The Vietnamese-French chef Téo Barazer is soon to be seen at Kampen Bistro in Oslo. Get a sneak-peak on his dishes.
Photos: Amandine L.
13th of february. Spring has just arrived in Bordeaux. The Vietnamese-French chef Téo Barazer is standing outside talking to the «oyster-man» who has delivered oysters to his restaurant since day one. They discuss whether an oyster should be eaten natural, or with a little vinaigrette added.
Téo Barazer became famous overnight when he started a restaurant in the middle of nowhere in the early 2000s. Now he runs Chez Bibi, «the place to be», as it says on the mirror just inside the entrance.
The food is simply amazing. But the man himself is even better;)
Téo often tells me he has had no luck in life. It has only been a lot of problems. And shitloads of work.
I know he’s right.
You see, this guy laughs a lot.
And I happen to believe that there exists waaaaay more laughter among melancholists.
– I started this restaurant because I wanted to be my own chef. I want to be free, Téo says.
He compares the mentality in a French cuisine with the army. Everybody is screaming, shouting and fighting. As a student he looked for a way out. Or a new way in.
– I spent one year in San Francisco and Mexico and witnessed a lot of chefs smoking pot while making food very gently and cool, he says.
– I told myself we don’t need armystyle. It doesn’t make any sense anymore. I decided to open my own restaurant and make it cool;)
Btw: His biggest dream in his present years was to become a rockstar.
– I studied music in school. I really tried to make it, but nobody bought my albums, he says and laugh.
Musicians & chefs have luckily something in common, he continues:
– When you make the mise en place in a kitchen, its all about repetition, he says.
– You repeat and repeat and repeat, just like when you practicing your instrument. In the evening you play a concert, with different people in the audience.
Téo serves me an amouse-bouche he just made with todays fish from the market. He wants to seduce my norwegian palette.
– I have a plan, Johanna. Hear me out. I want to meet a norwegian fisherman in Oslo and make food with your products. But I also want to bring some local, smoked fish from Bordeaux, he says.
– It’s a cool idea because the Norwegian people are the best people for smoked fish. You guys eat fish as your comfort food, just like I do!
I take a bite. It is the freshest piece of fish I have eaten for a long time. It was, as the hedonist Anthony Bourdain once described it, a protein rush to the cortex, a clean, three-ingredient high, eaten with hands. Amen.
Remember to reserve your ticket for BORDEAUX TAKE-OVER here.
This is a famous, old fashioned-recipe from France. Ernst Hemingway even wrote a hommage to this simple, elegant and tangy composition.
Potatoes and raw fish are marinated in grape oil. A lot of black pepper , onions, carrots, garlic and herbs are also added.
We both agree that we don’t find interest in food that has been slathered with too much sauce, mayonaise or what so ever. It often seems that the other ingrediens is there to hide the product. But if you use fresh, beautifully delicate whitefish, you want to elevate it, not hide it , right?
EMBRACE THE ACID.
– This is traditonally a winter salad. Back in the days people only afforded the potatoes. But the oil make the vegetables even more nourishing, Téo explains.
I tell him I love it.
– YEAH! Don’t you think this is very French, but Norwegian style? It could have been a norwegian recipe!
– Oui. Let’s serve this for our guests in Oslo, I say.
– Oui d’accord. Maybe I change my mind. Let’s keep the surprise, its better with surprises, Téo answers and smiles slyly.
– Téo, I’ve been wondering about something for a long time, I tell him.
– Why does Bordeaux have so few classical bistros? It seems that American concepts are taking over the city. There are an enormous number of brunch places.
– You are right, Téo replies.
– People love brunch in Bordeaux. I don’t know why. Maybe because people are hungover all of the time.
Great wine. Worth the hangover.
– Even you refuse to be a tradisionalist, I continue.
– You tell me you serve french classic food, but your food is completely opposite!
– I actually make grandma-food, Johanna, Téo replies.
– Seriously? I would say you were more modern and crazy. I mean: Fish heads? Sardines with gingerbread filling? KIMCHI AND SNAILS?
– Kimchi with snails is really old fashioned, he says.
– You have a volcanic island in Korea called Jeju. The habitants live for over 100 years. The secret is seafood. They eat fish every day. Kimchi with snails is a part of their everyday-diet, girl.
I shrug my shoulders. I am constantly learning something new about this industry …
And not it’s time for desert! Téo is famous for this one.
– Why do you make tiramisu in a french restaurant? I ask him.
– People ask me that question all the time. I make it because it’s my favorite dessert, Teo says and fills an enoooormous portion straight from the long pan.
For tre år siden hadde hun aldri jobbet på et kjøkken. Nå jobber hun som sjefskokk på en av de beste latinamerikanske mat – og cocktailbarene i Bordeaux. Historien starter med en julekjeks.
Foto: Camille Pichery
Jeg må innrømme at det kan være forfriskende å stikke innom den latinamerikanske mat – og cocktailbaren Malavida en gang iblant for å slenge på krakken med en pisco sour foran meg. Her eksisterer en Calle Ocho-stemning som er sjelden å finne i ett land som gjerne regnes for å være litt mer overfladisk enn gjennomsnittet.
Malavida består av en gjeng med latinamerikanske gærninger; de mannlige bartenderne rister på hoftene i takt med musikken og gir deg et vått kyss på kinnet idét de serverer deg kveldens forfriskninger. Mine kvelder på denne baren har mildt sagt vært … anti-franske.
Men det er Javi – den eneste kvinnen i denne sjappa – som spiller hovedrollen i denne artikkelen; kanskje er jeg ikke helt objektiv, ettersom hun også er min beste venn. Jeg møtte henne i Bordeaux i fjor, og visste at jeg hadde funnet et menneske for livet.
Det er mye å si om Javi. Først og fremst er hun restaurantsjef i en mat – og cocktailbar som gjør seg stadig mer bemerket i Bordeaux for sine hyperkreative kreasjoner. Det er mildt sagt imponerende at hun gjør alt alene. Ikke engang oppvaskhjelp har hun hatt de siste to årene (gutta har gitt henne en hjelpende hånd en gang iblanti de hardeste skiftene;)). Dette kvinnemennesket har nerver av stål. Hun er en fighter av rang.
Men det er mer. Javi tar pedikyr og manikyr i helgene. Hun tar en middagshvil hver dag og minner meg på å gjøre det samme, av den enkle grunn at “we are not men, we don’t stress”. Hun har bølgende, sort hår. Hun har de vakreste øynene jeg har sett. Hun er en utømmelig kilde av kunnskap og visdom. Hun fremstår tidløs. Jeg vil gå så langt som å si at for meg så er hun en jævla helgen.
Innbyggerne i denne byen hadde hatt jævlig godt av å ha Javi som deres personlige coach. Jeg har sagt til henne at hun burde begynne å ta betalt for å fylle den treige knollen deres med deilig innsikt. Men det later til at hun liker å dele …
Javi gjør ingenting uten intensjon. Hun oppsøker ikke mennesker for å kaste bort tid. Hun gjør tiden levende. Hun har sansen for dem som konstant undrer seg over livet.
Hun forstår seg ikke på uærlighet, intellektuell latskap og mennesker som reiser verden rundt, men som likevel ikke har “det bidige grann å fortelle”. Hun advarer meg mot å meske meg med middelmådighet, for til slutt blir man nøyaktig som dem eller det man omgir seg med.
Det min venninne finner mest inspirerende i livet, er å bevege seg fremover. Her forleden møtte hun en kompis på kaffe, og i etterkant var det nettopp hans ubendige karakter hun trakk frem som mest inspirerende:
– Johanna, today my friend told me that he still has not arrived to be the man he wants to be. He is so self-aware. That was inspiring to watch.
Hver gang jeg henger med huet over en eller annen latterlig problemstilling, sier Javi det som det er:
– Take this opportunity to grow, Johanna. This is life telling you are challenged. And you are going to fix it.
– BUT I DON’T HAVE THE TOOLS, svarer kanskje jeg, ofte med gråtkvalt stemme. – THEN GO GET THE TOOLS! svarer hun.
Så stikker vi på gymmen og pumper jern.
– It’s important to develop different amounts of skills and abilities in life to be ready for everything, sier Javi fornøyd mens vi inntar hver vår proteinshake på vei hjem. Beina våre er som gelé.
Min venninne vet hva hun snakker om. For tre år siden hadde hun aldri stått på et hot kitchen. Nå er hun headchef. Historien begynner med en enkel julekjeks.
Jeg møter Javi og grunnlegger av Malavida Fran Guichard en sen kveld i februar for å teste nye retter og cocktails i restauranten deres.
Da Javi spurte sjefen selv om tillatelse til å reise, var han i tvil. Han må innrømme at den norske venninnen så temmelig gæren ut; ikke bare hadde hun platinablondt hår, var rent ut frekk i kjeften og skrev kritiske artikler om gastronomi; hun spilte også black metal som om hun var besatt av djevelen! En litt odd kombinasjon?
Likevel, når alt kommer til alt, er det nettopp disse folka han er svakest for, forklarer Fran. Mennesker med såkalt driv.
Han falt pladask for Javi da han møtte henne for første gang. Historien hennes var unik. Og den bar preg av risiko, slik suksesshistorier gjerne gjør.
Hun flyttet fra Chile til Frankrike for tre år siden uten hverken jobb eller fremtidsplan. Hun behersket ikke engang språket. Hun brukte sine siste slanter på en flybillett til Frankrike og en buffer for en måned uten jobb. Hun kjøpte ingen returbillett.
Noen måneder senere vandret Javi fra restaurant til restaurant med en CV i hånden. Hun søkte jobb som oppvasker. Responsen fra restaurantene var alltid den samme: Vi trenger ikke folk akkurat nå.
– I dont give a shit, just take my fucking CV, svarte Javi.
Men hun kastet ikke bort tiden mens hun søkte jobb. Det var juletider i Frankrike, så hun besluttet å bruke siste sine sparepenger på ingredienser for å selge julekjeks. Hun hadde på følelsen at det var smart å ofre middagene til fordel for mel og sukker …
En dag kom hun til restauranten Buenavida og datidens sjef fortalte henne at de ikke var ute etter noen. Javi sa utmattet: –Bare ta CVen min.
Et par dager senere ringte en mann kalt Fran henne i forbindelse med åpningen av en ny restaurant kalt Malavida.
Han ba Javi om å komme til intervju. Denne dagen tok hun bilder av kakene sine for å selge dem på Instagram (selv om hun ikke kjente noen i byen.)
Hun tok med kjeksene på intervjuet, fortalte Fran og Buenavida-kokken sin historie, og ba dem prøve. Fran bestilte 60 julekjeks til den store åpningen som skulle matche en spesifikk cocktail.
– Jeg må innrømme at julekjeksene hennes gjorde meg nysgjerrig, sier Fran.
– Jeg smakte på én, og den var …. Ekstremt god. Alle elsket dem.
Like etterpå ble Javi ansatt i restauranten for å lage desserter og hjelpe til med oppvasken.
– Hun trodde hun skulle stå for kakene, men det var ikke hele sannheten, sier Fran og smiler lurt.
– Hun skulle bli kokk. Hun bare visste det ikke enda.
Kanskje minnet Javi om Fran selv da han møtte henne for tre år siden.
Han forlot skolen i en alder av 17 fordi han ikke likte undervisningsmetodene. Han har reist verden rundt. Han startet sin karriere som DJ. Han har vært med på å starte en mengde vellykkede bar – og restaurant konsepter.
Og alt er selvlært.
– Everybody’s free to learn everything, slår Fran fast, og legger til:
– Det er Javi det perfekte eksempelet på. Hun hadde bakgrunn fra konditor-bransjen og ville kun lage desserter i restauranten vår. Hun var skoleflink. Men det er ikke en god ting, synes jeg. Hvis du jobber på et kjøkken og ikke vet hvordan du lager entrecote eller frites eller ceviche, vil det bli ganske trist for kokke-sjelen din etterhvert, medgir Fran.
Han mener at alle bør strebe mot å tilegne seg kunnskap om så godt som alt i sine respektive felt.
– Du er journalist, ok. Du skriver om restauranter og musikk. Men i morgen må du kanskje lage en politisk artikkel. Det er først når du kan alt at du kan kalle deg skikkelig proff, sier Fran og nikker i min retning.
Han tror at Malavida åpnet en dør for Javi. Og da hun åpnet den døren, tok hun karrieren til et helt nytt nivå.
Det er ingen tvil om at Malavida har peaket i omdømme etter at hun tok over grytene … Nå serveres en tartar som jeg ikke kommer til å glemme med det første. Det blodrøde, ferske kjøttet er dandert lag på lag, som et stort tårn. Og ikke bare ser det slående ut; tartaren er blant de beste jeg har smakt.
Hemmeligheten bak tartaren er brunet smør, forklarer hun. Smøret forsterker smakene i pepperet og gir retten karakter.
Eller denne katsusandoen. Maken til umami-bombe:
Hvordan vil dere beskrive en klassisk rett på Malavida? spør jeg.
– Menyen reiser gjennom hele stillehavskysten i Latin-Amerika. Rettene har en tydelig identitet, men vi gjør en twist med hver rett. Den eneste retten som er tro mot den klassiske oppskriften er ceviche fra Peru, forklarer Fran, og legger til:
– Alt det andre er våre kreasjoner. Vi elsker å leke med mat.
Den største forskjellen på det franske og det latinamerikanske kjøkkenet, er sistnevntes hang til fest, forklarer Fran.
– Hjertet i det franske kjøkkenet har alltid vært sausen; i Spania finnes det ingen ingredienser eller produkter som definerer kjøkkenet vårt. Men vi deler alle retter. Småretter og cocktails er en del av vår kulturelle identitet. Vi serverer mat som om hver dag var en fest.
Malavida er kort sagt en maktdemonstrasjon i hvordan feste som i Spania.
– Det er kjernen i konseptet vårt; maten var aldri det viktigste. Det var festen, sier Fran og smiler.
Ikke desto mindre er det spanske kjøkkenet blant de mest kreative i verden, forklarer han. Spanske kokker åpner restauranter over hele verden, fra Miami og London til Dubai, men sjeldent i Paris.
Hvorfor? spør jeg.
– Fordi det er ekstremt vanskelig. I Frankrike og Bordeaux er menneskene lukkede og ganske overfladiske. Servicen på restaurantene er også helt elendig. Kanskje gjenspeiler restaurantene kundene; de er irriterte fordi franskmenn alltid klager. Det er en ond sirkel.
Han tar en stor slurk av sin pisco sour og ser faktisk litt brydd ut. Kanskje lurer han på hvorfor han flyttet hit i utgangspunktet.
– Frankrike kommer alltid til å være Frankrike. Jeg elsker landet. Problemet er folkene.
I Spania derimot, eksisterer det hverken filter eller overfladiskhet. Med en latina ved din side, kan du være sikker på hvor du har vedkommende. På godt og vondt. Det er normalt at gutter slåss på fest og blir venner etterpå.
Det får Fran til å tenke på en poetisk liten skildring han har gjort seg:
– You love me? Baby, I don’t love you, but I will tell you why I don’t love you. And then we can start loving each other. Because we are honest.
– Malavida is honest.
Undertegnede synes det er morsomt å tenke på hvordan et folkeslag og deres kultur spiller inn på en restaurants atmosfære. Akkurat som med spanjolenes temperament, er rettene tvers gjennom ærlige.
– We make something unexpected with clean products, forklarer Javi. De unngår store endringer og tungvindte teknikker i møte med ingrediensene.
– You do as the scandinavian people then, sier jeg.
–Vi tar tilbake betydningen av ordet restaurant; to restore – å gjenopprette. Vi har lyst til å se oss i speilet og føle at samvittigheten vår er ren. Det er ikke vår feil hvis gjestene føler seg elendige morgenen etter.
– Haha, exactly! Å ha evnen til å spille både lekent og vakkert med enkle ting, er den vanskeligste delen av yrket, sier Javi.
Hun forklarer at dagens forbrukere har større behov for å vite hva de faktisk spiser. En viktig del av servicen deres er å fortelle historiene bak rettene, hvor man fikk tak i produktene og hvordan råvarene ble tilberedt.
Man begynner kort sagt å å forberede tankene – og kroppen – på den nær forestående opplevelsen.
– Opplevelsen vil være en helt annen. Også i etterkant av måltidet.
Javi bruker en av hennes mindre kjente retter på menyen som eksempel; fisk med kald potetpuré. Folk blir umiddelbart skeptiske til noe så kjedelig som fisk og potet – og retten bestilles sjelden. Den kommer ut kanskje én gang per skift. Men det er en skikkelig god rett.
– Når gjestene våre prøver retten, bestiller de som regel en til. Jeg forteller dem at dette er fersk tunfisk fra denne og denne produsenten, at denne deilige og salte pureen er typisk fra Peru med en hel del krydder og sitron, at dette er en saus laget på mynte, og den serveres med agurk og litt hakket rødløk.
Javi begynner kort sagt å flørte med gjestene sine. Og i Frankrike må folket bli forført. Sånn er det med den saken.
– Let me explain you this dish, sier Javi og setter øynene i meg.
Og så begynner hun å legge ut i det vide og det brede om utførelsen av denne juvelen av en rett:
– You see how you can completely change the experience before and after the dish just by explaining what it is? sier hun entusiastisk og ler.
– IT’S ALL ABOUT TO ACTIVATE PEOPLE’S IMAGINATION BEFORE ACTUALLY EATING. IT’S ALL ABOUT THE WORDS.
– Mat og cocktail-verdenen vil alltid være en utveksling av kulturer, sier Fran.
Og kanskje er det derfor vi alle lokkes mot bransjen, når alt kommer til alt:
– Restaurantverdenen er en verden av kunstnere – musikere, dj’er, kokker, journalister, stylister. Vi er fanatikere på mange måter,og forer oss på energien fra menneskene som kommer for å se oss.
– Jeg håper at Malavida kan bringe en friskhet til det norske kjøkkenet; litt farger, smaker og ….
Og kanskje en flørt uten alt for mye spill imellom, tenker jeg i mitt stille sinn.
ENGLISH VERSION:
You love me? Baby, I don’t love you, but I will tell you why.
Meet Javi, one of the up-and-coming chefs in Bordeaux right now.
Foto: Camille Pichery
I have to admit that it’s kinda refreshing to pop into the Latin American food – and cocktail bar Malavida once in a while. Here you’ll find a Calle Ocho –vibe that is rare to find in a country that is often considered to be a little more superficial than most places in the world;)
Malavida consists of a bunch of Latin American seducers; the bartenders shake their hips to the music and give you a wet kiss on the cheek while serving you a pisco sour. My evenings at this bar have been… anti-French, to say the least.
But it is Javi – the only woman in this restaurant – who plays the main role in this article; maybe I’m not completely objective, as she is my best friend. I met her in Bordeaux last year and knew I had found a person for life.
There is a lot to say about Javi. First and foremost, she is the headchef in a food – and cocktail bar that is becoming more and more reknown in Bordeaux for its hypercreative creations. She has done everything all by herself, even the dish washing, the last two years (the guys have sometimes given her a hand in hard shifts – let’s acknowledge them for that<3). This woman has nerves of steel. She is a fighter in every manner of the word.
But there is more. Javi book us an appointment at a nail saloon for pedicure and manicure in the weekends. She does her sacred 30 min nap in the middle of the day and reminds me to do the same, simply because «we are not men, we don’t stress». She has wavy, black hair. She has the most beautiful eyes I’ ve ever seen. She is an inexhaustible source of knowledge and wisdom. She appears timeless, yes, I would go as far to say that to me, she is a damn saint.
I think we all should have Javi as our personal coach. I’ve told her she should start getting paid to fill people’s lazy heads with delicious insights, but I think she just enjoy to share …
This woman does nothing without intention. She doesn’t kill time, but make every hour alive. She loves people who are constantly wondering about life.
She doesn’t understand dishonesty, intellectual laziness and people who travel the world, but who still don’t «have anything to say». She warns me not to swallow mediocrity, because eventually you become exactly as those people you surround yourself with.
What my friend finds most inspiring in life is moving forward. The other day she met a friend for coffee, and it was precisely his seeking character that she pointed out as most inspiring:
– Johanna, my friend told me that he still has not arrived to be the man he wants to be. He is so self-aware. That was inspiring to watch!
When I get frustrated over a ridiculous problem in my daily life, Javi tells it like it is:
– Take this opportunity to grow, Johanna. This is life telling you are challenged. And you are going to fix it!
– BUT I DON’T HAVE THE TOOLS, I answer, overwhelmed by tears.
– SO GO GET THE FUCKING TOOLS! she replies.
Then we hit to the gym and pump some iron.
– It’s important to develop different amounts of skills and abilities in life to be ready for everything, says Javi happily as we consume a protein shake on our way home. Our legs are like jelly.
My friend knows what she’s talking about. Three years ago, Javi had never worked in a hot kitchen – just in the cold room making salads or desserts. Now she is a headchef. Her story is remarkable, and starts with a simple christmas cookie.
I meet Javi and founder of Malavida Fran Guichard one evening in February to test new dishes and cocktails in their restaurant.
Javi has just been invited to Oslo to do a pop-up in March, and I am supposed to choose the dishes for this norwegian night.
When Javi asked the boss himself for permission to travel, he had doubts. He has to admit that her Norwegian friend looked rather crazy; not only did she have platinum blonde hair, was downright rude and wrote critical articles on gastronomy; she also played black metal like she was possessed by the devil! A slightly odd combination?
Nevertheless, when it all comes down to it, it is precisely these people for whom he is weakest, explains Fran. People with drive.
He fell head over heels for Javi when he met her for the first time in 2019. Her story was unique. And it had this mark of risk, as success stories often do.
Javi moved from Chile to France three years ago with neither job nor plan. She didn’t even know the language. She spent her last money on a plane to France and enough to live one month with no job. Without a return ticket.
A few months later, the Chilean woman wandered from restaurant to restaurant with a CV in her hand. She applied for a job as a dishwasher. The response from the restaurants was always the same: We don’t need people right now.
– I don’t give a shit, just take my fucking CV, Javi replied.
She didn’t waste time while looking for a job. It was christmas season, so she decided to spend her last money in ingredients to sell Christmas cookies meanwhile she found something. She had a feeling that it was clever to spend her last euros on flour and sugar rather than dinner for herself.
One day she arrived to the restaurant Buenavida and the chef of that time told her they where not looking for anyone. And Javi said exhausted: –Just take my CV.
A couple of days later Fran called her because he was opening Malavida.
He asked Javi for the interview, and that day she was actually taking pictures of her cookies in the city to sell them in Instagram (even though she didn’t know anyone in the city.)
So it was time to go to the interview and Javi arrived with her cookies. She told Fran and Buenavida chef her story and they asked me to try. Then Fran order her 60 cookies for the big opening to join a cocktail and asked her to do a test day.
– I have to admit that her cookies made me curious, says Fran.
– I tasted one, and it was… Extremely good.
Fran hired Javi for doing desserts and washing the dishes and helping the chef.
– She thought she was going to be responsible for patisserie, but that wasn’t the whole truth, says Fran and smiles slyly.
– She was going to be a chef. She just didn’t know it yet.
Maybe Javi reminded Fran about himself when he met her three years ago. He describes himself as an «autodidact». He left school at the age of 17 because he did not like their teaching methods. He has traveled all around the world, first as a DJ, later as a restaurant owner. He has helped start a number of successful bar – and restaurant concepts from Paris to Bordeaux.
And everything is self-taught.
– Everybody’s free to learn everything, Fran asserts, and adds:
– Javi is the perfect example of that. She had a background in the pastry industry and only wanted to make cakes in our restaurant. But that’s not a good thing, I think. If you work in a kitchen and don’t know how to make entrecote or frites or ceviche, it will get pretty sad for your chef-soul eventually, says Fran.
He believes that everyone should strive to acquire knowledge about almost everything in their respective fields.
– You are a journalist, okay. You write about restaurants and music. But tomorrow you may have to write a political article. It’s only when you know everything that you become a real professional, says Fran and nods in my direction.
He believes that Malavida opened a door for Javi. And when she opened that door, her career was taken to a whole new level.
There is no doubt that Malavida’s reputation has peaked after she took over in the kitchen.
Now a tartare is being served. The blood-red, fresh meat is stacked layer upon layer, like a large tower. And not only does it look striking; the tartar is among the best I have tasted.
The secret behind the tartare is browned butter, she explains. The butter enhances the flavors in the pepper and gives the dish a deeper character.
Or this katsusando. Such an umami bomb mate:
How would you describe a classic dish at Malavida? I ask them.
– The menu travels throughout the Pacific coast of Latin America. The dishes have a clear identity, but we make a twist. The only dish that is true to the classic recipe is ceviche from Peru, Fran explains, adding:
– Everything else is our creations. We love to play with food.
The biggest difference between French and Latin American cuisine is the spanish penchant for parties, explains Fran.
– The heart of French cuisine has always been the sauce; in Spain there are no ingredients or products that define our cuisine. But we share all dishes. Sharing plates and cocktails are part of our cultural identity. We serve food as if every day were a party.
Malavida is, in short, a demonstration of power in how to party like in Spain.
– That is the core of our concept; food was never the most important thing. It was the party, Fran says and smiles.
In Spain there is neither filter nor superficiality. With a Latina by your side, you can be sure where you have him or her. For better or worse. It is normal for boys to fight at parties and become friends afterwards.
That makes Fran think of a poetic little description he has made for himself:
– You love me? Baby, I don’t love you, but I will tell you why I don’t love you. And then we can start loving each other. Because we are honest. – Malavida is honest.
I find it amusing to think about how people and their culture play into a restaurant’s atmosphere. Just as with the temperament of the Spanish, the dishes are thoroughly honest.
– We make something unexpected with clean products, explains Javi.
They avoid major changes and cumbersome techniques when dealing with the ingredients.
– You do as the Scandinavian people do, I say.
-We take back the meaning of the word restaurant; to restore. We want to look at ourselves in the mirror and feel that our conscience is clean. It’s not our fault if guests feel miserable the next morning.
– Haha, exactly! Having the ability to do both playfully and beautifully with simple things is the most difficult part of the profession, Javi says.
She explains that today’s consumers want to know what they are actually eating. An important part of their service is telling the stories behind the dishes, where the products were obtained and how the ingredients were prepared.
In short, you begin to prepare their mind – and their body – for the imminent experience. It would not be the same if you just served the food on a plate.
Javi uses one of her not so known dishes on the menu as an example; fish with cold mashed potatoes. People are immediately skeptical of something as boring as fish and potatoes – and the dish is rarely ordered. It comes out maybe once per night. But it’s a really good dish.
– When our guests try the dish, they usually order another one. And here the service plays a key role: I tell them that this is fresh tuna from this producer, that this delicious and salty puree is typical from Peru with a lot of spices and lemon, that this is a sauce made from mint, and it is served with cucumber and some chopped red onion and so on..
In short, Javi starts flirting with her guests. And in France people must be seduced. So it is with the matter.
– Let me explain this dish to you, Johanna, says Javi and sets her eyes on me.
And then she begins to lay out at length the execution of this jewel of a dish:
– You see how you can completely change the experience before and after the dish just by explaining what it is? she says enthusiastically and laughs.
– IT’S ALL ABOUT TO ACTIVATE PEOPLE’S IMAGINATION BEFORE ACTUALLY EATING. IT’S ALL ABOUT THE WORDS.
On March 1, Malavida comes to Oslo for making food. Both Fran and Javi are looking forward to getting to know Norwegians and their eating habits.
– The world of food and cocktails will always be an exchange of cultures, says Fran.
And maybe that’s why we’re all drawn to this industry, after all:
– The restaurant world is a world of art – musicians, DJs, chefs, journalists, stylists. We feed on the energy of the people who come to see us.
– I hope that Malavida can bring a freshness to Norwegian cuisine; some colors, flavors and ….
Maybe a flirt without too much play in between, I think in my quiet mind.
The little pickle var den anerkjente kokken Luke Hendersons tredje restaurantkonsept. Drømmen var å skape et samlingssted for nabolaget med lave skuldre. De skulle servere mat og vin som de selv ønsket å spise og drikke.
De hadde funnet det perfekte stedet i Trondheimsveien, med plass til 80 mennesker og en stor bar som kunne servere gjestene et glass vin eller fem fra deres rikholdige kart.
Men så døde Henderson, kort tid før åpningen. En hel bransje kledde seg i sort. Resten av teamet var lenge usikre på om de orket å fullføre prosjektet. Til slutt bestemte de seg for å åpne dørene – til heder og ære for deres fantastiske venn som gikk bort så altfor tidlig.
Og hvilken hyllest har det ikke blitt!
Djevelsk bra kokkelering, kompromissløs tilnærming til råvarene og et team som gjør et restaurantbesøk til en fest. Little pickle gjør alt riktig, og beviser at de troner øverst på listen av spisesteder som gjelder akkurat nå.
Det var verdt ventetiden. Foto: Johanna Holt Kleive
Sauemage og … picklebacks?
– Dere skal være glade for at dere kom nå, sier vår servitør idet han viser oss til vårt bord.
Klokken er 20.30 på selveste åpningsdagen. Det har vært et vanvittig trykk siden de åpnet dørene klokken 17, kan han fortelle.
– We have been running around like motherfucking chickens, sier han og ler.
Jeg faller pladask for servitøren fra første stund. Han har glimt i øyet og er frisk i kjeften. Hvorfor er det nærmest blitt en regel at internasjonale servitører og bartender er mye hyggeligere enn norske?
Rom til å puste
Jeg lengter allerede tilbake til lidenskapelige menn i Sør-Frankrike mens blikket drar på vandring i lokalet. Dette er er et rom å puste i. Enkelt innredet, med hvite vegger og trebord.
Vi titter på menyen i ro og mak. Den er enkel og konsentrert. Fire forretter. Tre hovedretter. Det britiske kjøkkenet er dominerende – med lokalt tilsnitt.
– Masser av syltede grønnsaker, sauemage. Det er kult. Og dessuten … picklebacks, sier jeg spørrende og blir umiddelbart nysgjerrig.
Hva er dette for noe?
Servitøren er allerede på pletten. Han anbefaler oss å gå for to forretter og to hovedretter. Det bør være en passelig mengde. Og selvsagt:
– Hvis dere er eventyrlystne bør dere sjekke ut våre picklebacks, sier frekkasen og blunker lurt.
– Vi må ha mer
Picklebacks er vel stedets «signaturrett», tipper jeg – det vil si to shots, det ene et rent grønnsakskonsentrat, det andre ren sprit. Tanken er at smakene skal spille på lag og sørge for rene smakseksplosjoner. Ja, du verden, det høres jo rått ut.
Og vi shotter tequila og selleri, whisky og oliven.
– Helvete heller, sier vi og knipser med fingrene, og fortsetter:
– Helt rock on det her, ass!
På Little pickle blir en enkel amuse-bouche forvandlet til et storartet og forrykende show. Vi må ha mer, og det brennkvikt.
Skal det være to shots til forrett? (Foto: Johanna Holt Kleive.)
Halve glass vin og bedre terrine enn i Frankrike
Dampede blåskjell på toast og terrine laget på svineknoke ankommer vårt bord. Akkompagnert av et velduftende surdeigsbrød med pisket smør. Terrinen er vidunderlig, for et produkt! – vi bader den skjelvende klare terrinen i skarp sennep.
– Veldig sterk sennep, sier Ingrid, – men den river ikke.
Sennepen gir heller et behagelig sting til den fete terrinen. Og det syrlige innslaget fra piccalilli-en – en britisk take på chutneyen, bestående av syltede grønnsaker som kål, blomkål og løk – gjør dette til en rett for dronninger.
På Little pickle får du servert terrine som nesten smaker bedre enn i Frankrike. (Foto: Johanna Holt Kleive.)
Blåskjell på toast
Og dampede blåskjell på toast. Herregud, for en enkel og perfekt rett. Så delikate og små skjellene er, så utsøkt brent i kantene brødet er, så vidunderlig smakfull den syltede løken er – vi jafser smørbrødet i oss.
Til forrettene drikker vi cava: En skikkelig morsom og fruktig en fra Jan Vidal. Men vi må ha mer vin. Hovedrettene trenger rødt, garvesterkt følge!
Vår servitør har meget å anbefale fra det imponerende vinkartet. Her er det tullete mye godt på glass! Jeg er i villrede og vet neimen ikke hva jeg skal gå for.
– Well, well, well, sier servitøren, og tenker seg om, før han fortsetter:
– Hva om jeg gir dere et halv glass av hver, så kan dere smake mange forskjellige ting?
Jeg kunne ha gitt ham et kyss nå med det samme. Dette er hva jeg kaller service. Sist noen foreslo dette, var på Radegast for tre år siden.
Ikke bare akselereres smakene ved å kutte ned på antall glass. Det er også mye morsommere å få smake på litt av alt det gode!
Blant noen av forrettene på menyen. (Foto: Johanna Holt Kleive.)
– Den beste gnocchien jeg har smakt
Det er duket for en djevelsk god hovedrett: Gnocchi, formet som myke, runde skjell, servert med vidunderlig smørblank purre og et lite dryss norsk fetaost. Jeg tar en stor bit, og lukker øynene.
Det er ganske enkelt perfekt.
– Dette er den beste gnocchien jeg har smakt i hele mitt liv, sier jeg.
Konsistensen på deigen er myk som en pute, jeg kunne ha sovnet øyeblikkelig av døsig salighet – så god er den! Purre og gnocchi, dere. Mer trengs ikke. Retten har «kyssets saftighet», for å sitere vår egen Inger Hagerup.
Subjekts anmeldelser har aldri smakt bedre gnocchi. Foto: Johanna Holt Kleive
En lykkelig kjøttelsker
Min venninne Ingrid ser begjærlig på kjøttet. Ingen skam her i gården. Denne dama elsker kjøtt. Hun er tross alt født og oppvokst på gård. Og ikke bare liker hun det hun ser. Hun simpelthen elsker det.
Rykende, varm sauemage. Rullet fiffig sammen på tallerkenen, servert med hvite bønner og salsa verde. En rett som ikke vil glemmes med det første.
– Kanskje flere som har skjønt det, sier hun, og viser til forbildet Arakataka.
Oslo-restauranten Arakataka er kjent for å nekte å kjøpe dyr fra en produsent om de ikke får med alt av innmat og blod.
– Skal man først servere kjøtt, tar man ansvar for å finne bruksdelene til hele dyret. Selv de mindre edle delene. Sauemage smaker minst like godt som en entrecôte, spør du meg, sier hun.
Så godt som perfeksjon
Saugemage er en britisk klassiker, så vi skal ikke si for sikkert at Little pickle fortsetter å eksperimentere med kjøttets bestanddeler i fremtiden. Vi venter i spenning!
Blant de halve glassene med vin vi drikker til hovedrettene er DM Rouge min favoritt. En deilig miks av syrah og grenache. Røde bær og pepper i nesen. Smaken er fyldig, bred, med masser av bløt, krydret frukt.
– Nei, maken til opplevelse. Jeg har egentlig ikke ord, sier jeg til Ingrid.
Hun sier seg enig.
Dette er så godt som perfeksjon. For to matentusiaster som nylig har vært på rundreise i Sør-Frankrike for å lære «farm to table»-trenden å kjenne, er det gledelig å komme hjem til et så gjennomført restaurantkonsept som Little pickle.
Sauemage er tingen. Foto: Johanna Holt Kleive
Mindre snobberi
Little pickle føyer seg i rekken av restauranter som har kastet seg på den nye, bærekraftige trenden som viser at moderne gastronomi handler mindre om snobberi på tallerkenen og mer om visjon. Nå er det ikke bare Hot shop og Maeemo som regjerer.
I Frankrike ble jeg kjent med en ny generasjon kokker ser ikke lenger på seg seg selv som store stjerner, men som mellommenn; de forvandler et produkt laget av Moder natur selv. De føler seg forpliktet til å gjøre det meste av råvarene gjennom gjæring, sylting, fermentering, kraftkoking og hva mer er.
Hver kreasjon er laget med innvirkning og det tar den tiden det tar. Alt som skjer før en tilsynelatende enkel råvare serveres på en tallerken, avgjør kokkens stjerne.
Følsomhet og kreativitet kombineres med intelligens og vitenskap. Og magi er i ferd med å skje, folkens. Her forleden spiste jeg en bete som smakte av intens umami, laget på samme måte som beef jerky, på Kaféteria August. Dette besøket skal jeg skrive om i neste anmeldelse. Men poenget er at ting skjer, skål for det!
2022 blir året der restaurantene regjererer
På vei hjem fra Little pickle er vi så muntre til sinns at vi like gjerne tenner oss en sigarett.
Opplevelsen har vært komplett – en poetisk parentes i et hektisk liv.
Jeg kommer til å tenke på mitt møte med en Michelin-kokk ved L’imperience i Biarritz, Fabien Fieldmann. Han forklarte at tiden var overmoden for å endre spillereglene i det gastronomiske gamet:
– Folk ønsker sunn, velsmakende og ærlig mat, sa Fieldmann.
Som kokk ønsket han å se seg selv i speilet om kvelden, vel vitende om at samvittigheten hans er ren.
– Ordet restaurant stammer fra det franske verbet restaurer – å gjenopprette. En periode lot det til at bransjen glemte dette, fortalte Feldmann.
Dette er nå i ferd med å endre seg. Stadig flere restauranter tar sitt samfunnsoppdrag på alvor, og viser – på høyst forskjellige måter – at det er nettopp restaurantene som er blitt det ledende og pedagogiske knutepunktet i et grønt skifte.
Det er ikke annet å si enn at det er så inni helvetes stas at Oslo er en del av denne bevegelsen!
Little pickle har satt standarden blant nykommerne – og det overrasker meg ikke om de gjør seg bemerket også internasjonalt i tid.
Min kusine hadde mast på meg i over et år: «NÅR skal du skrive om Hyde?».
Våren 2022 var hele Gastro-Norge er i ferd med å innse at denne til nå ukjente sjarmøren tok fullstendig balletak på de fleste restauranter i byen. Etter at en anmelder på Godt.no skrev begeistret om stedet, fikk de godt over 200 bookinger.
Om Hyde levde opp til hypen? Utvilsomt. Dette var, og er fremdeles, den norske hovedstads hittil beste restaurantopplevelse.
Bransjevin og småretter
På Hyde kan du gå for en set-meny eller plukke fra barmenyen. Vinkelneren leser deg som en åpen bok og gir deg anbefalingene du trenger. Hun åpnet nettopp døren og neiet for en eldre herremann som forlot lokalet etter sitt livs måltid. Denne dama har vi full tillit til.
Hun foreslår at vi deler en flaske hvitvin fra Loire.
– Ikke bare er det hyggelig å dele en flaske‚ det er også interessant å erfare hvordan én enkelt vin tilpasser seg de ulike rettene, sier hun.
Og hun har noe velsignet godt på lur: en såkalt bransjevin! En herlig chenin blanc som selges for en slikk og ingenting. Det gjelder å nyte en godt skjult hemmelighet så lenge det varer.
På Hyde lærer vi at det finnes mange måter å bruke krydder på. Det første vi lærer, er ganske enkelt å bruke mer av alt. Skru opp gamet noen hakk; bruk krydderet lettere og mer liberalt enn man tidligere har gjort!
Og nå starter showet. Her er norsk stracciatell (det myke hjertet av Burrataen) med ancho-chili og grillet brød. N’duja Bhaji – fritert salami og løk i en herlig munnfull. Røkt ål på et lite stykke japansk melkebrød, med Sechuanpepper og syltet kirsebær. Sjøkreps med syltet nepe og kardemomme-hollandaise. Ja, du hørte riktig. Smøret er parfymert med grønn og svart kardemomme.
En helt perfekt rett.
– Har man først klart å tilberede en slik rett, trenger en ikke å bevise noe mer, enes vi og vårt spisefølge om.
En helt perfekt rett. (Foto: Johanna Holt Kleive.)
Det finnes ikke noe som heter forsiktighet
Men eventyret stopper ikke. Her er karismatiske retter, kjøttfulle retter, med mengder av selvtillit. Og krydder. Uanstendige mengder! Sort pepper. Grønn pepper. Hvit kampot pepper. Grapefrukt-pepper, pikante peppersmaker for å holde blodomløpet i gang og krydre tilværelsen på en enkel måte, for å si det med Hellstrøm. Det finnes ikke noe som heter forsiktighet på Hyde. Enhver rett kommer alltid med en sjokkeffekt. Som denne: hvit fisk posjert i oksefett, fordi hvorfor ikke?
Vi må ha mer vin, og får en fra samme område. I Loire produseres nemlig vidunderlig cabernet franc. Ikke like aggressiv og tannin-preget som storebror Cab Sauvignon. Druen passer aldeles utmerket til de neste kjøttbaserte rettene‚ som terter fylt med små, grillede oksehjerter toppet med fermentert chilimajones.
Hvit fisk med oksefett er en genial kombinasjon. (Foto: Johanna Holt Kleive.)
Ytrefilet med en saus redusert så kraftig at fingrene til undertegnede, som i begeistring fikk litt saus på seg, klistres sammen som lim. Makan til kollagen-sjokk. Kjøttet er servert med braisert oksehale. Og mengder av grillet grønnkål. Og selvsagt: grove korn av langpepper. Lokalet dufter forøvrig av krydder over hele linja. Kokkene knuser dem visstnok rett før servering.
Du smaker hver eneste bestanddel som rettene består av. Hverken mer eller mindre. Det er fordømt godt.
Terter med oksehjerter og ytrefilet med braisert oksekjøtt er en god barsnacks. (Foto: Johanna Holt Kleive.)
Fengslende dessert
Og nå en liten «ganerenser» før dessert: mint and lime granité with tequila.
Dels en raffinert mojito, dels en vekkerklokke: vipps er vi våkne – og klare for finalen!
– Jeg må innrømme noe. Jeg har smakt alle rettene tidligere, sier mitt spisefølge.
Hun har faktisk spist her hele tre ganger de siste tre ukene. Hun er fullstendig hekta, men er ikke så glad i søte ting.
Denne desserten er derimot hele Hyde-måltidet oppsummert. Det er en hovedrett i dessertform.
Kronen på verket: Amalfiasitron. Fermentert honning. Hverken søtt eller salt. Det er uforklarlig godt. Fengslende. Og som den fineste silke i konsistens.
Desserten. (Foto: Johanna Holt Kleive.)
– Hyde-gjengen minner meg om mine beste konsertopplevelser. Det er ikke fordi musikerne er teknisk dyktige at de skaper skjønn musikk; det er fordi hver og en av dem er helt og holdent påkoblet, sier min kusine.
Og visst er de påkoblet. Sist vi opplevde så svinaktig god service var på The Little Pickle.
På Hyde blir vi brakt tilbake til utgangspunktet: til rene smaker, solid håndverk. Til minner om farfars røkeapparat og duften av kjøttkraft kokt i flere timer – til kultur og natur, men med et perspektiv som sprenger grenser, fysisk og mentalt.
Det er fredag ettermiddag i hovedstaden. Trikken durer forbi oss med jevne mellomrom. Glade mennesker står på fortauskanten og drikker siciliansk vin og røyker sigaretter. Solen er mild og gyllen og minner byens borgere om at sommeren nærmer seg veis ende. Der gjelder å utnytte dagene i august, måneden som kokk Andreas Viestad vil beskrive som den vakreste av dem alle: «denne skjelvende streng mellom sommer og høst».
Nyåpnede Zarathustra meyhane er det ideelle stedet for oss i dag. På menyen står meze, som har sin opprinnelse i oldtidens Persia, hvor man begynte å servere små matbiter til sosiale sammenkomster med vin. Gjennom det ottomanske riket ble denne matkulturen spredt over hele Midtøsten og deler av Balkan, og har siden fortsatt å utvikle seg til dagens mangfoldige mezetradisjoner – i Tyrkia, Libanon, Syria, Hellas, og nå altså Oslo.
Så hva er meze? La meg forsøkte å male frem et bilde: Vi snakker blodferske råvarer fra asurblått hav servert med olivenolje, friske urter og sprø grønnsaker som rager opp fra jorden. Tradisjonelt sett spiser man smårettene først og så kommer fisk og kjøtt som hovedrett. Det er intet mindre enn genialt. Mennesker blir tvunget til å sitte rundt bordet i flere timer ad gangen. Noe som i seg selv kan føre til vennskap.
Vi sier ikke nei takk til dette. (Foto: Johanna Kleive.)
Overdådig hyggelig
Mitt spisefølge og jeg blir møtt av et overordentlig hyggelig personale idet vi ankommer restauranten. Gjengen har bakgrunn fra hippe steder som Trattoria Popolare, Arakataka og Happolati. Vår servitør for kvelden er italiener. Min venninne som har studert i Italia, utveksler noen ord med ham på morsmålet, før begge slår om til engelsk:
– You guys have great energy, sier vår servitør og viser oss til et bord ute. Stedet syder av sydeuropeisk temperament. Fra dette bordet har vi utsikt til både kjøkkenet på innsiden og gjester som spaserer forbi oss på utsiden. Vi starter med en drink – og en liten diskusjon om det interessante restaurantnavnet.
Drikkekartet er noe beskjedent, men nøye utvalgt. Her er verdensvante drikker som brandy, sherry, madeira, ouzo og raki. Her er mineralske hvitviner fra Sicilia, Hellas og Makdeonia og rødviner fra Spania og Libanon. Vi bestiller Zarahutras signaturdrink for å bli bedre kjent.
– This drink is the perfect balance between campari and aperol, forteller vår servitør. Like etterpå kommer han ut med fire store glass. Signaturdrikken dufter av urter og solmodne appelsiner, og smaker mer av bitter campari enn aperol. Det er vi glade for.
Middelhavkjøkkenet er kjent som et av verdens sunneste, og lovprist av ingen ringere enn Nietzsche. (Foto: Johanna Kleive.)
De beste råvarene
Etter litt research finner vi at navnet Zarathustra stammer fra Persia, som betyr «mannen som taler med kameler». Men de fleste av oss har kjennskap til navnet gjennom Nietzches verk «Slik Talte Zarahustra!»
I den forbindelse må jeg rett som det er skyte inn en liten anekdote. Det er mine venninner vant til. Heng med, du også.
Nietzsche tilbrakte store deler av sitt liv ved den franske kysten, nærmere bestemt rivieraen. Det var det en grunn til. I «Ecce Homo» – et av filosofens mest personlige verk – vier han over tjue sider til helse, ernæring og viktigheten av å spasere i fjell i Sør-Europa. Han snakker om utkokt kjøtt, treg fordøyelse og fettfri kakao. «Hvorledes må du ernære deg for å oppnå ditt maksimum av kraft, av virtú i renessansens forstand?» spør Nietzsche, denne kroppens filosof, og videreformidler de praktiske leveregler han selv har nytt godt av.
Nietzsche var utvilsomt opptatt av sammenhengen mellom gode råvarer, klima og tørr luft. Det beste kjøkkenet fantes i Piemonte, hevdet filosofen, og trakk frem Paris, Provence, Firenze, Jerusalem og Athen som eksempler på land som beviser at «geniet er betinget av den tørre luften, av den rene himmel.»
Om tørr luft og fet olje var betingelsene for grekernes klare hoder, kan man mene hva man vil om. Men det er unektelig et visst sus over kjøkkenet som regnes for å være blant de sunneste i verden.
Vår servitør er allerede tilbake for å ta imot bestillingen. Vi ber om praktisk talt alt de har på menyen av småretter, og dagens fisk som hovedrett – en havabbor. Jeg kunne godt ha ønsket meg at servitøren gav oss en vinanbefaling til maten. Det gjør han ikke. Vi ender derfor opp med å drikke Zarahustras signaturdrink og vann til maten.
Men snart skal vi glemme alt som har med vin å gjøre. Det er duket for fantastiske råvarer.
Den perfekte kombinasjonen brød og olje. (Foto: Johanna Holt Kleive.)
Går rett hjem
Etter noen få minutter får vi servert finskåret brød som dufter liflig av ild og gjær og dessuten en skål olivenolje jeg knapt har smakt maken til.
– Dette er den mest intense og konsentrerte oljen jeg har vært borti, bemerker jeg. Mitt spisefølge er enig. Dette er nærmest som å være på vandring i olivenlunden. Den har såkalt «kropp», er svært fruktig og har dessuten aromaer av delikate peppertoner.
Siden kommer smårettene tett i tett. Vi får servert restaurantens egenproduserte pastirma, en slags tyrkisk spekemat, like mør som carpaccio. Dette er utvilsomt en delikatesse. Vår servitør forteller at den stammer fra «bastirma» som betyr å «bli presset» på tyrkisk – et avgjørende trinn i prosessen. Spekematen dekkes og herdes i en tykk, krydret pasta kalt «cremen», som er tilbredt med blant annet spisskummin, hvitløk og paprika. Denne går rett hjem hos undertegnede.
På Zarahustra får du tradisjonelle retter med lokalt tilsnitt. (Foto: Johanna Holt Kleive.)
Fullkommen globalisering
Vi spiser falafel, friterte poteter med sting av chili, feta med rista hasselnøtter, «fetasigarer» laget på butterdeig og fattoush med lyserøde reddiker og granateplesirup. Vi deler en helstekt havabbor med sprøtt og gyllent skinn, saftig og fylt til randen av sitroner. Vi ruller libanesisk tartar på kalv i salatblader og skviser sitron på toppen – etter instruks fra servitøren.
– Dette er en morsom liten vri på tartaren. Jeg digger den, og tartar sitter langt inne for meg ass, sier en av mine venninner. Alle rettene går ned på høykant. Halloumien er en solid fulltreffer. Det er rett og slett bemerkelsesverdig at den er produsert av norske kuer.
Faktisk er dette måltidet fullkommen globalisering: På menyen står havabbor og blåskjell fra sørlandet og halloumi fra kongens hester på Bygdøy. Lokale råvarer i sesong kombineres med teknikker og kryddere fra Midtøsten.
Maten går ned på høykant. (Foto: Johanna Holt Kleive.)
En sicilianer til dessert
Det viser seg at vi har valgt akkurat passelig mengde. Etter endt måltid er vi mette og fornøyde. Vi orker ikke tanken på dessert, selv om de har litt av hvert å tilby også her – blant annet de små kakene turkish delight.
Vi bestemmer oss for å dele en flaske vin før turen går videre. Sicilia står sentralt på vinkartet hos Zarahustra. Vi blir anbefalt en tørr, fruktig og mineralsk Bianca patricello av servitøren, og den skuffer ikke.
Ikke desto mindre kunne undertegnede godt ha tenkt seg denne vinen litt tidligere på kvelden. For min del er det mer fristende med en søtere – og rundere – avslutning. En Mád win fra Tokaj i Ungarn kanskje. Her var det tross alt mye spennende på kartet.
Mitt spisefølge mener derimot denne friske vinen midt i blinken. En skikkelig vekkerklokke etter et tungt måltid. Nå er vi klare for fest.
Vi takker for oss, og konkluderer med at dette måltidet var simpelthen frådende godt. Intet sjokk, vel og merke. Er ikke middelhavskosten noe av det beste man kan tenke seg? Thomas Hylland Eriksen var sannelig inne på noe når han en gang i tiden skrev om havet som den beste oppdrager: «med havet som kilde til identitet får vi en annen type tilhørighet enn den stedbundne som kjennetegner nasjonalismen».
Jovisst er det ved havet man skal være, både fysisk og kulturelt. Mennesker føres sammen og råvarene gjør hodene – og hjertene – godt. På Zarahustra respekteres tradisjonene samtidig som det gjøres «nyfikent spill på erfaringens skuldre».