Kategori: Satire

Jeg er 10 år gammel, og lever under samme tak som en kompromissløs kunstner. Pappa er en av landets mest profilerte musikere, en tordenbraker og buldrebasse. En av tingene som virkelig får det til å bruse i ham er folk som går rundt og kopierer andre spillestiler.

– Kopister gjør meg forbannet. Man kan ikke være kopist i improvisasjonsmusikk, ja, ikke i klassisk musikk heller! sier pappa og heller innpå en øl med sine med-musikanter.

Pappa er en streng mann. Han sier nei takk til oppdrag som kunne gjort ham rik. Han er særdeles opptatt av kvalitet, og hater lefling.

– Våre klassiske mestere går en trist tid i møte. Hvem hører på klassisk musikk i dag? Bare gamlinger, og de er jo døde snart. Hva skjer når de er begravet? Forsvinner musikken? Dette er spørsmål man må stille seg i dette kultursegregerte landet, sier pappa mens han henter ut billettene våre til Schuberts strykekvintett i C-dur.

Og så sitter vi der da, min lillesøster og jeg, og lider oss gjennom en tre timers lang konsert i Filharmonien.

Det hender vi hører på såkalt drittmusikk i skjul. «WHO LET THE DOGS OUT!» vræler vi mens vi hopper opp og ned på gulvet. En dag tar pappa oss i å glo på Mot i Brøstet. Han hiver TV-en ut av huset.

– TV er i grunn noe jævla drit, sier pappa.

Dagene går. Vi blir saktens vant til et liv uten TV, og begynner å lese bøker isteden. Pappa er fornøyd med det. Men han må ta stilling til ting han ikke ønsker å forholde seg til, slik som Idol.

– Hvorfor snakker alle klassekameratene deres om Idol? Spør pappa.

– Det er jo det folk snakker om, mumler vi.

Pappa blir forbanna. Han blir faktisk så forbanna at han nekter å servere pølser i brød i bursdagsselskapene våre fremover. Han vil utvide horisonter. På menyen? Grønn curry.

– Skikkelig mat og skikkelige holdninger, sier pappa og fyller opp skålene.

Den ene venninna mi gråter en skvett. Hun er vant med capriboller på boks.

– Nå er det party, sier pappa fornøyd.

Det nærmer seg juleavslutning på skolen. Klassen vår skal fremføre musikalen Grease. Men hva er det jeg ser? Pappa på bakerste rad, som holder seg for ørene. – De begynner å bli for gamle for villfarelser nå, sier pappa til læreren min. Han mener det er galt å oppmuntre elever som synger surt.

– Hva foreslår du? Spør læreren min spydig.

– Ta med ungene på Vertavo-kvartetten. Og forklar dem at det er slik man blir noe: Ved å øve og jobbe hardt, svarer pappa.

Pappa mener det er for mye fornøydhet ute og går. Det er han livredd for. Man må alltid bevege seg fremover. Om ikke stagnerer man.

Det er ikke alltid jeg forstår meg på pappa. Han virker snobbete, elitistisk og streng. Men han har fått mange beundrere, nettopp på grunn av sin dedikasjon. Pappaen min har aldri slurvet. Han har aldri gitt seg. Han har vært dypdykkende hver gang han har stått på en scene. Kompromissløshet har vært hans yrke. Kompromissløs-het har vært hans livsstil.

25 år senere innser jeg at pappa har gitt meg et mantra å leve etter: Gjør hva du vil, men gjør det skikkelig.

Dette innlegget ble først publisert i Klassekampen under spalten «Endelig Mandag» 19.november 2018.

Er det noe jeg ikke har særlig mye til overs for, er det smålighet. De fleste
kjenner minst én person som har dette skitne, lille trekket ved seg. Hvis du
blir invitert på middag av en smålig person, kan du regne med at det er du
som må handle alle ingrediensene. Når det er tid for oppgjøret etter et
spleiselag, vil herr eller fru smålig ha «problemer med Vipps». Hvis du
skylder tretti kroner derimot, må du tilbakebetale på røde rappen. En
smålig person glemmer aldri å føre regnskap.

Under et juleselskap fikk jeg nok av denne pokkers småligheten. Jeg hadde
invitert til et «spleiselag», der alle skulle ta med hver sin rett. Lag hva dere
vil, men sørg for at det er litt schwung på det, sa jeg. Den småligste fikk
ansvar for «ostefatet.» Det var idiotsikkert, tenkte jeg. Et ostefat er
hverken komplisert eller tidkrevende. Jeg så frem til et fat som bugnet av
oster, druer, kjeks og chutneys. Men så skjedde det verst tenkelige. Frøken
gjerrigknark banket på døren, og hva hadde hun med seg? Én brie.

Jeg fikk nok. Èn ting hadde vært hvis hun faktisk hadde dårlig råd, men
denne jenta tar seg råd til en påse kokain hver helg. Ikke engang en
drueklase var å skimte i horisonten. Det eneste jeg klarte å tenke på under
middagen, var den fordømte lille osten som skulle fordeles på ti personer.
Hvor lå rettferdigheten i det?

Jeg bestemte meg for gi frøken gjerrigknark en liten lærepenge. Hvordan?
Ved å snakke om «smålighet» rundt bordet. Det hele skulle fungere som en subtil, indirekte kritikk. Ved å snakke om emnet på generelt plan, ville hun
føle seg truffet. Og hvorfor ikke bruke min gjerrige samboer som
eksempel?

— Jeg hater smålighet, begynte jeg. — Hun ene i kollektivet, er skikkelig
gnien. Da hun inviterte til bursdagsfest, skrev hun ønskeliste på
facebookeventet, men serverte ikke så mye som et chipsflak til gjestene!

— Fy flate for en gnier! Lød responsen fra gjestene. Alle lo seg skakk. Til
og med frøken gjerrigknark. Hun hadde ikke forstått at det var henne jeg
rettet kritikken mot.

— Hun er den verste gnieren jeg har møtt, fortsatte jeg, – En gang vi gikk i
butikken, nektet hun en tryglende rumener å få panten hennes!
Mine tilhørere var rent sjokkerte. At det gikk an å være så smålig! Jeg
skottet bort på frøken gjerrigknark – hadde fortellingen hatt effekt? Åneida.
Hun gliste bredt mens hun forsynte seg grådig av den lille osten. Hva nå?

Jeg hadde ikke flere eksempler på lager. Min romkamerat var ikke så
gnien. Dermed gjorde jeg som jeg pleier: Smurte litt tjukt på.
— Hvis hun hadde vært mer gavmild, hadde folk likt henne bedre. Og dere
skulle bare sett hvordan hun vridde seg unna da …
Plutselig kom romkameraten min brasende inn døren. Hun var helt
rødsprengt i fjeset. I flere sekunder stirret vi forskrekket på hverandre. Så
sa hun:
— Jeg har hørt alt, Johanna.

Èn ting er sikkert: Man skal passe seg for å kritisere andre. For hva er
egentlig verst? Hun som tar med seg én brie på fest, eller hun som snakker
stygt om andre for å få frem et poeng?

Dette innlegget ble først publisert i Klassekampen under spalten «Endelig Mandag» 24.september 2018.