Kategori: Reisebrev

Et reisebrev fra Biarritz

Å tilbringe to uker i Biarritz var en helt og holdent ræva idè.
To uker langs kysten, og jeg er fullstendig ute av det.
I denne byen får jeg hverken skrevet eller tenkt.
I denne byen er det så godt som umulig å konsentrere seg.
Faen heller.
Gi meg en shot.

Det brusende havet virker lokkende på mennesket.
Det er på brettet vi skal være.
Flere timer i asurblått hav.
«Catching some waves» er vårt mantra.
Noen timer i havet,
og alle sorger er glemt.

«I fucking love my life» sier gutten med surfelook idet jeg tar av meg våtdrakten i den offentlige dusjen.
Jeg innser, ørlite grann for sent, at jeg ikke har på meg bikini.
Faen heller.
Gi meg en shot.

Vi spiser på en hipp restaurant sterkt inspirert av Noma. Menn med kullsvarte øyne står over flammene.
Vi får servert tynne skiver rød tunfisk med intens unami smak.
Fytti helvete så godt.
Fisk som smaker som blodig biff er fremtiden.

Og nå er det duket for Tequila.
Blå agave fra Mexico.
En riktig syndig drikk. En riktig farlig drikk.
«Nå må vi enten ha vann eller tequila» roper vi, og velger alltid det siste.
«Salt et tequila et limonaaaaade!» synger hele Biarritz i kor.

Og øynene til bartenderen sluker meg med blikket.
Jeg stirrer tilbake.
Kanskje skal vi fornedre oss litt i instinktenes rike i natt.
Gå på oppdagelsesferd og nyte ungdommen mens vi ennå har den.
En kan aldri vite.

Jeg skriver ned nummeret mitt på en lapp. Godt jobba, Kleive.
Nå kan du sove godt i natt også.
Vi angrer tross alt mest på de tingene vi ikke gjorde i dette livet.

Klokken seks om morgenen sjangler jeg hjemover.
Hodet verker, men humøret er på topp.
Jeg er alene, og liker det aller best slik.
Det eneste jeg tenker på, er bølgene som venter.

Klokken 10.00 står innbyggerne i Biarritz klare på stranden med hvert sitt brett under armen.
Komisk slitne fra gårsdagen, men likevel fulle av pågangsmot:
Fra nå er det ingenting annet som betyr noe.

For her i Biarritz er det så godt som umulig å konsentrere seg.
Det brusende havet lokker på mennesket.
Det er på brettet vi skal være.
Flere timer i asurblått hav.
«Catching some waves» er vårt mantra.
Et par timer i havet, og alle sorger er glemt.

Et reisebrev fra Paris

For noen uker siden ringte jeg min franske venn Renaud og kunne fortelle at jeg ikke riktig klarte å lande i Norge. Hodet mitt befant seg fremdeles på kafè i Bordeaux, langs kyststripen i Biarritz, på vandring i Pyreenene …

— My dear Johanna, sukket Renaud i andre enden.
— Du skal da ikke lande. Du skal fortsette å fly.

Nordmannen er tilbake i Frankrike, hennes andre hjemland. Undertegnede er blitt å regne som en nomade. Det er enda uvisst når eiendelene skal hentes på loftet. Hun bor nå i en koffert, og har sjeldent følt livet så levende og vidunderlig og vilt.

Husker dere Julia, eieren av det enestående galleriet i Arles? Hun har selvsagt en leilighet i Paris også. Hun kjøpte den sammen med ektemannen en gang i tiden. En travel del av byen, like ved Louvrè museum.

Og der var det igjen: mindreverdighetskomplekset. En svært produktiv kraft. Omgitt av storhet på alle kanter er det klart en føler på presset til å utrette. Den franske arrogansen siver gjennom veggene. Skulpturene og maleriene og bøkene skuler mot meg, nærmest mobbende:
— Livet er nå, vesle nordmann. Hva skal du gjøre på din ene runde rundt jorden?

Hun kaster på seg hælene og ringer sin venn Magne. Den norske skuespilleren som flyttet til Paris for 25 år siden og aldri har sett seg tilbake.

— Dirty Manhattan og Sigg på Sherry Butt? Spør hun.
— Visst pokker mademoiselle, svarer Magne.

Utenfor stormer det som verst.
Paris er grå og mystisk og lokkende.
Gi meg alt, synger nordmannen.
Gi meg rå østers, upasteurisert ost og blodig kyllinglever!

Gi meg drinkene som setter kinnene i brann og de aggressive samtalene rundt bordene. Gi meg den franske debattkulturen, den franske klagingen!
Javisst, du hørte riktig — her i Viva La France er selv klagingen underholdene!

Hun smiler og vet at hun er en levende klisjè,
og gudskjelov for dét —
Klisjeene er ikke bare romantiske, men det eneste tidløse!

— Gi meg alt, synger nordmannen. Gi meg alt som smaker av eventyr og risiko og vilje!

I vesken har hun sin kompanjong Anthony Bourdain, den legendariske eventyreren og globetrotteren.

— Your body is not a temple, minner Bourdain om.

— It’s an amusementpark. Enjoy the ride.

Et reisebrev fra Nice

Jeg er på gråten.
Det er mandag kveld i Nice, og gatene er fulle av liv.
Her, på den franske sørkysten, skal jeg bo.
Jeg er ferdig med Oslo for denne gang.
Adjø, familie. Adjø, venner. Adjø, tidligere elskere.
Au revoir og på gjensyn.

– Flykter du? Spurte pappa meg her om dagen mens vi spiste lunsj.
Det kunne jeg ikke svare på, svarte jeg.

Men kanskje er det en flukt.
Å leve i Norge holder ganske enkelt ikke. Ikke nå.
Jeg trenger å reise for å bli meg selv igjen.

Denne høsten skal jeg være modigere.
Jeg skal tørre mer.
Jeg skal omgås mennesker som elsker å leve, og som velger livet hver eneste dag fordi det er den eneste måten.
Jeg skal lytte til dem som faktisk gir litt faen. Og gi mer faen i andre.

Min venn Håvard sa det kanskje best: Fra nå skal vi gjennomskue gribbene. De mater vi faen ikke.

Kanskje tør jeg å skrive enda frodigere og bredere og friere og frekkere her nede. Kanskje tør jeg å tenke de tankene jeg aldri har turt å tenke tidligere. Kanskje våger jeg å velge kjærligheten igjen. Og igjen. Og igjen.

Ja. kanskje er det en flukt. Jeg reiser for å bli meg selv igjen.

Jeg vet at flere kunstnere har gjort det før meg. De trenger avstanden for å kjenne på kontrastene. De skriver ut sine verk og lever ut sine drømmer langt vekk fra hjemlandet. Det er den eneste måten.

Det er forrykende spennende og skummelt på én gang.

Her i Nice er det fremdeles sommer. Mennesker sitter utendørs i linskjorter og drikker kjølig, delikat bedøvende rosévin fra Provence ved bordene. Min venninne og jeg var nettopp innom den sagnomsuste restauranten som Hellstrøm har snakket om i det vide og det brede. Siden 1996 har den franske Michelin-kokken Dominique laget mat som han selv liker å lage – og enklere og bedre blir det ikke.

Tett i tett sitter vi i en liten, rektangulær spisestue med åpent kjøkken. Vi sitter så godt som på fanget til andre fremmede og spiser tradisjonell, fransk husmannskost. Vi spiser ratatouille med pikant tomatsaus, grønn fettucini som svømmer i olivenolje og møre biter oksekjøtt som har putret flere timer i kraftig madeirasaus. Vi bryter hvitløksbrød med hverandre og nyter salte, små oliven fra små skåler servert på en liten krakk ved bordet. Vi drikker vann fra glass med pokemon-figurer. For vi er i stuen til Dominique. Vi tar det vi får. Restauranten hans er et personlig anliggende.

Pestoen er så god at jeg ber dem om å fylle en krukke jeg kan ta med hjem.
Det får jeg.
Her er det god bare god stemning.
Her deler man gledene med hverandre.
God natt, Domonique. Og takk for oss.

En vakker franskmann stoppet meg på gaten etterpå.
– Tu es trés belle, sa han og slukte meg med blikket, – wanna go out with me?
Han lovet meg roser og sjokolade og kjærtegn så det holdt.
Selvsagt gjorde han det.
Denne franskmannen nøler ikke.
Han lever. Tar sjansen.
Og hvorfor ikke.

Jeg svarer at jeg ikke er i humør i kveld. Har andre planer.
Først og fremst har jeg en avtale med meg selv.
Jeg skal bevege meg langsomt nedover smugene og videre langs promenaden og lytte til de intenst suggerende bølgene som pisker mot rullesteinene som ruller i hvirvler.
Og jeg tenker: Her skal jeg bo.

Min venn Håvard hadde mer på hjertet. Han sa: Forelsk deg i Frankrike, Johanna. Kulturen og maten og folkene og vinen og språket og alle historiene.
Og skriv som faen. Vær fri. Elsk deg selv. Elsk alt rundt deg. Stol på deg selv en stund og vær uavhengig av noen. Kjærligheten finner deg. Ekte, god og ren kjærlighet.

Denne høsten skal jeg ta Håvard på ordet.
Jeg lukker øynene et øyeblikk.
Jeg beveger meg mot kysten og gråter av glede.