• Derfor er «alles» øyne rettet mot Sør-Afrikansk vin 

    Derfor er «alles» øyne rettet mot Sør-Afrikansk vin 

    Det er dyptgripende å erfare at det enda er mye som er uoppdaget i vår moderne tidsalder. Jeg ante ikke hva jeg kunne forvente da jeg bestilte flybillett til Cape Town i høst, men summen av inntrykk hadde umiddelbar virkning. Jeg innrømmer det: jeg er blitt fan av Sør-afrikansk vin.

    Sør-Afrika assosieres ofte med Pinotage, landets egen drue som nærmest bare plantes her. Mange anser druen som såkalt lavkvalitetsvin med høy alkohol, kokt frukt og lite spenst. Men sørafrikansk vin har så mye mer å by på – fra kjølige Pinot Noir- og Chardonnay-dyrkende Walker Bay, til glohete Swartland med Cinsaut, Syrah og Marsanne. Eller førsteklasses Chenin i Stellenbosch og Franschhoek. Mulighetene er mange.

    Fremtidens beste viner fra Sør-Afrika har en grunnleggende holdning til felles: De jobber naturlig med regenerativt jordbruk i vinmarkene. Metoden blir «naturlig», men smaken klassisk. Det er ikke mangel på bra jordsmonn her i Sør-Afrika, men det dreier seg om å utnytte den best mulig. Det er ikke gjort i en håndvending. Rundt omkring i Stellenbosch besøker jeg flere vinbønder som både er i stand til, og mindre i stand til, å gjøre dette.

    Det blir hevdet at det gjelder å ha to tanker i hodet samtidig når man drikker vin fra «den nye verden». Området byr på et spenningsmoment fordi kvaliteten på området er tvers gjennom inkonsekvent. Sørafrikansk vin har gått gjennom mange faser – kommersielle, ikke-kommersielle, intetsigende, til og med ulovlige. Men tradisjon for kultivering av vin har nærmest like lang historie som i Vesten. Det sier litt om hvor kunnskapsløst det er å generalisere vin og områdene som produserer den.

    Under det langvarige apartheidregimet og frem til 1994 led Sør-Afrika av boikott på eksportmarkedet. Sør-Afrika ble ikke lenger oppfattet som en seriøs vinnasjon, og dermed «glemt». Uten fremtidsutsikter, går kvaliteten følgelig ned. Vi får eksempler på mange intetsigende viner, relativt syntetiske med mye eik, og dessuten en hel del ulovlige tilsetninger.

    I tiden etter boikott, og med Mandela bak roret, skulle «alle» investere i sørafrikansk vin, og satse internasjonalt. Politikk og gastronomi går hånd i hånd. En ny generasjon vinbønder skaper en ny bølge av kvalitets – og terroir-bevisst vin. Sørafrikanerne er, i motsetning til franskmennene, velsignet med relativt stødige temperaturer gjennom hele året. Det gir grobunn for svært vellykkede avlinger.

    På min egen studiereise denne høsten var jeg fast bestemt på ikke å kjøre en typisk bucket list-tur. Det var uansett ikke høysesong. Jeg foretrakk å ta tingene som de kom. Fleksibilitet muliggjør eventyr. Plutselig kunne jeg oppleve Sør-Afrika gjennom perspektivene til en gjeng med eldre herrer, som jeg tilfeldigvis møtte på en vinsmaking hos anerkjente Rust en Vrede. Og hellet vil ha det til at dette tilfeldige møtet blir turens høydepunkt.

    Vi snakker en gjeng vaskeekte eventyrere, med Nick Sloane i spissen, kapteinen som stod bak en av de mest berømte bergingsjobbene i vår tid. Da passasjerskipet Costa Concordia gikk under utenfor den italienske kysten i 2012, tok Sloane på seg utfordringen med å rette opp skipet, og slepe det til en havn i nærheten.

    Fyren er som tatt rett ut av en Hemingway-roman. Han og kompisene tar meg med til 96 Winery Road, som ligger en drøy kilometer fra Ken Forrester Vineyards. Ken Forrester etablerte seg som vinbonde i 1993, da han kjøpte opp en gammel og forfallen vingård i Stellenbosch. Gården Scholtzenhof – tidligere Zandberg – ble etablert i 1689, bare ti år etter at Stellenbosch ble opprettet.

    96 Winery Road er vinmakernes tilhørende restaurant, og den første sørafrikanske restauranten noensinne som ble oppført i The Wine Spectator Wine List Awards.

    Det er her jeg skal få smake den beste Chenin Blanc-vinen jeg har kommet over i mitt liv.

    Restauranten ligger midt i hjertet av det fantastiske Helderberg-landskapet. Inspirert av sørafrikanske smaker, bruker kjøkkenteamet kun ferske, økologiske og lokale ingredienser som tilberedes på åpen grill. Vi sitter rundt et langbord med fantastisk vin, og fyr i peisen. Vi peker ut vårt foretrukne, velhengte kjøtt som tilberedes i godt over en time. Mens vi venter serveres noen uforglemmelige vedfyrte, frøristede brødkaker, med røkt smør, olivenolje og urtesalt.

    La oss meditere litt over vinen, signert Ken Forrester. The FMC. Også kalt »The Fucking Magic Chenin». En ekte ikon-Chenin fra Sør-Afrika. Selv Nick blir blank i øynene av den. Han er ekspert på Sør-Afrika, og dessuten stinn av gryn. Han kunne ha mesket seg i de mest prestisjefylte viner fra Burgund. Men for en eventyrer som Nick, er det historiene som betyr noe.

    Vi spiser, drikker og hører fortellinger om guttas liv i bergningsbransjen. Tiden flyr. Plutselig har det gått seks timer. Min venninne og jeg er for sent ute til middagsreservasjonen på Test Kitchen. Men hvilken rolle spiller det? Vi har nettopp hatt en uforglemmelig opplevelse, og stiftet bekjentskap med noe av det mest interessante som foregår i vinverden akkurat nå.


    The Fmc kan bestilles gjennom Vingruppen i Norge.

    Keen på mer digg vin fra Sør-Afrika?

    Sjekk ut Kanonkop, en av Sør-Frankrikes beste produsenter av Pinotage. Med disse enkeltvinmarks-vinene tar Eben Sadie tilbake de tradisjonelle druetypene i Swartland, som i stor utbredelse har blitt erstattet med for eksempel Cabernet Sauvignon og andre trend-druer. Vinene er navngitt etter sørafrikansk flora og fauna, blant annet Pofadder (huggorm-type), Skerpioen (skorpion) og Kokerboom (lokal tresort).

    Prøv en av de fantastiske vinene til smått legendariske Chris Alheit eller Adi Badenhorst. Eller hva med å sjekke ut mer alternativ vin, henholdsvis fra Duncan Sauvage, Scions of Sinai, eller Momento Wines?

    Alheit Fire by Night, 619,- NOK

    Et annet hett tips er å følge med på Autenticos nye sørafrikanske partner, Peter-Allan Finlayson. Et relativt ukjent navn her hjemme, men i vinkretser lovprises den sørafrikanske vinmakeren. Han står bak de ettertraktede vinene fra Crystallum, og er nå aktuell med satsningen Gabrielskloof.

    Det er bare å notere seg navnene, og glede seg over fremtidens vinland!

  • – En atombombe lager mer lyd enn et knust hjerte

    – En atombombe lager mer lyd enn et knust hjerte


    Denne saken ble først publisert i p3.no, som en del av årets oppsummering av musikkåret 2024.

    Jeg hadde aldri trodd at jeg i starten av 30-årene skulle turnere rundt i Europa som trommis i et feministisk svartmetall-band.

    Og at noe så primalt som å skrike skulle bli redningen for en person som var i ferd med å miste troen, både på seg selv, og på menneskeheten.

    Manglet et mål

    Spoler du bare tre år tilbake, var jeg besatt på å gjøre de riktige tingene. Tenke de rette tankene. Omgi meg med de rette menneskene. Kort sagt leve det livet som jeg på forhånd hadde tenkt ut.

    Problemet var bare at jeg konstant jobbet imot meg selv. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg stanget hodet i veggen eller møtte meg selv i døren.

    Jeg pisset ganske enkelt i vinden. Uten hverken baller eller mot til å gjøre noe meningsfullt med livet mitt. Jeg var konstant i ubalanse. Alltid i minus noe. Og jeg manglet et skikkelig mål å sikte mot.

    Så kom covid. Deretter flyktningkrise og energikrise og klimakrise og trusselen om neo-fascisme.

    Fra sleik til støy

    2024 ble året støymusikken fikk mer relevans enn noensinne. Noen vil innvende at hvert år er et støyår. Men i mine øyne (og ører) later det til at sjangeren ekspanderer, og at til og med popen og hiphopen tøyes ut til ekstreme nivåer. Verden går til helvete. Og kunstnere er livredde.

    Vår tid manifesterer seg i harde, kaotiske lydvegger som minner mer om maskingevær og droner enn gitarriff og trommer. Kanadiske Backxwash, finske Aprapat, svenske Tyskertøs, og det japanske kultbandet VMO a.k.a Violent Magic Orchestra beviser at støymusikken lever i beste velgående. Og at vi er langt flere enn hvite menn som har rett til å være sinte.

    KULTFIGURER: Japanske Violent Magic Orchestra blander sortmetall, støy og techno. I 2024 slapp de debutalbumet «Death Rave». Foto: Sarasaraiiiii, promo

    Men også her hjemme i Norge har støymusikk og sortmetall fått en renessanse. Jeg må innrømme at jeg for tre år siden var lite interessert i sjangeren overhodet: Hverken etoset eller estetikken traff på samme måte som den gjorde på slutten av 80-tallet, sannsynligvis fordi sjangeren på et tidspunkt ble stueren. Nå er situasjonen en annen.

    Bylarm Black har blitt gjenopplivet i år, etter noen års fravær fra festivalen. Det sier litt om appellen sjangeren har fått – også for et bredere publikum. Verdens presserende konflikter påvirker oss alle. En ung kvinne beskrev en av våre konserter som positiv eksorsisme: hun følte seg renset etterpå. Vårt skrik var ikke lenger bare vårt skrik, men alle kvinners skrik.

    Nylig besluttet kompisen min Elias Tafjord – en meget dyktig, skolert jazztrommis – å lære seg å spille metal. Fyren har alltid gått rundt med massiv sleik, men innrømmet at han alltid har vært en mørkets gutt. Han fortalte at han i metal-verdenen innså at teknikken var uinteressant, men at livene, historiene og miljøet gav ham kick.

    – Folka her ser livet på en annen måte. Metal fremstår som en slags dagbok for folk som kjenner seg igjen i følelser som er vanskelig å sette ord på, forklarte han.

    Gjennom å dundre løs på trommesettet fikk han endelig utløp for alt agget han hadde i seg – følelser som var så godt som umulige å forklare rasjonelt.

    Støymusikken ble hans redning. Akkurat som den ble det for meg.

    Hvorfor? Fordi bråket tvang oss ut vår tids verdinihilisme.

    Ikke omfavn apatien

    Jeg har ikke tall på hvor mange unge mennesker jeg kjenner som føler seg utmattet av systemet, av hverdagen, av alt som skjer i verden omkring dem.

    De er smarte, oppvakte og skoleflinke, men fremfor alt blaserte. Mange har kommet til et punkt der de virkelig føler seg maktesløse. Å lene seg inn i fortvilelsen, gir depresjonen gode vekstvilkår. Apati fremstår derfor som den eneste løsningen.

    VIL VÆRE VEKKERKLOKKER: Witch Club Satan (her ved bassist Victoria F. Røising) på Bylarm 2022. Foto: Kim Erlandsen, NRK P3

    Men å omfavne apatien er det samme som å stille seg likegyldig til en verden som nå står i fare med å utslette seg selv.

    Et premiss vi faktisk bør nekte å godta.

    Vår tid har behov for en alarmerende vekkerklokke. Og støymusikken er etter min mening en av få sjangre som fremstår som en genuin reaksjon på verden vi lever i.

    Oppløftende og frigjørende å skrike

    Witch Club Satan er skapt i den tro at sinne er en av de sterkeste følelsene vi har, og at det setter i gang bevegelse i oss. Vi tror at sinnet kan være hjelpsomt i kampen mot urett, og bruker sinnet som et etisk kompass å reagere på, og agere etter.

    Svartmetall er i sin natur teatralsk, og som skapt for iscenesettelse. Gjennom å transformeres til hekser, tillater vi oss å flørte med sider i oss selv vi tror folk vanligvis ville ha rømt fra, eller funnet frastøtende. På scenen kan vi være grimme, hysteriske og utagerende. Vi kan sette ord på de tingene vi kanskje ikke ville ha turt i dagliglivet. Adressere de problemene som andre kanskje ikke tør å adresse. Min erfaring er at man kommer langt med en superkraft.

    Dette året har vi blant annet samarbeidet med den Danmark-baserte, industrielle duoen John Cxnnor, som metal- og techno-folk virkelig bør få øynene opp for i 2025. For denne duoen er støymusikken hverken negativ, rebelsk eller brutal. Støyen er heller en sonisk lekeplass der fantasien og de kreative tankene får fritt utløp.

    DANSK DUO: John Cxnnor. Foto: Rasmus G. Sejersen, promo

    Selv kan jeg skrive under på at det er både oppløftende og frigjørende å skrike. Å skrike er det samme som å gjøre krav på å bli hørt. Å føle at du blir hørt, at du har en viss rekkevidde og evne til å påvirke, skaper grobunn for humanitet.

    Det skjer ekstreme ting i verden akkurat nå, og det verste som kan skje er at vi slutter å reagere og blir vant til å se bilder av døde barn.

    Støy har oppgjøret som betingelse, og kan ikke, og vil ikke, kunne utslettes, stilnes eller bringes til taushet. Sjangeren er dermed som skapt for ødeleggelse – og dermed også fornyelse.

    Vi kommer garantert tilbake til pop-balladene om kjærlighetssorg. Norge er tross alt et land som florerer av vakre popartister som «blir rådet til å roe ned på politikken».

    Men akkurat nå er det faktisk helt maktpåliggende å være hysterisk. Som Elias uttrykte det: «En atombombe lager mer lyd enn et knust hjerte». Sees i moshpiten!

  • – Gi meg foie gras terrine. Fett, salt og hedonisme

    – Gi meg foie gras terrine. Fett, salt og hedonisme

    «Om ingenting endrer seg i vaktplanen de neste 24 timene, skal du få låne min nye lærling for å lage maten og servere gjestene dine”, skriver Oskar Ørskog i en sms til meg. 

    Ørskog driver den populære Torshov-restauranten Liminal, som etter bare seks måneder etter åpning mottok den internasjonale bærekraftsprisen 360 Eat Guide.

    Foruten å drive en av Norges fremste restauranter, tilhører Ørskog en sjelden kategori mennesker som ikke utelukkende er opptatt av profitt. Han er derfor ikke fremmed for å gjøre catering på ett av mine gastronomiske skrivekurs en høstkveld i oktober. Han digger ideen om å lære FOLKET mer om mat og vin. Det er tross denne visjonen restauranten er tuftet på. Hvor ellers i Oslo får du syv retter til under 800 kroner?

    Jeg trodde jeg var gæren. Inviterer noen av våre fremste kokker og filosofer for å oppdra nordmenn. Inspirere dem til Å DYKKE NED I SANSENE. STÅ FOR NOE. VÆRE KVALITETSBEVISSTE. Heldigvis er Ørskog enda gærnere. Han ber meg om å stjele 40 McDonals-poser fra McDonalds i Storgata. Han skal gjøre en Liminal Big Mac med svele og tartar. Det blir lættis, mener han.

    Det går, som ventet er, til helvete. Jeg ender opp som hovedrolleinnehaveren i den syvende far i huset da det viser seg at samtlige McDonalds-ansatte nekter å gi fra seg poser og forpakninger. Ikke får jeg betale for dem heller. 
    – Bare la meg kjøpe 12 store burgere for faen!!, ber jeg på mine knær. Men de har for lengst innsett at jeg ikke kommer til å spise burgerne. 

    Jeg ender opp i telefonsamtale med en avdelingssjef i Oslo, en annen i Kambodsja, før det tikker inn en sms fra McDonalds’ markedsavdeling i USA. Beskjeden er klar:  Konsekvensene blir store dersom jeg benytter McDonalds-emballasje til noe annet enn nettopp McDonalds. ISÆR til gastronomi!

    Men vi har på ingen måte mistet motet. Ørskog og jeg bestemmer oss for å satse på god mat uten gimmick, med fokus på norske råvarer. Krabbesvele og jordskokk-is. Det myldrer av gode ideer. Og hva med å sette en av Norges yngste kokke-talenter på oppdraget? Oskar har fått ny lærling. Og han er mildt sagt imponert: “Hans navn er Teodor. Gi gutten 5 år, og han er bedre enn både meg og hele Statholdergaarden til sammen”.

    Hvem er denne lærlingen, og hvordan gikk samarbeidet?
    Les denne artikkelen for svar<3.




  • Bordeaux-vin på radaren

    Bordeaux-vin på radaren


    Foto: Beonit Guenot

    Nylig ble det publisert en omfattende artikkel i det prestisjefylte vinmagasinet La Revue du vin de France, med tittelen “Bordeaux sitt andre ansikt”.

    Artikkelen var ført i pennen av fransk og europeisk mester i blindsmaking Pierre Citerne. Eksperten hadde smakt seg gjennom hundrevis av produsenter – historiske så vel som fremoverlente – og kunne slå fast at regionens fremtid var svært lovende. 

    Skjønt endringen ikke er gjort i en håndvending. Jeg har ikke tall på hvor mange som rister oppgitt på skuldrene når jeg forteller begeistret om den sovende skjønnhetens renessanse. Byen er nærmest assosiert med arrogant og vulgær ny-rikdom, litt á la vestkantguttene på Frogner, noe som indikerer at vi har mistet både referansene og følelsen av historie. 

    Det er sant at Bordeaux er Adelen i vinverden, selve kraftsentrumet for klassisk vin. En god håndfull utfordring. Det er også sant at Bordeaux er et av områdene i verden med høyest konservatisme og tradisjon på vinmarken. Ikke desto mindre er Bordeaux altfor stort, og mangfoldig, til at man kan slå seg til ro med et slikt utsagn. 

    En av Norges fremste Bordeaux-eksperter Christer Byklum har bemerket at regionen har en tradisjon og historie som kan ødelegges med et pennestrøk. Så rebellen i dem er godt forkledd.

    Bak de tilsynelatende høye skuldrene, slottene og aristokratiene, finnes mye lidenskap, kunnskap og innovasjon. Faktisk florerer det av vinmakere som prøver seg frem, forsker på, og tar sjanser.

    Vinbøndene beskriver det selv som en nødvendighet. Verden er i endring, og det må holdes tritt med utviklingen. Salget av fine wine er ned 20-30% over hele fjøla. Ikke bare i Bordeaux.  Selv Grand Cru burgundere brenner forhandlere og importører inne med.

    Nå forbereder vinbransjen seg på kollaps i markedet. Er den stor, eller enorm? Det er spørsmålet. Heldigvis later det til at Bordeaux overlever krise på krise. Som Byklum uttrykker det: Bordeaux overlever alltid. 

    Hvorfor?

    Les hele artikkelen her.