Bordeaux 2.0

Tornerose, ble byen en gang kalt. På 60-tallet var Bordeaux så godt som glemt på alles lepper; det fantes ingen infrastruktur; industrien holdt til i periferien; sentrum var så godt som tømt for innbyggere.
Byen har senere blitt beskrevet som en spøkelsesby; de ærverdige, klassiske og nærmest gotiske byggverkene stod bokstavelig talt dekket av beksvart sot.

I 1997 ble portene som skilte sentrum og kaiene i havnen fjernet, noe som markerte begynnelsen på byens renessanse.
Perlen i Aquitain våknet til liv, og vi var mange som ble forhekset … 

Da jeg kom hit første gang, ble jeg blendet av den storslåtte arkitekturen og det utrolige lyset. Skjønnheten var påfallende, ja, mystisk vakker, som nøkken i havet. Byen fremstod som en gåte full av hemmeligheter. Jeg kom til å tenke på min kunstnervenn Waldemar, som en gang sa at det var bare grusomme mennesker som kunne skape noe så vakkert. Det var ikke mulig å lage noe sinnssvakt vakkert uten dette enorme behovet for å bevege seg bort fra grusomheten.

Og kanskje var det først da jeg så innbyggerne rundt kafébordene med de mørke ringene under øynene, at jeg ble grepet. Det fantes en melankoli her. En ambivalens som virket forlokkende.

Jeg tror ambivalensen skyldes at byen så vanskelig lar seg plassere. Faktisk vet jeg ikke om en by som rommer mer hummer & kanari enn Bordeaux. Dronning Elizabeth av England kalte byen for «Essensen av eleganse», men det første turistene møter på veien fra flyplassen, er Buffalo Grill. 

Regionen står bak noen av verdens beste – og vektigste viner, men har de senere årene har fått rykte på seg for å være mer opptatt av markedet heller enn å vise fransk integritet. Storslått arkitektur og ny-rike slott, men med en av Frankrikes største undergrunnsscener, befolket av punkere og skinheads som på hvert sitt vis legemliggjør det kaotisk franske.

Kanskje kommer det ikke som noen overraskelse at det er enorm grobunn for underskog i denne byen: Bordeaux er tvers gjennom fransk, et land som tross alt er tuftet på borgerkriger og revolusjoner.

Faktisk var Bordeaux kjent over hele Frankrike som Rocke – og punkebyen fremfor noen på slutten av 80-tallet. Noen av landets mest tonangivende band kommer herfra. Det virker som en regel uten unntak at de pittoreske– og tilsynelatende – perfekte byene innebefatter mest lommerusk. Det er trolig enklere å få øye på kaoset, i en verden av orden.

Det finnes i det hele tatt et enormt nettverk av frivillige, anarkistiske foreninger i denne byen, og jeg har medlemsskap på minst ti utesteder som har til hensikt å fortsette festen når de øvrige vinbarene stenger dørene klokken 02.00 …

En av de mest aktive og populære foreningene er punkfluid – månedlige flyers  som videreformidler konsertene som arrangeres hvor og når i Bordeaux. iblant foregår  fire-fem konserter samtidig på én kveld, noe som er ganske imponerende med tanke på sentrums beskjedne størrelse. Initiativet har vist seg å fungere svært godt: konsertlokalene er som oftest fullsatt av publikum, og inngangsbilletten koster like mye som en norsk ruter-billett. 

– I fucking love to be angry, slår mine bordelaise venner fast, og tenner seg en sigarett. – Å klage er en del av vårt lands katarsis.

Innbyggerne i denne byen henger på jazzklubber og drikker armagnac i sene nattetimer. De spaserer i brosteinsgatene, røyker camel blue ved kafèbordene og kjenner på et fryktelig sug etter dramatikk. Her røyker innbyggerne sigaretter fordi de er triste og søker trøst. Eller de klamrer seg til sigaretten fordi de nyter sin sorg.

Den kritiske muskelen er landets ryggrad, og jeg er rimelig sikker i min teori om at diskusjonskulturen har fått trimme seg nettopp fordi innbyggerne møtes ved kafébordene og i barene. Det eksisterer en livsbejaende deltakelse i gastronomien; ofte er det måltidet – eller vindrikkingen – som gir mennesker en slags berettigelse til å ta seg tid.

Byens mentalitet kommer kanskje aller best til uttrykk i dens gastronomiske stolthet: Bordelaise sausen. Den rikeste, tykkeste og mest dekadente rødvinssausen menneskeheten har skapt.  Sjalottløk, timian, rødvin. Demi-glace og beinmarg. Hemmeligheten ligger i fettvevet fra beinet som tilfører smak, tekstur og nerve til enhver rett.

Og når vi først er inne på stolte mattradisjoner: Til tross for at en ny generasjon er langt mer opptatt av naturvin og små deleretter, kan man faktisk ikke kalle seg en ekte Bordelais før man har opplevd en søndag på legendariske Capucins – et av de eldste mat-markedene i Frankrike. Markedet bærer med rette tittelen “Bordeaux sin mage”, og ligner mer på en mathall; innbyggerne sitter tett i tett som sardiner for å spise og drikke seg fra sans og samling. Kall det gjerne en absurd tradisjon, men her i Bordeaux er det helt normalt å dra rett fra nachspiel til Capucins-markedet grytidlig om morgenen for å spise entrecote med rødvinssaus til frokost.

Franskmennene har i det hele tatt en vanvittig hang etter nytelse, og mener selv at det skyldes deres religion. Katolisme er ensbetydende med hedonisme,  blir jeg ofte fortalt. I motsetning til nordboerne, som er protestanter, elsker katolikkene å bruke penger. Bare se til Vatikanet. 

La det være sagt først som sist: Det finnes en tyngde over Bordeaux. En eksistensberettigelse nettopp i kraft av erfaringen den rommer.  Den omtales første gang på 300-tallet i verkene til den latinske poeten Ausionius, som bodde i Saint-Emillion. Byen Bordeaux ble først grunnlagt som Burdigala av de beryktede Bendediktermunkene, de som “reiste seg fra bordet med blodårene oppsvulmet av vin og hodene i brann”. Selv idag har vi ingen sikre bevis for når vindyrkingen begynte i regionen, men det var romerne som tok med seg vindruene til Sørvest-Frankrike.  Hver gang Romerriket erobret nytt land og grensene ble utvidet, tok romerne med seg vinstokker. Slik ble vin industri.

De fleste av oss drikker ikke lenger hverdagsvin fra Bordeaux, noe som har medført problemer for atskillige småslott-eiere i regionen. Det finnes eksempler på vinbønder som har solgt 10-15 år vellagret vin, til en slikk og ingenting. Det er selvsagt et begredelig faktum, men kanskje fortjente også regionen en smekk på fingrene; de hugget ned landets skoger, takket farvel til det regenerative landbruket, erstattet det med standarisering og automatisering, og hyllet børs over katedral. Resultatet var intet mindre enn tyktflytende vin som smakte av kokt buljong, banal fruktaroma og uhyggelig mye tannin. 

Som vinimportør Geir Gjerdrum fra det Oslo-baserte importselskapet Autentico uttrykte det sist vi diskuterte vin:
– Det er mer liv i en neve sand enn i en konvensjonell vinmark i Bordeaux.

Mannen ble forøvrig flasket opp på Bordeaux, og kjøpte vin fra prestisjefylte slott på studielånet sitt. Det var først da Bordeaux-samleren begynte å reise til regionen på 90-tallet, at han fikk regelrett sjokk. Det lå sekker med ymse forferdelige ting som de puttet i vinen; vinmarkene var kort sagt dæve. Bordeaux sitt rykte har dermed fått seg en alvorlig skrape i lappen, som det kommer til å ta tid å gjenopprette.

Heldigvis gjør en ny generasjon vinbønder oppgjør mot landsbrukskooperativet, og vender tilbake til utganspunktet; det erkleklassiske. Mange ser på naturvin som noe rebelsk og nytt, men egentlig er det fremstillingsmetoder som ligger flere århundrer bakover i tid. I Bordeaux var det på 50-tallet helt vanlig å kultivere vin etter naturlige og biodynamiske prinsipper, og resultatet var langt freshere enn de gloriøse produktene som fulgte etter.  Heller enn å uttrykke sitt eget talent, slik vinbøndene i Bordeaux har hatt rykte på seg for å gjøre, lages vin som klarer å uttrykke kvalitetene i den enkelte vinmarken. 

I Bordeaux utvikles nå grønne oaser i ørkenen, og en rekke produsenter – gamle såvel som nye – lager sublimt bra og terroirbevisst vin. 

– Jeg vender alltid tilbake til Bordeaux, skal tidligere produktsjef på Vinmonopolet ha sagt. Han er ikke alene om å mene at Bordeaux ikke er noen enkel vin, og at dens storhet nettopp ligger i at vi stadig kan avdekke nye og ukjente sider ved den livskraftige – og tilsynelatende udødelige – klassikeren.

I en tid der klimaendringene skaper kaos på vinmarkene, er det både ironisk og rørende at gamlefar står igjen som vinneren.  Det har seg nemlig slik at Cabernet er tvers gjennom generalist. En mengde vinbønder dyrker fantastisk Cab Franc på deres farmer akkurat nå, ganske enkelt fordi den har høy toleranse. Pinot Noir til sammenligning, er en sann diva, men også en sart korall som ikke tåler forandringer. Kampen om de kjølige Burgund-flaskene har allerede gjort seg merkbar, og vinsamlere ser seg simpelthen nødt til å snuse på Bordeaux-slott igjen. Vi vender atter tilbake til utgangspunktet; det vi vet funker.

Det kan i det hele tatt virke som at oppskriften bak enhver udiskutabel suksess handler vel så mye om foredling av tradisjon, som å tenke nytt. Det dreier seg om å være i dialog med dem som banet vei før oss, å gjøre nyfikent spill på erfaringens skuldre. Det betyr ikke at folka her utviser respekt for generasjonen før dem. Langt derifra. Annenhver dag tyr folk på min alder til gatene for å demonstrere mot et eller annet politisk foretagende. Spør du en helt tilfeldig innbygger, vil vedkommende fortelle deg at Bordeaux er noe dritt, og at de drømmer om å flytte til en annen by. 

Samtidig finnes noe forlokkende i å tægge ned veggene i en by som bokstavelig talt er KOMISK vakker.  Sammenligner man med Paris, der alt er blitt gjort, finnes det i Bordeaux nok av gamle aristokrater å provosere. 

En undersøkelse fra 2012 kåret forøvrig Bordeaux til landets andre mest populære by – kun slått av Paris.  I 2007 ble halve byen tildelt verdensarv-status, noe som gjør Bordeaux til klodens største, urbane UNESCO-miljø. Byen har utvilsomt vunnet nytt terreng, og kaprer stadig flere hjerter.  

– Et åpent sinn er veien å gå for igjen å oppstå som verdens vinhovedstad, bemerket min gode venn og kokk Téo Barazer her forleden. 

Fyren ble kjent over natta da han startet en restaurant midt uti ingensteds en time utenfor Bordeaux på begynnelsen av 2000-tallet.  Snart strømmet kremen av kokker fra hele landet for å smake på rettene til fyren med den rocka, litt utstelte attituden.  Et ekteskapsbrudd fikk han imidlertid på nye tanker, og han driver nå restauranten Chez Bibi i Bordeaux sentrum, «the place to Bibi», som står det på speilet rett innenfor inngangen til den sjarmerende lille stuen.

Det kunne vært problematisk at eieren er like tipsy som gjestene, men i dette tilfellet byr det bare på smil og jævlig god stemning. Folk flest er generelt mye chillere her i Bordeaux sammenlignet med større byer i Frankrike, og det hører til kulturen å komme for sent til avtaler. I denne byen har man ikke behov for noen metro, og kan bokstavelig talt vandre fra øst til vest på under en halvtime. Det er slik man lærer byen å kjenne. Ved å gå. Gå, gå, gå. Denne byen er ikke stor, men må oppdages til fots. Løft blikket. Observer. Føl. De fleste som har besøkt Bordeaux, glemmer ikke byen med det første.

Legg til at Bordeaux ligger en kort biltur unna fantastiske, langstrakte strender, spektakulære fjellandskap og/eller en matsafari i Baskerland, og det blir plutselig enkelt å forstå hvorfor byen har fått apell.

Akkurat nå står vi overfor en ny epoke i Bordeaux. Akkurat som I Oslo, befinner vi oss i en æra som vibrerer av liv, nettopp fordi vi befinner oss i startfasen av den; her er endeløst av muligheter og energi, og er du klok, venter du ikke for lenge med å oppdage den unike skatten.

Lyst til å besøke meg i Bordeaux?

I løpet av sommeren kommer jeg til å utvikle skreddersydde pakker i samarbeid med mine gode venner, kokker og vinmakere for å kunne gi mine norske venner en opplevelse litt utenom det vanlige. Følg med i den som kommer.