Rembrandt & Barolo på Grand

Illustrasjoner: Brian Chevalier

En gang i skuddåret møter jeg min gode venn og kunstner Waldemar for å drikke noen italienske monsterviner på Grand. Han er ett bemerkelsesverdig menneske jeg holder høyt, fordi han lever, oppfører og ter seg som om han har et kall i livet  – hvilket er en ren sjeldenhet i våre dager. Ettersom han har bestemt seg for å bli en av Norges fremste malere, har han ikke tid til å dyrke vanlige hobbyer.  Isteden hegner han om et par få, og dertil altoppslukende lidenskaper: Rembrandt og Barolo. 

Jeg ble kjent med Waldemar for ganske nøyaktig ti år siden mens vi begge studerte i Bergen. Han – en jusstudent som hatet jus. Jeg – en litteraturviter som søkte studielån for å finansiere vinglassene på bar om kveldene. Ingen av oss hadde noe på et universitet å gjøre. Og trolig var det også derfor vi kom så godt overens. “Herregud, er vi virkelig kommet dit at folk tror loven er rettferdig”, bemerket han tørt. Dagen etter strøk han på eksamen.

Vi trøstet oss med billig ansattøl på vår stambar i Bergen. En god, gammeldags svindel, for å si det med den kommende juristen. Waldemar sa til bartenderen at han hadde en avtale med sjefen. Kisen i baren trodde ikke på ham først. Men Waldemar hadde snakketøyet i orden. Og dessuten et par øyne av en så gjennomtrengende intensitet at de kunne overbevise enhver. Min venn var dessuten dyktig til å lese et rom: han spurte om ansattpris de kveldene barene var stappfulle. Da var det langt enklere. Og så fikk han ansattpris da.

– Svindling er som kjent den voksnes barnelek, sa Waldemar og smilte lurt. Og det slo meg at sensoren hadde rett, når alt kom til alt: Min venn måtte for all del ikke bli advokat. Han måtte bli kunstner.

Det var derfor med en viss lettelse jeg mottok nyheten om at Waldemar hadde sluttet på juss-studiet med umiddelbar virkning. Grunnleggende rettsspørsmål skulle nå erstattes med Rembrandt. En kunstner Waldemar elsket høyt, og til og med satte høyere enn kvinner. Waldemar flyttet på landet, og investerte alle sparepengene på maling og pensler. Dette markerte også slutten på våre regelmessige barheng.

Valget var utvilsomt rett for min venn. De siste årene har Waldemar benyttet enhver fristund til å male og studere kunstneren som står bak historiens mest nådeløse selvportretter. I disse dager går han i lære hos Odd Nerdrum, og har sannsynligvis en fruktbar karriere i vente. Jeg kjøpte hans første maleri for syv år siden. Vi feiret med Champagne og Barolo. Bare det beste er godt nok, mener Waldemar.  Han er forøvrig av den oppfatning at det bare er kunstelskere som forstår Baroloens appell.

– Et grunt sinn ser bare feil her, sier Waldemar. Vinen passer derfor bare en minoritet med utvalgte ganer.

– Du er virkelig arrogant, sier jeg og himler med øynene.

– Er du ikke enig? Spør Waldemar, og fortsetter:

– Under overflaten lurer det raffinement og uhyre delikat frukt. I de beste Baroloene jeg har smakt lever denne frukten i vakker harmoni med en nærmest voldelig struktur. Utrykket blir både skjørt og sårbart, grovt og voldsomt. Noe så sjeldent! Akkurat som en Rembrandt!

Les hele artikkelen her.