Året 2025 går mot slutten, og jeg setter meg ved skatollet for å oppsummere året som har vært. Hva var de beste restaurantene? De beste barene? Jeg har sett utallige kåringer passere i løpet av året, og det er noe tiltrekkende ved dem, ønsket om å bli sett, vurdert, belønnet for det harde arbeidet restauratørene tross alt legger ned.
Men det er ikke det jeg lurer mest på. For jeg vet det nå, i en alder av 32, at det ofte finnes langt mer oppriktighet i en enkel omelett enn i en åtteretters på en luksusrestaurant. Spørsmålet jeg derfor stiller meg, er heller dette: hvilket mat- og vinøyeblikk preget meg mest i 2025? Var det en bestemt rett, en drink, eller handlet det slett ikke om maten i det hele tatt, men om den tilstanden måltidet lot meg befinne meg i?
Et måltid handler sjelden om smaken alene. En vin sjelden om druesammensetningen. Mat og vin handler først og fremst om projeksjonen.
Vin er den drikken i verden som rommer mest menneskelighet. Det handler ikke utelukkende om rus. Håndverket du holder i hånden, bærer en etikett som vitner om et bestemt år, en konkret jordflekk, en skjebne. Vin er dermed ikke bare et fysisk produkt, men en reell følelse som lever videre gjennom århundrer, på tvers av generasjoner.
Vin er dessuten ærligere enn mennesker. Den innrømmer sin svakhet med én gang: årgangen, druen, jorden som sviktet, eller reddet den. Når jeg drikker vin, føler jeg ikke at jeg vurderer den; jeg føler at den betror seg. Og er du tålmodig nok, har den mange historier å fortelle.
Men tålmodighet er blitt en mangelvare i vår tid. Jeg kjenner flere mennesker som har vært preget av den såkalte tidsklemma i år. Den mest slående historien var en fyr jeg møtte på byen, som fortalte meg at han hadde vært keen på en kvinne siden sommeren, men at han, på grunn av tidsklemma, aldri hadde fått ut fingeren til å invitere henne på date. Jeg så på ham med oppriktig bekymring: var det virkelig slik at tidsklemma fratok ham livets største gode – den potensielle kjærligheten – eller var hun ganske enkelt ikke interessert?
Fem måneder senere inviterte han henne omsider på middag hjemme hos seg selv. Det endte katastrofalt. Forventningene hadde vokst seg for store.
Moderniteten er fantastisk. Den har gitt oss tilgang til det meste. Samtidig er den også vårt lodd i livet. Det slår meg når jeg leser en bok av sosialantropologen Thomas Hylland Eriksen, der han viser til en undersøkelse fra 2001: Bare ni prosent av den norske befolkningen trodde da at samfunnet ville bli bedre å leve i fremover. 44 prosent mente det ville bli dårligere. Enda mer slående er det at hele 38 prosent allerede den gang mente at samfunnet var blitt verre å leve i.
Og jeg lurer nå, nesten tjue år senere, hvor nordmenn egentlig står, all den tid vi mesker oss i luksus, privilegier og stadig mer penger på bok. Er vi mennesker kanskje dømt til tristesse, til å gå gjennom livet med en vag utilfredshet og en stilltiende visshet om at det ikke er et virkelig liv vi lever?
Det finnes en fransk matkritiker som forandret hele mitt syn på mat og vin. François Simon var i en årrekke en av Frankrikes mest fryktede restaurantkritikere. Etter å ha spist på nær sagt alle Michelin-restaurantene i verden, kollapset han fullstendig. Han sluttet å spise på dyre restauranter – av prinsipp, av tretthet og i protest mot det han opplevde som iscenesatt luksus.
Les hele artikkelen her.
JOHANNA HOLT KLEIVE 
Legg igjen en kommentar