JOHANNA HOLT KLEIVE

Kategori: Intervju

  • Brass Books skal gjøre det norske bokmarkedet litt mindre søvndyssende

    Brass Books skal gjøre det norske bokmarkedet litt mindre søvndyssende


    – Hva var det du sa her forleden, Espen? At det var en ansatt på Norli som ikke visste hvem Henrik Ibsen var?

    Espen Jørgensen nikker. Når Dagsavisen møter han og Stian Lind Petlund på Lorry, Oslos mest selvbevisste bohembar, peker de på monopolister, kartellvirksomhet og Norgesgruppen som ansvarlige for den nasjonale lesekrisen.

    – I Norge har vi bokhandlere som ser ut som leketøysforretninger, og som ikke engang kan navnet på vår mest kjente dramatiker. Selv jeg, som ikke bryr meg nevneverdig om norsk litteratur, vet det, sier Petlund.

    Jørgensen og Petlunds nye bokhandel Brass Books skal, etter deres mening, gjøre det norske bokmarkedet litt mindre søvndyssende. Førstnevnte studerte litteraturvitenskap for mange år siden, og ble kalt «pen og dum» blant kompiser fordi han valgte å satse på litteratur i stedet for økonomi. Etter å ha jobbet i bokhandel i mange år, har han etter hvert dannet seg et klart bilde av hva som har gått galt i bransjen.

    Stian Petlund er kompisen med bakgrunn fra teknologiverdenen. Etter en våt kveld på byen bestemte de seg for å satse på import av engelsk litteratur.

    – De fleste vet ikke at de to største bokhandlerkjedene i Norge eies av de to største forlagene. Hele virksomheten deres er bygget rundt norske bøker.

    Jørgensen viser til Bokavtalen, samarbeidet mellom Forleggerforeningen og Bokhandlerforeningen, som sikrer fastpris på bøker. Han mener den også har en bakside, at den gjør det nesten umulig for nye aktører å etablere seg.

    – Når uavhengige bokhandlere må kjøpe bøker til høyere innkjøpspris, men selge til samme utsalgspris, finnes det i praksis ikke rom for konkurranse, sier han.

    – I tillegg eier forlagene distributørene. Den som vil starte bokhandel i Norge, må i realiteten gi fra seg halvparten av inntektene til sine største konkurrenter.

    – Forlagseide bokhandler tjener naturligvis mest på å selge bøker fra sitt eget forlag. Du har kanskje sett det selv. De samme bestselgerne i vinduene i Kristiansand som i Kristiansund, på Hamar som på Hamarøy. Alt bygget etter samme mal. Og det du ser i hyllene, er som regel bøkene med høyest profittmargin.

    De påpeker at ironisk nok har engelske titler eksplodert i popularitet, men det finnes knapt et sted å kjøpe engelskspråklige bøker. Det er her Petlund kommer inn. Han er det tekniske hodet i duoen, med bakgrunn fra flere krevende start-ups.

    – Jeg tente på ideen fordi jeg liker å bygge ting. Kort sagt, jeg liker å løse logistikkproblemer. Etter noen år i start-up-verdenen, der målet alltid er å «ta over verden», og man ganske kjapt blir utbrent, var det befriende med en idé som handlet om noe konkret, sier han.

    – Dette er tross alt bare bøker. Fysiske produkter, og et helt klart mål: å levere det folk faktisk vil ha, til tiden.

    Brass Books handler også om kjærligheten til litteraturen. Ambisjonen er å overføre følelsen av en uavhengig bokhandel til nettet.

    – Man kan jo se for seg en liten bokhandel med blå dør i Notting Hill, med rundt tusen titler i hyllene. Det er jo noe annet enn å ha ti millioner tilgjengelig, sier Petlund.

    – Men hvis du har orden i sysakene, kan du lage en digital bokhandel som både er effektiv og personlig. Et sted som kan levere alt, men som også viser deg et kuratert vindu av hva som faktisk er verdt å lese.

    Brass Books skal ha millioner av titler tilgjengelig, men satser på små, håndplukkede utstillinger – tretti, kanskje femti bøker som skiftes jevnlig. Tematiske utvalg som «Jane Austen-jubileum» eller «nye amerikanske stemmer» gir hvert besøk en egen opplevelse.

    Les hele artikkelen her.

  • – Du må være skamløs

    – Du må være skamløs


    Denne artikkelen ble først publisert i Ballade.

    1980-tallet blir ofte omtalt som en gullalder for norsk rockejournalistikk. Musikkmagasiner som Puls, Nye Takter, Beat og Rock Furore sto frem som sentrale arenaer for en ny generasjon skribenter med lidenskap for musikken som kulturuttrykk.

    Likevel er det slående hvor gjenkjennelig landskapet var: De store avisene lot til – som i dag – å være langt mer opptatt av kjendiser enn av musikkens sosiale og kunstneriske betydning. De ansvarlige for musikkstoffet i riksavisene ble beskyldt for manglende spesialisering – og for å videreformidle plateselskapenes presseskriv snarere enn å drive kritikk.

    Blant de få kvinnene som satte sitt preg på denne perioden, finner vi Nazneen Khan-Østrem. Sammen med profiler som Hege Duckert, Ina Blom, Catharina Jacobsen og Martha Strand tilhørte hun en liten, men markant gruppe stemmer som utvidet perspektivet i norsk musikkpresse. Fra oppveksten i Flekkefjord, uten et lokalt punkmiljø å støtte seg på, bygde hun sitt eget nettverk via brevkorrespondanse med likesinnede – lenge før e-post og internett. Ikke minst drev hun skytteltrafikk til Storbritannia, kanskje pønkens hjemland fremfor noen.

    Som tenåring skrev hun sinte leserinnlegg til Beat, der hun etterlyste både mer stoff om britisk undergrunn og flere kvinnelige skribenter. Resultatet ble at hun selv fikk spalteplass – og fra 1989 skrev hun fast for Puls. Senere ble hun en sentral stemme i Rock Furore, Aftenposten og Klassekampen. I Aftenposten var hun blant dem som bygget opp «OsloPuls», og på slutten av 90-tallet ledet hun musikkprogrammer på NRK2.

    Khan-Østrem har gjennom hele sitt virke ført en kompromissløs og polemisk tone. Hun utfordret den norske rockekanonens hvithet og hevdet at norske musikkjournalister langt på vei manglet «kompetanse om det urbane svarte som rap og R’n’B representerer», og at man «som hvit nordmann rett og slett ikke kan forstå uttrykket».

    Khan-Østrem har fokusert på musikk som kulturfenomen, ikke bare som underholdning, og tatt kunstnernes bakgrunn og samfunnsmessige kontekst på alvor. Her avbildet med artisten Lauryn Hill i 1999. (Foto: Privat)

    Men kanskje mest slående er hvordan hun gjennom flere tiår har fulgt – og deltatt i – de evig tilbakevendende diskusjonene om musikkjournalistikkens tilstand. For hvert tiår erklæres faget dødt, og hver gang reises spørsmålet: Var det bedre før? Da Dagsavisen/Nye Takter i 2007 inviterte til debatt på Café Mono under overskriften «Norsk musikkjournalistikk – død eller levende?», var Khan-Østrem blant dem som så sirkelen slutte seg. De toneangivende musikkmagasinene fra 80- og 90-tallet – Puls, Beat, Rock Furore – var for lengst borte, men klagen var den samme.

    Historien gjentar seg. Hver generasjon ser seg tilbake, erklærer feltet for forfalt og lengter etter en tid da alt angivelig betydde mer. Nazneen Khan-Østrem minner oss om at dette tilbakeblikket i seg selv er en del av tradisjonen, og at musikkjournalistikkens livskraft nettopp ligger i evnen til å stille disse spørsmålene på nytt.

    Khan-Østrem tilfører verdifulle perspektiver til denne diskusjonen, særlig fordi hun har bakgrunn i DIY-tradisjonen. Hva kan en skribent med så sterk innflytelse fra pønkens hjemland – Storbritannia – lære oss om å skrive slagkraftige og aktuelle tekster om musikk?

    Når Ballade tar kontakt med Khan-Østrem, er hun raskt ute med å erklære at hun kanskje ikke er den rette til å snakke om dagens musikklandskap. Hun sluttet tross alt å mene sterkt om musikk i NRK i ’99:

    – Jeg hadde et traumatisk øyeblikk der jeg intervjuet en italiensk artist på Grand hotell og innså at jeg ikke kunne gjøre dette mer, sier hun og ler.

    – I begynnelsen var jeg fanatisk opptatt av musikkjournalistikk, men etter å ha jobbet med det i mange år begynte jeg å få nok. Jeg var lei av å intervjue musikere som ikke hadde noe på hjertet, og fordi jeg i større grad måtte skrive om kommersielle artister jeg ikke var så glad i selv. Det ble så intetsigende til slutt, og jeg fikk et stort behov for å fylle livet mitt med annet innhold.

    Khan-Østrem sa opp jobben i NRKs kulturavdeling etter å ha laget en dokumentar om byutvikling og innvandring, og flyttet til London for å studere internasjonal politikk og urbanisme. Men musikk har alltid vært en lidenskap, og hun har særlig fulgt med på det som skjer i Storbritannia. Denne lidenskapen var også grunnen til at hun i så mange år skrev om musikk.

    – Jeg var 16–17 første gang jeg skrev noe om musikk, i en punkfanzine som en kompis i Oslo drev, Absolute Musique. Redaktøren var Jan Kallevik, senere forfatteren av boken XTRM: Krig i Oslos gater. Jeg begynte å bestille kassetter hjem til Flekkefjord og ble en del av kassettmiljøet på 80-tallet. Jeg drev med skytteltrafikk mellom London og Flekkefjord – det var livet mitt – og tenkte at det måtte være andre mennesker i verden som likte samme musikk. Jeg leste Nye Takter, Beat og litt Puls, og så skjønte jeg at det fantes et musikkmiljø der ute. Men det var undergrunnsmiljøet jeg hadde mest tilhørighet til.

    – Men undergrunn, det var ikke Nye Takter eller Puls?

    – Nei, det var enda mindre enn det. Det var et lite punkmiljø rundt Blitz, som i stor grad dreide seg om fanziner og utveksling av kassetter som ble gitt ut på obskure små selskap. Miljøet bestod blant annet av band som White Lord Jesus med Thomas Robsahm (nå filmregissør) og Arvid Skancke-Knutsen på vokal, min avdøde venn, NRK-journalisten Erik Jacobsen, samt Øyvind Ihlen, som nå er medieforsker – blant flere andre. Vi var en håndfull i dette undergrunnsmiljøet. Før oss var det jo folk som Jan Olufsen og Harald Fossberg, sier Khan-Østrem.

    Den gryende musikkskribenten leste Sounds, Melody Maker og New Musical Express da hun befant seg i Storbritannia, og ble veldig inspirert av skribentene der. Da hun flyttet til Bergen i ’87, sendte hun en panegyrisk e-post til Puls om My Bloody Valentine og sa at hun ville begynne der. Slik ble hun skribent på alvor.

    – Det betydde alt for meg – musikken var helt altoppslukende. Det er fascinerende å tenke på det nå. Jeg tilhørte selvfølgelig den mest sortkledde, sureste og særeste klikken. Jeg snakket ikke med folk om de ikke hadde riktig musikksmak; alle klærne var nøye utstudert. Jeg begynte allerede i 8. klasse å definere meg selv som goth-punker. Jeg var ekstremt sur og negativ. Haha! En skikkelig badass, i mine egne øyne.

    Ekstremt sur, ekstremt badass – og ekstremt viktig for norsk musikkjournalistikk. (Foto: Privat)

    Men den sinte musikkjournalisten hadde mye på hjertet. Og hun opplevde at hun fikk mye støtte fra redaktørene.

    – Jeg fikk penger til å dra av gårde og intervjue folk jeg var interessert i. Jeg husker daværende redaktør Arild Rønsen betalte flybilletten fra Bergen til Oslo for at jeg skulle intervjue Dinosaur Jr. Han sendte meg til Glasgow i en hel uke for å skrive om den skotske indiescenen. Jeg ble i det hele tatt godt ivaretatt av Puls-gjengen. Det gjorde at jeg følte trygghet i forhold til det jeg gjorde og den musikken jeg skrev om. Jeg fikk skrive med masse autoritet.

    – Det later til at du skapte mulighetene selv. Du har vært driftig siden dag én, sendt e-poster og tatt egne initiativ. Mange i min generasjon klager på mangelen på fast jobb, men så handler det kanskje også om mangelen på å skape noe selv. Det fremstår av og til litt for enkelt å klage på at man ikke får Creo-sats.

    – Hehe, ja. Jeg bare kjørte på – i punkånden. Fanzinen gjorde kompisene mine sjøl. Vi fikk jo ikke betalt. Det er et etos jeg har med meg fra punken, som jeg tror betydde veldig mye. Jeg var også desperat etter å finne likesinnede.

    Musikk handlet om verdier – om hvordan man så verden. De menneskene Khan-Østrem møtte den gangen, delte samme livsanskuelse, og den livsanskuelsen er ikke like viktig i musikkbransjen lenger, tror hun.

    – Før kunne du se noen i Doc Martens og en lang svart frakk og tenke at du hadde noe til felles med vedkommende. Det er ikke så tydelig lenger. Jeg har en sønn som er rapper, og jeg synes det er veldig interessant å snakke med ham og finne ut hvordan han definerer sitt miljø. Han kan snakke om klær, men det er ikke så mye av det som det var på 80- og 90-tallet.

    – Jeg skjønner hva du mener. For min del var det veldig interessant å komme inn i metallen, som i dag er langt mer mangfoldig når det gjelder stilkoder og estetiske uttrykk. Men er det da subkultur? Dette er jo et spørsmål som er interessant å stille.

    – Ja, det er veldig interessant. Grunge, og band som Nirvana, er jo eksempler på en subkultur som ble hyperkommersialisert gjennom MTV. Da var det enda viktigere å være sekterisk og holde avstand til den store delen av rocken, sier Khan-Østrem.

    – Nirvana gikk jo an å like, men jeg kunne ikke fordra Soundgarden eller Pearl Jam. Jeg holdt meg til Pussy Galore og Swans, liksom. Det var hele tiden en sekterisk greie. I alle fall for sånne som meg, som var såpass … hva skal man kalle det, ja, infam – og det var viktig å være det. Og det er fremdeles mange i dag som ikke ønsker sitt uttrykk utvannet, fordi det mister styrke eller betydning i samfunnet. «Go mainstream», da er det noe som krakelerer.

    – Hva synes du nå da, etter å ha blitt voksen? Hvordan forholder du deg til subkultur nå?

    – Hehe! Jeg følger ikke så godt med på subkulturene i dag, men jeg hører veldig mye på britisk rap, svart musikk fra Storbritannia – en interesse jeg deler med sønnen min, som er rapper. Jeg introduserte ham tidlig for den karibiske og vestafrikanske kulturen på steder som Brixton og Peckham. Det er der jeg følger med.

    Likevel ønsker undertegnede at den erfarne musikkjournalisten deler noen tanker om den pågående diskusjonen i norsk musikkpresse – der særlig Klassekampen var god til å etterlyse engasjement mens kritikken haglet som verst. Jeg forteller Khan-Østrem at Balladeønsker å fortsette å sette søkelyset på hva som kjennetegner god musikkjournalistikk, og at det er interessant å høre hva hun selv mener var god musikkjournalistikk på sin tid – hva slags innflytelse Storbritannia har hatt på henne som skribent og tenker, og hvordan vi kan la oss inspirere i dag, i en tid der det er vanskelig å få oppmerksomhet.

    – Jeg tror fellesnevneren bak god musikkjournalistikk er at den har sett utover det rent musikalske, og satt artisten eller bandet i en større kontekst hele tiden, svarer hun.

    – Jeg leste New Musical Express som en bibel, og der var det mange profilerte skribenter. Det var en fase der man skulle skrive veldig kreativt, som en konsekvens av New Journalism-greia. I den britiske musikkjournalistikken, som var sterkt inspirert av den amerikanske, hadde man et enormt rom til å eksperimentere med form. Man så alltid ting i kontekst, fordi musikken vi hørte på den tiden var produkter av historiske og sosiologiske hendelser: reggae, ska, punk.

    – Den svarte musikken kommer fra et sted. Og for meg, som er opptatt av byutvikling, henger jo det sammen med punkens fødsel – at discoens røtter og lignende musikalske tråder kan følges videre. Det er umulig å høre på britisk rap og ikke kunne noe om innvandringen til Storbritannia eller de lange politiske linjene, ikke sant?

    Mens hun var ung og «midt i sin verste punkperiode», førte hun en replikkveksling med sin fetter, en London-gutt med oppvekst i Willesden Green (jf. Zadie Smiths roman Hvite tenner). Han var opprørt over hennes musikksmak:
    «Nazneen, hadde du blitt boende i London, ville du aldri hørt på punk og indiemusikk,» sa han til henne. «Det er de hvites musikk. Du er asiat og dermed svart i den engelske verden. Derfor hadde du hørt på soul, disco og rap – ikke idiotisk punk. Du er blitt hvit av å bo i Norge.»

    Khan-Østrem lo hånlig av ham da. Men hun har aldri klart å glemme samtalen, og skrev om den i Morgenbladet. Ikke uventet fikk hun kjeft.

    I årenes løp dabbet hennes interesse for nåtidens indiemusikk kraftig av. I dag går det i britisk jazz, hiphop, Northern Soul og eldre reggae – den store lidenskapen – og den nye norske folkemusikkscenen. Men hun er svak for band som Sleaford Mods, Big Joanie og enkelte rockeartister.

    Og kanskje gir det også mening at fokuset skiftes når man har et så tvers gjennom sosiologisk blikk på musikkjournalistikk som Khan-Østrem har.

    Khan-Østrem har alltid hatt med seg punkenes sekteriske og kompromissløse holdning fra Storbritannia: viktigheten av å ha en tydelig stemme, være kritisk og ikke la seg kommersialisere. Her under lanseringen av Death Archives med Jørn Stubberud fra Mayhem og Thurston Moore i London. En legendarisk kveld. (Foto: Privat)

    – Jeg liker å reflektere over forbindelsene mellom musikk og samfunnsutviklingen, politikken og kulturlivet generelt. I Storbritannia er det større tradisjon for denne typen journalistikk. Jeg tror mye kunne vært annerledes dersom det fantes andre kriterier for musikkjournalistikk i Norge. I dag er det knapt med rom for dybdejournalistikk og analyse.

    Det betyr ikke at Khan-Østrem ikke har forsøkt gjennom årenes løp.

    – Jeg husker da jeg var programleder i U:Musikk og senere M:Musikk, så fikk jeg lage lengre minireportasjer – blant annet en halvtime om Asian Underground-scenen i Storbritannia med band som Asian Dub Foundation og Talvin Singh. Jeg prøvde å sette uttrykket i perspektiv. Jeg husker også at jeg havnet i en aggressiv debatt om Eminem og norske Equicez, da hiphopen begynte å bli stor for alvor. Jeg fikk alltid masse dritt – folk som ikke skjønte mitt ønske om autentisitet.

    Alle disse sosiologiske blikkene synes Khan-Østrem at mange i Storbritannia hadde – de så alt i kontekst, eksperimenterte med form. Akkurat den måten å skrive på har inspirert henne, fordi den var så kreativ.

    – Man ser visse tendenser til det i Norge, men jeg savner fremdeles i norske aviser at noen gir plass til å skrive litt mer eksperimentelt. Jeg husker Folk og Røvere-magasinet, med base i Trondheim på 1990-tallet. Der fikk jeg lov til å boltre meg litt. Også i Rock Furore. Vindueter kanskje stedet med mest potensial.

    – Er tidsskriftene de nye fanzinene?

    – Ja, jeg tror det. Man må ganske enkelt skape noen rom nå. Kanskje det også handler om format og hva som anses for å være konvensjonell musikkjournalistikk.

    – Det er kanskje også noe med hvem som rekrutteres, og hvem som har råd til å jobbe gratis i begynnelsen.

    – Ja, det handler om klasse, ikke sant? Jeg tror mange norske redaksjoner sliter med rekruttering fordi det blir så ensartet. De henter fra de samme miljøene og skolene. Jeg tror ikke det handler om vond vilje, men om struktur. Det gjelder ikke bare musikkjournalistikken, men mediebransjen generelt. Når jeg ser tilbake på 1980- og 1990-tallet, så hadde vi jo ikke penger vi heller. Men det var kanskje en annen driv. Jeg tror det var flere som var idealister da, som var villige til å bruke fritiden sin på å skrive om musikk. Nå er det mange som tenker på karriere og lønn tidlig. Det skjønner jeg veldig godt, men det gjør noe med hvem som deltar i diskusjonen og hva slags perspektiver som kommer frem.

    Hun tar en kort pause.

    – Det er for lite klassebevissthet i norsk journalistikk. Og det er for lite bevissthet om at minoritetsbakgrunn og sosial bakgrunn spiller inn på hva man skriver om, og hvordan man skriver. Det er vanskelig å utfordre majoritetens perspektiv når hele redaksjonen deler de samme referansene.

    – Tror du det er håp for en ny generasjon musikkskribenter som vil noe mer?

    – Ja, absolutt. Jeg tror det alltid vil finnes mennesker som brenner for musikk og for å skrive om den på en meningsfull måte. Men man må være ærlig på hvor mye arbeid det krever, og hvor lite penger det ofte gir. Hvis du først går inn i det, må det være fordi du virkelig må. Jeg håper flere finner sammen i små kollektiver og tidsskrifter igjen, slik vi gjorde før. Der kan man finne sin egen stemme, uten å være avhengig av de store redaksjonene.

    Hun tenker seg om et øyeblikk.

    – Kanskje det er nettopp der musikkjournalistikken lever – i alle disse små initiativene. Det var jo sånn det startet for meg også, i en fanzine på 80-tallet. Alt begynner i det små.

    Når jeg hører Khan-Østrem snakke, tenker jeg på rockens potensial til å være «uflink». Artisten Kaela har et sted uttalt at hun brukte mange år på å skrive sitt neste album fordi hun var så tvers gjennom infisert av det hun kalte «vestlig propaganda» – tanken om å måtte være perfeksjonist. Det handlet om å bli bedre, om å optimalisere – noe som også påvirker kunsten. Kanskje finnes det mange unge mennesker i dag som ikke tillater seg å eksperimentere fordi diskursen er som den er? Der kan man kanskje lære noe av punken – av det blikket pønkerne har på verden. Kanskje det kan inspirere en ny type journalist, selv om vedkommende ikke er rocker?

    – Ja, jeg synes det er komisk, fordi man tar så mye for gitt i dag. Men mye av det som skjer, står jo på skuldrene til det som skjedde før, sier Khan-Østrem.

    – Vi trekker på smilebåndet av punken og mange av de eldre rockeartistene. For å bruke det mest banale eksemplet: Hvor hadde vi vært uten David Bowie i dag? Selv nå er han kjent for å være en kunstner og tekstforfatter som flyttet grenser – som vi står i massiv gjeld til. Og hva med Patti Smith? Finnes det noen i dag som kan matche henne? Seriøst?

    Det finnes en rekke folk vi står på skuldrene til – mange vi burde hente frem igjen i dag, mener Khan-Østrem.

    – Det kan jeg si som voksen dame, men jeg mener det helt genuint. Og så må man lære av nye artister som tenker på nye måter. Med en sønn på 19 år er det interessant å se hvordan han jobber, skriver og tenker – og hvordan det skiller seg fra bandene jeg husker fra gamle dager. Nå betyr teknologien alt. Du må være på TikTok for å nå ut. Det er nådeløst, på et vis.

    Forleden snakket Khan-Østrem med en venninne fra London som spilte i et indieband på 80- og 90-tallet. Hun fortalte at det var vanvittig mye energi i byen da. Alle bodde i okkuperte hus og hadde billige studioer. I dag er nesten alt borte – studioene er lagt ned eller blitt altfor dyre. Ingen bryr seg om NME lenger, skribentene har blitt voksne og streite. De få som fortsatt velger å være musikere eller anmeldere, har det tøft økonomisk. Det har skjedd et stort økonomisk skifte.

    – I ly av den teknologiske endringen tror jeg man virkelig trenger nisjemediene – de som tør å fange opp tekster som tester grenser eller søker mer kreativ skriving. I USA synes jeg The New Yorker er fantastisk,  de dyrker essayformatet. Klassekampen og Morgenbladethar jo også mulighet til å dyrke noe helt annet enn Aftenposten, sier Khan-Østrem.

    – Ja, kanskje en liten underkategori, litt à la Oktober forlag – en nisjeplattform under hovedplattformen. Et sted der man skaper grobunn for de neste Natt & Dag-erne?

    – Ja, det finnes et stort mulighetsrom for dem som vil. Hvor langt kan vi strekke strikken når det gjelder eksperimentell skriving i Aftenposten? Publikum der er bredt. Men i Morgenbladet bør rommet være større. På slutten av 90-tallet ble det skrevet veldig rare ting der – morsomt, og kanskje litt teit. Haha.

    Til slutt spør jeg hva Khan-Østrems råd er til unge, fremadstormende skribenter. Hun smiler bredt før hun svarer:

    – Først og fremst: Finn det du virkelig brenner for – da skriver du best. Og ikke minst: Vær en pain in the ass. Det sier jeg til alle. Du må være skamløs. Finn stemmen din.

    Hun ler igjen.

    – Og mas på disse gutta i sjefsstillingene! Send dem tekster, selv om de ikke har bedt om det. Si: «Les! Kanskje jeg overrasker deg.» Ikke gi deg.

  • – Det er skummelt å dele. Men enda skumlere å la være

    – Det er skummelt å dele. Men enda skumlere å la være


    – Hevngjerrighet som drivkraft for å lage kunst … det er skumle greier, ass, sier Ragnhild Moan, også kjent som Ragnhild og.

    Artisten tok selv initiativ til å snakke om sitt kommende album, som slippes 3. oktober, og om kjærlighetssorg som en sentral drivkraft. For en journalist finnes det få ting som gleder mer enn å møte artister som virkelig har noe på hjertet – og som klør i fingrene etter å dele det.

    Våre veier krysset hverandre etter at jeg for noen uker siden la ut et innlegg på Instagram, der jeg etterlyste refleksjoner om forelskelse til min neste spalte. Mange engasjerte svar strømmet inn, men kanskje var det Ragnhild Moans som fascinerte meg mest – fordi hun var uredd i å utforske de mindre hyggelige sidene ved kjærlighetens spill.

    Hun fortalte at hun hadde lest nesten alle spaltene mine i Dagsavisen, og elsket dem – spesielt de om forelskelse. «Noen ganger er vi forelsket i folk vi knapt kjenner, eller som vi har diktet opp selv», skrev jeg. Dette er historien om Ragnhild Moans liv.

    Hun er 28 år, musiker, låtskriver og Osloborger – opprinnelig fra Folldal, en liten fjellbygd midt i landet. Hun elsker å være forelsket. Forelsker seg lett, faller hardt, dikter opp scenarioer og plasserer menneskene hun møter på kongestoler i hodet sitt. Når hun er forelsket, blir hun strukturert, står opp tidlig, blir blid og motivert – men mister samtidig hodet.

    Jeg har lenge vært fascinert av Moan. Forrige uke spilte hun på by:Larm og ble en av de store snakkisene. Hun har allerede vakt oppsikt, lenge før plata er ute. Gleden er derfor gjensidig da vi møtes på Parksalongen for å snakke om det som har drevet frem albumet.

    – Den kommende plata handler hovedsakelig om kjærlighetssorg, begynner Moan. – Den er selvutleverende, sår og litt sleip. Men jeg vil – og må – tørre å stå i det. Haha!

    Ragnhild Moan er et klassisk barn av sin tid: Hun har vært i flere hektiske forhold enn «vanlige». Flere av dem har vart over ett år, men ofte ender hun opp i drømming.
    – Jeg lager karakterer i hodet, går tur og koser meg med det, sier hun og ler.

    Hun leste boka Hekt og kjente seg igjen – i hvert fall i psykologien bak det hele. Til releasefesten har hun derfor invitert psykolog Sissel Gran.

    – Det er fascinerende hvor lett det er å hekte seg på en følelse, særlig når man opplever noe sterkt for et menneske man i stor grad har skapt selv. Så jeg sendte bare en mail til Gran og prøvde meg. Og hun sa ja! Selv om hun sier mye klokt i podkaster, er det noe helt annet å sitte ansikt til ansikt med en psykolog.

    – Det er ganske blottstillende for deg. Er du ikke redd for det? spør jeg.

    – Egentlig ikke. Jeg skulle heller sittet og pratet med Sissel Gran enn å måtte spille konserten på by:Larm. Det skyldes nok at jeg var så ekstremt nervøs i forkant av bransjefestivalen. Jeg elsker oppmerksomhet, men det er noe annet å stå der og føle: «Nå er det bare meg, liksom.»

    Men da konsertene først var i gang – de spilte to – gikk det greit.

    Bak artistnavnet

    Ragnhild og startet som et eksamensprosjekt på Norges musikkhøgskole. Hun spurte musikere hun hadde stor respekt for, om de ville lage band med henne.

    – Egentlig ville jeg ha et navn som ikke hadde med meg å gjøre, men Johannes i bandet sa: «Du må hete noe med navnet ditt.» Men «Moan» skriker jo ikke akkurat eksperimentell pop, haha. Så kom jeg på «og, sier Moan, og fortsetter:

    – Jeg ble inspirert av det korte og distinkte «Signe Dø». Jeg ville ha noe kort, og kom på og-en som viser til at det er flere navn bak meg i dette prosjektet. Jeg kommer med ideer og tekster, men får hjelp til å lage musikken. Mye av plata er laget kollektivt – men det er også deilig å ha siste ord. Det har jeg ikke i andre konstellasjoner.

    Et sterkt behov for å underholde har Ragnhild Moan hatt med seg siden hun var liten. Oppvokst med en to år yngre søster, innrømmer hun at det er grusomt å tenke på hvordan hun behandlet henne.

    – Vi skulle alltid lage show for venner og familie. Jeg var veldig interessert i TV, konserter og revy – alt som gikk an å se på. Foreldrene mine er bønder, men driver med revy og synger i korps og kor. Det har fascinert meg veldig. Og så var det drømmen om byen. Men søsteren min ble jo tvunget til å være med. Hun var veldig flink, men jeg sjefet over henne. Hun ville virkelig ikke stå på scenen, ler hun.

    – Og det har alltid vært vokalen som fanget deg mest? spør jeg.

    – Først var jeg veldig fascinert av fele – eller fiolin. Jeg lagde meg en pappfele og var helt oppslukt. Det var lang venteliste, haha. Men da jeg endelig fikk plass ,var det helt fantastisk å lære å spille det instrumentet. Jeg spilte også i korps. Jeg likte samholdet og pausene, men det var ikke så gøy å spille kornett. 

    – Det gjorde jeg også. Jeg syntes det var drit. Spilte tverrfløyte og ville alltid gå i en annen takt enn resten, gikk foran i dobbelt tempo.

    – Haha, ikke sant! Etter hvert ble det sang, selv om jeg aldri har følt meg som en sanger.

    – Det har nok litt med at jeg er litt lat. Jeg har aldri øvd så mye teknisk, sånn som man må med et instrument. Jeg har jo øvd, selvfølgelig – men jeg føler at det er først de siste årene at det har skjedd noe med stemmen. Man blir jo eldre, og stemmen er en muskel. Kanskje handler det også om tekst – at det føles nærmere meg. Når jeg synger, så er det hele meg, sier hun.

    Ærlighet som kunstnerisk kraft

    Det er skummelt å dele av seg selv. Men enda skumlere å la være, mener Moan. Da blir du sittende alene med det.

    –  Jeg spyr ut følelsene mine til mine venner og har følelsene mine på utsiden. Også har jeg et behov for å dele det i musikken også.

    – Det du sier – at det er skummelt å dele, men skumlere å la være – det er så fint, sier jeg. – Jeg tror det handler om å føle at man har en viss rekkevidde. At man ikke er uanselig. Kanskje beviser dette at en kunstner har en funksjon utover å bare underholde – å vise andre at det finnes rom for å bli hørt.

    Moan og jeg fortsetter å dykke dypere i kjærlighetssorg som kunstnerisk drivstoff, hennes ærlige refleksjoner om hevn, sårbarhet og det å tørre å vise sitt indre kaos.

    For ett år siden ble nemlig Ragnhild dumpa. På ordentlig.

    – Jeg har alltid vært den som dumper i forholdene mine. Men nå var det sånn: Fy faen, nå dør jeg. Og dette må jeg skrive om. Jeg jobbet med andre prosjekter, og sluttet i han gaiden. Så denne plata betyr mye for meg, ass.

    Det handler ikke bare om tematikken – men om å tørre å stå i en ekstrem følelse.

    – Det er mye av mitt trynet på Insta, liksom. Samtidig er jeg jo ikke kjent. Men det handler mer om egenfølelse – dette har jeg laget, sier Moan.

    – Det krever et visst mot å vise seg frem. Å stå stødig nok til å si: «Jeg finnes», sier jeg.

    Og det er ikke bare egoet som driver oss, tror både Ragnhild og undertegnede. Vi hadde aldri holdt på med dette hvis det ikke handlet om noe mer – at man har en historie å fortelle. At man vil dele de tankene man hittil har kommet frem til.

    – Og du deler jo også fra livet ditt i spaltene dine. Det er jo et behov for å dele? spør Moan.

    – Ja, nettopp, svarer jeg. – Det tok tid å finne mitt format.

    Jeg forteller Ragnhild at jeg har skrevet utallige utkast på romaner opp gjennom årene. Men man må gjøre det man er god på, har jeg skjønt. Jeg er et springende vesen – går fra det ene til det andre, tematisk. Og det har kommet til uttrykk i spaltene.

    Men jeg tar spaltene på alvor: Det handler om å skrive noe som er litt ordentlig. Å komme hjem til Norge føltes litt sørgelig etter å ha blitt kontinental. Jeg måtte kompensere for tapet ved å prøve å være ekstra utleverende.

    – Musikkens privilegium er at man slipper å snakke. Men så må man jo av scenen – og snakke likevel. Man må stadig vekk deale med språket, sier jeg.

    Kanskje håpet er at ærligheten inspirerer folk til selv å dele?

    – Helt klart. Jeg elsker å skape. Å stå på scenen. Å bli sett – hvis det er lov å si, sier Moan, og fortsetter:

    – Det er virkelig et behov. Jeg tror det var Robert Stoltenberg som sa i et Sommer i P2-intervju at han skjønte at behovet for å underholde var på linje med det å spise mat og sove. Og da husker jeg at jeg satt på bussen og tenkte: Åh, herregud – det er jo akkurat sånn jeg har det. Behovet for å skape og underholde.

    Hun tar en liten pause. Så sier hun:
    – Det er som du sier: Man hadde ikke holdt på med dette hvis man ikke måtte.

    Verken Moan eller jeg har egen leilighet. Men vi bryr oss ikke. Vi skåler over det faktum at det er mye kulere å holde i en skive – og gå av scenen med vissheten om at: Vi spilte musikk. Vi var sammen.

    Jægershot og bitterhet

    Vi fortsetter praten om kjærlighet, balansen mellom selvutlevering og empati, og hvordan man bearbeider kjærlighetssorg gjennom kunst.

    – Å skrive om kjærlighet begynner ofte med et behov for å få ut følelsene, sier Moan.

    – Og så vet du at det skal ut – fysisk – på en plate. Kjærlighet handler om to mennesker, men jeg har vært redd for å oute relasjonene jeg har vært i.

    – Du vil ivareta empatien? spør jeg.

    – Ja. Men det handler også om å gå inn i seg selv. For selv om det handler om «oss», skjønte jeg tidlig at det også handlet mye om meg – og hvordan jeg behandlet relasjonen. Spesielt når vi ikke var sammen.

    Drømmen om fremtiden kan gjøre mer vondt enn selve bruddet. I dette prosjektet har hun vært sint, bitter, lei seg – og hevngjerrig.

    – Og det var skummelt i seg selv. Hevngjerrighet som drivkraft … det er skumle greier, ass.

    – Du har kjent på et ønske om å gjøre den andre litt vondt? spør jeg.

    – Ja, det er jo det. Det handler om selvfølelse – at noen ikke vil ha deg. Jeg husker at jeg tenkte: Nå blir det plate, lissom. Men det er også noe ekkelt i det – å se situasjonen med et slags meta-blikk: Takk for inspirasjonen. Jeg er bitter iblant. Og det er greit.

    Det blir sagt at kunststudenter har lettere for å oppsøke ekstreme psykiske tilstander – ikke fordi de er gale, men fordi de vet at det finnes noe å hente der. Det blir en slags forskning. Man lar seg rive med, kanskje nettopp fordi man vet at man kommer ut igjen. 

    – Hvis jeg ikke hadde tillatt meg selv å flørte med sider av meg selv – grimhet, hysteri, aggresjon – som jeg gjør på scenen, så hadde jeg mistet noe viktig. Det betyr ikke at alt dette er meg – men det er også meg, sier jeg.

    – Nettopp. I han haiden hadde vi tydelige teatralske roller – litt sånn bygdejente med «unnskyld meg»-holdning. Nå har Ragnhild tatt mer plass.

    På den siste låta ville hun få frem bitterheten. Hun ville at den skulle si: I have made art. Who’s laughing now?

    – For å klare å synge det, måtte jeg faktisk være litt bitter. Drikke en jægershot, lissom. Det var digg å være i den bobla. Og tenke: Hvordan må jeg synge for å få frem akkurat DEN følelsen?

    Og dette kom ut av et kort forhold – nesten mer en forventning enn en faktisk relasjon. Moan synes det er fascinerende hvordan drømmen om en fremtid kan være langt mer knusende.

    – Jeg må lese et utdrag fra Sissel Gran, som jeg leste på bussen: «Å sørge seg syk over noe som ikke engang nærmet seg et forhold, er bortkastet energi. De fleste forførere møter sitt Waterloo en gang – et menneske som klarer å trenge gjennom – men du må tåle at det ikke var deg.» Det traff. Det var ikke meg. Og det er det som gjør så vondt, sier Moan og smiler.

    Å elske i 2025

    Moan og jeg reflekterer rundt kjærlighetens vilkår i 2025. Som ung voksen i en by, med uendelige valg og smarttelefoner, skal man bare måtte tåle ghosting og avvisninger – men kanskje tåler man det egentlig ikke i det hele tatt?

    Det hersker i alle fall ingen tvil om at appene gjør det lett å møte folk – og enda lettere å ghoste dem.

    Vi snakker om hvordan mange unge tror de må være «ferdige» før de kan elske. At de må være optimaliserte. Men kanskje er det i relasjonene vi faktisk vokser.

    – Jeg ser så mange reels som sier: «Du må fikse deg selv før du kan elske andre.» Men det er jo ikke sant. Vi er flokkdyr. Vi vokser i relasjon. Og så bruker vi unnskyldninger – «jeg har mye å jobbe med» – når det egentlig handler om feighet, sier Moan.

    Så hvem er det vi møter på den nye plata? 

    – En mye mer sårbar versjon, konkluderer Moan. – Jeg har gått mer inn i å være lei meg – tørre å stå i det. Men det finnes noe han gaiden i det også: Faen ta deg – det var dritt, men jeg er bra. Jeg sliter bare litt med å si det høyt, haha.

    Tittelen Might As Well Just Cause a Scene kommer fra et meme: «He’s gonna call me crazy anyway – so let’s just make a scene.» – Helt siden jeg var liten har jeg fått høre at jeg er for dramatisk. Jeg gråter for lett, ler for høyt – «ikke lag en scene». I bygda blir du snakket om. Det former deg. Men bandet mitt – det kollektivet – det betyr alt.

    – Hvordan har de andre i bandet reagert på tekstene? 

    –  De har vært helt rå. Andrea har kjent på mye av det samme når det gjelder tematikken. Jeg er nok ganske følelsesstyrt når jeg lager musikk, og arbeidet med denne skiva springer ut fra en enda mer personlig historie enn forrige album, To Renovate a House.

    – Derfor er det ekstra sterkt at bandet virkelig fanger tekstene og det musikalske, og bygger opp under tematikken med sine egne uttrykk og lydbilder – uten selv å ha «levd i min historie». Det er utrolig fint, og faktisk ganske rørende. Det gjør meg veldig glad.

    –  I bandet er det Jomar Jeppsson Søvik på trommer, han overrasker og imponerer meg alltid med sitt kraftfulle uttrykk. Kai Von Der Lippe, jeg elsker timingen og det tonale språket hans. Matias Christoffersen, god på synth og lyddesign – han skrur ofte en lyd som blir enda bedre enn jeg hadde tenkt. Og så er det Johannes Aagaard på gitar – han er veldig jazza, harmonisk, men også rytmisk preget av hiphop. Og Andrea Louise Horstad da, min beste venn. Hun er rå på trøkk – og jeg ville bruke hennes klangfarger.

    Og det funker på scenen. Publikum kjenner det.

    – At folk sier det låt som et band, og at arra er kule – det gjør meg glad. Det har vi fått til sammen. Vi musikere er i det hele tatt jævlig heldige som får lov til å gå inn i oss selv – på godt og vondt.

  • –  Vi lever i en musikalsk gullalder, som ingen får høre om

    –  Vi lever i en musikalsk gullalder, som ingen får høre om

    Og der – endelig – var norsk presse på saken om norsk kulturjournalistikk. Klassekampen ringte undertegnede torsdag formiddag, etter at Kelefa Sanneh i The New York Times konstaterte at den nye musikkritikken har mistet sin edge.

    En gang i tiden, skriver Sanneh, var musikkritikere langt greiere enn den gjennomsnittlige lytteren. Nå er det visst motsatt: Kritikken er blitt snill, tam – og ganske kjedelig. Også her hjemme savnes den frekke og uforutsigbare musikkanmeldelsen. Kritiker og Klassekampen-spaltist Arild Rønsen peker på én hovedendring gjennom de siste tre tiårene: Det finnes «tragisk mye mindre musikkritikk». Den er blitt mindre rampete, mer tannløs. – Man må være litt rampete i kulturjournalistikken, men du må gjøre det med stil, sier Anders Grønneberg i samme intervju.

    Diskusjonen om den rampete kritikeren er symptomatisk for vår tid. Det egentlige problemet stikker dypere: Det handler ikke først og fremst om fraværet av brodd eller humørløse kritikere – men snarere om det faktum at journalistikken om levende kunstmusikalske uttrykk i dag er fullstendig marginalisert.

    I forbindelse med Ballades årskavalkade anser jeg det derfor som min plikt å kontakte en duo som har forsøkt å dra i gang denne diskusjonen i så å si hele Ballades levetid – i snart 25 år. Redaktør Jan Granlie og direktør Johan Hauknes, er grunnleggerne av salt peanuts*, og har snart publisert 10 000 artikler. Nesten alt er skrevet av dem selv. De driver et tidsskrift som holder den kvalitative fanen høyt og omtaler musikken med forståelse for musikken, dens særlige aspekter og for musikernes uttrykk.

    Hauknes foran bandet 'The Lost Quartet', med Martin Myhre Olsen, saksofoner, Erlend Slettevoll, p, Bardur Poulson på kontrabass og Torstein Lofthus på trommer

    Hauknes foran bandet ‘The Lost Quartet’, med Martin Myhre Olsen, saksofoner, Erlend Slettevoll, p, Bardur Poulson på kontrabass og Torstein Lofthus på trommer(Foto: Francesco Saggio)

    De hevder selv at de gjør det av ren og skjær idealisme (skjønt undertegnede vil innvende at gutta fremstår litt grinete når en av dem kommenterer i Ballades kommentarfelt at de JOBBER GRATIS!!!!!). Men det er nå engang slik at u-takk er verdens lønn når man har satt seg fore å dekke «improvisert og annen sterk musikk».

    Jeg møter likevel en svært engasjert direktør i salt peanuts* når jeg ringer en torsdag ettermiddag for å ta temperaturen på samtidens musikkjournalistikk. Og samtalen mellom oss? Den utspiller seg slik:

    – La meg starte med å gi deg et bilde av situasjonen. Husker du den runde «sitronpressa» på Kongsberg Jazzfestival – den karakteristiske kinosalen? spør Hauknes.

    – Nei, jeg må innrømme at jeg bare har vært på Kongsberg Jazzfestival én gang, svarer jeg.

    – Javel! Men la meg likevel tegne et bilde for sammenligningens skyld. På slutten av 80-tallet var det to rader med presseplasser der. Det vil si bortimot 150 plasser. Og det var kamp om dem! For rundt ti år siden satt vi tre aktører på pressebenken: meg fra salt peanuts*, en fra Jazz i Norge, og så lokalavisa. Ingen andre.

    Der det før var stor etterspørsel etter pressepass, daglige spaltekilometer og til og med nasjonale mediers sponsorsamarbeid med festivaler – er det i dag stillhet.

    – Og dette er noe av grunnen til at vi, Jan og jeg, fortsatt holder på etter 11 år, sier Hauknes. 

    – salt peanuts* eksisterer fordi musikk er viktig. Og særlig ny musikk. Det er egentlig så enkelt. Vi gjør det av ren og skjær idealisme. Fordi ingen andre skriver om det. Og det er dét som er problemet. Vi lever i en musikalsk gullalder – som ingen får høre om.

    I Oslo i dag opplever vi noe Hauknes vil sammenligne med New York på begynnelsen av 1970-tallet – East Side av Manhattan. 

    – Da klubbene stengte, oppsto den såkalte loftsscena: jækla mange musikere i New York – dyktige musikere som brant etter å spille, hadde ingen steder å gjøre det på. Hva gjorde de da? De rykket inn i små høl –  forlatte lokaler – og startet egne klubber og studioer for å spille. Det var sånn loftsscena begynte. Den samme energien finnes her i dag. Becco, Juret, Flukten er små, uavhengige steder som dukker opp, eksisterer en stund, og noen blir permanente. Becco har nå markert seg som et viktig hengsted.

    Et kulturelt tap
    Alt dette skjer i stillhet. Alt dette skjer uten at noen dekker det. Eller skriver om det. Og det synes Hauknes er katastrofalt.

    – Paradoksalt nok er den kritiske offentligheten så godt som ikke-eksisterende når de kunstneriske uttrykkene er mer vitale i Skandinavia enn noensinne!!!

    En manglende dekning av improvisert musikk er imidlertid ikke bare et medieproblem – men et kulturelt tap. For hva mister vi når offentligheten uteblir?

    – Vi mister musikkens plass i samfunnet. Musikk har stor betydning, men den kan ikke komme til uttrykk hvis den ikke omtales, sier Hauknes.

    Han utdyper:
    – Når publikum ikke kan lese eller høre om ny musikk noe sted, så forsvinner også nysgjerrigheten, interessen – og muligheten for utbytte. Det er en selvoppfyllende profeti: Hvis man ikke skriver om det fordi man tror ingen leser det, så ender man opp med at ingen faktisk leser det. Og da forsvinner musikken fra bevisstheten.

    – Handler det også om hvordan man skriver?  

    – Ja, og om hvem som skriver. Jeg hater egentlig begrepet «sjanger», for jazz er ingen sjanger. Men la oss bruke det likevel, for argumentets skyld: Den sjangerspesifikke, fagbaserte journalistikken har alltid vært smal. Og noe av det har vi i jazzmiljøet skyld i selv, sier Hauknes.

    Idealismen bak nettstedet salt peanuts* handler om mer enn kjærlighet til musikk – det handler om offentlighetens sammenbrudd. Her avbildet: Redaktør Jan Granlie (venstre) og direktør Johan Hauknes (høyre).

    Idealismen bak nettstedet salt peanuts* handler om mer enn kjærlighet til musikk – det handler om offentlighetens sammenbrudd. Her avbildet: Redaktør Jan Granlie (venstre) og direktør Johan Hauknes (høyre). (Foto: Norsk jazzforum/Alf Simensen)

    Redaktøren var aktiv i miljøet allerede på 70-tallet. Da var jazzen eksklusiv. Elitistisk, rett og slett. Du kom ikke langt om du ikke kunne identifisere og forklare hva en G7♭5-akkord var – og helst spille den på piano. Det var et lukket miljø. Heldigvis har det endret seg.

    – I dag er det mye mer åpenhet og begeistring. Den mest gledelige utviklingen de siste 20 årene er hvordan den improviserte musikken har beveget seg. Jeg snakker ikke om «jazz» lenger – det ordet er for snevert og meningsløst. Jeg snakker om improvisert musikk.

    – Hva kjennetegner denne musikken i dag? 

    – Den musikalske fleksibiliteten. Jazzmusikere – eller musikere med den bakgrunnen – er fortsatt de foretrukne i studio. De kan tilpasse seg nær sagt hvilken som helst musikalsk situasjon, og levere innenfor det uttrykket som kreves. Denne fleksibiliteten muliggjør fornyelse – ikke bare av jazzen, men også av folkemusikken.

    Fusjonen mellom improvisert og tradisjonell folkemusikk har gitt oss en ny musikkform. Det bringer faktisk folkemusikken tilbake dit den opprinnelig var – som en levende, utprøvende uttrykksform. 

    Da Hauknes var guttunge og hørte folkemusikk, så fikk du beskjed om at du spilte feil hvis du ikke spilte slåtten nøyaktig slik en spellemann gjorde det for 150 år siden. Det var absurd. Hadde du sagt til Jørn Hilme – spellemann i Valdres tidlig på 1800-tallet – at «du spiller feil, fordi du ikke spiller det akkurat som han som levde oppi høgget her for 50-100 år siden» –  hadde han ledd deg rett ut!

    – Hva kaller du dette nye? 

    – Jeg liker å kalle det Askeladden-musikk: «Jeg fant, jeg fant!» Man plukker litt herfra og derfra, og skaper noe nytt. Det er akkurat dit folkemusikken har kommet i dag – og scenen er utrolig spennende! Bare se på hva som skjer på Riksscenen – det er til å få bakoversveis av!

    Det man drømte om på slutten av 1900-tallet, skjer nå: samtidsmusikk og improvisert musikk flyter sammen. Det finnes musikere i dag som leder Ultimafestivalen og samtidig spiller alt fra a-ha til Lobotomix. De beveger seg sømløst mellom uttrykk og sjangre – og det er noe helt nytt.

    Så hvorfor vet ingen om det?

    –  Fordi ingen skriver om det, svarer Haugnes kontant. – Og det er det store paradokset. Det er bare vi på innsiden som vet hvor spennende dette landskapet er – og som gleder oss over det. Det burde ikke vært sånn.

    Etterlyser mediepolitikk
    Samtalen med Johan Hauknes fortsetter (mannen snakker tross alt som en foss – og jeg innrømmer at jeg digger det) – om NRKs rolle, historieløshet, strategiløshet og behovet for en helt annen type mediepolitikk i norsk musikkliv.

    På spørsmålet om hvordan vi egentlig når ut til flere med den musikken Hauknes snakker så lidenskapelig om, svarer han at NRK bør gå i seg selv.

    – Før var NRK helt sentrale i den rollen. På 1960- og 1970-tallet – hvis du vil vite hva som foregikk i norsk musikkliv den gangen, så kan du gå til NRKs arkiver. Det meste ble dokumentert. Men nå? NRK har styrt arkivet dårlig. Mye er blitt borte. Og det som har skjedd av ny, viktig musikk siden 2000-tallet – det finner du ikke i NRK. De har ikke vært der.

    – Du kan heller ikke gå til avisene – for de har sluttet å dekke det. Kanskje, om femti år, vil noen innse at det fantes et lite nettsted som het salt peanuts* som faktisk gjorde jobben. Heldigvis tar Nasjonalbiblioteket vare på mye av det som skrives på nettet.

    – Så det er det som driver dere – å være et slags verdsatt arkiv for ettertiden, lik en typisk misforstått og underbetalt kunstner i samtiden?

    – Vi gjør det ikke for å bli klappet på skuldra. Men ja, det er en form for dokumentasjonsiver. Det er vår måte å sikre at noen vet hva som faktisk foregikk. Og det handler også om rettferdighet. For det er så mange musikere der ute – hundrevis! – som legger ned en enorm innsats. Time etter time, år etter år. Og så får de null sosial respons.

    "Jeg vet bare at jeg er en lettantennelig type." Hauknes’ engasjement driver ham – og altfor ofte rett i veggen.

    «Jeg vet bare at jeg er en lettantennelig type.» Hauknes’ engasjement driver ham – og altfor ofte rett i veggen. (Foto: Harald Opheim)

    Hauknes har tidligere sagt at avantgarde-kunsten ikke nødvendigvis skal ha bred appell. Avantgarden skal være marginal. Det ligger i definisjonen. Den bryter med normene – og krever noe av lytteren. Men den er likevel helt avhengig av en offentlig samtale. Hvis du fjerner den samtalen, da kveles kunsten. Den dør.

    – Det handler om mer enn bare dekning – det handler om kulturpolitisk infrastruktur. Det som i dag er smalt, blir det brede – hvis det får leve. Se på jazzen. Den har alltid vært i endring. Jazz er ikke en sjanger. Som Bill Evans sa: Jazz er en måte å forholde seg til fremføring på. Det som er jazz i dag, er ikke nødvendigvis det som var jazz i går. Og det som er jazz i morgen, er noe helt annet.

    – Så dette musikalske landskapet du beskriver – det legger altså premissene for utvikling i kulturen ellers? 

    – Ja. Det er det som er hele poenget: Den radikale musikken skyver verden framover. Men uten offentligheten rundt den, så forsvinner påvirkningen også. Da blir denne gullalderen vi står i – for det er faktisk en gullalder – altfor kort. Den blir kvalt.

    Hauknes etterspør en mediepolitikk. Konsertarrangører, Norsk jazzforum, festivalene – alle må ha en mediepolitikk. 

    – De kan ikke bare si: «Jaja, det var interessant, vi tar en kaffekopp en dag». Greit – ring meg! Jeg kan snakke i timesvis. Men det skjer ingenting.

    – Hvorfor ikke?

    – Fordi det ikke er et problem som stikker seg ut i den daglige driften. Organisasjoner er opptatt av midler til musikere, drift, honorarer, søknader. Det forstår jeg. Men dette her er en strategisk oppgave. Og jeg tør påstå: Mange i musikklivet er elendige på strategisk arbeid.

    Selv er han utdanna samfunnsøkonom. Han har jobbet som samfunnsforsker, med innovasjon, nyskaping og sosial endring. Og dermed også lest haugevis av strategidokumenter. Og konklusjonen hans er klar: Hvis det bare er honnørord – som «Vi skal bli Norges ledende ditt og datt» – da er det null verdt. Strategi må bety noe i praksis. Det må føre til handling.

    Jeg tillater meg å stille Hauknes et polemisk spørsmål: Er problemet rett og slett at det finnes for få begeistrede sjeler i Norge anno 2025?

    – Hehe. Det vet jeg ikke. Jeg vet bare at jeg er en lettantennelig type. Det er min styrke – og største svakhet. Jeg kjører huet rett i veggen, og brenner ut. Men jeg omgir meg med folk som også brenner. Jeg orker ikke det motsatte.

    – Men burde du ikke omgi deg med mindre engasjerte folk – for å plante noen frø?  

    – Jeg prøver! nesten roper Hauknes.

    –  Jeg holder foredrag. I Oslo Jazz Circle, for eksempel. Gratis, selvsagt. Det bruker jeg som plattform. For å så frø. For å nå unge musikkinteresserte. Har du forresten sett Christopher Nielsens Jazzbassillen? Den må du sjekke ut! Den handler om en fyr, en frijazzer tidlig på 60-tallet som drømmer om å komme inn i Oslo Jazz Circle. Men han kan ikke spille, han er helt på jordet, har ingen stilistisk følelse, ingenting. 

    Til slutt anerkjenner han at han ikke kommer inn – og da tar han avstand fra hele Oslo Jazz Circle:
    – «Oslo Jazzsirkel er helt Johan.» Og «å være Johan», det var et stående uttrykk i Oslo på 1960-tallet. Det betydde å være treig, landsens, tilbakestående. Sånn utafor. Det var helt Johan, uttalt med trykk på førstestavelse og uten ‘h’. Da jeg ble valgt inn i styret for en god del år sida, sa jeg det høyt på årsmøtet: «Det er mulig vi er helt Johan, men nå sitter Johan i styret i Oslo Jazz Circle.» 

    Den eksklusiviteten Hauknes snakker om, kjennetegnet Oslo Jazz Circle tilbake på 1960- og 1980-tallet. Utover på 2000-tallet begynte det å forandre karakter. Nå er det en helt annen type forening. Det er akkurat derfor han bruker tid på foredragene. 

    – Det er en plattform for allmenn opplysning, hvor vi prøver å rekruttere nye folk. Ikke minst: musikkinteresserte unge folk. Når Mats Borch Bugge i NRK sier at det skal orienteres mot nye lyttereog hva de vil ha, er det tydelig at det er store grupper blant de unge han ikke kjenner til. 

    – Og er det ikke litt arrogant? 

     – Jo, egentlig arrogant. Om jeg hadde sittet i styret i NRK, hadde jeg påpekt at informasjonsoppgaven deres, ikke bare nå – men også tidligere – står til stryk, sier Hauknes tørt.

    – Jeg har enda til gode å høre at Bugge sier noe konkret om hva denne politikken egentlig betyr. Det er floskler, det er generelle vendinger, og det er omtrent umulig å finne ut hva det betyr i praksis. “Hvordan skal dette se ut om fem år?” Det er en arroganse NRK ikke burde holde på med. Men hadde jeg vært internt i systemet, hadde jeg laga en sak på det, altså. Her er det en oppgave hele organisasjonen har. Jeg tenker med gru på hva som kommer til å skje med arkivet når de flytter til andre siden av byen.

    "Den radikale musikken skyver verden framover." Men uten dekning, dør impulsen før den når offentligheten.

    «Den radikale musikken skyver verden framover.» Men uten dekning, dør impulsen før den når offentligheten. (Foto: Privat)

    Objektiv musikkjournalistikk? Glem det
    Så hva er egentlig målet med den musikkjournalistikken Hauknes etterlyser?

    – Å skape kjennskap. Først og fremst. Ikke nødvendigvis kunnskap, for det kommer etterpå. Den gode musikkjournalistikken, slik jeg ser det, er den som vekker nysgjerrighet hos leseren. Den som får deg til å si: – «Hmm … dette har jeg aldri tenkt på før. Dette må jeg sjekke ut.» Det er dét journalistikken skal gjøre.

    Hauknes er tydelig på at musikkjournalistikk ikke bør late som om den er objektiv. Og der har han måttet krangle en del.

    – Det gamle idealet om at musikkanmeldelser skal være «objektive» analyser … Det er fullstendig meningsløst. Og heldigvis på vei ut. Det er ikke mulig å være objektiv i møte med musikk. Musikkopplevelse er subjektiv. Det eneste jeg som anmelder kan gjøre, er å formidle min subjektive opplevelse, sier Hauknes, og fortsetter:

    – Ikke privat, ikke utleverende – men tilgjengelig. Jeg skriver for å gjøre mine tanker tilgjengelige for et annet subjekt. Jeg beskriver det som intersubjektivitet.

    Det fineste komplimentet Hauknes har fått som skribent, fikk han av undertegnedes far, Audun Kleive.

    – Vi satt på høyfjellet ved Gålå – jeg og faren din, Audun. Vi hadde vært på en konsert, og fikk servert rømmegrøt og spekemat. Han satt tvers overfor meg, satte øya i meg og sa: – «Når jeg leser tekstene dine, så hører jeg musikken.»

    Og det er akkurat det som er idealet til Hauknes. Han vet utmerket godt at han aldri helt vil nå dit – det er i seg selv en umulighet – men han strekker seg etter det. Fordi det er det journalistikken skal være: Et rom der leseren kan høre musikken, selv om vedkommende aldri var til stede.

    – I sine beste stunder skaper musikkjournalistikken ikke bare forståelse – men publikum. Det er dens sentrale oppgave: Å bidra til å skape morgendagens publikum, sier Hauknes.

    – Når journalistikken forvitrer og forsvinner, så forsvinner også denne drivkrafta. Hele mekanismen som gjør at flere mennesker får kjennskap til musikken – den slutter å virke. «Dette er så marginalt», sier NRK. Og da blir det enda mer marginalt. Og så går det i ring, en selvoppfyllende profeti.

    Kunst er radikalt. Og det skal den være, mener Hauknes. Det er ikke et problem, men en forutsetning. Kunsten er alltid radikal.

    – Når FrP klager på at kunstnere er «raddiser», så har de jo rett – men av feil grunn. Kunstnere er raddiser fordi kunst i seg selv er et kritisk og radikalt prosjekt. Det er meningsløst å forvente noe annet. Problemet i dag er at offentligheten – inkludert pressen – har abdisert. Det finnes null forståelse for kunstens rolle i samfunnet.

    Han trekker frem Jan Horne som en som faktisk tok formidlingen på alvor. Hauknes står bak noen store arrangementer i sommer og høst for å løfte ham frem. Horne jobbet i NRK fra tidlig 1960-tall og var sentral i dokumentasjonen av norsk jazz – både på Kongsberg, i Molde og ellers. Men det stopper ikke der. Horne produserte også legendariske serier om Arne Næss og Jens Bjørneboe.

    – Og det er dét som gjør ham så viktig: Han forsto formidlingsoppdraget. Han tok NRKs mandat på alvor.

    – Du mener han hadde en opplysningsoppgave?

    – Ja. Jeg sa det på Kongsberg – og jeg står ved det: Jan Horne har gjort mer for nordmenns forståelse for musikk – jazz, samtidsmusikk, historisk musikk – enn folkeskolen og grunnskolen har klart til sammen.

    Så hvor er NRK i dag, i dette bildet? Det har hverken undertegnede eller salt peanuts*’ direktør noen gode svar på. Men det vi vet, er at Hornes’ programmer ble sendt i en tid der NRK var alene. Man så på det. Det fantes ikke noe annet å zappe til. Og likevel klarte han å fange interessen.

    – Det handlet om kvalitet. Om innsikt. Og om å ta publikum på alvor. I dag? Jeg grøsser når jeg tenker på hva som kommer til å skje med NRKs arkiv når de flytter. Det er ikke sikkert noen tar vare på det som faktisk er verdt å bevare.

    – Helt til slutt: Hva er din oppfordring til norsk presse – og særlig til musikkjournalistikken?

    – Det er enkelt: Vi må sørge for offentligheten. Vi må vise engasjement! For engasjement smitter. Jeg har undervist og holdt foredrag i mange år, og det slår aldri feil: Når jeg viser engasjement, da våkner folk. De fokuserer. Og blir med.

    Derfor sier jeg: Vis engasjementet ditt. Ikke hold det tilbake. Vær ditt eget engasjement. Skap en levende samtale som går dit den vil. Dit vi vil. For det er der kunsten begynner. Og det er der journalistikken må begynne.

  • – Vi har blitt det vi synger om

    – Vi har blitt det vi synger om


    Foto: Jonas K. Riise

    «Hjertet er en muskel som bør omgås med største mistenksomhet», skal en tvilsom fransk grinebiter ha sagt for omtrent hundre år siden. Et sitat The Good, The Bad & The Zugly antagelig ville omfavnet med entusiasme – hvis de noen gang hadde vært i kontakt med sitt eget hjerte».

    Slik åpner presseskrivet til bandet The Good, The Bad & The Zugly, eller GBZ, som for første gang på 15 år har hyret inn et profesjonelt PR-byrå i forkant ny skive. Det skal vise seg å være en ambivalent investering. Som gitarist Kim Skaug sier: – Vi fikk en telefon fra noen som gjør promo og sånt for oss. De var så skuffa fordi vi sa nei til nesten alt. De skjønte ikke hvorfor vi ville bruke 50K på dem.

    Det er et sitat som oppsummerer bandets prosjekt ganske godt: halvveis gjennomført, helhjertet likegyldig – og alltid med ironien i behold.

    Siden debuten «Anti-World Music» i 2013 har GBZ vært et kultfenomen og en etterlengtet arvtaker etter klassisk Turboneger med heseblesende, aggressiv, ultrafengende og referansetung punkrock. Ifølge rockemyten skal Little Steven, etter å ha sett dem på Last Train, ha utbrutt: «It’s the worst band I’ve seen in Norway! No doubt! Probably the worst band in the world!» En anekdote som i dag er blitt en del av norsk rock-folklore.

    Pissoar eller trykkoker

    Gjennom trilogien «Misanthropical House», «Algorithm and Blues» og «Research and Destroy», har de halt seg gjennom pubertale krumspring og middelaldrende kriser – bitre, brautende og selvutslettende. De har omfavnet sin skjebne som mislykkede mennesker på den smale scandirock-stien. Med konstant dårlig samvittighet over sine miserable liv, har GBZ fungert mer som en trykkoker enn et band. Eller, som de selv formulerer det:

    – Et pissoar uten avløp.

    Og det underliggende spørsmålet har gnagd gjennom hele diskografien: Hvorfor dem? Hvorfor måtte akkurat vokalist Ivar Nikolaisen, gitaristene Eirik Melstrøm og Kim Skaug,  trommis Magne Vannebo og bassist Lars Gulbrandsen forbanne den dagen de ble født? Selv mener bandet at grunnen til alt – til kaoset, selvironien, bitterheten og aggresjonen – er like enkelt som det er komplisert: De er alle født i november. Derav tittelen «November Boys» på den nye plata. Det mener det forklarer alt.

    – Ja, hvorfor dere? Hva er egentlig greia med novemberbarn?

    Ivar: – Det hele begynte ved en tilfeldighet. Et av bandets mer restriktive medlemmer havnet på et lite besøk hos en avdanket kulturkvinne. Hun hadde – som kulturfolk flest – radioen innstilt på P2. Programmet Ekko tok for seg fødsler av negativ karakter.

    Forskning viser nemlig at barn – spesielt gutter – som er født sent på året, bærer på et tyngre lodd i livet.

    Fullt intervju kan leses i Dagsavisen.

  • Soulens arkivar

    Soulens arkivar

    – Herregud, mannen er sjuk i hodet, utbryter en musikkglad kompis med stor entusiasme når jeg forteller at jeg skal intervjue hovedstadens soul-ekspert Tommy Søvik. Han har nettopp gitt ut Soul Voices, en bok om svart musikk, politisk soul og sjangerens påvirkning på amerikansk politikk fra borgerrettighetsbevegelsen og fremover. Vi snakker motstandskamp på syvtommere fra 1960–1980-tallet, epoken som regnes som «the heydays» innen soulmusikken.

    Boken er blitt en usedvanlig vakker og grundig utgivelse, skrevet over fire år og møtt med begeistring i norsk presse. Den resonnerer, ikke bare fordi den kaster nytt lys over soulens gullalder gjennom obskure og sjeldne musikalske funn, men fordi den kjennes smertelig aktuell i møte med dagens amerikanske virkelighet.

    Og så er det jo noe med singlene selv: små, fysiske kunstverk. De beste samleobjektene har nettopp denne estetiske kvaliteten, det man har lyst til å løfte ut, og vise frem.

    Da vi møtes på Trekanten en fredag formiddag, må jeg derfor tillate meg å spørre: Hva driver en mann til en så dyr hobby, som attpåtil er dyrere enn Burgund?

    Han ler litt.

    – Jeg driver jo ikke med dette fordi det er dyrt, men fordi jeg elsker denne musikken og selve gjenstanden den er utgitt på. Jeg kaller dem små kunstverk, fordi de er veldig flotte å se på. Det er ikke akkurat frimerker, men du kan samle på dem og lage en klubb rundt dem. Og de siste årene har prisen på singlene gått ekstremt opp. Det er skikkelig nørderi, men nå er det så dyrt at folk nesten ikke har råd lenger. Vi snakker titusener per stykk.

    Tommy har riktignok fordelen av tid. Han begynte å samle på singler for godt over 30 år siden. 

    – Det var jo dyrt den gangen også, å betale 100 pund da var jævlig mye penger. Men i dag koster den samme singelen kanskje 1000 pund.

    Det er altså ekstremt dyrebare objekter dette intervjuet skal kretse rundt. Ikke digitale filer, ikke strømmetall, men fysiske singler av typen man selv vokste opp med på tidlig 2000-tallet. (Min far tok med Lauryn Hill- og Eminem-singler fra turneer i Japan. Jeg husker følelsen av å høre én låt ihjel. Det skapte en helt annen lytteopplevelse.)

    Hva var det som dro Tommy mot soulen i utgangspunktet, av alle sjangre som overhodet eksisterer?

    – På min tid var det litt forskjell på hvem man var i et miljø, sier han. Musikken var en utrolig viktig del av miljøet, og med den fulgte det også et estetisk uttrykk og til sammen ble det en del av identiteten din.  I den brede popmusikken – metal, heavy rock, punk, soul – var det også båser. Du likte ikke disco og punk, de var motsetninger. Eller metal og soul. Valgte man et miljø, tilhørte man det.

    Søvik vokste opp utenfor Bergen på 80-tallet, i en liten gjeng på kanskje et dusin mods. De hadde snappet opp restene av mod-kulturen fra Storbritannia. Og i arbeiderklassen var det reggae- og soul man hørte på.

    – Hvordan jeg kom inn i dette er et godt spørsmål. De fleste svarer at de kom inn via hiphop, man digget sjangeren og begynte å grave seg bakover og oppdaget at det meste var samplet. Men for meg var det ikke hiphop; det var den britiske undergrunnskulturen, å være mod.

    Kanskje er det nettopp dette britiske, det upolerte, rå og opprørske, som gjør at Tommy trekker mot den delen av soul som er eksplisitt politisk. Soul har aldri bare vært kjærlighetshistorier eller dansbart driv.

    – Det som catcher de fleste med soulmusikken, er det dansbare, det groovy. Det beveger deg, det er “uplifting”. Det går nesten ikke an å høre en soullåt uten å bli dratt mot dansegulvet eller til eller annet uttrykk for bevegelse. I utgangspunktet var mod-kulturen knyttet til den oppbyggelige og dansbare delen.

    Men for Tommy var det noe mer som lå under og presset på.

    – Jeg ble mer og mer interessert i å virkelig lytte: hva synger de om? Etter hvert fant jeg ut at det ikke bare er kjærlighet, som det riktignok er mye av, men også politiske ytringer om livene sine, om oppvekst og utfordringer i dagliglivet, som jeg ikke kjente til og ikke forstod.

    Han husker øyeblikket han ble hektet på det politiske.

    – Jeg kjøpte for tjue år siden en låt som het «Speak, Ghetto, Speak». Bare tittelen gjorde meg ekstremt nysgjerrig. Jeg kjøpte den først og fremst fordi den var nydelig som kunstverk, men også på grunn av tittelen. Dette ble startskuddet. Teksten uttrykker at de som bor i ghettoen er nødt til å si ifra – de må synge ut. Veldig opprørskt. Jeg kjente: «Shit, her er det noe jeg må ta tak i.» Fra da begynte jeg å lete etter titler med politisk innhold.

    Det er her Soul Voices virkelig begynner: i den insisterende stemmen bak grooven, i musikken som løfter, men som også bærer på noe langt tyngre.

    Tommy forteller at han alltid har vært opptatt av urettferdighet. Ikke bare rasismen i musikken han har gravd i, men urett generelt.

    – For meg er det utrolig opprørende historier de forteller, sier han. Jeg trodde jeg kunne det meste om rasisme, urettferdighet, «separate but equal»-delen. Men en av låtene i boka handler om en sann historie: en svart soldat som kommer hjem etter at han har blitt drept i Vietnamkrigen. Når han skal begraves, får han ikke lov til å ligge på kirkegården, for der ligger de hvite. Ingen hvite vil ha ham der. Det var mindblowing for meg: Etter døden, når det bare er knokler igjen, finnes det fortsatt farge og rase. Superrasistene graver opp sine svarte forfedre for å flytte dem fra kirkegården.

    – Jeg ble rasende av dette, sier Tommy. – Det er insane. 

    Vi kjenner historiene om sitteplassene i bussene, men dette går dypere. At mennesker som lever i et så brutalt system likevel klarer å finne gleder i hverdagen og forsøker å komme seg gjennom den. Vi snakker om hvordan soulmusikken er full av sjel, og at sinne ikke alltid trenger å låte hardt; at fellesskapet, kjærligheten og solidariteten kan være like politisk som et rop. 

    – Dette er ikke bare offer – og lidelseshistorier, men musikk brukt som empowerment, det er så mye kraft her, sier Tommy.

    Det er likevel noe eget ved å møte en mann som har gått så dypt inn i materien. Han er ikke bare samler; han er en som åpner dører, deler kunnskap, og DJ-er musikken ut i verden. Jeg spør ham om det norske soulmiljøet: Finnes det? Følger folk med?

    – Godt og godt, det finnes mange som spiller soul i Oslo og Bergen, sier Søvik. Men internasjonalt er det et kjempefenomen. 

    Søvik tror han har 2000 venner på Facebook som er interessert i dette. 

    – Jeg bruker Facebook utelukkende til nørderi – kommunisere musikken, snakke med andre som elsker den, stille rare kildespørsmål. Internasjonalt, når vi snakker om 60-, 70- og 80-talls soul – det er stort.

    Denne tidsalderen regnes som gullalderen, selv om det finnes obskure ting fra 90-tallet også. Men boken hans begynner i 1960 og slutter i 1980, for etter det tar discoen over.

    – Soulmusikken i ’71 er det største popfenomenet, sammenlignbart med hiphop i dag. Så stort at tusenvis av familiedrevne, små selskaper ble kjøpt opp av noen få, store, hviteide selskaper. De tar kontroll over låtskrivere, personell, artister, kuer dem og fører dem i en mer kommersiell retning. De tar bort det politiske.

    Samtidig skjer det store skifter i verden: Vietnamkrigen tar slutt, Black Panther Party faller fra hverandre, og energien som bar musikken gjennom tiåret, forsvinner.

    – Tekstene mister den politiske kraften, og det handler stort sett om oppfordring til dans og disco. Soul har alltid hatt dette også, men så kommer en konservativ era i USA, og hiphop overtar på 80-tallet med Public Enemy, «Fight the Power» og sånne ting. Det er en kort pause før det tar seg opp igjen. Jeg mener at det er i hip hop det politiske er i dag. 

    Jeg spør om soulen får en slags renessanse nå. Hiphopen viser jo stadig til fortiden.

    – Ja. En av overskriftene i boka jeg er mest fornøyd med, heter Straight Out of Soul. Den handler om at hiphop bygger på sin fortid. Alt er samples; det er en referanse til soulhistorien.

    Søvik er spesielt glad i hiphop som bruker 70-tallets soulsamples.

    – Jeg kjenner igjen sounden, særlig i politisk musikk. Public Enemy er en stor favoritt. Men det finnes også mye bra norsk hiphop jeg oppdager nå. Kanskje ikke så politisk, men hvor sounden resonerer hos meg.

    Jeg vil høre mer om hvordan boken er bygget opp. Han er jo på mange måter en arkivar: en som tar vare på fortiden og bringer den videre. Hva opplever han som den viktigste jobben som forfatter og samler?

    – Jeg ønsker å ta vare på historien. Jeg satt med en database på 2200 politiske singler jeg hadde samlet i 20 år, og ville at historien skulle ut, svarer Søvik.

    – Vi kjenner Nina Simone og Marvin Gaye – What’s Going On er fantastisk – men jeg var lei av å lese om de samme, gamle historiene alle kjenner, når jeg visste hvor mye annet som fantes.

    Han begynte å kategorisere låtene: de forsiktige uttrykkene tidlig på 60-tallet, som gradvis blir tøffere. Borgerrettighetsbevegelsen gir musikken mer kraft, og musikken gir kraft tilbake. Hoveddelen av boken dekker perioden 1968–73, og har fått overskriften Soul on Fire. Den starter ved drapet på Martin Luther King og flodbølgen som følger: eksplisitt politiske låter, James Brown som roper «I’m Black and I’m Proud», stolthet, identitet, Black Panther Party, kritikk av Nixon og Vietnam. Fra 1975 og utover fader den politiske kraften ut. Platebransjen tar over.

    Kan man likevel si at ti års musikkhistorie ga et folk stolthet og råderett?

    – Ja, enormt. Det kommer frem i låtene – «Black is beautiful», afros, natural hair, røtter i Afrika. De eier identiteten sin. De tar tilbake det som var forsøkt fratatt dem. Og hiphop kunne hatt nytte av den selvtilliten i dag.

    – En ny generasjon musikere hadde faen ikke turt uten soulen! sier jeg.

    – Veldig godt tenkt – enig, svarer Tommy og smiler.

    En samtale med Norges soul-ekspert får meg til å tro enda sterkere på musikkens kraft. Det ligger en trøst i tanken på at det implisitt politiske i musikken kan samle mennesker på en måte som ofte er mer virkningsfull enn partipolitiske fronter. For det er ingen tvil om at det politiske landskapet i dag preges av fraværet av tydelig aktivisme. Jeg spør hvordan han opplever ungdommens politiske bevissthet i 2025.

    – Jeg er far, og har vært lærer i over tjue år. Jeg treffer ungdom daglig. Jeg ser ikke kjempelyst på det politiske engasjementet. Noen har det, men langt færre enn på min tid. De klarer ikke ta alt inn, og det går for fort. Alt skal mates i små reels. Og vi har det ganske godt i Vesten. Så nei, dessverre, sier Søvik.

    Men kanskje kan aktiv lytting hjelpe. Han fortalte tidligere at han setter av en hel time til å høre på musikk. Lyttebarer dukker dessuten opp i bybildet – rom for nærvær, konsentrasjon og sanselighet. Kanskje et tegn på at vi ønsker å våkne?

    – Veldig kult at du sier det. Jeg holdt et foredrag på NMH, og flere jazzstudenter kom bort og syntes det var fantastisk å høre at musikken er politisk, sier Tommy. – Når jeg skal snakke for en gjeng 18-åringer, skal jeg spørre dem: Lytter dere virkelig? Er det bare rytmen, eller også bluesen?

    Det er ingen tvil om at arbeidet hans er en hyllest til den mangfoldige soulmusikken. Han har bevisst forsøkt å holde seg selv i bakgrunnen. Det er artistene som forteller historiene; Tommy organiserer dem bare. Han forteller også om singelen som følger med boka, et testpress fra 1963 han kjøpte for 15 år siden.

    – Jeg trykket opp fem hundre eksemplarer. Det står bare tittelen på låta; jeg vet ikke hvem som har laget den. Jeg brukte et par år på å finne tillatelse uten hell, men valgte likevel å gi den ut, forteller han.

    – Jeg setter av pengene i en sperret konto i to år. Hvis noen kjenner igjen artisten når folk begynner å spille den, går pengene til dem. Hvis ikke, går de til museet Smithsonian’stNational Museum of African American History and Culture i Washington DC – de som virkelig legger penger i dette i disse harde Trump-tidene, hvor han prøver å styre hva som skal skrives om fortiden.

    Å lete etter nisjeuttrykkene kan gi oss den sanne historien, tenker jeg etter intervjuet med Søvik. Sannheten kommer ikke nødvendigvis frem i skolebøkene; den finnes kanskje først og fremst i musikken.

  • – Vi har ikke et jævla partiprogram

    – Vi har ikke et jævla partiprogram


    Intervjuet ble først publisert i Dagsavisen 09.03.25


    Sørlendingene i Honningbarna slo igjennom som tenåringer, og har siden vært å regne som norsk punks yppersteprester. Jeg så dem spille første gang da jeg gikk på videregående. En musikknerd av en kompis hadde nylig oppdaget det han spådde kom til å bli Norges beste liveband, og hadde mast på meg om å bli med på konsert i flere måneder.

    Jeg ble umiddelbart fengslet av den rå energien som oppsto i Rockeklubben i Porsgrunn en sen høstkveld i 2012. Honningbarna var ekstremt destruktive, aggressive, og bød dessuten på ekte blåmerker. Men det fantes også et unikt samhold mellom bandmedlemmene og en særegen kontakt med publikum. Her var kaos, livsbejaelse og lek med overskridelse, som senere skulle vise seg å ha stor effekt på den gryende punkeren jeg selv var i ferd med å bli.

    Avantgarde, nei takk

    Nesten 15 år etter debuten har Honningbarna for mange i min generasjon vært ett av de viktigste bandene i de formative årene. En kompis kaller bandet en speiling av sitt eget liv – både holdningsmessig og musikalsk – og hevder at bandet har gått fra å være revolusjonær ungdom til avantgarde med det nyeste albumet «Soft Spot». Men bandet avfeier avantgarde-begrepet når jeg ringer dem for å gratulere med ny skive:

    – Hvem sier at vi er avantgardere? Spør Edvard Valberg.

    – En kompis som jobber som musikkritiker, svarer jeg, nærmest litt i forsvarsmodus. – Og generelt ganske mange musikkfolk.

    – Vel, dem om det, svarer vokalisten i Honningbarna tørt.

    – Avantgarde er ofte en betegnelse som brukes av jævla schmøgg musikere, som unnskylder sin mangel på relevans. De sier: Folk liker ikke musikken vår fordi det er for bra. Fuck sånne holdninger. Noen har med rette rett til å være avantgarde, men det er ikke mange. Vi lager musikk vi synes er gøy å lage og håper oppriktig andre synes det også.

    – Hvordan vil dere beskrive den nye skiva da? Spør jeg.

    – Fargerik, sier bassist Johan. – Den går definitivt i nye retninger, men så out der er den ikke.

    Uforutsigbarhet er stikkordet, mener Honningbarna, akkurat som livet selv. Det å omfavne det foranderlige er gjennomgående for så godt som alt bandet har gjort de siste 15 årene. Gutta liker forandringer så godt at vokalisten er blitt doktorgradsstipendiat og jobber med kaos i kunsten. Doktorgradsavhandlingen åpner med: «Takk til kaoset – og de åpenbaringene av liv som orden aldri har kunnet gi meg». Edvard er for øvrig av den oppfatning at orden har et eller annet livsfiendtlig i seg, og kan gå ut over kvaliteten på musikken – og livet som sådan. Det mener han fortsatt.

    – I et samfunn som er så effektivisert, der det er mye støy rundt oss, og alt er forutsigbart, er bare det å gjøre noe så lite konstruktivt som å ha det gøy og oppsøke kaos et politisk prosjekt, sier Edvard.

    Mer vil han ikke si om politikk. Han er skeptisk til unge menn med dreads som spiller på kassegitaren og synger fuck systemet. Han liker ikke for eksplisitte budskap. Han deltok nylig på en samtale under Trondheim Calling med temaet aktivisme. På et tidspunkt følte han for å si at bandet aldri har kalt seg aktivister.

    – Dette er bare labels andre har gitt oss. Akkurat som avantgarde. Og heldigvis er de fleste merkelappene smigrende, på en måte. Men dette er altså noe vi ikke har kontroll over, sier han, og fortsetter:

    – Det eneste vi har kontroll over er musikken vi lager, og musikken vi har lyst til å lage. Og det er for gøy å holde på til egentlig å bry oss om merkelappene vi blir tildelt. Selv om folk virker ekstremt opptatt av disse merkelappene.

    – Det er klart at det er mange tilfeldigheter som har ført oss dit vi er i dag, sier trommis Nils Jørgen Nilsen.

    – Men det å stille seg disponibel for det uvisse, er også en bevisst holdning. Det å bestemme seg for å gjøre noe i øyeblikket, bidrar i sin tur til en holdningsmessig åpenhet som både påvirker, og evner å bli påvirket.

    – Og det skal sies at vi er jævla glade i å jobbe hardt. Vi liker jo den derre grindingen på en måte, sier Edvard og ler.

    – Hvordan da?

    – Jeg synes det er ekstremt tilfredsstillende å hustle nedi gjørma. Å putte masse ting inn, for the big cash out. Det er et eller annet som er veldig appellerende med å spille med innsats.

    Albumet har allerede trillet sekser på terningene. Er bandet opptatt av feedbacken fra anmelderiet?

    – Jeg er i alle fall jævlig opptatt av det, sier Johan Johan Hansson Liljeberg og gliser.

    – Jeg har ikke lyst til å være opptatt av det. Men jeg er det. Jeg hadde mareritt i to måneder om at vi skulle få terningkast fire.

    – Når en ikke måler suksess ut ifra streams, så må en finne andre parametere. Så klart er Honningbarna opptatt av feedback, at folk setter pris på det vi gjør, og at musikken resonnerer, sier Edvard.

    – Musikken er ment til å være der ute, den er ment til å gå ut og gripe fatt i folk. Og det er fett når folk synes det er bra.

    Honningbarna
    Publikumskontakten er det sjelden noe å si på når Edvard Valberg og Honningbarna spiller konserter. (Mode Steinkjer)

    Honningbarnas ekstatiske publikum

    Honningbarna tenker i det hele tatt mye på sitt publikum. Energien som oppstår i møte med dem er blitt bandets varemerke. Det er sjeldent man er vitne til et nær sagt ekstatisk publikum i Norge.

    – Interaksjonen er noe vi aktivt oppsøker. Jeg gleder meg til å spille nye låter for publikum, for det er i øyeblikket det skjer, forteller Nils.

    – Når vil ting skje i hvilke låter, hvordan kommer vi til å bevege oss på scenen, og hvordan vil publikum te seg?

    – Hender det at dere planlegger hvilket parti dere skal stagedive?

    – Aldri. Vi vet at publikum vil bevege seg, men vi har ingen klar idé på forhånd om at det i akkurat dette partiet passer å ha en row pit, sier Edvard.

    – Den bevegelsen jeg er minst nysgjerrig på av dem alle, er nok en row pit. Den er jo forutsigbar, sier Nils og ler.

    Målet må være å handle før man tenker, mener bandet. En typisk Honningbarna-konsert befinner seg i det ekstremt kroppslige, handlende og kaotiske.

    – Kaoset tillater oss å utforske andre måter å bevege oss på, andre måter å være i verden på, andre måter å være sammen på. Kaoset byr på muligheter som orden aldri har vært i nærheten av å vise oss, sier Edvard.

    Edvard Valberg, vokalist i Honningbarna
    – Ethvert kaos trenger rammer for ikke å bli giftig eller svelge seg selv, sier Edvard Valberg, vokalist i Honningbarna. (Hilde Unosen)

    Men hvordan forholder man seg egentlig til kaos uten å ende opp i totalt anarki? Spør jeg bandet. Finnes det rammer i kaoset?

    – Ethvert kaos trenger rammer for ikke å bli giftig eller svelge seg selv, svarer Edvard.

    – Det å spille på en klubbscene er jo en ramme i seg selv. Vi er omgitt av fire vegger, har et gitt antall låter vi skal spille, og et publikum med forventninger om hva de skal se og høre. Kaoset vårt bidrar til å bryte med forventningen om en typisk konsertopplevelse. Men kaos er ikke utelukkende en destruktiv kraft. Vi anser kaoset som potensial for enorme muligheter, sier Edvard, og fortsetter:

    – Kaos er en jævlig skapende kraft for vår del. Det er aggressivt, ja, men det er like mye en lek med overskridelse, der både vi og vårt publikum tar del i denne kollektive greia som for oss er ekstremt viktig, særlig som motstykke til hverdagens orden.

    – Hva slags verdi gir kaoset til dere personlig? Spør jeg.

    – Jeg synes det er mye lettere å bli nysgjerrig på seg selv i et kaos, svarer Nils, og utdyper: – Når du putter deg selv, og den personen du liksom tror du kjenner, inn i et kaos, blir du uforutsigbar og spennende for deg selv.

    – Livene vi vanligvis lever er i langt større grad rutinepregede og kontrollerte, men det blir jo fryktelig kjedelig i lengden. Mitt inntrykk er at det er lettere å stagnere i hverdagen sammenlignet med situasjoner der jeg mister kontrollen, og ikke aner hva som skal skje.

    Høflige og blide

    For la oss være ærlige: Ingen i dette bandet fremstår rent ut aggressive eller utagerende. De er høflige, blide, og later til å ha livene på stell. Tar bandet på seg en rolle på scenen, eller flørter de med sider av seg selv som faktisk eksisterer?

    – Å ta på seg en rolle føles feil å si. Men å overskride de vanlige rammene for hva man er for noe, er jo hele poenget. Det finnes noe skapende konstruktivt i kaoset, akkurat som hos mennesker. Den livsbejaelsen vi aktivt søker, og som oppstår under en Honningbarna-konsert, er et direkte resultat av å ha skapt en arena for å prøve ut disse tingene, sier Edvard

    – Det hadde jo tatt seg ut å oppføre seg slik man er på scenen hele tiden ellers. Da ville verden sett veldig spesiell ut, sier Nils.

    – Og ikke er det kredibelt, legger Edvard til.

    – Det må du nesten utdype!

    – Det jævlig kule med musikk er man faktisk blir annerledes i møte med den. Det er musikken som tar tak i oss, får oss til å bevege oss på andre måter, og oppføre oss på andre måter.

    – Det er derfor vi tilbringer så mange timer sammen før konsertene våre. Vi henger backstage, og lytter til musikk. Jager hverandre opp.

    Tons of Rock 2023
    Edvard Valberg i Honningbarna på Tons of Rock. (Mode Steinkjer)

    Kjent hverandre siden videregående

    Det hører med til historien at bandet har kjent hverandre siden videregående, og vært bestevenner siden. Det finnes mange unge menn som har hatt sine formative år med Honningbarna, men vi må ikke glemme at også bandmedlemmene i Honningbarna har hatt sine formative år med Honningbarna.

    – Det har aldri eksistert noen grense mellom Honningbarna og den verdenen vi lever i; vi har bodd sammen, spist sammen, feriert sammen, spilt sammen. Brorskapet som har kommet ut av det, er udødelig. Vi har en åpenbar kjærlighet for hverandre samtidig som vi forventer shit av hverandre. Vi skal være sharpe og levere. Det ligger en sterk lojalitet i bunn, sier Edvard.

    – Og den lojaliteten er ikke det minste skjør? Finnes det noe som kan sette den på prøve?

    – Ikke som jeg kommer på. Det ville i så fall ha skjedd om vi sluttet å ha det gøy, sier Edvard.

    Intens tilstedeværelse

    For Honningbarna handler intens tilstedeværelse like mye om å verdsette en vanlig øvingsdag. Å holde konsert er en rus, og byr på seiersfølelse. Men den varer ikke lenge. Derfor er det viktig å jakte de hverdagslige kickene.

    – Ingenting er som å utvikle en idé, og gå rundt med en følelse av at vi har med en uslepen diamant å gjøre. Selv etter 15 år er det ingenting som å gå rundt og høre på den seneste miksen i studio. Det er som å bli et barn igjen, sier bassist Thomas Berglund.

    – Det skaper sult og motivasjon. Fordi man ikke er helt ferdig, og vet at man må gi litt mer, sier Nils.

    – Musikken er vår form for livsutfoldelse. Honningbarna føles omtrent som min eneste direkte linje til hva det vil si å være menneske, sier Edvard. – En livsnerve som gir en jævla energi, bare. Dessuten mening og retning.

    Er det derfor bandet nekter å kalle seg eksplisitt politiske? Spør jeg. – Fordi musikken betyr for mye? Blir også denne merkelappen for snever?

    – Ja, det føles litt snevert. Honningbarna er politisk på mange måter, men vi har ikke et jævla partiprogram, sier Edvard, og utdyper:

    – Det er faktisk et viktig skille. I den grad vi er politiske, så er det å dyrke en eller annen ukontrollerbar livsvilje som alternativ til de folka som forsøker å tøyle den. Men semantikk er så jævlig døvt. Sier han som skriver tekster, liksom.

    – Men det finnes likevel et alvor i ironien. For sannheten er at det politiske klimaet er tvers gjennom falskt, og bærer med seg utrolig mange dårlige assosiasjoner, legger Nils til.

    – Skulle man sett en virkelig politisk funksjon av punken i det hele tatt, så er det å gi folk makt. Det jævlige med politikk er at den gir all makt til et fåtall. Vårt prosjekt er å spre den makten. Gi makt, ikke ta den, slår Edvard fast.

    es også: Nye låter: Resa Saffa Park i sølv og Malik i pene sko

    Honningbarna
    – Det finnes noe skapende konstruktivt i kaoset, akkurat som hos mennesker, mener Honningbarna, som nå er ute med nytt album, «Soft Spot». (Magnus Nordstrand)

    Revolusjonerende musikk

    Musikken har revolusjonerende potensial i den grad at den setter oss i kontakt med oss selv, mener bandet. Det handler om å bli kjent med lydene hver enkelt av oss rommer.

    Men hvordan forholder bandet seg til skiftende vinder i politikken? Sjuende fullengder handler blant annet om Elon Musk. Og vokalisten byr på langt mer sjelegransking enn tidligere. Tror Honningbarna at vil være mulig å leve fritt og godt som kunstner i tiden som kommer?

    – Med tanke på det makropolitiske klimaet, tror jeg vi vil oppdage og finne muligheter gjennom musikken. Vårt prosjekt har alltid vært, og er fremdeles musikken, og vi må ha tillit til at musikken faktisk kan være en arena som kan være langt mer potent enn å skrive shit på Instagram, sier Edvard, og fortsetter:

    – Det finnes en iboende erkjennelse av makt i musikken. En erkjennelse av at man kan skape ting, gjøre ting, ta kontroll over kroppen sin, over livet sitt, hvis man bare gjør det.

    – Musikken er empowering, fordi vi er flere sammen om det. Det er viktig å ikke være helt alene, for når du er helt alene er det mye mer forlokkende å søke flukten, legger Nils til.

    Honningbarna hevder selv at de ikke gjør det med vilje, dette med å være så ekstremt dyktige på å skape gjenkjennelse og publikumskontakt, men noe gjør de åpenbart. Hvordan klarer et band å fornye seg og likevel bevare den x-faktoren de ble kjent for fra start – og på den måten verken fremmedgjøre sine fans, eller stagnere i uttrykk?

    – Ikke annet enn at vi er true til livene vi lever, til tankene vi har, og til musikken vi synes er kul. Det er denne ektheten som resonnerer med folk. Det er i alle fall en fristende forklaring, sier Edvard.

    – Det skal være det ekte, og fett. Det er de to mest avgjørende kriteriene. Haha. Ærlig og fett. Kan man svare ja på de to tingene, så er det vel bra da?

  • – Jeg vil at folk skal føle seg invitert

    – Jeg vil at folk skal føle seg invitert


    Dette intervjuet ble først publisert i Dagsavisen
    Foto: Sindre Deschington

    Det er påfallende hvordan tendenser i tiden først gjør seg gjeldende i mat – og vinbransjen. Det er ikke de folkevalgte som tar ansvar i møte med dyrtider, globalisering og internasjonal konkurranse. Det er bøndene som tar til gatene, setter fyr på høyballer og gjør oppgjør mot at en liten håndfull aktører har overtatt så godt som hele jordbruket.

    I Frankrike, gastronomiens vugge fremfor noen, har en ny generasjon kokker vendt tilbake til de klassiske bistro-rettene, og serverer løksuppe og sardiner til fattige innbyggere. I tider som tærer på samvittigheten, er kokkene først ute med å se seg selv i speilet. De minner oss på at ordet restaurant stammer fra verbet å restaurere. Det handler om å gjenopprette en tapt balanse.

    Bistroen Osloslo på Youngstorget drives av Victor Ramn og kokk Eskil Ottestad. (Sindre Deschington)

    Bistroene er restaurantbransjens svar på en bærekraftig økonomi – og en matdemonstrasjon i hvordan drive etisk, billig og smakfullt på samme tid. Det finnes ingenting som er mer forfriskende enn å overvære en kjekkas av en kokk som brenner purre over grillen med en så overbevisende teknikk at den smaker bedre enn den blodigste biff. Stjernekokk eller kunstner? Ja takk, begge deler. Men det aller viktigste: en bistro-kokk er det nærmeste restaurantbransjen kommer en slags aktivist.

    Osloslo
    – Det trenger det ikke være så dyrt å spise ute, sier Victor Ramn (til høyre(. han driver bistroen Osloslo på Youngstorget sammen med kokk Eskil Ottestad. (Sindre Deschington)

    Også her hjemme i Norge blir bistro-fokuset stadig mer påfallende. Vi anses som et av verdens mest attraktive hva gjelder råvarer, men har sjeldent urnorske produkter på restaurantmenyene. Norge har mange klassiske retter – og produkter – som fortjener større oppmerksomhet.
    I Oslo har vi fått et splitter nytt konsept som satser på én norsk råvare hver måned. Osloslo, merk deg navnet. En skikkelig liten bistro på Youngstorget som baserer menyen på grønnsak i sesong.

    I november serverte de en mengde retter som kretset rundt purre. I desember jordskokk. I januar er det rødbeten som får skinne. Osloslo ønsker å være et nabolagssted hvor folk kan komme innom for en uformell matbit. Atmosfæren er hjemmekoselig og avslappet – en forlengelse av eierens stue, med lave skuldre. Selv om de henter inspirasjon fra hele verden, er månedens råvare alltid norsk.

    Osloslo

    Eskil Ottestad på kjøkkenet til Osloslo på Youngstorget. (Sindre Deschington)

    – Da vi åpnet dørene i august, var konseptet – og rettene som ble servert – langt enklere. Dette skyldes blant annet at jeg trodde jeg skulle stå alene på kjøkkenet. Men så fikk jeg med meg Eskil Ottestad fra blant annet Vintage Kitchen, og det har vært ufattelig gøy å følge utviklingen i prosjektet, forteller grunnlegger Victor Ramn.

    – Kjøkkenet går nå en vei jeg ikke kunne ha skissert, mot noe mer imponerende, og visuelt penere, men fortsatt innenfor konseptet.

    Osloslo
    Bistroen Osloslo på Youngstorget drives av Victor Ramn og kokk Eskil Ottestad. (Sindre Deschington)

    Og konseptet er genialt, kanskje nettopp fordi det er så tydelig:

    – Om man legger litt kjærlighet i prosjektet sitt, og attpåtil benytter seg av råvarer i sesong, trenger det ikke være så dyrt å spise ute, sier Ramn og smiler.
    – Nå høres jeg kanskje litt ovenpå ut. Men jeg mener det.

    Victor Ramn er opprinnelig arkitekt, men har alltid elsket å lage mat. Han har dessuten båret på en drøm om å åpne en restaurant så lenge han kan huske.

    – Jeg liker tanken på å skape et sted som føles som en forlengelse av min egen stue. Målet er at det ikke skal bli en så stor greie for folk å gå ut å spise. Hit skal kan komme uavhengig av budsjett.


    Osloslo
    Bistroen Osloslo på Youngstorget drives av Victor Ramn og kokk Eskil Ottestad. (Sindre Deschington)

    Jeg spør Ramn om han anser det som det spennende utfordring å måtte begrense seg?

    – Jeg synes det er kjempespennende med begrensninger. Faktisk vil jeg påstå at begrensninger er helt nødvendige i de aller fleste sammenhenger, sier Ramm, og utdyper:

    – Om budsjettet er grenseløst, retningene mange, og materialene utallige, er det nødvendig å sette noen rammer. Det er som å jobbe på en ny tomt. Ja, det er en fin utsikt, men hva skal bygget kommunisere? Det samme gjelder et kjøkken: Uten en tydelig idé, eller rød tråd, blir det svært utfordrende. Et rammeverk er essensielt.

    – Og hvor kom ideen bak ditt rammeverk – én spesifikk grønnsak?

    – Gjennom å teste mange forskjellige ting. Det hører med til historien at jeg har laget mye mat på amatørnivå, og konkurrert i flere i TV-programmer. Jeg var med i sesong 1 av Norges Grillmester, og senere sesong 2 av My kitchen rules. Jeg vant med en kompis. Det var veldig gøy å konkurrere, og ikke minst få tilbakemelding av folk som virkelig behersker faget, med Lise Finckenhagen og Christopher Haatuft som dommere.

    – Hva mente dønn ærlige Haatuft om kokkeleringen din da?

    – Haatuft var veldig fin, og oppfordret oss til å besøke en av restaurantene hans i Bergen for å kjenne på hvordan det er å drive restaurant, og komme bak kulissene. Jeg gjorde det aldri dessverre, men jeg tror han mente det. Haatuft helper mange, og gir tilbake til samfunnet. En skikkelig kjernekar.

    Osloslo
    Bistroen Osloslo på Youngstorget drives av Victor Ramn og kokk Eskil Ottestad. (Sindre Deschington)

    Da Ramm gikk for fullt alvor i gang med planleggingen av Osloslo bistro, fant han stor inspirasjon i TV-programmet Masterchef Australia.

    – Deltakerne måtte gjennom en såkalt mystery challenge – lage mat ut fra spesifikke råvarer. Vi gjorde det samme i vennegjengen. Vi møttes hver tirsdag, fylte posene med utvalgte råvarer, hvorpå en av oss lagde mat til de andre. I tillegg har vi arrangert noe som kalles hero – å lage det beste du kan ut fra én ingrediens. Som sjokolade eller tomater.

    Ramns bakgrunn som arkitekt kommer tydelig til uttrykk i hans måte å tilegne seg prosjekter konseptuelt. En gang laget han mat i et bryllup, og baserte rettene på brudeparets minner: fra dagen de fridde, til første gangen de møttes.

    – Å fortelle en historie anses som litt juks, særlig i mat- og vinbransjen, fordi du på forhånd har fortalt hvordan det skal smake. Og for mange smaker det akkurat sånn etterpå. På den annen side husker man langt mer på denne måten. Minnene blir forsterket. Også smaksmessig. Og rettene i bryllupet ble veldig godt mottatt. Jeg skjønte at det lå noe der.

    En middag av denne typen er imidlertid utfordrende å tilby personer som ikke har noe til felles. Ramn og makkeren spurte seg selv: hvilke andre historier finnes?

    – Vi gjorde research og skisserte opp mange forslag, men innså at en historie ikke er nok, eller sagt på en annen måte: det ble veldig fine dining. Å servere en sju retters med tilhørende historier blir krevende, for plutselig må du fortelle om den sjuende dødssynden, presentere retten på en spesiell måte, og så videre. Etter hvert kom vi inn på bærekraft og grønnsakfokus, uten at det nødvendigvis måtte bli et rent vegetar-sted. Det ble i det hele tatt mange skisser.

    Osloslo

    Bistroen Osloslo på Youngstorget drives av Victor Ramn og kokk Eskil Ottestad. (Sindre Deschington)

    Kanskje begynner ethvert vellykket konsept med jakten etter en fortelling. Man går til det ekstreme, før man til slutt vender tilbake til ideen som funket best i utgangspunktet. Men for å finne det enkle, må man trolig ha vært litt langt uti der, og strekke strikken litt? Det resonnerer i alle fall med Ramn:

    – Å jobbe med flere konsepter, og senere gå tilbake for å rendyrke den første gode, ideen, pleier å funke.

    Råvarene som benyttes på Osloslo, må være i sesong. Det er alltid, enn så lenge, snakk om en grønnsak.

    – Gjester spør stadig om det kommer ett protein på menyen, men jeg håper ikke det. Haha. Jeg synes det er fint nok med grønnsaker i Norge. Men det er klart, det er naturlig å benytte skrei i en rett når det er skrei-sesong. Samtidig er det morsommere og mer bærekraftig å vise grønnsakene. Det føles også mer kreativt.

    Menyen for januar skilter med rødbetsgravet laks med en syltet gulbete puré, friske polkabeter, dill, dillcrumble og sennepsfrø. En rødbete-carpaccio med røkt snøfrisk, gulbete salat med pinjekjerner og pinjekjernekrem, og posjert rødbete med beurre blanc og estragon. Samt en yakitori-grillet kylling som er yoghurtmarinert med en krem på rødbeter med spisskummin og koriander. Altså noe for enhver smak.

    Osloslo


    – I sesong jordskokk hadde vi to sauser med kyllingkraft, men da behøvde vi bare å få beskjed om det var ønskelig med en vegetarisk versjon. Vi ønsker å tilpasse menyen og være imøtekommende.

    Enn så lenge er det flere damer enn menn som frekventerer bistroen, forklarer Ramm. Det sitter sjeldent en guttegjeng rundt bordet. Kanskje skyldes det at venninnegjenger går oftere på restaurant? Eller at grønnsaker enda ikke anses som et fullverdig protein blant machoer flest? Ikke desto mindre er bistroen et veldig datevennlig sted, med mange reserverte toere.

    Ramn er uansett godt fornøyd med besøkstallene, med dobbelt så mange sitteplasser i sommerhalvåret da de kan bruke uteserveringen.

    – Det er gøy, og vitner om at vi blir stadig bedre. Der vi tidligere sprang rundt, har vi nå større kontroll, forteller han, og fortsetter:

    – Det har vist seg å være et overraskende smart konsept. Det er både gøy, morsomt og spennende å skifte råvarer og vinkart. Det er særlig gøy når gjestene liker stedet og maten og spør: hva slags grønnsak står på menyen neste måned? Flere gjester har kommet tilbake hver måned. Det er ikke ofte jeg går ut på samme sted en gang i måneden.

    Også vinen er billigere på denne bistroen enn hos de fleste andre; det er utelukkende éndrue-vin, det vil si at alle viner er laget 100 prosent på samme drue.

    – Det er ikke nødvendigvis for å sette søkelys på én råvare, som i maten, men snarere sortere et kart etter druer. Jeg har inntrykk av folk snakker mer om druer enn produsenter og områder. De vil ha Pinot Noir eller Chardonnay eller Riesling, ikke en Rheinheissen eller noe fra Loire. Og de som vet det, de som vet at all Sancerre er på Sauvignon Blanc, de vet hvor de skal lete i et sånt kart.

    Osloslo
    Bistroen Osloslo på Youngstorget drives av Victor Ramn og kokk Eskil Ottestad. (Sindre Deschington)

    Den overkommelige prisen er trolig ikke en lønnsom investering for bedriften, men Ramm har en god grunn:

    – Osloslo er verken kommersiell eller ment som en investering, annet enn i hygge og drøm. Konseptet er vellykket om folk kommer tilbake. Da vet jeg at jeg har lykkes. Om jeg hadde vært ute etter å tjene penger, hadde jeg bare blitt arkitekt. Det var et kjempeliv. Som jeg bestemte meg for å bytte ut.

    – Mot bare slit?

    – Haha, nei, eller jo, masse mer slit! Jeg har alltid vært glad i det sosiale rommet, og særlig det som foregår rundt et bord. Jeg vil at folk skal føle seg invitert, sier Ramn.

    – Norge er blitt et rikere land de siste 20 årene, og folk tar seg tid til å gå ut å spise. Kanskje har vi ikke så mye penger lengre, men vi har over tid bygget en sosial plattform og ikke minst en kultur for å gå ut. Nå må vi bare imøtekomme behovene på en annen måte. Det er nøyaktig dette stedet – innenfor disse fire veggene – som har vært drømmen, sier han, og avslutter:

    – Det er denne bistroen som gjelder, funker det så funker det, det blir ikke en annen. Jeg trenger ikke flere drømmer.

  • – Vi gjør noe ingen andre gjør. Serverer champagne og vermut på klubb.

    – Vi gjør noe ingen andre gjør. Serverer champagne og vermut på klubb.


    Roger Hansen (31), som foretrekker å drikke vermut eller negroni fremfor et glass vin, skal omvende nordmenn. Han mener tiden er overmoden for å bruke penger på MYE smak. Og han har åpenbart triksene som skal til for å forføre sitt publikum. I tillegg til å stå bak ett av hovedstadens mest omfattende sterkvin-kart, kuraterer han klubbkvelder i helgene, og serverer noe av det lekreste som finnes av champagne, i garderoben … Hvor enn søkt kombinasjonen høres ut: det funker.

    Sjappa i Strøget-passasjen i Oslo har lagt bak seg to svært vellykkede åpningsuker når jeg besøker Roger og medeier Magnus Mossige en mandag i november.

    – Vi gikk tom for vermut på lager i helga, og måtte låne brennevin fra restaurant 200. Vi sendte en fyr i taxi hit klokken ett på en lørdag, sier Roger og ler.

    – Vi solgte faktisk mer vermut enn gin tonic. Da er vi der vi skal være.

    sjappa
    Sjappa er et vermuteria i Strøget-passasjen i Oslo. Bak drikke og musikk står Roger Hansen. (Johanna Holt Kleive)

    De to grunnleggerne er allerede godt i gang med å forberede den kommende uka på Sjappa. Magnus står for maten. For det meste enkel tapas som alle kan lage, ifølge ham selv. Sandwicher. Litt spek og boksemat og ost og oliven. Men til gjengjeld skikkelig spansk tapas. Magnus har selv bodd fire år i Barcelona. Og har lenge kjent på savnet etter noe annet enn albondigas og gambas. Roger på sin side, veksler mellom å bestille inn nye drikkevarer, og kuratere helgens klubbprogram. Det er også han vi skal konsentrere oss om i dette intervjuet.

    Roger Hansen er nemlig noe så sjeldent en ekstremt dedikert fyr som går fullt og helt inn i det han interesserer seg for. Personlig husker jeg musikkbloggen hans, Ny Musikk Hver Dag, som han driftet på egen hånd i en årrekke. Vi var mange som ble fascinert av drivet hans. Entusiasmen over å sette søkelys på artister fra undergrunnen. Hansen fremsto som noe så sjeldent som et ekte kulturmenneske, som lever og ånder for musikken spesielt, og kulturlivet generelt. Hansen, som er født og oppvokst i Haugesund, har de senere årene vært med å åpne flere sentrale restaurant- og barkonsepter i Oslo.

    For Roger går bar og musikk hånd i hånd, så lenge det både smaker og låter skikkelig. Men hvor startet interessen for mat, vin og musikk i kombinasjon?

    – Jeg flytta til Oslo i August 2012, og spurte om Sten Ove Toft om jobb på Blå i Mai 2013. Toft er også fra Haugesund, og vi traff hverandre stadig mens jeg jobba på Platekompaniet i hjembyen. Jeg slutta på Blindern til fordel for Blå. Og ble værende der i sju år, forteller Roger.

    – Hva fikk deg til å bli?

    – Det er jo bare sånn det er i denne bransjen. Man starter ett sted, og så blir man enten værende, eller drar videre. Jeg var en av dem som ble.

    Som artistvert og bartender på klubben Blå, fikk Roger frihet til å gjøre en del greier. Han bidro til å kuratere programmet, og mekket 30 liter myntesirup hver torsdag for å lage mojito på klubb. Men først og fremst elsket han energien i barmiljøet. Han innså at de fleste som jobber i bransjen faktisk var kunstnere.

    – På Nektar har det i flere år stått en jazzgitarist og filosof bak baren. Haha. Bransjen florerer av interessante kunstnere og tenkere. Det er i det hele tatt veldig mange bachelor- og mastergrader som står bak fete restaurantkonsepter. Barbransjen henger tett sammen med kunst- og kulturlivet, sier Roger.

    Når det gjelder hans egen mat- og vininteresse, har den blitt større med årene.

    – Både på BLÅ og senere som bartender på Makulator, begynte jeg å leke og eksperimentere med egenkomponerte cocktails. Det virket naturlig å utvide vinkartet, forklarer Roger. Så kom covid. Roger – med sin enorme kapasitet – benyttet anledningen til å hjelpe venner med å utvikle restaurantkonsepter. Blant annet Mohn på Aker Brygge, skapt av de samme folkene som senere åpnet Kafeteria August. Så stengte alt. Roger dro til Henningsvær og bygget vin – og cocktailbar på Trevarefabrikken.

    – Det tok et par måneder å bygge baren, så drev jeg den fra slutten av juni til midten av august. Deretter tilbake til Oslo for å være med å planlegge/bygge Kafeteria August.

    sjappa
    Sjappa er et vermuteria i Strøget-passasjen i Oslo. Bak drikke og musikk står Roger Hansen. (Johanna Holt Kleive)

    Fyren later til å ha mye på tapetet, men påstår at han aldri setter i gang ett prosjekt uten å vite at det har gjennomføringskraft.

    – Det var derfor jeg la ned nettsiden min, fordi jeg ble for travel med andre ting. Jeg liker ikke å gjøre noe halvveis. Om jeg ikke har nok tid til å gjøre det fullt og helt, er det bare å droppe det.

    – Og nå er planen å drive et vermuteria på fulltid?

    – Hehe, ja! Ideen har alltid vært vin, vermut og klubb. Vi selger god drikke, snacks og litt mat, og byr på et skikkelig klubbkonsept. Hele rommet rister når det er klubb, sier Roger.

    Ideen om å starte et norsk vermuteria fikk Roger og Magnus i fjor sommer. De kjente hverandre knapt, men var begge stamgjester på Velo – en for mange kjær cocktailbar på Grünerløkka. Og hadde dessuten de samme drikkevanene.

    – På Velo drakk vi øl, vermut og whisky og/eller bourbon soda. Det var stort sett det vi drakk. Vin er godt. Men jobb. Alle som jobber på restaurant, stikker på bar og drikker pils. Eller vermut på is, sier Roger.

    Han innrømmer at han alltid har vært glad i mye smak, og stort sett drikker cocktailer som negroni og manhattan, eller vermut soda og Campari soda.

    – Jeg drikker oftere negroni spagliagato enn vanlig negroni, sier Roger.

    Til tross for at Sjappa skimter med et utvalg vin (på hyllene står allerede usedvanlig flotte ting fra Burgund) har Roger stor tro på vermutens brede appell.
    – Med et snitt og vermut på is, får du vinopplevelsen, pluss noe mer. Siden det ikke er en cocktail, er det også hyggeligere prismessig.

    På vermuteria serveres alle typer vermut. Et klassisk shot består av seks centiliter, servert med isbiter, appelsinskiver og/eller oliven. I tillegg serveres noen utvalgte drinker.

    – Dirty Martini Low Ball er vår egen greie. Vi lager den med sitron – og olivenbrus fra Barcelona, sier Roger. – Vi blander brusen fra boksen, og tilsetter oliven-lake. Med lake skjer det ganske mye kult.

    Dirty Martini Low Ball ble en umiddelbar suksess på åpningsdagen. Sjappa var full av folk, også dem som ikke har oppholdt seg i Strøget-passasjen på årevis.

    Mange av oss husker trolig glansdagene til barer som Angst, Café Sør eller Den gamle skobutikken utover på 2010-tallet. Men med tiden har Oslo eksplodert av vin– og cocktailbarer på en ene siden, og smale nisje-venues på den andre; steder som Hærværk og Boksen, som byr på intimkonserter med det aller det beste fra undergrunnen. Oslo by er blitt et mekka for et kresent og kvalitetsbevisst publikum.

    – De som henger på Hærværk og Boksen, eller kanskje til og med foretrekker et skogsrave, kommer til Sjappa, sier Roger.

    sjappa
    Sjappa er et vermuteria i Strøget-passasjen i Oslo. Bak drikke og musikk står Roger Hansen. (Johanna Holt Kleive)

    Det betyr ikke at Sjappa utelukkende er en hengeplass for én type klientell. Den skal være tilgjengelig for alle.

    – Vi åpner ikke en sjappe i Strøket for å være anti-sentrum. Men vi er tydelige på vår greie.

    – Synes du ikke det er litt skummelt å satse på et vermuteria i Oslo, som har liten kultur for å drikke alkohol midt på dagen?

    – Lunsj, og noe i glasset tror jeg faktisk fungerer godt i Oslo nå. Vi har mange kontorer som naboer. Det viktigste er bare å sette i gang og være tydelige på at det er dette vi skal gjøre, sier Roger, og fortsetter:

    – Folk må ha forutsigbarhet.

    – Det må du nesten utdype.

    – La oss si at målet på sikt er å holde åpent sju dager i uka. Da er det bedre å utvide med en ekstra dag enn å fjerne en dag. Det har jeg lært fra Kjetil på Makulator, som holder åpent til tre på natta hver dag, sier Roger.

    – Makulator stenger ikke tidligere en dag, selv om det er rolig. Stenger man halv to på en mandag, og det kommer folk klokka to, da kan du være sikker på at de ikke kommer tilbake.

    sjappa
    Sjappa er et vermuteria i Strøget-passasjen i Oslo. Bak drikke og musikk står Roger Hansen. (Johanna Holt Kleive)

    Det er forutsigbarheten som gjør at Albatross er full på en søndag. Eller Bar Bocca på en mandag. Klientellet vet hva de får. Sjappa skal være et sånt sted, forteller Roger.

    Vel så viktig som å skape forutsigbarhet, handler god bardrift om å skape den rette stemningen.

    – Folk liker digg mat, digg vin og klubb. Vi driver ikke med rocket science. Men det må gjøres riktig, sier han.

    – Jeg drikker cocktails på Bocca fordi det er godt, og fordi det er hyggelig der. Jeg har selvsagt respekt for cocktail-barene som fokuserer på cocktails. Men jeg har lyst til å ha mulighet til å kjøpe både cocktails og øl, og å være litt i den atmosfæren uten at det blir for mye brun bar av den grunn.

    – Jeg forstår hva du mener. Jeg kjenner mange som blir nervøse bare av tanken på å bestille en drink i en classy cocktailbar. De føler at de må kunne masse på forhånd.

    – Ja, jeg kan også kjenne på den nervøse delen av det, hvis folk kan litt for mye om vin og cocktails. Hehe. Jeg er ikke så interessert i å snakke om de tingene. Jeg vil snakke om hva som helst annet; og drikke noe godt, istedenfor å snakke om hvor godt det er.

    Roger føyer seg dermed i rekken av bransjepersonligheter som har sett seg lei av den pretensiøse delen av mat – og vinfaget. Ting har forandret seg. Da Roger startet som bartender, var det en utbredt anti-gjest kultur. Bartenderne kunne bli irriterte av en vodka redbull-bestilling.

    – Revolver hadde i en periode vodka redbull på menyen til 500 kroner. Om en kunde bestilte den, gikk bartenderen til nærmeste Deli de Luca, kjøpte én boks redbull, og lagde én drink. I perioden han var borte, var det ingen som fikk bestille noe. Jeg tror den ble bestilt en eller to ganger. Det var en gøy måte å være anti på, fordi det ble dratt langt. Men personlig er jeg ikke fan av det tankesettet. Sure bartendere funker kanskje på Robinet, men ikke generelt. Gjør jobben din, liksom.

    – Du tror ikke vermut er litt skummelt for folk flest da? Og at det blir mange vodka redbull-bestillinger også hos dere?

    – Vermut på is er fantastisk, og det blir min oppgave å overbevise om hvorfor. Mengden er mindre, smaken er større, og det norske markedet har vanvittig mye bra på lager. Jeg tror det blir lett å selge inn. Vermut og chartreuse er ikke skummelt. Det er bare mye smak.

    For den som enda ikke er overbevist om vermutens revolusjonerende virkning, byr heldigvis Sjappa på mye annet; bred programmering, barvennlig DJ-ing, full klubb, og rap-konserter.

    – I helgen så vi at de forskjellige delene av konseptet fungerer godt her. Vi serverer faktisk champagne på technoklubb. Dét er det nesten ingen som gjør. Folk bør komme hit hvis de vil drikke bra.

  • Bransjens Robin Hood

    Bransjens Robin Hood

    Denne saken ble først publisert i Dagsavisen.

    – Da du sa at du ville komme og intervjue meg, tenkte jeg: Hva faen har jeg gjort? Blir jeg saksøkt fordi jeg fornærmer folk på jobben?

    En legende i norsk restaurantbransje tar imot på mat – og vinbaren Panu en formiddag i oktober. Han har fersk eplekake og svart kaffe i hendene.

    – Til deg, sier Maciek Sulek, også kalt Magic. Blikket hans røper alt annet enn oppriktighet. Snarere sarkasme. En sarkasme som nærmest er blitt hans varemerke.

    – En dårlig kamuflert bestikkelse? spør jeg.

    – Helvete da! Jeg hadde håpet at dette var tilstrekkelig for å få en bedre vinkling på saken du skal skrive, svarer Magic.

    Han driver stedet som kanskje har imponert meg mest det siste året, og har dessuten en x-faktor som gjør at «alle» i restaurantbransjen omtaler ham som ett av Norges mest undervurderte intervjuobjekter. Men mannen det gjelder er totalt uenig. Han skjønner ikke hvorfor jeg på død og liv skal gjøre et portrett. Det blir jo bare ren idioti mellom linjene, mener vår mann.

    – Er det slik du vil beskrive deg selv?

    – Min idioti er i alle fall et viktig aspekt. Men jeg vil også hevde at jeg er restaurantbransjens Robin Hood, sier han og gliser.

    Fra Lofthus-pizza til Panu

    Magic var opprinnelig en av to pizzabrødre fra Lofthus Samvirkelag, som på fritiden mokket ut sublimt bra pizza på Brutus. Selv husker jeg ham som stamgjest på den sagnomsuste og nå nedlagte mat- og vinbaren Pjoltergeist, av de viktigste pionerne for den glødende gastronomiske scenen vi har i dag.

    For syv år siden var jeg verken matskribent eller spesielt mat- og vininteressert. Men jeg var innom Pjoltergeist og kom tilfeldigvis i prat med Magic en kveld, hvorpå jeg tenkte at mannen var frekk i kjeften. På den gode måten. Senere fikk jeg vite at han var en av de mest sentrale skikkelsene i norsk restaurantbransje.

    Kollegene beskriver ham som uforutsigbar, impulsiv og sjeldent hjertevarm. Ex Maaemo-kokk Halaigh Whelan-McManus, som i dag driver Varemottaket, kunne ha skrevet en bok om ham. Men Magic foretrekker å gjøre jobben. Drifte et bra sted. Det er ikke gjort i en håndvending. Så hvor begynner man? I alle fall ikke med å åpne en restaurant før menyen er satt.

    – Hvordan var det å bli totalt slaktet av så godt som alle anmeldere under åpningsuken?

    Magic ser på meg med et flir.

    – Det var sannsynligvis ikke klokt å åpne dørene før vi i det hele tatt hadde smakt på maten. Men det var også en ræva idé fra anmeldernes side å komme hit på en vanlig tirsdag, sier han, og fortsetter:

    – Vi holder ikke til i Markveien liksom. Skal du anmelde Panu, kommer du hit i helgene. Men vi ba vel om det, sier Magic.
    – Vi hadde 40 reservasjoner samme dag anmeldelsen fra Godt ble publisert. 35 av dem ble kansellert.

    – En kveld å glemme er alt jeg kan si om den saken.

    … The picture. I look like Mr.Bean . Reason why I don’t have a Tinder.
    Look like a potato. (Magic i en sms noen dager etter at intervjuet ble publisert.)

    Panu tiltrekker seg nøyaktig samme klientell som forgjengeren Pjoltergeist. Hver gang jeg stikker innom, ser jeg de samme folka i baren. Hovedstadens stjernekokker, og vinsnobben Rune Rake, som ifølge Magic ikke er fremmed for å drikke vin like sur som skittles når klokken er passert midnatt. Lokalet er inspirert av Bambino i Paris, med vinyler på veggene og dj-acts i helgene. Vilde Bergheim hadde ideen, og var også den viktigste hjernen bak utførelsen. Hun fortjener definitivt en kreditt.

    Smaksmessig tar kjøkkenet sjanser, og fremstår like karismatisk som folkene som jobber her. En av Norges yngste vinkjennere, Helmer Helmersen, står for kurateringen av vinkartet.

    – Det er ganske ballsy av en mat- og vinbar å gi så mye tillit til en såpass ung fyr?

    – Ikke i det hele tatt. Han er jævlig god på de tingene jeg ikke er god på. På den måten kommer vi ikke i veien for hverandre. En vinbar som Panu trenger en fyr som har drukket mye hvit burgund, svarer Magic.

    Pjoltergeist ble redningen

    Hans gode kvaliteter som restaurantsjef, røper seg blant annet i en unik evne til å gi flinke folk sjanser. Vi skal komme tilbake til hvorfor Magic utelukkende jobber med folk som er bedre enn ham. Men la oss først bli bedre kjent.

    Hvor kommer han fra? Ingen steder. Han har primært bodd i England, Polen og Fiji. Magic var verken polsk nok for polakkene, eller engelsk nok for engelskmennene.

    – Og garantert ikke norsk nok heller.

    – Nei. Det kommer ALDRI til å skje. Er du gal? Spør Magic.

    – Det var aldri planen å flytte til Norge. For 13 år siden jobbet jeg i barnehage på Fiji. Der møtte jeg dama som driver Hot Shop. Hun sa: «Kom til Norge, det blir gøy». Mitt første møte med Oslo, var Brugata. Jeg tenkte: nå er det slutt. Det fantes nærmest ikke steder å henge på denne tiden.

    – Arakataka, Smalhans, og Pljoltergeist. Det var det vi hadde.

    Pjoltergeist ble redningen for Magic, en mat- og vinbar som hadde enorm innflytelse på utviklingen i hovedstaden og bidro til å fostre nye talenter. Magic beskriver tiden på Pjolter som høyst levende. Her møttes kjernen av hovedstadens restaurantbransje.

    – Jeg var der som fast kunde, delvis på grunn av stemningen, delvis fordi det ble servert mat og drikke til halv to på natten. Vodka har en egen evne til å knytte folk sammen, sier Magic.

    – Du endte altså opp i restaurantbransjen fordi du endelig følte deg som hjemme?

    – Nei, nei, nei, nei. Det var snarere mangel på grunnleggende språkferdigheter i norsk. Restaurantbransjen var den eneste som var litte grann positiv til utlendinger.

    Magic søkte jobb på Lofthus Samvirkelag da de åpnet filial på Torshov. På jobbintervjuet ble han spurt om han hadde erfaring med å lage pizza. Det hadde han ikke. Men han fikk jobben. Etter ett år fikk han jobb som sjef på avdeling Holtet.

    – Jeg var så heldig at jeg fikk jobbe med Jonas Thomassen, han som drev Bar Amour. Han er den viktigste årsaken til at jeg gjorde det bra. Han, Timo fra Tranen, og broren min. De er mye smartere enn meg, og skapte hele talentet.

    – Hva lærte du om restaurantbransjen og menneskene gjennom åtte år som sjef da?

    – At du ikke trenger å bruke penger på mat, får tannlegetime uten å måtte stå i kø, og dessuten… øh, rabatt på øl i baren. Du trenger egentlig ikke å bevege deg utenfor døra. Alle dine vesentlige behov blir dekket, svarer Magic.

    – Jeg må innrømme at jeg har vært litt skeptisk til «klubben» som ofte vanker på Panu. Dere fremstår som en eksklusiv klubb.

    – Jeg føler meg ikke som noen gjengleder. Men det kan være sant at man dømmer litt partisk og urettferdig når man utelukkende henger på restaurantene til vennene sine, fordi man egentlig ikke bryr seg om maten. Jeg er opptatt av menneskene.

    – Alle er veldig høylytte og glade. Jeg er forresten ikke så sikker på om vi alltid er glade, for det er tilnærmet umulig i denne bransjen. Kanskje er vi bare fulle, sier han og gliser.

    – Alkohol løser garantert ikke problemene deres, men dere glemmer dem?

    – Vi glemmer dem.

    Det er et faktum at restauratører er en utsatt gruppe i samfunnet. Men er det ikke blitt litt enklere å drive restaurant i Norge i dag? Bare se på alle «kidsa» som idag åpner nye konsepter. Går vi glipp av noe vesentlig ved å droppe mange års erfaring på gulvet, eller er fleksibilitet nøkkelen til fremtiden?

    – Jeg vet da faen. Å jobbe med tilbakestående folk i 10 år gir deg ikke så mye erfaring uansett, svarer Magic.

    – Det viktigste er å gå til anskaffelse av en mentor. Det må være noen som er smartere enn deg. På den måten er det enklere å kaste seg uti krevende oppgaver.

    Derav eksempelet Helmer: Det er ikke nødvendig å ha 30 år på bakbeina for å overbevise som sommelier, mener Magic. Han tror ikke på et såkalt kastesystem.

    – Bare ta Japan der man må repetere på noe i 30 år for å oppnå perfeksjon. Det tror jeg ikke noe på. Det må være jævla trist å være årsaken til at unge mennesker gir opp drømmene sine. Eller gir opp halvveis. Hvor lenge kan man egentlig være under noens tyranni?

    Selv tror Magic på å ta visse sjanser. Han ante ikke hva han drev med da han og broren besluttet å satse på pizza på Brutus. Men plutselig stod 300 mennesker i kø for å smake på deres kreative toppinger.

    – Kunne du ha tenkt deg å satse på pizza igjen?

    – Pizza er etter min mening veldig bra i Oslo akkurat nå. Jeg tror jeg forsov meg når det gjelder å åpne egen pizza-sjappe i byen.

    Polka Shots & Bites. Et nytt stamsted

    Magic har forresten ikke behov for å gjøre det «alle» andre gjør. Han har alltid gått egne veier. Trolig er det derfor han nyter stor tillit blant kollegene. Han kultiverte egen naturvin i Italia da eierne av Panu ringte for å lufte ideen om et nytt «fine dining»-konsept.

    – Jeg var keen på jobben, men hadde verken penger eller kokk, så jeg gjennomførte to pop-ups for å få nok penger til husleien.

    Å få Anders som kjøkkensjef var et rent mirakel, forklarer Magic.

    – Uten ham ville ikke Panu ha eksistert, og den dagen han bestemmer seg for å slutte, kommer vi til å stenge restauranten.

    Skjønt Magic må innrømme at det fremdeles er vanskelig å definere kjøkkenet på Panu.

    – Jeg vil ikke være den personen som sier at vi ikke har noe konsept. Jeg tror vi har et konsept. Det er åpenbart at vi digger Japan. Men uten å overføre det direkte. Uten å være et japansk sted. Vi bruker yuzu og koshu og andre smaker vi synes er fete. Pickles fra Polen er delicious. Særlig i vodka.

    Magic har også laget egen vin. Verdt å sjekke ut.

    I dag oppsøker Magic sjeldent andre restauranter, hovedsakelig fordi favorittrestaurantene har samme åpningstider som Panu, selv om han definitivt skulle ha tilbrakt mer tid hos forbildene Hot Shop eller Hyde. I disse dager oppholder Magic seg som regel på kjente og kjære plasser, i såkalte «sikkerhetssoner».

    – Jeg har lyst til å oppleve livet sammen med mennesker som gjør meg glad.

    – Du oppsøker ikke nye steder av ren nysgjerrighet?

    – Jeg har prøvd å gå på bransjetreff og vinsmakinger og innsett at jeg ikke er skapt for sånt. Jeg er for gammel til å mingle.

    – Nå henger vi mye på en polsk restaurant ved Jakobskirken. Polka Shots & Bites. Et nytt stamsted.

    Magic setter utvilsomt menneskene og opplevelsene foran maten. Livet selv. Han reiser stadig på eventyr med gjengen til Japan eller Marseille. Men i Marseille spiser de, for å bruke Magics ord, «på de største drittstedene på hele planeten».

    – Prøvde dere fiskesuppa som er blitt berømt og serveres til 90 euro?

    – Ja, ja, ja. Den var så jævla dårlig. Helt fantastisk dårlig. Og vi hadde sannsynligvis den beste tiden i livet vårt.

    På et filosofisk plan kan man kanskje si at tiden er overmoden for å vende tilbake til de enklere ting i livet. Magic tror at det vil bli vanskelig for Panu å vokse de neste fem årene.

    – Når konseptet er å servere mat til sent, og å pushe stadig større DJ-er, satser vi på alle aspekter av natten. Jeg tror ærlig talt at fremtiden tilhører dem som åpner en sjappe som serverer poteter og kjøttboller.

    – Seriøst?

    – Ja, av og til tenker jeg at nordmenn vil ha enklere ting. Samtidig er det typisk at jeg misforstår meg selv. Særlig på fredager. Da tror jeg på konseptet vårt igjen. Sånn er livet. Som en rollercoaster. Jeg er shit. Jeg er god. Jeg er shit. Jeg er god. Det er bare sånn det er.