Soulens arkivar

– Herregud, mannen er sjuk i hodet, utbryter en musikkglad kompis med stor entusiasme når jeg forteller at jeg skal intervjue hovedstadens soul-ekspert Tommy Søvik. Han har nettopp gitt ut Soul Voices, en bok om svart musikk, politisk soul og sjangerens påvirkning på amerikansk politikk fra borgerrettighetsbevegelsen og fremover. Vi snakker motstandskamp på syvtommere fra 1960–1980-tallet, epoken som regnes som «the heydays» innen soulmusikken.

Boken er blitt en usedvanlig vakker og grundig utgivelse, skrevet over fire år og møtt med begeistring i norsk presse. Den resonnerer, ikke bare fordi den kaster nytt lys over soulens gullalder gjennom obskure og sjeldne musikalske funn, men fordi den kjennes smertelig aktuell i møte med dagens amerikanske virkelighet.

Og så er det jo noe med singlene selv: små, fysiske kunstverk. De beste samleobjektene har nettopp denne estetiske kvaliteten, det man har lyst til å løfte ut, og vise frem.

Da vi møtes på Trekanten en fredag formiddag, må jeg derfor tillate meg å spørre: Hva driver en mann til en så dyr hobby, som attpåtil er dyrere enn Burgund?

Han ler litt.

– Jeg driver jo ikke med dette fordi det er dyrt, men fordi jeg elsker denne musikken og selve gjenstanden den er utgitt på. Jeg kaller dem små kunstverk, fordi de er veldig flotte å se på. Det er ikke akkurat frimerker, men du kan samle på dem og lage en klubb rundt dem. Og de siste årene har prisen på singlene gått ekstremt opp. Det er skikkelig nørderi, men nå er det så dyrt at folk nesten ikke har råd lenger. Vi snakker titusener per stykk.

Tommy har riktignok fordelen av tid. Han begynte å samle på singler for godt over 30 år siden. 

– Det var jo dyrt den gangen også, å betale 100 pund da var jævlig mye penger. Men i dag koster den samme singelen kanskje 1000 pund.

Det er altså ekstremt dyrebare objekter dette intervjuet skal kretse rundt. Ikke digitale filer, ikke strømmetall, men fysiske singler av typen man selv vokste opp med på tidlig 2000-tallet. (Min far tok med Lauryn Hill- og Eminem-singler fra turneer i Japan. Jeg husker følelsen av å høre én låt ihjel. Det skapte en helt annen lytteopplevelse.)

Hva var det som dro Tommy mot soulen i utgangspunktet, av alle sjangre som overhodet eksisterer?

– På min tid var det litt forskjell på hvem man var i et miljø, sier han. Musikken var en utrolig viktig del av miljøet, og med den fulgte det også et estetisk uttrykk og til sammen ble det en del av identiteten din.  I den brede popmusikken – metal, heavy rock, punk, soul – var det også båser. Du likte ikke disco og punk, de var motsetninger. Eller metal og soul. Valgte man et miljø, tilhørte man det.

Søvik vokste opp utenfor Bergen på 80-tallet, i en liten gjeng på kanskje et dusin mods. De hadde snappet opp restene av mod-kulturen fra Storbritannia. Og i arbeiderklassen var det reggae- og soul man hørte på.

– Hvordan jeg kom inn i dette er et godt spørsmål. De fleste svarer at de kom inn via hiphop, man digget sjangeren og begynte å grave seg bakover og oppdaget at det meste var samplet. Men for meg var det ikke hiphop; det var den britiske undergrunnskulturen, å være mod.

Kanskje er det nettopp dette britiske, det upolerte, rå og opprørske, som gjør at Tommy trekker mot den delen av soul som er eksplisitt politisk. Soul har aldri bare vært kjærlighetshistorier eller dansbart driv.

– Det som catcher de fleste med soulmusikken, er det dansbare, det groovy. Det beveger deg, det er “uplifting”. Det går nesten ikke an å høre en soullåt uten å bli dratt mot dansegulvet eller til eller annet uttrykk for bevegelse. I utgangspunktet var mod-kulturen knyttet til den oppbyggelige og dansbare delen.

Men for Tommy var det noe mer som lå under og presset på.

– Jeg ble mer og mer interessert i å virkelig lytte: hva synger de om? Etter hvert fant jeg ut at det ikke bare er kjærlighet, som det riktignok er mye av, men også politiske ytringer om livene sine, om oppvekst og utfordringer i dagliglivet, som jeg ikke kjente til og ikke forstod.

Han husker øyeblikket han ble hektet på det politiske.

– Jeg kjøpte for tjue år siden en låt som het «Speak, Ghetto, Speak». Bare tittelen gjorde meg ekstremt nysgjerrig. Jeg kjøpte den først og fremst fordi den var nydelig som kunstverk, men også på grunn av tittelen. Dette ble startskuddet. Teksten uttrykker at de som bor i ghettoen er nødt til å si ifra – de må synge ut. Veldig opprørskt. Jeg kjente: «Shit, her er det noe jeg må ta tak i.» Fra da begynte jeg å lete etter titler med politisk innhold.

Det er her Soul Voices virkelig begynner: i den insisterende stemmen bak grooven, i musikken som løfter, men som også bærer på noe langt tyngre.

Tommy forteller at han alltid har vært opptatt av urettferdighet. Ikke bare rasismen i musikken han har gravd i, men urett generelt.

– For meg er det utrolig opprørende historier de forteller, sier han. Jeg trodde jeg kunne det meste om rasisme, urettferdighet, «separate but equal»-delen. Men en av låtene i boka handler om en sann historie: en svart soldat som kommer hjem etter at han har blitt drept i Vietnamkrigen. Når han skal begraves, får han ikke lov til å ligge på kirkegården, for der ligger de hvite. Ingen hvite vil ha ham der. Det var mindblowing for meg: Etter døden, når det bare er knokler igjen, finnes det fortsatt farge og rase. Superrasistene graver opp sine svarte forfedre for å flytte dem fra kirkegården.

– Jeg ble rasende av dette, sier Tommy. – Det er insane. 

Vi kjenner historiene om sitteplassene i bussene, men dette går dypere. At mennesker som lever i et så brutalt system likevel klarer å finne gleder i hverdagen og forsøker å komme seg gjennom den. Vi snakker om hvordan soulmusikken er full av sjel, og at sinne ikke alltid trenger å låte hardt; at fellesskapet, kjærligheten og solidariteten kan være like politisk som et rop. 

– Dette er ikke bare offer – og lidelseshistorier, men musikk brukt som empowerment, det er så mye kraft her, sier Tommy.

Det er likevel noe eget ved å møte en mann som har gått så dypt inn i materien. Han er ikke bare samler; han er en som åpner dører, deler kunnskap, og DJ-er musikken ut i verden. Jeg spør ham om det norske soulmiljøet: Finnes det? Følger folk med?

– Godt og godt, det finnes mange som spiller soul i Oslo og Bergen, sier Søvik. Men internasjonalt er det et kjempefenomen. 

Søvik tror han har 2000 venner på Facebook som er interessert i dette. 

– Jeg bruker Facebook utelukkende til nørderi – kommunisere musikken, snakke med andre som elsker den, stille rare kildespørsmål. Internasjonalt, når vi snakker om 60-, 70- og 80-talls soul – det er stort.

Denne tidsalderen regnes som gullalderen, selv om det finnes obskure ting fra 90-tallet også. Men boken hans begynner i 1960 og slutter i 1980, for etter det tar discoen over.

– Soulmusikken i ’71 er det største popfenomenet, sammenlignbart med hiphop i dag. Så stort at tusenvis av familiedrevne, små selskaper ble kjøpt opp av noen få, store, hviteide selskaper. De tar kontroll over låtskrivere, personell, artister, kuer dem og fører dem i en mer kommersiell retning. De tar bort det politiske.

Samtidig skjer det store skifter i verden: Vietnamkrigen tar slutt, Black Panther Party faller fra hverandre, og energien som bar musikken gjennom tiåret, forsvinner.

– Tekstene mister den politiske kraften, og det handler stort sett om oppfordring til dans og disco. Soul har alltid hatt dette også, men så kommer en konservativ era i USA, og hiphop overtar på 80-tallet med Public Enemy, «Fight the Power» og sånne ting. Det er en kort pause før det tar seg opp igjen. Jeg mener at det er i hip hop det politiske er i dag. 

Jeg spør om soulen får en slags renessanse nå. Hiphopen viser jo stadig til fortiden.

– Ja. En av overskriftene i boka jeg er mest fornøyd med, heter Straight Out of Soul. Den handler om at hiphop bygger på sin fortid. Alt er samples; det er en referanse til soulhistorien.

Søvik er spesielt glad i hiphop som bruker 70-tallets soulsamples.

– Jeg kjenner igjen sounden, særlig i politisk musikk. Public Enemy er en stor favoritt. Men det finnes også mye bra norsk hiphop jeg oppdager nå. Kanskje ikke så politisk, men hvor sounden resonerer hos meg.

Jeg vil høre mer om hvordan boken er bygget opp. Han er jo på mange måter en arkivar: en som tar vare på fortiden og bringer den videre. Hva opplever han som den viktigste jobben som forfatter og samler?

– Jeg ønsker å ta vare på historien. Jeg satt med en database på 2200 politiske singler jeg hadde samlet i 20 år, og ville at historien skulle ut, svarer Søvik.

– Vi kjenner Nina Simone og Marvin Gaye – What’s Going On er fantastisk – men jeg var lei av å lese om de samme, gamle historiene alle kjenner, når jeg visste hvor mye annet som fantes.

Han begynte å kategorisere låtene: de forsiktige uttrykkene tidlig på 60-tallet, som gradvis blir tøffere. Borgerrettighetsbevegelsen gir musikken mer kraft, og musikken gir kraft tilbake. Hoveddelen av boken dekker perioden 1968–73, og har fått overskriften Soul on Fire. Den starter ved drapet på Martin Luther King og flodbølgen som følger: eksplisitt politiske låter, James Brown som roper «I’m Black and I’m Proud», stolthet, identitet, Black Panther Party, kritikk av Nixon og Vietnam. Fra 1975 og utover fader den politiske kraften ut. Platebransjen tar over.

Kan man likevel si at ti års musikkhistorie ga et folk stolthet og råderett?

– Ja, enormt. Det kommer frem i låtene – «Black is beautiful», afros, natural hair, røtter i Afrika. De eier identiteten sin. De tar tilbake det som var forsøkt fratatt dem. Og hiphop kunne hatt nytte av den selvtilliten i dag.

– En ny generasjon musikere hadde faen ikke turt uten soulen! sier jeg.

– Veldig godt tenkt – enig, svarer Tommy og smiler.

En samtale med Norges soul-ekspert får meg til å tro enda sterkere på musikkens kraft. Det ligger en trøst i tanken på at det implisitt politiske i musikken kan samle mennesker på en måte som ofte er mer virkningsfull enn partipolitiske fronter. For det er ingen tvil om at det politiske landskapet i dag preges av fraværet av tydelig aktivisme. Jeg spør hvordan han opplever ungdommens politiske bevissthet i 2025.

– Jeg er far, og har vært lærer i over tjue år. Jeg treffer ungdom daglig. Jeg ser ikke kjempelyst på det politiske engasjementet. Noen har det, men langt færre enn på min tid. De klarer ikke ta alt inn, og det går for fort. Alt skal mates i små reels. Og vi har det ganske godt i Vesten. Så nei, dessverre, sier Søvik.

Men kanskje kan aktiv lytting hjelpe. Han fortalte tidligere at han setter av en hel time til å høre på musikk. Lyttebarer dukker dessuten opp i bybildet – rom for nærvær, konsentrasjon og sanselighet. Kanskje et tegn på at vi ønsker å våkne?

– Veldig kult at du sier det. Jeg holdt et foredrag på NMH, og flere jazzstudenter kom bort og syntes det var fantastisk å høre at musikken er politisk, sier Tommy. – Når jeg skal snakke for en gjeng 18-åringer, skal jeg spørre dem: Lytter dere virkelig? Er det bare rytmen, eller også bluesen?

Det er ingen tvil om at arbeidet hans er en hyllest til den mangfoldige soulmusikken. Han har bevisst forsøkt å holde seg selv i bakgrunnen. Det er artistene som forteller historiene; Tommy organiserer dem bare. Han forteller også om singelen som følger med boka, et testpress fra 1963 han kjøpte for 15 år siden.

– Jeg trykket opp fem hundre eksemplarer. Det står bare tittelen på låta; jeg vet ikke hvem som har laget den. Jeg brukte et par år på å finne tillatelse uten hell, men valgte likevel å gi den ut, forteller han.

– Jeg setter av pengene i en sperret konto i to år. Hvis noen kjenner igjen artisten når folk begynner å spille den, går pengene til dem. Hvis ikke, går de til museet Smithsonian’stNational Museum of African American History and Culture i Washington DC – de som virkelig legger penger i dette i disse harde Trump-tidene, hvor han prøver å styre hva som skal skrives om fortiden.

Å lete etter nisjeuttrykkene kan gi oss den sanne historien, tenker jeg etter intervjuet med Søvik. Sannheten kommer ikke nødvendigvis frem i skolebøkene; den finnes kanskje først og fremst i musikken.