Oslo befinner seg midt i en musikalsk gullalder. Det som skjer i byen nå, minner om New Yorks East Side på begynnelsen av 1970-tallet. Da de store klubbene stengte, oppsto legendariske loftsscener: musikere uten faste spillesteder okkuperte forlatte lokaler og skapte sine egne klubber, studioer og arenaer. Den samme energien finnes nå i Oslo, der små, uavhengige scener stadig dukker opp, blomstrer – og noen ganger blir værende.
Becco er et av disse stedene. Det har slått rot i hovedstaden og blitt et naturlig samlingspunkt for Oslos musikkinteresserte, og for alle som er nysgjerrige på hva som rører seg innen kunst og kultur. Her møtes unge og gamle over vin, musikk og samtaler som varer til langt på natt. Det er et sted som føles levende på tvers av generasjoner. Et hjem for dem som vil lytte, oppleve og dele.
Nå tar Becco steget videre. I tredje etasje åpner Loftet – en egen etasje dedikert til lytting, intime konserter og DJ-kvelder. Under Oslo World hadde rommet sin lavmælte, eksklusive førpremiere. Loftet føles allerede som noe nytt: En hybrid mellom lyttesalong og livlig bar, med nøye kuratert musikk og utvalgte cocktails.
Atmosfæren er det som skiller Loftet fra resten av Becco. Her skal både DJ-er og musikere få frihet til å utforske. En enslig samtidsfionolist skal stå like naturlig på scenen som Skatebård i bakgården om sommeren. DJ-ene får frihet til å grave i platelageret, vise roligere musikk og hoppe mellom sjangre. Loftet erstatter naturligvis ikke klubben, noen ganger trenger man bare et mørkt rom med tung bass, men det gir et energiskifte som mange setter pris på.
– Du kan spille dansbar musikk hele kvelden, det finnes ingen regler. Men du kan også spille smalere ting ved midnatt på en lørdag. Det er hele poenget, sier bookingansvarlig Erlend Mokkelbost.
– Hevngjerrighet som drivkraft for å lage kunst … det er skumle greier, ass, sier Ragnhild Moan, også kjent som Ragnhild og.
Artisten tok selv initiativ til å snakke om sitt kommende album, som slippes 3. oktober, og om kjærlighetssorg som en sentral drivkraft. For en journalist finnes det få ting som gleder mer enn å møte artister som virkelig har noe på hjertet – og som klør i fingrene etter å dele det.
Våre veier krysset hverandre etter at jeg for noen uker siden la ut et innlegg på Instagram, der jeg etterlyste refleksjoner om forelskelse til min neste spalte. Mange engasjerte svar strømmet inn, men kanskje var det Ragnhild Moans som fascinerte meg mest – fordi hun var uredd i å utforske de mindre hyggelige sidene ved kjærlighetens spill.
Hun fortalte at hun hadde lest nesten alle spaltene mine i Dagsavisen, og elsket dem – spesielt de om forelskelse. «Noen ganger er vi forelsket i folk vi knapt kjenner, eller som vi har diktet opp selv», skrev jeg. Dette er historien om Ragnhild Moans liv.
Hun er 28 år, musiker, låtskriver og Osloborger – opprinnelig fra Folldal, en liten fjellbygd midt i landet. Hun elsker å være forelsket. Forelsker seg lett, faller hardt, dikter opp scenarioer og plasserer menneskene hun møter på kongestoler i hodet sitt. Når hun er forelsket, blir hun strukturert, står opp tidlig, blir blid og motivert – men mister samtidig hodet.
Jeg har lenge vært fascinert av Moan. Forrige uke spilte hun på by:Larm og ble en av de store snakkisene. Hun har allerede vakt oppsikt, lenge før plata er ute. Gleden er derfor gjensidig da vi møtes på Parksalongen for å snakke om det som har drevet frem albumet.
– Den kommende plata handler hovedsakelig om kjærlighetssorg, begynner Moan. – Den er selvutleverende, sår og litt sleip. Men jeg vil – og må – tørre å stå i det. Haha!
Ragnhild Moan er et klassisk barn av sin tid: Hun har vært i flere hektiske forhold enn «vanlige». Flere av dem har vart over ett år, men ofte ender hun opp i drømming. – Jeg lager karakterer i hodet, går tur og koser meg med det, sier hun og ler.
Hun leste boka Hekt og kjente seg igjen – i hvert fall i psykologien bak det hele. Til releasefesten har hun derfor invitert psykolog Sissel Gran.
– Det er fascinerende hvor lett det er å hekte seg på en følelse, særlig når man opplever noe sterkt for et menneske man i stor grad har skapt selv. Så jeg sendte bare en mail til Gran og prøvde meg. Og hun sa ja! Selv om hun sier mye klokt i podkaster, er det noe helt annet å sitte ansikt til ansikt med en psykolog.
– Det er ganske blottstillende for deg. Er du ikke redd for det? spør jeg.
– Egentlig ikke. Jeg skulle heller sittet og pratet med Sissel Gran enn å måtte spille konserten på by:Larm. Det skyldes nok at jeg var så ekstremt nervøs i forkant av bransjefestivalen. Jeg elsker oppmerksomhet, men det er noe annet å stå der og føle: «Nå er det bare meg, liksom.»
Men da konsertene først var i gang – de spilte to – gikk det greit.
Bak artistnavnet
Ragnhild og startet som et eksamensprosjekt på Norges musikkhøgskole. Hun spurte musikere hun hadde stor respekt for, om de ville lage band med henne.
– Egentlig ville jeg ha et navn som ikke hadde med meg å gjøre, men Johannes i bandet sa: «Du må hete noe med navnet ditt.» Men «Moan» skriker jo ikke akkurat eksperimentell pop, haha. Så kom jeg på «og, sier Moan, og fortsetter:
– Jeg ble inspirert av det korte og distinkte «Signe Dø». Jeg ville ha noe kort, og kom på og-en som viser til at det er flere navn bak meg i dette prosjektet. Jeg kommer med ideer og tekster, men får hjelp til å lage musikken. Mye av plata er laget kollektivt – men det er også deilig å ha siste ord. Det har jeg ikke i andre konstellasjoner.
Et sterkt behov for å underholde har Ragnhild Moan hatt med seg siden hun var liten. Oppvokst med en to år yngre søster, innrømmer hun at det er grusomt å tenke på hvordan hun behandlet henne.
– Vi skulle alltid lage show for venner og familie. Jeg var veldig interessert i TV, konserter og revy – alt som gikk an å se på. Foreldrene mine er bønder, men driver med revy og synger i korps og kor. Det har fascinert meg veldig. Og så var det drømmen om byen. Men søsteren min ble jo tvunget til å være med. Hun var veldig flink, men jeg sjefet over henne. Hun ville virkelig ikke stå på scenen, ler hun.
– Og det har alltid vært vokalen som fanget deg mest? spør jeg.
– Først var jeg veldig fascinert av fele – eller fiolin. Jeg lagde meg en pappfele og var helt oppslukt. Det var lang venteliste, haha. Men da jeg endelig fikk plass ,var det helt fantastisk å lære å spille det instrumentet. Jeg spilte også i korps. Jeg likte samholdet og pausene, men det var ikke så gøy å spille kornett.
– Det gjorde jeg også. Jeg syntes det var drit. Spilte tverrfløyte og ville alltid gå i en annen takt enn resten, gikk foran i dobbelt tempo.
– Haha, ikke sant! Etter hvert ble det sang, selv om jeg aldri har følt meg som en sanger.
– Det har nok litt med at jeg er litt lat. Jeg har aldri øvd så mye teknisk, sånn som man må med et instrument. Jeg har jo øvd, selvfølgelig – men jeg føler at det er først de siste årene at det har skjedd noe med stemmen. Man blir jo eldre, og stemmen er en muskel. Kanskje handler det også om tekst – at det føles nærmere meg. Når jeg synger, så er det hele meg, sier hun.
Ærlighet som kunstnerisk kraft
Det er skummelt å dele av seg selv. Men enda skumlere å la være, mener Moan. Da blir du sittende alene med det.
– Jeg spyr ut følelsene mine til mine venner og har følelsene mine på utsiden. Også har jeg et behov for å dele det i musikken også.
– Det du sier – at det er skummelt å dele, men skumlere å la være – det er så fint, sier jeg. – Jeg tror det handler om å føle at man har en viss rekkevidde. At man ikke er uanselig. Kanskje beviser dette at en kunstner har en funksjon utover å bare underholde – å vise andre at det finnes rom for å bli hørt.
Moan og jeg fortsetter å dykke dypere i kjærlighetssorg som kunstnerisk drivstoff, hennes ærlige refleksjoner om hevn, sårbarhet og det å tørre å vise sitt indre kaos.
For ett år siden ble nemlig Ragnhild dumpa. På ordentlig.
– Jeg har alltid vært den som dumper i forholdene mine. Men nå var det sånn: Fy faen, nå dør jeg. Og dette må jeg skrive om. Jeg jobbet med andre prosjekter, og sluttet i han gaiden. Så denne plata betyr mye for meg, ass.
Det handler ikke bare om tematikken – men om å tørre å stå i en ekstrem følelse.
– Det er mye av mitt trynet på Insta, liksom. Samtidig er jeg jo ikke kjent. Men det handler mer om egenfølelse – dette har jeg laget, sier Moan.
– Det krever et visst mot å vise seg frem. Å stå stødig nok til å si: «Jeg finnes», sier jeg.
Og det er ikke bare egoet som driver oss, tror både Ragnhild og undertegnede. Vi hadde aldri holdt på med dette hvis det ikke handlet om noe mer – at man har en historie å fortelle. At man vil dele de tankene man hittil har kommet frem til.
– Og du deler jo også fra livet ditt i spaltene dine. Det er jo et behov for å dele? spør Moan.
– Ja, nettopp, svarer jeg. – Det tok tid å finne mitt format.
Jeg forteller Ragnhild at jeg har skrevet utallige utkast på romaner opp gjennom årene. Men man må gjøre det man er god på, har jeg skjønt. Jeg er et springende vesen – går fra det ene til det andre, tematisk. Og det har kommet til uttrykk i spaltene.
Men jeg tar spaltene på alvor: Det handler om å skrive noe som er litt ordentlig. Å komme hjem til Norge føltes litt sørgelig etter å ha blitt kontinental. Jeg måtte kompensere for tapet ved å prøve å være ekstra utleverende.
– Musikkens privilegium er at man slipper å snakke. Men så må man jo av scenen – og snakke likevel. Man må stadig vekk deale med språket, sier jeg.
Kanskje håpet er at ærligheten inspirerer folk til selv å dele?
– Helt klart. Jeg elsker å skape. Å stå på scenen. Å bli sett – hvis det er lov å si, sier Moan, og fortsetter:
– Det er virkelig et behov. Jeg tror det var Robert Stoltenberg som sa i et Sommer i P2-intervju at han skjønte at behovet for å underholde var på linje med det å spise mat og sove. Og da husker jeg at jeg satt på bussen og tenkte: Åh, herregud – det er jo akkurat sånn jeg har det. Behovet for å skape og underholde.
Hun tar en liten pause. Så sier hun: – Det er som du sier: Man hadde ikke holdt på med dette hvis man ikke måtte.
Verken Moan eller jeg har egen leilighet. Men vi bryr oss ikke. Vi skåler over det faktum at det er mye kulere å holde i en skive – og gå av scenen med vissheten om at: Vi spilte musikk. Vi var sammen.
Jægershot og bitterhet
Vi fortsetter praten om kjærlighet, balansen mellom selvutlevering og empati, og hvordan man bearbeider kjærlighetssorg gjennom kunst.
– Å skrive om kjærlighet begynner ofte med et behov for å få ut følelsene, sier Moan.
– Og så vet du at det skal ut – fysisk – på en plate. Kjærlighet handler om to mennesker, men jeg har vært redd for å oute relasjonene jeg har vært i.
– Du vil ivareta empatien? spør jeg.
– Ja. Men det handler også om å gå inn i seg selv. For selv om det handler om «oss», skjønte jeg tidlig at det også handlet mye om meg – og hvordan jeg behandlet relasjonen. Spesielt når vi ikke var sammen.
Drømmen om fremtiden kan gjøre mer vondt enn selve bruddet. I dette prosjektet har hun vært sint, bitter, lei seg – og hevngjerrig.
– Og det var skummelt i seg selv. Hevngjerrighet som drivkraft … det er skumle greier, ass.
– Du har kjent på et ønske om å gjøre den andre litt vondt? spør jeg.
– Ja, det er jo det. Det handler om selvfølelse – at noen ikke vil ha deg. Jeg husker at jeg tenkte: Nå blir det plate, lissom. Men det er også noe ekkelt i det – å se situasjonen med et slags meta-blikk: Takk for inspirasjonen. Jeg er bitter iblant. Og det er greit.
Det blir sagt at kunststudenter har lettere for å oppsøke ekstreme psykiske tilstander – ikke fordi de er gale, men fordi de vet at det finnes noe å hente der. Det blir en slags forskning. Man lar seg rive med, kanskje nettopp fordi man vet at man kommer ut igjen.
– Hvis jeg ikke hadde tillatt meg selv å flørte med sider av meg selv – grimhet, hysteri, aggresjon – som jeg gjør på scenen, så hadde jeg mistet noe viktig. Det betyr ikke at alt dette er meg – men det er også meg, sier jeg.
– Nettopp. I han haiden hadde vi tydelige teatralske roller – litt sånn bygdejente med «unnskyld meg»-holdning. Nå har Ragnhild tatt mer plass.
På den siste låta ville hun få frem bitterheten. Hun ville at den skulle si: I have made art. Who’s laughing now? – For å klare å synge det, måtte jeg faktisk være litt bitter. Drikke en jægershot, lissom. Det var digg å være i den bobla. Og tenke: Hvordan må jeg synge for å få frem akkurat DEN følelsen?
Og dette kom ut av et kort forhold – nesten mer en forventning enn en faktisk relasjon. Moan synes det er fascinerende hvordan drømmen om en fremtid kan være langt mer knusende.
– Jeg må lese et utdrag fra Sissel Gran, som jeg leste på bussen: «Å sørge seg syk over noe som ikke engang nærmet seg et forhold, er bortkastet energi. De fleste forførere møter sitt Waterloo en gang – et menneske som klarer å trenge gjennom – men du må tåle at det ikke var deg.» Det traff. Det var ikke meg. Og det er det som gjør så vondt, sier Moan og smiler.
Å elske i 2025
Moan og jeg reflekterer rundt kjærlighetens vilkår i 2025. Som ung voksen i en by, med uendelige valg og smarttelefoner, skal man bare måtte tåle ghosting og avvisninger – men kanskje tåler man det egentlig ikke i det hele tatt?
Det hersker i alle fall ingen tvil om at appene gjør det lett å møte folk – og enda lettere å ghoste dem.
Vi snakker om hvordan mange unge tror de må være «ferdige» før de kan elske. At de må være optimaliserte. Men kanskje er det i relasjonene vi faktisk vokser.
– Jeg ser så mange reels som sier: «Du må fikse deg selv før du kan elske andre.» Men det er jo ikke sant. Vi er flokkdyr. Vi vokser i relasjon. Og så bruker vi unnskyldninger – «jeg har mye å jobbe med» – når det egentlig handler om feighet, sier Moan.
Så hvem er det vi møter på den nye plata?
– En mye mer sårbar versjon, konkluderer Moan. – Jeg har gått mer inn i å være lei meg – tørre å stå i det. Men det finnes noe han gaiden i det også: Faen ta deg – det var dritt, men jeg er bra. Jeg sliter bare litt med å si det høyt, haha.
Tittelen Might As Well Just Cause a Scene kommer fra et meme: «He’s gonna call me crazy anyway – so let’s just make a scene.» – Helt siden jeg var liten har jeg fått høre at jeg er for dramatisk. Jeg gråter for lett, ler for høyt – «ikke lag en scene». I bygda blir du snakket om. Det former deg. Men bandet mitt – det kollektivet – det betyr alt.
– Hvordan har de andre i bandet reagert på tekstene?
– De har vært helt rå. Andrea har kjent på mye av det samme når det gjelder tematikken. Jeg er nok ganske følelsesstyrt når jeg lager musikk, og arbeidet med denne skiva springer ut fra en enda mer personlig historie enn forrige album, To Renovate a House.
– Derfor er det ekstra sterkt at bandet virkelig fanger tekstene og det musikalske, og bygger opp under tematikken med sine egne uttrykk og lydbilder – uten selv å ha «levd i min historie». Det er utrolig fint, og faktisk ganske rørende. Det gjør meg veldig glad.
– I bandet er det Jomar Jeppsson Søvik på trommer, han overrasker og imponerer meg alltid med sitt kraftfulle uttrykk. Kai Von Der Lippe, jeg elsker timingen og det tonale språket hans. Matias Christoffersen, god på synth og lyddesign – han skrur ofte en lyd som blir enda bedre enn jeg hadde tenkt. Og så er det Johannes Aagaard på gitar – han er veldig jazza, harmonisk, men også rytmisk preget av hiphop. Og Andrea Louise Horstad da, min beste venn. Hun er rå på trøkk – og jeg ville bruke hennes klangfarger.
Og det funker på scenen. Publikum kjenner det.
– At folk sier det låt som et band, og at arra er kule – det gjør meg glad. Det har vi fått til sammen. Vi musikere er i det hele tatt jævlig heldige som får lov til å gå inn i oss selv – på godt og vondt.
«Hjertet er en muskel som bør omgås med største mistenksomhet», skal en tvilsom fransk grinebiter ha sagt for omtrent hundre år siden. Et sitat The Good, The Bad & The Zugly antagelig ville omfavnet med entusiasme – hvis de noen gang hadde vært i kontakt med sitt eget hjerte».
Slik åpner presseskrivet til bandet The Good, The Bad & The Zugly, eller GBZ, som for første gang på 15 år har hyret inn et profesjonelt PR-byrå i forkant ny skive. Det skal vise seg å være en ambivalent investering. Som gitarist Kim Skaug sier: – Vi fikk en telefon fra noen som gjør promo og sånt for oss. De var så skuffa fordi vi sa nei til nesten alt. De skjønte ikke hvorfor vi ville bruke 50K på dem.
Det er et sitat som oppsummerer bandets prosjekt ganske godt: halvveis gjennomført, helhjertet likegyldig – og alltid med ironien i behold.
Siden debuten «Anti-World Music» i 2013 har GBZ vært et kultfenomen og en etterlengtet arvtaker etter klassisk Turboneger med heseblesende, aggressiv, ultrafengende og referansetung punkrock. Ifølge rockemyten skal Little Steven, etter å ha sett dem på Last Train, ha utbrutt: «It’s the worst band I’ve seen in Norway! No doubt! Probably the worst band in the world!» En anekdote som i dag er blitt en del av norsk rock-folklore.
Pissoar eller trykkoker
Gjennom trilogien «Misanthropical House», «Algorithm and Blues» og «Research and Destroy», har de halt seg gjennom pubertale krumspring og middelaldrende kriser – bitre, brautende og selvutslettende. De har omfavnet sin skjebne som mislykkede mennesker på den smale scandirock-stien. Med konstant dårlig samvittighet over sine miserable liv, har GBZ fungert mer som en trykkoker enn et band. Eller, som de selv formulerer det:
– Et pissoar uten avløp.
Og det underliggende spørsmålet har gnagd gjennom hele diskografien: Hvorfor dem? Hvorfor måtte akkurat vokalist Ivar Nikolaisen, gitaristene Eirik Melstrøm og Kim Skaug, trommis Magne Vannebo og bassist Lars Gulbrandsen forbanne den dagen de ble født? Selv mener bandet at grunnen til alt – til kaoset, selvironien, bitterheten og aggresjonen – er like enkelt som det er komplisert: De er alle født i november. Derav tittelen «November Boys» på den nye plata. Det mener det forklarer alt.
– Ja, hvorfor dere? Hva er egentlig greia med novemberbarn?
Ivar: – Det hele begynte ved en tilfeldighet. Et av bandets mer restriktive medlemmer havnet på et lite besøk hos en avdanket kulturkvinne. Hun hadde – som kulturfolk flest – radioen innstilt på P2. Programmet Ekko tok for seg fødsler av negativ karakter.
Forskning viser nemlig at barn – spesielt gutter – som er født sent på året, bærer på et tyngre lodd i livet.
– Herregud, mannen er sjuk i hodet, utbryter en musikkglad kompis med stor entusiasme når jeg forteller at jeg skal intervjue hovedstadens soul-ekspert Tommy Søvik. Han har nettopp gitt ut Soul Voices, en bok om svart musikk, politisk soul og sjangerens påvirkning på amerikansk politikk fra borgerrettighetsbevegelsen og fremover. Vi snakker motstandskamp på syvtommere fra 1960–1980-tallet, epoken som regnes som «the heydays» innen soulmusikken.
Boken er blitt en usedvanlig vakker og grundig utgivelse, skrevet over fire år og møtt med begeistring i norsk presse. Den resonnerer, ikke bare fordi den kaster nytt lys over soulens gullalder gjennom obskure og sjeldne musikalske funn, men fordi den kjennes smertelig aktuell i møte med dagens amerikanske virkelighet.
Og så er det jo noe med singlene selv: små, fysiske kunstverk. De beste samleobjektene har nettopp denne estetiske kvaliteten, det man har lyst til å løfte ut, og vise frem.
Da vi møtes på Trekanten en fredag formiddag, må jeg derfor tillate meg å spørre: Hva driver en mann til en så dyr hobby, som attpåtil er dyrere enn Burgund?
Han ler litt.
– Jeg driver jo ikke med dette fordi det er dyrt, men fordi jeg elsker denne musikken og selve gjenstanden den er utgitt på. Jeg kaller dem små kunstverk, fordi de er veldig flotte å se på. Det er ikke akkurat frimerker, men du kan samle på dem og lage en klubb rundt dem. Og de siste årene har prisen på singlene gått ekstremt opp. Det er skikkelig nørderi, men nå er det så dyrt at folk nesten ikke har råd lenger. Vi snakker titusener per stykk.
Tommy har riktignok fordelen av tid. Han begynte å samle på singler for godt over 30 år siden.
– Det var jo dyrt den gangen også, å betale 100 pund da var jævlig mye penger. Men i dag koster den samme singelen kanskje 1000 pund.
Det er altså ekstremt dyrebare objekter dette intervjuet skal kretse rundt. Ikke digitale filer, ikke strømmetall, men fysiske singler av typen man selv vokste opp med på tidlig 2000-tallet. (Min far tok med Lauryn Hill- og Eminem-singler fra turneer i Japan. Jeg husker følelsen av å høre én låt ihjel. Det skapte en helt annen lytteopplevelse.)
Hva var det som dro Tommy mot soulen i utgangspunktet, av alle sjangre som overhodet eksisterer?
– På min tid var det litt forskjell på hvem man var i et miljø, sier han. Musikken var en utrolig viktig del av miljøet, og med den fulgte det også et estetisk uttrykk og til sammen ble det en del av identiteten din. I den brede popmusikken – metal, heavy rock, punk, soul – var det også båser. Du likte ikke disco og punk, de var motsetninger. Eller metal og soul. Valgte man et miljø, tilhørte man det.
Søvik vokste opp utenfor Bergen på 80-tallet, i en liten gjeng på kanskje et dusin mods. De hadde snappet opp restene av mod-kulturen fra Storbritannia. Og i arbeiderklassen var det reggae- og soul man hørte på.
– Hvordan jeg kom inn i dette er et godt spørsmål. De fleste svarer at de kom inn via hiphop, man digget sjangeren og begynte å grave seg bakover og oppdaget at det meste var samplet. Men for meg var det ikke hiphop; det var den britiske undergrunnskulturen, å være mod.
Kanskje er det nettopp dette britiske, det upolerte, rå og opprørske, som gjør at Tommy trekker mot den delen av soul som er eksplisitt politisk. Soul har aldri bare vært kjærlighetshistorier eller dansbart driv.
– Det som catcher de fleste med soulmusikken, er det dansbare, det groovy. Det beveger deg, det er “uplifting”. Det går nesten ikke an å høre en soullåt uten å bli dratt mot dansegulvet eller til eller annet uttrykk for bevegelse. I utgangspunktet var mod-kulturen knyttet til den oppbyggelige og dansbare delen.
Men for Tommy var det noe mer som lå under og presset på.
– Jeg ble mer og mer interessert i å virkelig lytte: hva synger de om? Etter hvert fant jeg ut at det ikke bare er kjærlighet, som det riktignok er mye av, men også politiske ytringer om livene sine, om oppvekst og utfordringer i dagliglivet, som jeg ikke kjente til og ikke forstod.
Han husker øyeblikket han ble hektet på det politiske.
– Jeg kjøpte for tjue år siden en låt som het «Speak, Ghetto, Speak». Bare tittelen gjorde meg ekstremt nysgjerrig. Jeg kjøpte den først og fremst fordi den var nydelig som kunstverk, men også på grunn av tittelen. Dette ble startskuddet. Teksten uttrykker at de som bor i ghettoen er nødt til å si ifra – de må synge ut. Veldig opprørskt. Jeg kjente: «Shit, her er det noe jeg må ta tak i.» Fra da begynte jeg å lete etter titler med politisk innhold.
Det er her Soul Voices virkelig begynner: i den insisterende stemmen bak grooven, i musikken som løfter, men som også bærer på noe langt tyngre.
Tommy forteller at han alltid har vært opptatt av urettferdighet. Ikke bare rasismen i musikken han har gravd i, men urett generelt.
– For meg er det utrolig opprørende historier de forteller, sier han. Jeg trodde jeg kunne det meste om rasisme, urettferdighet, «separate but equal»-delen. Men en av låtene i boka handler om en sann historie: en svart soldat som kommer hjem etter at han har blitt drept i Vietnamkrigen. Når han skal begraves, får han ikke lov til å ligge på kirkegården, for der ligger de hvite. Ingen hvite vil ha ham der. Det var mindblowing for meg: Etter døden, når det bare er knokler igjen, finnes det fortsatt farge og rase. Superrasistene graver opp sine svarte forfedre for å flytte dem fra kirkegården.
– Jeg ble rasende av dette, sier Tommy. – Det er insane.
Vi kjenner historiene om sitteplassene i bussene, men dette går dypere. At mennesker som lever i et så brutalt system likevel klarer å finne gleder i hverdagen og forsøker å komme seg gjennom den. Vi snakker om hvordan soulmusikken er full av sjel, og at sinne ikke alltid trenger å låte hardt; at fellesskapet, kjærligheten og solidariteten kan være like politisk som et rop.
– Dette er ikke bare offer – og lidelseshistorier, men musikk brukt som empowerment, det er så mye kraft her, sier Tommy.
Det er likevel noe eget ved å møte en mann som har gått så dypt inn i materien. Han er ikke bare samler; han er en som åpner dører, deler kunnskap, og DJ-er musikken ut i verden. Jeg spør ham om det norske soulmiljøet: Finnes det? Følger folk med?
– Godt og godt, det finnes mange som spiller soul i Oslo og Bergen, sier Søvik. Men internasjonalt er det et kjempefenomen.
Søvik tror han har 2000 venner på Facebook som er interessert i dette.
– Jeg bruker Facebook utelukkende til nørderi – kommunisere musikken, snakke med andre som elsker den, stille rare kildespørsmål. Internasjonalt, når vi snakker om 60-, 70- og 80-talls soul – det er stort.
Denne tidsalderen regnes som gullalderen, selv om det finnes obskure ting fra 90-tallet også. Men boken hans begynner i 1960 og slutter i 1980, for etter det tar discoen over.
– Soulmusikken i ’71 er det største popfenomenet, sammenlignbart med hiphop i dag. Så stort at tusenvis av familiedrevne, små selskaper ble kjøpt opp av noen få, store, hviteide selskaper. De tar kontroll over låtskrivere, personell, artister, kuer dem og fører dem i en mer kommersiell retning. De tar bort det politiske.
Samtidig skjer det store skifter i verden: Vietnamkrigen tar slutt, Black Panther Party faller fra hverandre, og energien som bar musikken gjennom tiåret, forsvinner.
– Tekstene mister den politiske kraften, og det handler stort sett om oppfordring til dans og disco. Soul har alltid hatt dette også, men så kommer en konservativ era i USA, og hiphop overtar på 80-tallet med Public Enemy, «Fight the Power» og sånne ting. Det er en kort pause før det tar seg opp igjen. Jeg mener at det er i hip hop det politiske er i dag.
Jeg spør om soulen får en slags renessanse nå. Hiphopen viser jo stadig til fortiden.
– Ja. En av overskriftene i boka jeg er mest fornøyd med, heter Straight Out of Soul. Den handler om at hiphop bygger på sin fortid. Alt er samples; det er en referanse til soulhistorien.
Søvik er spesielt glad i hiphop som bruker 70-tallets soulsamples.
– Jeg kjenner igjen sounden, særlig i politisk musikk. Public Enemy er en stor favoritt. Men det finnes også mye bra norsk hiphop jeg oppdager nå. Kanskje ikke så politisk, men hvor sounden resonerer hos meg.
Jeg vil høre mer om hvordan boken er bygget opp. Han er jo på mange måter en arkivar: en som tar vare på fortiden og bringer den videre. Hva opplever han som den viktigste jobben som forfatter og samler?
– Jeg ønsker å ta vare på historien. Jeg satt med en database på 2200 politiske singler jeg hadde samlet i 20 år, og ville at historien skulle ut, svarer Søvik.
– Vi kjenner Nina Simone og Marvin Gaye – What’s Going On er fantastisk – men jeg var lei av å lese om de samme, gamle historiene alle kjenner, når jeg visste hvor mye annet som fantes.
Han begynte å kategorisere låtene: de forsiktige uttrykkene tidlig på 60-tallet, som gradvis blir tøffere. Borgerrettighetsbevegelsen gir musikken mer kraft, og musikken gir kraft tilbake. Hoveddelen av boken dekker perioden 1968–73, og har fått overskriften Soul on Fire. Den starter ved drapet på Martin Luther King og flodbølgen som følger: eksplisitt politiske låter, James Brown som roper «I’m Black and I’m Proud», stolthet, identitet, Black Panther Party, kritikk av Nixon og Vietnam. Fra 1975 og utover fader den politiske kraften ut. Platebransjen tar over.
Kan man likevel si at ti års musikkhistorie ga et folk stolthet og råderett?
– Ja, enormt. Det kommer frem i låtene – «Black is beautiful», afros, natural hair, røtter i Afrika. De eier identiteten sin. De tar tilbake det som var forsøkt fratatt dem. Og hiphop kunne hatt nytte av den selvtilliten i dag.
– En ny generasjon musikere hadde faen ikke turt uten soulen! sier jeg.
– Veldig godt tenkt – enig, svarer Tommy og smiler.
En samtale med Norges soul-ekspert får meg til å tro enda sterkere på musikkens kraft. Det ligger en trøst i tanken på at det implisitt politiske i musikken kan samle mennesker på en måte som ofte er mer virkningsfull enn partipolitiske fronter. For det er ingen tvil om at det politiske landskapet i dag preges av fraværet av tydelig aktivisme. Jeg spør hvordan han opplever ungdommens politiske bevissthet i 2025.
– Jeg er far, og har vært lærer i over tjue år. Jeg treffer ungdom daglig. Jeg ser ikke kjempelyst på det politiske engasjementet. Noen har det, men langt færre enn på min tid. De klarer ikke ta alt inn, og det går for fort. Alt skal mates i små reels. Og vi har det ganske godt i Vesten. Så nei, dessverre, sier Søvik.
Men kanskje kan aktiv lytting hjelpe. Han fortalte tidligere at han setter av en hel time til å høre på musikk. Lyttebarer dukker dessuten opp i bybildet – rom for nærvær, konsentrasjon og sanselighet. Kanskje et tegn på at vi ønsker å våkne?
– Veldig kult at du sier det. Jeg holdt et foredrag på NMH, og flere jazzstudenter kom bort og syntes det var fantastisk å høre at musikken er politisk, sier Tommy. – Når jeg skal snakke for en gjeng 18-åringer, skal jeg spørre dem: Lytter dere virkelig? Er det bare rytmen, eller også bluesen?
Det er ingen tvil om at arbeidet hans er en hyllest til den mangfoldige soulmusikken. Han har bevisst forsøkt å holde seg selv i bakgrunnen. Det er artistene som forteller historiene; Tommy organiserer dem bare. Han forteller også om singelen som følger med boka, et testpress fra 1963 han kjøpte for 15 år siden.
– Jeg trykket opp fem hundre eksemplarer. Det står bare tittelen på låta; jeg vet ikke hvem som har laget den. Jeg brukte et par år på å finne tillatelse uten hell, men valgte likevel å gi den ut, forteller han.
– Jeg setter av pengene i en sperret konto i to år. Hvis noen kjenner igjen artisten når folk begynner å spille den, går pengene til dem. Hvis ikke, går de til museet Smithsonian’stNational Museum of African American History and Culture i Washington DC – de som virkelig legger penger i dette i disse harde Trump-tidene, hvor han prøver å styre hva som skal skrives om fortiden.
Å lete etter nisjeuttrykkene kan gi oss den sanne historien, tenker jeg etter intervjuet med Søvik. Sannheten kommer ikke nødvendigvis frem i skolebøkene; den finnes kanskje først og fremst i musikken.
4. juni ble nasjonalisten Karol Nawrocki utnevnt til president i Polen. Dagen etter sto mitt feministiske svartmetallband på scenen under Mystic Festival i Gdańsk – landets største begivenhet for tung musikk. I en verden i brann føles undergrunnsmusikken viktigere enn noen gang. Den nekter å innordne seg, stritter imot og sier: Ikke faen.
For Witch Club Satan, bandet mitt, er musikk og politikk uatskillelige. Vi har de siste årene vakt oppsikt med våre ekstreme liveshow, nakenhet, blod og rituelle innslag – alltid med en tydelig feministisk og politisk brodd. Vi drives av et kraftfullt perspektiv: kvinnelig raseri. Vi har tatt tilbake ord som «heks», «hysterisk» og «hore» – ord som historisk har vært brukt for å undertrykke kvinner – og gjort dem til kilder til styrke og motstand.
Tidligere låter som «Mother Sea», «Hysteria» og «Black Metal is Krig» har vært eksplisitte kamprop – for miljøet, for Gaza, mot apati. Nå er vi aktuelle med en ny singel, en låt om håp som radikal handling. For vi mener at om du lager kunst i 2025, må du ta stilling. Du må vise hvor du står. Har du en mikrofon og en forsterker, har du makt.
Det later til å være en regel uten unntak at musikere med nyskapende sound drar på turné til Japan. Det eksisterer et enormt marked for musikk i dette landet, og selv små, relativt ukjente jazz- og støymusikere selger ut så godt som alle fysiske CD’er og merch i løpet av turen.
Kanskje ikke så rart, i og med at Japan består av godt over 120 millioner innbyggere. Det sier seg selv at det finnes noen millioner musikkfans her.
I min oppvekst ble jeg fortalt at japanerne er særlig fascinert av nordisk jazz fordi den har et unikt sound. Min far spilte konserter i Japan stadig vekk, og fortalte om dedikerte publikummere som fulgte norske musikere fra by til by.
Norge kjennetegnes av dyktige instrumentalister på svært høyt nivå, men i motsetning til land som Wien, Tyskland og til og med Stockholm er vi ikke tynget av den mangeårige, etablerte kulturen. Vi er en ung nasjon, og fikk ikke et formalisert musikkliv før på 70-tallet. Og en av fordelene med å være for sent ute til festen, er at du slipper å sammenligne deg med folk.
Skandinavisk og spesielt norsk jazz er ofte fri i formen, og musikerne er konstant på jakt etter å skape nye uttrykk, noe som kan være både positivt og negativt. Men det er ingen tvil om at den norske eksperimenteringen skaper et sterkere uttrykk på landsbasis.
Et av de norske bandene som nylig har vært på utveksling i Japan, er spellemannsnominerte Why Kai, som sentrerer rundt komposisjonene til pianist og elektronisk musiker Kai von der Lippe. Why Kai har gjort seg bemerket for sin elektroniske klubbmusikk som blir gjort levende og organisk i møtet med akustiske instrumenter og spillende musikere. I bandet er Elias Tafjord en rytmisk drivkraft bak trommesettet.
Von der Lippe og Tafjord har vokst opp med den eksperimentelle jazzen som har definert den norske scenen de siste 25 årene. Kai von der Lippe og Elias Tafjord har bakgrunn fra jazzens improviserende vesen, og er inspirert av norsk jazz fra 90-tallet. Samtidig har duoen en stor kjærlighet for klubbmusikk.
– Å stå og spille klubbmusikk for en dansende forsamling i flere timer gir rom for en annen type interaksjon mellom utøver og publikum enn på en «vanlig konsert», forklarer Kai, og utdyper:
– Alle bidrar til energien i rommet, og det blir mer likestilt.
I en tid med skiftende politiske vinder, fremtidspessimisme og klimaangst, finnes en stor hang til musikkens sosiale dimensjon: Å dele kjærligheten til musikken med hverandre.
Klubbmusikken lever som aldri før. Why Kai insisterer på formidling; en vill, samlende energi. Og musikerne innrømmer at det føltes ekstremt forfriskende å spille for det japanske publikumet, som lot til å være langt mer mottakelige enn det europeiske.
– Vi følte oss veldig velkomne i Japan. Vi møtte folk som virkelig digga musikken, sier Elias, og utdyper:
– Hver gang vi ankom en ny liten klubb, sa eierne: Velkommen, så hyggelig at dere er i landet vårt, evig respekt til dere, liksom. Det var en oppriktig interesse som gikk utover den japanske høfligheten.
Det eksisterer en stor scene for instrumental musikk uten vokal i Japan, forklarer duoen. I tillegg gjorde deres japanske booker en solid jobb med å kommunisere musikken ut, og nådde dermed et publikum som likte denne typen musikk.
Kai møtte Yuji Kawaguch ved en tilfeldighet under en turné i London med Fieh for halvannet år siden.
– I forkant av en gig mistet trommeslageren vår en hi-hat clutch, og vi stakk ut for å finne en musikkbutikk. Ute på gata satt en fyr og spilte breakbeats og drum’n bass med kofferten som basstromme og helt busky stil. Vi fikk låne clutchen mot at han fikk gjesteliste, og så hang vi med ham hele kvelden, sier Kai.
Yuji viste seg å være en toneangivende musiker i den japanske undergrunnen, med kjennskap til kule venuer og folk. For et halvt år siden tok Kai kontakt og spurte om han kunne booke en turné for dem.
– Plutselig hadde vi fått en lokal agent i Japan, som var rolig på de riktige stedene, og gæren på fest, sier Elias og gliser.
Bandet var imidlertid ikke forberedt på mengden misforståelser som skulle oppstå i forkant av turneen. De tekstet frem og tilbake med sin booker i godt over et halvt år. Det ble diskutert slogans, plakater, merch og sosiale medier-poster. Og diskusjonene kunne bli hissige.
– Det endte med at han skrev «BEST BAND FROM NORWAY» i store deler av kommunikasjonen, sier Elias og ler.
– Han var veldig tydelig på at japanere digger sånn her og her, det kan IKKE være japansk skrift på merchen, det MÅ promoteres på engelsk, som selvsagt viste seg å være feil. Heldigvis tok vi med en del t-skjorter med japansk skrift. Og det digget publikum. Hehe.
– Det var også ekstremt viktig for Yuji at vi hadde et slogan, som endte med å bli: «Norwegian tourist».
Trolig var språkbarrieren en medvirkende årsak til duoens høye stressnivå da de satte seg på flyet til Japan. Elias forteller at han aldri har vært så nervøs før. De var ikke sikre på om turnéruten var hensiktsmessig tenkt ut, og lurte på om om de ville komme seg gjennom disse to ukene med helsa i behold. Det gjorde de ikke.
En av mange sigarettstinkende klubber i Japan. (Foto: Henrik Posner)
– Jeg kom tilbake og har aldri vært så eksistensiell, tror jeg. Jeg var helt ødelagt, sier Elias.
– Jeg satt på en trikk i Oslo, og der sitter et par sørlendinger som nettopp har flytta til Oslo for å studere. De klager høylytt over prisene på taxfree på Gardermoen. De hadde til og med gått bort til en ansatt og klagd, sagt at det var billigere forrige gang! Jeg hadde nettopp besøkt et fantastisk land der folk respekterer hverandre, og her sitter tilflytterne og gønner løs. Jeg vurderte å si noe. Men hadde jetlag og litt angst. Så jeg lot det være. Men det føles så utrolig meningsløst. Alt sammen.
– Det norske samfunnet, eller ALT annet etter Japan? spør Kai.
Elias ble eksistensiell etter to uker i Japan. (Foto: Espen Stordrange)
– Jeg vetta faen, men her i Vesten er det så mye fokus på selvrealisering og individet lissom. Så sitter jeg igjen med en følelse av at individet ikke er verdt en jævla dritt. Og dét har japanerne skjønt. Og det funker så bra.
Duen forteller at reisen til Japan ble mer enn innfridd, og at fascinasjonen for landet raskt utviklet seg til et dypt kjærlighetsforhold.
– Alt er så annerledes og regelstyrt, men samtidig velfungerende, sier Kai.
– Ja, dessuten ekstremt kontrollert. Det er så mye støy i offentligheten at folk er nødt til å oppføre seg ordentlig og holde kjeft. Jeg tror at hvis du er lydsensitiv i dette landet, så går det til helvete, sier Elias.
Duen forteller at de ble særlig overrasket over hvor rent det var. Det fantes ikke spor av søppel i gatene. Samtidig fantes ikke søppelkasser.
– Du kan ikke kaste søppelet noe sted, men må ta det med hjem. Vi spurte Juigi om hvorfor det er slik. Han hadde en teori om at når folk kommer til en søppelkasse som er full, så blir de usikre på om de kan kaste mer søppel i søppelkassa, for det er ikke tydelig hva de skal gjøre. Apropos det regelstyrte. Så isteden for å gi dem et valg, fjernes søppelkassene. Hvis det alltid skulle vært litt søppel der, så måtte det vært full bemanning, da, og dét hadde hvertfall ikke gått, sier Kai.
Why Kai drømmer om å bygge tettere relasjon til Japan i fremtiden. (Foto: Espen Stordrange)
– Egentlig er det en slags hjernevasking da, legger Elias til.
Den offentlige transporten gikk også sømløst for seg. Så sømløst at bandet endte opp med å miste et fly.
– Heldigvis ble vi ombooket av de nydelige japanerne, gratis. De hadde lagt opp en egen rute til oss, og stod klare da vi kom, sier Elias, og fortsetter:
– Det var egentlig dritbra at vi missa flyet, for seks ekstra timer i et solfylt Tokyo ble turens høydepunkt. Vi fant en grønn flekk ikke langt unna flyplassen, stakk dit, og kom til DET markedet i et IT-kvartal. Japanske Freddie Mercury var der, BMX-show, klesmarked og mat. Og så hang vi ut der og drakk en korona i solen.
Sørlendingene i Honningbarna slo igjennom som tenåringer, og har siden vært å regne som norsk punks yppersteprester. Jeg så dem spille første gang da jeg gikk på videregående. En musikknerd av en kompis hadde nylig oppdaget det han spådde kom til å bli Norges beste liveband, og hadde mast på meg om å bli med på konsert i flere måneder.
Jeg ble umiddelbart fengslet av den rå energien som oppsto i Rockeklubben i Porsgrunn en sen høstkveld i 2012. Honningbarna var ekstremt destruktive, aggressive, og bød dessuten på ekte blåmerker. Men det fantes også et unikt samhold mellom bandmedlemmene og en særegen kontakt med publikum. Her var kaos, livsbejaelse og lek med overskridelse, som senere skulle vise seg å ha stor effekt på den gryende punkeren jeg selv var i ferd med å bli.
Avantgarde, nei takk
Nesten 15 år etter debuten har Honningbarna for mange i min generasjon vært ett av de viktigste bandene i de formative årene. En kompis kaller bandet en speiling av sitt eget liv – både holdningsmessig og musikalsk – og hevder at bandet har gått fra å være revolusjonær ungdom til avantgarde med det nyeste albumet «Soft Spot». Men bandet avfeier avantgarde-begrepet når jeg ringer dem for å gratulere med ny skive:
– Hvem sier at vi er avantgardere? Spør Edvard Valberg.
– En kompis som jobber som musikkritiker, svarer jeg, nærmest litt i forsvarsmodus. – Og generelt ganske mange musikkfolk.
– Vel, dem om det, svarer vokalisten i Honningbarna tørt.
– Avantgarde er ofte en betegnelse som brukes av jævla schmøgg musikere, som unnskylder sin mangel på relevans. De sier: Folk liker ikke musikken vår fordi det er for bra. Fuck sånne holdninger. Noen har med rette rett til å være avantgarde, men det er ikke mange. Vi lager musikk vi synes er gøy å lage og håper oppriktig andre synes det også.
– Hvordan vil dere beskrive den nye skiva da? Spør jeg.
– Fargerik, sier bassist Johan. – Den går definitivt i nye retninger, men så out der er den ikke.
Uforutsigbarhet er stikkordet, mener Honningbarna, akkurat som livet selv. Det å omfavne det foranderlige er gjennomgående for så godt som alt bandet har gjort de siste 15 årene. Gutta liker forandringer så godt at vokalisten er blitt doktorgradsstipendiat og jobber med kaos i kunsten. Doktorgradsavhandlingen åpner med: «Takk til kaoset – og de åpenbaringene av liv som orden aldri har kunnet gi meg». Edvard er for øvrig av den oppfatning at orden har et eller annet livsfiendtlig i seg, og kan gå ut over kvaliteten på musikken – og livet som sådan. Det mener han fortsatt.
– I et samfunn som er så effektivisert, der det er mye støy rundt oss, og alt er forutsigbart, er bare det å gjøre noe så lite konstruktivt som å ha det gøy og oppsøke kaos et politisk prosjekt, sier Edvard.
Mer vil han ikke si om politikk. Han er skeptisk til unge menn med dreads som spiller på kassegitaren og synger fuck systemet. Han liker ikke for eksplisitte budskap. Han deltok nylig på en samtale under Trondheim Calling med temaet aktivisme. På et tidspunkt følte han for å si at bandet aldri har kalt seg aktivister.
– Dette er bare labels andre har gitt oss. Akkurat som avantgarde. Og heldigvis er de fleste merkelappene smigrende, på en måte. Men dette er altså noe vi ikke har kontroll over, sier han, og fortsetter:
– Det eneste vi har kontroll over er musikken vi lager, og musikken vi har lyst til å lage. Og det er for gøy å holde på til egentlig å bry oss om merkelappene vi blir tildelt. Selv om folk virker ekstremt opptatt av disse merkelappene.
– Det er klart at det er mange tilfeldigheter som har ført oss dit vi er i dag, sier trommis Nils Jørgen Nilsen.
– Men det å stille seg disponibel for det uvisse, er også en bevisst holdning. Det å bestemme seg for å gjøre noe i øyeblikket, bidrar i sin tur til en holdningsmessig åpenhet som både påvirker, og evner å bli påvirket.
– Og det skal sies at vi er jævla glade i å jobbe hardt. Vi liker jo den derre grindingen på en måte, sier Edvard og ler.
– Hvordan da?
– Jeg synes det er ekstremt tilfredsstillende å hustle nedi gjørma. Å putte masse ting inn, for the big cash out. Det er et eller annet som er veldig appellerende med å spille med innsats.
Albumet har allerede trillet sekser på terningene. Er bandet opptatt av feedbacken fra anmelderiet?
– Jeg er i alle fall jævlig opptatt av det, sier Johan Johan Hansson Liljeberg og gliser.
– Jeg har ikke lyst til å være opptatt av det. Men jeg er det. Jeg hadde mareritt i to måneder om at vi skulle få terningkast fire.
– Når en ikke måler suksess ut ifra streams, så må en finne andre parametere. Så klart er Honningbarna opptatt av feedback, at folk setter pris på det vi gjør, og at musikken resonnerer, sier Edvard.
– Musikken er ment til å være der ute, den er ment til å gå ut og gripe fatt i folk. Og det er fett når folk synes det er bra.
Publikumskontakten er det sjelden noe å si på når Edvard Valberg og Honningbarna spiller konserter. (Mode Steinkjer)
Honningbarnas ekstatiske publikum
Honningbarna tenker i det hele tatt mye på sitt publikum. Energien som oppstår i møte med dem er blitt bandets varemerke. Det er sjeldent man er vitne til et nær sagt ekstatisk publikum i Norge.
– Interaksjonen er noe vi aktivt oppsøker. Jeg gleder meg til å spille nye låter for publikum, for det er i øyeblikket det skjer, forteller Nils.
– Når vil ting skje i hvilke låter, hvordan kommer vi til å bevege oss på scenen, og hvordan vil publikum te seg?
– Hender det at dere planlegger hvilket parti dere skal stagedive?
– Aldri. Vi vet at publikum vil bevege seg, men vi har ingen klar idé på forhånd om at det i akkurat dette partiet passer å ha en row pit, sier Edvard.
– Den bevegelsen jeg er minst nysgjerrig på av dem alle, er nok en row pit. Den er jo forutsigbar, sier Nils og ler.
Målet må være å handle før man tenker, mener bandet. En typisk Honningbarna-konsert befinner seg i det ekstremt kroppslige, handlende og kaotiske.
– Kaoset tillater oss å utforske andre måter å bevege oss på, andre måter å være i verden på, andre måter å være sammen på. Kaoset byr på muligheter som orden aldri har vært i nærheten av å vise oss, sier Edvard.
– Ethvert kaos trenger rammer for ikke å bli giftig eller svelge seg selv, sier Edvard Valberg, vokalist i Honningbarna. (Hilde Unosen)
Men hvordan forholder man seg egentlig til kaos uten å ende opp i totalt anarki? Spør jeg bandet. Finnes det rammer i kaoset?
– Ethvert kaos trenger rammer for ikke å bli giftig eller svelge seg selv, svarer Edvard.
– Det å spille på en klubbscene er jo en ramme i seg selv. Vi er omgitt av fire vegger, har et gitt antall låter vi skal spille, og et publikum med forventninger om hva de skal se og høre. Kaoset vårt bidrar til å bryte med forventningen om en typisk konsertopplevelse. Men kaos er ikke utelukkende en destruktiv kraft. Vi anser kaoset som potensial for enorme muligheter, sier Edvard, og fortsetter:
– Kaos er en jævlig skapende kraft for vår del. Det er aggressivt, ja, men det er like mye en lek med overskridelse, der både vi og vårt publikum tar del i denne kollektive greia som for oss er ekstremt viktig, særlig som motstykke til hverdagens orden.
– Hva slags verdi gir kaoset til dere personlig? Spør jeg.
– Jeg synes det er mye lettere å bli nysgjerrig på seg selv i et kaos, svarer Nils, og utdyper: – Når du putter deg selv, og den personen du liksom tror du kjenner, inn i et kaos, blir du uforutsigbar og spennende for deg selv.
– Livene vi vanligvis lever er i langt større grad rutinepregede og kontrollerte, men det blir jo fryktelig kjedelig i lengden. Mitt inntrykk er at det er lettere å stagnere i hverdagen sammenlignet med situasjoner der jeg mister kontrollen, og ikke aner hva som skal skje.
Høflige og blide
For la oss være ærlige: Ingen i dette bandet fremstår rent ut aggressive eller utagerende. De er høflige, blide, og later til å ha livene på stell. Tar bandet på seg en rolle på scenen, eller flørter de med sider av seg selv som faktisk eksisterer?
– Å ta på seg en rolle føles feil å si. Men å overskride de vanlige rammene for hva man er for noe, er jo hele poenget. Det finnes noe skapende konstruktivt i kaoset, akkurat som hos mennesker. Den livsbejaelsen vi aktivt søker, og som oppstår under en Honningbarna-konsert, er et direkte resultat av å ha skapt en arena for å prøve ut disse tingene, sier Edvard
– Det hadde jo tatt seg ut å oppføre seg slik man er på scenen hele tiden ellers. Da ville verden sett veldig spesiell ut, sier Nils.
– Og ikke er det kredibelt, legger Edvard til.
– Det må du nesten utdype!
– Det jævlig kule med musikk er man faktisk blir annerledes i møte med den. Det er musikken som tar tak i oss, får oss til å bevege oss på andre måter, og oppføre oss på andre måter.
– Det er derfor vi tilbringer så mange timer sammen før konsertene våre. Vi henger backstage, og lytter til musikk. Jager hverandre opp.
Edvard Valberg i Honningbarna på Tons of Rock. (Mode Steinkjer)
Kjent hverandre siden videregående
Det hører med til historien at bandet har kjent hverandre siden videregående, og vært bestevenner siden. Det finnes mange unge menn som har hatt sine formative år med Honningbarna, men vi må ikke glemme at også bandmedlemmene i Honningbarna har hatt sine formative år med Honningbarna.
– Det har aldri eksistert noen grense mellom Honningbarna og den verdenen vi lever i; vi har bodd sammen, spist sammen, feriert sammen, spilt sammen. Brorskapet som har kommet ut av det, er udødelig. Vi har en åpenbar kjærlighet for hverandre samtidig som vi forventer shit av hverandre. Vi skal være sharpe og levere. Det ligger en sterk lojalitet i bunn, sier Edvard.
– Og den lojaliteten er ikke det minste skjør? Finnes det noe som kan sette den på prøve?
– Ikke som jeg kommer på. Det ville i så fall ha skjedd om vi sluttet å ha det gøy, sier Edvard.
Intens tilstedeværelse
For Honningbarna handler intens tilstedeværelse like mye om å verdsette en vanlig øvingsdag. Å holde konsert er en rus, og byr på seiersfølelse. Men den varer ikke lenge. Derfor er det viktig å jakte de hverdagslige kickene.
– Ingenting er som å utvikle en idé, og gå rundt med en følelse av at vi har med en uslepen diamant å gjøre. Selv etter 15 år er det ingenting som å gå rundt og høre på den seneste miksen i studio. Det er som å bli et barn igjen, sier bassist Thomas Berglund.
– Det skaper sult og motivasjon. Fordi man ikke er helt ferdig, og vet at man må gi litt mer, sier Nils.
– Musikken er vår form for livsutfoldelse. Honningbarna føles omtrent som min eneste direkte linje til hva det vil si å være menneske, sier Edvard. – En livsnerve som gir en jævla energi, bare. Dessuten mening og retning.
Er det derfor bandet nekter å kalle seg eksplisitt politiske? Spør jeg. – Fordi musikken betyr for mye? Blir også denne merkelappen for snever?
– Ja, det føles litt snevert. Honningbarna er politisk på mange måter, men vi har ikke et jævla partiprogram, sier Edvard, og utdyper:
– Det er faktisk et viktig skille. I den grad vi er politiske, så er det å dyrke en eller annen ukontrollerbar livsvilje som alternativ til de folka som forsøker å tøyle den. Men semantikk er så jævlig døvt. Sier han som skriver tekster, liksom.
– Men det finnes likevel et alvor i ironien. For sannheten er at det politiske klimaet er tvers gjennom falskt, og bærer med seg utrolig mange dårlige assosiasjoner, legger Nils til.
– Skulle man sett en virkelig politisk funksjon av punken i det hele tatt, så er det å gi folk makt. Det jævlige med politikk er at den gir all makt til et fåtall. Vårt prosjekt er å spre den makten. Gi makt, ikke ta den, slår Edvard fast.
– Det finnes noe skapende konstruktivt i kaoset, akkurat som hos mennesker, mener Honningbarna, som nå er ute med nytt album, «Soft Spot». (Magnus Nordstrand)
Revolusjonerende musikk
Musikken har revolusjonerende potensial i den grad at den setter oss i kontakt med oss selv, mener bandet. Det handler om å bli kjent med lydene hver enkelt av oss rommer.
Men hvordan forholder bandet seg til skiftende vinder i politikken? Sjuende fullengder handler blant annet om Elon Musk. Og vokalisten byr på langt mer sjelegransking enn tidligere. Tror Honningbarna at vil være mulig å leve fritt og godt som kunstner i tiden som kommer?
– Med tanke på det makropolitiske klimaet, tror jeg vi vil oppdage og finne muligheter gjennom musikken. Vårt prosjekt har alltid vært, og er fremdeles musikken, og vi må ha tillit til at musikken faktisk kan være en arena som kan være langt mer potent enn å skrive shit på Instagram, sier Edvard, og fortsetter:
– Det finnes en iboende erkjennelse av makt i musikken. En erkjennelse av at man kan skape ting, gjøre ting, ta kontroll over kroppen sin, over livet sitt, hvis man bare gjør det.
– Musikken er empowering, fordi vi er flere sammen om det. Det er viktig å ikke være helt alene, for når du er helt alene er det mye mer forlokkende å søke flukten, legger Nils til.
Honningbarna hevder selv at de ikke gjør det med vilje, dette med å være så ekstremt dyktige på å skape gjenkjennelse og publikumskontakt, men noe gjør de åpenbart. Hvordan klarer et band å fornye seg og likevel bevare den x-faktoren de ble kjent for fra start – og på den måten verken fremmedgjøre sine fans, eller stagnere i uttrykk?
– Ikke annet enn at vi er true til livene vi lever, til tankene vi har, og til musikken vi synes er kul. Det er denne ektheten som resonnerer med folk. Det er i alle fall en fristende forklaring, sier Edvard.
– Det skal være det ekte, og fett. Det er de to mest avgjørende kriteriene. Haha. Ærlig og fett. Kan man svare ja på de to tingene, så er det vel bra da?
Veien fra Bordeaux til Berlin var lang og interessant, for byene fremstår som to motsetninger, lik to brødre som har havnet i klem med hverandre, og som begge gjør så mye ut av seg selv og sine oppblåste egoer at det er til å bli sprø av.
Førstnevnte fremstår som en utdatert latiner som blir sjalu på sin kjæreste for det minste, progressive støt. Den andre er så hipp og trendy at han har gjort det vanskelig for seg selv. Ingen by har bygget sitt rykte på alternativ- og undergrunnskultur i like stor grad som Berlin, og dermed har den også mest å tape på gentrifisering.
Vi – heksene og jeg – ruller inn i byen tidlig om morgenen til hotellet vårt, en grå og sjelløs betongkloss i en intetsigende bakgate. Bygget ser nøyaktig ut som de fleste andre bygg i denne byen, og fungerer nærmest som prototypen i Berlin; en livlig hovedstad som prioriterer det som skjer på innsiden, heller enn å gjøre for mye flid med utsiden. Nøyaktig som folka i denne byen.
Været er grått, gatene er skitne, og folk vandrer rundt i rufsete leopardkåper med siggen i kjeften. Nabolaget er utvilsomt hipt, restauranter og barer ligger tett i tett – og den legendariske nattklubben Berghain er plassert bare 200 meter unna hotellet.
Det finnes erfarne berlinere med flere tiår i byen bak seg her, men den rommer også en hel del andre: Dette er en grunnleggende omreisende by, der den innfødte berliner er en sjelden rase, og der outsiderne dominerer.
De mange dönerkebab-sjappene byr på jævlig bra mat til en billig penge. Passende for en trommis hvis muskulatur trenger næring i form av proteiner. Gi meg en ekte dönerkebab. Ikke et sånt bullshit-produkt neddynket i dressing. Men et skikkelig velsmakende, fettglinsende kjøttstykke med ferske grønnsaker, sterk saus og hjemmelaget brød. Jeg spiser gladelig kebab til frokost, lunsj og middag i Berlin. Det gjør de andre også. Selv bassist Victoria, utpreget vegetarianer, gir ferskheten i grønnsakene på Mustafa Retro Döner Kebab toppkarakter.
En tysk musiker jeg kjenner, som senere flyttet til Oslo, studerte i Berlin bare et tiår etter murens fall. Han minnes en ekte subkultur som vokste frem, halvgale undergrunnsklubber og hemmelige fester. Billig husleie på nedslitte steder. Okkuperte hus, og mye gress.
Hotellet bandet ble innlosjert på, «en grå og sjelløs betongkloss i en intetsigende bakgate.» (Foto: Nikoline Spjelkavik)
– Man spurte om det var ok å «røyke ut» på baren man var på, og det var det ofte. Det fantes en hemmelig måte for studenter å komme gratis inn på konserter, sier Fritz Pahlmann, og fortsetter:
– God kebab var bare å få i vest, der den tyrkiske kulturen var rundt 40 år gammel. Tyrkisk mat i Øst-Berlin ble bare drevet av profittfolk (det var i hvert fall vår sannhet), og var ikke ekte vare som de legendariske stedene rundt Kottbuser Tor-Kreuzberg, eller Turmstrasse-Moabit.
En gang var det krystallklare forskjeller mellom vest og øst, forteller Pahlmann. Øst var hipt og skittent, vest var originalt og uvennlig – og skittent. Og så dukket de kule salongene opp. Kul klassisk musikk kun for kule folk. Kanskje det første chicky-micky han hadde sett. Og Fritz var på klubben Berghain et par ganger.
– Berlin var den alternative verdensbyen. Jeg har ikke noe nytt inntrykk fra byen etter å ha bodd i Norge de siste årene, men Berlin har fortsatt verdens beste orkester og fantastiske operaer. Og den opprinnelige mentaliteten er fortsatt uvennlig kulhet, av noen oppfattet som sjarmerende, sier Pahlmann.
En venninne på min egen alder har alltid hatt en “våt drøm om Berlin”, og flyttet hit for et år siden. Hun har byttet adresse fire ganger. Nå bor hun i et kollektiv i Neukölln med en emosjonell 23-åring som spiser pannekaker med Nutella til middag. Berlin er ikke lenger det billige frirommet det engang var.
– Jeg spør meg stadig hvorfor jeg enda bor her. Men det er noe med å leve utenfor det A4-rammeverket vi har i Norge. Som bieffekt er den også beinhard økonomisk for en kunstner, sier Maria Helena Konttinen Nerhus, som har en mastergrad fra Bergen Arkitekthøgskole.
Hele gater er i dag leid av Amazon eller Zalando. Det er nå et dempet kaos av ekko og smådønninger av gentrifiseringen, forklarer min venninne. Hun innser mer og mer verdien av det norske rammeverket, med velfungerende demokrati og en velferdsstat. Likevel velger hun å bli.
– Berlin er en ekte piratby. Det er mange parallelle verdener som foregår på samme tid, i de samme gatene, på de samme venuene, sier Konttinen Nerhus, og fortsetter:
– Kunstverdenen er tilgjengelig her. Jeg møter mennesker som inspirerer og introduserer meg for nye sosiale rom. Dette er en by som byr på det beste og verste, og man blir konfrontert med mye skrot å navigere imellom. Men når du finner en ekte diamant i dritten, er det utvilsomt verdt det. Jeg elsker de uavhengige kinoene! Og er takknemlig for tilgang til danseklasser hver dag, og tyrkisk matmarked.
Min russiske fotograf-venninne Kira Gyn er også blant dem som lokkes av kaoset. For henne – og for mange som er født i Russland – gir byen en følelse av frihet til å uttrykke seg selv.
– På en måte viser denne byen hvordan man kan være både åpen og reservert på samme tid, og hvor mange ulike versjoner av seg selv som kan eksistere i deg, sier Gyn.
Tilgangen til utallige utstillinger, konserter, teaterstykker og forestillinger av alle slag skaper en følelse av et pulserende kreativt liv, mener min venninne – det er alltid noe å gjøre og bli inspirert av.
Berlin rommer dessuten mange fellesskap. Du vil finne det du leter etter, om det er FLINTA kickboksing eller mingling i Mies Van der Rohe-huset med den konservative kulturell-politiske sossen.
– Det er et vandrende uttrykk at man blir lat i Berlin. Om du virkelig vil slå igjennom bør du flytte til London eller New York. Jeg vet ikke om det stemmer helt, men det er i alle fall sikkert at det er er en dominant “24 hour party people kultur” her, og tragisk nok, at mange av de viktigste nettverksbyggingene innen kunst og kultur foregår på toalettene, sier Konttinen Nerhus og smiler lurt. – Det er utvilsomt en by med historier og hemmeligheter.
Witch Club Satan tilbrakte den første kvelden i et øverom i Berlin. (Foto: Nikoline Spjelkavik)
Senere har jeg tenkt at det bare er grusomme mennesker som kan skape noe så vakkert. Kanskje er det ikke mulig å lage noe sinnssvakt vakkert uten dette enorme behovet for å bevege seg bort fra grusomheten.
Berlin har vært – og er fremdeles – gjenstand for politiske spenninger. Som min bergenske venninne sier det: Det er en schizofren og knust by som enda er politisk og kulturelt farget av vest- og øst-separasjonen.
Samtidig er Berlins hedonistiske natteliv i full sving. Alt later til å være som det skal: Byens karakterer er rene stereotypier; her er den barske politimannen, arbeiderklasse-kommunisten, og den veganske raveren, alle gjennomsyret av personlig ambivalens og prisgitt historiske begivenheter.
Witch Club Satan utenfor Berghain. (Foto: Sindre Nicolaisen)
Berlins legendariske undergrunnsscene står i dag på UNESCOs kulturarvliste. Techno har «formet store deler av byen Berlin siden midten og slutten av 1980-tallet», heter det, og Berlins mest legendariske nattklubb, Berghain, har stått på min bucket list så lenge jeg kan huske.
I begynnelsen var det ingen som visste hvordan Berghain ville bli tatt imot, og hvor lenge stedet ville eksistere. Over tjue år senere – og til tross for mange utfordringer – lever Berghain fortsatt i beste velgående, ikke bare som utested, men også som et knutepunkt og en katalysator for en rekke spennende kunstprosjekter og festivaler, som CTM-festivalen
Det er CTM som har invitert Witch Club Satan til å spille, en eksperimentell festival som tar store, kuratoriske sjanser. Bookeren vår er Michael, aka Opium Hum, som i 2011 startet sin egen eventserie på Berghain og som ble utgangspunkt for en ny bølge av techno inspirert av postindustriell rock, EBM (Electronic body music), gabber-sjangeren, støy og metall.
Mye av det harde som blir spilt i Berlins klubber i disse dager ville trolig ikke vært mulig uten denne serien. Musikk og ravekultur er akkurat nå der det skal være, både kreativt og holdningsmessig, mener Opium Hum, selv om miljøet har forandret seg.
Skiftende vinder til tross; Berghain vil trolig overleve. Klubbkulturen har alltid stått for inspirasjon, for opprør, nytenkning, frirom, individualitet … Og Berghain er kanskje blant de stedene i Europa som best har forsøkt å ivareta og beskytte disse ideene, blant annet gjennom en notorisk eksklusiv dørpolitikk.
– Det handler om å beskytte det trygge rommet som Berghain er, noe som også betyr å beskytte klubbkulturen, har fotograf og en av Berghains dørvakter, Sven Marquardt, uttalt.
Men også klubbkulturen lider under trusselen om stillstand, akkurat som enhver populær sjanger. Jeg har gjentatte ganger opplevd å kjede meg på rave. Beaten er konstant den samme. Overalt rundt meg danser folk som på automatikk; som roboter, så å si, til den samme, generiske musikken. En lignende erfaring har jeg med dødsmetall, som på det mest tekniske fremstår ekstremt rigid.
Berghains fasade. Det er ikke lov til å ta bilder på innsiden. (Foto: Nikoline Spjelkavik)
Kanskje er det nettopp dét en ny generasjon musikkelskere har forstått: De to verdenene – black metal og techno – kan fornye og forsterke sjangrene gjensidig. Og fylle dem med nytt, sonalt blod.
Kilder forteller oss at da Berlinmuren falt 9. november 1989, innså punkerne at musikken og budskapet deres måtte endres, så de sluttet stort sett å lage musikk. Flere band gikk i oppløsning samme kveld som muren falt. De hadde oppnådd sitt mål: å sparke ut diktaturet.
Mange av de tidligere punkerne trakk seg tilbake, og nøyet seg med å okkupere hus og organisere seg som kollektiver. Techno og elektronisk musikk fikk overta, men tankegangen og filosofien fra den østtyske punken lever faktisk, om enn ubevisst, videre i byens musikalske, kunstneriske og nattlige DNA. I 2025 kommer fortiden til nytt uttrykk. For akkurat nå skriker verden etter mer eller mindre anarkistiske initiativ.
De østtyske punkerne la grunnlaget for nåtidens subkulturer og sosiale bevegelser som i dag er så dominerende i Berlin: «Tanken var å leve livet slik man selv ville, kle seg som man ville, høre på den musikken man ville, og ikke bli nedlatende behandlet eller sperret inne bak murer og piggtråd», forteller fotografen Christiane Eisler, som har foreviget 80-tallets punkscene gjennom sine bilder.
Witch Club Satan. (Foto: Christoph Voy)
Vi står nå på Berghain og formidler tekster som tyske DIY-punkband ville fått Stasi (Øst-Tysklands hemmelige politi) etter seg for å uttrykke. Flere tiår senere synger vi om helt andre ting: vi synger om svartmetall som våpen mot krig. Mot neofascismen og antisemittismen, i en verden som lovet å aldri gjenta sine forfedres feilgrep. Vi forbanner mye fra scenen. Mest av alt forbanner vi hjerteknuste menn som kjemper som krigere, når de egentlig må kjempe for å lindre sitt sårede hjerte.
Berlin, du stinker ille, og er ekte undergrunn. Det er på turer som dette at jeg gjenvinner nytt pågangsmot. Vi sees igjen.
JOHANNA HOLT KLEIVE 