Oslo befinner seg midt i en musikalsk gullalder. Det som skjer i byen nå, minner om New Yorks East Side på begynnelsen av 1970-tallet. Da de store klubbene stengte, oppsto legendariske loftsscener: musikere uten faste spillesteder okkuperte forlatte lokaler og skapte sine egne klubber, studioer og arenaer. Den samme energien finnes nå i Oslo, der små, uavhengige scener stadig dukker opp, blomstrer – og noen ganger blir værende.
Becco er et av disse stedene. Det har slått rot i hovedstaden og blitt et naturlig samlingspunkt for Oslos musikkinteresserte, og for alle som er nysgjerrige på hva som rører seg innen kunst og kultur. Her møtes unge og gamle over vin, musikk og samtaler som varer til langt på natt. Det er et sted som føles levende på tvers av generasjoner. Et hjem for dem som vil lytte, oppleve og dele.
Nå tar Becco steget videre. I tredje etasje åpner Loftet – en egen etasje dedikert til lytting, intime konserter og DJ-kvelder. Under Oslo World hadde rommet sin lavmælte, eksklusive førpremiere. Loftet føles allerede som noe nytt: En hybrid mellom lyttesalong og livlig bar, med nøye kuratert musikk og utvalgte cocktails.
Atmosfæren er det som skiller Loftet fra resten av Becco. Her skal både DJ-er og musikere få frihet til å utforske. En enslig samtidsfionolist skal stå like naturlig på scenen som Skatebård i bakgården om sommeren. DJ-ene får frihet til å grave i platelageret, vise roligere musikk og hoppe mellom sjangre. Loftet erstatter naturligvis ikke klubben, noen ganger trenger man bare et mørkt rom med tung bass, men det gir et energiskifte som mange setter pris på.
– Du kan spille dansbar musikk hele kvelden, det finnes ingen regler. Men du kan også spille smalere ting ved midnatt på en lørdag. Det er hele poenget, sier bookingansvarlig Erlend Mokkelbost.
Det er dyptgripende å erfare at det enda er mye som er uoppdaget i vår moderne tidsalder. Jeg ante ikke hva jeg kunne forvente da jeg bestilte flybillett til Cape Town i høst, men summen av inntrykk hadde umiddelbar virkning. Jeg innrømmer det: jeg er blitt fan av Sør-afrikansk vin.
Sør-Afrika assosieres ofte med Pinotage, landets egen drue som nærmest bare plantes her. Mange anser druen som såkalt lavkvalitetsvin med høy alkohol, kokt frukt og lite spenst. Men sørafrikansk vin har så mye mer å by på – fra kjølige Pinot Noir- og Chardonnay-dyrkende Walker Bay, til glohete Swartland med Cinsaut, Syrah og Marsanne. Eller førsteklasses Chenin i Stellenbosch og Franschhoek. Mulighetene er mange.
Fremtidens beste viner fra Sør-Afrika har en grunnleggende holdning til felles: De jobber naturlig med regenerativt jordbruk i vinmarkene. Metoden blir «naturlig», men smaken klassisk. Det er ikke mangel på bra jordsmonn her i Sør-Afrika, men det dreier seg om å utnytte den best mulig. Det er ikke gjort i en håndvending. Rundt omkring i Stellenbosch besøker jeg flere vinbønder som både er i stand til, og mindre i stand til, å gjøre dette.
Det blir hevdet at det gjelder å ha to tanker i hodet samtidig når man drikker vin fra «den nye verden». Området byr på et spenningsmoment fordi kvaliteten på området er tvers gjennom inkonsekvent. Sørafrikansk vin har gått gjennom mange faser – kommersielle, ikke-kommersielle, intetsigende, til og med ulovlige. Men tradisjon for kultivering av vin har nærmest like lang historie som i Vesten. Det sier litt om hvor kunnskapsløst det er å generalisere vin og områdene som produserer den.
Under det langvarige apartheidregimet og frem til 1994 led Sør-Afrika av boikott på eksportmarkedet. Sør-Afrika ble ikke lenger oppfattet som en seriøs vinnasjon, og dermed «glemt». Uten fremtidsutsikter, går kvaliteten følgelig ned. Vi får eksempler på mange intetsigende viner, relativt syntetiske med mye eik, og dessuten en hel del ulovlige tilsetninger.
I tiden etter boikott, og med Mandela bak roret, skulle «alle» investere i sørafrikansk vin, og satse internasjonalt. Politikk og gastronomi går hånd i hånd. En ny generasjon vinbønder skaper en ny bølge av kvalitets – og terroir-bevisst vin. Sørafrikanerne er, i motsetning til franskmennene, velsignet med relativt stødige temperaturer gjennom hele året. Det gir grobunn for svært vellykkede avlinger.
På min egen studiereise denne høsten var jeg fast bestemt på ikke å kjøre en typisk bucket list-tur. Det var uansett ikke høysesong. Jeg foretrakk å ta tingene som de kom. Fleksibilitet muliggjør eventyr. Plutselig kunne jeg oppleve Sør-Afrika gjennom perspektivene til en gjeng med eldre herrer, som jeg tilfeldigvis møtte på en vinsmaking hos anerkjente Rust en Vrede. Og hellet vil ha det til at dette tilfeldige møtet blir turens høydepunkt.
Vi snakker en gjeng vaskeekte eventyrere, med Nick Sloane i spissen, kapteinen som stod bak en av de mest berømte bergingsjobbene i vår tid. Da passasjerskipet Costa Concordia gikk under utenfor den italienske kysten i 2012, tok Sloane på seg utfordringen med å rette opp skipet, og slepe det til en havn i nærheten.
Fyren er som tatt rett ut av en Hemingway-roman. Han og kompisene tar meg med til 96 Winery Road, som ligger en drøy kilometer fra Ken Forrester Vineyards. Ken Forrester etablerte seg som vinbonde i 1993, da han kjøpte opp en gammel og forfallen vingård i Stellenbosch. Gården Scholtzenhof – tidligere Zandberg – ble etablert i 1689, bare ti år etter at Stellenbosch ble opprettet.
96 Winery Road er vinmakernes tilhørende restaurant, og den første sørafrikanske restauranten noensinne som ble oppført i The Wine Spectator Wine List Awards.
Det er her jeg skal få smake den beste Chenin Blanc-vinen jeg har kommet over i mitt liv.
Restauranten ligger midt i hjertet av det fantastiske Helderberg-landskapet. Inspirert av sørafrikanske smaker, bruker kjøkkenteamet kun ferske, økologiske og lokale ingredienser som tilberedes på åpen grill. Vi sitter rundt et langbord med fantastisk vin, og fyr i peisen. Vi peker ut vårt foretrukne, velhengte kjøtt som tilberedes i godt over en time. Mens vi venter serveres noen uforglemmelige vedfyrte, frøristede brødkaker, med røkt smør, olivenolje og urtesalt.
La oss meditere litt over vinen, signert Ken Forrester. The FMC. Også kalt »The Fucking Magic Chenin». En ekte ikon-Chenin fra Sør-Afrika. Selv Nick blir blank i øynene av den. Han er ekspert på Sør-Afrika, og dessuten stinn av gryn. Han kunne ha mesket seg i de mest prestisjefylte viner fra Burgund. Men for en eventyrer som Nick, er det historiene som betyr noe.
Vi spiser, drikker og hører fortellinger om guttas liv i bergningsbransjen. Tiden flyr. Plutselig har det gått seks timer. Min venninne og jeg er for sent ute til middagsreservasjonen på Test Kitchen. Men hvilken rolle spiller det? Vi har nettopp hatt en uforglemmelig opplevelse, og stiftet bekjentskap med noe av det mest interessante som foregår i vinverden akkurat nå.
Sjekk ut Kanonkop, en av Sør-Frankrikes beste produsenter av Pinotage. Med disse enkeltvinmarks-vinene tar Eben Sadie tilbake de tradisjonelle druetypene i Swartland, som i stor utbredelse har blitt erstattet med for eksempel Cabernet Sauvignon og andre trend-druer. Vinene er navngitt etter sørafrikansk flora og fauna, blant annet Pofadder (huggorm-type), Skerpioen (skorpion) og Kokerboom (lokal tresort).
Prøv en av de fantastiske vinene til smått legendariske Chris Alheit eller Adi Badenhorst. Eller hva med å sjekke ut mer alternativ vin, henholdsvis fra Duncan Sauvage, Scions of Sinai, eller Momento Wines?
Et annet hett tips er å følge med på Autenticos nye sørafrikanske partner, Peter-Allan Finlayson. Et relativt ukjent navn her hjemme, men i vinkretser lovprises den sørafrikanske vinmakeren. Han står bak de ettertraktede vinene fra Crystallum, og er nå aktuell med satsningen Gabrielskloof.
Det er bare å notere seg navnene, og glede seg over fremtidens vinland!
Nylig ble det publisert en omfattende artikkel i det prestisjefylte vinmagasinet La Revue du vin de France, med tittelen “Bordeaux sitt andre ansikt”.
Artikkelen var ført i pennen av fransk og europeisk mester i blindsmaking Pierre Citerne. Eksperten hadde smakt seg gjennom hundrevis av produsenter – historiske så vel som fremoverlente – og kunne slå fast at regionens fremtid var svært lovende.
Skjønt endringen ikke er gjort i en håndvending. Jeg har ikke tall på hvor mange som rister oppgitt på skuldrene når jeg forteller begeistret om den sovende skjønnhetens renessanse. Byen er nærmest assosiert med arrogant og vulgær ny-rikdom, litt á la vestkantguttene på Frogner, noe som indikerer at vi har mistet både referansene og følelsen av historie.
Det er sant at Bordeaux er Adelen i vinverden, selve kraftsentrumet for klassisk vin. En god håndfull utfordring. Det er også sant at Bordeaux er et av områdene i verden med høyest konservatisme og tradisjon på vinmarken. Ikke desto mindre er Bordeaux altfor stort, og mangfoldig, til at man kan slå seg til ro med et slikt utsagn.
En av Norges fremste Bordeaux-eksperter Christer Byklum har bemerket at regionen har en tradisjon og historie som kan ødelegges med et pennestrøk. Så rebellen i dem er godt forkledd.
Bak de tilsynelatende høye skuldrene, slottene og aristokratiene, finnes mye lidenskap, kunnskap og innovasjon. Faktisk florerer det av vinmakere som prøver seg frem, forsker på, og tar sjanser.
Vinbøndene beskriver det selv som en nødvendighet. Verden er i endring, og det må holdes tritt med utviklingen. Salget av fine wine er ned 20-30% over hele fjøla. Ikke bare i Bordeaux. Selv Grand Cru burgundere brenner forhandlere og importører inne med.
Nå forbereder vinbransjen seg på kollaps i markedet. Er den stor, eller enorm? Det er spørsmålet. Heldigvis later det til at Bordeaux overlever krise på krise. Som Byklum uttrykker det: Bordeaux overlever alltid.
Det var på en britiskinspirert bar i Paris jeg kom over begrepet «handshakes» for første gang: halve drinker til halv pris.
Jeg hadde to timer å avse i forkant av en middag i Marais-distriktet, og kunne ikke unngå å bli fristet av en erkebritisk bar i samme område.
Cambridge Public House skimtet med vinduer og dører på vidt gap ut mot fortauet; soul og funk-musikk strømmet ut av høyttalerne; rykende, varm kjøttpai og de lekreste cocktails ble fortært av solkyssede gjester som satt tett i tett rundt bordene.
Klokken var 18.00 på ettermiddagen, og jeg var tørst. En bitter negroni fristet. Røkt mezcal like så. Problemet er bare at en tung cocktail før middag ikke gir særlig grobunn for en vellykket kveld ute på byen. Det er smartere å ty til et glass cava. Det er dessuten ikke særlig fristende å betale nærmere 250 norske kroner for en ny, spennende drink man ikke vet om man liker.
Denne sensommeren i Paris ble mitt syn på cocktailer endret.
Baren introduserte meg for det de beskrev som tiny bits: rene, små smaksvekkere, av bartenderen beskrevet som cocktailens svar på middagens Amuse-bouche.
Siden Cambridge åpnet dørene i 2019, har stedet blitt en hit, nylig kåret til en av verdens 50 beste barer. Kanskje ikke så rart, da baren var sjokkerende forut for sin tid.
De forsto det som mange nå har skjønt: at den neste store drikketrenden kommer i små glass.
Fra Le Tagada Bar i Paris. (Foto: Presse.)
– Oslo henger etter med et tiår
De siste årene har «handshakes» blitt en stadig mer integrert del av barmenyene i de aller største storbyene.
Trenden ble tydeligere etter pandemien, da det amerikanske magasinet Food & wine, med godt over 4 millioner følgere, slo fast at «handshakes» var i ferd med å overta barmenyene.
Fordelene var åpenbare: En halv dirty martini var mindre smertefullt for lommeboken, og gjestene kunne fint vende hjem uten å føle seg overstadig beruset. Det fantes også et eventyrlyst-element i den nye trenden, slo redaksjonen fast: Man kunne smake på noe nytt, uten å forplikte seg til en hel cocktail.
Slik småretter og snacks dominerer restaurantmenyene i større grad enn tidligere, tilbyr barene «snack-sized»-tilbud på drinkene.
Trenden er nå på full fart inn i Norge, langt på vei i ferd med å etablere seg hos noen av byens restaurant-pionérer.
De siste ukenes store snakkis, Happy Ending, skapt av folka bak Nektar Vinbar, tilbyr nattkebab og halve martinis til folket.
– Mini-martinis klinger godt. Det er en drink som har litt vermut i seg, noe som passer godt sammen med snacksy mat man kan spise med hendene, sier daglig leder Veslemøy Hvidsten.
Når mat – og vinbaren åpner onsdag 6.mars, spås flere minis på menyen.
– Det er mulig å lage mini-utgaver av alle slags drinker, fordi bartenderne pre-batcher innholdet. Vi blander et større volum, tilsetter i mindre glass, og serverer as we go.
Også mannen bak de ujålete, fettdryppende sandwichene på Løkkas New York style bodega lover byens billigste drinker.
– Helt ærlig, du har aldri drukket så billig negroni i Oslo før, sier Nud Dudhia.
Kanskje kommer det ikke som noen overraskelse at det er mannen bak «New York»-revolusjonen som er blant de første til å introdusere nordmenn for trenden.
Dudhia ble for alvor kjent for Oslo-folk med sine mexicanske pop-ups under navnet Maiz. Han er også grunnleggeren av den kritikerroste Breddos i Mathallen i Oslo.
Som opprinnelig brite var det en selvfølge for Dudhia å bringe med seg internasjonale impulser da han flyttet til Norge for over ti år siden. Selv mener han at Oslo enda ikke kan kalles en storby, men at den norske mentaliteten er i ferd med å endre seg:
– Fine dining er ikke like fett lenger. En ny generasjon vil ha valuta for pengene, spise bedre, og forventer også langt bedre produkter på bordet, sier Dudhia, og legger til:
– Da må bransjen følge etter.
Selv har ikke briten kommet over ett eneste sted i Oslo som serverer halve cocktails.
– Jeg synes det er merkelig. Men det beviser egentlig bare at Oslo henger etter de fleste andre storbyer med ett tiår, sier Dudhia.
– Det må du nesten utdype!
– Bare ta Storbritannia. Der snakket man om progressiv thai-mat for ti år siden. Først nå snakker norske kokker om å løfte thaikjøkkenet et par hakk. I Norge har vi dessuten ingen skikkelig mathall som i Lisboa, Barcelona eller Stockholm.
Det er derimot ikke slik at Dudhia ikke elsker Oslo, og særlig det faktum at byen tar imot ulike kulturer med åpne armer.
– Nordmenn har vist seg å være svært nysgjerrige, og er opptatt av at ting skal skje. Jeg er glad for å være en del av utviklingen, og håper det fortsetter i riktig retning.
Tilby noe folk ikke visste at de savnet
Gjennom å tilby mindre cocktails til overkommelige priser tror Dudhia at de som ellers ville holdt seg til en øl, er mer villige til å prøve noe nytt.
– Akkurat som med gatemat-konseptene handler det først og fremst om å ha det gøy, teste ut nye ting og skape et tilbud tilgjengelig for flere.
Nå kan du snart få alle dine favoritter i halv størrelse. (Foto: Løkka deli.)
Den erfarne restauratøren utvider nå tilbudet på Løkka deli, og åpner bistro på kveldene. På menyen står solide hovedretter som entrecôte til under 200-lappen, vin, cocktails og, ikke minst, handshakes. Han spår at flere barer og restauranter vil følge etter i løpet av 2024.
– Er det først når innbyggerne er villige til å stå i kø for å kjøpe en brisquet sandwich til lunsj, eller drikke en halv cocktail bare for smakens skyld, at Oslo blir en storby på alvor?
– Ja, poenget i en progressiv restaurantby er å tilby noe folk ikke visste at de savnet, fastslår Dudhia, og legger til:
