JOHANNA HOLT KLEIVE

Forfatter: jhk9170

  • – Du må være skamløs

    – Du må være skamløs


    Denne artikkelen ble først publisert i Ballade.

    1980-tallet blir ofte omtalt som en gullalder for norsk rockejournalistikk. Musikkmagasiner som Puls, Nye Takter, Beat og Rock Furore sto frem som sentrale arenaer for en ny generasjon skribenter med lidenskap for musikken som kulturuttrykk.

    Likevel er det slående hvor gjenkjennelig landskapet var: De store avisene lot til – som i dag – å være langt mer opptatt av kjendiser enn av musikkens sosiale og kunstneriske betydning. De ansvarlige for musikkstoffet i riksavisene ble beskyldt for manglende spesialisering – og for å videreformidle plateselskapenes presseskriv snarere enn å drive kritikk.

    Blant de få kvinnene som satte sitt preg på denne perioden, finner vi Nazneen Khan-Østrem. Sammen med profiler som Hege Duckert, Ina Blom, Catharina Jacobsen og Martha Strand tilhørte hun en liten, men markant gruppe stemmer som utvidet perspektivet i norsk musikkpresse. Fra oppveksten i Flekkefjord, uten et lokalt punkmiljø å støtte seg på, bygde hun sitt eget nettverk via brevkorrespondanse med likesinnede – lenge før e-post og internett. Ikke minst drev hun skytteltrafikk til Storbritannia, kanskje pønkens hjemland fremfor noen.

    Som tenåring skrev hun sinte leserinnlegg til Beat, der hun etterlyste både mer stoff om britisk undergrunn og flere kvinnelige skribenter. Resultatet ble at hun selv fikk spalteplass – og fra 1989 skrev hun fast for Puls. Senere ble hun en sentral stemme i Rock Furore, Aftenposten og Klassekampen. I Aftenposten var hun blant dem som bygget opp «OsloPuls», og på slutten av 90-tallet ledet hun musikkprogrammer på NRK2.

    Khan-Østrem har gjennom hele sitt virke ført en kompromissløs og polemisk tone. Hun utfordret den norske rockekanonens hvithet og hevdet at norske musikkjournalister langt på vei manglet «kompetanse om det urbane svarte som rap og R’n’B representerer», og at man «som hvit nordmann rett og slett ikke kan forstå uttrykket».

    Khan-Østrem har fokusert på musikk som kulturfenomen, ikke bare som underholdning, og tatt kunstnernes bakgrunn og samfunnsmessige kontekst på alvor. Her avbildet med artisten Lauryn Hill i 1999. (Foto: Privat)

    Men kanskje mest slående er hvordan hun gjennom flere tiår har fulgt – og deltatt i – de evig tilbakevendende diskusjonene om musikkjournalistikkens tilstand. For hvert tiår erklæres faget dødt, og hver gang reises spørsmålet: Var det bedre før? Da Dagsavisen/Nye Takter i 2007 inviterte til debatt på Café Mono under overskriften «Norsk musikkjournalistikk – død eller levende?», var Khan-Østrem blant dem som så sirkelen slutte seg. De toneangivende musikkmagasinene fra 80- og 90-tallet – Puls, Beat, Rock Furore – var for lengst borte, men klagen var den samme.

    Historien gjentar seg. Hver generasjon ser seg tilbake, erklærer feltet for forfalt og lengter etter en tid da alt angivelig betydde mer. Nazneen Khan-Østrem minner oss om at dette tilbakeblikket i seg selv er en del av tradisjonen, og at musikkjournalistikkens livskraft nettopp ligger i evnen til å stille disse spørsmålene på nytt.

    Khan-Østrem tilfører verdifulle perspektiver til denne diskusjonen, særlig fordi hun har bakgrunn i DIY-tradisjonen. Hva kan en skribent med så sterk innflytelse fra pønkens hjemland – Storbritannia – lære oss om å skrive slagkraftige og aktuelle tekster om musikk?

    Når Ballade tar kontakt med Khan-Østrem, er hun raskt ute med å erklære at hun kanskje ikke er den rette til å snakke om dagens musikklandskap. Hun sluttet tross alt å mene sterkt om musikk i NRK i ’99:

    – Jeg hadde et traumatisk øyeblikk der jeg intervjuet en italiensk artist på Grand hotell og innså at jeg ikke kunne gjøre dette mer, sier hun og ler.

    – I begynnelsen var jeg fanatisk opptatt av musikkjournalistikk, men etter å ha jobbet med det i mange år begynte jeg å få nok. Jeg var lei av å intervjue musikere som ikke hadde noe på hjertet, og fordi jeg i større grad måtte skrive om kommersielle artister jeg ikke var så glad i selv. Det ble så intetsigende til slutt, og jeg fikk et stort behov for å fylle livet mitt med annet innhold.

    Khan-Østrem sa opp jobben i NRKs kulturavdeling etter å ha laget en dokumentar om byutvikling og innvandring, og flyttet til London for å studere internasjonal politikk og urbanisme. Men musikk har alltid vært en lidenskap, og hun har særlig fulgt med på det som skjer i Storbritannia. Denne lidenskapen var også grunnen til at hun i så mange år skrev om musikk.

    – Jeg var 16–17 første gang jeg skrev noe om musikk, i en punkfanzine som en kompis i Oslo drev, Absolute Musique. Redaktøren var Jan Kallevik, senere forfatteren av boken XTRM: Krig i Oslos gater. Jeg begynte å bestille kassetter hjem til Flekkefjord og ble en del av kassettmiljøet på 80-tallet. Jeg drev med skytteltrafikk mellom London og Flekkefjord – det var livet mitt – og tenkte at det måtte være andre mennesker i verden som likte samme musikk. Jeg leste Nye Takter, Beat og litt Puls, og så skjønte jeg at det fantes et musikkmiljø der ute. Men det var undergrunnsmiljøet jeg hadde mest tilhørighet til.

    – Men undergrunn, det var ikke Nye Takter eller Puls?

    – Nei, det var enda mindre enn det. Det var et lite punkmiljø rundt Blitz, som i stor grad dreide seg om fanziner og utveksling av kassetter som ble gitt ut på obskure små selskap. Miljøet bestod blant annet av band som White Lord Jesus med Thomas Robsahm (nå filmregissør) og Arvid Skancke-Knutsen på vokal, min avdøde venn, NRK-journalisten Erik Jacobsen, samt Øyvind Ihlen, som nå er medieforsker – blant flere andre. Vi var en håndfull i dette undergrunnsmiljøet. Før oss var det jo folk som Jan Olufsen og Harald Fossberg, sier Khan-Østrem.

    Den gryende musikkskribenten leste Sounds, Melody Maker og New Musical Express da hun befant seg i Storbritannia, og ble veldig inspirert av skribentene der. Da hun flyttet til Bergen i ’87, sendte hun en panegyrisk e-post til Puls om My Bloody Valentine og sa at hun ville begynne der. Slik ble hun skribent på alvor.

    – Det betydde alt for meg – musikken var helt altoppslukende. Det er fascinerende å tenke på det nå. Jeg tilhørte selvfølgelig den mest sortkledde, sureste og særeste klikken. Jeg snakket ikke med folk om de ikke hadde riktig musikksmak; alle klærne var nøye utstudert. Jeg begynte allerede i 8. klasse å definere meg selv som goth-punker. Jeg var ekstremt sur og negativ. Haha! En skikkelig badass, i mine egne øyne.

    Ekstremt sur, ekstremt badass – og ekstremt viktig for norsk musikkjournalistikk. (Foto: Privat)

    Men den sinte musikkjournalisten hadde mye på hjertet. Og hun opplevde at hun fikk mye støtte fra redaktørene.

    – Jeg fikk penger til å dra av gårde og intervjue folk jeg var interessert i. Jeg husker daværende redaktør Arild Rønsen betalte flybilletten fra Bergen til Oslo for at jeg skulle intervjue Dinosaur Jr. Han sendte meg til Glasgow i en hel uke for å skrive om den skotske indiescenen. Jeg ble i det hele tatt godt ivaretatt av Puls-gjengen. Det gjorde at jeg følte trygghet i forhold til det jeg gjorde og den musikken jeg skrev om. Jeg fikk skrive med masse autoritet.

    – Det later til at du skapte mulighetene selv. Du har vært driftig siden dag én, sendt e-poster og tatt egne initiativ. Mange i min generasjon klager på mangelen på fast jobb, men så handler det kanskje også om mangelen på å skape noe selv. Det fremstår av og til litt for enkelt å klage på at man ikke får Creo-sats.

    – Hehe, ja. Jeg bare kjørte på – i punkånden. Fanzinen gjorde kompisene mine sjøl. Vi fikk jo ikke betalt. Det er et etos jeg har med meg fra punken, som jeg tror betydde veldig mye. Jeg var også desperat etter å finne likesinnede.

    Musikk handlet om verdier – om hvordan man så verden. De menneskene Khan-Østrem møtte den gangen, delte samme livsanskuelse, og den livsanskuelsen er ikke like viktig i musikkbransjen lenger, tror hun.

    – Før kunne du se noen i Doc Martens og en lang svart frakk og tenke at du hadde noe til felles med vedkommende. Det er ikke så tydelig lenger. Jeg har en sønn som er rapper, og jeg synes det er veldig interessant å snakke med ham og finne ut hvordan han definerer sitt miljø. Han kan snakke om klær, men det er ikke så mye av det som det var på 80- og 90-tallet.

    – Jeg skjønner hva du mener. For min del var det veldig interessant å komme inn i metallen, som i dag er langt mer mangfoldig når det gjelder stilkoder og estetiske uttrykk. Men er det da subkultur? Dette er jo et spørsmål som er interessant å stille.

    – Ja, det er veldig interessant. Grunge, og band som Nirvana, er jo eksempler på en subkultur som ble hyperkommersialisert gjennom MTV. Da var det enda viktigere å være sekterisk og holde avstand til den store delen av rocken, sier Khan-Østrem.

    – Nirvana gikk jo an å like, men jeg kunne ikke fordra Soundgarden eller Pearl Jam. Jeg holdt meg til Pussy Galore og Swans, liksom. Det var hele tiden en sekterisk greie. I alle fall for sånne som meg, som var såpass … hva skal man kalle det, ja, infam – og det var viktig å være det. Og det er fremdeles mange i dag som ikke ønsker sitt uttrykk utvannet, fordi det mister styrke eller betydning i samfunnet. «Go mainstream», da er det noe som krakelerer.

    – Hva synes du nå da, etter å ha blitt voksen? Hvordan forholder du deg til subkultur nå?

    – Hehe! Jeg følger ikke så godt med på subkulturene i dag, men jeg hører veldig mye på britisk rap, svart musikk fra Storbritannia – en interesse jeg deler med sønnen min, som er rapper. Jeg introduserte ham tidlig for den karibiske og vestafrikanske kulturen på steder som Brixton og Peckham. Det er der jeg følger med.

    Likevel ønsker undertegnede at den erfarne musikkjournalisten deler noen tanker om den pågående diskusjonen i norsk musikkpresse – der særlig Klassekampen var god til å etterlyse engasjement mens kritikken haglet som verst. Jeg forteller Khan-Østrem at Balladeønsker å fortsette å sette søkelyset på hva som kjennetegner god musikkjournalistikk, og at det er interessant å høre hva hun selv mener var god musikkjournalistikk på sin tid – hva slags innflytelse Storbritannia har hatt på henne som skribent og tenker, og hvordan vi kan la oss inspirere i dag, i en tid der det er vanskelig å få oppmerksomhet.

    – Jeg tror fellesnevneren bak god musikkjournalistikk er at den har sett utover det rent musikalske, og satt artisten eller bandet i en større kontekst hele tiden, svarer hun.

    – Jeg leste New Musical Express som en bibel, og der var det mange profilerte skribenter. Det var en fase der man skulle skrive veldig kreativt, som en konsekvens av New Journalism-greia. I den britiske musikkjournalistikken, som var sterkt inspirert av den amerikanske, hadde man et enormt rom til å eksperimentere med form. Man så alltid ting i kontekst, fordi musikken vi hørte på den tiden var produkter av historiske og sosiologiske hendelser: reggae, ska, punk.

    – Den svarte musikken kommer fra et sted. Og for meg, som er opptatt av byutvikling, henger jo det sammen med punkens fødsel – at discoens røtter og lignende musikalske tråder kan følges videre. Det er umulig å høre på britisk rap og ikke kunne noe om innvandringen til Storbritannia eller de lange politiske linjene, ikke sant?

    Mens hun var ung og «midt i sin verste punkperiode», førte hun en replikkveksling med sin fetter, en London-gutt med oppvekst i Willesden Green (jf. Zadie Smiths roman Hvite tenner). Han var opprørt over hennes musikksmak:
    «Nazneen, hadde du blitt boende i London, ville du aldri hørt på punk og indiemusikk,» sa han til henne. «Det er de hvites musikk. Du er asiat og dermed svart i den engelske verden. Derfor hadde du hørt på soul, disco og rap – ikke idiotisk punk. Du er blitt hvit av å bo i Norge.»

    Khan-Østrem lo hånlig av ham da. Men hun har aldri klart å glemme samtalen, og skrev om den i Morgenbladet. Ikke uventet fikk hun kjeft.

    I årenes løp dabbet hennes interesse for nåtidens indiemusikk kraftig av. I dag går det i britisk jazz, hiphop, Northern Soul og eldre reggae – den store lidenskapen – og den nye norske folkemusikkscenen. Men hun er svak for band som Sleaford Mods, Big Joanie og enkelte rockeartister.

    Og kanskje gir det også mening at fokuset skiftes når man har et så tvers gjennom sosiologisk blikk på musikkjournalistikk som Khan-Østrem har.

    Khan-Østrem har alltid hatt med seg punkenes sekteriske og kompromissløse holdning fra Storbritannia: viktigheten av å ha en tydelig stemme, være kritisk og ikke la seg kommersialisere. Her under lanseringen av Death Archives med Jørn Stubberud fra Mayhem og Thurston Moore i London. En legendarisk kveld. (Foto: Privat)

    – Jeg liker å reflektere over forbindelsene mellom musikk og samfunnsutviklingen, politikken og kulturlivet generelt. I Storbritannia er det større tradisjon for denne typen journalistikk. Jeg tror mye kunne vært annerledes dersom det fantes andre kriterier for musikkjournalistikk i Norge. I dag er det knapt med rom for dybdejournalistikk og analyse.

    Det betyr ikke at Khan-Østrem ikke har forsøkt gjennom årenes løp.

    – Jeg husker da jeg var programleder i U:Musikk og senere M:Musikk, så fikk jeg lage lengre minireportasjer – blant annet en halvtime om Asian Underground-scenen i Storbritannia med band som Asian Dub Foundation og Talvin Singh. Jeg prøvde å sette uttrykket i perspektiv. Jeg husker også at jeg havnet i en aggressiv debatt om Eminem og norske Equicez, da hiphopen begynte å bli stor for alvor. Jeg fikk alltid masse dritt – folk som ikke skjønte mitt ønske om autentisitet.

    Alle disse sosiologiske blikkene synes Khan-Østrem at mange i Storbritannia hadde – de så alt i kontekst, eksperimenterte med form. Akkurat den måten å skrive på har inspirert henne, fordi den var så kreativ.

    – Man ser visse tendenser til det i Norge, men jeg savner fremdeles i norske aviser at noen gir plass til å skrive litt mer eksperimentelt. Jeg husker Folk og Røvere-magasinet, med base i Trondheim på 1990-tallet. Der fikk jeg lov til å boltre meg litt. Også i Rock Furore. Vindueter kanskje stedet med mest potensial.

    – Er tidsskriftene de nye fanzinene?

    – Ja, jeg tror det. Man må ganske enkelt skape noen rom nå. Kanskje det også handler om format og hva som anses for å være konvensjonell musikkjournalistikk.

    – Det er kanskje også noe med hvem som rekrutteres, og hvem som har råd til å jobbe gratis i begynnelsen.

    – Ja, det handler om klasse, ikke sant? Jeg tror mange norske redaksjoner sliter med rekruttering fordi det blir så ensartet. De henter fra de samme miljøene og skolene. Jeg tror ikke det handler om vond vilje, men om struktur. Det gjelder ikke bare musikkjournalistikken, men mediebransjen generelt. Når jeg ser tilbake på 1980- og 1990-tallet, så hadde vi jo ikke penger vi heller. Men det var kanskje en annen driv. Jeg tror det var flere som var idealister da, som var villige til å bruke fritiden sin på å skrive om musikk. Nå er det mange som tenker på karriere og lønn tidlig. Det skjønner jeg veldig godt, men det gjør noe med hvem som deltar i diskusjonen og hva slags perspektiver som kommer frem.

    Hun tar en kort pause.

    – Det er for lite klassebevissthet i norsk journalistikk. Og det er for lite bevissthet om at minoritetsbakgrunn og sosial bakgrunn spiller inn på hva man skriver om, og hvordan man skriver. Det er vanskelig å utfordre majoritetens perspektiv når hele redaksjonen deler de samme referansene.

    – Tror du det er håp for en ny generasjon musikkskribenter som vil noe mer?

    – Ja, absolutt. Jeg tror det alltid vil finnes mennesker som brenner for musikk og for å skrive om den på en meningsfull måte. Men man må være ærlig på hvor mye arbeid det krever, og hvor lite penger det ofte gir. Hvis du først går inn i det, må det være fordi du virkelig må. Jeg håper flere finner sammen i små kollektiver og tidsskrifter igjen, slik vi gjorde før. Der kan man finne sin egen stemme, uten å være avhengig av de store redaksjonene.

    Hun tenker seg om et øyeblikk.

    – Kanskje det er nettopp der musikkjournalistikken lever – i alle disse små initiativene. Det var jo sånn det startet for meg også, i en fanzine på 80-tallet. Alt begynner i det små.

    Når jeg hører Khan-Østrem snakke, tenker jeg på rockens potensial til å være «uflink». Artisten Kaela har et sted uttalt at hun brukte mange år på å skrive sitt neste album fordi hun var så tvers gjennom infisert av det hun kalte «vestlig propaganda» – tanken om å måtte være perfeksjonist. Det handlet om å bli bedre, om å optimalisere – noe som også påvirker kunsten. Kanskje finnes det mange unge mennesker i dag som ikke tillater seg å eksperimentere fordi diskursen er som den er? Der kan man kanskje lære noe av punken – av det blikket pønkerne har på verden. Kanskje det kan inspirere en ny type journalist, selv om vedkommende ikke er rocker?

    – Ja, jeg synes det er komisk, fordi man tar så mye for gitt i dag. Men mye av det som skjer, står jo på skuldrene til det som skjedde før, sier Khan-Østrem.

    – Vi trekker på smilebåndet av punken og mange av de eldre rockeartistene. For å bruke det mest banale eksemplet: Hvor hadde vi vært uten David Bowie i dag? Selv nå er han kjent for å være en kunstner og tekstforfatter som flyttet grenser – som vi står i massiv gjeld til. Og hva med Patti Smith? Finnes det noen i dag som kan matche henne? Seriøst?

    Det finnes en rekke folk vi står på skuldrene til – mange vi burde hente frem igjen i dag, mener Khan-Østrem.

    – Det kan jeg si som voksen dame, men jeg mener det helt genuint. Og så må man lære av nye artister som tenker på nye måter. Med en sønn på 19 år er det interessant å se hvordan han jobber, skriver og tenker – og hvordan det skiller seg fra bandene jeg husker fra gamle dager. Nå betyr teknologien alt. Du må være på TikTok for å nå ut. Det er nådeløst, på et vis.

    Forleden snakket Khan-Østrem med en venninne fra London som spilte i et indieband på 80- og 90-tallet. Hun fortalte at det var vanvittig mye energi i byen da. Alle bodde i okkuperte hus og hadde billige studioer. I dag er nesten alt borte – studioene er lagt ned eller blitt altfor dyre. Ingen bryr seg om NME lenger, skribentene har blitt voksne og streite. De få som fortsatt velger å være musikere eller anmeldere, har det tøft økonomisk. Det har skjedd et stort økonomisk skifte.

    – I ly av den teknologiske endringen tror jeg man virkelig trenger nisjemediene – de som tør å fange opp tekster som tester grenser eller søker mer kreativ skriving. I USA synes jeg The New Yorker er fantastisk,  de dyrker essayformatet. Klassekampen og Morgenbladethar jo også mulighet til å dyrke noe helt annet enn Aftenposten, sier Khan-Østrem.

    – Ja, kanskje en liten underkategori, litt à la Oktober forlag – en nisjeplattform under hovedplattformen. Et sted der man skaper grobunn for de neste Natt & Dag-erne?

    – Ja, det finnes et stort mulighetsrom for dem som vil. Hvor langt kan vi strekke strikken når det gjelder eksperimentell skriving i Aftenposten? Publikum der er bredt. Men i Morgenbladet bør rommet være større. På slutten av 90-tallet ble det skrevet veldig rare ting der – morsomt, og kanskje litt teit. Haha.

    Til slutt spør jeg hva Khan-Østrems råd er til unge, fremadstormende skribenter. Hun smiler bredt før hun svarer:

    – Først og fremst: Finn det du virkelig brenner for – da skriver du best. Og ikke minst: Vær en pain in the ass. Det sier jeg til alle. Du må være skamløs. Finn stemmen din.

    Hun ler igjen.

    – Og mas på disse gutta i sjefsstillingene! Send dem tekster, selv om de ikke har bedt om det. Si: «Les! Kanskje jeg overrasker deg.» Ikke gi deg.

  • Kulturkrig. En utslettelse

    Kulturkrig. En utslettelse

    Søndag 26. oktober.
    Jeg våkner matt, nummen og trist. Det er skorpion-sesong. Selv er jeg kreps, men har noe til overs for disse mystiske skorpionene. Det blir hevdet at de som er født i skorpionens tegn, mer enn noen andre, klarer å se de dypere lagene. Time to burn it down.

    Skorpion-sesongen er en måned hvor virkelig forandring starter med å ødelegge det som ikke fungerer. Mennesker født i denne tiden er gjerne dem som ikke bare vil ha den polerte versjonen av menneskelivet, men hele historien. De som hjelper deg å brenne broer. De som har såkalt edge. Man trenger kanskje ikke å være horoskop-fanatiker for å la seg påvirke av disse tankene. Men jeg må medgi at denne måneden har et slags drag av mørke og mystikk, som jeg finner fascinerende å utforske videre.

    Kanskje er det ikke helt tilfeldig at jeg leser Thomas Bernhards roman «Utslettelse» denne måneden – en toneangivende, tysk forfatter som skriver om hvordan han måtte utslette sitt eget liv og sin historie, fordi han ganske enkelt var i ferd med å visne bort. Som Bernhard så uhyre sterkt skriver:
    “I så mange år hadde jeg ikke trodd på noen redning lenger, bare hele tiden sett min undergang, min egen slutt, hvordan jeg visner bort, langsomt, hadde jeg bare sett overalt alle disse lange årene, hvordan jeg går fortapt og visner og ikke kan utsette min egen slutt, og hvordan også alt i meg virkelig var blitt betydningsløst.”

    Bernhard skrev dette i 1992, og tretti år senere resonnerer tankegodset med den moderne nummenheten som så mange mennesker sannsynligvis kjenner seg igjen i. Vi har ankommet selvets tidsalder – vi vet så mye om oss selv – og så langt har vi som kultur ennå ikke blitt gitt tilgang til det mystiske, spirituelle eller guddommelige.

    Jeg tenker på alle menneskene som omgir meg, hvordan de løper fra det ene til det andre ærendet, stadig snakker om den såkalte «tidsklemma». Og vi jobber på spreng – dyktige, kreative mennesker som alle bare søker en form for mening. Den kreative veien begynte kanskje med et behov for anerkjennelse – å få ros, å bli sett. Deretter kommer pengene – slik at man kan leve av det. Og så kommer utmerkelsene – ønsket om å bli hyllet. Jeg har også gjort det meget godt de siste årene. Men bryr det meg egentlig? Bryr det deg? Hva godt gjør det oss? Hvor fører alt dette oss, hvis vi ikke tåler vårt eget selskap, ikke finner ro i vår egen kropp, ikke kan se vår egen skjønnhet – og i stedet er desperate etter å ødelegge oss selv?

    Vi lever i en farlig tid. Ikke fordi det er noe galt med oss – vår evne til å reflektere og tenke er utvilsomt høyere enn noen gang, bare se de imponerende Facebook- og X-postene fra alle slags offentlige skikkelser, den ene mer velformulert enn den andre – men fordi vi lever i en tid som ikke later til å være oppmerksom nok til å identifisere det som virkelig teller.

    Jeg går inn på mobilen. Og visst, der ligger en SMS fra en journalist, som vil ta en bakgrunnsprat om Subjekts redaktør – et navn som florerer i sosiale medier om dagen. Hun tar kontakt fordi hun tror jeg kan gi innsikt, ettersom jeg forlot skuta for litt over et år siden.

    Jeg lar meldingen stå ubesvart og lar stillheten tale. Hvorfor? Fordi en enkel debatt mellom Danby Choi og Magnus Engen Marstein ikke teller. Fordi kulturkampen ikke teller. Hvorfor skal jeg – og denne journalisten – og tusenvis av andre nordmenn – bry oss om denne konflikten?

    Vi lever i et demokrati. Og et demokrati er, vil kanskje noen innvende, utrustet slik at vi må tenke selv. Et demokrati fordrer dermed individer som kan se seg selv som unike skikkelser, med evne til å se sin del av en større helhet – og dermed også evnen til å se sin egen skyld. Det er et interessant og til tider ambivalent premiss: Et demokrati fordrer et årvåkent folk. Og årvåken blir man ikke av å henge seg opp i alle andre. Faktisk kan det bli et moralsk friminutt – man bare følger saueflokken. Man er for eller imot, setter motsetninger opp mot hverandre, og følger en diskusjon som egentlig bare tar fra oss fokuset på våre egne oppgaver som borgere i et fellesskap.

    Jeg får lyst til å skrive til journalisten at denne diskusjonen ikke er annet enn satire – og en advarsel – mot våre inntørkede følelser, vår kraftløse tenkning og vårt unaturlige levesett.

    La oss dvele litt mer over denne skorpion-sesongen, som i stor grad handler om å utslette det gamle. Bernhard skriver om hvordan alle bærer i seg en vilje til å utslette det gamle for å redde seg selv. Men mesteparten av tiden har vi ikke styrke til en slik utslettelse.
    Og det er synd, fordi vi uvilkårlig er nødt til å avgjøre en større mening med tilværelsen enn den som per nå preger hele vår eksistens. I mange år kan vi være skremt av og vike tilbake for en slik – jo, nesten overmenneskelig – anstrengelse, men til slutt må vi bare gå løs på og utføre den.

    Bernhard forteller om hvordan en reise til Roma hjalp ham å se klarere – akkurat slik Bordeaux hjalp meg til å sortere i mitt eget hode. Han skriver at beslutningen om å dra til Roma hadde ført med seg en fornyelse av hans eksistens – et åndelig vendepunkt, så å si. Plutselig hadde han kunnet puste lettet ut. Slik opplevde også jeg det.

    I Bordeaux begynte jeg å gjøre notater, noe som ikke hadde vært mulig for meg på mange år. Jeg begynte i det hele tatt å gjøre meg tanker om alt mulig, ikke bare slike som hadde med min egen tristesse å gjøre. Jeg reiste til et land uten hverken titler eller posisjoner å oppfylle; jeg kom til et land og måtte gi av meg selv. For der kjente jeg ingen. Og ingen kjente meg. Folk flest ga totalt faen i hvem jeg var. 

    Og det jeg da måtte erfare, var en øvelse i ydmykhet: Du er ikke verdt så mye som du tror. Du er bare et lite menneske.
    For å få meg et nettverk måtte jeg begynne å legge noe på bordet. Jeg måtte ganske enkelt gi av meg selv. Og bare på den måten fikk jeg også tilgang til det menneskelige fellesskapet.

    I møte med alle disse fantastiske menneskene – fra Chile og Marokko, til Vietnam og Frankrike – ble jeg med ett interessert i alt mulig igjen: menneskene, naturen, kunsten, til og med de politiske forholdene, som jeg i årevis ikke hadde hatt noe særlig til overs for.
    Bernhard skriver om hvordan han for første gang på mange år går på teater igjen. På operaen, som han i mange år hadde skydd som pesten. Og han begynte å lese igjen – for i årevis hadde han ikke lest annet enn nyhetene. Han leste bøker, ordentlige bøker – «ikke bare den uutholdelige skitten som jeg i årevis hadde spist meg mett på, bare for ikke å kjede meg helt til døde. For i årevis, hadde jeg sagt, har jeg nesten kjedet meg til døde!»

    Tekstene hans resonnerer. For er det ikke nettopp det vi nordmenn gjør akkurat nå? Kjeder oss til døde – nettopp fordi vi bruker så enormt mye tid og tankekraft på en meningsløs parentes. Vi konsentrerer alle våre krefter om et usselt lite pinnedyr som ikke byr på særlig inspirasjon eller ettertanke.

    Moderne mennesker beviser fremfor noe at vi har fjernet oss lenger og lenger fra hverandre – «innesluttet i hjertets ensomhet», som en kjent politiker en gang sa – fra gjenstandene, fra naturen, fra livet, ja, til slutt til og med fra den friske luften. I denne verden konsentrerer vi oss bare om vårt eget miserable liv, og menneskene som irriterer oss, og har dermed, på det groveste og mest uanselige vis, forsømt oss selv.

    Bernhard skriver: «Jeg lot meg ganske enkelt forfalle, først og fremst åndelig, men også kroppslig. Syk tvers gjennom, utålmodig, uutholdelig, mistenksom (…). Jeg hadde glemt at det utenfor min forferdelige verden også fantes en annen verden som ikke bare er forferdelig. Jeg hadde først og fremst glemt at det finnes et åndsliv.»

    Søndag 26. oktober. Jeg lukker boken og trakter meg en kopp kaffe. I dag velger jeg bevisst å ikke skru på nyhetene. Jeg setter meg ned ved vinduet og drikker kaffen i ro og fred. Hvor begynner man, spør jeg meg selv, når man vet at man har gått seg så til de grader bort?
    Kanskje man skal forsøke å begynne å gi blaffen i alle andre, og heller begynne å lytte til sitt indre kompass igjen. Jeg glemmer aldri en franskmann som minnet meg om viktigheten av å ansvarliggjøre seg selv:
    – Å ta en beslutning gjør ikke livet enklere, sa han. Men det gir deg en følelse av å være unik i verden. Og ser du at du selv er unik, så er det enklere å se at andre er det.

    Som den danske intellektuelle Carsten Jensen minner oss om: Anstendighet er verken et venstreorientert eller høyreorientert monopol. Det ligger i opplysningstanken at demokratiet er en gjensidig oppdragelsesprosess.

    En som søker sannheten, arbeider alltid – i en viss forstand – mot seg selv. Han er skeptisk til seg selv først og fremst, og ikke omvendt. Jeg tenker i mitt stille sinn: Vær alltid skeptisk til deg selv, Johanna. Vær ærlig nok til å rive grunnen under dine egne føtter før du river ned taket over noen andres hode.

    Personlig hjelper kunst og kultur, litteratur og musikk meg med å se klarere. Men det finnes mange veier inn til det resonnerende dypet. Det later til at vi er mange som glemmer å virkelig kjenne etter – kanskje fordi vi er for opptatt med å leve opp til de enorme kravene samfunnet har gitt oss. Vi glemmer at vi har verdi utover det vi utfører som jobbtakere.
    Som kunstneren Kae Tempest minner om: “Jeg kan gjøre en stor innsats for å ha sunne relasjoner, jeg kan opprettholde gode rutiner for egenomsorg, jeg kan være en god lytter som trives i venners selskap og bryr meg dypt om andre, jeg kan være engasjert i miljøsaker, trene en kampsport, arrangere fellesskapsaktiviteter, eller være fantastisk til å hjelpe mine nærmeste med vanskelige avgjørelser.”

    Alt som bidrar til å gi oss et mer åpent blikk, en større skala av følelser og en mer levende livsfølelse, er maktpåliggende akkurat nå. Vi må ikke glemme det. Det krever årvåkenhet å ikke henge seg for mye opp i de midlertidige døgnfluene. Det krever årvåkenhet å ikke gjøre andre mennesker til hovedrollene i vårt eget liv.

    Kanskje begynner utslettelsen med vår egen samvittighet. Ordet samvittighet har sin opprinnelse i latin og betyr en viten man deler med et fellesskap. Som Carsten Jensen skriver: Vi forbinder ofte ordet med ensom og smertefull selvransakelse, en plageånd som hjemsøker oss i søvnløse netter. Men samvittigheten er det motsatte. Samvittigheten er en veiledning i hvordan mennesker lever med hverandre.

    Vi er et aktivt, handlende fellesskap, ikke et passivt, mottakende. Raseriet vårt er blitt de umyndiggjortes typiske trekk, skriver Jensen: Det er alltid DE ANDRES skyld.

    Vår tids kjendishysteri vitner om en trend: at folk flest ikke anser seg selv som viktige. Dermed skaper vi ingen verdi; verden får først mening når vi anerkjenner at vi spiller en avgjørende rolle i den, slik filosofen Herman Hesse skriver, at vi er delaktige.

    Vi må aldri undervurdere vår evne til å redde oss selv. Vi må aldri høre på dem som snakker oss ned, fordi det veldig ofte ikke er våre interesser de har i sinne, men sine egne. Vår tid profiterer på – og trenger – en befolkning uten selvtillit, hvis de vil sikre sine privilegier. Men mangelen på egen livskraft har aldri gjort noen til større mennesker, eller fått dem til å tro på seg selv. Den skaper snarere større avstand til det vi aktivt drømmer om å oppnå.

    Denne søndagen skal jeg være snill med meg selv. Jeg skal sjekke inn med mine beste venner. Gjøre det jeg kan for å ta vare på dem. For jeg vet at det bare er på den måten jeg får det godt med meg selv. Det er skorpion-sesong. Tiden for utslettelse. La oss brenne ned skitten. Og danse sammen i de hvite glørene. La oss bli englehvite.

  • Revolusjon på matfatet

    Revolusjon på matfatet


    – Jeg har ikke drukket ett glass helmelk på 20 år, slår mitt spisefølge fast.

    Vi sitter i kantinen på Nasjonalbiblioteket i Oslo, klokken 10 en lørdag formiddag, midt i et måltid som like gjerne kunne vært servert i 1825: grøt, pannekaker, egg, flesk, bønner, brød, svart kaffe, og selvsagt et glass melk.

    Dette er så langt fra et instavennlig måltid som du kommer. Det er først og fremst næring, et stille ekko av gastronomiens opprinnelige formål: å holde mennesker i live.

    Vi – og 40 andre spiseglade – har trådt rett inn i utstillingen som fyller resten av bygget: Rett vest, som forteller historien om de nær 900 000 nordmennene som mellom 1825 og 1930 forlot landet i søken etter et bedre liv i Amerika. Utstillingen er en fortelling om drømmer, sult, fellesskap – og mat.

    Men også her, i kantinen, utspiller det seg en annen historie. En mer stillferdig, men like dramatisk utvandring – av kunnskap, tilhørighet og forståelsen for hvordan maten vår faktisk blir til.

    Og det er her Heidi Bjerkan og Credo Kompetansesenter kommer inn.

    Heidi Bjerkan er et av Norges aller største kokkenavn. Hun var bare 27 år gammel da hun valgte bort drømmen om det kulinariske Italia for å starte restaurant i Trondheim – som på den tiden slett ikke var stedet å satse på fine dining. Strengt tatt er det vel fortsatt ikke det, all den tid folk er mer opptatt av billig taco og øl på Los Tacos. 

    Men det hun har fått til siden den gang, er ikke lite. Bjerkan er kokken som har vunnet Michelin-stjerne ved å satse på det urnorske. I over 27 år har hun jobbet kompromissløst for å løfte fram norske råvarer og menneskene bak dem. Alt brukes, fordi alt henger sammen. 

    På Credo lager de sin egen skjørost og yoghurt, modner sitt eget smør, koker melk til melkesnerk og brunost, lager drikker på myse og sauser på kjernemelk. Forankringen i det norske og lokale er kjøkkenets bærebjelke.

    Undertegnede glemmer aldri Erik Fosnes Hansens begeistrede anmeldelse da Credo åpnet dørene i Trondheim: Der ble det servert reinsdyrhjerter med ferskost og saus på solbær og granskudd, som ifølge Fosnes Hansen smakte som en hel villmark.

    Gjennom Credo Kompetansesenter – nå med base i lokalene på Nasjonalbiblioteket – bruker hun maten som et pedagogisk verktøy. Alle har et forhold til mat, men vet vi egentlig hvor den kommer fra? Og hvem den kommer fra? Hvor spiser vi den – og med hvem? 


    Heidi Bjerkan er til stede under frokosten i egen person. Hun vandrer fra bord til bord og snakker entusiastisk om de norske råvarene. Om myse. Om surmjølk. Om det fantastiske rugmelet i Norge. Om hvor maten kommer fra – og hva den gjør med oss. 

    Mitt spisefølge og jeg tar en bit av brødet med smør. Det er bemerkelsesverdig smakfullt. Av Bjerkan lærer vi at melet i Norge er ekstremt næringsrikt. Råvarene vokser saktere her, og de lange soltimene gjør at grønnsakene modnes på en annen måte. 

    – Jeg synes jo grønnsakene i Norge er de beste i verden, sier hun.
    – Det er ikke så enkelt – men det enkle er ikke nødvendigvis det beste.

    Det er ikke en opplagt tanke i et land hvor mesteparten av maten kommer langveisfra – og der jordbruket, ifølge tidligere generalsekretær i Bonde- og Småbrukarlaget, Anders Nordstad, er så svekket at vi ikke kan fø seks av ti nordmenn dersom en krise skulle ramme.

    Vi har overlatt det meste av matforsyningen vår til utlandet, i en tid der klima, handelskriger og økende konflikter preger verdensmarkedet.

    Les hele artikkelen her.

  • En svipptur til Las Palmas Inn

    En svipptur til Las Palmas Inn



    Det finnes ingenting som er bedre enn å søke tilflukt i mat- og vinbarer i det kalde hølet Oslo tross alt er i oktober. Det siste året har jeg imidlertid merket meg at samtlige restauranter i Oslo har litt traurige delemenyer, og fremstår noe fantasiløse, uten piff.

    Derfor er det alltid gledelig å møte folk som har en mer gjennomtenkt profil – som faktisk later til å ha tenkt skikkelig gjennom sakene. Som faktisk gjør en oppriktig innsats for å tilby kvalitet – uten å virke ekskluderende. De bærer som regel preg av eiernes identitet, fordi det også er slik de er privat, og kanskje bare på den måten kan man gi gjestene den umiddelbare følelsen av hjemlengsel idet de går ut dørene.

    Et slikt sted er Las Palmas Inn, som langt på vei er i ferd med å bli nettopp det – en helt ny bar som ligger i en litt bortglemt del av den noe schizofrene Hegdehaugsveien, i skyggen av historiske Lorry. Her har tre venner åpnet Oslos mest uventede nye vinbar. Ryktene vil ha det til at de fikk stedet billig. Faktisk har nærmest ingen klart å drifte et sted i denne gata. Men det later ikke til å skremme Las Palmas Inn.

    Rent bortsett fra neonskiltene som lyser opp i mørket, skriker de på ingen måte etter oppmerksomhet, med boksemat, et unikt utvalg naturvin og et navn som høres mer ut som et charterhotell enn en bar.

    Det faktum at det drives av en gjeng bergensere er heller ikke å forakte. De er jo tross alt det nærmeste vi kommer franskmenn, i sin direkte, friske, åpne tilnærming. Dessuten kan du drikke bra vin uten å blakke deg fullstendig. Prisene på et glass, dere: 135 kroner. Du får det faktisk ikke billigere, med mindre du går for et glass husets vin på Lorry – som ofte er en intetsigende Rioja eller Valpolicella.

    Når jeg besøker baren en sen torsdagskveld, blir jeg tatt varmt imot av de tre eierne, som selv sitter i baren og koser seg med boksemat: Cathrine Talleraas, Adrian Talleraas og Mari Sørensen – to bergensere og en oslobo med en forkjærlighet for sær vin, lavbudsjett og nabolagsstemning.

    Les hele artikkelen i Dagsavisen.

  • Shiet. Italia er blitt innovativt

    Shiet. Italia er blitt innovativt

    Jeg må ærlig innrømme at jeg aldri hadde hørt om det «innovative italienske kjøkkenet» før jeg besøkte den nye bangeren til Nud Dudhia: Little Woolf. Og så Italia, da! Eier ikke restaurantgründeren skam? Jeg kan godt forstå behovet hans for å introdusere nordmenn for meksikansk taco og pastrami-sandwich. Men mor Italia – elsker vi ikke dette landet nettopp fordi det er oppfostret av analfabeter, nærmest med vilje, for å ivareta tradisjonene?

    Personlig mener jeg at det nettopp er dette som er noe av sjarmen – og privilegiet – til det europeiske kjøkkenets mor. Hun nekter å innrette seg etter trendene. Vi ser etter fornuftige porsjoner med velsmakende mat når vi besøker en italiensk restaurant. Vi elsker Italia fordi det er enkelt. Og, fremfor alt, smakfullt.

    Det er en grunn til at mitt foretrukne spisested i flere år har vært Roald & Umberto i Gamlebyen i Oslo, som drives av et italiensk ektepar. Flere matkjennere hevder at stedet på langt nær er autentisk. Andre mener at kvaliteten er for ujevn til å kunne kalles en skikkelig restaurant. Etter å ha blitt så godt som slaktet av en anmelder i Aftenposten, skrev eieren – i trass – med store bokstaver på krittavlen: THIS IS NOT A GOURMET.

    Men tilbake til saken. Jeg må innrømme at jeg er uhyre skeptisk til et innovativt bondekjøkken. Men når jeg gjør et søk på Google, later det til at det er i vinden: «Det italienske kjøkkenet har alltid vært et symbol på tradisjon og autentisitet – men i 2025 åpner det seg for dristige, globale vrier», heter det i en tilfeldig artikkel.

    Det er ikke overraskende at det er hovedstadens streetfood-konge som står bak Little Woolf. Dudhia ligger, uten unntak, et hestehode foran oss andre. Han kommer tross alt fra London, som ligger minst et tiår foran Norge hva gjelder gastronomiske trender.

    Det innovative italienske – la oss kalle det Italia 2.0 – fremstår nærmest som en uunngåelig miks av tidligere trender. Se for deg en yuzu-pannacotta til dessert. Midtøsten, Japan, Asia og Italia har dominert matkulturen de siste femten årene. Disse landene har for lengst blitt integrert i vårt kulinariske alfabet. Dermed sier det kanskje seg selv at det bare var et spørsmål om tid før bestemors oppskrifter skulle tukles med. Tenk deg klassisk spaghetti kombinert med asiatiskinspirert miso, eller pesto med et hint av meksikansk jalapeño. Spennende sauser og uante ingredienser gir et moderne løft til tradisjonelle italienske smaker, og åpner for fusjonsretter: pastaen serveres med noen skikkelige smakskick – nærmest som om fyllet i dumplings har sneket seg inn i de italienske pastaputene.

    Samtidig er mitt inntrykk at Little Woolf respekterer italienerne nok til ikke å forsøke å etterligne “ekte italiensk”, men heller forestille seg hvordan Italia kunne ha smakt hvis det ble funnet opp i 2025 – etter femten år med asiatisk dominans på den globale matfronten, etter at streetfood ble chic, og etter at fine dining måtte bli fun dining for å overleve TikTok.

    Kombinasjonen av krefter er uslåelig, kanskje nettopp fordi driverne deler en forkjærlighet for risiko. Det er som om Dudhia har en intuitiv sans for hva som slår an. Han er en såkalt storyteller, og evner å forføre sitt publikum. Han og den australske kokken Mitch Bush (tidligere kjøkkensjef på Dapper Bistro og Ember mat- og vinbar) deler en leken, fryktløs energi på kjøkkenet. De er ikke redde for å eksperimentere, blande stiler, bryte regler og gjøre akkurat det de vil. Én dag er Bush dypt inne i smaker fra Midtøsten, neste dag lager han plutselig fersk pasta med hendene. Det er uventet – men iblant fungerer det ekstremt godt.

    – Jeg mener vi jobber innenfor rammen av italienske smaker og bakgrunn, sier Bush idet vi ankommer Little Woolf en torsdag kveld.

    Restauranten, som har overtatt de gamle lokalene til Geita, er fullsatt. Den ligger et godt stykke unna sentrumskjernen – noe som bekrefter at Oslos borgere er fullt på høyde med den gastronomiske utviklingen i byen. Nabolagsrestauranter beviser at vi er villige til å gå noen kilometer ekstra for å oppleve noe ekstraordinært.

    Les hele artikkelen her.

  • – Det er skummelt å dele. Men enda skumlere å la være

    – Det er skummelt å dele. Men enda skumlere å la være


    – Hevngjerrighet som drivkraft for å lage kunst … det er skumle greier, ass, sier Ragnhild Moan, også kjent som Ragnhild og.

    Artisten tok selv initiativ til å snakke om sitt kommende album, som slippes 3. oktober, og om kjærlighetssorg som en sentral drivkraft. For en journalist finnes det få ting som gleder mer enn å møte artister som virkelig har noe på hjertet – og som klør i fingrene etter å dele det.

    Våre veier krysset hverandre etter at jeg for noen uker siden la ut et innlegg på Instagram, der jeg etterlyste refleksjoner om forelskelse til min neste spalte. Mange engasjerte svar strømmet inn, men kanskje var det Ragnhild Moans som fascinerte meg mest – fordi hun var uredd i å utforske de mindre hyggelige sidene ved kjærlighetens spill.

    Hun fortalte at hun hadde lest nesten alle spaltene mine i Dagsavisen, og elsket dem – spesielt de om forelskelse. «Noen ganger er vi forelsket i folk vi knapt kjenner, eller som vi har diktet opp selv», skrev jeg. Dette er historien om Ragnhild Moans liv.

    Hun er 28 år, musiker, låtskriver og Osloborger – opprinnelig fra Folldal, en liten fjellbygd midt i landet. Hun elsker å være forelsket. Forelsker seg lett, faller hardt, dikter opp scenarioer og plasserer menneskene hun møter på kongestoler i hodet sitt. Når hun er forelsket, blir hun strukturert, står opp tidlig, blir blid og motivert – men mister samtidig hodet.

    Jeg har lenge vært fascinert av Moan. Forrige uke spilte hun på by:Larm og ble en av de store snakkisene. Hun har allerede vakt oppsikt, lenge før plata er ute. Gleden er derfor gjensidig da vi møtes på Parksalongen for å snakke om det som har drevet frem albumet.

    – Den kommende plata handler hovedsakelig om kjærlighetssorg, begynner Moan. – Den er selvutleverende, sår og litt sleip. Men jeg vil – og må – tørre å stå i det. Haha!

    Ragnhild Moan er et klassisk barn av sin tid: Hun har vært i flere hektiske forhold enn «vanlige». Flere av dem har vart over ett år, men ofte ender hun opp i drømming.
    – Jeg lager karakterer i hodet, går tur og koser meg med det, sier hun og ler.

    Hun leste boka Hekt og kjente seg igjen – i hvert fall i psykologien bak det hele. Til releasefesten har hun derfor invitert psykolog Sissel Gran.

    – Det er fascinerende hvor lett det er å hekte seg på en følelse, særlig når man opplever noe sterkt for et menneske man i stor grad har skapt selv. Så jeg sendte bare en mail til Gran og prøvde meg. Og hun sa ja! Selv om hun sier mye klokt i podkaster, er det noe helt annet å sitte ansikt til ansikt med en psykolog.

    – Det er ganske blottstillende for deg. Er du ikke redd for det? spør jeg.

    – Egentlig ikke. Jeg skulle heller sittet og pratet med Sissel Gran enn å måtte spille konserten på by:Larm. Det skyldes nok at jeg var så ekstremt nervøs i forkant av bransjefestivalen. Jeg elsker oppmerksomhet, men det er noe annet å stå der og føle: «Nå er det bare meg, liksom.»

    Men da konsertene først var i gang – de spilte to – gikk det greit.

    Bak artistnavnet

    Ragnhild og startet som et eksamensprosjekt på Norges musikkhøgskole. Hun spurte musikere hun hadde stor respekt for, om de ville lage band med henne.

    – Egentlig ville jeg ha et navn som ikke hadde med meg å gjøre, men Johannes i bandet sa: «Du må hete noe med navnet ditt.» Men «Moan» skriker jo ikke akkurat eksperimentell pop, haha. Så kom jeg på «og, sier Moan, og fortsetter:

    – Jeg ble inspirert av det korte og distinkte «Signe Dø». Jeg ville ha noe kort, og kom på og-en som viser til at det er flere navn bak meg i dette prosjektet. Jeg kommer med ideer og tekster, men får hjelp til å lage musikken. Mye av plata er laget kollektivt – men det er også deilig å ha siste ord. Det har jeg ikke i andre konstellasjoner.

    Et sterkt behov for å underholde har Ragnhild Moan hatt med seg siden hun var liten. Oppvokst med en to år yngre søster, innrømmer hun at det er grusomt å tenke på hvordan hun behandlet henne.

    – Vi skulle alltid lage show for venner og familie. Jeg var veldig interessert i TV, konserter og revy – alt som gikk an å se på. Foreldrene mine er bønder, men driver med revy og synger i korps og kor. Det har fascinert meg veldig. Og så var det drømmen om byen. Men søsteren min ble jo tvunget til å være med. Hun var veldig flink, men jeg sjefet over henne. Hun ville virkelig ikke stå på scenen, ler hun.

    – Og det har alltid vært vokalen som fanget deg mest? spør jeg.

    – Først var jeg veldig fascinert av fele – eller fiolin. Jeg lagde meg en pappfele og var helt oppslukt. Det var lang venteliste, haha. Men da jeg endelig fikk plass ,var det helt fantastisk å lære å spille det instrumentet. Jeg spilte også i korps. Jeg likte samholdet og pausene, men det var ikke så gøy å spille kornett. 

    – Det gjorde jeg også. Jeg syntes det var drit. Spilte tverrfløyte og ville alltid gå i en annen takt enn resten, gikk foran i dobbelt tempo.

    – Haha, ikke sant! Etter hvert ble det sang, selv om jeg aldri har følt meg som en sanger.

    – Det har nok litt med at jeg er litt lat. Jeg har aldri øvd så mye teknisk, sånn som man må med et instrument. Jeg har jo øvd, selvfølgelig – men jeg føler at det er først de siste årene at det har skjedd noe med stemmen. Man blir jo eldre, og stemmen er en muskel. Kanskje handler det også om tekst – at det føles nærmere meg. Når jeg synger, så er det hele meg, sier hun.

    Ærlighet som kunstnerisk kraft

    Det er skummelt å dele av seg selv. Men enda skumlere å la være, mener Moan. Da blir du sittende alene med det.

    –  Jeg spyr ut følelsene mine til mine venner og har følelsene mine på utsiden. Også har jeg et behov for å dele det i musikken også.

    – Det du sier – at det er skummelt å dele, men skumlere å la være – det er så fint, sier jeg. – Jeg tror det handler om å føle at man har en viss rekkevidde. At man ikke er uanselig. Kanskje beviser dette at en kunstner har en funksjon utover å bare underholde – å vise andre at det finnes rom for å bli hørt.

    Moan og jeg fortsetter å dykke dypere i kjærlighetssorg som kunstnerisk drivstoff, hennes ærlige refleksjoner om hevn, sårbarhet og det å tørre å vise sitt indre kaos.

    For ett år siden ble nemlig Ragnhild dumpa. På ordentlig.

    – Jeg har alltid vært den som dumper i forholdene mine. Men nå var det sånn: Fy faen, nå dør jeg. Og dette må jeg skrive om. Jeg jobbet med andre prosjekter, og sluttet i han gaiden. Så denne plata betyr mye for meg, ass.

    Det handler ikke bare om tematikken – men om å tørre å stå i en ekstrem følelse.

    – Det er mye av mitt trynet på Insta, liksom. Samtidig er jeg jo ikke kjent. Men det handler mer om egenfølelse – dette har jeg laget, sier Moan.

    – Det krever et visst mot å vise seg frem. Å stå stødig nok til å si: «Jeg finnes», sier jeg.

    Og det er ikke bare egoet som driver oss, tror både Ragnhild og undertegnede. Vi hadde aldri holdt på med dette hvis det ikke handlet om noe mer – at man har en historie å fortelle. At man vil dele de tankene man hittil har kommet frem til.

    – Og du deler jo også fra livet ditt i spaltene dine. Det er jo et behov for å dele? spør Moan.

    – Ja, nettopp, svarer jeg. – Det tok tid å finne mitt format.

    Jeg forteller Ragnhild at jeg har skrevet utallige utkast på romaner opp gjennom årene. Men man må gjøre det man er god på, har jeg skjønt. Jeg er et springende vesen – går fra det ene til det andre, tematisk. Og det har kommet til uttrykk i spaltene.

    Men jeg tar spaltene på alvor: Det handler om å skrive noe som er litt ordentlig. Å komme hjem til Norge føltes litt sørgelig etter å ha blitt kontinental. Jeg måtte kompensere for tapet ved å prøve å være ekstra utleverende.

    – Musikkens privilegium er at man slipper å snakke. Men så må man jo av scenen – og snakke likevel. Man må stadig vekk deale med språket, sier jeg.

    Kanskje håpet er at ærligheten inspirerer folk til selv å dele?

    – Helt klart. Jeg elsker å skape. Å stå på scenen. Å bli sett – hvis det er lov å si, sier Moan, og fortsetter:

    – Det er virkelig et behov. Jeg tror det var Robert Stoltenberg som sa i et Sommer i P2-intervju at han skjønte at behovet for å underholde var på linje med det å spise mat og sove. Og da husker jeg at jeg satt på bussen og tenkte: Åh, herregud – det er jo akkurat sånn jeg har det. Behovet for å skape og underholde.

    Hun tar en liten pause. Så sier hun:
    – Det er som du sier: Man hadde ikke holdt på med dette hvis man ikke måtte.

    Verken Moan eller jeg har egen leilighet. Men vi bryr oss ikke. Vi skåler over det faktum at det er mye kulere å holde i en skive – og gå av scenen med vissheten om at: Vi spilte musikk. Vi var sammen.

    Jægershot og bitterhet

    Vi fortsetter praten om kjærlighet, balansen mellom selvutlevering og empati, og hvordan man bearbeider kjærlighetssorg gjennom kunst.

    – Å skrive om kjærlighet begynner ofte med et behov for å få ut følelsene, sier Moan.

    – Og så vet du at det skal ut – fysisk – på en plate. Kjærlighet handler om to mennesker, men jeg har vært redd for å oute relasjonene jeg har vært i.

    – Du vil ivareta empatien? spør jeg.

    – Ja. Men det handler også om å gå inn i seg selv. For selv om det handler om «oss», skjønte jeg tidlig at det også handlet mye om meg – og hvordan jeg behandlet relasjonen. Spesielt når vi ikke var sammen.

    Drømmen om fremtiden kan gjøre mer vondt enn selve bruddet. I dette prosjektet har hun vært sint, bitter, lei seg – og hevngjerrig.

    – Og det var skummelt i seg selv. Hevngjerrighet som drivkraft … det er skumle greier, ass.

    – Du har kjent på et ønske om å gjøre den andre litt vondt? spør jeg.

    – Ja, det er jo det. Det handler om selvfølelse – at noen ikke vil ha deg. Jeg husker at jeg tenkte: Nå blir det plate, lissom. Men det er også noe ekkelt i det – å se situasjonen med et slags meta-blikk: Takk for inspirasjonen. Jeg er bitter iblant. Og det er greit.

    Det blir sagt at kunststudenter har lettere for å oppsøke ekstreme psykiske tilstander – ikke fordi de er gale, men fordi de vet at det finnes noe å hente der. Det blir en slags forskning. Man lar seg rive med, kanskje nettopp fordi man vet at man kommer ut igjen. 

    – Hvis jeg ikke hadde tillatt meg selv å flørte med sider av meg selv – grimhet, hysteri, aggresjon – som jeg gjør på scenen, så hadde jeg mistet noe viktig. Det betyr ikke at alt dette er meg – men det er også meg, sier jeg.

    – Nettopp. I han haiden hadde vi tydelige teatralske roller – litt sånn bygdejente med «unnskyld meg»-holdning. Nå har Ragnhild tatt mer plass.

    På den siste låta ville hun få frem bitterheten. Hun ville at den skulle si: I have made art. Who’s laughing now?

    – For å klare å synge det, måtte jeg faktisk være litt bitter. Drikke en jægershot, lissom. Det var digg å være i den bobla. Og tenke: Hvordan må jeg synge for å få frem akkurat DEN følelsen?

    Og dette kom ut av et kort forhold – nesten mer en forventning enn en faktisk relasjon. Moan synes det er fascinerende hvordan drømmen om en fremtid kan være langt mer knusende.

    – Jeg må lese et utdrag fra Sissel Gran, som jeg leste på bussen: «Å sørge seg syk over noe som ikke engang nærmet seg et forhold, er bortkastet energi. De fleste forførere møter sitt Waterloo en gang – et menneske som klarer å trenge gjennom – men du må tåle at det ikke var deg.» Det traff. Det var ikke meg. Og det er det som gjør så vondt, sier Moan og smiler.

    Å elske i 2025

    Moan og jeg reflekterer rundt kjærlighetens vilkår i 2025. Som ung voksen i en by, med uendelige valg og smarttelefoner, skal man bare måtte tåle ghosting og avvisninger – men kanskje tåler man det egentlig ikke i det hele tatt?

    Det hersker i alle fall ingen tvil om at appene gjør det lett å møte folk – og enda lettere å ghoste dem.

    Vi snakker om hvordan mange unge tror de må være «ferdige» før de kan elske. At de må være optimaliserte. Men kanskje er det i relasjonene vi faktisk vokser.

    – Jeg ser så mange reels som sier: «Du må fikse deg selv før du kan elske andre.» Men det er jo ikke sant. Vi er flokkdyr. Vi vokser i relasjon. Og så bruker vi unnskyldninger – «jeg har mye å jobbe med» – når det egentlig handler om feighet, sier Moan.

    Så hvem er det vi møter på den nye plata? 

    – En mye mer sårbar versjon, konkluderer Moan. – Jeg har gått mer inn i å være lei meg – tørre å stå i det. Men det finnes noe han gaiden i det også: Faen ta deg – det var dritt, men jeg er bra. Jeg sliter bare litt med å si det høyt, haha.

    Tittelen Might As Well Just Cause a Scene kommer fra et meme: «He’s gonna call me crazy anyway – so let’s just make a scene.» – Helt siden jeg var liten har jeg fått høre at jeg er for dramatisk. Jeg gråter for lett, ler for høyt – «ikke lag en scene». I bygda blir du snakket om. Det former deg. Men bandet mitt – det kollektivet – det betyr alt.

    – Hvordan har de andre i bandet reagert på tekstene? 

    –  De har vært helt rå. Andrea har kjent på mye av det samme når det gjelder tematikken. Jeg er nok ganske følelsesstyrt når jeg lager musikk, og arbeidet med denne skiva springer ut fra en enda mer personlig historie enn forrige album, To Renovate a House.

    – Derfor er det ekstra sterkt at bandet virkelig fanger tekstene og det musikalske, og bygger opp under tematikken med sine egne uttrykk og lydbilder – uten selv å ha «levd i min historie». Det er utrolig fint, og faktisk ganske rørende. Det gjør meg veldig glad.

    –  I bandet er det Jomar Jeppsson Søvik på trommer, han overrasker og imponerer meg alltid med sitt kraftfulle uttrykk. Kai Von Der Lippe, jeg elsker timingen og det tonale språket hans. Matias Christoffersen, god på synth og lyddesign – han skrur ofte en lyd som blir enda bedre enn jeg hadde tenkt. Og så er det Johannes Aagaard på gitar – han er veldig jazza, harmonisk, men også rytmisk preget av hiphop. Og Andrea Louise Horstad da, min beste venn. Hun er rå på trøkk – og jeg ville bruke hennes klangfarger.

    Og det funker på scenen. Publikum kjenner det.

    – At folk sier det låt som et band, og at arra er kule – det gjør meg glad. Det har vi fått til sammen. Vi musikere er i det hele tatt jævlig heldige som får lov til å gå inn i oss selv – på godt og vondt.

  • En kur mot populisme

    En kur mot populisme


    For et par uker siden befant jeg meg i et storslått bryllup på beste vestkant. Bruden var en gammel venninne jeg vokste opp med i samme hytteby. Mest sannsynlig ville vi aldri blitt venninner om det ikke var for at vi fisket krabber sammen i barndommen. Men vennskapet har vist seg å være slitesterkt, tross våre forskjeller.

    Noen dager før bryllupet fikk jeg i oppdrag å holde takk-for-maten-tale. Forloveren mente at jeg, med min franske bakgrunn, og det faktum at jeg skrev om mat og vin, kunne krydre selskapet litt. Jeg er aldri vond å be – særlig ikke når det serveres rikelig med Champagne. Likevel må jeg innrømme at jeg alltid har båret på en følelse av å ikke være velkommen i vestkantmiljøene. Det er som om de ikke tar meg alvorlig. Og omvendt. En slags distanse, som om jeg betrakter det hele utenfra. Kanskje er det slik de også ser meg – som om jeg gjør narr av dem fordi de ikke har «slitt nok». Som faren til bruden en gang uttrykte det, ment som spøk (og med glimt i øyet): – Det eneste jeg har til felles med naboene, er luften vi puster!

    Det skulle vise seg å bli en kveld for historiebøkene. Jeg møtte mange mennesker som, til tross for ulikheter, delte en fellesnevner: humor. Vi drakk medbrakt hjemmebrent mellom rettene, og ble kveldens ugagnskråker. Det er lenge siden jeg har kost meg så mye.

    Det mest minneverdige øyeblikket kom da en av gjestene, en gutt fra Oslo vest, åpenbart mer bekymret for næringslivets rammebetingelser enn for sosialdemokratiets fremtid, kom bort til meg og delte sin historie. Jeg har møtt han flere ganger før, og kan ikke huske at han har hatt noen interesse av å snakke med en kunstnerisk sjel som meg. Han hadde vært gjennom en tung periode i livet. På et tidspunkt sa han: – Johanna, jeg har alltid fått sydd puter under armene. Nå har jeg for første gang fått en rift.

    Det han sa, rørte noe sterkt ved meg. Jeg husker hvordan det glødet i øynene hans. Hvordan han snakket om livet som en gave vi ikke må ta for gitt. Kanskje hadde vi aldri snakket på denne måten for fire år siden. Men nå kunne vi snakke sammen, virkelig snakke. Og det slo meg at det i grunnen spiller ingen rolle hva man deler, poenget er at vi gjør det. Det har nærmest uten unntak resultater.

    Gjennom mitt virke som skribent har jeg erfart det som Henry Miller en gang var inne på; for å oppnå kontakt med et annet menneske, må man skjære ned til selve fjellgrunnen i det, til den menneskelige grunnvollen som finnes i oss alle.

    Det krever ingen store kunnskaper. Ei heller en doktorgrad i psykologi. Det finnes én enkel, direkte måte å møte alle typer på: gjennom ærlighet og oppriktighet. Kanskje unngår vi hverandre, av frykten for andres respons. Men sannheten er at om vi uttrykker våre lengsler og frykter først som sist, er det stor sannsynlighet for å knytte sterke bånd.

    – I woke up and felt like shit. One glass and a good talk with a friend later, I feel like Marie Antoinette, pleier min franske venn Téo å si.

    Téo er en ekte sliter. Står til knærne i gjeld, jobber på kjøkken fra morgen til kveld, og får hjertet sitt knust minst én gang i året. Han er verken pikenes Jens eller noen smart forretningsmann. Livet har i det store og hele vært en skuffelse, men han har utviklet noen smarte strategier for å holde hodet over vannet.

    Av alt han holder høyt, er nysgjerrighet det viktigste. Den er hans reelle forsvar mot kynismen. Han er levende, full av ideer, og inviterer stadig venner til å spise gratis på restauranten, selv om han blakker seg på det. Da jeg bodde i Bordeaux, inviterte han oss på markedet hver søndag. Det handlet om å tilbringe flere timer i hverandres selskap. Spise østers og drikke rosé. Fellesskap, ikke alenetid. Han forsto ikke nordmenns behov for resignasjon og tilbaketrekning.

    Han var ikke alene. En av mine franske elskere hadde aldri hørt om begrepet «alenetid». Kanskje var det derfor forholdet ikke bar frukter – han snakket som en foss, og jeg kunne knapt høre meg selv tenke. Men poenget står: Franskmennene lærte meg at vi ikke er alene på denne planeten. Og det er kanskje grunnen til at vi overlever.

    Når det sosiale er lite nærværende, skrumper sinnet sammen, skriver Voltaire. For når sinnet ikke har noe å prøve kreftene sine på, blir det likegyldig fordi det ikke finnes noe eller noen som kan oppdra dets smak.

    I Frankrike ble jeg oppmerksom på den hverdagslige magien som oppstår i fellesskapet. Jeg fant en varme jeg hadde lengtet etter; ikke en fysisk varme, men en måte å leve og omgås på. En intensitet som fornyer, åpner og beriker sansene.

    Da jeg kom tilbake til Oslo, visste jeg at jeg måtte fortsette å dyrke denne livsstilen. Jeg ble mer kontaktsøkende, mer aktiv. Og til min store glede møtte jeg flere som følte det samme. Blant annet en guttegjeng i starten av 30-årene. Vi møttes i en tid der våre interesser sammenfalt; vi er ikke fullt så etablerte som mange andre, er aktive med en rekke kunstneriske prosjekter, og har begynt å innse at varige vennskap ofte er stedet hvor ekte kjærlighet finnes.

    Forrige helg var vi på bar Robinet, en bitte liten hipsterbar i hovedstaden. Jeg har lenge lurt på dens appell. Baren er jo praktisk talt mindre enn en hybel. Men så skjønte jeg det: Rommet er så lite at du faktisk må snakke med dem rundt deg. Du sitter nærmest på fanget til fremmede, og munn til munn med kompisen din. Det formelig dugger på vinduene av varmen vi sammen skaper! Og dette nærværet skaper en intimitet de fleste av oss nettopp lengter etter.

    Forfatter Karin Sveen skriver at moderne steder er åpne og uforpliktende, mer tilstander enn steder. Det strømmer folk inn og ut av dem, de ligner mer på atmosfærer, på energier, på kraftfelt. Noen steder, som Robinet, er så lite og intimt, med bord plassert så tett at de inviterer til mer enn et nikk. Det er som om det private kjøkkenet er flyttet ut til byen, og det får gjestene til å ligne en familie.

    Flere av kompisene mine har sagt at de savner å være i nærvær av kvinner. Ikke av begjær, nødvendigvis, men av fellesskap. Kanskje er det derfor datingkulturen slår sprekker, fordi vi er fullstendig sulteforet på ekte kontakt, at når vi først får smaken på noe ekte, vet vi ikke hvordan vi skal håndtere det.

    I skolene får lærere beskjed om å ikke være fysisk med elevene. Det er ikke lov å gi dem en klem. Fysisk kontakt er blitt noe privat, nesten mistenkelig. Men vi mennesker trenger fysisk nærvær. Maskuline og feminine krefter kan, og bør, forenes også utenfor romantiske forhold.

    Jeg skriver dette mens valget nærmer seg. Populismen er på fremmarsj i hele Europa. Her i Norge er mange unge menn mer bekymret for renteutviklingen enn for samfunnets sjel. Men kanskje kan en enkel mat- og vinskribent få bidra med vesentlig innsikt i denne sammenheng: Fellesskap er ikke bare viktig for livsfølelsen. Det er nødvendig for demokratiet.

    Walter Benjamin mente at den største innvendingen mot ungkarens livsstil var at han spiste alene: «Å spise alene gjør en helt rå og hard». For maten kommer bare til sin rett i fellesskapet; den skal deles og utdeles for å ha noen virkning: «Selskapelighet blir kritisk uten mat. Bevertning «nivellerer og forbinder». Toqueville fryktet at demokratiet ville inneslutte hver enkelt av oss i hjertets ensomhet. Og i mellomtiden har vi sluttet å se oss selv som et handlende fellesskap – vi er blitt passive mottakere. Dermed får populismen gode vekstvilkår.

    Heldigvis er historien full av mennesker som har utviklet det Thomas Bernhard kaller «en tilfredsstillende eksistensmulighet». Sylvia Plath var over gjennomsnittet opptatt av å tilberede gode middager, i tro om at selskapet førte til at folk snakket godt sammen, spiste godt, og kom godt overens. En annen kjent dikter skal ha sagt: «Hvis en mann har elsket, om så bare en grapefrukt, og funnet den vakker – da vil Gud redde ham (…) Det er søndag morgen, og vi har ikke sovet, men kaffe, bacon og egg holder oss oppe. Noen retter er nemlig så trøstende, så nærende for kropp og sjel, at det å spise dem er som å komme hjem etter en lang reise i utlendighet».

    Som Knut Stene Johansen påpeker, handler det om å holde fast ved det Brillat-Savarin kalte gastronomiens grunnidé – vialité – som kan oversettes med bordfellesskap, samvær, selskapelighet i ordets sanneste forstand: Å dyrke det å leve sammen, samtidig, med hverandre.

    Mange spør: Hvorfor er alt så komplisert, så vanskelig, så utilfredsstillende, skriver Miller videre. Svaret er enkelt, mener den amerikanske forfatteren: Fordi vi selv har satt oss i universets sentrum, fordi alt dreier seg om vår egne, private skjebne. Mennesket lider ikke først og fremst av jordskjelv og vulkanutbrudd, men av sine egne misgjerninger. De fleste av våre plager kan føres direkte tilbake til vår egen oppførsel.

    Knut Stene Johansen skriver: Bordfellesskapet minner oss om at det er livet som utgjør verden, ikke fremskritt, velstand eller suksess. De fleste mennesker tar sitt trivielle liv for gitt og finner seg til rette med at det alltid skal forbli slik. Men når de møter noe dyptfavnende – noe som resonnerer dypere, blir de minnet om at livet kan være rikere enn som så. Eller for å si det på en annen måte: Det blir minnet om noe det i virkeligheten alltid har visst, men bare har tillatt seg å glemme.

    Store opplevelser har nærmest uten unntak denne virkningen. Trivialitet og depresjon er ikke normale tilstander – de oppstår fordi vi ikke forstår hvilken skapende kraft vi bærer i oss.

    Derfor går jeg ut hver dag. Jeg gjør som Téo: utvikler forsvarsmekanismer mot dette kalde, hensynsløse livet. Forrige søndag våknet jeg alene og litt trist. Men jeg visste: Dagens lykke avhenger av at jeg strekker meg etter den. Jeg tilbrakte formiddagen hos en gammel venn og kokk som inviterte til lunsj. Han er også alene – og verdsetter fellesskap. Vi delte innsikter. Og fantastisk mat. Vi grillet røye på stranden på Fornebu og tilbrakte time etter time sammen. 

    Etterpå følte vi oss oppløftet, fordi mening oppstår når vi får en meningsfull sammenheng å leve i. Inter esse – denne dynamiske tilstanden, å være en del av noe. Enten det gjelder sted, kultur eller fellesskap. 

    Personlig er jeg ikke lenger interessert i et liv som er utelukkende problematisk, tungt og dystert. Lev enkelt og klokt, skrev Henry Miller. Glem, tilgi, gi avkall. Gjør en innsats og forsøk å leve slik. Det er ditt privilegium i ett av verdens rikeste land. Et måltid i fellesskap er først og fremst en utveksling av gester, meninger, historier og verdier. Vi bygger bruer. Lærer hverandre å kjenne. Jevner ut forskjeller. Som Pierre Muret skrev allerede i 1682: Festen er det sivile samfunnets sjel. Og jeg tilføyer: Fellesskapet, den eneste reelle kur mot populismen.

  • –  Vi lever i en musikalsk gullalder, som ingen får høre om

    –  Vi lever i en musikalsk gullalder, som ingen får høre om

    Og der – endelig – var norsk presse på saken om norsk kulturjournalistikk. Klassekampen ringte undertegnede torsdag formiddag, etter at Kelefa Sanneh i The New York Times konstaterte at den nye musikkritikken har mistet sin edge.

    En gang i tiden, skriver Sanneh, var musikkritikere langt greiere enn den gjennomsnittlige lytteren. Nå er det visst motsatt: Kritikken er blitt snill, tam – og ganske kjedelig. Også her hjemme savnes den frekke og uforutsigbare musikkanmeldelsen. Kritiker og Klassekampen-spaltist Arild Rønsen peker på én hovedendring gjennom de siste tre tiårene: Det finnes «tragisk mye mindre musikkritikk». Den er blitt mindre rampete, mer tannløs. – Man må være litt rampete i kulturjournalistikken, men du må gjøre det med stil, sier Anders Grønneberg i samme intervju.

    Diskusjonen om den rampete kritikeren er symptomatisk for vår tid. Det egentlige problemet stikker dypere: Det handler ikke først og fremst om fraværet av brodd eller humørløse kritikere – men snarere om det faktum at journalistikken om levende kunstmusikalske uttrykk i dag er fullstendig marginalisert.

    I forbindelse med Ballades årskavalkade anser jeg det derfor som min plikt å kontakte en duo som har forsøkt å dra i gang denne diskusjonen i så å si hele Ballades levetid – i snart 25 år. Redaktør Jan Granlie og direktør Johan Hauknes, er grunnleggerne av salt peanuts*, og har snart publisert 10 000 artikler. Nesten alt er skrevet av dem selv. De driver et tidsskrift som holder den kvalitative fanen høyt og omtaler musikken med forståelse for musikken, dens særlige aspekter og for musikernes uttrykk.

    Hauknes foran bandet 'The Lost Quartet', med Martin Myhre Olsen, saksofoner, Erlend Slettevoll, p, Bardur Poulson på kontrabass og Torstein Lofthus på trommer

    Hauknes foran bandet ‘The Lost Quartet’, med Martin Myhre Olsen, saksofoner, Erlend Slettevoll, p, Bardur Poulson på kontrabass og Torstein Lofthus på trommer(Foto: Francesco Saggio)

    De hevder selv at de gjør det av ren og skjær idealisme (skjønt undertegnede vil innvende at gutta fremstår litt grinete når en av dem kommenterer i Ballades kommentarfelt at de JOBBER GRATIS!!!!!). Men det er nå engang slik at u-takk er verdens lønn når man har satt seg fore å dekke «improvisert og annen sterk musikk».

    Jeg møter likevel en svært engasjert direktør i salt peanuts* når jeg ringer en torsdag ettermiddag for å ta temperaturen på samtidens musikkjournalistikk. Og samtalen mellom oss? Den utspiller seg slik:

    – La meg starte med å gi deg et bilde av situasjonen. Husker du den runde «sitronpressa» på Kongsberg Jazzfestival – den karakteristiske kinosalen? spør Hauknes.

    – Nei, jeg må innrømme at jeg bare har vært på Kongsberg Jazzfestival én gang, svarer jeg.

    – Javel! Men la meg likevel tegne et bilde for sammenligningens skyld. På slutten av 80-tallet var det to rader med presseplasser der. Det vil si bortimot 150 plasser. Og det var kamp om dem! For rundt ti år siden satt vi tre aktører på pressebenken: meg fra salt peanuts*, en fra Jazz i Norge, og så lokalavisa. Ingen andre.

    Der det før var stor etterspørsel etter pressepass, daglige spaltekilometer og til og med nasjonale mediers sponsorsamarbeid med festivaler – er det i dag stillhet.

    – Og dette er noe av grunnen til at vi, Jan og jeg, fortsatt holder på etter 11 år, sier Hauknes. 

    – salt peanuts* eksisterer fordi musikk er viktig. Og særlig ny musikk. Det er egentlig så enkelt. Vi gjør det av ren og skjær idealisme. Fordi ingen andre skriver om det. Og det er dét som er problemet. Vi lever i en musikalsk gullalder – som ingen får høre om.

    I Oslo i dag opplever vi noe Hauknes vil sammenligne med New York på begynnelsen av 1970-tallet – East Side av Manhattan. 

    – Da klubbene stengte, oppsto den såkalte loftsscena: jækla mange musikere i New York – dyktige musikere som brant etter å spille, hadde ingen steder å gjøre det på. Hva gjorde de da? De rykket inn i små høl –  forlatte lokaler – og startet egne klubber og studioer for å spille. Det var sånn loftsscena begynte. Den samme energien finnes her i dag. Becco, Juret, Flukten er små, uavhengige steder som dukker opp, eksisterer en stund, og noen blir permanente. Becco har nå markert seg som et viktig hengsted.

    Et kulturelt tap
    Alt dette skjer i stillhet. Alt dette skjer uten at noen dekker det. Eller skriver om det. Og det synes Hauknes er katastrofalt.

    – Paradoksalt nok er den kritiske offentligheten så godt som ikke-eksisterende når de kunstneriske uttrykkene er mer vitale i Skandinavia enn noensinne!!!

    En manglende dekning av improvisert musikk er imidlertid ikke bare et medieproblem – men et kulturelt tap. For hva mister vi når offentligheten uteblir?

    – Vi mister musikkens plass i samfunnet. Musikk har stor betydning, men den kan ikke komme til uttrykk hvis den ikke omtales, sier Hauknes.

    Han utdyper:
    – Når publikum ikke kan lese eller høre om ny musikk noe sted, så forsvinner også nysgjerrigheten, interessen – og muligheten for utbytte. Det er en selvoppfyllende profeti: Hvis man ikke skriver om det fordi man tror ingen leser det, så ender man opp med at ingen faktisk leser det. Og da forsvinner musikken fra bevisstheten.

    – Handler det også om hvordan man skriver?  

    – Ja, og om hvem som skriver. Jeg hater egentlig begrepet «sjanger», for jazz er ingen sjanger. Men la oss bruke det likevel, for argumentets skyld: Den sjangerspesifikke, fagbaserte journalistikken har alltid vært smal. Og noe av det har vi i jazzmiljøet skyld i selv, sier Hauknes.

    Idealismen bak nettstedet salt peanuts* handler om mer enn kjærlighet til musikk – det handler om offentlighetens sammenbrudd. Her avbildet: Redaktør Jan Granlie (venstre) og direktør Johan Hauknes (høyre).

    Idealismen bak nettstedet salt peanuts* handler om mer enn kjærlighet til musikk – det handler om offentlighetens sammenbrudd. Her avbildet: Redaktør Jan Granlie (venstre) og direktør Johan Hauknes (høyre). (Foto: Norsk jazzforum/Alf Simensen)

    Redaktøren var aktiv i miljøet allerede på 70-tallet. Da var jazzen eksklusiv. Elitistisk, rett og slett. Du kom ikke langt om du ikke kunne identifisere og forklare hva en G7♭5-akkord var – og helst spille den på piano. Det var et lukket miljø. Heldigvis har det endret seg.

    – I dag er det mye mer åpenhet og begeistring. Den mest gledelige utviklingen de siste 20 årene er hvordan den improviserte musikken har beveget seg. Jeg snakker ikke om «jazz» lenger – det ordet er for snevert og meningsløst. Jeg snakker om improvisert musikk.

    – Hva kjennetegner denne musikken i dag? 

    – Den musikalske fleksibiliteten. Jazzmusikere – eller musikere med den bakgrunnen – er fortsatt de foretrukne i studio. De kan tilpasse seg nær sagt hvilken som helst musikalsk situasjon, og levere innenfor det uttrykket som kreves. Denne fleksibiliteten muliggjør fornyelse – ikke bare av jazzen, men også av folkemusikken.

    Fusjonen mellom improvisert og tradisjonell folkemusikk har gitt oss en ny musikkform. Det bringer faktisk folkemusikken tilbake dit den opprinnelig var – som en levende, utprøvende uttrykksform. 

    Da Hauknes var guttunge og hørte folkemusikk, så fikk du beskjed om at du spilte feil hvis du ikke spilte slåtten nøyaktig slik en spellemann gjorde det for 150 år siden. Det var absurd. Hadde du sagt til Jørn Hilme – spellemann i Valdres tidlig på 1800-tallet – at «du spiller feil, fordi du ikke spiller det akkurat som han som levde oppi høgget her for 50-100 år siden» –  hadde han ledd deg rett ut!

    – Hva kaller du dette nye? 

    – Jeg liker å kalle det Askeladden-musikk: «Jeg fant, jeg fant!» Man plukker litt herfra og derfra, og skaper noe nytt. Det er akkurat dit folkemusikken har kommet i dag – og scenen er utrolig spennende! Bare se på hva som skjer på Riksscenen – det er til å få bakoversveis av!

    Det man drømte om på slutten av 1900-tallet, skjer nå: samtidsmusikk og improvisert musikk flyter sammen. Det finnes musikere i dag som leder Ultimafestivalen og samtidig spiller alt fra a-ha til Lobotomix. De beveger seg sømløst mellom uttrykk og sjangre – og det er noe helt nytt.

    Så hvorfor vet ingen om det?

    –  Fordi ingen skriver om det, svarer Haugnes kontant. – Og det er det store paradokset. Det er bare vi på innsiden som vet hvor spennende dette landskapet er – og som gleder oss over det. Det burde ikke vært sånn.

    Etterlyser mediepolitikk
    Samtalen med Johan Hauknes fortsetter (mannen snakker tross alt som en foss – og jeg innrømmer at jeg digger det) – om NRKs rolle, historieløshet, strategiløshet og behovet for en helt annen type mediepolitikk i norsk musikkliv.

    På spørsmålet om hvordan vi egentlig når ut til flere med den musikken Hauknes snakker så lidenskapelig om, svarer han at NRK bør gå i seg selv.

    – Før var NRK helt sentrale i den rollen. På 1960- og 1970-tallet – hvis du vil vite hva som foregikk i norsk musikkliv den gangen, så kan du gå til NRKs arkiver. Det meste ble dokumentert. Men nå? NRK har styrt arkivet dårlig. Mye er blitt borte. Og det som har skjedd av ny, viktig musikk siden 2000-tallet – det finner du ikke i NRK. De har ikke vært der.

    – Du kan heller ikke gå til avisene – for de har sluttet å dekke det. Kanskje, om femti år, vil noen innse at det fantes et lite nettsted som het salt peanuts* som faktisk gjorde jobben. Heldigvis tar Nasjonalbiblioteket vare på mye av det som skrives på nettet.

    – Så det er det som driver dere – å være et slags verdsatt arkiv for ettertiden, lik en typisk misforstått og underbetalt kunstner i samtiden?

    – Vi gjør det ikke for å bli klappet på skuldra. Men ja, det er en form for dokumentasjonsiver. Det er vår måte å sikre at noen vet hva som faktisk foregikk. Og det handler også om rettferdighet. For det er så mange musikere der ute – hundrevis! – som legger ned en enorm innsats. Time etter time, år etter år. Og så får de null sosial respons.

    "Jeg vet bare at jeg er en lettantennelig type." Hauknes’ engasjement driver ham – og altfor ofte rett i veggen.

    «Jeg vet bare at jeg er en lettantennelig type.» Hauknes’ engasjement driver ham – og altfor ofte rett i veggen. (Foto: Harald Opheim)

    Hauknes har tidligere sagt at avantgarde-kunsten ikke nødvendigvis skal ha bred appell. Avantgarden skal være marginal. Det ligger i definisjonen. Den bryter med normene – og krever noe av lytteren. Men den er likevel helt avhengig av en offentlig samtale. Hvis du fjerner den samtalen, da kveles kunsten. Den dør.

    – Det handler om mer enn bare dekning – det handler om kulturpolitisk infrastruktur. Det som i dag er smalt, blir det brede – hvis det får leve. Se på jazzen. Den har alltid vært i endring. Jazz er ikke en sjanger. Som Bill Evans sa: Jazz er en måte å forholde seg til fremføring på. Det som er jazz i dag, er ikke nødvendigvis det som var jazz i går. Og det som er jazz i morgen, er noe helt annet.

    – Så dette musikalske landskapet du beskriver – det legger altså premissene for utvikling i kulturen ellers? 

    – Ja. Det er det som er hele poenget: Den radikale musikken skyver verden framover. Men uten offentligheten rundt den, så forsvinner påvirkningen også. Da blir denne gullalderen vi står i – for det er faktisk en gullalder – altfor kort. Den blir kvalt.

    Hauknes etterspør en mediepolitikk. Konsertarrangører, Norsk jazzforum, festivalene – alle må ha en mediepolitikk. 

    – De kan ikke bare si: «Jaja, det var interessant, vi tar en kaffekopp en dag». Greit – ring meg! Jeg kan snakke i timesvis. Men det skjer ingenting.

    – Hvorfor ikke?

    – Fordi det ikke er et problem som stikker seg ut i den daglige driften. Organisasjoner er opptatt av midler til musikere, drift, honorarer, søknader. Det forstår jeg. Men dette her er en strategisk oppgave. Og jeg tør påstå: Mange i musikklivet er elendige på strategisk arbeid.

    Selv er han utdanna samfunnsøkonom. Han har jobbet som samfunnsforsker, med innovasjon, nyskaping og sosial endring. Og dermed også lest haugevis av strategidokumenter. Og konklusjonen hans er klar: Hvis det bare er honnørord – som «Vi skal bli Norges ledende ditt og datt» – da er det null verdt. Strategi må bety noe i praksis. Det må føre til handling.

    Jeg tillater meg å stille Hauknes et polemisk spørsmål: Er problemet rett og slett at det finnes for få begeistrede sjeler i Norge anno 2025?

    – Hehe. Det vet jeg ikke. Jeg vet bare at jeg er en lettantennelig type. Det er min styrke – og største svakhet. Jeg kjører huet rett i veggen, og brenner ut. Men jeg omgir meg med folk som også brenner. Jeg orker ikke det motsatte.

    – Men burde du ikke omgi deg med mindre engasjerte folk – for å plante noen frø?  

    – Jeg prøver! nesten roper Hauknes.

    –  Jeg holder foredrag. I Oslo Jazz Circle, for eksempel. Gratis, selvsagt. Det bruker jeg som plattform. For å så frø. For å nå unge musikkinteresserte. Har du forresten sett Christopher Nielsens Jazzbassillen? Den må du sjekke ut! Den handler om en fyr, en frijazzer tidlig på 60-tallet som drømmer om å komme inn i Oslo Jazz Circle. Men han kan ikke spille, han er helt på jordet, har ingen stilistisk følelse, ingenting. 

    Til slutt anerkjenner han at han ikke kommer inn – og da tar han avstand fra hele Oslo Jazz Circle:
    – «Oslo Jazzsirkel er helt Johan.» Og «å være Johan», det var et stående uttrykk i Oslo på 1960-tallet. Det betydde å være treig, landsens, tilbakestående. Sånn utafor. Det var helt Johan, uttalt med trykk på førstestavelse og uten ‘h’. Da jeg ble valgt inn i styret for en god del år sida, sa jeg det høyt på årsmøtet: «Det er mulig vi er helt Johan, men nå sitter Johan i styret i Oslo Jazz Circle.» 

    Den eksklusiviteten Hauknes snakker om, kjennetegnet Oslo Jazz Circle tilbake på 1960- og 1980-tallet. Utover på 2000-tallet begynte det å forandre karakter. Nå er det en helt annen type forening. Det er akkurat derfor han bruker tid på foredragene. 

    – Det er en plattform for allmenn opplysning, hvor vi prøver å rekruttere nye folk. Ikke minst: musikkinteresserte unge folk. Når Mats Borch Bugge i NRK sier at det skal orienteres mot nye lyttereog hva de vil ha, er det tydelig at det er store grupper blant de unge han ikke kjenner til. 

    – Og er det ikke litt arrogant? 

     – Jo, egentlig arrogant. Om jeg hadde sittet i styret i NRK, hadde jeg påpekt at informasjonsoppgaven deres, ikke bare nå – men også tidligere – står til stryk, sier Hauknes tørt.

    – Jeg har enda til gode å høre at Bugge sier noe konkret om hva denne politikken egentlig betyr. Det er floskler, det er generelle vendinger, og det er omtrent umulig å finne ut hva det betyr i praksis. “Hvordan skal dette se ut om fem år?” Det er en arroganse NRK ikke burde holde på med. Men hadde jeg vært internt i systemet, hadde jeg laga en sak på det, altså. Her er det en oppgave hele organisasjonen har. Jeg tenker med gru på hva som kommer til å skje med arkivet når de flytter til andre siden av byen.

    "Den radikale musikken skyver verden framover." Men uten dekning, dør impulsen før den når offentligheten.

    «Den radikale musikken skyver verden framover.» Men uten dekning, dør impulsen før den når offentligheten. (Foto: Privat)

    Objektiv musikkjournalistikk? Glem det
    Så hva er egentlig målet med den musikkjournalistikken Hauknes etterlyser?

    – Å skape kjennskap. Først og fremst. Ikke nødvendigvis kunnskap, for det kommer etterpå. Den gode musikkjournalistikken, slik jeg ser det, er den som vekker nysgjerrighet hos leseren. Den som får deg til å si: – «Hmm … dette har jeg aldri tenkt på før. Dette må jeg sjekke ut.» Det er dét journalistikken skal gjøre.

    Hauknes er tydelig på at musikkjournalistikk ikke bør late som om den er objektiv. Og der har han måttet krangle en del.

    – Det gamle idealet om at musikkanmeldelser skal være «objektive» analyser … Det er fullstendig meningsløst. Og heldigvis på vei ut. Det er ikke mulig å være objektiv i møte med musikk. Musikkopplevelse er subjektiv. Det eneste jeg som anmelder kan gjøre, er å formidle min subjektive opplevelse, sier Hauknes, og fortsetter:

    – Ikke privat, ikke utleverende – men tilgjengelig. Jeg skriver for å gjøre mine tanker tilgjengelige for et annet subjekt. Jeg beskriver det som intersubjektivitet.

    Det fineste komplimentet Hauknes har fått som skribent, fikk han av undertegnedes far, Audun Kleive.

    – Vi satt på høyfjellet ved Gålå – jeg og faren din, Audun. Vi hadde vært på en konsert, og fikk servert rømmegrøt og spekemat. Han satt tvers overfor meg, satte øya i meg og sa: – «Når jeg leser tekstene dine, så hører jeg musikken.»

    Og det er akkurat det som er idealet til Hauknes. Han vet utmerket godt at han aldri helt vil nå dit – det er i seg selv en umulighet – men han strekker seg etter det. Fordi det er det journalistikken skal være: Et rom der leseren kan høre musikken, selv om vedkommende aldri var til stede.

    – I sine beste stunder skaper musikkjournalistikken ikke bare forståelse – men publikum. Det er dens sentrale oppgave: Å bidra til å skape morgendagens publikum, sier Hauknes.

    – Når journalistikken forvitrer og forsvinner, så forsvinner også denne drivkrafta. Hele mekanismen som gjør at flere mennesker får kjennskap til musikken – den slutter å virke. «Dette er så marginalt», sier NRK. Og da blir det enda mer marginalt. Og så går det i ring, en selvoppfyllende profeti.

    Kunst er radikalt. Og det skal den være, mener Hauknes. Det er ikke et problem, men en forutsetning. Kunsten er alltid radikal.

    – Når FrP klager på at kunstnere er «raddiser», så har de jo rett – men av feil grunn. Kunstnere er raddiser fordi kunst i seg selv er et kritisk og radikalt prosjekt. Det er meningsløst å forvente noe annet. Problemet i dag er at offentligheten – inkludert pressen – har abdisert. Det finnes null forståelse for kunstens rolle i samfunnet.

    Han trekker frem Jan Horne som en som faktisk tok formidlingen på alvor. Hauknes står bak noen store arrangementer i sommer og høst for å løfte ham frem. Horne jobbet i NRK fra tidlig 1960-tall og var sentral i dokumentasjonen av norsk jazz – både på Kongsberg, i Molde og ellers. Men det stopper ikke der. Horne produserte også legendariske serier om Arne Næss og Jens Bjørneboe.

    – Og det er dét som gjør ham så viktig: Han forsto formidlingsoppdraget. Han tok NRKs mandat på alvor.

    – Du mener han hadde en opplysningsoppgave?

    – Ja. Jeg sa det på Kongsberg – og jeg står ved det: Jan Horne har gjort mer for nordmenns forståelse for musikk – jazz, samtidsmusikk, historisk musikk – enn folkeskolen og grunnskolen har klart til sammen.

    Så hvor er NRK i dag, i dette bildet? Det har hverken undertegnede eller salt peanuts*’ direktør noen gode svar på. Men det vi vet, er at Hornes’ programmer ble sendt i en tid der NRK var alene. Man så på det. Det fantes ikke noe annet å zappe til. Og likevel klarte han å fange interessen.

    – Det handlet om kvalitet. Om innsikt. Og om å ta publikum på alvor. I dag? Jeg grøsser når jeg tenker på hva som kommer til å skje med NRKs arkiv når de flytter. Det er ikke sikkert noen tar vare på det som faktisk er verdt å bevare.

    – Helt til slutt: Hva er din oppfordring til norsk presse – og særlig til musikkjournalistikken?

    – Det er enkelt: Vi må sørge for offentligheten. Vi må vise engasjement! For engasjement smitter. Jeg har undervist og holdt foredrag i mange år, og det slår aldri feil: Når jeg viser engasjement, da våkner folk. De fokuserer. Og blir med.

    Derfor sier jeg: Vis engasjementet ditt. Ikke hold det tilbake. Vær ditt eget engasjement. Skap en levende samtale som går dit den vil. Dit vi vil. For det er der kunsten begynner. Og det er der journalistikken må begynne.

  • – Vi har blitt det vi synger om

    – Vi har blitt det vi synger om


    Foto: Jonas K. Riise

    «Hjertet er en muskel som bør omgås med største mistenksomhet», skal en tvilsom fransk grinebiter ha sagt for omtrent hundre år siden. Et sitat The Good, The Bad & The Zugly antagelig ville omfavnet med entusiasme – hvis de noen gang hadde vært i kontakt med sitt eget hjerte».

    Slik åpner presseskrivet til bandet The Good, The Bad & The Zugly, eller GBZ, som for første gang på 15 år har hyret inn et profesjonelt PR-byrå i forkant ny skive. Det skal vise seg å være en ambivalent investering. Som gitarist Kim Skaug sier: – Vi fikk en telefon fra noen som gjør promo og sånt for oss. De var så skuffa fordi vi sa nei til nesten alt. De skjønte ikke hvorfor vi ville bruke 50K på dem.

    Det er et sitat som oppsummerer bandets prosjekt ganske godt: halvveis gjennomført, helhjertet likegyldig – og alltid med ironien i behold.

    Siden debuten «Anti-World Music» i 2013 har GBZ vært et kultfenomen og en etterlengtet arvtaker etter klassisk Turboneger med heseblesende, aggressiv, ultrafengende og referansetung punkrock. Ifølge rockemyten skal Little Steven, etter å ha sett dem på Last Train, ha utbrutt: «It’s the worst band I’ve seen in Norway! No doubt! Probably the worst band in the world!» En anekdote som i dag er blitt en del av norsk rock-folklore.

    Pissoar eller trykkoker

    Gjennom trilogien «Misanthropical House», «Algorithm and Blues» og «Research and Destroy», har de halt seg gjennom pubertale krumspring og middelaldrende kriser – bitre, brautende og selvutslettende. De har omfavnet sin skjebne som mislykkede mennesker på den smale scandirock-stien. Med konstant dårlig samvittighet over sine miserable liv, har GBZ fungert mer som en trykkoker enn et band. Eller, som de selv formulerer det:

    – Et pissoar uten avløp.

    Og det underliggende spørsmålet har gnagd gjennom hele diskografien: Hvorfor dem? Hvorfor måtte akkurat vokalist Ivar Nikolaisen, gitaristene Eirik Melstrøm og Kim Skaug,  trommis Magne Vannebo og bassist Lars Gulbrandsen forbanne den dagen de ble født? Selv mener bandet at grunnen til alt – til kaoset, selvironien, bitterheten og aggresjonen – er like enkelt som det er komplisert: De er alle født i november. Derav tittelen «November Boys» på den nye plata. Det mener det forklarer alt.

    – Ja, hvorfor dere? Hva er egentlig greia med novemberbarn?

    Ivar: – Det hele begynte ved en tilfeldighet. Et av bandets mer restriktive medlemmer havnet på et lite besøk hos en avdanket kulturkvinne. Hun hadde – som kulturfolk flest – radioen innstilt på P2. Programmet Ekko tok for seg fødsler av negativ karakter.

    Forskning viser nemlig at barn – spesielt gutter – som er født sent på året, bærer på et tyngre lodd i livet.

    Fullt intervju kan leses i Dagsavisen.

  • Om valget

    Om valget


    Pardon, men det må være lov å tenne seg en festsigg etter årets valgvake. Det er fremdeles håp for vår tid, folkens. La oss håpe det ikke er en dvask Jonas Gahr Støre som har steget av toget, men et hvesset sverd – klart til å gjøre dype innhugg i nordmenns sinn.

    Måtte fellesskapet bli en styrket verdi i tiden som kommer. En påminnelse om at verken du eller jeg er alene på denne planeten. Jeg drømmer om et samfunn med evne til å se utover sitt eget rasshøl – som rommer sunne, friske, begeistrede sjeler med selvrespekt og selvverd nok til å ha overskudd til å se andre. Vi er én stor organisme – det må vi aldri glemme – der alt henger sammen, og der ingen av oss kan unnvære hverandre.

    La oss håpe at de neste fire årene stimulerer til kreativitet, åndelighet, solidaritet og verdier som strekker seg utover det kapitalistiske. Et samfunn som gjør den menneskelige erfaringen delbar – noe som ikke lenger bare er mitt, men vårt.

    Måtte de neste fire årene leves med en god porsjon eventyrlyst, litt risiko, gode samtaler og et ønske om å hedre andres lykke. Elsk din neste. Elsk især din fiende. Vis vedkommende at kjærlighet er det eneste reelle lifehacket. La hjertet ditt ta en risiko. Våg å bli knust. For sannheten tåler midlertidige skuffelser, når intensjonen er ren.

    Følg forandringens lover, tør å endre oppfatning, vær bevegelig som årstidene, hold ting friske, og si «jeg er glad i deg» flere ganger om dagen. Vi skal alle dø, selv om noen nekter å innrømme det. Bevisstheten om vår egen dødelighet er en storartet ting, skriver Henry Miller. Vissheten gjør oss litt bedrøvede, men også moderate. Fremfor alt gjør den det mulig å bestemme oss, og å ordne livene våre slik at vi kan leve fornuftig og hederlig – alltid i bevissthet om vår egen begrensning. Ikke minst bringer innsikten fred. For sann fred kommer bare når man har forsonet seg med tanken på det aller verste.

    En klok venn har forøvrig sagt at vi mennesker aldri er klokere enn summen av våre egne tanker. Så la oss dele dem med hverandre – og håpe at summen av det VI hittil har tenkt, kan gjøre oss sterkere. Målet med humanismen er å bli stadig litt bedre.

    Gratulerer med dagen, Norge