Kategori: Jazz

– Vi lever i en musikalsk gullalder, som ingen får høre om

Og der – endelig – var norsk presse på saken om norsk kulturjournalistikk. Klassekampen ringte undertegnede torsdag formiddag, etter at Kelefa Sanneh i The New York Times konstaterte at den nye musikkritikken har mistet sin edge.

En gang i tiden, skriver Sanneh, var musikkritikere langt greiere enn den gjennomsnittlige lytteren. Nå er det visst motsatt: Kritikken er blitt snill, tam – og ganske kjedelig. Også her hjemme savnes den frekke og uforutsigbare musikkanmeldelsen. Kritiker og Klassekampen-spaltist Arild Rønsen peker på én hovedendring gjennom de siste tre tiårene: Det finnes «tragisk mye mindre musikkritikk». Den er blitt mindre rampete, mer tannløs. – Man må være litt rampete i kulturjournalistikken, men du må gjøre det med stil, sier Anders Grønneberg i samme intervju.

Diskusjonen om den rampete kritikeren er symptomatisk for vår tid. Det egentlige problemet stikker dypere: Det handler ikke først og fremst om fraværet av brodd eller humørløse kritikere – men snarere om det faktum at journalistikken om levende kunstmusikalske uttrykk i dag er fullstendig marginalisert.

I forbindelse med Ballades årskavalkade anser jeg det derfor som min plikt å kontakte en duo som har forsøkt å dra i gang denne diskusjonen i så å si hele Ballades levetid – i snart 25 år. Redaktør Jan Granlie og direktør Johan Hauknes, er grunnleggerne av salt peanuts*, og har snart publisert 10 000 artikler. Nesten alt er skrevet av dem selv. De driver et tidsskrift som holder den kvalitative fanen høyt og omtaler musikken med forståelse for musikken, dens særlige aspekter og for musikernes uttrykk.

Hauknes foran bandet ‘The Lost Quartet’, med Martin Myhre Olsen, saksofoner, Erlend Slettevoll, p, Bardur Poulson på kontrabass og Torstein Lofthus på trommer(Foto: Francesco Saggio)

De hevder selv at de gjør det av ren og skjær idealisme (skjønt undertegnede vil innvende at gutta fremstår litt grinete når en av dem kommenterer i Ballades kommentarfelt at de JOBBER GRATIS!!!!!). Men det er nå engang slik at u-takk er verdens lønn når man har satt seg fore å dekke «improvisert og annen sterk musikk».

Jeg møter likevel en svært engasjert direktør i salt peanuts* når jeg ringer en torsdag ettermiddag for å ta temperaturen på samtidens musikkjournalistikk. Og samtalen mellom oss? Den utspiller seg slik:

– La meg starte med å gi deg et bilde av situasjonen. Husker du den runde «sitronpressa» på Kongsberg Jazzfestival – den karakteristiske kinosalen? spør Hauknes.

– Nei, jeg må innrømme at jeg bare har vært på Kongsberg Jazzfestival én gang, svarer jeg.

– Javel! Men la meg likevel tegne et bilde for sammenligningens skyld. På slutten av 80-tallet var det to rader med presseplasser der. Det vil si bortimot 150 plasser. Og det var kamp om dem! For rundt ti år siden satt vi tre aktører på pressebenken: meg fra salt peanuts*, en fra Jazz i Norge, og så lokalavisa. Ingen andre.

Der det før var stor etterspørsel etter pressepass, daglige spaltekilometer og til og med nasjonale mediers sponsorsamarbeid med festivaler – er det i dag stillhet.

– Og dette er noe av grunnen til at vi, Jan og jeg, fortsatt holder på etter 11 år, sier Hauknes.

– salt peanuts* eksisterer fordi musikk er viktig. Og særlig ny musikk. Det er egentlig så enkelt. Vi gjør det av ren og skjær idealisme. Fordi ingen andre skriver om det. Og det er dét som er problemet. Vi lever i en musikalsk gullalder – som ingen får høre om.

I Oslo i dag opplever vi noe Hauknes vil sammenligne med New York på begynnelsen av 1970-tallet – East Side av Manhattan.

– Da klubbene stengte, oppsto den såkalte loftsscena: jækla mange musikere i New York – dyktige musikere som brant etter å spille, hadde ingen steder å gjøre det på. Hva gjorde de da? De rykket inn i små høl – forlatte lokaler – og startet egne klubber og studioer for å spille. Det var sånn loftsscena begynte. Den samme energien finnes her i dag. Becco, Juret, Flukten er små, uavhengige steder som dukker opp, eksisterer en stund, og noen blir permanente. Becco har nå markert seg som et viktig hengsted.

Et kulturelt tap
Alt dette skjer i stillhet. Alt dette skjer uten at noen dekker det. Eller skriver om det. Og det synes Hauknes er katastrofalt.

– Paradoksalt nok er den kritiske offentligheten så godt som ikke-eksisterende når de kunstneriske uttrykkene er mer vitale i Skandinavia enn noensinne!!!

En manglende dekning av improvisert musikk er imidlertid ikke bare et medieproblem – men et kulturelt tap. For hva mister vi når offentligheten uteblir?

– Vi mister musikkens plass i samfunnet. Musikk har stor betydning, men den kan ikke komme til uttrykk hvis den ikke omtales, sier Hauknes.

Han utdyper:
– Når publikum ikke kan lese eller høre om ny musikk noe sted, så forsvinner også nysgjerrigheten, interessen – og muligheten for utbytte. Det er en selvoppfyllende profeti: Hvis man ikke skriver om det fordi man tror ingen leser det, så ender man opp med at ingen faktisk leser det. Og da forsvinner musikken fra bevisstheten.

– Handler det også om hvordan man skriver?

– Ja, og om hvem som skriver. Jeg hater egentlig begrepet «sjanger», for jazz er ingen sjanger. Men la oss bruke det likevel, for argumentets skyld: Den sjangerspesifikke, fagbaserte journalistikken har alltid vært smal. Og noe av det har vi i jazzmiljøet skyld i selv, sier Hauknes.

Idealismen bak nettstedet salt peanuts* handler om mer enn kjærlighet til musikk – det handler om offentlighetens sammenbrudd. Her avbildet: Redaktør Jan Granlie (venstre) og direktør Johan Hauknes (høyre). (Foto: Norsk jazzforum/Alf Simensen)

Redaktøren var aktiv i miljøet allerede på 70-tallet. Da var jazzen eksklusiv. Elitistisk, rett og slett. Du kom ikke langt om du ikke kunne identifisere og forklare hva en G7♭5-akkord var – og helst spille den på piano. Det var et lukket miljø. Heldigvis har det endret seg.

– I dag er det mye mer åpenhet og begeistring. Den mest gledelige utviklingen de siste 20 årene er hvordan den improviserte musikken har beveget seg. Jeg snakker ikke om «jazz» lenger – det ordet er for snevert og meningsløst. Jeg snakker om improvisert musikk.

– Hva kjennetegner denne musikken i dag?

– Den musikalske fleksibiliteten. Jazzmusikere – eller musikere med den bakgrunnen – er fortsatt de foretrukne i studio. De kan tilpasse seg nær sagt hvilken som helst musikalsk situasjon, og levere innenfor det uttrykket som kreves. Denne fleksibiliteten muliggjør fornyelse – ikke bare av jazzen, men også av folkemusikken.

Fusjonen mellom improvisert og tradisjonell folkemusikk har gitt oss en ny musikkform. Det bringer faktisk folkemusikken tilbake dit den opprinnelig var – som en levende, utprøvende uttrykksform.

Da Hauknes var guttunge og hørte folkemusikk, så fikk du beskjed om at du spilte feil hvis du ikke spilte slåtten nøyaktig slik en spellemann gjorde det for 150 år siden. Det var absurd. Hadde du sagt til Jørn Hilme – spellemann i Valdres tidlig på 1800-tallet – at «du spiller feil, fordi du ikke spiller det akkurat som han som levde oppi høgget her for 50-100 år siden» – hadde han ledd deg rett ut!

– Hva kaller du dette nye?

– Jeg liker å kalle det Askeladden-musikk: «Jeg fant, jeg fant!» Man plukker litt herfra og derfra, og skaper noe nytt. Det er akkurat dit folkemusikken har kommet i dag – og scenen er utrolig spennende! Bare se på hva som skjer på Riksscenen – det er til å få bakoversveis av!

Det man drømte om på slutten av 1900-tallet, skjer nå: samtidsmusikk og improvisert musikk flyter sammen. Det finnes musikere i dag som leder Ultimafestivalen og samtidig spiller alt fra a-ha til Lobotomix. De beveger seg sømløst mellom uttrykk og sjangre – og det er noe helt nytt.

Så hvorfor vet ingen om det?

– Fordi ingen skriver om det, svarer Haugnes kontant. – Og det er det store paradokset. Det er bare vi på innsiden som vet hvor spennende dette landskapet er – og som gleder oss over det. Det burde ikke vært sånn.

Etterlyser mediepolitikk
Samtalen med Johan Hauknes fortsetter (mannen snakker tross alt som en foss – og jeg innrømmer at jeg digger det) – om NRKs rolle, historieløshet, strategiløshet og behovet for en helt annen type mediepolitikk i norsk musikkliv.

På spørsmålet om hvordan vi egentlig når ut til flere med den musikken Hauknes snakker så lidenskapelig om, svarer han at NRK bør gå i seg selv.

– Før var NRK helt sentrale i den rollen. På 1960- og 1970-tallet – hvis du vil vite hva som foregikk i norsk musikkliv den gangen, så kan du gå til NRKs arkiver. Det meste ble dokumentert. Men nå? NRK har styrt arkivet dårlig. Mye er blitt borte. Og det som har skjedd av ny, viktig musikk siden 2000-tallet – det finner du ikke i NRK. De har ikke vært der.

– Du kan heller ikke gå til avisene – for de har sluttet å dekke det. Kanskje, om femti år, vil noen innse at det fantes et lite nettsted som het salt peanuts* som faktisk gjorde jobben. Heldigvis tar Nasjonalbiblioteket vare på mye av det som skrives på nettet.

– Så det er det som driver dere – å være et slags verdsatt arkiv for ettertiden, lik en typisk misforstått og underbetalt kunstner i samtiden?

– Vi gjør det ikke for å bli klappet på skuldra. Men ja, det er en form for dokumentasjonsiver. Det er vår måte å sikre at noen vet hva som faktisk foregikk. Og det handler også om rettferdighet. For det er så mange musikere der ute – hundrevis! – som legger ned en enorm innsats. Time etter time, år etter år. Og så får de null sosial respons.

«Jeg vet bare at jeg er en lettantennelig type.» Hauknes’ engasjement driver ham – og altfor ofte rett i veggen. (Foto: Harald Opheim)

Hauknes har tidligere sagt at avantgarde-kunsten ikke nødvendigvis skal ha bred appell. Avantgarden skal være marginal. Det ligger i definisjonen. Den bryter med normene – og krever noe av lytteren. Men den er likevel helt avhengig av en offentlig samtale. Hvis du fjerner den samtalen, da kveles kunsten. Den dør.

– Det handler om mer enn bare dekning – det handler om kulturpolitisk infrastruktur. Det som i dag er smalt, blir det brede – hvis det får leve. Se på jazzen. Den har alltid vært i endring. Jazz er ikke en sjanger. Som Bill Evans sa: Jazz er en måte å forholde seg til fremføring på. Det som er jazz i dag, er ikke nødvendigvis det som var jazz i går. Og det som er jazz i morgen, er noe helt annet.

– Så dette musikalske landskapet du beskriver – det legger altså premissene for utvikling i kulturen ellers?

– Ja. Det er det som er hele poenget: Den radikale musikken skyver verden framover. Men uten offentligheten rundt den, så forsvinner påvirkningen også. Da blir denne gullalderen vi står i – for det er faktisk en gullalder – altfor kort. Den blir kvalt.

Hauknes etterspør en mediepolitikk. Konsertarrangører, Norsk jazzforum, festivalene – alle må ha en mediepolitikk.

– De kan ikke bare si: «Jaja, det var interessant, vi tar en kaffekopp en dag». Greit – ring meg! Jeg kan snakke i timesvis. Men det skjer ingenting.

– Hvorfor ikke?

– Fordi det ikke er et problem som stikker seg ut i den daglige driften. Organisasjoner er opptatt av midler til musikere, drift, honorarer, søknader. Det forstår jeg. Men dette her er en strategisk oppgave. Og jeg tør påstå: Mange i musikklivet er elendige på strategisk arbeid.

Selv er han utdanna samfunnsøkonom. Han har jobbet som samfunnsforsker, med innovasjon, nyskaping og sosial endring. Og dermed også lest haugevis av strategidokumenter. Og konklusjonen hans er klar: Hvis det bare er honnørord – som «Vi skal bli Norges ledende ditt og datt» – da er det null verdt. Strategi må bety noe i praksis. Det må føre til handling.

Jeg tillater meg å stille Hauknes et polemisk spørsmål: Er problemet rett og slett at det finnes for få begeistrede sjeler i Norge anno 2025?

– Hehe. Det vet jeg ikke. Jeg vet bare at jeg er en lettantennelig type. Det er min styrke – og største svakhet. Jeg kjører huet rett i veggen, og brenner ut. Men jeg omgir meg med folk som også brenner. Jeg orker ikke det motsatte.

– Men burde du ikke omgi deg med mindre engasjerte folk – for å plante noen frø?

– Jeg prøver! nesten roper Hauknes.

– Jeg holder foredrag. I Oslo Jazz Circle, for eksempel. Gratis, selvsagt. Det bruker jeg som plattform. For å så frø. For å nå unge musikkinteresserte. Har du forresten sett Christopher Nielsens Jazzbassillen? Den må du sjekke ut! Den handler om en fyr, en frijazzer tidlig på 60-tallet som drømmer om å komme inn i Oslo Jazz Circle. Men han kan ikke spille, han er helt på jordet, har ingen stilistisk følelse, ingenting.

Til slutt anerkjenner han at han ikke kommer inn – og da tar han avstand fra hele Oslo Jazz Circle:
– «Oslo Jazzsirkel er helt Johan.» Og «å være Johan», det var et stående uttrykk i Oslo på 1960-tallet. Det betydde å være treig, landsens, tilbakestående. Sånn utafor. Det var helt Johan, uttalt med trykk på førstestavelse og uten ‘h’. Da jeg ble valgt inn i styret for en god del år sida, sa jeg det høyt på årsmøtet: «Det er mulig vi er helt Johan, men nå sitter Johan i styret i Oslo Jazz Circle.»

Den eksklusiviteten Hauknes snakker om, kjennetegnet Oslo Jazz Circle tilbake på 1960- og 1980-tallet. Utover på 2000-tallet begynte det å forandre karakter. Nå er det en helt annen type forening. Det er akkurat derfor han bruker tid på foredragene.

– Det er en plattform for allmenn opplysning, hvor vi prøver å rekruttere nye folk. Ikke minst: musikkinteresserte unge folk. Når Mats Borch Bugge i NRK sier at det skal orienteres mot nye lyttereog hva de vil ha, er det tydelig at det er store grupper blant de unge han ikke kjenner til.

– Og er det ikke litt arrogant?

– Jo, egentlig arrogant. Om jeg hadde sittet i styret i NRK, hadde jeg påpekt at informasjonsoppgaven deres, ikke bare nå – men også tidligere – står til stryk, sier Hauknes tørt.

– Jeg har enda til gode å høre at Bugge sier noe konkret om hva denne politikken egentlig betyr. Det er floskler, det er generelle vendinger, og det er omtrent umulig å finne ut hva det betyr i praksis. “Hvordan skal dette se ut om fem år?” Det er en arroganse NRK ikke burde holde på med. Men hadde jeg vært internt i systemet, hadde jeg laga en sak på det, altså. Her er det en oppgave hele organisasjonen har. Jeg tenker med gru på hva som kommer til å skje med arkivet når de flytter til andre siden av byen.

«Den radikale musikken skyver verden framover.» Men uten dekning, dør impulsen før den når offentligheten. (Foto: Privat)

Objektiv musikkjournalistikk? Glem det
Så hva er egentlig målet med den musikkjournalistikken Hauknes etterlyser?

– Å skape kjennskap. Først og fremst. Ikke nødvendigvis kunnskap, for det kommer etterpå. Den gode musikkjournalistikken, slik jeg ser det, er den som vekker nysgjerrighet hos leseren. Den som får deg til å si: – «Hmm … dette har jeg aldri tenkt på før. Dette må jeg sjekke ut.» Det er dét journalistikken skal gjøre.

Hauknes er tydelig på at musikkjournalistikk ikke bør late som om den er objektiv. Og der har han måttet krangle en del.

– Det gamle idealet om at musikkanmeldelser skal være «objektive» analyser … Det er fullstendig meningsløst. Og heldigvis på vei ut. Det er ikke mulig å være objektiv i møte med musikk. Musikkopplevelse er subjektiv. Det eneste jeg som anmelder kan gjøre, er å formidle min subjektive opplevelse, sier Hauknes, og fortsetter:

– Ikke privat, ikke utleverende – men tilgjengelig. Jeg skriver for å gjøre mine tanker tilgjengelige for et annet subjekt. Jeg beskriver det som intersubjektivitet.

Det fineste komplimentet Hauknes har fått som skribent, fikk han av undertegnedes far, Audun Kleive.

– Vi satt på høyfjellet ved Gålå – jeg og faren din, Audun. Vi hadde vært på en konsert, og fikk servert rømmegrøt og spekemat. Han satt tvers overfor meg, satte øya i meg og sa: – «Når jeg leser tekstene dine, så hører jeg musikken.»

Og det er akkurat det som er idealet til Hauknes. Han vet utmerket godt at han aldri helt vil nå dit – det er i seg selv en umulighet – men han strekker seg etter det. Fordi det er det journalistikken skal være: Et rom der leseren kan høre musikken, selv om vedkommende aldri var til stede.

– I sine beste stunder skaper musikkjournalistikken ikke bare forståelse – men publikum. Det er dens sentrale oppgave: Å bidra til å skape morgendagens publikum, sier Hauknes.

– Når journalistikken forvitrer og forsvinner, så forsvinner også denne drivkrafta. Hele mekanismen som gjør at flere mennesker får kjennskap til musikken – den slutter å virke. «Dette er så marginalt», sier NRK. Og da blir det enda mer marginalt. Og så går det i ring, en selvoppfyllende profeti.

Kunst er radikalt. Og det skal den være, mener Hauknes. Det er ikke et problem, men en forutsetning. Kunsten er alltid radikal.

– Når FrP klager på at kunstnere er «raddiser», så har de jo rett – men av feil grunn. Kunstnere er raddiser fordi kunst i seg selv er et kritisk og radikalt prosjekt. Det er meningsløst å forvente noe annet. Problemet i dag er at offentligheten – inkludert pressen – har abdisert. Det finnes null forståelse for kunstens rolle i samfunnet.

Han trekker frem Jan Horne som en som faktisk tok formidlingen på alvor. Hauknes står bak noen store arrangementer i sommer og høst for å løfte ham frem. Horne jobbet i NRK fra tidlig 1960-tall og var sentral i dokumentasjonen av norsk jazz – både på Kongsberg, i Molde og ellers. Men det stopper ikke der. Horne produserte også legendariske serier om Arne Næss og Jens Bjørneboe.

– Og det er dét som gjør ham så viktig: Han forsto formidlingsoppdraget. Han tok NRKs mandat på alvor.

– Du mener han hadde en opplysningsoppgave?

– Ja. Jeg sa det på Kongsberg – og jeg står ved det: Jan Horne har gjort mer for nordmenns forståelse for musikk – jazz, samtidsmusikk, historisk musikk – enn folkeskolen og grunnskolen har klart til sammen.

Så hvor er NRK i dag, i dette bildet? Det har hverken undertegnede eller salt peanuts*’ direktør noen gode svar på. Men det vi vet, er at Hornes’ programmer ble sendt i en tid der NRK var alene. Man så på det. Det fantes ikke noe annet å zappe til. Og likevel klarte han å fange interessen.

– Det handlet om kvalitet. Om innsikt. Og om å ta publikum på alvor. I dag? Jeg grøsser når jeg tenker på hva som kommer til å skje med NRKs arkiv når de flytter. Det er ikke sikkert noen tar vare på det som faktisk er verdt å bevare.

– Helt til slutt: Hva er din oppfordring til norsk presse – og særlig til musikkjournalistikken?

– Det er enkelt: Vi må sørge for offentligheten. Vi må vise engasjement! For engasjement smitter. Jeg har undervist og holdt foredrag i mange år, og det slår aldri feil: Når jeg viser engasjement, da våkner folk. De fokuserer. Og blir med.

Derfor sier jeg: Vis engasjementet ditt. Ikke hold det tilbake. Vær ditt eget engasjement. Skap en levende samtale som går dit den vil. Dit vi vil. For det er der kunsten begynner. Og det er der journalistikken må begynne.

20. september 2025
Doggystyle-disco

Det var en tilfeldighet at jeg kom over dem.

Jeg hadde nettopp ankommet Bordeaux – den siste byen på min fem måneder lange dannelsesreise i Sør-Frankrike. Jeg skulle lære mer om fransk mat, vin, kunst og – hvis jeg var heldig – jazzmusikk.

Min venninne og jeg sultet etter livemusikk, men var ikke riktig sikre på om vi var kommet til riktig sted for nettopp jazz. I mange år har Bordeaux vært «rockebyen» – mer kjent for å oppfostre punkband som har gjort seg internasjonalt bemerket. Etter å ha hengt på mørke klubber i et par dager, hadde vi begynt å slå oss til ro med at det var liten plass til jazzmusikk her.

Men så kom vi over den cubanske baren, et uunngåelig sted for elskere av salsa, latinomusikk, merengue, reggaeton, bachata, eksperimentell musikk og Gud vet hva… Og dessuten mojitos. Denne lille baren, som ligger i Saint-Pierre-distriktet, en temmelig dyster og avgjort stinkende del av byen, garanterer «muy caliente»-kvelder med dans hele natten.

Men akkurat i kveld var det duket for en jazzkonsert jeg sent vil glemme.

Trommeslageren, Guillaume Prévost, imponerte meg mest. Beatet var uslåelig. Han var av typen som søker motstand for å ha noe å prøve kreftene sine på. Alltid med et nytt triks på lur. Han hypnotiserte publikum, og spilte med en så djevelsk energi at han virket besatt.

Etter konserten kom vi i prat hele gjengen. Jeg takket for konserten og forklarte dem at jeg skriver i det norske magasinet Jazznytt. Jeg ville gjerne skrive om dem spesielt – og om den sørfranske jazzscenen generelt.

– Kanskje vi kan få dere til Norge for å spille livskiten ut av nordmennene, foreslo jeg.

Vi endte opp med å tilbringe en uke sammen. Gutta introduserte meg for det ypperste av jazzklubber i byen. Jeg sjarmerte dem i senk. Og vi spiste og drakk og diskuterte vår felles lidenskap. Kan det bli bedre?

La oss slå fast én ting først som sist: Mat og vin er fremdeles langt viktigere for franskmenn enn for noe annet folkeslag i verden. Derfor er det helt vanlig å få servert mat og vin på høyt gastronomisk nivå selv på den enkleste jazzklubb.

Vi snakker Mont d’or ost og moules frites på menyen. Flere av jazzklubbene kan dessuten skilte med rikholdige vinkjellere. Hehe.

Den første kvelden henger vi på Thélonious Café Jazz Club i Bordeaux. Her arrangeres det primært jazz- og blueskonserter. Baren arrangerer dessuten en og annen verdensmusikkveld, samt kvelder dedikert til andalusisk musikk.

Vi bestiller hver vår tallerken smeltet Mont d’or med poteter og brød. Det er ganske sjarmerende å bite i en av verdens mest eksklusive oster mens vi lytter til live taffelmusikk. Når det kommer til jazzscenen i Bordeaux, er den i stor grad tradisjonsbundet, kan mine venner fortelle.

– De mest populære jazzbarene i byen spiller tradisjonell jazz fra New Orleans. Det er sterke tradisjoner for swing. De fleste jazzklubbene er dessuten oppkalt etter gamle jazz-storheter. Det sier vel sitt, sier Félix Robin.

– Det er mye old-school her, Django-musikk, sigøynermusikk, sier Guillaume.

Samtidig er det viktig å understreke at den yngre generasjonen mer åpensinnet enn vi noensinne har vært, legger trompetist Luc Daoud Klein til. – Unge musikere er ikke lenger redde for å blande sjangre og avvike fra identitetene som en gang ble tildelt oss. Jeg ser flere og flere rett frem-gutter som går inn i en mengde forskjellige ting, og det gleder meg enormt, sier Luc.

Selv har mine venner sansen for nordisk jazz. De beskriver stilen deres som kontemplativ og filmatisk. De liker å kombinere dette atmosfæriske med hiphop, og er selvsagt ihuga Miles Davis-fans.

– Hvordan vil dere sammenligne den sørfranske og norske jazzscenen? spør jeg dem.

– Jeg var veldig heldig som fikk studere med fantastiske musikere fra Danmark og Sverige som Teis Semey og Andreas Toftemark. De har definitivt har hatt stor innflytelse på meg, sier Luc.

– Musikere som Bjørn Ingelstam som har flyttet til Paris beriker musikkulturen vår, men jeg tror det er en iboende «punkness» i nordisk musikk og nordisk jazz som vi aldri helt kan gjenskape her, sier Luc.

Tja. Ham om det. Mens vi andre tar oss en sigg etter middag, lager Luc en splitter ny komposisjon. «Doggy Style Disco» heter den.

– Herlig tittel, sier jeg. Kan du ikke si noen ord om hvordan du arbeider frem musikken?

Med glede, svarer han og gliser.
– My compositions are basically like diarrhea. You wake up, and hey – you gotta go! The ideas just pops out. Yeah. That’s the secret behind my music.

De neste kveldene henger vi som oftest på Quartier Libre – den kanskje beste jazzscenen i byen. I hjertet av gamlebyen Saint-Michel finner man denne kombinerte baren og restauranten og konsertarenaen med stor utendørs terrasse og salong i art deco-stil. På programmet står lokale artister av stor musikalsk variasjon, inkludert jazz, blues-rock, funk, soul og hiphop. I helgene følges konserter opp av DJ-sett og gjestene rister fra seg på dansegulvet til morgengry. For matelskere tilbyr baren retter i bistro-stil tilberedt av en etter sigende legendarisk kokk.

Men fy faen. Her må jeg gjøre en parentes og si et par ord om inngangsbillettene. I denne byen koster det 5 euro for alle konserter, uten unntak! Vi snakker flotte konserter som fortjener et høyere økonomisk bidrag for artistene (€5 for to timers konsert er mindre enn en aperitiff eller et glass vin!…)

Det positive i denne sammenheng, er at folk faktisk tar turen. Her fylles lokalene til randen av unge mennesker.

– Har du lagt merke til at de aller fleste som spiller er relativt unge? Studenter, akkurat som oss, sier en fyr jeg møter på konserten.

– Det har du rett i, sier jeg, og følger opp med nok et spørsmål. Opplever han musikken mer tradisjonell her i Bordeaux, sammenlignet med andre steder?

– Nei, her mikses jazz med så mange andre sjangre. Jeg vil ikke kalle dette tradisjonelt, sier han.

– Og har du ikke lagt merke til at man danser på konsertene?! sier publikummeren og inviterer meg opp til dans.

Jo. Han har rett. Det svinger av musikken. En ny generasjon musikere er blitt langt mer verdensorienterte. Det skjer mye spennende i den franske jazzscenen for tiden, være seg i Bordeaux eller Toulouse eller Paris.

– Det har lenge vært sterke forbindelser mellom New York og Paris. Men det er gledelig at en ny generasjon musikere bosetter seg i mindre byer for å vise at man kan skape interessante konstellasjoner også her, sier Felix.

– Hvilken by vil dere si troner når det gjelder ny, moderne jazz? spør jeg dem.

– Toulouse er byen for jazz, ingen tvil. Jeg tror faktisk jeg rangerer Toulouse høyere enn Paris, sier Luc.

– Den sørvestlige franske scenen består av utrolige musikerband som utvikler oss, som Etienne Manchon Trio, Orri og til og med unge hiphop-artister som LMA i Toulouse, fortsetter han begeistret.Og når vi først er inne på Sør-Frankrike og jazzmusikk, kommer vi ikke utenom Marciac. Denne sjarmerende, lille byen i Gers, på landsbygda, mellom Bordeaux og Toulouse, det er der ting skjer for jazzmusikk.

Det arrangeres en jazz festival hver sommer, og atskillige jazzlegender og nykommere fra hele verden tar turen dit – som Avishai Cohen og Erik Truffaz.

I Marciac finner vi dessuten en svært anerkjent jazzskole som ble opprettet i sammenheng med festivalen. Unge studenter får mesterklasser fra musikere som Wynton Marsalis. – SørFrankrike er bare velsignet med en dyp brønn av talent, slår Luc fast.

Aristokratisk på papiret, men rebelsk i sinnet.
Jeg får mer og mer sansen for Bordeaux etterhvert som dagene går. Mine musikervenner og jeg henger på jazzklubber og drikker armagnac i sene nattestimer. Vi spaserer i brosteinsgatene, røyker Camel Blue ved kafébordene og kjenner på et fryktelig sug etter dramatikk.

Og nå er det duket for nachspiel hos Felix. Med rom i blodet, blir vi alle filosofer. Vi diskuterer kjærlighet selvsagt, polyamorøsitet – men også forskjellen mellom norsk og fransk musikk. Jeg forteller dem at den nordiske jazzen bærer preg av lengselen. Mange nordmenn finner bare lykken på bunnen av en ølflaske.

– Og dere? Hva gjør dere dere har fått fullstendig nok, når livet blir for tungt å bære? spør jeg dem.

Mine franske venner drikker, de også, rom og ingefærøl og rødvin, men i stedet for å sitte og ruge over sitt eget liv, utvider de sinnet gjennom musikk. Disse gutta setter seg ikke på ræva med henda i fanget. De søker det evige kicket. De jakter hverken klenodier eller suksess, men ekte spilleglede som får dem til å glemme tid, sted og ikke minst seg selv.

– Jazz er vel stort sett en livsstil. Det kan gå mange veier. Noen ganger blir det stor musikk av det, sier Felix.

Gutta forteller meg at jazzmiljøet er gjennomsyret av egoer. Det ødelegger musikken. Det eneste som betyr noe, er å være tilstede i øyeblikket med de andre musikerne. Og kanskje viktigst av alt: Å mene noe på scenen.

– Jazz handler om å utveksle ideer. Om å snakke sammen. Jeg er ikke så god med ord, jeg er ikke så glad i å snakke, men når jeg spiller musikk kan jeg si alt. Ja. Slik er det, sier Felix.  – Alt jeg kan si i livet, kan jeg si gjennom musikk.

Å gå med strømmen er den vanskeligste delen av jobben, mener gutta. Men det er tilstedeværelsen som vinner publikums hjerter.

– Når vi spiller 100 prosent sammen, og er sanne i vår formidling – det er da folk liker det. Selv om de kanskje ikke liker jazz, kan de føle energien vår, sier Felix.

– Følelsene er viktigst i jazzen? spør jeg dem. – Følelser er viktigst når det gjelder alt i livet, svarer gutta unisont.

Jeg sier farvel til mine venner for denne gang. Vi blir enige om gjenforening våren 2022. Da er det duket for nye gigger i Bordeaux. Vi gleder oss allerede.

– Takk for laget, folkens! sier Luc.– Vi har lekt, spist, drukket og fått alle våre eiendeler stjålet fra bilen. Alt i alt en perfekt opplevelse. Jeg gleder meg til å reise tilbake i juni!

15. januar 2023
For 25 år siden ble jazzen elektrisk

Jeg møtte trommeslager Elias Tafjord for første gang under Festspillene i Nord-Norge, våren 2022. Vi opptrådte begge under festivalen med hvert vårt band som må sies å være grensesprengende på hver sin måte; Why Kai som tar klubbmusikken til nye høyder med selvstyrte roboter på scenen. Og undertegnede, trommis i Witch Club Satan, som lager feministisk svartmetall og et helvetes bråk.

Vi fant tonen. Vi delte en fascinasjon for støy, doble basspedaler og aggressive diskusjoner – og hadde begge vokst opp i en musikerfamilie på slutten av 90-tallet. Vi var bare barn da foreldrene våre brakte elektronikaen inn i jazzen og skapte helt nye typer lyder i denne verden.

Men det var mer. Elias var en ung faen med bøtter av melankoli i kroppen. Han hadde glimt i øyet og vibrerte nærmest av skapertrang. Han lot til å være på høyden av sitt liv, for hver replikk glitret av gull.  Fyren hadde bakgrunn fra Foss, kunne han fortelle. Han hadde irritert vettet av både lærere og medelever med sin snobbete stil, slappe arbeidsmetodikk og godt over 174 timer fravær. Det var så vidt han stod til eksamen på universitetet fordi han tilbrakte det meste av undervisningen på bar sammen med lærerne. Elias minnet meg øyeblikkelig om jazzgutta på 90-tallet; de som ga fingern til institusjonene og den klassiske måten å gjøre tingene på. Men hva har egentlig skjedd siden gullåret 1997/98 – både musikalsk og sosialpolitisk? Og hvor går veien videre? La oss forsøke å komme nærmere noen svar.

I 2022 er det nøyaktig 25 år siden den norske jazzen ble elektrisk. 1997/98 regnes av noen som selve gullalderen i norsk jazzhistorie. Jazzens improviserende vesen skulle kombineres med det nyeste av teknologi, og musikken hadde innslag av house, techno og funk. Nattklubben og dansegulvet skulle erobres på jazzens premisser.

– Electronica er et dekkende ord for den nye, eksperimentelle musikken, forklarte Nils Petter Molvær i et intervju med Jazznytt i 1997. De som drev med dette, ga totalt blaffen i om man kunne spille på enkelte akkorder. De var mer interessert i energi.

– Det det til syvende og sist handler om, er å bli beveget. Jeg har sluttet å la meg imponere av folk som spiller fort, konkluderte Jon Balke samme sted.

Gjennom maskinene erfarte en ny generasjon jazzmusikerne at de kunne lage en lydverden som ikke var mulig å lage akustisk. For Ståle Storløkken var det alfa og omega «å ha knotter å skru på, slik at man kan forandre lydbildet ved en kjapp omdreining på scenen».

Men hva var med 1997 som var helt spesielt, hva var de viktigste utgivelsene og hvorfor var dette et ekstra produktivt og innflytelsesrikt år i norsk jazz?

– Jeg opplevde en åpning av begrepet jazz utover på 90-tallet. Vi var en gjeng i Norge, Nils Petter Molvær, Audun Kleive, Eivind Aarset, med flere, som var fascinert av bruken av elektronikk i musikk og livesammenheng. Men også den elektroniske dansemusikk-scena utover fra tidlig 90-tallet, sier en av pionerene fra denne tida, Bugge Wesseltoft.

Dette materialiserte seg i utgivelser som Khmer, Bitt, Electronic Noire, New Conception of Jazz samt oppstarten av plateselskapet Jazzland for å nevne noe. En lignende bevegelse skjedde også i Europa med artister som EST, Erik Truffaut og selskapet Blue Note i spissen.

– Jeg syntes den mest spennende og nyskapende jazzen kom fra Norge og Europa på denne tida. Norge har alltid hatt en veldig åpen jazzscene takket være genier som Jan Garbarek, Arild Andersen, Jon Christensen og Terje Rypdal. De skapte sitt eget uttrykk på 70-tallet og var opptatt av å formidle at vi, kommende generasjoner, måtte finne vårt eget uttrykk gjennom å lytte til og hente inspirasjon også fra andre steder enn jazz, forklarer Wesseltoft.

I samme tidsrom, nærmere bestemt 1998, åpnet BLÅ, en av de mest innflytelsesrike konsertscenene i Oslo. Martin Revheim minnes en tid der jazzen virkelig nådde ut; det var lange køer og stinn brakke under frijazz-konsertene.– Det var riktignok DJ’s med musikere, men denne musikken dansa folk til. Det opplevdes som veldig friskt. Jeg tror folk elsket å være på et sted der denne type ting kunne skje.

På grunn av denne enorme interessen kunne de tillate seg å eksperimentere med programmeringen, forklarer Revheim. De nådde et publikum de vanligvis ikke gjorde, et ikke-akademisk publikum, ja, selv rockere som vanligvis ble forbundet med høyenergiske sjangre. – Generelt var jo sounden litt hardere enn den har vært de siste årene. Det var derfor litt overraskende hvor bredt det traff sånn klubbmessig. Kanskje er vi på vei tilbake dit nå?

Elias Tafjord og Kai von der Lippe i Why Kai representerer en ny generasjon jazzmusikere, la oss kalle dem 21-erne, musikere som har vokst opp med den eksperimentelle jazzen og blitt eksponert fra skivene fra slutten av 90-tallet.

De to musikerne fant tonen på Foss videregående skole (den ene litt mer rappkjefta, den andre litt mer tenkende; begge med hockeysveis). Etter å ha hengt mye på klubbscenene i Norge og Europa forøvrig, ble bandet inspirert til å lage musikk som tar utgangspunkt i den pulserende energien man finner i klubb-sjangeren, men som ikke baserer seg på looping-mekanismene.

Fascinasjonen for klubbsjangeren tas til nye høyder med deres siste prosjekt DUNK, hvor lengden på formatet går over flere timer. Ingen fatter hvordan Elias holder å klare momentum i fire timer bak trommene. Han forstår det ikke selv. Det er i alle fall et «jævlig kick» å spille klubbmusikk akustisk foran danseglade folk.

– Vi har bakgrunn fra jazzens improviserende vesen, og har blitt inspirert av norsk jazz fra 90-tallet. Samtidig har vi alltid hatt stor kjærlighet for klubbmusikk. Å stå og spille klubbmusikk for en dansende forsamling i flere timer gir rom for en annen type interaksjon mellom utøver og publikum enn på en «vanlig konsert». Alle bidrar til energien i rommet, man blir mer likestilt, sier Kai.

Det er nettopp den sosiale dimensjonen i klubbmusikken som har vært drivkraften for flere av duoens prosjekter, forklarer han:

– Det har vært en busy periode nå der vi ikke har vært ute og dansa på ett år. Det var først da vi igjen dro på klubb i Berlin for to uker siden at det gikk opp for meg hvorfor jeg driver med dette.

Hva er det som lodder samtidens uttrykk? Det er det evige spørsmålet, det som får oss til å skrive, lage musikk eller drive med kunst i det hele tatt.  Nok en gang er det strømningene i tiden som definerer jazzen; sjangeren er ikke bare improvisasjon, men like mye en holdning, tenker jeg. Det gjelder å være musikalsk oppdatert, å være «hipp». Og nå er det altså klubbmusikk som er det hippeste av det hippe.

– Personlig følte vi oss nærmest forpliktet til å produsere noe helt rå klubbmusikk etter to år i isolasjon, sier duoen.

Dere fikk energi heller enn å føle apati, som mange andre har uttrykt at de føler?

– Grunnleggende tvilte vi aldri på hva vi skulle gjøre, det ligger så jævlig hardt i oss. Denne tiden vi er inne i nå, den må vi bruke, sa vi til hverandre, sier Elias.

Observerer man unge voksne på Grünerløkka er det som tatt rett ut fra en scene fra Manchester på tidlig 2000-tallet, mener duoen. Apokalyptiske strømninger dominerer. Livet og verden oppleves som et mørkt og urettferdig sted. Skitne sjangere som goth, rock og elektronika får nytt fotfeste og klubbmusikken tar av som aldri før.  – Musikken er tvers gjennom europeisk. Skivene som gis ut nå eksisterte ikke for fire år siden, sier Elias.

Trommeslageren mener at de siste årenes musikalske landskap har vært preget av komfort. Han er nysgjerrig på hva som skjer med musikken når man i større grad enn før blir tvunget ut i spenningsfeltet. Han tror musikerne på 90-tallet slet mer. Og at det i sin tur gav en annen type energi og råskap i musikken. – Jeg tror det eksisterte en røffhet på 90-tallet, det var hardt arbeid liksom, jeg kan se for meg at det var rotter i gatene, det var skitne, hullete bukser og regn hele tida. Kompisen Kai koser seg nå. Han sitter godt trukket tilbake i sofaen med en pils når kompisen får blod på tann.

– De jobba med henda, var skitne under neglene og lagde de musikk når de kom hjem fra jobb. I dag setter vi oss gjerne bak en pc, søker støtte, får kanskje støtte, og det er først når vi får støtte at vi begynner å lage musikk.

Og dét er ikke nødvendigvis en god ting. Elias her mer på hjertet:

– Når vi er inne på støtteordninger … Jeg tror det overdrevne fokuset på minstesatser er blitt en pest i samfunnet.

– En pest? Sjekk om du tar opp fremdeles, Johanna, sier Kai og ler.

– Ja, litt satt på spissen selvsagt. Unge musikere under utvikling skal liksom spille konserter og utforske ting. Befinner du deg i et forskningsforløp, så føler jeg på en måte at man ikke skal ha så jævlig mye penger for det, hvis dere skjønner hva jeg mener.

– Hvor lenge er man ung da? spør Kai. – Det merker man tror jeg, svarer Elias. – Er det ikke et klassisk argument som benyttes for å unngå å betale en anstendig sum da, det å si at musikere kan jobbe billig fordi de elsker jobben sin? spør jeg.

– Jo, men jeg har sagt mye nei selv og angrer litt på det. Før du etableres, så er det et eller annet med det å innse at det er forskjell på hvor etablert du er og ikke, hvor lenge du har holdt på og ikke. Det er jo litt kjipt at en minstesats på flere tusen kroner er det som skal til for et helt nyoppstartet band skal takke ja til en jobb.

I et intervju med Jazznytt på slutten av 90tallet forteller Jon Balke at det er nettopp økonomiske nedgangstider som gir sunne vekstvilkår for jazzen: «det er jo slående når man ser tilbake på hvordan entusiastiske miljøer har utviklet seg i byer i Europa. Det har alltid vært i bydeler hvor husleia har vært lav, hvor man har trengt et minimum av administrasjon», sa Balke.

Han trekker frem området rundt Aker Brygge og Vikateateret som eksempler på steder hvor det tidligere florerte av jazzmusikere.

– Hva var det som lå i bunnen av det? Det var jævlig lav husleie, rett og slett. Veldig lite subsidier og støtteordninger, men masse entusiasme. Og enkelt å få til ting. I New York fant vi en lignende utvikling på slutten av 70-tallet, der omtrent all musikk vi hører på i dag, ble skapt.

– Rap, disco, Bruce Springsteen, Talking Heads, frijazz, Steve Reich, Television, Ramones. Bakgrunnen var tomme industrilokaler, billig husleie, stor innflytting av kreative folk fra mange deler av verden. Jeg tror veldig på migrasjon som grunnlag for inspirasjon, sjangerblanding og kunstnerisk utvikling, sier Wesseltoft. Også Revheim mener at økonomiske nedgangstider er en av de viktigste årsakene til den enorme oppveksten av jazz, og ikke minst klubbmusikk.  – Økonomiske nedgangstider kan være sunt for deler av musikkmiljøet. Klubb har blomstra opp hver gang det har vært kriser, slik var det også på 90-tallet. Det vi opplevde da, var en bankkrise mange frykter vi skal oppleve på ny.

Vi snakker en boligrente på opp mot 17 prosent. Unge nå har vel ikke opplevd høyere enn 2.5 % Men slike perioder er veldig bra for jazzen! sier Revheim, og legger til:  – Bare se finanskrisen i 2008: få aksjer gikk i pluss, men billigkjeden Walmart gjorde det. Folk har ikke råd til å gå på dyre teaterforestillinger eller restauranter lenger, men det eksisterer gode vilkår for å arrangere konserter på Kafe Hærverk eller klubb på Blå. Vi ser jo lignende tendenser under krig også; det er en viss type, nærmest hedonistisk festkultur som vokser frem.

Oslo anno 2022 preges av flyktningkrise, energikrise og strømkrise. Utkommet av tiden vi lever i, er ennå uviss. Men gutta i DUNK har en nærmest irriterende optimisme over seg. De insisterer på formidling; en vill, samlende energi.

– DUNK har som utgangspunkt at alle per se er musikere, dermed er det veldig lett for oss å lage den musikken. Hadde vi ikke hatt improviserende bakgrunn hadde vi aldri klart å lage denne type musikk og tatt med folk på en reise som går over 4 timer.

– Men mange gjør det uten den bakgrunnen? – Ja, men da har de brukt lengre tid på å forberede musikken. Vi kan begynne med 12 ideer, innstille oss på at disse ideene skal gå over fire timer, og så klarer vi som oftest å gjøre det, med diverse oppbygninger og nedganger og ambientpartier.

– Målet deres er å bookes inn på rene klubbscener og raves i skogen?

– Ja, vi har prøvd å spille på raves. Det har vært kjempegøy, ass. Gjennom fire timer står vi der, likbleke, dehydrerte og fulle. Vi gir sånne blikk til hverandre, det er dyrisk lissom! sier Elias.

Ikke desto mindre er det viktig å påpeke at jazzen fremdeles er høyst tilstedeværende i musikken, legger Kai til.

– Målet er at man kan henge på dansegulvet, sone inn i musikken og samtidig kunne oppleve interessante elementer lyttemessig, å oppleve musikken på forskjellige plan.

– Det er ganske spesielt, men på en eller annen merkelig måte føles suggererende og funker på en techno-repetitiv måte, sier Elias. Han legger til:

– Det hadde vært interessant å høre Why Kai uten klubb-beaten på trommene, og heller legge et klassisk nordisk jazzbeat oppå.

– Da hadde det nok vært likt mye annen nordisk jazz, sier kameraten og drikker av sin øl.

– Ja, sant, helt likt som alle ECM-platene. Det er house-beaten som gjør det så sykt ferskt, sier Elias.

«Har akkorder, melodier og faste rytmer mistet sin funksjon i 1998?» spurte en musikkanmelder retorisk i 1997. Vi grunner litt over spørsmålet i fellesskap, Elias, Kai og jeg, og blir enige om at jazzen har fått bredere appell i 2022.

Kanskje hadde elektronikaen på slutten av 90-tallet er mer innadvendt og intellektuelt uttrykk som nettopp gjorde at det aldri ble folkelig nok, foreslår jeg; i dag er det annerledes. Der det tidligere ble skapt techno på jazzens premisser, utvikler dagens jazzmusikere på klubbens premisser!

Vi finner dessuten en større hang til musikkens sosiale dimensjon; å forandre målsettingen fra å stadig skape ny musikk, til å dele kjærligheten til musikken med andre. Gi folk en skikkelig god opplevelse. Holder ikke det, når alt kommer til alt?

Pionerene fra 90-tallet heier utvilsomt på dagens utvikling. Revheim mener det har skjedd enormt mye positivt de siste årene, både musikalsk og holdningsmessig. Elektronika og jazz er tilbake, sammen med jazz og folkemusikk, jazz og samtidsmusikk. Det er spesielt gledelig å se at 90-tallets strenghet er borte – en strenghet han delvis var en del av selv.

– På slutten av 90-tallet snakket man veldig mye om hva man ikke likte. Musikerne snakket like mye om hvordan de ikke ville høres ut som om hvordan de ville høres ut. Det er en lite stilig måte å digge musikk på egentlig, sier han. Subkulturer er gjerne definert utifra hva man opponerer mot. Dermed er denne type strenghet en naturlig energi i et subkulturelt miljø. Samtidig kan det være utviklingsfiendtlig, mener Revheim; dropper du å ta innover deg inspirasjon, så er det fare for å fermentere holdninger.

– Jeg ser stor grad av sjangerfrihet, og mindre grad av høytidelighet. Det verste du kunne gjøre på 90-tallet var å være lyrisk og poetisk. 90-tallet var et slags oppgjør mot den såkalte fjelljazzen. Personlig var jeg litt skapdigger av sånne lyriske ting. Men se på artister som Anja Lauvdal eller Hans Hulbækmo som har kommet etter – se på katalogene og prosjektene og spillelistene i dag, det finnes ikke et snev av bevissthet rundt hva man ikke skal like. Om Why Kai er redde for å bli kommersielle? Om de er det, så later det til at de gir faen. Som en kjent jazzmusiker en gang uttrykte det: «Alle som gjør akkurat det samme som foreldrene sine og aldri gjør oppgjør mot noe, det tror jeg ikke noe på!»

– Klubbmusikken endrer seg ekstremt fort. Fra digitalt DJ-bord til LP’er til livemusikere som spiller livemusikk. Nå er techno mainstream, og mens techno spilles på mainstream-klubber, så begynner undergrunnen å høre på drum’n’bass, liksom, sier Elias. Wesseltoft på sin side, mener at det er nettopp dette som er jazzens natur; å hente inspirasjon i alle tenkelige retninger.

– Ny kunst trives historisk best under vanskelige forhold. Bare se UK under Thatcher på 80-tallet. Jeg er sikker på at jazzen vil fortsette å utvikle seg, men det går selvsagt i bølger. Noen perioder er det konservatisme som rår, andre perioder åpenhet. Jeg håper på mer av det siste. Det aller viktigste elementet i utvikling er kort vei fra øverom til scene og få prøvd ut musikken din for folk.

– Jeg tror at når vi ser tilbake på denne tida om 50 år, er det åpenbart at det nærmest er av revolusjonerende betydning som skjer nå.

Elias Tafjord snakker om 21 century-overgangen, den er så brutal, det er alt for mye som skjer for et vanlig menneske, det er pandemi og så er det digital revolusjon og så er det Tinder og så er det jazzmusikk og er det egentlig jazzmusikk lenger.

– Hva slags type musikk tror dere det blir mer av i fremtiden da? spør jeg.

– Det blir nok enda darkere, ass, sier Elias, og legger til:

– Jeg har aldri forstått hvorfor mørk og hard musikk kan gi så stor glede. Det er merkelig, men helt rått.

Makkeren Kai tror at det vil skapes en motvekt i en tid der alt som produseres bare blir kortere og kortere.

– Alle listene er bygd opp i 2:30-lengde nå, selv jazzerne går med på dette premisset for å havne på Spotify-listene, sier han.

– Ja, føkk det der 2:30-opplegget, låtene har vært korte nok nå, folk har hørt det nå. Nå lager vi en låt som er 7 minutter lang, sier Elias.

– Klubbmusikken er det perfekte eksemplet på noe som varer lenge og fremdeles holder på publikums oppmerksomhet, legger Kai til.

Uansett hva som skjer i fremtiden, gjelder det å la seg rive med, følge strømmen og forsøke å bidra der man kan, mener duoen. Men én ting er Elias sikker på (og nå trekker makkeren seg stadig lenger vekk fra båndopptakeren):

– Jeg tror Why Kai kommer til å stå igjen i norsk musikkhistorie.

Denne energibunten av en trommis er faen ikke i tvil.

– Der skjedde det et eller annet, liksom. Kanskje ikke på verdensbasis, men i norsk sammenheng. Why Kai kommer til å sitte der. Ja. Det tror jeg faktisk.

Nå… Skal vi ta en mugge øl til?

15. januar 2023
BITT

Når pappa trommer med fingrene på bordet starter jeg å vugge i takt. Gjennom musikken er jeg min fars datter. Alltid i takt.

Jeg er bare fem år gammel når en av landets mest distinkte jazztrommiser med to visper i hendene gir seg technoen i vold og bestemmer seg for å gi ut soloskive. På denne tiden skyller en elektronisk bølge over moderne europeisk jazz med blant andre Bugge Wesseltofts New Conception Of Jazz, Nils Petter Molværs Khmer og Eivind Aarsets Electronique Noir i spissen. Den nye lyden av jazz er fordomsfri, konstant søkende og grensesprengende, og musikerne gjør hver sin vri på den frieste musikkformen de kjenner til.

Pappa bygger et lite studio i Skien og tilbringer alle døgnets timer foran de store, tunge maskinene. De få gangene han faktisk er hjemme sitter han bare og trommer med fingrene på tastaturet. Min lillesøster spør ham: hører du musikk? Han nikker og svarer at han hører musikk inni hodet. Skal vi bytte hode? spør hun. Jeg vil også ha et stort hode med musikk inni.

Ryktene skal ha det til at pappa spiller som en Gud, men han har aldri vært spesielt opptatt av å spille trommer. Han er snarere lidenskapelig opptatt av alt som har med lyd å gjøre. Der en god del trommeslagere er opptatt av å få settet til å groove, kan pappa i de mest utrolige solo-partier få skarpen til å hviske eller synge. Han kan fange personligheter (en gang spilte han nærmest sin egen far så tårene til min farfar rant) og, hvis han er preget av en spesiell stemning, mane frem lyden av en dødsstille sjø eller små bølger som slår inn mot svaberg. Han rendyrker instrumentering i den grad at han flytter publikums fokus vekk fra en melodi som er lett å tolke, og bringer frem lydmessige kvaliteter jeg ikke ante fantes.

Min lillesøster og jeg irriterer oss selvsagt over dette – i våre ører – totalt amelodiske stoffet. Det eneste vi ber om er forutsigbare rytmer vi kan hoppe i takt til. Vi ber på våre knær – snille pappa, spill noe som kan danses til! – men får det sjelden som vi vil. Uansett hvor mye pappa forsøker å blidgjøre jentene sine, faller han tilbake på intrikate mønstre. Det er først senere vi innser at det er meningsløst, ja, rett ut frekt, å be denne mannen om å spille noe forutsigbart.

For pappa er en musikkens filosof. Og filosofer lever av å gjøre det vanskelig for seg selv og sine tilhørere.

«Det er ikke så viktig for meg å spille trommer som at musikken hjelper meg til å se ting klarere», hevdet pappa i et intervju med Klassekampen i 1990. Ved å tilføre det akustiske trommespillet det elektroniske utvidet han mulighetene til å jobbe med lyd i denne verdenen. Og det skapte muligheter for en annen type improvisasjon, sammenliknet med det vanlige jazzidealet.

Pappa har alltid trådt fram i livet uten sikkerhetsnett og nærmest på instinkt takket nei til oppdrag som klinger av mynt. – Kan du ikke bare ta deg en eventjobb som alle andre?, har ethvert menneske i hans liv foreslått. Men svaret har alltid vært det samme: Han er ikke i stand til å gjøre ting som ikke har noe å gjøre med ham personlig.

En liten anekdote kan illustrere hans ubendige karakter: Da pappa var student på Norges Musikkhøgskole, skrev han særoppgave om Miles Davis. Men så var det innbrudd i bilen der oppgaven hans lå, og han hadde ingen kopi. Han tok aldri kopi. Pappa hadde ingen ekstra kopier, verken av særoppgave eller identitet. Den unge, radikale og nytenkende trommeslageren gjentok ikke seg selv og sørget for å være ny i alle situasjoner. Ethvert beat var i bunn og grunn en form for reinkarnasjon. Som dikteren Yeats sa det: «Jeg døde mang en gang, for kun å gjenoppstå.» Som trommeslageren Kleive sa det: «Used to be dead, but woke up again. Again».

Også i BITT silte det seg ut en form han ikke hadde sett for seg. Etter å ha nesten gjort seg ferdig med plata, oppdaget han at det måtte legges til sang (!) for at det hele ikke bare skulle fremstå som komp. Ordene som kom til uttrykk var ikke akkurat lyrikk på Hauge-nivå, men godt skjulte tekster der ordene hadde en funksjon.

Da debuten omsider ble sluppet, viste han for alle og enhver at han var litt av en maskinoperatør. BITT var, og er fremdeles, en til dels aggressiv plate. Her er ingenting løst, alt har et tungt og distinkt beat, og hele skiva bærer preg av fatterns fascinasjon for The Prodigy og Squarepusher. Med musikerne Bugge Wesseltoft og Terje Rypdal på computere, gitarer og synthesizere, skapes et konsentrasjonskrevende, mørkt, langt, improvisert og rockete format. Musikken veksler mellom tekno-stemninger og sterkt rytmiske utblåsninger, snerrende presise og allikevel uforutsigbare partier, og er støyende, eksperimentell og elektronisk bearbeidet i formen. Vi er også innom rene perkuksjonssekvenser, og på noen kutt «dukker det opp en vokal av det nesten primitivt rocka slaget», som en anmelder konkluderte litt skuffet i Dagbladet. Men først og fremst er BITT visjonær og litt vanskelig å forstå seg på, slik uforglemmelige kunstverk ofte er.

Døtrene på fire og fem år får det endelig som de vil, våren 1997. For første gang på veldig lenge har pappa laget musikk det er mulig å danse til. Vi knipser og tramper, jubler og hikster. Med dansbar rytmikk i moderne techno-innpakking, drømmer vi om at pappas debutskive får innpass på europeiske klubber. Mamma ser for seg turné og begynner å sy sceneantrekk. Det blir mye fest og moro i huset med venner, folk danser og digger låta «Salute». Men musikken til pappa faller mellom flere stoler, slik den ofte gjør. Skiva blir elsket av hans trofaste tilhengere, men ingen stor hit hverken på klubber i Berlin eller hos Jazzlandfans.

Men fattern har gitt alt og opplever at følelser settes i sving. Det kjennes godt i magan, og det han driver med er ekte.

Da jeg her forleden ringte ham og fortalte at jeg ønsket å skrive om BITT, ble han litt overrasket. Jeg argumenterte for at folk vil lese om Audun Kleive, at det var lenge siden sist, og at det dessuten var på høy tid at han gjorde noen intervjuer for å fortelle om sitt kommende prosjekt «HerZling», en 8-kanals surround sound sceneproduksjon i dyp kommunikasjon med den indiske danseren Sudesh Adhana. Det hadde han ingen planer om foreløpig, kunne han fortelle, og begynte isteden å ramse opp de endeløse detaljene ved selve prosjektet og alt jeg kunne glede meg til.

Jeg la på røret, og tenkte for meg selv at pappa er og forblir en gåte. Han er en verdensstjerne bare i kraft av å spille trommer – hvorfor gidde å bruke så mye tid på å produsere innfløkte lyder som etter alt å dømme vil falle for stumme ører? Allikevel klarer jeg ikke å la være å smile av tanken på denne musikkens filosof som foruten å spille fletta av folk på scener verden over, dag ut og dag inn sitter i den mørke hulen sin og forsker på lyder og ideer og maskiner og musikk. Kanskje en dag vil skiva få sin renessanse …

15. januar 2023