diktsamlingen Les Fleurs du Mal, forklarer Henning. Baudelaire hadde sterk medfølelse med skikkelsene i byen. Han skriver om de fattige, de narkomane, opiumsrøykerne, rullettspillerne. Diktsamlingen kom ut i 1857. Så han var tidlig ute.
– Baudelaire levde i en tid preget av store omveltninger, sier Henning. Industristaten holder på å bryte frem. Og kunsten er i ferd med å bli tilsidesatt. Baudelaire svarer med å vise en bevisst provokativ holdning. Han hevdet at det å være nyttig var svært avskyelig. Dikteren nektet å la seg bruke til noe i den praktiske verden. Han ble en dandy og en flanør.
Å flanere harmonerer med min venn Hennings livsholdning. Hans første møte med Baudelaire kan beskrives som et umiddelbart kick. Han digger poeten like mye som jeg digger Nirvana. Men Baudelaire er en ekte rockestjerne i den forstand at han er en sterk dødsdikter.
– Baudelaire har et konkret, og ganske nådeløst syn på det å dø. Det finnes innslag av en katolsk horisont, med mye forråtnelse og død, i et veldig sterkt sanselig språk. Man kan bli overrasket selv i 2024, sier Henning, og utdyper:
– Han prøver liksom ikke å dekke over noe, eller skrive på en viss måte for at leseren skal like det. Det finnes snarere en lengsel mot å gå i oppløsning. Det krever et visst mot å uttrykke noe sånt.
Til tross for at diktene er på et svært høyt kunstnerisk nivå, har Baudelaire hatt lite gjennomslag i Norge. Det tror Henning skyldes at nordmenn ikke har peiling på hverken melankoli eller dekadanse. Og hvis de har det, så vil de ikke vedkjenne seg det.
– Dekadansen kom jo først til Norge med bandet ditt Witch Club Satan, sier Henning med et flir. – Hva mener du er så dekadent med satanistiske band? Spør jeg. – Det er dekadent å bevisst dyrke det onde på en estetisk måte. Det er en slags lek. Selv om noen band gikk veldig langt på 80-tallet, og ønsket å markere at de faktisk mente det. Et par av dem gikk så langt som å faktisk brenne kirker og ta livet av hverandre. Men dekadens er uansett en bevisst dyrking av forfall. – Finnes det forløsning i å dyrke negasjonen? Spør jeg. – Det er i så fall en farlig balansegang. Du kan jo til slutt bli slukt av det onde. Som Nietzsche uttrykte det: “stirrer du inn i det ondes øye, kan det stirre tilbake på deg”. Da er du fanget. Det positive er at nordmenn ikke vet hva ordet dekadense betyr. De dyrker naturen. Og det “naturlige” skjønnhetsidealet. Baudelaires budskap var at naturen var et råstoff for kunsten.
Witch Club Satan og Baudelaire = sant. Foto: Helge Brekke.
Han fortsetter: – Dekadansen forbindes mest med 1880-tallslitteratur i Skandinavia, med Olav Hansson i spissen. Han var Baudelaire-påvirket. Det var også Edvard Munch og August Strindberg. Etter denne generasjonen er det ikke særlig mange som forholder seg til Baudelaire og dekadensebegrepet. Det er nok en smule utdatert. – Hva er det erstattet med? – Fremskritts-pessimisme, kanskje. Verdenssituasjonen ser ikke lys ut. Som lærer på 10.trinn møter jeg ungdommer som er engstelige på vegne av egen fremtid. Slik sett kan Baudelaire vinne nytt terreng. Baudelaires holdning var langt mer allment utbredt i tiden etter 1.verdenskrig. Det var på denne tiden han også fikk sitt gjennombrudd.
Henning kan godt forstå mangelen på optimisme i vår tid. Samtidig gjelder det å ikke dyrke pessimismen. Han beskriver seg selv som en relativt priviligert person. I dagliglivet ønsker han ikke å oppfattes som et menneske “som henger med hue”. – Det gjelder å være bevisst. Det å bli 60 er en farlig alder, ass. Da har du på en måte kommet så langt som det sannsynligvis er mulig å komme her i livet. Det blir få nye omveltninger. – Det sies at det sikreste tegnet på forfall er at man slutter å ombestemme seg. Sier jeg. – Haha, den var god! Svarer Henning. Er det Oscar Wilde? Jeg er i alle fall helt enig med vedkommende. Det verste er å stivne. Man har liksom en mening om noe, og fortsetter å føre den frem som Titanic.
– Hvordan vil du beskrive unge mennesker i dag? Narsissistiske? – Nei, jeg opplever ikke unge folk som narsissistiske. Men jeg opplever dem som usikre på fremtiden. Elevene mine stiller mange store, eksistensielle spørsmål. Jeg forklarer dem at livet kan leves på mange forskjellige måter, og at det vil føre til mange overraskelser, svinger og topper. Det aller viktigste er å være underveis. Det er kanskje en banalitet, men like fullt sant.
Et annet – og kanskje viktigere – fokus kan være å finne sin stemme, mener Baudelaire-entusiasten. Redaktører ser ofte etter en egen stemme, en egen personlighet. Et uttrykk som “egen stemme” benyttes sjelden i dagliglivet. Men sannheten er at du kan være så flink du bare vil, men har du ikke en egen stemme, så er prosjektet dømt til å mangle personlighetens kraft og stempel. Men originalitet må komme innenfra. Billige påfunn har ingenting med ekte kunst å gjøre.
– Hvordan finner man sin stemme? Spør jeg. – Ved å lete dypt i seg selv. Ved å feile, og felle igjen, feile bedre neste gang.
Fra Besettelser-pilot sommeren 2024.
Henning Næss foreslår at man ikke jager etter originalitet for originalitetens skyld, men kobler seg på verden. Interagerer med den.
– For tiden leser jeg en interessant bok, Comsmic connections, skrevet av filosofen Charles Taylor. Den handler om romantikerne, som forsøker å gjenvinne kontakten med en høyere, metafysisk virkelighet. Det transcendente. Baudelaires prosjekt gikk ut på det samme, men han befinner seg i moderniteten og har erkjent at den er tapt for alltid. Det er kun gjennom imaginasjon dikteren kommer på et høyere nivå. Imaginasjon er en slags drømmesyn; et høyere sanselig nivå. Men han mister hele tiden den kontakten han prøver å opprette. Telefonkontakten med det hinsidige blir brutt hele tiden. Det er kanskje for mye støy på linjen.
– Hva med alle oss andre som ikke evner å observere på et så høyt nivå? Er det her litteraturen kommer inn som en redning? Spør jeg. – Litteraturen byr i det minste på en mulighet til å utforske alternative verdener. Jeg er ikke så glad i den grå realismen i norsk litteratur. Og ren “fantasy” blir for kjedelig, den motsatte veien. Når alt er mulig, godtar jeg ikke forfatterens valg. Hvorfor måtte akkurat dét skje på den måten, når alt egentlig er mulig? Hvorfor må man sitte på en drake og fly? Kan man ikke like gjerne fly selv med egne armer? Men jeg liker bøker som har grunnlag i realismen, og som samtidig svinger ut av den. Sier han.
– Hvilke bøker misliker du? – Bøker som bastant hevder at det ikke finnes noe annet enn den såkalte “virkelige” verdenen. Den slags synspunkter er jeg ikke enig i. Det er dessuten ikke sant. Jeg har sansen for diktere som baner vei for utforskning av sanser, imaginasjoner, og andre verdener. Men det må være på måter som forfatteren selv tror på. Ingenting er verre enn forfattere som fabler, og som samtidig bedriver selvbedrag.
– Du forventer at en forfatter må tro på den verden han eller hun skaper? – Ja. For noen år siden intervjuet jeg forfatter Erik Fosnes Hansen i forbindelse med lanseringen av hans siste bok. Da sa han at han ikke trodde på det han selv skrev. Jeg må ærlig talt innrømme at han mistet litt av glansen sin. Han hadde skrevet en bok om korrelasjonen mellom tilfeldigheter og mennesker, blant annet om en gammel mann som driver og samler på rare sammenkoblinger av tilfeldigheter for å utforske tilfeldighetenes lov. Jeg spurte: – Du tror altså på tilfeldighetens lov? Det svarte han nei på.
“Bør ikke forfattere tro på det de selv skriver?” Spurte jeg. “Nei,” svarte Fosnes Hansen, og nevnte eksempler på forfattere som skriver om enhjørninger som snakker. Men det var på ingen måte gode eksempler på det jeg mente. Fosnes Hansen er åpenbart veldig smart og interessant, men virket langt mer åpen for alternative virkeligheter før i tiden. Nå er han blitt kommersiell. En fetert, illusjonsløs matskribent. Nå var jeg kanskje slem. Han er virkelig en meget god forteller som jeg har stor respekt for. Men hvis man ikke tror på det man selv skriver, så er det best å ikke skrive det. Ellers blir det fort bare billig underholdning. Skriver man om livet etter døden, så bør man tro at det er et liv etter døden.
– Synes du jeg er fetert? spør Henning.
– Nei, svarer jeg. – Du bringer inn sansene i skriveriene dine. Helt i Baudelaires ånd. – Smakens oppgave, sier Henning, – er nettopp å bøte på den opplevelsen av tap som vårt daglige liv utsetter oss for. Altså kan man tenke at skjønnheten har en sublimerende funksjon. Å sublimere betyr å forfine eller åndeliggjøre noe. Men det kan like gjerne være at kunsten har en mulighet til å konkurrere med seksualiteten. Kunsten og virkeligheten blir som to brytere som vinner annenhver gang.
Forresten: Takk for komplimentet. Det er det jeg ønsker å inspirere deltakerne til. Å sette ord på sanseopplevelsene. Eller sette ord på hva som setter i gang inntrykkene hos dem. Det er litt forbudt her i Norge. Stikke nesa for dypt i vinglasset, liksom. Vi er streite, og sjenerte. Dette er så innarbeidet i oss at vi ikke tenker over det en gang. Alle husene skal ha samme farge, garasjene skal være like store, og hvis vi snakker for mye om sanseopplevelser, så blir det noe parodisk over det.
– Det er interessant at du bor i Norge, egentlig, du som er så opptatt av sanseopplevelsene? Sier jeg.
– Sanseopplevelser kan man få over alt. Poenget er å unngå det automatiserte og forhåndsbestilte. Jeg liker Italia. Men etterhvert oppdager du at veldig mye av det du ikke liker i Norge, det finnes andre steder også. Dumheten er universell. Italienerne kan være overdrevent opptatt av estetikk. Overfladiske. Dermed blir det dét et problem.
– Tror du Baudelaire hadde et favorittsted?
– Hjemme i sin egen leilighet. Bak lukkede vinduer. Inne i sin egen drøm. Der trivdes han nok best. Mange av prosadiktene hans handler om det. Baudelaire ville antagelig mistrivdes uansett hvor han befant seg i verden. Poenget er at den materielle virkeligheten ikke er nok i seg selv. En dikter som Baudelaire måtte legge til noe. Skape korrelasjon mellom objekt og sansing. Han skaper forbindelser som ikke finnes i virkeligheten, men som diktes til. En lysestake begynner å snakke med en vase. En hund begynner å snakke til en katt. Du legger til kvaliteter i et menneske du ikke kjenner. Det er mulig å skjerpe sansene i den grad at de står hevet over dagliglivet.
Et kurs som #besettelser handler om å sette i gang ulike sanseinntrykk – og opplevelser! Sier jeg.
– Det finnes mange eksempler i litteraturen på at mat, vin og språket møtes og befrukter hverandre gjensidig, sier Henning. Hos Prousts “På sporet av den tapte tid” er det en Madeleine- kake dyppet i te som setter i gang minnene til hovedpersonen.
Faktisk er det nettopp en slik liten detalj som åpner opp for hele erindringsverket. En enkelt sansing åpner opp for tankeprosesser. Det er magisk. Jeg tror flertallet i dag nekter å erindre noe som helst. De vil se fremover. Men man kan like gjerne ta en bit av en madeleine-kake og se hva som skjer. Det dreier seg om å plassere seg i situasjoner som åpner for sanseinntrykk. Sier Henning.
Eller hva med en tiramisu?
– Ubetydelighetene gjør livet betydelig? Spør jeg.
– Er du melankoliker som meg, kan bagateller være redningen. “Spleen” er et uttrykk for at du opplever det samme meningsløse øyeblikket, igjen og igjen. En evig repetering av det samme. Det er en slags demontering av selvet. Som er selve kilden til melankoli. En dikter bør være en forsker. “Bare diktere kan forske”, mente André Bjerke. Man bør ikke bestrebe seg på å hele tiden flykte det som er ubehagelig, men være i det. Forske på det. Før eller siden kommer jo motsatsen. Det kan være bra å holde ut i det uutholdelige inntil det motsatte skjer. Sier Henning til slutt.
Besettelser #2 arrangeres på Rapsode bokbar Torsdag 10.oktober. Påmelding til johannakleive@gmail.com
JOHANNA HOLT KLEIVE 