– Vi har blitt det vi synger om

Foto: Jonas K. Riise

«Hjertet er en muskel som bør omgås med største mistenksomhet», skal en tvilsom fransk grinebiter ha sagt for omtrent hundre år siden. Et sitat The Good, The Bad & The Zugly antagelig ville omfavnet med entusiasme – hvis de noen gang hadde vært i kontakt med sitt eget hjerte».

Slik åpner presseskrivet til bandet The Good, The Bad & The Zugly, eller GBZ, som for første gang på 15 år har hyret inn et profesjonelt PR-byrå i forkant ny skive. Det skal vise seg å være en ambivalent investering. Som gitarist Kim Skaug sier: – Vi fikk en telefon fra noen som gjør promo og sånt for oss. De var så skuffa fordi vi sa nei til nesten alt. De skjønte ikke hvorfor vi ville bruke 50K på dem.

Det er et sitat som oppsummerer bandets prosjekt ganske godt: halvveis gjennomført, helhjertet likegyldig – og alltid med ironien i behold.

Siden debuten «Anti-World Music» i 2013 har GBZ vært et kultfenomen og en etterlengtet arvtaker etter klassisk Turboneger med heseblesende, aggressiv, ultrafengende og referansetung punkrock. Ifølge rockemyten skal Little Steven, etter å ha sett dem på Last Train, ha utbrutt: «It’s the worst band I’ve seen in Norway! No doubt! Probably the worst band in the world!» En anekdote som i dag er blitt en del av norsk rock-folklore.

Pissoar eller trykkoker

Gjennom trilogien «Misanthropical House», «Algorithm and Blues» og «Research and Destroy», har de halt seg gjennom pubertale krumspring og middelaldrende kriser – bitre, brautende og selvutslettende. De har omfavnet sin skjebne som mislykkede mennesker på den smale scandirock-stien. Med konstant dårlig samvittighet over sine miserable liv, har GBZ fungert mer som en trykkoker enn et band. Eller, som de selv formulerer det:

– Et pissoar uten avløp.

Og det underliggende spørsmålet har gnagd gjennom hele diskografien: Hvorfor dem? Hvorfor måtte akkurat vokalist Ivar Nikolaisen, gitaristene Eirik Melstrøm og Kim Skaug,  trommis Magne Vannebo og bassist Lars Gulbrandsen forbanne den dagen de ble født? Selv mener bandet at grunnen til alt – til kaoset, selvironien, bitterheten og aggresjonen – er like enkelt som det er komplisert: De er alle født i november. Derav tittelen «November Boys» på den nye plata. Det mener det forklarer alt.

– Ja, hvorfor dere? Hva er egentlig greia med novemberbarn?

Ivar: – Det hele begynte ved en tilfeldighet. Et av bandets mer restriktive medlemmer havnet på et lite besøk hos en avdanket kulturkvinne. Hun hadde – som kulturfolk flest – radioen innstilt på P2. Programmet Ekko tok for seg fødsler av negativ karakter.

Forskning viser nemlig at barn – spesielt gutter – som er født sent på året, bærer på et tyngre lodd i livet.

Fullt intervju kan leses i Dagsavisen.