En helt rå italiener i Torggata

Gjenåpning i Oslo by. Den fattige – men akk så dekadente! – matanmelder Kleive er tilbake fra dannelsesreise i Frankrike og er nysgjerrig på hva som rører seg i hovedstaden.

I Bernt Ankers gate kommer jeg over en italiensk nykommer som lyser mot meg i form av et rødt neonskilt. Stilig så det holder. Jeg klarer ikke å stå imot og bestiller bord til tre personer på Grezzo klokken 20.30.

I første etasje finner vi en bar som serveres en lang rekke ølsorter på tapp. I etasjen over serveres italienske spesialiteter signert Marcello Tiboni (en av grunnleggerne av Maaemo). I løpet av februar kommer også kjøkkenet til å omfatte fine dining.

Vi blir tatt godt imot en servitør med utpreget italiensk aksent. Hun er en stilig dame med eggende og lidenskapelige trekk. Hun medgir at de helst skulle hatt litt mer enn 13 timer til å åpne kranene. Halvparten av staben er på ferie – og de har bare 2 sorter rødvin på glass i kveld.

– Fytti pokker, sier vi. Verden står ikke til påske.

Vår italienske servitør måtte kaste seg rundt og ringe sin venn distributøren. Hun fikk karret til seg de beste flaskene han hadde til overs. I kveld får vi servert en sicilianer kalt Paccamora – som direkte oversatt fra italiensk betyr «umiddelbart». Som navnet antyder, er vinen klar for å nytes NÅ – og den besnærende, saftige druesaften passer utmerket til flere av rettene på spisekartet.

Friskt og enkelt

På kveldens spisekart er det pastaen som dominerer, hjemmelaget, fersk, rykende varm i rustikk skål.  Her er hverken tilbehør eller garnityr. Dette er nyklassisistisk så det holder.

«Vi må aldri glemme at Italia er det europeiske kjøkkenets mor, bemerket Auguste Escoffier, den franske mesterkokken som bidro til å modernisere kokekunsten slik vi kjenner den – og kanskje har han rett, når alt kommer til alt.

Italia er ikke så raffinert som de franske arvtagere, selvsagt, men vet å spille på lag med naturens spiskammer. Det er friskt og enkelt, og fremfor alt smakfullt. Mange av de kjente rettene i det italienske kjøkkenet var opprinnelig fattigmannskost, men har i dag funnet sin selvsagte plass i den gastronomiske industrien.

Ben venuti a tavola! Velkommen til bords!

Jeg har bestilt en italiensk ragu i kveld, og den går rett hjem hos undertegnede.

Den tykke, velsmakende kjøttstuingen serveres med tykke spagetti-hjul som trekker sausen godt til seg. Jeg kan merke at sausen har putret lenge og vel under lokk. Men det er vinen i raguen som gir den karakter og høyere mening. Jeg vil for alltid være takk skyldig til det geniet som fant på å slå av litt barolo i en gryte.

Min venninne Kathinka er også godt fornøyd med sin rett. Flortynne spagettistrimler, myke og sterke som silke, serveres til den pikante nduja-sausen. En riktig smaksbombe, laget på en italiensk salami som smelter under tilberedning. Intens kjøttsmak og deilig stikk av chili i denne retten.

– Er det fenikkel i retten? spør jeg.

– Det er mulig, svarer Kathinka, og fortsetter:

– Men ikke særlig fremtredende.

Jeg bringer en fun-fact på bordet: De fleste viner smaker bedragersk godt om man tar en slurk etter å ha spist fenikkel. Fenikkel ble derfor servert ved vinhandel før i tiden, for å få vinen til å yte sitt beste. Derav kommer uttrykket «farsi infinocchiare», nemlig å la seg lure.

– Blir du lurt? spør jeg Kathinka mens hun drikker begjærlig av sitt glass rødvin.

– Hold kjeft, drittsekk, svarer Kathinka.

Den franske drittsekken og hennes venninne skåler nok en gang, og er skjønt enige om at de fikk valuta for penga i kveld. Grezzo er en kul italiener som vinner mye på sitt dritfete lokale. Her vil vi bli igjen og drikke cocktails!

Dette innlegget ble først publisert i Subjekt 26.01.2022