Kategori: Restaurants & Bars

Det var en av disse kveldene en vennegjeng har mye å feire. Jusstudent Waldemar hadde fullført sesongens siste – og mest beinharde eksamen, legestudent Ina hadde nettopp fylt år, og undertegnede hadde endelig sagt opp jobben til fordel for frilanslivet.  Sist, men ikke minst: Oslo hadde åpnet skjenkebevilgningen etter flere måneders tørke. Klart vi skulle feire med god mat og drikke.

Hele Oslo så ut til å være ute; unge og gamle flanerte lett beduggede gjennom gatene og parkene, som duftet av kull og grillet kjøtt og lunken øl.

Allerede i siget etter å ha drukket en flaske musserende, ankom vi Blås nye uteservering Lagunen, hvor Kampen bistro – en soleklar favoritt blant Oslos kjøkken – hadde såkalt BBQ-takeover denne helgen.

Vi bestilte like gjerne en flaske rødvin fra La Sorga – en sikker vinner. Proppfull av deilig, rød frukt, krydder og med et usedvanlig leskende preg, slik man så gjerne ønsker seg på sene sommerkvelder. Dessuten utmerket til grillmat. For vi tok nærmest for gitt at dagens meny i stor grad ville bestå av kjøtt, kylling og grilla grønnsaker.

Skalldyr for alle pengene

Det tok imidlertid ikke lang tid før vi måtte sette La Sorga på vent til fordel for syrefrisk riesling, hipp cider fra Telemark og Robinot Charme. Kveldens meny var nemlig skalldyr for alle pengene. Vinkelner Cesar, som jobber i vinimportørselskapet Non Dos, kjent for å ha ha en klar og tydelig filosofi bak produktene de importerer – hadde mengder av flasker han ønsket å dele med oss. Og vi var ikke vonde å be.

Kveldens første måltid var lekre østers fra Grimstad. En ordentlig delikatesse. Vi svelget dem au naturelle med en skvis sitron på toppen og drakk syrefrisk riesling til. En god apetittvekker.

Så fulgte de sarte, rosa rekene servert med grilla surdeigsbrød, salt smør og sitron. Så langt, så godt. Inntil Waldemar hadde noe å meddele.

Den bleke jusstudenten, født og oppvokst i Åros, har aldri skrelt reker før i hele sitt liv. Jævelen blir rett og slett flau. Han sier det rett ut:

– Jeg har et problem.

Ina og jeg forsikrer ham om at han er i de beste hender. Vi skal lære ham å skrelle reker som en ekte sørlending. Det viktigste er et godt håndlag. Han må være varsom som en erfaren elsker. Cesar skjenker glassene våre på ny under leksjonen mens han forteller om sine mange minneverdige turer til Grimstad.

En vinkelner av rang

Til rekene drikker vi en spontanfermentert Robinot Charme. Waldemar kommer med beundrende kommentarer om bouqueten.

Vår sommelier for kvelden, Cesar, er forøvrig blant de beste vi har møtt. Han ligger helt i toppen hva gjelder service. Det er sannelig ikke hver dag. Den kjente matskribenten Peter Mayle har bemerket et sted at dagens servitører er elskverdige og ivrige etter å tilfredsstille, men bare sjelden har de kunnskaper. En seriøs servitør, derimot, en såkalt karrierekelner, befinner seg i en annen divisjon. Han kan tilføre ditt måltid en ny dimensjon.

En slik vinkelner er Cesar. Han er en yppersteprest. Han står ved bordet vårt i flere minutter om gangen og deler sin entusiasme og kunnskap for vin. Selv om han har dårlig tid og mange gjester å yte service, gir han oss aldri inntrykk av at han må haste videre. Vi blir i overstadig bedre humør av hans nærvær. For vi vet at vi umulig kan være i bedre hender.

Sjøkreps og cider i skjønn forening

De neste rettene kommer kjapt. Sjøkrepsen serveres som den er, med ørlite basilikumolje på toppen. Kjøttet er delikat og mykt som smør og vi suger ut alt kjøttet vi klarer av det sprø, og livsfarlige, skallet.

Til sjøkrepsen får vi servert en deilig cider fra Notodden – en verdig erstatter for hvitvin, om ikke bedre. Denne varianten fra Vill & Villig har en egen friskhet som gir oss gåsehud. Waldemar bemerker at han aldri har drukket en så god cider før.

– Dette smaker av de kraftigste eplene. Det er første gang jeg prøver en vin som smaker av så ekte frukt, utbryter han henrykt og skyller eplemosten ned.

Cideren har virkelig en kraftfull, berusende smak av frukten. Det er jammen ikke rart at hester og griser i Normandie er viden kjent for å bli totalt dritings av nedfallsfrukten som har begynt å gjære.

Opphissede smaksløker

Etter halvannet år med total nedstengning har vi glemt hvordan det er å spise ute på restaurant og vente spent på den neste serveringen. Begeistringen er til å ta og føle på. Smaksløkene våre er opphissede.

Den neste retten på menyen, en hel ørret fra Hardanger, er kveldens høydepunkt. En perlemorsfarget fisk med kullstriper tvers over skinnet serveres med et nydelig flatbrød og en bolle med rause mengder seterrømme tilsatt sherrydeddikk og grovhakket purre. Så enkelt, og så usigelig godt.

– Nei, dette blir for mye for meg, sier Waldemar med blanke øyne.

– Maten og vinen blir jo bare bedre og bedre. Det blir som å sammenligne en greve med en konge i samme region – totalt nytteløst.

Ina og jeg er enige med ham og skåler over det smertefulle faktum.

Afrodisisk overdose

Overdosen av afrodisiakum etterfølges av en tallerken grillmat, bare for moro skyld tipper vi, og om vi så må si — noen bemerkelsesverdig møre biter økologisk kylling fra Hovelsrud Gård, smoked brisket med coleslaw, syltede grønnsaker og kokkens hemmelige dressing.

Jada, vi jafser det i oss, og drikker en eksklusiv Montesecondo Anfora laget på 100 prosent  sangiovese til. Druene er plukket for hånd og laget med ekte kjærlighet. Det kan vi smake. Denne vinen er en intellektuell utfordring uten å være for streng i kantene.

Etter måltidet får vi servert et par gode musserende for å rense ganen. Vi trenger hverken dessert eller søtvin i dag. Det holder lenge med en frisk Pet Nat og aromatisk Casa Belfi.

Vi takker Cesar for gode samtaler og utsøkt service, og er skjønt enige om at gjenåpning både føles og smaker bra.

– Det mest minneverdige og elskverdige med dette selskapet er jo faktisk at vi kan hylle maten. Noen får faktisk en klump i halsen når de skal hylle noe! roper Waldemar, entusiastisk etter måltidet.

Vi sjangler hjemover etter atskillige glass vin – lykkelige, mette og fulle av inntrykk.

Dette innlegget ble først publisert i Subjekt 15.06.2021

En guddommelig odør fyller rommet. Duften av hvitløk, kjøttkraft og vellagrede oster. For meget for noen. En bit av himmelen for andre.

Vi ankommer resutauranten som har fått navn etter en arketypisk romer: «God med kniven», en rent ut arrogant type, kvikk i replikken, men varm og elskverdig på bunnen. Og folkene som jobber her, passer utmerket til beskrivelsen.  

Rause porsjoner

En direkte, flørtende og passelig arrogant italiener tar vår bestilling (alle som jobber her er italienere). Vi bestiller en aperitif for å skjerpe apetitten, og biter oss merke i en drink kalt negroni sbagliato.

– I will tell you the story about the negroni sbagliato, sier vår servitør og forteller om en ubrukelig nevø som manglet gin og erstattet den med musserende vin. Er det ikke vakkert å tenke på at såkalte «feil» på kjøkkenet ofte ender opp i nye, geniale oppfinnelser? 

Vinkartet er omfattende og sammenfatter Italias 21 regioner. Her er det bredde som gjelder! Vi liker det! Allikevel er det i retning Milano vi befinner oss i matveien, kan vår servitør fortelle. Hva dette betyr, er ikke godt å si. Vi lar vår mann bestemme kveldens meny.

Antipasti. Tre typer bruscetta serveres på et fat – cherrytomater, artisjokkrem og sort olivenkrem. Utmerket på smak. Vellagrede oster, artisjokker, oliven, pølser og skinke av uforlignelig kvalitet på et annet. Og deilig, ferskt brød i tillegg til alt dette.

– Dette er virkelig rause porsjoner, bemerker vårt spisefølge. Man blir nesten mett bare av forrettene her. Vi velger å ikke spise for meget av brødet som er servert til spekematen, ettersom tre porsjoner pasta venter.

Akk! Hvilket utsøkt håndverk på spekematen! Grovstrukturert, med hvitt fett og friske, røde muskler. Smaken av Prosciotto de Parma. En silkemyk, mildt krydret delikatesse.

Vi kan formelig kjenne smaken av pinjeskoger og kastanjelunder som den friske luften og de lette vindene har brakt med seg under modningen. Og osten er så vellagret at den så å si detter fra hverandre. Slik skal det være. Med tiltagende alder blir parmesanen sterkere på smak og enda mer delikat. Det eneste som mangler er litt god olje. Brødet blir kjedelig uten en følgesvenn å dyppe det i.

Tre porsjoner pasta følger, og blir servert i to omganger ettersom vi deler alle. Blir man noen gang lei? Pasta finnes i minst 300 former, og hver enkelt av dem virker som skapt for sin utfyllende følgesvenn: Sugo eller ragu, kjøttbuljong, smeltet smør eller ganske enkelt noen dråper frisk olivenolje.

Smaken av Milano

Linguine med pesto, kongereker og stracciatella – det kremede hjertet i en burrata. Fra Liguria kommer pestoen, en aromatisk saus laget på bassilikum, hvitløk, pinjenøtter, parmesan og olivenolje. Presentasjonen er mesterlig, og smaken like så. Pastaen er nydelig på konsistens og nesten litt søtaktig på smak.

Pappardelle med en herlig, kremet fløtesaus med mengder av steinsopp og trøffel. Det sorte gull som vanligvis drysses ørlite forsiktig over en rett og gir vage antydninger til luksus, er grovt høvlet over denne rett. Utsøkt!

Er det kanskje dette som er smaken av Milano, spør vi oss. Italias enkle, jordnære sjel kommer her med freidighet og ekstravaganse!

Vi er egentlig mette når siste pastarett serveres, men bigoli all’ Amatriciana ser virkelig delikat og presentabel ut. En klassisk tomatsaus, guanciale og pecorino. Intet mer, intet mindre. Tatt vår entusiasme i betraktning er den allikevel en stor fallhøyde. Tam, kjedelig og søt. Nærmest som en boks spaghetti ala capri på smak. Hva kan ha skjedd her? Har far på kjøkkenet sovnet? Feilen er utilgivelig når det er snakk om en så enkel rett. I det italienske kjøkken kompenserer omhyggelige prosesser for enkle ingredienser. Men dette smaker hverken av tid eller flid! 

Heldigvis er vi for lengst mette og fornøyde. Alt i alt er Rugantino en virkelig sjarmør. Vi har savnet ett sted som viser bredden i det italienske kjøkken. Grezzo har utvilsomt befestet sin posisjon som Michelin-svaret på det italienske kjøkken her i byen, men Rugantino er stedet å gå dersom du ønsker et godt alternativ for lommeboka. Vi betalte i underkant av 2.000 kroner for to gigantiske forretter med brød, tre hovedretter, seks glass vin og én negroni. 

– Denne restauranten minner meg om tidligere tider da Villa Paradiso var helt nytt og det ikke eksisterte noe lignende i Norge, sier vårt spisefølge. Vi blir nostalgiske og bestiller en sort kaffe for å gjenvinne den tapte balanse.

The waiter pours us an excellent champagne. So modern and light and crisp and subtly sweet. And a riesling from Alsace to die for. Cheers, my lovely girlfriends. Love is a brutal game. Let’s drink our sorrows away …

Le grand chef magnificent at bar amour, Halaigh Whelan-McManus, serves artwork on a plate. He is a world star, for real, in terms of cooking. With background as chef at Noma, and head chef at Maemo. And now he is here.

And a wonderful dinner is served: Something as simple as a salad sandwich, served with a mussel-emulsion … And then a generous drizzle of parmesan to marry the flavors. What else? Roasted leek on a soft bed of cod roe, scattered with shredded, dried tuna … And finally: a schnitzel, rich and tasty and fatty ….

Jonas and Halaigh cook their food on two portable induction hobs in the small bar. They want it intimate and homely. And when a dish becomes popular, they remove it from the menu.

– Thank you for bringing me here, Johanna, Ina says.

– Imagine how cheated I would have felt drinking a boring barbera and the same pizza I always eat on the floor below, and then someone tells me that you get food from the earlier maaemo chef upstairs, at almost the same price!

I laugh and cheers with her.

At midnight we go home and shed a few tears over the beautiful sorrows that exists in what we call life.