Kategori: Guide

Denne artikkelen ble først publisert i Dagsavisen

Høsten har røsket stafettpinnen ut av hånda på sommeren. For bare noen dager siden skjedde det. Du merket det kanskje da frostrøyken plutselig hang i lufta. Da vinden snek seg inn under jakka. Eller da du kjente trang til å sette på Nick Drake, Elliott Smith eller The Smiths på vors. Det skjer like brått hver gang. Én dag spiser du reker og drikker Sancerre i sola. Neste dag strammer du skjerfet rundt halsen og tenker: «Nå er det gjort.»

«Skinnende gul kantarell og nattbad i morild er det eneste forsonende med at sommeren nærmer seg slutten», skriver matspaltist Andreas Viestad. Han hevder at det ikke finnes noe bedre enn kantarell stekt lenge i masse smør, krydret med salt og nykvernet pepper, og servert på ei skive grovbrød, spist i solveggen en lat dag i august: «På slike dager kunne jeg ønske at august – denne skjelvende strengen mellom sommer og høst – varer evig.»

Personlig ønsker jeg høsten velkommen i år, fordi jeg ikke lenger orker å late som om alt er bra. Verden går av skaftet, og vår generasjon er gjennomskaket av eksistensiell angst. Høsten danner en slags kulisse for melankolien, gleden over å være bedrøvet – en følelse mange av oss omfavner som en søster.

Kanskje kjenner vi sterkere enn før behovet for å trekke oss tilbake, spise comfort food og gråte litt oftere. Søke tilflukt under et varmt pledd. Hente frem de deilige, tunge klærne fra garderoben: Chelsea Boots. Ullfrakken. Cordfløyelen. Det altfor dyre skjerfet som plutselig gir fullstendig mening. Mystiske sigaretter under luebremmen. Samtaler som strekker seg langt ut i mørket. Da går det fint. Da kan høsten få komme. 

Det er egentlig ganske deilig at byen roer seg i denne sesongen. Den mørkner, lukter av fuktige trær og et tynt lag av bakrus og dugg. For deg som er ny her – kanskje bor du i et kollektiv som er både mindre og dyrere enn du trodde var mulig – er dette din første høst i hovedstaden. Du skal finne deg selv i en by du ikke kjenner. Det er like vanskelig som det er vakkert. 

Dette er ikke en guide til de hippeste stedene og trendene i Oslo. Det er en høstlig velkomst. En samling stemninger og røster fra folk som kom før deg, og som ble værende. Folk som vet hvordan byen kan føles overveldende og overraskende hjemmekjær, ofte på samme dag.

Velkommen skal dere være, alle sammen – uinnvidde og viderekomne.

Oslo er ikke London. Ikke Berlin. Ikke New York. Den prøver heller ikke. Oslo er liten nok til at du aldri er mer enn én trikketur unna noen du har kranglet med, kysset eller lånt lighter av i bakgården på Becco. Samtidig er den stor nok til å romme både en koreansk bistro i en bakgård – og en livskrise i solnedgang på Ekeberg. 

Her kan du spise pho på Xin Chao for under hundrelappen og bruke 600 spenn på løyrompasta og naturvin på Arakataka senere samme kveld – uten å føle deg som en hykler. For du er sannsynligvis begge deler.

Johanne Brynildsen Sørheim: – Gå på nabolagssafari!

Alle kommer til å si: «Gå på Chengdu.» Ikke hør på dem. Eller jo – hør, men stopp ikke der. Det mener i hvert fall Johanne Brynildsen Sørheim, matspaltist i D2.

Johanne flyttet til Oslo omtrent dagen etter videregående på Hamar. Hun hadde med seg én søster, én køyeseng og tre samboere. Pluss en god dose nysgjerrighet.

– Langgata var min første Oslogate. Vi bodde fire stykker på tre soverom, og jeg husker at de andre var studenter. Jeg gjorde det jeg fortsatt gjør – snuste litt rundt og skulle finne ut av det, forteller hun.

Hun jobbet i en naturvernorganisasjon og hadde 15.000 i måneden etter skatt.

– Jeg var egentlig også som nå: alltid blakk, men alltid raus. Det er alltid noen rundt bardisken som har enda mindre spenn enn deg. Vi drakk billig øl på Cacadou, Ocean og Rett Inn Bar – og ble DRITINGS på Perestrojka. Det var før restaurantbølgen. Utover at Lofthus hadde god pizza, Lille Saigon 2 lå på Birkelunden og hadde chilicrisp og nummer 17, og Punjab Tandoori var en selvfølge, så var det vel egentlig bare Arakataka som gjaldt – stedet som beviste at det gikk an å spise skikkelig digg mat, selv som blakk og rufsete.

Hun ler.

– Det å ha så sinnssykt mange gode restauranter som vi har nå, innbyggertallet tatt i betraktning, er en stor luksus. Den gang da var den store gleden surdeigsbrød og et enormt utvalg urter og sauser på internasjonale matbutikker.

Det er ikke bare utvalget som gjør Oslo spiselig, ifølge Johanne – det er hvordan byen kan brukes.

– Gå på nabolagssafari! Jeg elsker å tråkke rundt på Frogner og se på rare folk jeg ikke kjenner. Folka på WB Samson på Frogner er noe helt annet enn folka på WB Samson på Carl Berner. Ta kaffe nummer to på Café Elise. Ta en litt flau, men veldig digg grønn juice på Eckers hvis det er sommer, og skikkelig god kakao på Anne på Landet i Frognerparken hvis det er vinter. Sitt i vinduet på Vineria Ventidue og del en pasta.

Det aller beste med Oslo er ifølge Johanne at det er en liten stor by. For henne handler det ikke om å jakte på trender, men om å grave seg inn i den.

– Jeg vil slå et slag for å bli kjent med institusjonene. De er ikke nødvendigvis alltid best, men de gir deg følelsen av å kjenne byen. Og det trenger man, spesielt når man er ny.

Hun ramser opp:

– Bestill en cæsarsalat uten kylling, uten krutonger og uten bacon – pluss fries og en martini – på Lorry. Spis dagens til frokost på Punjab Tandoori med noen kompiser på en søndag. Eller ta andeconfitsandwichen fra Galopin på Vulkan, men spis den på en benk langs elva. Spis løyrompastaen på Arakataka. Kald kylling i sesamsaus på Izakaya. Karaagen på Koie er fortsatt Oslos beste friterte kylling. Sitt og glo på (snille) kulturmenn på trappa på Kafé Oslo. Bestill husvin på Smia på Vålerenga – i verdens hyggeligste bakgård.

– Og nei, det er ikke flaut å bestille husvin. Det er veldig lite vin på norske restauranter som faktisk er dårlig. 

Mohammed Sarmadawy: – Mat er aldri bare mat

En annen som har brukt byen og magen som kompass, er Mohammed Sarmadawy – mannen bak den populære Instagram-kontoen MatMeg. Han kjenner seg godt igjen i følelsen av å være ny og blakk i en fremmed by.

– Jeg hadde bare råd til pizza og kebab som student, forteller han.

– Det var ikke det at det var dårlig, men det var det eneste jeg visste fantes. Jeg visste ikke hvor jeg skulle begynne hvis jeg ville prøve noe annet. Det vanskeligste var faktisk å oppdage at det i det hele tatt fantes noe annet. 

Jo mer han reiste og spiste, jo tydeligere ble én ting: mat er aldri bare mat.

– Mat er fellesskap. En måte å forstå verden på. Til mer mat jeg har opplevd i verden, til mer har jeg skjønt hvor mye glede og hvor mye man kan dele med venner og mennesker gjennom mat.

Han stopper opp.

– Jeg tror ikke folk skjønner hvor mye en variert matscene faktisk gjør med en befolkning. Se for deg Oslo uten et eneste spisested – hvor trist hadde ikke byen og menneskene i den vært? 

Oslo vokser som en storby i verdenssammenheng, og det begynner å komme flere og flere nye konsepter som fargelegger byen gjennom mat og matkultur, mener Mohammed. For å vise fram bredden i byens matscene – og gjøre det lettere å finne nye smaker – startet han MatMeg.

– Jeg ville lage noe som kunne hjelpe andre å finne det jeg selv lette etter. MatMeg er en slags katalog, men også en invitasjon til å utforske byen. Ellers sier jeg alltid: Samle venner, spleis på ingredienser og lag en rett dere aldri har prøvd før. Det er en perfekt unnskyldning for å møtes – og for å mate seg selv på alle mulige måter.

På spørsmålet om hvor man begynner for å spise billig og bra i hovedstaden, ramser han gjerne opp noen favoritter:

– Ramen på Hrímnir. En kjapp smårett hos Peder før dere går ut. Pannekakebuffet på Arv på søndag hvis hangoveren har satt seg. Pho på Xin Chao. Falafel på Jamals Falafel. Punjab Tandoori for superbillig indisk. Prøv sandwichen på Mikes Corner, sushi wrap på Kims kitchen og tacoen på las cazuelas sabor a Mexico.

Han smiler.

– Jeg kan fortsette i evigheter. Alt er på MatMeg – du trenger bare å scrolle litt.

Torstein Slåen: – Finn deg et stamsted

Musiker Torstein Slåen husker veldig godt følelsen av småkaos da han kom til Oslo første gang. Han klarte aldri helt å skjønne hvor noe lå.

– Jeg kom rett fra tre år i Trondheim, en by jeg følte meg ferdig med nettopp fordi jeg hadde oversikt. Så det at Oslo var litt rotete, det var egentlig akkurat det jeg trengte.

– Det var som om gatene hele tiden flyttet på seg. Uansett hvor jeg gikk, dukka plutselig St. Hanshaugen opp. Oslo føltes litt som Galtvort – trappene bytter plass, byen er aldri helt den samme.

Torstein begynte å gå lange turer uten mål og mening. Tok til venstre når han egentlig skulle til høyre.

– Jeg gikk innom steder som så rare eller fine ut, og sakte men sikkert begynte byen å gi mening. Ikke sånn med kart og oversikt, men med stemninger og favorittgater og steder jeg ville tilbake til.

Slåen tror det er viktig å finne seg et stamsted – og ikke nødvendigvis ved studiestedet, men i nabolaget der du bor. Det gjør noe med tilhørigheten, mener han.

– Jeg tenker det finnes masse å oppdage bare innenfor en kvarters radius fra hjemmet ditt, det gjelder bare å være nysgjerrig og litt tålmodig.

Han slår også et slag for å sikre seg faste holdepunkter i form av abonnementer og sesongkort.

– Da det første storstipendet kom, kjøpte jeg sesongkort på Nasjonal Jazzscene. 1200 kroner for studenter er verdt hver krone. Framtids-meg kommer alltid til å takke fortids-meg for det. Cinemateket er det bygget jeg har grått mest i i hele Oslo, bortsett fra kanskje hjemme. 70 kroner per film – det er en veldig god penger-til-tårer-ratio. Man kan le der også, altså.

– Og så må man lage store gryter med mat, legger Torstein til. Det er viktig. Bare kok sammen noe, inviter folk, del. Det er kanskje den enkleste måten å føle seg hjemme i en stor by.