Krisemusikk! Vi vil kjenne noe sammen!

– X HAR FORLATT MEG. NÅ DØR JEG, MAMMA!!!

Nei, det var aldri meningen å sette på Pavarotti på full guffe, styrte vodka og sende en slik melding. Det var heller ikke spesielt gjennomtenkt, all den tid jeg befant meg alene på en hytte, flere timer unna sivilisasjonen.

La meg komme tilbake til dette poenget om litt. For det som skjedde da, var først og fremst et rop om oppmerksomhet – ikke ulikt åpningen på dette oppsummerende essayet om musikk-Norge i 2025. Og ja, både anekdoten og det som følger handler om musikk: om hvor essensiell den er for meg, men også om noe langt større.

Året 2025 har preget meg sterkt, både som turnerende musiker og som musikkjournalist. Jeg har snakket med en rekke ulike personligheter, beveget meg gjennom mange temaer, og ikke minst overvært et utall festivaler og konserter. Hva sitter jeg igjen med? En hel del. Det første som står notert i notatboken min, er dette spørsmålet: «Hvordan kunne køntri få et så stort oppsving i Norge?»

Bare se til Tobias Sten, som er blant de mest streama i Norge i 2025. Svaret fremstår for meg som ganske åpenbart. Country er en dypt trøstende, gjennomgående sentimental sjanger. Den kan oppfattes som nasjonalistisk og tradisjonalistisk, historisk formidlet av hvite menn med macho ytre og begrenset emosjonelt språk (ha meg unnskyldt), men fungerer samtidig som folkets musikk: jordnær, beskjeden og følelsesorientert. 

Greit. La oss ta det på alvor. Kanskje er country vår tids poesi. Kanskje vender sjangeren tilbake til det konkrete – til det som faktisk betyr noe. Og kanskje fungerer country, på mange måter, som en motbevegelse til rapens mer hypermaterialistiske og konfronterende uttrykk.

En Michelin-kokk fortalte meg en gang at han elsket metal på grunn av musikkens taktilitet, fordi nærværet var så ekstremt. Jeg svarte at han nok var inne på noe helt grunnleggende. Musikk var aldri bare teori, aldri først og fremst harmonilære. Den var handling, rytme, dans, kropp – ren kroppslighet.

Den kommunikative delen av musikkfeltet har lenge vært truet. KI-genererte spillelister setter tonen for utelivet, og klubbkvelder har lenge vært dominert av maskiner snarere enn kropper. Poesien har fjernet seg fra sangen, og musikken fra dansen. Kanskje er det nettopp derfor så mange nå samles til folkedans og Bloody Marys på Tuvas Blodklubb, arrangerer intime visekvelder i stua eller drar på spirituelle raves rundt bålet: fordi musikken igjen tilbyr et språk i en følelsesfattig tid.

Én ting er å sette på en plate og gråte, å bruke musikken som trøst. Mange trekker seg tilbake på rommet, dykker ned i velkuraterte spillelister og gjør musikk til et privat anliggende. Som en kritiker sa til meg i år: Musikksmaken vår er blitt dypt personlig. Den deles sjelden. Kanskje blir vi sittende litt for lenge alene på egne soverom, lyttende, som den ultimate bekreftelsen på hvor navlebeskuende vi er blitt.

Jeg har gjort det selv. Som tidligere nevnt: Alene på en hytte i Risør, forlatt av min store kjærlighet. Pavarotti på full guffe. En hel flaske vodka. Siste melding til mamma: nå dør jeg. 

Hehe. Aldri igjen.

For det jeg etter hvert forsto, var at musikken gjør seg aller best når den deles med andre. Tomrommet jeg lenge kjente på som et ensomt menneske, handlet om avstanden mellom det teoretiske og det fysiske, det intellektuelle og det kollektive.

I denne avstanden vokste en lengsel etter noe mer direkte, og derfor har jeg i stadig større grad oppsøkt festivaler, klubber og institusjoner for å forstå hva som rører seg i musikk-Norge i vår tid.

Det slår meg at hver konsertscene har sin egen klang. Noen bygger programmer rundt rene sjangre, som jazz eller visemusikk, andre rundt individuelle kunstnerskap. Noen vektlegger stramt kuraterte helheter, andre improvisasjon og åpenhet. Konsertprogrammering er derfor ikke bare et estetisk valg, men også en modell for verden: en måte å organisere erfaring på, å uttrykke hva et samfunn anser som viktig, sant eller vakkert.

En konsert på en scene i Oslo er aldri bare musikk. Det er byens måte å snakke til deg på – uten ord. Så hvordan har Norge snakket til sine innbyggere gjennom sitt musikalske språk i 2025?

Felles for de sterkeste opplevelsene jeg hadde i år, var at musikken virket transcenderende, kanskje mer enn på lenge. Jeg har tydelig erfart hvordan musikken igjen vender seg mot det intenst menneskelige: fellesskapet, det sosiale og det kroppslige nærværet.

Det har oppstått forbindelser mellom nye rapstjerner, kompromissløse punkband og radikalt nyskapende folkemusikere. Ikke fordi uttrykkene ligner hverandre, men fordi de alle, på hver sin måte, søker en sosial og energisk respons på samtiden. 

Og energi er stikkordet for 2025. I hiphopen i 2025 ser vi et tydelig fokus på live-opplevelse og kollektiv puls. Jeg blir sjelden direkte beveget av tekstene alene, de mangler ofte politisk brennstoff,  men sounden treffer meg. Ingenting slår kontakten som oppstår når mange mennesker deler samme rytme. 

Ari Bajgora har hatt et massivt år i Norge. Det samme har Sa_G. Sammen er de blant rapperne som i 2025 har vært med på å befeste en ny, europeisk hiphopscene. Musikken deres har fått bred nasjonal respons, blitt rost for både flow, tekst og kreativ spennvidde, og har toppet norske lister.

Også Undergrunn har styrket sin posisjon ytterligere. Oslo-kollektivet slapp albumet Memoarer i 2025, og har siden økt både den nasjonale interessen og sin live-tilstedeværelse. Norsk presse omtaler dem som et av de mest energiske unge navnene i norsk rap. Under fjorårets Spellemannprisutdeling gikk Marstein hjem med flere priser – et tydelig tegn på hvor sentral denne bevegelsen har blitt.

Men personlig holder jeg en knapp på mer eksperimentell hip-hop, som for eksempel Doglover95. Hans siste album, Ha en fantastisk dag!, som han ga ut i 2025, burde utvilsomt ha fått mer oppmerksomhet i norsk musikkjournalistikk dette året.

I punken og rocken får den samme impulsen en råere og mer politisk form. Band som Honningbarna fortsetter å bevise hvordan energien nærmest fungerer som et grunnprinsipp. Og i 2025 får den ny aktualitet. Da jeg intervjuet Honningbarna for ett par år siden, hevdet bandet at musikken har revolusjonerende potensial i den grad at den setter oss i kontakt med oss selv. Det handler om å bli kjent med lydene hver enkelt av oss rommer.

– Det finnes en iboende erkjennelse av makt i musikken. En erkjennelse av at man kan skape ting, gjøre ting, ta kontroll over kroppen sin, over livet sitt, hvis man bare gjør det, uttalte bandet.

Hos Honningbarna er aggresjonen, tempoet og råskapen ikke bare stilgrep, men reelle energitransaksjoner mellom scene og sal.  Konserten deres på Rockefeller for et par uker siden vil stå skrevet i historiebøkene. Eller ta det helt nye bandet Pushwagnergruppen, som lar sin høyenergiske dada-rock fungere som kollektiv utblåsning sammen med publikum.

Også klubbscenen har bydd på sterke øyeblikk. Bendik Kjeldsberg – alias Bendik HK – har fått svært lovende anmeldelser for sin siste utgivelse Drakedreper, og flere understreker at det lever opp til hans internasjonale klubb- og festivalry.

Nothing Personal leverer nok en fulltreffer med albumet Antiphon of Dirty Water, mens Why Kai og Lindstrøms «Thousand Island Man (Why Kai Remix)» har vært blant årets mest ekstatiske klubblåter med fokus på den gode energien og det intense nærværet. 

Samtidig pågår det en stille, men tydelig revolusjon i norsk folkemusikk.

Både Valkyrien Allstars og mer radikale prosjekter som Pumpegris viser hvordan sjangeren i 2025 står mer selvsikkert enn på lenge. At sistnevnte prydet plakaten til Oslo World i år også, sier noe om den internasjonale appellen sjangeren er i ferd med å få. Pumpegris’ konsert var også undertegnedes favorittkonsert i år.

Folkemusikken er hetere enn noen gang fordi den minner oss om noe grunnleggende: at dansen ble til i direkte sammenheng med musikken. At rytme, bevegelse og fellesskap opprinnelig var én og samme impuls. Ta Tuvas Blodklubb på Riksscenen som eksempel. Én kveld i måneden fylles rommet av mennesker i bunad side om side med vestkantgutter, og et helt eget univers oppstår.

Kanskje er folkemusikken det mest vellykkede eksempelet vi har på levende kulturarv. De unge utøverne bærer tradisjonen med respekt, men nekter å la den støve ned. Tuva Syvertsen har nok fungert som en ledestjerne for mange, det ser man særlig i uttrykk som kommer fra jazzlinjene rundt om i landet, der sjangerkrysninger har blitt både naturlige og fruktbare. 

Også visetradisjonen har fått et tydelig oppsving, med unge visekollektiver som Hersleb visekollektiv og små stuekonserter som dukker opp her og der.

Som min visesanger-kusine uttrykker det klokt: Det handler ikke bare om fellesskap og kroppslighet, men om håndverk og tradisjon – om det som krever lange linjer; innover i seg selv eller bakover i tid. Noe som forankrer oss i verden slik vi kjenner den.

Og det er maktpåliggende i vår tid. Året 2025 har krevd mye av oss. Det var blant annet året der musikken ble uunngåelig politisk. Krigen og folkemordet i Gaza kastet lange skygger over kulturfeltet, og norske artister engasjerte seg i et omfang vi ikke har sett på lenge. Kanskje var det, når alt kommer til alt, en god ting. I Norge har politisk musikk ligget relativt brakk i flere år; artister blir til og med ofte frarådet å være eksplisitt politiske.

Flere artister trakk musikken sin fra strømming i Israel, andre brukte scenen – og stillheten – som protest. Samtidig ble også den motsatte bevegelsen tydelig. Som Jonas Bals minnet meg på i et intervju tidligere i år samler høyreekstreme miljøer seg aktivt rundt konserter og hatmusikk.

2025 viste med all tydelighet hvordan musikk bevisst kan brukes til å agitere for holdninger og handlinger av hatefull karakter. 

– Hele hvit makt-industrien er en milliardindustri, sa Bals. – For mange unge har musikken vært inngangsbilletten. Det finnes få steder der man kan «heile» åpent uten konsekvenser, men på nazikonserter kan man slippe seg løs, sammen med andre.

Det gjelder å være på vakt, understreker han. Og å kjempe for det man selv tror på.

Nordmenn har vist overraskende mye kampånd etter de store endringene i norsk offentlig musikkformidling i 2025. Nedleggelsen av sentrale P3 Musikk-programmer ble opplevd som et tap, ikke bare for lytterne, men for hele økosystemet av stemmer, kuratorer og unge artister som er avhengige av synlighet.

Mange er bekymret for mangfoldet. Når statlige flater forsvinner, må musikkbransjen selv ta ansvar for å bygge nye plattformer der musikk kan deles og diskuteres. Samtidig er noe i emning – et behov, kanskje til og med en vilje, til å skape slike rom på nytt, som bransjeprofil Joar Nicolaysen i Bergen sier.

Live-markedet er imidlertid krevende. Det har blitt vanskeligere å selge billetter, særlig for nye artister og for mellomsjiktet – de som verken er helt ferske eller fullt etablerte. 

Bransjefestivaler som Bylarm og Vill Vill Vest spiller fortsatt en avgjørende rolle, særlig for nye artister innen indie og folk. Samtidig opplever Nicolaysen at stadig færre scener våger å bære risikoen alene. Når arrangørene trekker seg tilbake, forsvinner mangfoldet. Artistene mister rommene sine, og nye arrangører får ikke vokse frem. Man seiler bakover – stille, men merkbart.

Kanskje befinner vi oss i en overgangsperiode der kulturfeltet igjen må definere hva det vil være. Kanskje er det nettopp mangelen på trygge rom som tvinger frem noe nytt. Og kanskje er det derfor vi også ser en tydelig dreining mot mer nisjepregede uttrykk. Svært spesifikke sjangre finner sine egne publikummere, og de er ofte store. Mainstreamen finnes fortsatt, men den har splittet seg opp i flere parallelle hovedstrømmer: amerikansk rap, K-pop, J-pop, svartmetall, country – og videre derfra.

For det er i dette intense savnet vi begynner å skape igjen. Vi mennesker er skrudd sammen slik: Det er først når noe virkelig kjennes i kroppen, at vi våkner fra dvalen og lar selvoppholdelsesdriften tre i kraft.

Det er en grunn til at høyrevridde miljøer forsøker å kapre musikken. De vet at det er et av de mest kraftfulle uttrykkene vi har.

Men ingen kan eie kulturen. Musikken trenger ikke våre slagord, personlige holdninger eller politiske ståsteder. Den lever på tvers av alt, som ren energi mellom mennesker. Kanskje fungerer den aller best nettopp når den ikke agiterer, men bare strømmer. Som vibrasjoner.

For dette er sannheten, uansett hvordan man vrir og vender på det: Et essay som forsøker å oppsummere musikk-Norge er i bunn og grunn et fåfengt forsøk på oppriktighet. Vi er alltid forutinntatte. Det slår meg hvor lite perspektiv mange har på sitt eget ståsted. Det er som om hver generasjon sier det samme: Musikken var så mye bedre på min tid. 

Det er verdt å minne om at vi aldri helt vet hva som faktisk vil skje, eller hvordan ting vil bli skrevet inn i musikk-, kunst- og kulturhistorien. Det er også noe av moroa.

Men én ting vet jeg: Musikken er føkkings mektig. Og den er alltid i bevegelse.

Slik oppstår et slektskap mellom sjangrene i Norge anno 2026. Hiphop, punk og folkemusikk peker alle mot en revitalisering av musikkens sosiale kjerne. Den vender seg bort fra polert individualisme og omfavner det rå, det direkte og det kollektive. Sjangrene er ulike, men springer ut av det samme behovet: å kjenne noe sammen.

Kall det krisemusikk. Vi søker det enkle og det umiddelbare, fordi vi må. Fordi vi ikke har noe valg.
Og fordi det, til syvende og sist, er det som gjør at vi overlever.