Byer kan fremstå både elegante og kaotiske, alt avhenger av øynene som ser. Å bli mer bevisst på mitt eget subjektive blikk har endret måten jeg oppfatter små steder på, og gjort meg oppmerksom på de fantastiske hemmelighetene som skjuler seg i dem.
Bordeaux er den byen som har gjort sterkest inntrykk på meg, og som jeg alltid vender tilbake til. En gang ble den kalt Den sovende skjønnheten – La Belle Endormie. Byen var praktfull, men sosialt og økonomisk lammet i flere tiår: infrastrukturen manglet, industrien lå i periferien, og sentrum var nærmest tømt for mennesker. De ærverdige, klassiske, nesten gotiske bygningene fra 1800-tallet sto bokstavelig talt dekket av sot. Kort sagt: Bordeaux sov, til tross for sin skjønnhet.
I 1997 våknet byen endelig til liv. Under borgermester Alain Juppé fikk Bordeaux en ny kurs, og det som regnes som en av Europas mest vellykkede bytransformasjoner ble satt i gang.
Jeg kom over byen ved en tilfeldighet, og husker hvordan jeg ble blendet av den storslåtte arkitekturen og det utrolige lyset. Skjønnheten var påfallende, ja nesten mystisk, som nøkken i vannet. Byen fremsto som en gåte full av hemmeligheter. Jeg tenkte på en kunstnervenn som en gang bemerket at det bare er grusomme mennesker som kan skape noe så vakkert, at man ikke kan lage noe så hinsides vakkert uten et enormt behov for å bevege seg bort fra grusomheten.
Jeg har tenkt mye over denne bemerkningen i etterkant, og den oppsummerer mitt inntrykk av Bordeaux på en treffende måte: en by full av ambivalens, like forførende som den er fascinerende. Dronning Elizabeth kalte Bordeaux «essensen av eleganse», men for de fleste turister er det en Buffalo Grill som møter dem først på vei fra flyplassen.
Regionen produserer noen av verdens mest betydningsfulle viner, men de siste tiårene har den også fått rykte på seg for å prioritere det internasjonale markedet fremfor fransk integritet. Bordeaux kan by på storslått arkitektur og nyrike slott, men huser samtidig en omfattende undergrunnsscene, befolket av punkere og skinheads som på hver sin måte legemliggjør det kaotiske franske.
Bordeauxs sjel er vanskelig å fange: aristokratisk på papiret, men rebelsk i sinnet. Byen omtales første gang på 300-tallet i verkene til den latinske poeten Ausonius, og bærer historien som en eksistensberettigelse, nettopp i kraften av erfaringene den rommer. Den ble grunnlagt som Burdigala, og munkene som holdt til her, var beryktet for å «reise seg fra bordet med blodårene oppsvulmet av vin og hodene i brann».
I dag drikker de fleste av oss sjelden hverdagsvin fra Bordeaux, og det har skapt store problemer for mange små slottseiere. Noen vinbønder har solgt 10–15 år vellagret vin for en slikk og ingenting. Det er et trist faktum, men kanskje fortjente også regionen en smekk på fingrene. Skogene ble hogget ned, det regenerative landbruket forlatt, erstattet av standardisering og automatisering – og børsen ble hyllet over katedralen. Resultatet var vin som smakte av kokt buljong, banal frukt og uhyggelige mengder tannin.
Mange blir derfor skeptiske når jeg sier at jeg har bodd her i tre år. «Hvorfor?» spør de. Hvordan kan en mat- og vinskribent trives i en by som har fått en så stor ripe i lakken, og som tilsynelatende har så lite unikt å by på? Det er jo ikke akkurat Lisboa, Berlin eller Paris.
Men kanskje er det nettopp derfor jeg elsker Bordeaux: byen har en tydelig vei foran seg, med potensial til å bevege seg i nye, friske retninger. Og nettopp dét gjør den så uforutsigbar og spennende.
Jeg bor hos vennen min Pierrick Falmon mens jeg er i byen. Han deler den samme entusiasmen for Bordeaux, kanskje fordi han også er født og oppvokst på et lite sted. Han liker å referere til filmen Big Fish, der den lille byen spiller en enorm rolle for hovedpersonen – både som symbol på trygghet og begrensning, og samtidig som en kilde til muligheter.
Småbyen danner rammen for eventyret, og nettopp kontrasten mellom det hverdagslige og det fantastiske gjør de ekstraordinære hendelsene enda mer magiske.
Les hele artikkelen i Dagsavisen.
JOHANNA HOLT KLEIVE 