For 25 år siden ble jazzen elektrisk

Jeg møtte trommeslager Elias Tafjord for første gang under Festspillene i Nord-Norge, våren 2022. Vi opptrådte begge under festivalen med hvert vårt band som må sies å være grensesprengende på hver sin måte; Why Kai som tar klubbmusikken til nye høyder med selvstyrte roboter på scenen. Og undertegnede, trommis i Witch Club Satan, som lager feministisk svartmetall og et helvetes bråk.

Vi fant tonen. Vi delte en fascinasjon for støy, doble basspedaler og aggressive diskusjoner – og hadde begge vokst opp i en musikerfamilie på slutten av 90-tallet. Vi var bare barn da foreldrene våre brakte elektronikaen inn i jazzen og skapte helt nye typer lyder i denne verden.

Men det var mer. Elias var en ung faen med bøtter av melankoli i kroppen. Han hadde glimt i øyet og vibrerte nærmest av skapertrang. Han lot til å være på høyden av sitt liv, for hver replikk glitret av gull.
 Fyren hadde bakgrunn fra Foss, kunne han fortelle. Han hadde irritert vettet av både lærere og medelever med sin snobbete stil, slappe arbeidsmetodikk og godt over 174 timer fravær. Det var så vidt han stod til eksamen på universitetet fordi han tilbrakte det meste av undervisningen på bar sammen med lærerne. Elias minnet meg øyeblikkelig om jazzgutta på 90-tallet; de som ga fingern til institusjonene og den klassiske måten å gjøre tingene på. Men hva har egentlig skjedd siden gullåret 1997/98 – både musikalsk og sosialpolitisk? Og hvor går veien videre? La oss forsøke å komme nærmere noen svar.

I 2022 er det nøyaktig 25 år siden den norske jazzen ble elektrisk. 1997/98 regnes av noen som selve gullalderen i norsk jazzhistorie. Jazzens improviserende vesen skulle kombineres med det nyeste av teknologi, og musikken hadde innslag av house, techno og funk. Nattklubben og dansegulvet skulle erobres på jazzens premisser.

– Electronica er et dekkende ord for den nye, eksperimentelle musikken, forklarte Nils Petter Molvær i et intervju med Jazznytt i 1997. De som drev med dette, ga totalt blaffen i om man kunne spille på enkelte akkorder. De var mer interessert i energi.

– Det det til syvende og sist handler om, er å bli beveget. Jeg har sluttet å la meg imponere av folk som spiller fort, konkluderte Jon Balke samme sted.

Gjennom maskinene erfarte en ny generasjon jazzmusikerne at de kunne lage en lydverden som ikke var mulig å lage akustisk. For Ståle Storløkken var det alfa og omega «å ha knotter å skru på, slik at man kan forandre lydbildet ved en kjapp omdreining på scenen».

Men hva var med 1997 som var helt spesielt, hva var de viktigste utgivelsene og hvorfor var dette et ekstra produktivt og innflytelsesrikt år i norsk jazz?

– Jeg opplevde en åpning av begrepet jazz utover på 90-tallet. Vi var en gjeng i Norge, Nils Petter Molvær, Audun Kleive, Eivind Aarset, med flere, som var fascinert av bruken av elektronikk i musikk og livesammenheng. Men også den elektroniske dansemusikk-scena utover fra tidlig 90-tallet, sier en av pionerene fra denne tida, Bugge Wesseltoft.

Dette materialiserte seg i utgivelser som Khmer, Bitt, Electronic Noire, New Conception of Jazz samt oppstarten av plateselskapet Jazzland for å nevne noe. En lignende bevegelse skjedde også i Europa med artister som EST, Erik Truffaut og selskapet Blue Note i spissen.

– Jeg syntes den mest spennende og nyskapende jazzen kom fra Norge og Europa på denne tida. Norge har alltid hatt en veldig åpen jazzscene takket være genier som Jan Garbarek, Arild Andersen, Jon Christensen og Terje Rypdal. De skapte sitt eget uttrykk på 70-tallet og var opptatt av å formidle at vi, kommende generasjoner, måtte finne vårt eget uttrykk gjennom å lytte til og hente inspirasjon også fra andre steder enn jazz, forklarer Wesseltoft.

I samme tidsrom, nærmere bestemt 1998, åpnet BLÅ, en av de mest innflytelsesrike konsertscenene i Oslo. Martin Revheim minnes en tid der jazzen virkelig nådde ut; det var lange køer og stinn brakke under frijazz-konsertene.– Det var riktignok DJ’s med musikere, men denne musikken dansa folk til. Det opplevdes som veldig friskt. Jeg tror folk elsket å være på et sted der denne type ting kunne skje.

På grunn av denne enorme interessen kunne de tillate seg å eksperimentere med programmeringen, forklarer Revheim. De nådde et publikum de vanligvis ikke gjorde, et ikke-akademisk publikum, ja, selv rockere som vanligvis ble forbundet med høyenergiske sjangre. – Generelt var jo sounden litt hardere enn den har vært de siste årene. Det var derfor litt overraskende hvor bredt det traff sånn klubbmessig. Kanskje er vi på vei tilbake dit nå?

Elias Tafjord og Kai von der Lippe i Why Kai representerer en ny generasjon jazzmusikere, la oss kalle dem 21-erne, musikere som har vokst opp med den eksperimentelle jazzen og blitt eksponert fra skivene fra slutten av 90-tallet.

De to musikerne fant tonen på Foss videregående skole (den ene litt mer rappkjefta, den andre litt mer tenkende; begge med hockeysveis).
Etter å ha hengt mye på klubbscenene i Norge og Europa forøvrig, ble bandet inspirert til å lage musikk som tar utgangspunkt i den pulserende energien man finner i klubb-sjangeren, men som ikke baserer seg på looping-mekanismene.

Fascinasjonen for klubbsjangeren tas til nye høyder med deres siste prosjekt DUNK, hvor lengden på formatet går over flere timer. Ingen fatter hvordan Elias holder å klare momentum i fire timer bak trommene. Han forstår det ikke selv. Det er i alle fall et «jævlig kick» å spille klubbmusikk akustisk foran danseglade folk.

– Vi har bakgrunn fra jazzens improviserende vesen, og har blitt inspirert av norsk jazz fra 90-tallet. Samtidig har vi alltid hatt stor kjærlighet for klubbmusikk. Å stå og spille klubbmusikk for en dansende forsamling i flere timer gir rom for en annen type interaksjon mellom utøver og publikum enn på en «vanlig konsert». Alle bidrar til energien i rommet, man blir mer likestilt, sier Kai.

Det er nettopp den sosiale dimensjonen i klubbmusikken som har vært drivkraften for flere av duoens prosjekter, forklarer han:

– Det har vært en busy periode nå der vi ikke har vært ute og dansa på ett år. Det var først da vi igjen dro på klubb i Berlin for to uker siden at det gikk opp for meg hvorfor jeg driver med dette.

Hva er det som lodder samtidens uttrykk? Det er det evige spørsmålet, det som får oss til å skrive, lage musikk eller drive med kunst i det hele tatt. 
Nok en gang er det strømningene i tiden som definerer jazzen; sjangeren er ikke bare improvisasjon, men like mye en holdning, tenker jeg. Det gjelder å være musikalsk oppdatert, å være «hipp». Og nå er det altså klubbmusikk som er det hippeste av det hippe.

– Personlig følte vi oss nærmest forpliktet til å produsere noe helt rå klubbmusikk etter to år i isolasjon, sier duoen.

Dere fikk energi heller enn å føle apati, som mange andre har uttrykt at de føler?

– Grunnleggende tvilte vi aldri på hva vi skulle gjøre, det ligger så jævlig hardt i oss. Denne tiden vi er inne i nå, den må vi bruke, sa vi til hverandre, sier Elias.

Observerer man unge voksne på Grünerløkka er det som tatt rett ut fra en scene fra Manchester på tidlig 2000-tallet, mener duoen. Apokalyptiske strømninger dominerer. Livet og verden oppleves som et mørkt og urettferdig sted. Skitne sjangere som goth, rock og elektronika får nytt fotfeste og klubbmusikken tar av som aldri før. 
– Musikken er tvers gjennom europeisk. Skivene som gis ut nå eksisterte ikke for fire år siden, sier Elias.

Trommeslageren mener at de siste årenes musikalske landskap har vært preget av komfort. Han er nysgjerrig på hva som skjer med musikken når man i større grad enn før blir tvunget ut i spenningsfeltet. Han tror musikerne på 90-tallet slet mer. Og at det i sin tur gav en annen type energi og råskap i musikken. – Jeg tror det eksisterte en røffhet på 90-tallet, det var hardt arbeid liksom, jeg kan se for meg at det var rotter i gatene, det var skitne, hullete bukser og regn hele tida. Kompisen Kai koser seg nå. Han sitter godt trukket tilbake i sofaen med en pils når kompisen får blod på tann.

– De jobba med henda, var skitne under neglene og lagde de musikk når de kom hjem fra jobb. I dag setter vi oss gjerne bak en pc, søker støtte, får kanskje støtte, og det er først når vi får støtte at vi begynner å lage musikk.

Og dét er ikke nødvendigvis en god ting. Elias her mer på hjertet:

– Når vi er inne på støtteordninger … Jeg tror det overdrevne fokuset på minstesatser er blitt en pest i samfunnet.

– En pest? Sjekk om du tar opp fremdeles, Johanna, sier Kai og ler.

– Ja, litt satt på spissen selvsagt. Unge musikere under utvikling skal liksom spille konserter og utforske ting. Befinner du deg i et forskningsforløp, så føler jeg på en måte at man ikke skal ha så jævlig mye penger for det, hvis dere skjønner hva jeg mener.

– Hvor lenge er man ung da? spør Kai. – Det merker man tror jeg, svarer Elias. – Er det ikke et klassisk argument som benyttes for å unngå å betale en anstendig sum da, det å si at musikere kan jobbe billig fordi de elsker jobben sin? spør jeg.

– Jo, men jeg har sagt mye nei selv og angrer litt på det. Før du etableres, så er det et eller annet med det å innse at det er forskjell på hvor etablert du er og ikke, hvor lenge du har holdt på og ikke. Det er jo litt kjipt at en minstesats på flere tusen kroner er det som skal til for et helt nyoppstartet band skal takke ja til en jobb.

I et intervju med Jazznytt på slutten av 90tallet forteller Jon Balke at det er nettopp økonomiske nedgangstider som gir sunne vekstvilkår for jazzen: «det er jo slående når man ser tilbake på hvordan entusiastiske miljøer har utviklet seg i byer i Europa. Det har alltid vært i bydeler hvor husleia har vært lav, hvor man har trengt et minimum av administrasjon», sa Balke.

Han trekker frem området rundt Aker Brygge og Vikateateret som eksempler på steder hvor det tidligere florerte av jazzmusikere.

– Hva var det som lå i bunnen av det? Det var jævlig lav husleie, rett og slett. Veldig lite subsidier og støtteordninger, men masse entusiasme. Og enkelt å få til ting.
I New York fant vi en lignende utvikling på slutten av 70-tallet, der omtrent all musikk vi hører på i dag, ble skapt.

– Rap, disco, Bruce Springsteen, Talking Heads, frijazz, Steve Reich, Television, Ramones. Bakgrunnen var tomme industrilokaler, billig husleie, stor innflytting av kreative folk fra mange deler av verden. Jeg tror veldig på migrasjon som grunnlag for inspirasjon, sjangerblanding og kunstnerisk utvikling, sier Wesseltoft. Også Revheim mener at økonomiske nedgangstider er en av de viktigste årsakene til den enorme oppveksten av jazz, og ikke minst klubbmusikk.
 – Økonomiske nedgangstider kan være sunt for deler av musikkmiljøet. Klubb har blomstra opp hver gang det har vært kriser, slik var det også på 90-tallet. Det vi opplevde da, var en bankkrise mange frykter vi skal oppleve på ny.

Vi snakker en boligrente på opp mot 17 prosent. Unge nå har vel ikke opplevd høyere enn 2.5 % Men slike perioder er veldig bra for jazzen! sier Revheim, og legger til:
 – Bare se finanskrisen i 2008: få aksjer gikk i pluss, men billigkjeden Walmart gjorde det. Folk har ikke råd til å gå på dyre teaterforestillinger eller restauranter lenger, men det eksisterer gode vilkår for å arrangere konserter på Kafe Hærverk eller klubb på Blå. Vi ser jo lignende tendenser under krig også; det er en viss type, nærmest hedonistisk festkultur som vokser frem.

Oslo anno 2022 preges av flyktningkrise, energikrise og strømkrise. Utkommet av tiden vi lever i, er ennå uviss. Men gutta i DUNK har en nærmest irriterende optimisme over seg. De insisterer på formidling; en vill, samlende energi.

– DUNK har som utgangspunkt at alle per se er musikere, dermed er det veldig lett for oss å lage den musikken. Hadde vi ikke hatt improviserende bakgrunn hadde vi aldri klart å lage denne type musikk og tatt med folk på en reise som går over 4 timer.

– Men mange gjør det uten den bakgrunnen? – Ja, men da har de brukt lengre tid på å forberede musikken. Vi kan begynne med 12 ideer, innstille oss på at disse ideene skal gå over fire timer, og så klarer vi som oftest å gjøre det, med diverse oppbygninger og nedganger og ambientpartier.

– Målet deres er å bookes inn på rene klubbscener og raves i skogen?

– Ja, vi har prøvd å spille på raves. Det har vært kjempegøy, ass. Gjennom fire timer står vi der, likbleke, dehydrerte og fulle. Vi gir sånne blikk til hverandre, det er dyrisk lissom! sier Elias.

Ikke desto mindre er det viktig å påpeke at jazzen fremdeles er høyst tilstedeværende i musikken, legger Kai til.

– Målet er at man kan henge på dansegulvet, sone inn i musikken og samtidig kunne oppleve interessante elementer lyttemessig, å oppleve musikken på forskjellige plan.

– Det er ganske spesielt, men på en eller annen merkelig måte føles suggererende og funker på en techno-repetitiv måte, sier Elias.
Han legger til:

– Det hadde vært interessant å høre Why Kai uten klubb-beaten på trommene, og heller legge et klassisk nordisk jazzbeat oppå.

– Da hadde det nok vært likt mye annen nordisk jazz, sier kameraten og drikker av sin øl.

– Ja, sant, helt likt som alle ECM-platene. Det er house-beaten som gjør det så sykt ferskt, sier Elias.

«Har akkorder, melodier og faste rytmer mistet sin funksjon i 1998?» spurte en musikkanmelder retorisk i 1997. Vi grunner litt over spørsmålet i fellesskap, Elias, Kai og jeg, og blir enige om at jazzen har fått bredere appell i 2022.

Kanskje hadde elektronikaen på slutten av 90-tallet er mer innadvendt og intellektuelt uttrykk som nettopp gjorde at det aldri ble folkelig nok, foreslår jeg; i dag er det annerledes. Der det tidligere ble skapt techno på jazzens premisser, utvikler dagens jazzmusikere på klubbens premisser!

Vi finner dessuten en større hang til musikkens sosiale dimensjon; å forandre målsettingen fra å stadig skape ny musikk, til å dele kjærligheten til musikken med andre. Gi folk en skikkelig god opplevelse. Holder ikke det, når alt kommer til alt?

Pionerene fra 90-tallet heier utvilsomt på dagens utvikling. Revheim mener det har skjedd enormt mye positivt de siste årene, både musikalsk og holdningsmessig. Elektronika og jazz er tilbake, sammen med jazz og folkemusikk, jazz og samtidsmusikk. Det er spesielt gledelig å se at 90-tallets strenghet er borte – en strenghet han delvis var en del av selv.

– På slutten av 90-tallet snakket man veldig mye om hva man ikke likte. Musikerne snakket like mye om hvordan de ikke ville høres ut som om hvordan de ville høres ut. Det er en lite stilig måte å digge musikk på egentlig, sier han.
Subkulturer er gjerne definert utifra hva man opponerer mot. Dermed er denne type strenghet en naturlig energi i et subkulturelt miljø. Samtidig kan det være utviklingsfiendtlig, mener Revheim; dropper du å ta innover deg inspirasjon, så er det fare for å fermentere holdninger.

– Jeg ser stor grad av sjangerfrihet, og mindre grad av høytidelighet. Det verste du kunne gjøre på 90-tallet var å være lyrisk og poetisk. 90-tallet var et slags oppgjør mot den såkalte fjelljazzen. Personlig var jeg litt skapdigger av sånne lyriske ting. Men se på artister som Anja Lauvdal eller Hans Hulbækmo som har kommet etter – se på katalogene og prosjektene og spillelistene i dag, det finnes ikke et snev av bevissthet rundt hva man ikke skal like. Om Why Kai er redde for å bli kommersielle? Om de er det, så later det til at de gir faen. Som en kjent jazzmusiker en gang uttrykte det: «Alle som gjør akkurat det samme som foreldrene sine og aldri gjør oppgjør mot noe, det tror jeg ikke noe på!»

– Klubbmusikken endrer seg ekstremt fort. Fra digitalt DJ-bord til LP’er til livemusikere som spiller livemusikk. Nå er techno mainstream, og mens techno spilles på mainstream-klubber, så begynner undergrunnen å høre på drum’n’bass, liksom, sier Elias. Wesseltoft på sin side, mener at det er nettopp dette som er jazzens natur; å hente inspirasjon i alle tenkelige retninger.

– Ny kunst trives historisk best under vanskelige forhold. Bare se UK under Thatcher på 80-tallet. Jeg er sikker på at jazzen vil fortsette å utvikle seg, men det går selvsagt i bølger. Noen perioder er det konservatisme som rår, andre perioder åpenhet. Jeg håper på mer av det siste. Det aller viktigste elementet i utvikling er kort vei fra øverom til scene og få prøvd ut musikken din for folk.

– Jeg tror at når vi ser tilbake på denne tida om 50 år, er det åpenbart at det nærmest er av revolusjonerende betydning som skjer nå.

Elias Tafjord snakker om 21 century-overgangen, den er så brutal, det er alt for mye som skjer for et vanlig menneske, det er pandemi og så er det digital revolusjon og så er det Tinder og så er det jazzmusikk og er det egentlig jazzmusikk lenger.

– Hva slags type musikk tror dere det blir mer av i fremtiden da? spør jeg.

– Det blir nok enda darkere, ass, sier Elias, og legger til:

– Jeg har aldri forstått hvorfor mørk og hard musikk kan gi så stor glede. Det er merkelig, men helt rått.

Makkeren Kai tror at det vil skapes en motvekt i en tid der alt som produseres bare blir kortere og kortere.

– Alle listene er bygd opp i 2:30-lengde nå, selv jazzerne går med på dette premisset for å havne på Spotify-listene, sier han.

– Ja, føkk det der 2:30-opplegget, låtene har vært korte nok nå, folk har hørt det nå. Nå lager vi en låt som er 7 minutter lang, sier Elias.

– Klubbmusikken er det perfekte eksemplet på noe som varer lenge og fremdeles holder på publikums oppmerksomhet, legger Kai til.

Uansett hva som skjer i fremtiden, gjelder det å la seg rive med, følge strømmen og forsøke å bidra der man kan, mener duoen. Men én ting er Elias sikker på (og nå trekker makkeren seg stadig lenger vekk fra båndopptakeren):

– Jeg tror Why Kai kommer til å stå igjen i norsk musikkhistorie.

Denne energibunten av en trommis er faen ikke i tvil.

– Der skjedde det et eller annet, liksom. Kanskje ikke på verdensbasis, men i norsk sammenheng. Why Kai kommer til å sitte der. Ja. Det tror jeg faktisk.

Nå… Skal vi ta en mugge øl til?