Kategori: Essay

Søndag 26. oktober.
Jeg våkner matt, nummen og trist. Det er skorpion-sesong. Selv er jeg kreps, men har noe til overs for disse mystiske skorpionene. Det blir hevdet at de som er født i skorpionens tegn, mer enn noen andre, klarer å se de dypere lagene. Time to burn it down.

Skorpion-sesongen er en måned hvor virkelig forandring starter med å ødelegge det som ikke fungerer. Mennesker født i denne tiden er gjerne dem som ikke bare vil ha den polerte versjonen av menneskelivet, men hele historien. De som hjelper deg å brenne broer. De som har såkalt edge. Man trenger kanskje ikke å være horoskop-fanatiker for å la seg påvirke av disse tankene. Men jeg må medgi at denne måneden har et slags drag av mørke og mystikk, som jeg finner fascinerende å utforske videre.

Kanskje er det ikke helt tilfeldig at jeg leser Thomas Bernhards roman «Utslettelse» denne måneden – en toneangivende, tysk forfatter som skriver om hvordan han måtte utslette sitt eget liv og sin historie, fordi han ganske enkelt var i ferd med å visne bort. Som Bernhard så uhyre sterkt skriver:
“I så mange år hadde jeg ikke trodd på noen redning lenger, bare hele tiden sett min undergang, min egen slutt, hvordan jeg visner bort, langsomt, hadde jeg bare sett overalt alle disse lange årene, hvordan jeg går fortapt og visner og ikke kan utsette min egen slutt, og hvordan også alt i meg virkelig var blitt betydningsløst.”

Bernhard skrev dette i 1992, og tretti år senere resonnerer tankegodset med den moderne nummenheten som så mange mennesker sannsynligvis kjenner seg igjen i. Vi har ankommet selvets tidsalder – vi vet så mye om oss selv – og så langt har vi som kultur ennå ikke blitt gitt tilgang til det mystiske, spirituelle eller guddommelige.

Jeg tenker på alle menneskene som omgir meg, hvordan de løper fra det ene til det andre ærendet, stadig snakker om den såkalte «tidsklemma». Og vi jobber på spreng – dyktige, kreative mennesker som alle bare søker en form for mening. Den kreative veien begynte kanskje med et behov for anerkjennelse – å få ros, å bli sett. Deretter kommer pengene – slik at man kan leve av det. Og så kommer utmerkelsene – ønsket om å bli hyllet. Jeg har også gjort det meget godt de siste årene. Men bryr det meg egentlig? Bryr det deg? Hva godt gjør det oss? Hvor fører alt dette oss, hvis vi ikke tåler vårt eget selskap, ikke finner ro i vår egen kropp, ikke kan se vår egen skjønnhet – og i stedet er desperate etter å ødelegge oss selv?

Vi lever i en farlig tid. Ikke fordi det er noe galt med oss – vår evne til å reflektere og tenke er utvilsomt høyere enn noen gang, bare se de imponerende Facebook- og X-postene fra alle slags offentlige skikkelser, den ene mer velformulert enn den andre – men fordi vi lever i en tid som ikke later til å være oppmerksom nok til å identifisere det som virkelig teller.

Jeg går inn på mobilen. Og visst, der ligger en SMS fra en journalist, som vil ta en bakgrunnsprat om Subjekts redaktør – et navn som florerer i sosiale medier om dagen. Hun tar kontakt fordi hun tror jeg kan gi innsikt, ettersom jeg forlot skuta for litt over et år siden.

Jeg lar meldingen stå ubesvart og lar stillheten tale. Hvorfor? Fordi en enkel debatt mellom Danby Choi og Magnus Engen Marstein ikke teller. Fordi kulturkampen ikke teller. Hvorfor skal jeg – og denne journalisten – og tusenvis av andre nordmenn – bry oss om denne konflikten?

Vi lever i et demokrati. Og et demokrati er, vil kanskje noen innvende, utrustet slik at vi må tenke selv. Et demokrati fordrer dermed individer som kan se seg selv som unike skikkelser, med evne til å se sin del av en større helhet – og dermed også evnen til å se sin egen skyld. Det er et interessant og til tider ambivalent premiss: Et demokrati fordrer et årvåkent folk. Og årvåken blir man ikke av å henge seg opp i alle andre. Faktisk kan det bli et moralsk friminutt – man bare følger saueflokken. Man er for eller imot, setter motsetninger opp mot hverandre, og følger en diskusjon som egentlig bare tar fra oss fokuset på våre egne oppgaver som borgere i et fellesskap.

Jeg får lyst til å skrive til journalisten at denne diskusjonen ikke er annet enn satire – og en advarsel – mot våre inntørkede følelser, vår kraftløse tenkning og vårt unaturlige levesett.

La oss dvele litt mer over denne skorpion-sesongen, som i stor grad handler om å utslette det gamle. Bernhard skriver om hvordan alle bærer i seg en vilje til å utslette det gamle for å redde seg selv. Men mesteparten av tiden har vi ikke styrke til en slik utslettelse.
Og det er synd, fordi vi uvilkårlig er nødt til å avgjøre en større mening med tilværelsen enn den som per nå preger hele vår eksistens. I mange år kan vi være skremt av og vike tilbake for en slik – jo, nesten overmenneskelig – anstrengelse, men til slutt må vi bare gå løs på og utføre den.

Bernhard forteller om hvordan en reise til Roma hjalp ham å se klarere – akkurat slik Bordeaux hjalp meg til å sortere i mitt eget hode. Han skriver at beslutningen om å dra til Roma hadde ført med seg en fornyelse av hans eksistens – et åndelig vendepunkt, så å si. Plutselig hadde han kunnet puste lettet ut. Slik opplevde også jeg det.

I Bordeaux begynte jeg å gjøre notater, noe som ikke hadde vært mulig for meg på mange år. Jeg begynte i det hele tatt å gjøre meg tanker om alt mulig, ikke bare slike som hadde med min egen tristesse å gjøre. Jeg reiste til et land uten hverken titler eller posisjoner å oppfylle; jeg kom til et land og måtte gi av meg selv. For der kjente jeg ingen. Og ingen kjente meg. Folk flest ga totalt faen i hvem jeg var. 

Og det jeg da måtte erfare, var en øvelse i ydmykhet: Du er ikke verdt så mye som du tror. Du er bare et lite menneske.
For å få meg et nettverk måtte jeg begynne å legge noe på bordet. Jeg måtte ganske enkelt gi av meg selv. Og bare på den måten fikk jeg også tilgang til det menneskelige fellesskapet.

I møte med alle disse fantastiske menneskene – fra Chile og Marokko, til Vietnam og Frankrike – ble jeg med ett interessert i alt mulig igjen: menneskene, naturen, kunsten, til og med de politiske forholdene, som jeg i årevis ikke hadde hatt noe særlig til overs for.
Bernhard skriver om hvordan han for første gang på mange år går på teater igjen. På operaen, som han i mange år hadde skydd som pesten. Og han begynte å lese igjen – for i årevis hadde han ikke lest annet enn nyhetene. Han leste bøker, ordentlige bøker – «ikke bare den uutholdelige skitten som jeg i årevis hadde spist meg mett på, bare for ikke å kjede meg helt til døde. For i årevis, hadde jeg sagt, har jeg nesten kjedet meg til døde!»

Tekstene hans resonnerer. For er det ikke nettopp det vi nordmenn gjør akkurat nå? Kjeder oss til døde – nettopp fordi vi bruker så enormt mye tid og tankekraft på en meningsløs parentes. Vi konsentrerer alle våre krefter om et usselt lite pinnedyr som ikke byr på særlig inspirasjon eller ettertanke.

Moderne mennesker beviser fremfor noe at vi har fjernet oss lenger og lenger fra hverandre – «innesluttet i hjertets ensomhet», som en kjent politiker en gang sa – fra gjenstandene, fra naturen, fra livet, ja, til slutt til og med fra den friske luften. I denne verden konsentrerer vi oss bare om vårt eget miserable liv, og menneskene som irriterer oss, og har dermed, på det groveste og mest uanselige vis, forsømt oss selv.

Bernhard skriver: «Jeg lot meg ganske enkelt forfalle, først og fremst åndelig, men også kroppslig. Syk tvers gjennom, utålmodig, uutholdelig, mistenksom (…). Jeg hadde glemt at det utenfor min forferdelige verden også fantes en annen verden som ikke bare er forferdelig. Jeg hadde først og fremst glemt at det finnes et åndsliv.»

Søndag 26. oktober. Jeg lukker boken og trakter meg en kopp kaffe. I dag velger jeg bevisst å ikke skru på nyhetene. Jeg setter meg ned ved vinduet og drikker kaffen i ro og fred. Hvor begynner man, spør jeg meg selv, når man vet at man har gått seg så til de grader bort?
Kanskje man skal forsøke å begynne å gi blaffen i alle andre, og heller begynne å lytte til sitt indre kompass igjen. Jeg glemmer aldri en franskmann som minnet meg om viktigheten av å ansvarliggjøre seg selv:
– Å ta en beslutning gjør ikke livet enklere, sa han. Men det gir deg en følelse av å være unik i verden. Og ser du at du selv er unik, så er det enklere å se at andre er det.

Som den danske intellektuelle Carsten Jensen minner oss om: Anstendighet er verken et venstreorientert eller høyreorientert monopol. Det ligger i opplysningstanken at demokratiet er en gjensidig oppdragelsesprosess.

En som søker sannheten, arbeider alltid – i en viss forstand – mot seg selv. Han er skeptisk til seg selv først og fremst, og ikke omvendt. Jeg tenker i mitt stille sinn: Vær alltid skeptisk til deg selv, Johanna. Vær ærlig nok til å rive grunnen under dine egne føtter før du river ned taket over noen andres hode.

Personlig hjelper kunst og kultur, litteratur og musikk meg med å se klarere. Men det finnes mange veier inn til det resonnerende dypet. Det later til at vi er mange som glemmer å virkelig kjenne etter – kanskje fordi vi er for opptatt med å leve opp til de enorme kravene samfunnet har gitt oss. Vi glemmer at vi har verdi utover det vi utfører som jobbtakere.
Som kunstneren Kae Tempest minner om: “Jeg kan gjøre en stor innsats for å ha sunne relasjoner, jeg kan opprettholde gode rutiner for egenomsorg, jeg kan være en god lytter som trives i venners selskap og bryr meg dypt om andre, jeg kan være engasjert i miljøsaker, trene en kampsport, arrangere fellesskapsaktiviteter, eller være fantastisk til å hjelpe mine nærmeste med vanskelige avgjørelser.”

Alt som bidrar til å gi oss et mer åpent blikk, en større skala av følelser og en mer levende livsfølelse, er maktpåliggende akkurat nå. Vi må ikke glemme det. Det krever årvåkenhet å ikke henge seg for mye opp i de midlertidige døgnfluene. Det krever årvåkenhet å ikke gjøre andre mennesker til hovedrollene i vårt eget liv.

Kanskje begynner utslettelsen med vår egen samvittighet. Ordet samvittighet har sin opprinnelse i latin og betyr en viten man deler med et fellesskap. Som Carsten Jensen skriver: Vi forbinder ofte ordet med ensom og smertefull selvransakelse, en plageånd som hjemsøker oss i søvnløse netter. Men samvittigheten er det motsatte. Samvittigheten er en veiledning i hvordan mennesker lever med hverandre.

Vi er et aktivt, handlende fellesskap, ikke et passivt, mottakende. Raseriet vårt er blitt de umyndiggjortes typiske trekk, skriver Jensen: Det er alltid DE ANDRES skyld.

Vår tids kjendishysteri vitner om en trend: at folk flest ikke anser seg selv som viktige. Dermed skaper vi ingen verdi; verden får først mening når vi anerkjenner at vi spiller en avgjørende rolle i den, slik filosofen Herman Hesse skriver, at vi er delaktige.

Vi må aldri undervurdere vår evne til å redde oss selv. Vi må aldri høre på dem som snakker oss ned, fordi det veldig ofte ikke er våre interesser de har i sinne, men sine egne. Vår tid profiterer på – og trenger – en befolkning uten selvtillit, hvis de vil sikre sine privilegier. Men mangelen på egen livskraft har aldri gjort noen til større mennesker, eller fått dem til å tro på seg selv. Den skaper snarere større avstand til det vi aktivt drømmer om å oppnå.

Denne søndagen skal jeg være snill med meg selv. Jeg skal sjekke inn med mine beste venner. Gjøre det jeg kan for å ta vare på dem. For jeg vet at det bare er på den måten jeg får det godt med meg selv. Det er skorpion-sesong. Tiden for utslettelse. La oss brenne ned skitten. Og danse sammen i de hvite glørene. La oss bli englehvite.

– Jeg er fortsatt for knust til å date.

Jeg overhører to kvinner i samtale mens vi vandrer gjennom et sublimt vakkert fjellandskap, ytterst på Helgelandskysten. Vi er på vei til Cezinando-konsert under årets Trænafestival – en kulturopplevelse like spektakulær som landskapet den finner sted i. De to har trolig kommet langveisfra, men later ikke til å kjenne hverandre fra før. Nå deler de åpenhjertig erfaringer fra livet. Som, i det store og det hele, har skuffet dem.

Den ene kvinnen forteller den andre at hun ikke engang vet om hun liker menn lenger. Hun har ganske enkelt blitt skuffet for mange ganger. Den andre må innrømme at hun er enig.

– Sort of back in that game. Men jeg er ikke klar for noen ennå. Kanskje er det kvinner jeg må gå for, sier hun og ler.

– Jeg tror jeg vil ha barn, da, fortsetter hun.

– Hvor gammel er du? spør den andre.

– 34.

– Du har fortsatt god tid.

Så blir de stille. Og jeg innser at denne sommeren – med all sin skjønnhet, og alle sine problemer – vil bli en tid for kontemplasjon. Hva lengter vi etter? Hva søker vi? Vi har blitt eksperter på å kontrollere alt – kalenderen, kroppen, karrieren. Men hva med kjærligheten? Fruktbarheten? Og den jævla drittverden vi lever i? Hva er meningen med det hele?

Jeg, som overhører samtalen, har heller ikke svaret. Men jeg noterer i skriveboken min: Knuste kvinner og menn … på leting etter noe som føles ekte.

Sommeren 2025 har vært preget av en dystopisk følelse – til tross for knallvær og festival. Gaza utsultes. Klimaet er i krise. Og Vesten lider av konstant dårlig samvittighet, kanskje nettopp fordi vi har trukket de beste kortene. Hvordan skal vi fortsette å leve i denne verden?

«Hvis du bare ser lyst på ting, kan det hende du ikke oppdager andre menneskers smerte,» sier Vigdis Hjorth i en samtale med Hans Olav Brenner, om viktigheten av å gå ned i det som er vanskelig og tungt.
Det er meget treffende. Kanskje er det til og med nødvendig å være trist, sint og fortvilet akkurat nå. I en verden preget av kynisme og overfladisk spill, kan sårene våre være det eneste som gir oss bakkekontakt. Ingenting ydmyker stoltheten mer enn et knust hjerte.

Musikere snakker ofte om å utvikle et tredje øre – en evne til å høre seg selv. Kanskje er det nettopp det vi må gjøre: lytte mer intenst til oss selv, slik at vi lettere kan forstå hvor tonedøvt vi lyder om dagen.

Så la oss, for et øyeblikk, gi opp kontrollen. For mange oppstår nettopp de sterkeste øyeblikkene om sommeren, når pulsen går ned.

Les hele artikkelen her.

Jeg befinner meg på en bar i Bordeaux, den første uken av et nytt år. Det er faen meg bekmørkt i verden. Det blåser så heftig, men vinden er ikke synlig, i hvert fall ikke i vår privilegerte del av verden.
Krig, folkemord og etnisk utrenskning dominerer nyhetsbildet; det finnes en oppbruddsstemning av sorg, fortvilelse og hjelpeløshet blant min generasjon.
Hvordan skal vi leve i denne verden? synes det som at vi egentlig spør hverandre.
Hvordan skal vi fortsette å leve i denne verden? 

Jeg har allerede drukket opp to glass negroni, og kjenner spriten brenne i årene mine.
– What do you want to drink? Spør bartenderen meg.
– Stirred, not shaken, svarer jeg.
Noe langt ifra fruktig, noe langt ifra søtt.
Gi meg noe bitende kraftig, noe mørkt og rivende bittert; – en drink som slår ned som dynamitt, sprenger barrikadene i mitt indre og får verden rundt meg til å spinne.
Kanskje klarer jeg å glemme meg selv et lite øyeblikk? foreslår jeg.
Bartenderen ler.
  – Enten dét, eller en drink som får deg til å se verden klarere enn på lenge, svarer han.
–Oui, d’accord, hyler jeg!
– Gi meg en drink som får meg til å se meg selv, menneskets livsoppgave, eller kanskje til og med meningen med livet! 

Julefeiringen hjemme i Norge ble tankevekkende.
Jeg våknet saktens til liv etter lang dvale som såkalt engasjert skribent. Det var min tre år eldre kusine som rev meg ut av noe jeg vil beskrive som en nummen tilstand; hun bor også i Frankrike, men kom hjem til Norge for å feire jul sammen med oss.

Vi feiret med noen av den den gjenværende delen av Holt-slekta; min mor og søster, min kusine, hennes far og to brødre. Vi var en gang en stor familie, bestående av mange onkler og tanter, fettere og kusiner, men samtlige er ikke lenger blant oss. Som barn husker jeg at jeg skammet jeg meg over å hete Holt til etternavn. Jeg var redd for at jeg ville bli assosiert med noen av de narkomane, psykisk syke menneskene i familien. Det fantes et bunnløst mørke i noen av dem. Et mørke som fikk meg til å lengte etter mildere og vakrere ting. Hvorfor måtte kjærlighet høres så bråkete ut? husker jeg at jeg tenkte. Var det kjærlighet som fikk bestemor til å gjemme seg i garasjen, barbeint i 11 minusgrader, fordi hun ikke gav min onkel lommepenger til et skudd heroin? Var det kjærlighet som fikk min egen mor til å hulke seg i søvn, fordi enkelte av søsknene straffet henne hver gang HUN TRODDE AT HUN VAR NOE?

Under årets julefeiring kom min kusine inn på kjøkkenet mens min mor forberedte julematen. Hun spurte om det var stemning for at vi tok 1 minutts stillhet for barna i Palestina.

Min mors respons var ikke overraskende.

Min kusine har vært politisk engasjert gjennom hele sitt voksne liv, ganske enkelt fordi hun har kjent på urettferdighet selv. Jeg kan trygt skrive under på at hennes oppvekst ikke var enkel; de gangene hun forsøkte å uttrykke en mening som liten jente, husker jeg at flere i familien lo av henne; hun fremstod arrogant eller overlegen. Jeg tror hun aldri ble hørt som barn, og det som drev henne til å å flytte til et nytt land, var identitet. Hun ble simpelthen mer og mer seg selv ved å komme seg vekk.

Min kusine skjønte nok fort at ideen om å vie oppmerksomhet til en verden som ikke angikk oss, var komplett dødfødt.
 
I Holt-familien har vi, barna, sjeldent følt at det er rom for å diskutere hverken religion eller politikk. I min oppvekst husker jeg at det ofte førte til heftige krangler eller rene slagsmål.

Jeg har med årene innsett at politikk i vår familie var ren luksus; solidaritet var et emne for dem som hadde overskudd; mennesker som oss, en mildt sagt problematisk familie, med syke mennesker på alle kanter, hadde da hverken tid eller kapasitet til å diskutere politiske spørsmål!

Det var følelser som gjaldt. Musikken. Slike ting som gav løfter om en bedre fremtid; poesi og rødvin og sigaretter. Iblant hendte det at min lillesøster og jeg lå gråtkvalt på stuegulvet da vår heroin-syke onkel stod på utsiden og truet med å skyte vår mor. Det er klart det opplevdes trøstende å synge trestemt ved pianoet etterpå.

Av og til følte jeg meg heldigere enn min kusine. Jeg hadde en familie til. Kleive-slekta, den totale motsetning!
Kultursnobber som ganske enkelt var eksemplariske i det de holdt på med. Som barn ble jeg matet av bøkenes og musikkenes guddommelige føde; min farmor var bibliotekar og gav meg drømmene i gave!
Poetene satte ord på opplevelser og stemninger jeg kunne relatere til, bøkene gav støt til min livsfølelse!

Gjennom språket lærte jeg å artikulere noen ønsker for fremtiden; og fikk senere realisert dem gjennom gode karakterer og utdannelse.

Like før jeg begynte på universitetet, hevdet min kusine at jeg hadde sluppet unna det sørgelige, kjempende arbeiderklasse-livet. Jeg forsto ikke hva min kusine mente.
– Vi er da av samme blod? spurte jeg forvirret.
– Du har mer Kleive i deg, svarte hun. Det hadde gitt meg åpenbare fordeler.
Hun begynte å snakke om kulturell kapital, et begrep hun selv hadde kommet over da hun studerte. Min kusine fortalte meg at det hun manglet, var språket, kompetansen, begrepene!

Jeg innså at klasseskillene ikke bare røpet seg i maten vi fikk på bordet; de røpet seg i selve vårt vesen; ja, simpelthen i hva som var mulig å tenke! Å kunne drømme seg ut av elendigheten, fordret at jeg visste om noe annet og bedre.

Jeg husker at jeg følte meg stolt etter ett år på litteraturvitenskap, og at jeg utviklet en nærmest sadistisk fryd over å stable en ti-tolv bøker på bordet foran min egen mor. Jeg simpelthen elsket å belære henne.

En kveld såret jeg henne dypt. Jeg satt som vanlig i sofaen og leste en eller annen bok fra studiet – sikkert ellevte bind av Proust, bare for å bevise et eller annet overfor min mor. Hun satt i stolen ved siden av. I samme øyeblikk hun tente seg en sigarett, sa jeg ordene jeg ville angre bittert på senere:
– Mamma, du er grunnen til at jeg ikke har funnet meg til rette i livet.  Hun så spørrende på meg. Jeg borret blikket mitt i hennes, og sa:
– Du er vel klar over hvor jævla uinteressant du er?

Jeg glemmer aldri blikket hennes. Det tok oss lang tid å finne tilbake til hverandre. Men det var min elskede mor som gjennomskuet meg en vinterdag for snart tre år siden. Ett enkelt spørsmål var det som skulle til.

– Johanna, jeg hører hva du sier. Jeg vet at jeg ikke er god nok. Jeg vet at jeg har skuffet deg. Men si meg, jenta mi, har du det egentlig godt med deg selv?

                                                 *

Jeg har senere innsett at det finnes vanskeligheter i enhver familie. Også min tilsynelatende perfekte Kleive-familie hadde også noe urovekkende ved seg; mangelen til å være rause, til å empatisere. I hangen etter perfeksjon, glemte noen av oss å ta vare på vår sjel. Talentene er uomtvistelige, men det koster mye å bli best.

«Slik opptrer tidsånden; skjult for oss som er fange av den».
Den store forfatteren Hamsun var fascist, ganske enkelt fordi han ikke var politisk.
Og det som har skremt meg mest nå disse ukene, er den store sannsynligheten for at et par av mine familiemedlemmer enkelt kunne blitt offer for pillråtne ideologier.

I diskusjon med venner, har klumpen i brystet stadig blitt større.
Jeg har spurt meg selv: Kunne jeg blitt en rasist, dersom systemet hadde sett annerledes ut, dersom jeg var født i en annen tid? I mitt tilsynelatende enkle, intellektuelle liv, kunne jeg gått fem på?

Plutselig kjenner jeg et snikende ubehag over å kunne være en av dem; mennesker som har så nok med seg selv eller er så bedagelig anlagt, at man på et blunk blir offer av et system, dersom man ikke er våken nok …

Jeg har med årene innsett at jeg har levd et feigere liv enn min eldre kusine; jeg gjorde det kanskje bedre på universitetet, og hadde ordene i min makt. Jeg kom inn på en prestisjefylt skriveskole og publiserte flere artikler enn henne. Problemet er bare at jeg av og til har – i en slags dvale – glemt å bruke ordene rett. Jeg er blant dem som har ofte har funnet redning i dagdrømmer. Faktisk var det dagdrømmene som opptok vår familie; hele min oppvekst hadde nærmest vært som en drøm, ganske enkelt for å klare å komme seg gjennom dagen. 

Som barn og ungdom klarte jeg nærmest aldri å ta parti med noen; jeg led ofte store kvaler fordi jeg ikke klarte å si nei. Jeg følte sterkt med mobbeofrene, og var et bindeledd mellom de populære og upopulære ungene.  Jeg var alltid buden til alles bord, men fant aldri min plass. Min mor mente jeg var solidarisk. Et ekte lederhjerte. Jeg evnet å se flere sider i en sak. Jeg fant trøst i filosofien som slo fast at ingenting et menneske har sagt er helt riktig, ingenting et menneske har sagt er helt galt. Jeg har ofte rettferdiggjort den nøytrale posisjonen, fordi jeg har trodd at det er i uenighetsfellesskapet man finner svarene; bare i mellomrommene glimrer drømmen om forsoning.

Likevel har jeg fått en vondere og vondere smak i munnen.  Det skremmende er hvor fullstendig inntatt jeg kan bli i andre mennesker; som nøytral har jeg lyttet til venner og nikket samtykkende til deres velartikulerte formuleringer. Det føles nærmest som at jeg i forsøket på å forstå å og tilpasse meg andre mennesker, i et desperat ønske om å bli likt, har mistet kontakt med mitt eget kompass. Som journalist og skribent har jeg liksom alltid kunnet leve godt i refleksjonen; samtidig har refleksjonen hindret meg i å ta stilling. 

Jeg står i fare for å miste min egen integritet.

Årets julefeiring går innpå meg. Jeg studerer min egen familie. Kjenner på stillheten. Observerer hvert enkelt familiemedlem. Jeg legger merke til mamma som går frem og tilbake og varter opp med de deiligste retter. Hun er litt nervøs. Jeg observerer min lillesøster Amalie. Hun er påfallende stille hvert år. Når hun er sammen med andre mennesker, snakker hun og ler. Men når vi er sammen med familien, er hun det lille barnet igjen, hun som sannelig fikk høre det om hun sa noe som ikke sømmet seg! Jeg får lyst til å gi henne en klem. Min kusine også. Hun har gitt flere av oss bøker om Gazakonflikten i julegave. Hun gjør det av kjærlighet, og for å markere sin aktivisme.

Den dag idag er jeg stolt av begge mine familier, og vet at jeg med to føtter i begge leirer har lært mye av begge parter. Vi har alle våre spesifikke biografier å bære, og jeg er stolt av at vi evner å være rause med hverandre.

Likevel spør jeg meg selv i etterkant av julefeiringen:

Kommer vi nærmere hverandre denne julen?
Snakker vi om temaer av verdi?
Blir verden et bedre sted?
Kanskje ikke.

Jeg innser nå at det foregår en verdenskonflikt i miniatyr rundt ethvert middagsbord.

                                             *

For snart tre år siden møtte jeg meg selv i døren. Jeg visste ikke lenger hvem jeg var, og fikk umiddelbart behov for å reise avsted. Jeg fortalte til familie og venner at jeg reiste for å bli meg selv igjen, og argumenterte for at et lukket liv var farligere enn et åpent. 

I Frankrike ble jeg introdusert for temperament, regelrett klaging og et sikkert, tydelig språk. Jeg møtte mennesker som vandret rundt i livet med en annen grunntone enn meg selv.

I Frankrike var jeg ingen; jeg hadde hverken posisjoner, venner eller roller som kunne gjøre det enkelt for meg å passe inn; det eneste som betydde noe, som fremmed i et nytt land, var det jeg kunne bidra med; ja, simpelthen hva slags tankegods jeg la på bordet.

– I want to see how you complain, var noe av det første en franskmann sa til meg. Det spilte igrunnen ingen stor rolle hvor jeg stod, men de ville vite hvordan jeg tenkte. 

 – I fucking love to be angry, sa en annen. Da jeg spurte vedkommende om hvorfor franskmenn er så besatt av deres patroitiske klagesang, smilte han lurt.
– To complain is a part of our catarsis, svarte han.

Runde 2.
Med rom og whisky og vermuth i blodet, blir vi alle poeter. Samtalene i Bordeaux går på full speed. Energien tar oss steder. Åpner dører. Setter oss i kontakt med Guder og profeter. Grådige hjerter. Grådige sjeler.
Vi tviler ikke et øyeblikk på at vi befinner oss på rettferdighetens side; og at dette er vestens lodd; å leve med vissheten at vi har trukket de beste kortene.
Av og til skulle vi ønske at det var vi som led mest.
For hvordan skal vi fortsette å leve med vår dårlige samvittighet?
Hvordan skal vi fortsette å leve?

I de mørke barene og ved kafébordene opplever mine franske venner og jeg en slags parantes av mening, i en kald og hensynsløs verden, som later til å bli verre og verre.

Har jeg et nyttårsfortsett? spør jeg meg selv.
I 2024 vil jeg på ingen måte oppgi å være romantiker, kanskje ikke som kunstner, men som menneske.
Det var romantikeren i meg som gav meg motet, som tillot meg selv å drømme.
Det var romantikeren i meg som flyttet til et nytt land, og som den dag idag velger å å tro på kjærligheten, igjen og igjen.

Jeg tror dessuten at Orwell hadde rett da han hevdet at mennesker ikke kan skrive noe av verdi dersom vi ikke er tro mot våre opprinnelige, litterære instinkter. Det er selvsagt opp til oss å unngå å bli værende på det samme stadiet, og bevege oss fremover.

Jeg vil ikke være hjelpeløs i denne romantikken, men intenst livsnærværende. Og livsnærvær dreier seg vel mer eller mindre om å ha en viss kontakt med livet. 

Hvordan får man kontakt med livet?
Gjennom å lytte. Gjennom å se.
Det kan føles farlig. Hvorfor er det farlig å se?
Kanskje handler det om redsel for å miste kontroll. 

Det et menneske har sett i seg selv, det finnes.
Og hva skal vi gjøre med det? Hva om vi har sett noe forferdelig vondt og trist i oss selv? Hvordan skal vi orke å leve med alt dette mørket i oss? Hvordan skal vi klare å handle på disse følelsene?

Jeg tenker på min kusine, som i alt hun gjør og foretar seg nærmest er en politisk handling. Utgangspunktet hennes er alltid en slags Orwellsk stillingstagen; en følelse av at noe kjennes urettferdig. 

Av min kusine lærer jeg at aktivisme ikke er noe man er en time i løpet av dagen; aktivist er hun fra hun står opp om morgenen til hun legger seg om kvelden. Kampen for rettferdighet tar aldri slutt, og det finnes mye kjærlighet, nytelse og mening i det å dedikere seg til noe.

Om jeg viderefører min kusines evne til å ta stilling i min kunst, bør det være klart at min oppgave, når jeg setter meg ned for å skrive en bok eller låt, skriver fordi det fortsatt finnes løgner å avdekke. Mennesker å forsvare. Ville påstander å artikulere.

Jeg drikker opp mitt glass, og vandrer hjemover, langs kanalen, ikke overstadig beruset, men tilstrekkelig til å vende tilbake til melankolien, tilstanden innbyggerne i denne byen klamrer til seg som en søster. Her i Bordeaux røyker innbyggerne sigaretter fordi de er triste og søker trøst. Eller de klamrer seg til sigaretten fordi de nyter sin sorg.

Det synes som at mennesker aksepterer sitt mørke i større grad i Bordeaux. Jeg har begynt å akseptere at også jeg bærer mye mørke i meg, men at jeg ikke lenger trenger å være redd for det. Verden er helt og holden grusom. Og kanskje er vårt største problem i den vestlige verden at så mange av oss har mistet kontakten med sorgen, smerten, tragedien – som jo rent faktisk fungerer som et etisk kompass å orientere seg etter, og å agere på.

I møte med min egen familie og oppvekst innser jeg mer og mer at en personlig desperasjon aldri kan bli desperat nok. Den blir fort introvert og navlebeskuende. Mennesker må ha mer enn som så – mer stoff å forholde seg til. Bare da kjenner vi det kanskje på ekte. Jeg tenker på hvor trist det er at noen av oss så sjeldent har lagt merke til livet utenfor oss selv, opphengt som vi har vært av å kritisere – og å holde murene vedlike i borgene som definerte våre hjem.

Når livet blir føles for tungt å bære, i en tid som denne, skal jeg ikke ruge over mitt eget liv, men fortsette å utvide sinnet gjennom musikk. Kunst. Diskusjon. Samtale. Jeg skal jakte hverken klenodier eller suksess, men situasjoner som får meg til å glemme tid, sted og ikke minst meg selv.

– Det aller viktigste er å mene noe, utbrøt en nordmann som selv  flyttet til Frankrike for 20 år siden. Han er en kjent skuespiller og musiker, men trives best med den mentale avstanden til hjemlandet.

I Norge skal vi være så forståelsesfulle hele tida at vi ender opp med å ikke ha noen meninger, husker jeg at han fortalte meg. Men vi må aldri miste våre meninger av syne.  Å ta en avgjørelse gjør ikke livet enklere å bære, men vil gi deg en større følelse av å være unik i verden. Å føle at ens egen mening har verdi, at du er noen, vil gjøre det lettere å erkjenne andres humanitet.

2024 skal bli året jeg møter skepsisen, tvilen, sorgen, ja, mørket i øynene igjen.Jeg skal stole på ryggmargrefleksene. Vi mennesker kan godt ønske oss ut av virkeligheten, men på et tidspunkt bør vi også engasjere oss i den. Det føles omsider godt å våkne.